En gang gikk han med et blåmerke på rumpa i halvannen uke før han gjorde meg oppmerksom på det, og da var det knapt mulig å se, så jeg forsto aldri hvorfor jeg skulle gjort noe nummer av det. Han mente åpenbart at jeg burde lagt merke til det og vært litt bekymret.
"Jeg kunne ha dødd da jeg falt!" sa han dramatisk, men jeg har aldri hørt om noen som dør av å slå seg litt på rumpa, så jeg begynte å le av tanken på at hjernen hans kanskje faktisk befant seg i baken hans. Han er jo et fenomen på så mange måter. Et funn for både meg og en hvilken som helst obdusent. I følge ham selv, har han nemlig to mager: én som maten går i og én som drikken går i.
- Sparer du til hår, eller? spurte jeg da jeg tilfeldigvis kikket på ham i går kveld.
Han ble så glad.
- Tenk at du merket det! sa han og smilte.
- Du bør snarest barbere det av deg, sa jeg. Han gned seg på hodet (han vil antakelig mene at han dro fingrene gjennom håret) og spurte om jeg ikke likte det. Jeg tilbød meg å hjelpe ham med å få det bort, men det har jeg gjort en gang før, og det var en gang for mye.
- Det ser ut som du sparer til hentesveis, sa jeg. Noen ganger ser jeg (i ettertid, naturligvis) at jeg kunne være litt hyggeligere.
Han protesterte veldig og kom helt bort til meg for å motbevise min påstand.
- Men du ser faktisk mer skallet ut nå enn når du er helt barbert, sa jeg. Igjen: Det kunne jeg formulert på en annen måte. Antakeligvis. Så jeg la til "Du er sexy uten hår," men det hørte han ikke. Jeg kan ha tenkt at jeg skulle si det.
Han gadd ikke snakke mer med meg, men livnet litt opp da jeg kom inn på kontoret der han satt og jobbet. Kanskje han trodde jeg skulle kysse ham på hodet, men jeg skulle bare ta et bilde.
 |
| Rene hippien, vettu |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar