- Så KOSELIG å høre stemmen din, trillet min mormor i andre enden av linjen. En oppriktig snart 94-åring uten spor av klaging over at jeg ikke hadde snakket med henne siden jul.
Jeg fortalte at kransekaken hun hadde bakt til oss hadde ført til opptøyer i familien da vi begynte å nærme oss den siste ringen.
- Fikk du smakt på den, da? spurte hun.
Jeg spiste det meste av den, men det sa jeg ikke. Jeg antydet imidlertid at det var meg som sto for rasjoneringen. "Selvsagt gjorde du det," sa hun.
(Hæ? Jeg lurte på om hun var litt frekk akkurat der.)
Hun spurte om jeg reiste mye i jobben for tiden, og jeg utbroderte og overdrev det en smule, man vil jo gjerne virke litt viktig i sine foreldre og besteforeldres øyne. Hun lot seg ikke imponere, men det kom noen halvhjertede "oj" og "du veeeerden".
- Flyr du noe rundt for tiden, da? spurte jeg. Dama er kjent for å nås på telefon i 20 prosent av tilfellene. Når hun ikke tar telefonen er det enten fordi hun er ute og trimmer, hjelper de gamle i Sandefjord eller går rundt og maler røde T'er på steiner og stubber for Turistforeningen.
- Ja ..., hun dro litt på det. Jeg antok at hun satt og tenkte på hvilken av alle de hundre sosiale aktivitetene sist uke hun skulle fortelle om.
- Jeg har vært hos tannlegen i dag, sa hun.
- Ja, vel. Og hva sa han? spurte jeg.
- Han sa at jeg var søt! svarte hun.
Latterkrampen hennes varte fra Rådhuset til rundkjøringen ved den amerikanske ambassaden, og det var to røde lys på veien. Jeg fikk presset inn et spørsmål om tannlegen kanskje var på min alder, men han kunne visst vært sønnen min, mente hun og lo rått.
Hun gruset meg med den kommentaren. Hun er et forbilde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar