Min mann virket interessert, og oppmuntret av det, fortsatte jeg:
- Jeg tror rett og slett at skallen min ikke er stor nok til alt som er der inne.
- Er det så mye der inne, da? svarte han ukonsentrert mens han sjekket sidespeilet med litt mer entusiasme.
Vi var på vei ned i garasjen, og det hender han har vært litt tett innpå syklister som har kommet intetandende langs fortauet, så jeg burde jo vært glad for prioriteringen hans, men jeg ble ganske muggen. Enkelte ville kalt meg eitrende forbanna.
*
Den eneste grunnen til at han var i live tre minutter etter var
1) at han kjørte min bil (jeg ville nødig at han skulle ødelegge den i det han gikk over til evigheten) og
2) at jeg hadde kommet til at det er greit å ha ham til forefallent arbeid (i det minste) innen han parkerte nede under jorden.
Jeg hadde med andre ord greid å roe meg kraftig på den tiden det tok å kjøre ned til garasjeplassene våre, og det sier mye om meg. Jeg har blitt voksen og ganske sikkert litt kjedelig, men mulig å leve sammen med.
*
Det der med et voldsomt raseri har gitt seg gradvis. Men veldig, veldig sakte.
Mitt første raserianfall - som jeg kan huske - hadde jeg da jeg var omtrent syv år. At jeg er i stand til å huske det, er bra. Før det har jeg antakelig vært så forbanna at jeg påførte meg selv hukommelsestap for i det hele tatt å overleve skammen etterpå.
Noen mener at barn skal få lov til å føle akkurat hva de vil og agere deretter. Det er jeg IKKE enig i. Store som små må lære seg at det de gjør får konsekvenser. Enten i form av fysiske begrensninger eller i form av sosial misbilligelse.
Folk gidder ikke snakke med deg hvis du til stadighet legger deg ned og slår med ben og armer mens du vræler "Nei, nei, nei!". Det var ikke engang akseptabelt da du var to år.
*
Det er en sammenheng mellom lidenskap og muligheten til å bli rablende rasende. For å bli fryktelig sint, må man føle masse. Men man kan føle masse uten å bli fryktelig sint. Det er det viktig å understreke.
De som har en lidenskap er heldige. De som blir utsatt for lidenskapen kan også være heldige, men det kan bli for mye av det gode også.
*
- Hvem eller hva er du mest glad i? spurte jeg da vi hadde kommet oss hjem og middagen var spist.
Han svarte ikke. Han svarte ikke!
- Er du mer glad i bilene dine enn i meg? spurte jeg.
Det var fremdeles ikke en lyd å høre fra den dype lenestolen.
- Du er mer glad i bilene dine enn meg! fastslo jeg og kjente ergrelsen stige som sevje i mai.
- Coooorrrrrrrrrrrrrrrvette ....ssssss, kom det fra dypet.
*
Men det var bare en ekstra høy sovelyd. Jeg er nesten sikker på at det ikke handlet om "den vakreste skapningen i verden, som har former som en perfekt kvinne".
 |
| Noen sier "Å, se! Det er blå himmel!". Min mann sier "Corvette-vær!". |
Nesten helt sikker.
Men har jeg nevnt hvor lav terskel jeg har for snorking?
Jeg så meg om etter en liten bok jeg kunne kaste på ham.
 |
| 1920 sider |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar