Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 5. mars 2018

Lost in translation

Hvis du har et litt spesielt navn, kjenner du til hvor utfordrende det er å få andre til å skrive det korrekt. Jeg - som valgte å ta familienavnet til herr Frisch da jeg giftet meg med ham - er ganske vant til å stave etternavnet mitt, og som regel må jeg også fortelle hvordan det skal uttales.

Hvis jeg er hos legen kan du banne på at jeg blir ropt opp som Birgitte Frisk. Det er like gøy hver gang. Særlig hvis jeg er så forkjøla at jeg har mistet stemmen.

Legen *roper ut i venterommet*: Frisk?
Jeg: *piiiip*
Legen *roper enda høyere*: Birgitte Frisk?
Jeg *rekker opp hånden og piper så høyt jeg kan mens jeg reiser meg og går mot legen*
Legen: Jasså, så det er du som er Frisk?
Jeg: Neiiiiipip.
Legen: Du er ikke Frisk?
Jeg: Jeg er syk, host, host, host.
Legen: Men du er Frisk?
Jeg: Jeg (host) heter (host) Frisch! Med schhhhhh-lyd. 

*

Normalt er det litt enklere å stave Frisch for noen. Jeg bruker det fonetiske alfabetet, for det skjønner de fleste. A for alfa, b for bravo og så videre.

De fleste.

Ikke alle.

Ikke mr. Yamamoto (han er fra Japan, men jeg har diktet opp navnet for å anonymisere ham).

*

Hr. Yamamoto ville ha eposten min, og det ønsket innfrir jeg gjerne.

- F for foxtrot, sa jeg.
- How to spell ... foxtrot? spurte mr. Y.

Allerede der skjønte jeg at vi kom til å snakke lenge.

Jeg hentet frem superpedagogen i meg og forklarte prinsippet der man finner et ord som begynner på den bokstaven man snakker om.

- Vi kan finne et annet ord, sa jeg på engelsk. - F for France? Finland?
- Finland? Har jeg ikke ringt Norge? sa mr. Y.

Jeg beroliget ham så godt jeg kunne. Han var villig til å gjøre et nytt forsøk.

- F for France, sa jeg.
- Men hva med Finland? sa han og jeg kunne høre suset fra hjernecellene hans helt fra Japan.

Etter fem minutter der vi ikke engang hadde kommet til bokstav nummer to, foreslo jeg at han kunne gi meg sin mailadresse, slik at jeg kunne sende ham en mail i stedet. 

Pussig nok begynte hans mailadresse også med noe jeg tippet var f.

- F, sa han. Tror jeg.
- F for ...? spurte jeg for å bli helt sikker på hva jeg skulle skrive.

Denne gangen sa han muligens s.

- F for one, two, three, FOUR? spurte jeg og mente at jeg hadde kommet over en genial måte å formidle fonetikk på.

- Or s for one, two, three, four, five, SIX? fortsatte jeg.

Men da lurte mr. Y på hvorfor vi plutselig snakket om telefonnummer, og den misforståelsen tok jeg ansvaret for. 

- No, no, glem det. Sorry! sa jeg og fikk en enorm trang til å bukke mens jeg unnskyldte meg.

- F is for for HOUSE or NIGERIA, slo mr. Y fast.

- ???

- F for house. F for Nigeria, gjentok han som om jeg skulle være helt idiot.

Jeg tegnet én krusedull, to stjerner og en lett undrende fyrstikkmann på blokken min og oppmuntret mr. Y til å fortsette. 



- And now ..... sa mr. Y. Han bygget opp spenningen, og jeg ventet på en trommevirvel.

- .... and now, the letter e, sa mr. Y.

- E for ...? lokket jeg.

- E for Ireland! sa mr. Y triumferende.

- Ireland skrives ikke med e, protesterte jeg.

- Ok. E for England! sa mr. Y. Han klappet for seg selv, og jeg ble smittet av begeistringen hans. Vi hadde snevret inn staveleken vår til Samveldet. Ikke verst!

Greit nok så hadde jeg ikke den første bokstaven, men hvis resten gikk like lett som e, var det jo bare å prøve seg frem til jeg fant den riktige bokstaven i starten av adressen. Det er tross alt bare a til z, liksom.

*

Men optimismen min betalte seg ikke.

- The next letter is hashio! sa mr. Y.

- Prosit! Bless you! sa jeg.

- No, no! Hashio! sa mr. Y. Visstnok er det uhøflig å snyte seg i japansk offentlighet, så jeg kan ha fornærmet ham.

- Letter! Hashio! insisterte mr. Y strengt.

- Jeg har aldri hørt om en bokstav som heter hashio ... sa jeg. På engelsk, selvsagt.

Det fikk mr. Y til å høres ut som en (forkjølet) plate med hakk.

- Hashio! Hashio! Hashio! sa mr. Y litt irritert.

- Hashio? gjentok jeg.

- Yes! Yes! Thank you! Thank you! Thank you! sa mr. Y som trodde han endelig hadde nådd frem til meg.

- Joa ... sa jeg. - My pleasure.

- So. You send me mail? Yes? spurte mr. Y.

- O for Osaka and k for Kyoto: O! K! (og d for drit og dra, sa jeg inni meg).

- Aaaah! O for Osaka! K for Kyoto! Hahaha! Okei! Okei! Hahaha! lo mr. Y.

*

Men da orket jeg ikke begynne på nytt. Dessuten kunne jeg bare komme på ett geografisk navn i Japan som begynner på f, og det var Fukushima. Heldigvis er jeg fintfølende nok til å unngå slike sensitive tema. 

F for fintfølende, eller f for Frisch. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar