Togkompis

Facebook er full av kloke ord. Det er ikke alltid jeg synes alt alle legger ut er like smart, men det samme gjelder helt sikkert for det jeg publiserer også. Smaken og intelligensen er ujevnt fordelt her i verden, men så er jo heller ikke verden rettferdig.

I dag var det noen som la ut en svulstig greie med at ting som er kjedelige blir spennende hvis du gjør det sammen med noen du liker.

Det er jo helt sant, og jeg kan bevise det. I går tok jeg nemlig tog. Og det er i utgangspunktet nokså kjedelig.

*

Jeg landet på Gardermoen og ble sluset rett inn i tax free-sjappa. Heldigvis, for så trøtt og sur som jeg var da, hadde jeg antakelig glemt at jeg skulle kjøpe vin til min mann, snus til en kollega og snop til resten av mine kolleger. 

Det ble temmelig tungt, og jeg slet med å balansere en koffert, en veske, en bag og to poser med ting som helst ikke burde knuse. Vi skulle videre til fjells rett etter at jeg kom hjem, så jeg stresset litt med å nå det første mulige flytoget.

Jeg er ikke på mitt stiligste når jeg løper med tunge ting i hver hånd, men så er jeg jo heller ikke på sjekker'n. Dessuten er jeg blitt så gammel at jeg vet at folk har nok med seg selv. Og som om ikke det er nok grunner til å gi faen i stilkarakterer, er det sannelig ikke alltid folk rundt meg er så forbanna elegante heller.

*

Da jeg skulle stappe meg og bagasjen min inn på toget, hørte jeg en bekymret stemme bak meg: "Går det bra med deg?"

Jeg hadde i det minste vett på å takke den høye mannen i en mørkeblå ullfrakk for at han så meg. Vel innstappet på toget, ble jeg sittende ved siden av ham. En offiser og en gentleman, skulle det vise seg.

- Er du interessert i noe av dette? spurte han og viste meg VG, Dagbladet og Se og Hør.

Jeg ristet på hodet og tok en slurk av isteen jeg hadde i vesken. Jeg tok ikke bare en slurk. Jeg bælmet og tørket munnen med håndbaken. Han så på meg og jeg fikk en bitteliten mistanke om at han ikke så damer drikke med begge hender så ofte.

*

- Jeg leser dette av gammel vane, sa han. - I min tidligere karrière måtte jeg holde meg oppdatert hele tiden.

- Ja, vel. Hva drev du med, da? spurte jeg. Jeg er fryktelig nysgjerrig og blir overlykkelig hvis noen er villige til å fortelle meg noe om dem selv.

På vei fra Gardermoen til Oslo S fikk jeg historien om familien hans fra 900-tallet og frem til i dag, med hovedvekt på tiden fra 1940 og frem til i dag. Han var en fantastisk historieforteller og en utrolig klok mann.

- Jeg er opprinnelig fra Borre, sa han, og jeg fikk nevnt at jeg er født i Horten. Så snakket vi litt om det, og da jeg fortalte hva mine besteforeldre het til etternavn spurte han om det kunne stemme at min morfar hadde hatt en tilknytning til marinens verft på Karl Johans vern. Det stemmer, men det er cirka 50 år siden. Hvis ikke mer.

Det viste seg at vi hadde en masse felles kjente og at vi tenkte ganske likt om mangt og mye. Og plutselig var vi på Oslo S.

Min nye bestevenn heter Ove og er 77 år. Det kan hende at vi aldri kommer til å møtes igjen, men jeg skulle gjerne fortalt ham at jeg gjerne kjører tog med ham flere ganger.