Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 31. januar 2014

Kjærlighetens tyranni

Jeg er viden kjent for mitt behov for en god natts søvn. I tillegg er det min tålmodighet og overbærenhet når det kommer til kjærlighet som virkelig definerer meg. Alt for kjærligheten, er liksom mitt motto.

Jo, da.

Så da jeg hørte hyling og stønning fra naborommet i ellevetiden om kvelden, la jeg en pute over hodet og tenkte at dette antakelig kom til å gå over relativt raskt.

Det var feil.

Klokken tolv banket jeg i veggen. Klokken halv ett fikk sengen min et dytt, og da sprakk jeg. "Jammen i helvete, da! Nå får dere faen meg roe dere!" skrek jeg. Det ble en pause. På noen minutter. Så var kaninene i gang igjen.

Jeg fant frem øreproppene og lurte på om Belgia har lange straffer for dobbeltdrap.

Klokken ble to, og de holdt det gående bare avbrutt av noen pauser som akkurat var lange nok til at jeg trodde at showet var over.

Men nei, da. Jeg skvatt til av et vræl som hvis det ikke hadde vært for en gjenkjennbar stønning i umiddelbar etterkant, kunne vært grunn til å ringe ett eller annet nødnummer.

Da tok jeg frem penn og papir, og skrev en velment hilsen.



Jeg tok på meg hotelles morgenkåpe og var nokså fornøyd med at jeg husket å ta med meg romnøkkelen, for døren smalt igjen bak meg. Det smellet var høyst tilsiktet, men selvsagt litt dumt for de andre naboene. Unnskyld for det.

For at de skulle finne lappen, banket jeg forsiktig på døren før jeg pilte barbent tilbake til rommet mitt og ba karma overse denne litt ugreie handlingen mot min medmennesker. Karma så en annen vei, og nøkkelkortet mitt virket.

Lappen min hadde ingen virkning, og siden verken banking eller roping hjalp, ble jeg bare liggende å lure på om jeg skulle ringe resepsjonen og be om assistanse. Pausene var imidlertid fremdeles akkurat lange nok til at jeg trodde alt var over, men det siste stønnet kom godt over klokken fire og jeg ble liggende å frese av irritasjon i minst en halvtime før søvnen tok meg.

Da telefonen vekket meg etter et par timer, holdt jeg på å kaste den i veggen, men så kom jeg på en smartere løsning. Jeg googlet metalbandet Dimmu Borgir; Produsentene av den absolutt mest støyende musikken jeg vet om.

Etter min mening kan det ikke engang kalles musikk. Det er mer "slik høres det ut i helvete når djevelen ikke har fått morgenkaffen sin".


Mine naboer fikk høre dette bråket på full guffe mens jeg var på badet. Jeg bruker nokså lang tid på badet, men nå måtte jeg løpe frem og tilbake hvert femte minutt for å starte Youtube på nytt, og det var litt masete, så denne gangen tok det enda lenger tid. 

Så synd.

Etter konserten ble jeg inspirert til å skrive et nytt lite brev til de hensynsløse bråkmakerne. Naboene mine, altså.


Jeg smatt det inn under døren deres da jeg sjekket ut av rommet, men denne gangen banket jeg ikke. Jeg er tross alt ikke slem.

2 kommentarer: