Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 13. februar 2018

Småpenger

Jeg er i London. Litt for å shoppe, men mest for å treffe min førstefødte. Mens jeg ventet på at han skulle bli ferdig på jobben, prøvde jeg å shoppe. Det gikk ganske dårlig.

Midt i valget mellom en grønn og en brun kjole, ringte han for å foreslå at vi kunne gå innom en utstilling før vi skulle spise middag. Jeg fikk et slags sammenbrudd. Det ble for mange valg for meg.

Hvilken kjole skulle jeg kjøpe? Måtte jeg velge? Hvor skulle vi treffes? Rakk jeg å dusje og skifte før middag? Hva slags sko måtte jeg kjøpe hvis jeg skulle bruke den grønne kjolen? Og hva med den brune? Hadde ikke den for korte ermer, forresten?



- Du? Nå hører jeg at du blir stresset, sa min sønn. - Vil du heller at jeg blir med deg på shopping enn at vi går Royal Academy of Art?

(Er paven katolikk, liksom.)

Han var på plass etter 15 minutter. Men da hadde shoppe-traumet jeg utviklet i prøverommet nådd nye høyder, og jeg hadde fått nok av shopping. Det var under to timer siden flyet mitt landet på Heathrow. Jeg lurte på hvor alvorlig syk jeg var.

*

- Så hva skjedde? spurte min sønn som hadde forberedt seg på å være pakk-esel.

Jeg kastet meg ut i en lang avhandling om hvor fryktelig det er å - på den ene siden - være blek og småfeit og - på den andre siden - ha ganske mye penger som bare venter på å bli byttet ut med sko, vesker og klær.

I-landsproblemet over alle i-landsproblemer.

- Det er grusomt, sukket jeg og understreket nok en gang hvor gusten huden min er.

*

Vi rundet et hjørne og møtte en dame som kan ha vært et sted mellom 30 og 80 år. Hun klamret seg til to puter uten putetrekk. Av en eller annen grunn var det mangelen på putetrekk jeg først la merke til.

- Coins, please?

Jeg glodde på henne som hun var et interessant dyr.

- Beklager, jeg har ikke mynter, sa min sønn høflig.

Hun smilte tilbake til ham.

*

Jeg antydet at jeg nok ikke hadde stoppet og gitt henne penger selv om jeg hadde hatt lommene fulle av mynter. Min sønn spurte hvorfor.

Og fire timer senere, stappmett og god og varm etter et langt bad med svak blomsterduft, kan jeg fremdeles ikke gi ham et god svar.

Jeg kan ikke engang gi ham et svar.

*

Damen med putene hadde ansiktet fullt av sår og en jakke som var så møkkete at den aldri kom til å bli ren. Jeg var litt tørr i huden etter siste hudbehandling og gikk og angret på at jeg ikke hadde tatt den nye lammeskinnsjakken i stedet for den mørkeblå kåpen fra MaxMara jeg fikk til jul.

Jeg hadde akkurat sutret fordi jeg ikke klarte å velge mellom to kjoler til over 5.000 kroner per stykk og vurderte fremdeles å gå tilbake og kjøpe begge. Hun hadde bare bedt meg om mynter.

Og jeg hadde sett på henne som hun var et dyr. Noe litt ekkelt. Noe jeg ikke ville tatt i.

Jeg skammer meg så forferdelig.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar