Kjære kolleger

Jeg er usikker på om mine kolleger elsker meg like høyt som jeg elsker dem. Denne mailutvekslingen kan tyde på et noe ujevnt kjærlighetsforhold.

Jeg skrev:

Kjære kolleger

Som noen av dere vet, har jeg slitt med hodepine en stund, og i dag har jeg vært hos legen - igjen. 

Dessverre fikk dette legebesøket en trist utgang. 

Jeg fikk som vanlig sprøyter i hodet, nakke, skuldre - og denne gang også ryggen (rett ved venstre lunge). Deretter fikk jeg et narkosemiddel som får meg til å sove en stund.  

Det er mulig jeg har sagt det før, men folk dør stadig mens de sover, så man bør være forsiktig. Man bør egentlig være forsiktig med alt man sprøyter rett inn i blodårene selv om man ikke ligger under full overvåkning slik jeg heldigvis gjorde. Husk det. 

Jeg skal gjøre resten av historien kort, for jeg husker ikke så mye mer etter at jeg sluknet. 

Resten av historien har jeg bare fra andre som var rundt meg da jeg våknet etter fem timer - den første timen ligger jeg i en sykeseng, de andre timene sover jeg av meg rusen hjemme. 

Normalt er det min mann som henter meg - det tror jeg også det må ha vært denne gangen. 

Det jeg fikk høre da jeg våknet var to ting: For det første hadde jeg insistert på at jeg var våken og kunne klare meg selv, og for det andre fikk jeg høre at jeg hadde mistet mobilen min i do. Jeg har ikke bedt om detaljer her, og det ville jeg selvsagt heller delt med dere (eller jo, det hadde jeg). 

Min sønn - iPone-reparatøren - har prøvd å redde den, men den er og blir druknet. Og jeg er uten telefon.

Fryktelig, fryktelig trist. 

Men jeg er bra i hodet, og det er dere vel glade for på mine vegne, ikke sant? 

Deres kjære kollega, Birgitte

Svar fra kollega nummer 1:

Shit head.

Svar fra kollega nummer 2:

Det han sa.

Svar fra kollega nummer 3:

Jeg var sikker på at du skulle dø din forbanna hestepølse!!!