Krøkkete

Min mann har alltid rett. Det tror han i alle fall selv, og selvtilliten hans øker for hver gang jeg ikke orker å si ham i mot.

En vanlig tv-kveld hjemme hos oss inneholder ALLTID at han dunker meg i ryggen og sier "Hei, hei, hei! Se der! Hvor har vi sett ham før? Hæ? Si det, da!".

Og så påstår han som regel at det er en skuespiller som er så ulik han vi ser på at de like gjerne kunne vært av to ulike kjønn. Han blander konsekvent Kevin Spacey og Russel Crowe, og sto en gang så hardt på at filmen "Alle elsker Mary" het "Alle liker Mary" at jeg tvang ham inn i bilen for å kjøre ham ned til nærmeste videobutikk der jeg visste det hang en plakat i vinduet.

Da mente han at jeg hadde fått butikken til å endre plakaten bare for å bevise at jeg hadde rett. Jeg vet jo at han bare sier sånt for å irritere meg, men det hjelper fint lite. Så fort han sier "Hei, hei, hei!" og dunker meg i ryggen, begynner tærne mine å krølle seg av irritasjon.

*

Han er ikke bare usannsynlig sta, han har også en tendens til tunnelsyn - eller ekstremlojalitet, som det også kan kalles. Når han tror på noe (som regel kundene sine og deres produkter - og det er jo veldig bra) er det best i verden. Ingen må komme å fortelle noe annet. En gang jobbet han for Ikea, og da foreslo HAN at vi skulle dra innom køhælvete for å kjøpe noe vi ikke trengte. Unødig shopping er normalt min jobb.

*

I går skjedde det jeg har fryktet lenge. Han dro ut på joggetur og kom haltende og møkksur tilbake. Han hadde (viste det seg) fått brist i en muskel og så for seg ukesvis uten trening.

Å ha en mann som sturer fordi han ikke får trent, kunne jeg levd med, men å ha en mann som konsulterer kaloritelleappen sin hver gang han stapper noe i kjeften og sutrer fordi han ikke får trent det bort, tærer på tålmodigheten min.

*

"Du skal ta det med ro en uke, bruke krykker og deretter begynne med fysioterapi," sa legen og ga ham krykker og en liten pose med brodder som han kunne bruke hvis det skulle bli kuldegrader. Jeg hørte jo ikke svaret hans, for jeg var ikke der, men jeg kan tenke meg at han i det minste tenkte "det skal du ta lang fart og drite i, de krykkene kan du stappe et visst sted".

Forresten; det ville han aldri ha tenkt. De eneste gangene han er utagerende aggressiv, er når det er trege sjåfører foran oss. Som han så elegant formulerte det sist helg da vi var på vei til fjells: "Jævla nøttehjerne! Trenger du å ligge så klint oppi støtfangeren vår?"

Jeg gjentar: Bilen lå foran oss.

*

I dag ringte jeg ham på jobb: "Hvordan går det?" spurte jeg omsorgsfullt. Han virket forvirret da han svarte "Bra ...?". Jeg var inne på tanken at han kanskje var dopet ned på smertestillende eller noe.

"Hvordan går det med krykkebruken?" spurte jeg. "Å! Nettopp! Jeg fikk krykker, ja," svarte han. Men det var jo ikke et svar på spørsmålet mitt, og jeg skjønte umiddelbart hva han drev med.

"Du bruker ikke krykkene, du! Din dust!" fastslo jeg. Han nektet og mente at det var en overdrivelse å si at han ikke brukte dem. "Jeg bruker dem innimellom," sa han.

Jeg slo meg til ro med det, inntil jeg fikk se hva han mente med å bruke krykker.

Smil til verden og verden smiler til deg, sier jeg.
En utstrakt hånd er begynnelsen på en ørefik, sier min mann.