Lange sprøyter? Ja, takk.

Jeg synes det var nok å sitte oppreist mens noen banket en diger spiker ned i hodet mitt. Men nei, da. Ett eller annet OL-løp sto på i den andre enden av lokalet, og jeg tenkte at noen burde forsket litt på lydbildet av sånne sendinger.

Lyden har vært lik i årtier. Alle prøver å herme etter Bjørge Lillelien. De skriker over hverandre og kappes om å beskrive hvordan stakkaren som går på ski har det akkurat nå, hvilke strategi han eller hun planlegger og om vedkommende kanskje er litt stiv i siste bakke.

Jeg klarte å stenge OL-maset ute og prøvde å meditere skallebanken bort mens jeg ventet på å komme inn til legen med de lange sprøytene.

*

Da begynte damen ved siden av meg å sms'e med noen som svarte veldig fort. "Tingeling!" sa det muntert hver gang det kom inn en melding. Jeg ba henne være så vennlig å slå av lyden. Jeg pekte ikke opp på skiltet med et rødt kryss over en telefon, for jeg liker ikke (alltid) å være så streng, men jeg fikk viljen min likevel.

Problemet var bare at vibrasjonen som varslet at lyden var av, nesten ga fra seg en like høy og enerverende lyd. "BZZZZZZZZZZZZ! BZZZZZZZZZZZ! skrek den lille forbannande mobilen. I tillegg måtte jeg holde ut at hun sukket oppgitt eller fniste hver gang hun leste det som kom.

Jeg hadde for vondt i hodet til å ta telefonen hennes og stappe den ned i halsen hennes. Det skal hun være glad for.

*

Hodet mitt var i ferd med å dele seg. En pussig følelse. Den venstre delen seg nedover og den høyre prøvde fortvilet å holde den igjen. Jeg snek opp en hånd for å hjelpe til, men jeg kunne ikke kjenne det samme med hånden som nervecellene fortalte meg. Vel. Noe var feil. Enten fortalte ikke hånden meg det jeg trengte å vite, eller så løy ansiktet mitt.

Et speil hadde ikke hjulpet. Jeg kunne ikke se på det høyre øyet og fra før er jeg nesten blind på det venstre. Over høyre øye lå det en grå masse jeg antok kunne være et teppe eller en gardin. Heller ikke nå klarte hånden å bekrefte mine mistanker, og jeg vurderte å si opp hele avtalen: hva skal jeg med en arm og en hånd som ikke gir meg korrekt informasjon?

Heldigvis kom jeg på den åpenbare grunnen til å beholde begge hender: hvor skulle jeg ellers plassert ringene mine? Dessuten har jeg en manikyravtale i morgen.

*

Lukten fra samtlige i venterommet begynte å bli påtrengende. Jeg sendte en vennlig tanke til alle som ikke hadde tatt av seg skoene, og som gikk rundt med blå dusjhetter på føttene. En sur lukt kom snikende og blandet seg med tåfis, svette, billig parfyme og røyklukt. Jeg brakk meg. Damen med telefonen trakk seg litt lenger bort. "Bare rolig, jeg skal nok greie å treffe deg uansett," tenkte jeg ondskapsfullt.

Brekkingen provoserte skallen veldig. Alt provoserer den skallen, så jeg tok det ikke personlig.

*

Endelig var det min tur. Legen tok frem sprøytene og startet jobben. Hun traff rett i sikringsboksene: nakke, triggerpunkter på skuldrene, bakhodenervene og en hel haug med andre steder som har plaget meg i dager.

"Beklager, jeg vet at dette gjør vondt," sa hun. "Du kunne smelt til meg med en klubbe og jeg hadde takket deg," svarte jeg.

Noen timer etter våknet jeg i min egen seng. Takk til alle som bidro. Og beklager hvis jeg har sagt noe jeg ikke burde i tiden fra kjemikaliene slo inn til jeg nå er sånn noenlunde meg selv igjen.

Og god bedring til alle som på ett eller annet nivå ikke er helt fornøyd med kroppen sin.