Når jeg likevel skriver "nokså ærlige" kommer det av at jeg i de senere årene har gjennomskuet alle løgnene de har servert min bror og meg gjennom hele livet.
***
De to siste døgnene har jeg nesten bare spist fisk. Det begynte med en kveitelunsj som kokken burde ta patent på. Den var himmelsk og hvis jeg noen gang blir veldig rik, skal jeg ansette ham til å lage mat til meg hele døgnet. Jeg skal med glede rulle rundt som en liten trivelig ball, bare jeg får lov til å spise ingefærsmør og fisk med "selvkomponerte poteter" hver gang jeg har lyst på det.
Middagen var skrei. Sist jeg spiste skrei, var den helt grei. (Ja, jeg vet at det rimte, men se det som et patetisk forsøk på å nærme seg lyrikk.) Denne gangen var den så god at jeg kan ha glemt alt jeg har lært om bordmanerer.
Jeg kikket diskret rundt meg og oppdaget at min tallerken så ut som den kom rett fra oppvaskmaskinen og tvang tanken på at jeg kanskje hadde slikket den ren tilbake. De andre balanserte elegant en gulrotbit oppå gaffelen. Mine gulrotbiter hadde blitt spiddet så grundig at jeg måtte bruke tennene for å slite dem av gaffelen.
Kvelden ble avsluttet på en måte som - selv om vi er i februar - kan komme til å stå tilbake som selve høydepunktet i 2014. Vi var ti kvinner som skravlet, spiste og drakk i timesvis. Få av oss kjente hverandre fra før, men alle kjente én. Jeg er overbevist om at den gjengen vil sette spor etter seg, så ha øynene åpne.
***
Det var all denne fisken som plutselig fikk meg til å tenke: "Nå får jeg i alle fall ikke struma!".
Og hvorfor en slik merkelig tanke? Jo. I min barndom var fisk et stort innslag. I alle fall slik jeg husker det. Det var torsk, makrell og flyndre. Det var hvalkjøtt også, men jeg vet at hval ikke er en fisk. Jeg bare nevner det, for det er en del av traumet som må bearbeides.
Hvis jeg og min bror ikke spiste fisk, kom øynene våre til å stå ut som små ballonger, og det kom til å skje ett eller annet med strupehodet, sa min mor. Hva som kom til å skje, fikk jeg aldri helt taket i, men at det kom til å se stygt ut, var helt sikkert.
Min mor hadde knekt koden. Hun hadde forstått at det var utseendet jeg var opptatt av, og at beskrivelser av organer som sviktet var for teoretisk til at jeg klarte å forholde meg til det. Jeg har alltid vært overflatisk.
For å si det enkelt: Med all den tranen jeg helt frivillig drakk sammen med et glass melk og med all den ihjelstekte leveren min mor serverte når hun ikke laget fisk eller grøt, er struma det jeg bekymrer meg minst for. Det var et under at vi ikke utviklet skjell i stedet for hud.
***
Grøten er en annen løgn. Hos oss var det grøt hver lørdag. Jeg ble 25 år før jeg skjønte at "jeg orker ikke grøt, for jeg liker det så godt at jeg småspiste mens jeg laget den" ikke kunne stemme. Hvem er det som spiser grøt mens den koker, liksom? Ikke bare er det ulidelig varmt, men riskornene er jo dessuten harde som småstein.
Min mor har aldri likt melk eller mat med melk i. Og hun er fremdeles skeptisk til mat uten farge. Men hun trodde vel at hvis hun var åpen om slikt, kom vi aldri til å spise verken erter eller lever, så hun løy til oss i stedet. Det irriterer meg fremdeles at jeg ikke visste at det var så enkelt å komme unna mat jeg ikke likte. Jeg kunne jo bare referert til hennes melkeaversjon, men sånn ble det ikke.
Vi spiste forresten bare lever når min far var borte. Med rundt 200 reisedøgn i året, ble det en del kilo innvoller på oss. "Vi har ikke lenger så dårlig råd at vi må spise innmat," sa han, men hva hjalp det, når det var min mor som styrte matbudsjettet. Jeg mistenker henne for å ha underslått pengene hun sparte på å kjøpe sjokolade. Melkesjokolade var nemlig helt ok. Det er jeg helt enig med henne i, forresten.
 |
| Yummy |
Jeg var for øvrig ungdomsskoleelev med tysk på andre året før jeg skjønte at ikke "Turid" var en slang for "servitør" i Tyskland. "Hei, du, Turid!" var min fars faste tilrop hver gang vi trengte mer cola eller regningen da vi turnerte kontinentet to ganger årlig for å se på gamle borger og ellers spise og drikke til vi spydde. (Min bror og jeg spiste sjokolade og drakk brus fra bokser mens vi kjørte på evige motorveier. Ikke å anbefale.)
***
I dag hadde jeg antakelig ligget under dyna med en Mac, men for snart 40 år siden lå jeg med en bok og lommelykt til langt på natt. Om det var et resultat av søvnmangel eller allergi, vet jeg ikke, men resultatet var at jeg klødde så fælt i øynene at jeg dro av meg øyevipper. En stund var det så ille at min mor truet med å dra meg til legen: "Han kommer til å stikke en LANG SPRØYTE inn i øyelokket ditt!" sa hun, og jeg ble enda mer søvndeprivert av ren skrekk. Men jeg rørte ikke et vippehår etter det og øyevippene grodde tilbake.
Verre var det med synet, men det nevnte hun ikke. Etter å ha nilest bøker i dårlig lys i fem år, var jeg så nærsynt at jeg knapt kunne se biler som var mindre enn en Volvo stasjonsvogn, og det var dessverre en del VW Bobler i trafikken på den tiden.
På grunn av en fryktelig avhengighet av min egen tommel, ble dessuten tannstillingen helt håpløs, og i effektivitetens navn dro hun meg med til nærmeste by for å få tannregulering og briller på samme dag. Neste skoledag var minnerik, for å si det mildt.
Men som hun sa: "Du kommer snart over det."
Jeg burde spurt hva hun mente med snart.
Hilsen Birgitte, 45 år
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar