Da Kjartan fikk panikk og døde

Til tross for blå himmel, nesten vindstille og sikkert badetemperatur på Middelhavs-nivå bare noen meter unna solsengen jeg har ligget på, har det vært en deprimerende dag.

Min mest intellektuelle utfordring har vært å huske på å snu meg med jevne mellomrom for å unngå solskader. Jeg vurderte å sette på en alarm, men jeg droppet det av hensyn til min egen selvrespekt. Jeg orker ikke føle meg som en grillpølse på et middels gatekjøkken.

*

Bikkja og jeg har vært hjemme alene på hytta. Jeg har jobbet hardt med brunfargen, og han har latt seg provosere voldsomt av brekende gjess og isbilen som kjørte langsomt forbi oss minst tre ganger.

"Ser'u den gåsa, eller? For et bråk! Kan du ringe dyrepolitiet? Dette må være brudd på § 181 i straffeloven. Alternativt § 182. Nå kom det en hel gjeng!"

Er det vanlig praksis for isbiler? Å kjøre forbi ett hus flere ganger? Eller skal jeg ta det som et tegn på at det ser ut som jeg er veldig glad i is?

Det var retoriske spørsmål. Retoriske spørsmål skal ikke besvares.

*

Mens jeg jobbet så svetten silte med å bli brun på forsiden, hørte jeg en stemme som jeg anslo at befant seg omtrent ved gjerdet vårt. Stemmen - eller gubben, da - snakket til meg.

- Jasså, så du ligger og soler deg?

Jeg prøvde å løfte opp hodet for å se hvem idioten var. Men det gikk ikke. Hodet nektet rett og slett å løfte seg, og jeg løftet en arm for å finne ut om jeg var blitt lam. Armen fungerte. Begge armene fungerte, og jeg brukte dem til å ta tak i håret mitt for å dra hodet opp.

"Går det an å bli lam fra halsen og opp?" tenkte jeg, men så kom jeg på at et par områder i nakken og halsen ble bedøvet med Botox for et par uker siden.

Jeg synes det er helt greit å bære rundt på mitt eget hode hvis jeg bare slipper migrene, så jeg ble faktisk litt glad da jeg skjønte sammenhengen, men selv om jeg på det tidspunktet hadde fått hele overkroppen opp i vertikal posisjon, greide jeg ikke se hvem som sto ved gjerdet. Brillene mine lå under solsengen. Dessuten var det lesebrillene, og de er ubrukelige på så lang avstand.

Antakelig var det den samme fyren som sto ved gjerdet for et par år siden og sa "Jasså, du klipper gresset?" da min mann gikk bak en motorisert gressklipper og helt åpenbart gjorde det man normalt gjør med en gressklipper. Jeg myste mot skikkelsen og benyttet avbrytelsen til å snu baksiden mot solen og ta frem boken min.

- Jasså, du ligger og leser, sa kroppen ved gjerdet.

Jeg vurderte det til å være et retorisk spørsmål, så jeg fortsatte med boken, og etter det hørte jeg ikke flere selvfølgeligheter.

*

En rar, liten, gulgrønn flue landet på bokstaven M. Jeg slo fingeren ned på siden for å få den til å fly videre. Et sånt lett slag får normalt nok vibrasjon i boken til å få insekter av ulike slag til å forstå at de har det bedre andre steder.

Åstedet. Etter opprydningen.

Den lille fluen fløy ikke videre. Den spratt litt opp og landet på ryggen.

Der lå den på en P og sprellet perpleks. Det så ut som den aldri hadde ligget på vingene sine før. Ingen har vondt av å prøve noe nytt, så jeg gadd ikke gjøre noe for å hjelpe den. Tvert imot. Jeg studerte den med interesse.

*

Hva tenkte den på, tro? Jeg kunne bare gjette. Og det gjorde jeg:

"Fuuuuck, hva faen skjedde?" tenkte Kjartan, som den lille flua kanskje het. Kjartan bestemte seg for å få panikk like godt først som sist.

Han sprellet fortvilet med alle bena sine og hylte som en jenteflue. Takket være fasettøynene, kunne han se hva han lå på. Hvem trenger hals når man så og si har øyne i nakken?

"Jeg ligger på en BOKSTAV!" tenkte han og begynte å hyperventilere. Siden papiravisens begynnelse har fluer blitt innprentet av foreldrene sine at bokstaver er noe av det farligste som finnes. "Bokstaver skal du passe deg for, gutten min," hadde faren hans sagt. "De kommer fra himmelen i vill fart, og de slår deg flat!"

"Hva med bokstaver man ligger på?" tenkte Kjartan og så for seg en skjebne verre enn døden der P'er og M'er snek seg på ham bakfra for å rive vingene av ham.

Han begynte å svette. Heldigvis blir det ikke mye fuktighet av en svettende flue på knapt en millimeter, så det var ingen risiko for at lesbarheten skulle forringes.

Som den forfengelige fluen Kjartan var, rakk han å tenke at han antakelig kom til å stinke hvert øyeblikk, for han hadde ikke tatt på seg deodorant. "Svette som er full av adrenalin, er den verste," tenkte Kjartan samtidig som han forsto surrealismen i å bekymre seg for kroppslukt i en sådan stund.

Kjartan var så fokusert på det som skjedde under seg at han ikke så den virkelige faren. For jeg var blitt lei av den hysteriske fluejævelen og smalt igjen boken for å gå inn og spise opp resten av sjokoladen fra i går.

*

Og her kommer det som gjorde dagen deprimerende.

For har du noen gang sett ditt eget speilbilde på innsiden av et sjokoladepapir mens du slikker opp de siste restene av sjokoladen?

Det er det endelige beviset på forfall. Hvis jeg synker dypere enn dette, fortjener jeg å bli gjenfødt som en desorientert flue og dø av en dårlig bok.

Sjokoladepapirselfie