Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 13. februar 2018

Småpenger

Jeg er i London. Litt for å shoppe, men mest for å treffe min førstefødte. Mens jeg ventet på at han skulle bli ferdig på jobben, prøvde jeg å shoppe. Det gikk ganske dårlig.

Midt i valget mellom en grønn og en brun kjole, ringte han for å foreslå at vi kunne gå innom en utstilling før vi skulle spise middag. Jeg fikk et slags sammenbrudd. Det ble for mange valg for meg.

Hvilken kjole skulle jeg kjøpe? Måtte jeg velge? Hvor skulle vi treffes? Rakk jeg å dusje og skifte før middag? Hva slags sko måtte jeg kjøpe hvis jeg skulle bruke den grønne kjolen? Og hva med den brune? Hadde ikke den for korte ermer, forresten?



- Du? Nå hører jeg at du blir stresset, sa min sønn. - Vil du heller at jeg blir med deg på shopping enn at vi går Royal Academy of Art?

(Er paven katolikk, liksom.)

Han var på plass etter 15 minutter. Men da hadde shoppe-traumet jeg utviklet i prøverommet nådd nye høyder, og jeg hadde fått nok av shopping. Det var under to timer siden flyet mitt landet på Heathrow. Jeg lurte på hvor alvorlig syk jeg var.

*

- Så hva skjedde? spurte min sønn som hadde forberedt seg på å være pakk-esel.

Jeg kastet meg ut i en lang avhandling om hvor fryktelig det er å - på den ene siden - være blek og småfeit og - på den andre siden - ha ganske mye penger som bare venter på å bli byttet ut med sko, vesker og klær.

I-landsproblemet over alle i-landsproblemer.

- Det er grusomt, sukket jeg og understreket nok en gang hvor gusten huden min er.

*

Vi rundet et hjørne og møtte en dame som kan ha vært et sted mellom 30 og 80 år. Hun klamret seg til to puter uten putetrekk. Av en eller annen grunn var det mangelen på putetrekk jeg først la merke til.

- Coins, please?

Jeg glodde på henne som hun var et interessant dyr.

- Beklager, jeg har ikke mynter, sa min sønn høflig.

Hun smilte tilbake til ham.

*

Jeg antydet at jeg nok ikke hadde stoppet og gitt henne penger selv om jeg hadde hatt lommene fulle av mynter. Min sønn spurte hvorfor.

Og fire timer senere, stappmett og god og varm etter et langt bad med svak blomsterduft, kan jeg fremdeles ikke gi ham et god svar.

Jeg kan ikke engang gi ham et svar.

*

Damen med putene hadde ansiktet fullt av sår og en jakke som var så møkkete at den aldri kom til å bli ren. Jeg var litt tørr i huden etter siste hudbehandling og gikk og angret på at jeg ikke hadde tatt den nye lammeskinnsjakken i stedet for den mørkeblå kåpen fra MaxMara jeg fikk til jul.

Jeg hadde akkurat sutret fordi jeg ikke klarte å velge mellom to kjoler til over 5.000 kroner per stykk og vurderte fremdeles å gå tilbake og kjøpe begge. Hun hadde bare bedt meg om mynter.

Og jeg hadde sett på henne som hun var et dyr. Noe litt ekkelt. Noe jeg ikke ville tatt i.

Jeg skammer meg så forferdelig.


lørdag 10. februar 2018

Dypere mening

En mutert versjon av årets influensavirus har tatt bolig i min mann. I flere uker har han sett alvorlig på meg og sagt "Nå kjenner jeg at det kommer. Jeg er i ferd med å bli skikkelig syk", uten at jeg har latt meg imponere, men sist torsdag slo det endelig til. 

Han ser ut som en heliumballong 19. mai, og han har utstrålingen til en nedtråkket tyggis. Feber har han også. Men han er tapper som en krigshelt. Det skal han ha.

Der andre kvinners ektemenn legger seg ned for å dø, nekter min å la en liten influensa hindre ham i å gjøre ting akkurat som vanlig. Bare en smule saktere. Ok. Ekstremt mye saktere.

Jeg vet ikke hva som er verst for omgivelsene.

*

Viruset som mer eller mindre har tatt over min manns legeme, har tre merkelige effekter på hjernen hans. 

Han blir enda mer sta enn vanlig, og det sier en del for dem som kjenner ham. 

For dere som ikke kjenner ham: Dette er mannen som insisterte på at filmen "Alle elsker Mary" het "Alle liker Mary" og som sto foran filmplakaten der det sto "Alle elsker Mary" og hardnakket mente at jeg hadde fått eierne av videobutikken til å endre plakaten bare for å bevise at han tok feil.

Da min venninne skulle gifte seg og vi satt i kirken og ventet på bruden, insisterte han på at menn hadde ett ribben mindre enn kvinner (ref at Gud hadde tatt et ribben fra Adam og laget kvinnen). Det ble ekstra pinlig etter som 1) den dype stemmen hans bærer veldig godt og 2) min venninne giftet seg med en lege, og halve kirken var dermed fylt av folk med minst ett kurs i anatomi.

*

Viruset går dessuten utover hukommelsen hans. Langtidsminnet hans er fremdeles perfekt, men korttidsminnet er på nivå med en dråpe vann. Han bruker sannsynligvis all sin energi på basale behov: mat, søvn, bilprogrammer på tv og opptak av lyden fra amerikanske biler på YouTube.

*

Den tredje effekten er mer normal: Den dype stemmen hans blir enda dypere.

Den blir så dyp at den i perioder ikke er mulig å oppfatte for et menneskelig øre. Resten av tiden er det mulig å høre en dyp basslyd, men å skille ut ord, kan du bare glemme.

Noe av det første jeg forelsket meg i, var stemmen hans. At den dype stemmen ofte ble benyttet til å si at jeg var pen og andre åpenbart geniale ting, hjalp selvsagt på dopamin-nivået i hjernen min. Men det er jo ikke sånn at forelskelsen blir sterkere når bassfrekvensen nærmer seg null. Heldigvis. Hvis den hadde gjort det, hadde vi sannsynligvis snakket om en slags fetisj.

*

Siden jeg på et tidlig tidspunkt sluttet å be ham gjenta hva han sa (sånt blir begge parter lei av og dessuten husker han jo ikke så godt) er taktikken min nå å gjette hva han prøver å si. 

Hittil har han 1) bedt meg se fullstendig bort fra å holde meg til budsjettet når skal til London i neste uke, 2) sagt at jeg er UTROLIG pen og den smarteste dama han noen sinne har møtt og 3) lovet å selge Corvetten sin til fordel for en liten elbil. Så vidt jeg kunne høre. (Hvis han ikke husker at han har sagt alt dette, er det hans problem.)

- Du burde ligget under dyna i stedet for å handle mat, sa jeg da vi var på vei til CC Vest.
- Duuuuuuurrrrrr, duuuuurrrrr, duuuuurrrrr, svarte han.

Jeg visste hva han prøvde å si: "Du klarer ikke plukke ut en fisk som er bra nok, og du husker aldri hvilke grønnsaker vi skal ha til. Det er det bare jeg som kan."

Og det er dessverre helt korrekt. Jeg glemmer alltid purre og fennikel, og jeg husker aldri hva den grønne planten med de store bladene heter.

Basilikum. Eller som jeg pleier å kalle det:
"Sånn som man bruker i sånn grønn greie med hvitløk og pinjekjerner"

Vi ankom fiskedisken.

- Kan jeg hjelpe deg? spurte hun som sto bak disken.
- Duuuuur, sa min mann vennlig.

- Han lurer på om du har en ørret, sa jeg. Støttekontakten.

Hun hadde åpenbart opplæring i hvordan man behandler menn med spesielle utfordringer.

- Denne, kanskje? 
- DDDDDUUUUURRRR! sa min mann.

- Vi vil nok heller ha et halestykke, sa jeg.

Jeg liker ikke se inn i øynene på maten jeg spiser

Jeg spurte om det var noe han ville at jeg skulle hente.

- Dduuuurr, sa han.

- Gulrøtter? spurte jeg hjelpsomt.

Han nikket.

-Noe mer?

- Duuuuurrrrrr!

- Sjokolade? Potetgull? Gullring? Diamanter?

- Duuuurrrrrrrrrrr! sa han oppgitt.

- Du vil kjøpe en diger ring til meg? Nå? Bare fordi det er morsdag i morgen? Herregud, du er så snill! sa jeg.

Han åpnet munnen, og jeg ble oppmerksom på en vibrasjon i gulvet. To pakker med skinke falt ned fra hyllen sin. 

- Den som tier samtykker, sa jeg.

*

Da vi var tilbake i bilen hadde han samlet opp både energi og frustrasjon.

- Kjøtthue! skrek han mot en med-bilist mens han valgte å si fra seg vikeplikten. Diksjonen var perfekt og bilisten som trodde forkjørsrett faktisk var en rett, priste seg lykkelig for at bremsene virket.

- Mente du å presentere deg for ham? For du mener vel ikke at det er han som er kjøtthuet her? spurte jeg. - Du minner mer om et snørrhue enn et kjøtthue, nemlig, sa jeg for å være hjelpsom. 

Jeg aner ikke om han svarte, for akkurat da kom det et hosteanfall som varte lenge nok til at han hadde glemt hva jeg sa.

mandag 5. februar 2018

Da Kåre møtte meg

Kåre Willoch og jeg har vært enige om mye helt siden 80-tallet. Før det var jeg nok mest opptatt av lekser og glansbilder, men i dag fikk vi endelig en mulighet til å diskutere kunst, kultur og demokrati mens vi ventet på at konferansen vi var på skulle starte.

Jeg gjentar: Jeg diskuterte kunst, kultur og demokrati med KÅRE WILLOCH.
*
Vi var i Universitetes aula, og det hele begynte med at Kåre sa at han aller helst i hele verden ville sitte ved siden av meg. 

Eller.

Det vil si: Vi var i Universitetes aula, og det hele begynte med at Kåre Willoch prøvde å finne et sted å sitte. Min kollega reiste seg høflig tilbød ham en plass i sofaen, og jeg (aka nautet) satt bare og så starstruck ut.

- Vil du sitte her? spurte min godt oppdratte kollega. (Jeg var overrasket over at han ikke brukte tiltaleformen "De".)
- Ja, takk, svarte Gud Kåre.
- Hvor vil du sitte? spurte min kollega (det var plass til fire i sofaen og dermed to ledige plasser).
- Jeg sitter helst ved siden av damen (er jeg ganske sikker på at Kåre sa).

Og så satt vi der. Han og jeg.

Jeg ba kollegaen min ta et bilde av oss. Altså Kåre og meg.

Fotograf: Sindre Weber

- Alle blir så vennlige mot en når en blir så gammel som meg, sa Kåre.

I stedet for å si «nei, da DU er vel ikke gammel, vel!» prøvde jeg den andre varianten som er omtrent like tåpelig: Jeg prøvde å si at jeg også var ganske gammel.

- Jeg var aktiv i Unge Høyre på 80-tallet. Så SÅ gammel er jeg, sa jeg.
- Jasså, var du det. Du er ikke gammel av den grunn. En stor feil folk gjør, er å tro at alderdommen begynner før den gjør det, trøstet Kåre.

*

Det gjorde meg oppløftet. Jeg tok opp telefonen min for å se hvor gammel jeg så ut på bildet min kollega akkurat tok. Ansiktet mitt kunne tilhørt en nittiåring, men ansiktsuttrykket mitt kunne tilhørt en femåring på julaften. 

Det var så nedslående at jeg brøt mitt selvpålagte forbud mot å ta selfies med kjendiser.

Jeg knipset i vei for å få et bedre resultat. Kåre var ikke forberedt, men han tok det forholdsvis sporty.

Nix, det ble ikke bedre. Tvert imot, faktisk.

- Utsmykningen i denne aulaen er helt fantastisk, sa Kåre. Til meg.

Munchs verk "Historien" i Universitetes aula

Hjernen min fikk prestasjonsangst. Jeg ville så fryktelig gjerne si noe smart.

- Munch … Monk … Muuuuuoooo, rautet jeg.

Kåre så raskt på meg for å se om jeg var i ferd med å få et lite drypp. Jeg sverger på at jeg bare ville berolige ham da jeg lynkjapt smilte (og sjekket med pekefingrene at begge munnvikene gikk opp), strakk ut tungen og sa «mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag» bare for å bevise at jeg var klar både i tanke og tale. Jeg vurderte om jeg skulle strekke opp begge armene, men det gjorde jeg heldigvis ikke. 

(Hvis du vil sjekke om noen har fått hjerneslag, kan du droppe det med tungen. Det har jeg lært nå. The hard way.)

*

- Er det ikke fint? spurte Kåre omsorgsfullt. Han nikket mot veggen.

Noen vil sikkert si at jeg ikke har selvinnsikt, og det skal jeg ikke krangle med dem om, men jeg var i alle fall blitt så usikker på meg selv etter møtet med Verdens Klokeste Mann at selv om jeg tidligere kunne fortalt om Munchs utsmykking av Universitetets aula mens jeg sov (Alma Mater og Solen), var alt jeg nå kunne bidra med:

- Æææææ, hvem er det … for det er vel …. Mun … nei, hvem er det som har malt det?

Kåre sa at det var Munch, og jeg sa at det visste jeg jo egentlig, og så brukte jeg litt tid på å lure på om det fantes en skala for troverdighet, for det er mulig at jeg akkurat sprengte bunnen av den.

*

Jeg kan ha skrytt på meg at min eldste sønn visste innmari mye om kunst generelt og Munch spesielt i et desperat forsøk på å gjøre meg selv interessant.

Heldigvis virket det som finten om min kunnskapsrike sønn fikk fokuset over på noe annet, for plutselig hørte jeg meg selv diskutere allmenn stemmerett med vår tidligere statsminister.

- Stemmerett for 16-åringer er en elendig ide, sa jeg.

Det var vi rørende enige om. Kåre sa dessuten at noen til og med har foreslått å senke pensjonsalderen.

Jeg er villig til å gå i demonstrasjonstog i nattkjole for en pensjonsalder på maks 50 år hver eneste morgen. 

Men siden klokken var over ni og hjernen var i ferd med å varme seg opp, greide jeg heldigvis å lese situasjonen godt nok til at grimasen midt i trynet sa noe i retning av: 
«Herregud, noe så latterlig, det er jo aldeles ikke bærekraftig og dessuten kan vi ikke kollektivt passivisere folk som presumtivt har flere tiår igjen av et aktivt liv».
Da hørte vi noen ønske alle hjertelig velkommen, og jeg kommer alltid til å lure på om det var Kåre eller jeg som ble mest lettet over det.