Tårnfrid og hennes mormor

- Du har mindre minus nå enn for ett år siden, sa optikeren.

- Hæ? Så det betyr at jeg ser BEDRE? spurte jeg og lurte på hva jeg hadde spist i det siste. Jeg må jo ha fått i meg selve ungdomseleksiren. "Håper det er Pollysjokoladen," tenkte jeg.

- Nja, det er litt mer komplisert enn som så, mente hun og antok åpenbart at jeg ikke var i stand til å forstå, for hun ga ingen ytterligere forklaring.

Rett etter spurte hun hvor gammel jeg er, og så sjekket hun om jeg hadde grå (eller var det grønn?) stær. "Det er offisielt," tenkte jeg, "Jeg er en olding.".

*

Jeg gikk i sneglefart og slepte bena etter meg da jeg gikk hjem. Men så kom jeg på at jeg hadde på meg et par sorte Manolo Blahnik, og da gikk jeg pent og forsiktig, og selvsagt i stor bue rundt sølepyttene. Det skal mer enn litt mismot til for at jeg skal ødelegge sko, ja.

*

Siden min tante har bursdag i dag, ringte jeg min mormor. (Husk at det er mødrenes fortjeneste at barna har bursdag.) Det hjelper alltid på humøret å snakke med henne, dessuten føler man seg automatisk litt yngre enn man er når man snakker med noen på 95.

Jeg spurte hvordan dagen hennes hadde vært, men hun ville heller snakke om sikkerhetspolitikk.

- Har de kommet til et forlik mellom Sør- og Nord-Korea? avbrøt hun meg.

Jeg sa at det siste jeg hadde lest var at Sør-Korea ville ha en unnskyldning fra Nord-Korea, men at jeg muligens ikke var helt oppdatert på saken. Hun lirte av seg et par spontane karakteristikker om Nord-Koreas lys og store sønn: kjempebabyen Kim Jong-un. Jeg lo så jeg skremte opp bikkja.

Deretter diskuterte vi verdensøkonomien og ble enige om at vi jammen var glade for at vi ikke hadde hele formuen vår i aksjer ("Ha, ha."). Ironi har alltid vært noe av det jeg har satt størst pris på hos henne. Ironi og evnen til å be folk dra til helvete på en måte som får dem til å løpe hjem for å pakke kofferten sin mens de kjenner at de gleder seg litt til å reise bort.

En gang leste hun et portrettintervju med meg. Jeg forventet nok at hun skulle være stolt av meg, men hennes reaksjon var "Tenk, jeg trodde du var et godt menneske, jeg!".

Snakk om å bli jekket ned. Jeg brukte en time på å komme over fornærmelsen og en del uker på å forstå at hun hadde rett. På den tiden var jeg Tårnfrid på syre, og jeg synes det var råkult. (Hadde jeg hatt evnen til å skamme meg, hadde jeg sikkert rødmet nå.)

*

Etter at vi hadde delt våre bekymringer om Kinas børsfall og smitten det hadde ført med seg, blant annet på Dow Jones, måtte vi snakke litt om været, og da kom mismotet mitt tilbake.

- Jeg gruer meg til vinteren, sa jeg. - Jeg liker ikke kulde, snø og slaps.

- Det går jo faktisk mot sommer, Birgitte, sa hun.

Og det er jaggu sant.

Mor (95) er blid som en sol og har Armani-briller

Birgitte (47) er mellomfornøyd og har bare noe rart på nesa