Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 28. september 2015

Månen er en ost

Bikkja og jeg er alene hjemme. Vi er dypt uenige om det meste, og jeg skylder på fullmånen.

Gårsdagens fullmåne gjør meg sur og vrang, og jeg mistenker at bikkjeskinnet føler en dragning mot større hoggtenner og smaken av kristenmanns blod. I dette tilfellet en kvinnes blod, men det kan han bare glemme.

For å få tiden til å gå fort - jeg har gledet meg til serien "Broen" i hele dag - forteller jeg dyret om situasjonen i verden og deler av universet.

- Obama og Putin er enige om at ISIS skal bombes tilbake til steinalderen, forenkler jeg. - Begge to har snakket i selveste FN i dag, men de er fremdeles uenige om Assads fremtid.

- Hvorfor tar de ikke ett problem om gangen? spurte dyret.

Jeg gikk raskt videre til det ytre rom. - De har funnet ut at det sannsynligvis er vann inni planeten Mars! sa jeg. - Det betyr kanskje at mennesker kan leve der hvis vi må.

- Når skal du kjøpe Tesla? spurte dyret. Jeg sa at jeg hadde det helt fint med den bilen jeg har og minnet om at den har det ypperste i miljøvennlig teknologi til tross for at den er diger, har firehjulsdrift på flatmark og er veldig, veldig trygg.

- Trygg for deg, kanskje, sa dyret, og så gikk han jammen søren i gang med den reneste propagandaen. - Du som bor så nært t-banen at du kan høre at dørene går opp og igjen hver gang en t-banevogn stopper på Majorstua stasjon burde kjøre kollektivt. Eller forresten, hvis du har tenkt å fortsette med å spise karameller til frokost og is til kvelds, bør du begynne å gå til jobben. Det er bare tre kilometer. Det klarer til og med du.

- Dessuten, fortsatte han, - dessuten kan vi ikke stole på at vi har Mars som en plan B. Hvordan har du tenkt å komme deg dit, for eksempel? Tror du de har sjokolade der? Tror du at DU er en av de utvalgte som får bli med hvis menneskeheten må evakuere? I think not!

Enda en som har latt seg indoktrinere av Miljøpartiet de grønne. Hva skjer?

Jeg begynte å snakke om månen. Han slapp heldigvis miljøtemaet. Tross alt er han en hund, og hvis du vil få en hund til å tenke på noe annet, er det bare å pælme en pinne så langt du kan.

- I går var det måneformørkelse, fortalte jeg og kastet meg ut i en lang forklaring om jordens skygge og månens bane.

Jeg kom ganske fort til kort i den vitenskaplige utlegningen min, så jeg dro nivået ned igjen. Helt ned.

- Du vet kanskje at noen tror at månen er en ost? spurte jeg.

Etter det var det umulig å få ham til å tenke på noe annet.


- Få ost!
- Du kan ikke bare forlange ost! Ost er belønning for god oppførsel. Rull rundt!
- Hæ, hæ, hæ, ho, ho, ho! Du sa hva?

- Er du døv? Rull, sa jeg!
- Mennesker er morsomme
- Ditt frekke loppeskinn! Rull, sa jeg!

- Ikke vær sinna, da. Jeg er jo din beste venn!

- Hm. Ja, der sa du noe. Min beste venn, altså? Sikker?

- Ja. Sikker. Få ost.

torsdag 24. september 2015

Jeg er apen

De var rundt meg på alle kanter da jeg kom til kassen i den eneste butikken på flyplassen som var åpen. Jeg - som har en køkultur som en sjenerte brite - er vant til å stå på linje og vente på min tur. Det var et kultursjokk. Her var det den sterkeste som vant.

I tillegg til å ha en køkultur som maner til orden og rettferdighet, har jeg en intimsone på minst et par meter. Du kan trygt si at den ble utfordret. Det var kroppsvarme fra alle kanter, og jeg tror kanskje det var en dame som prøvde å snike seg under meg. Jeg vet ikke hvordan hun ellers klarte å få bagen min i hodet da jeg skulle sette den ned.

*

Jeg er rask til å tilpasse meg omgivelsene, og jeg er flink til å bruke de fordelene jeg har i en hver situasjon. Siden jeg var halvannet hode høyere enn alle de andre kundene, brukte jeg det for alt det var verdt. Jeg fikk øyekontakt med damen bak disken, strakk armen min frem over fem andre mennesker og byttet sjokolade mot penger. Man skal heller ikke se bort fra at sjokoladen var en sterk motivasjon for min resolutte handling og omstillingsevne.

Fordi jeg kom såpass fort ut av kassaområdet, fikk jeg heldigvis en sitteplass. Men roen senket seg aldri.

*

Det er to hovedgrunner til at dette stedet er alt annet enn rolig. Den ene er en håndverker som driller i stål, den andre er nesten 100 knatrende mennesker jeg ikke aner hvor kommer fra. De kan være kinesere, men jeg har problemer med å skille lydene.

Jeg har sett kinesere før, bevares. Men jeg har ikke sett en masse mennesker som gjør helt dagligdagse ting nesten akkurat samtidig. Det er som om de var synkroniserte:

1 Sette seg ned, og sette veskene sine på setet ved siden av seg. Ikke ta vesken ned selv om det står en haug av mennesker rundt som åpenbart kunne likt å sette seg.

2 Ta opp en banan. Spis bananen. Legg vesken slik at den opptar to seter. Finn en søppelkasse. Gå tilbake til setet og vesken.

3 Ta opp en serviett og et eple. Spis eplet ved å ta store biter som spyttes ut i servietten, og gnag av fruktkjøttet. Spis skallet.

4 Vis alle hva man har kjøpt. Test det ut på sidemannen. Gjerne to ganger hvis det er parfyme.

5 Ta opp iPaden.

6 Legg vesken slik at den dekker to seter.

7 Gå på besøk til hverandre.

8 Be alle stille seg opp. Ta bilde.

9 Sitt på gulvet foran vennen din. Bruk gjerne bagen min som ryggstøtte.

10 Begynn å klappe hver gang flyplassen kommer med en annonsering.

11 Rop høyt til noen som sitter veldig langt fra deg. Få applaus.

*

Ikke tro at jeg kritiserer noen. Jeg er bare storøyd og overrasket. Og litt misunnelig. Her sitter jeg alene med sjokoladen min. Jeg kan ta en selfie, selvsagt, men det er jo litt trist når alle de andre har noen andre å ta bilder av. Jeg kan også rope, men da vil jeg nok bli ansett som litt gal, og når man er på en flyplass, vil ingen virke gal. I alle fall ikke hvis målet er å være med når flyet går. Jeg vurderte å sette meg på gulvet, men da ville noen helt sikkert tatt plassen min.

Jeg har prøvd å kommunisere med mine medpassasjerer, men da jeg smilte og sa «Hello!» snudde damen seg til damen ved siden av seg, og nå sitter de fremdeles og peker på meg mens de snakker seg i mellom. De var ikke på noen måte uvennlige, bare litt sånn som mennesker er når de ser en ape i bur som gjør noe rart.

Jeg - apen - kikker tilbake. Og smiler enda litt til. Ingen smiler tilbake. Alle tar opp nøtter.


mandag 21. september 2015

Min lille due

- Hvordan har din dag vært? spurte inntrengeren på hotellverandaen min.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å svare, for inntrengeren var en due, men jeg er opplært til høflighet, så jeg nevnte kort at jeg hadde shoppet alt jeg trengte for en dag på konferanse, vært på konferansen og spist en biff til lunsj.

Duen lurte på hvorfor jeg hadde shoppet og jeg sa at kofferten min ikke kom sammen med meg, og at jeg ikke visste når den kom. Jeg kjøpte derfor undertøy og toalettsaker samt et skjørt, tre bluser (i fall jeg skulle søle på meg eller bli svett) og en kjole til kveldens arrangement. - Jeg kjøpte bare ett par sko, men de går til det meste, sa jeg.

Duen gikk i ring rundt på verandaen der jeg satt i bikini og leste en bok med en pute bak ryggen og bena høyt.

- Har du ikke noe annet å gjøre? spurte jeg. Det hadde duen ikke.

- Hvis du blir her lenger nå, får du spleise på romprisen, sa jeg. Duen viste meg fjærene under vingene. - Jeg er blakk, og hvor tenkte du at jeg skulle oppbevart lommeboken, liksom?

- Greit. Stikk, sa jeg.

- Så grinete du er, da! sa duen. Har du ikke sovet så godt kanskje?

- Jeg sover nå! sa jeg og våknet.

- Kurr, sa duen og fløy sin vei.

Det kan ha vært en drøm, men solnedgangen var ekte

"Kurr-rurr-urr?" (Goolge bird translate: "Har du mat?")

"Krrr-urr!" (Google bird translate: "Hvis du ikke gir meg mat, så drar jeg!")

På vei

Jeg sitter i en buss på vei til en liten by - visstnok - som heter Portoroz i Slovenia. Det er både godt og dårlig nytt. Godt fordi det ikke så ut til at jeg skulle rekke frem, dårlig fordi jeg ikke fikk med meg bagasjen og fordi den lille byen, for å sitere en kollega, «nok ikke har det beste utvalget i haute couture».

Klokken er syv minutter over ett, og det er minst tre timer siden jeg burde ha lagt meg.

*

God tid er bra når man velger det selv. God tid er ikke så bra når noen velger det for en. Det eneste som er verre, er god tid i ganske lang tid, også et jævla stress i kort tid. Ekstra ille blir det når stresset kommer rett før man skal nå noe.

Som for eksempel et fly.

*

Én time før avgang, var jeg allerede langt inn i boken min. Jeg satt på den stolraden som var nærmest skranken, ved den gaten som var annonsert.

Gate 43. Avgang klokken 18.50. Det ville gi meg 40 minutter på Kastrup, noe jeg med min sans for selvvalgt god tid synes var i minste laget. Men så langt var jeg tapper.

Klokken 18.15 ble gaten flyttet til 41 i følge skjermen over gaten. I følge appen min ble den flyttet til 46. Jeg gikk først til 41, så til 46, så tilbake til 41 før jeg plasserte meg midt i mellom med et vaktsomt blikk. Avgangstiden ble brått og uvarslet flyttet til 19.30. Der gikk de 40 minuttene jeg hadde i København.

*

Ved gate 44 sto den største gruppen av pensjonister og spaserstokker jeg har sett på ett sted noen gang. Det var ingen grunn til å hovere. De var i bevegelse mot flyet. Det var ikke jeg.

Gate 48 ble annonsert, og jeg gikk for å finne en plass. Etter å ha hvilt i tre minutter, kom det en Avinor-ansatt som annonserte at alle måtte ut, for gaten ble stengt, men den åpnet igjen klokken 19. Det var 15 minutter unna. Da kom oppdateringen om at avgangen var flyttet til 19.40.

Saueflokken jeg var en del av, ble drevet ut ved hjelp av roping og forsiktig dytting. Vi kretset rundt gaten alle sammen. Vi skulte på hverandre og alle tenkte det samme: «Når den døra blir åpnet, skal jeg først inn.». For min egen del så jeg strengt på alle idioten med enorme kofferter som ikke en gang verdens sterkeste mann ville karakterisert som håndbagasje.

*

Tiden gikk. Klokken ble 19.10 da dørene åpnet til gate 48 og på det tidspunktet var vi i ferd med å glemme alt vi hadde lært om folkeskikk. Kampen om det beste setet ble avbrutt av en stemme over høytaleren om sa at flyet til København skulle gå fra gate 37 C og at det hastet noe inni gamperæva og komme seg dit. For meg hørtes 37 C ut som noe fra Harry Potter, men jeg var villig til å prøve å gå rett inn i en murvegg hvis bare belønningen var et fly om gikk faderlig fort.

Jeg kastet håndbagasjen opp i en trillevogn og bannet da jeg skjønt at hjulene gikk skjevt. Det fikk så være. Jeg hadde ikke tid til å finne en ny. Foran meg sperret en mann med innmari god tid veien. Han hadde en trille-ryggsekk. En sånn ryggsekk der halve plassen går med til hjul og et teleskophåndtak. På håndtaket sto det «Never stop exploring». Jeg skulle virkelig ønske han kunne utforske verden litt kjappere.

*

Gate 37 C var helt ok. Det eneste jeg krever av en gate er at den er åpen og at den fører til et fly. Denne førte til en buss, men det var ok, tenkte jeg. Helt til bussen stoppet omtrent midt på Gardermoen og ble stående der til været skiftet. I det regnet kom ble vi sluppet ut. Og der sto vi.

Jeg rakk å bli klissvåt, men heldigvis tørket jeg helt til ankomst i København. Det skulle vise seg at det ikke var noen vits i.

*

Det er ikke så mye å si om flyturen. Bortsett fra at det slovenske hockey-laget Gutter 17 hadde fått i seg noe de ikke skulle. De skrålte og sang, og satte favorittmusikken sin på maks volum. Det førte til at musikken, som var en blanding av sekkepipe og noe som jeg så for meg kunne komme ut av en minaret en tidlig morgen, ble vrengt til det kunne forveksles med drapet på hundre katter og fire rasende lemen.

Også må det naturligvis sies at flyet landet ti minutter etter at det flyet jeg skulle ta videre gikk.

*

Men det kunne jo hende at det var forsinket, ikke sant? Skjermene som annonserte avganger og forsinkelser sa ikke noe om det, men de har tatt feil før.

Å løpe på flyplasser er noe av det verste jeg vet. Det inneholder alt jeg ikke liker: dårlig tid, svetting, manglende mulighet til shopping og idioter som sperrer veien for meg. Og selvsagt løpingen i seg selv.

Jeg kom meg fra gate B 6 til A 14 på rekordtid. Bare for å oppdage det jeg var redd for: Det var ikke noe fly der. Ikke noen mennesker heller. Eller jo, det var masse mennesker der, men ingen flyplassansatte. Det å se de andre menneskene burde sagt meg noe, men det er lett å si i ettertid.

*

Ved SAS’ skranke var det kø. Jeg var nummer 483 i køen. Heldiggrisen som ble ekspedert, hadde nummer 412. Siden jeg ikke aner hvordan danskene uttaler 483, fulgte jeg med som en hauk. Jeg fikk kink i nakken og krampe rundt øynene av å stirre på tallene som viste fremgangen. Etter ti minutter skjønte jeg 1) at jeg hadde glemt å skifte fra lesebriller til gå og løpe-briller og 2) det var en tavle rett ved meg - i hodehøyde.

Plutselig fikk trillevognen min et dytt som sendte den et par meter bortover. Mannen som sto ved siden av meg, hadde bestemt seg for at han ikke orket å kjempe mot promillen lenger. Han falt, men heldigvis for ham var han fullstendig avslappet, så det gikk helt fint.

*

Da det endelig ble min tur, ble det klart at flyet mitt skulle gå om ti minutter. «Du må løpe! Gaten stenger!» sa damen.

Og der var jeg på vei igjen. Denne gangen løp jeg enda fortere. Fra siste spurt hadde jeg lært hvordan jeg skulle manøvrere mellom idiotene, men det hadde selvsagt gått fortere hvis jeg hadde hatt blålys på hodet. Eller kanskje ikke.

Kastrup

Da jeg rundet hjørnet til gate A 14 så jeg at de samme menneskene som jeg så der sist, fremdeles var der. Nå var de imidlertid i ferd med å stille seg i kø.

Flyet jeg trodde var dratt, hadde ikke kommet sist jeg var der. Til min dødsdag kommer jeg til å sverge på at Kastrups informasjonsskjermer ikke er til å stole på.

*

Jeg var så svett at jeg ikke ville sette meg inntil flysetet i frykt for at jeg skulle ødelegge skinnet. Jeg fantaserte om nytt klesskift og deodorant, og slik fikk jeg flyturen til å gå fort.

Da flyet landet i Ljubljana fikk alle de trøtte trynene rundt bagasjebåndet koffertene sine. Alle bortsett fra meg.

Men jeg ble ikke bekymret før mannen i skranken spurte om hjemmeadressen min rett etter at han hadde spurt meg om når jeg skulle hjem igjen.

tirsdag 15. september 2015

Bildeskjønn

Jeg er mye finere på bilder enn i virkeligheten. Jeg vil ikke si at jeg er direkte fotogen, kanskje ikke engang indirekte fotogen, men du skulle sett meg i RL. Eller i V som det blir på norsk. Virkeligheten, altså.

I dag blinket det plutselig foran ansiktet mitt, og jammen hadde jeg ikke blitt paparazziet. I alle fall hadde det vært en paparazzi som tok bildet hvis jeg hadde vært berømt, men siden jeg ikke er berømt og siden jeg satt på jobben, var det bare en kollega som skulle teste fotoutstyret sitt.

Det slo meg at det var like greit. Det må være fryktelig slitsomt å vite at man kan bli tatt bilde av når som helst. Ingen vil jo bli avbildet i avisen når de akkurat er i ferd med å svelge ned en bollebit som var akkurat litt for stor og tørr, eller når treåringen/tenåringen akkurat har greid å få dem til å miste besinnelsen.

Ingen er pene når de er sinte (med et mulig unntak for en ung Sean Connery).

Men ikke alle er pene når de er blide heller. De er som regel penere når de smiler enn når de ikke smiler, men et smil kan formidle så mye. For eksempel at man liker å spise kattunger som lørdagsgodt eller at man gjerne drikker menneskeblod når ingen ser det. Hvis man har et smil som skremmer vettet av små barn og uskyldige kvinner, bør man vurdere RBF. Eller på norsk: "skummelt kjerringtryne man ikke helt vet hvordan man skal tolke" (forkortelsen blir for lang).

Det å være penere på bilder enn i virkeligheten - slik jeg er - har sine ulemper. Men for å ta fordelen først: Det er sannsynligvis flere som har sett et bilde av meg enn som har sett meg i virkeligheten (jeg holdt nesten på å bli litt kjent en gang tidlig på 2000-tallet) og da er det jo fint at flertallet har det beste inntrykket.

Ulempen er selvsagt at de som har sett bilde av meg før vi treffes vil føle seg lurt, at de ikke kjenner meg igjen eller at de kommenterer utseendet mitt i kritiske ordelag. Jeg er svært følsom når det gjelder kritikk av utseendet mitt. Jeg var lei meg i underkant av ett år etter at min mann hadde kommentert ørene mine. "Dumbo!" sa han, og da skjønte jeg jo at det var ørene mine han snakket om. De er virkelig digre.

Da kollegaen min informerte om at han hadde festet mitt blide åsyn til minnekortet, ble jeg glad. Jeg satt og følte meg litt trist og grå, og ba om å få se bildet.

Det fikk jeg.

"Hæ? Det blinket. Hvor? Her? Hjelp."

lørdag 12. september 2015

Best i alt

Min manns mest fremtredende trekk er konkurranseinstinktet. Hans mest fraværende er selvinnsikten. I alle fall når det gjelder å se hva som er sitt fremste trekk.

Vi kan ikke se en film uten at han sier "Se, da! Se, da! Hvor har du sett ham (eller henne) før?". Som regle klarer jeg fint å se at dette er skuespilleren som spilte i House of Cards eller en annen oppsetning vi så for et par år siden, men han bommer i 90 prosent av tilfellene. Som han altså selv har  satt i gang.

Men vil han innrømme det? Nei, da. Det er ikke uten grunn at jeg er superbruker av appen IMBd.

*

Vi har aldri kjørt til hytta på fjellet uten at minst én bilist som "ligger alt for nær foran oss" ikke har svingt inn i en busslomme for å slippe oss forbi. Han er stort sett en god sjåfør, men det er jo tortur for en gamling på vei til fjells å ha en diger svart bil som ligger i jevn avstand fra støtfangeren din uansett hvilken fart han presser Yarisen sin opp i.

Og hver gang sjåføren foran oss svinger av veien og parkerer lenge nok til at pulsen går ned igjen, roper min mann et slags "yippee-kay-yay, motherfucker" som mer enn én gang har fått meg til å lure på om han i sitt forrige liv var pilot under krigen. Det høres ut som han har skutt ned en fiende.

Tidligere prøvde jeg å signalisere min sympati med den utpressede sjåføren, men nå sitter jeg bare og stirrer stivt rett frem. Vi har hatt hytta på fjellet siden 2007, og sjansen for at vi har dundret forbi den samme skjelvende gamlingen tidligere, er veldig stor. Man bør helst endre atferd etter å ha bedt om unnskyldning én gang, mener jeg.

*

Denne høsten har han blitt utfordret av sin ti år yngre lillebror til å løpe så langt som mulig i løpet av et fastsatt tidsrom. De legger ut resultatene sine i en app de begge har tilgang til, og min mann sjekker flere ganger om dagen at han ikke har blitt forbiløpt. Det har han ikke, og det kommer han heller ikke til å bli.

Hver gang han ser at han fremdeles troner øverst på listen, kommer det et "HA!" og da vet jeg at han enten har sjekket resultatene eller at han endelig har funnet ut at han hadde rett i en diskusjon med meg for halvannet år siden. "Jeg SA at det kom til å skje! Hæ? Ikke sant? Du husker det? Jeg VISSTE det!" Det beste jeg kan gjøre når sånt skjer, er å si at jeg selvsagt husker det, og at det jammen var godt gjort av ham. Hvis jeg protesterer eller sier at jeg ikke husker diskusjonen, får jeg aldri fred.

Selv etter at jeg har gått med på at han hadde rett, kan det komme små utbrudd som "Hvem er best, hæ? Hahahaha!" mens han dulter borti meg eller stikker en finger inn i ribbena mine. En psykolog ville hatt forskningsmateriale for resten av livet hvis oppgaven var å finne årsaken til denne intense trangen til å vinne. Eller kanskje ikke. Kanskje det er så enkelt som at han ikke fikk smokken da han var baby.



Bortsett fra å vite hvilken skuespiller som spilte hvor, er han bedre enn meg i det meste. (Han er helt elendig til å brette klær, så det er min jobb, og den verner jeg om med nebb og klør.) Han er dessuten en av de smarteste og tøffeste jeg vet om, og det er få i verden som slår ham på kunnskapen om biler og bilens historikk.

- Kan du ikke bare roe ned det der maset om at du er best, du ER best, sa jeg en gang.
- Se! Det er Russel Crowe, sa han og pekte på Kevin Spacey.
- Hør her. Jeg godtar det. Du er bedre enn meg og alle andre i alt, sa jeg og var villig til å slenge på at han kunne få brette håndklær resten av livet vårt.
- Husker du filmen "Alle liker Mary"? spurte han. - Russel Crowe spilte i den.
- Filmen het "Alle ELSKER Mary", sa jeg med lav, men tiltagende hysterisk stemme. - Og det var Matt Dillon og Ben Stiller som hadde de mannlige hovedrollene.

Men da hadde han allerede sett det høyre frontlyset av en bil som sto bak en av skuespillerne i en scene som bare varte et par sekunder.

- Ha! Det var en Gordini, 76-modell! Den ble oppgradert i 82, men begge hadde 1,4 liters motor. Forskjellen var en Garrett T3 turbo. I 85 lanserte Renault enda en oppgradering, og DEN var kul. Bakhjulstrekk og motor bak forsetene. DEN skulle jeg hatt.

*

Det er ikke nødvendig å svare på sånne utbrudd. Hvis jeg svarer, forstyrrer jeg ham i å lete på finn.no etter nok en bil han kan ønske seg.

I gjennomsnitt sjekker han finn.no fem ganger pr kveld. Det er jo ikke rart han ikke greier å følge med på filmen vi ser.

*

- Jeg tror kanskje jeg har et lite konkurransegen langt der inne, sa han i går kveld.
- "Du tror"??? Herregud, du er så full av konkurransegener at det er rart de ikke har startet borgerkrig inni deg. Du er dårlig VINNER, så ille er det, sa jeg.
- Jeg er i alle fall ikke en taper, fastslo han med en rå latter.

- Hva slags bil er det? spurte jeg og pekte på en liten rød bil som sto parkert bak hovedpersonene som akkurat da holdt på å drepe hverandre.

Og det var alt som skulle til for at jeg fikk følge med på filmen uten forstyrrelser i noen minutter til og til at finn.no fikk enda flere klikk den kvelden.

*

Hvis jeg skal sammenlikne ham med noe, må det være en hund som kan avledes med en pinne.

Men han har selvsagt også den største pinnen.

tirsdag 8. september 2015

Husmorferie

Husmorferie er fantastisk. Det beste med en slik ferie er at man får god samvittighet - uansett om man strengt tatt kan kalle seg husmor eller ikke. Jeg kan strengt tatt ikke det, vårt hjem er et samarbeidsprosjekt. I alle fall hvis jeg får definere det.

Jeg vurderte å bli hjemme og faktisk være husmor. Solskinnet avslørte hybelkaniner som kopulerte i krokene, og sølvlysestakene i vinduet er i ferd med å bli gule. Kanskje blir de gullfargede hvis jeg bare venter lenge nok? Det er verdt et forsøk, ikke sant?

Støvet på møblene har faktisk en funksjon: det er koselig å se merker etter barnehender, det vitner om et livlig hjem, synes jeg. At barnehendene er dobbelt så store som mine og at sporene i støvet kun vitner om en 17-åring som knapt er innom for å raske med seg en brødskive, ser jeg stort på.

*

Jeg ble ikke hjemme. Jeg dro. På husmorferie i 24 timer. Jeg definerte meg som husmor-ish og tok ferie.

Men hva er egentlig en ekte husmor? En mor som bor i hus? En kvinne med forkle og skaut? Og som går med oppvaskhansker oftere enn skinnhansker?

Her er Wikipedias definisjon:

Husmor er en kvinne, vanligvis gift og hjemmeværende, som er ansvarlig for et hjem, det vil si en bolig eller husstand, gjerne en familie med barn. Ei husmor utfører husarbeid (husstell) og er ofte overhode for hjemmet.
Tenk det, Hedda!

Jeg scorer på to og en halv av Wikipedias krav. Jeg er kvinne, gift og jeg har delvis ansvar for en husstand med barn (og hund!).

Jeg stryker med høye kneløft på å være hjemmeværende og på å utføre husarbeid. Det lille husarbeidet jeg gjør, ville fått en husmor fra 50-tallet til å dåne.

*

Nå høres det ut som vi lever i en svinesti, men det er langt fra sannheten. Jeg må ha det ryddig rundt meg for å beholde sinnsroen, og jeg må ha tellekanter i skapene og knivskarpe bretter på plastposene for å få puste. Men det er så fort gjort å rydde. Særlig hvis man gjør litt hele tiden. Da merker man det nesten ikke, og husarbeid skal merkes, ellers gjelder det ikke.

Alt jeg vet om å være husmor har jeg fra min mor, heimkunnskapen på barneskolen og en bok jeg leste da jeg var gravid første gang. Du kan trygt si at de tre inspirasjonskildene hadde den samme ideologien: Grønnsåpe, svette, eddik, tårer og skurepulver. Og friske kluter.

I den fødslesforberedende boken sto det to ting som har brent seg fast som melk på en kokeplate:

"Når det er fire uker igjen til termin, må du vaske komfyren. Ettersom du blir større, kan det være vanskelig å komme til, og hvis du føder før tiden, er det lurt å ha gjort det unna tidligere."

"Når du merker de første veene, skal du koke vann og helle over på en termos. Putt pølser i termosen, slik at din mann har noe å spise. Timene kan bli lange for ham."

Jeg tar det for gitt at du forsto at jeg verken vasket ovn eller kokte vann.

Etter å ha vært på ferie fra jobb og familie i fem timer, ringte jeg hjem. Min mann var på vei fra en løpetur og skulle bare innom og plukke opp sushi til tenåringen og seg selv. Han insisterte på at vi skulle Facetime - altså ha en slags videokonferanse.

*

Vel. Dumt av ham.

For når jeg er så langt unna hans eventuelle represalier (isbiter i nakken, kiling eller prikkedøden i tillegg til å si med sånn "jeg-er-ikke-sint-jeg-er-bare-veldig-skuffet"-stemme at jeg igjen har brutt løftet mitt om å ikke legge ut bilder av ham, er det så lett å gjøre det han liker aller minst og jeg liker aller best: nemlig å overraske ham med ikke bare ett, men opptil flere bilder.

Hvis - nei, når - han ringer for å be meg fjerne dem, kan jeg ganske enkelt bare bryte samtalen ved å trykke på den røde knappen. Hvis han fortsetter å mase, slår jeg av telefonen.

Og innen jeg kommer hjem, satser jeg på at han har savnet meg så mye at han ikke er sur lenger.

Han: Kan du slutte å skjære grimnaser?

Jeg: Nix. dessuten sa du "grimnaser". Det heter "grimaser".

Han: Jeg sa ikke grimnaser. Jeg kan også skjære grimaser.

Jeg: Få se den snusleppa en gang til!
Han: Nei, for da tar du bare bilde av meg.
Jeg: *jugekors* Nei, da.

Jeg: Vi snakkes senere. Kyyyyyss!
Han: Kyyy ...

lørdag 5. september 2015

Matematikkens mor

"Derivert", hørte jeg min mann si da jeg satt og halvsov i bilen. Han hadde ledet meg gjennom en presentasjon han enten hadde laget, skulle lage eller ikke var helt ferdig med. Jeg burde sikkert sagt noe oppmuntrende, men for det første var jeg trøtt og for det andre har jeg dårlige minner om derivasjon.

Min gamle mattelærer ville sikkert sagt at det er et under at jeg i det hele tatt har minner om derivasjon (hvis han hadde husket meg) men mitt minne om derivert x sitter som spikra.

- Fortell meg hvordan jeg kan bruke det i praksis, ba jeg i håp om å skjønne det fra et praktisk ståsted.

- Det er helt nødvendig å kunne hvis du skal bli blikkenslager! svarte han i fullt alvor.

*

Så vidt jeg vet, har ingen av mine gymnasvenner blitt blikkenslagere, men en av oss ble professor i finans. Det er jo ikke helt det samme som matte, men nært nok, tenker jeg.

Opprinnelig kommer ordet "matematikk" fra gresk og betyr å være glad i å lære. (For meg er det et paradoks.)

*

Så hvordan oppsto matematikken? Og hvorfor?

Det er lett å tenke seg: Hulemenneskene hadde behov for å vite hvor mange mammuter de hadde på lager og hvor mange kjøttbiter hver mann hadde krav på.

Uten enkel matematikk var det total forvirring og masse krangling:

- Hei, Konrad! Jeg jagde beistet ned i gropa. Jeg vil ha mer enn dette! mente hulemannen Robert.

Konrad hadde allerede fordelt mammutkjøttet etter beste evne, men siden evnen var nokså mangelfull, hadde de fleste oppdaget at det bare var å stille seg i køen på nytt for å få en ny forsyning. Konrad hadde ingen oversikt og ingen mulighet for å holde regnskap.

*

Det hadde hulekvinnen Siv tenkt å gjøre noe med, og hun begynte som verdens første regnskapsfører.

Likestilling var et ukjent begrep på den tiden. Verden var enkel. Mannfolka var jegere, kvinnfolka var ikke jegere. Det var bare to yrkesgrupper: Det kvinnene gjorde og det mennene gjorde. En kvinne som ville gjøre noe annet enn å bli dratt etter håret inn i hulen, måtte være dobbelt så smart og dobbelt så effektiv, og selv da måtte hun finne seg i å bli klubbet vennskapelig i hodet og sendt rett tilbake til hulen hvis hun stakk seg frem.

Hulekvinnen Siv tenkte lenge på hvordan hun skulle fremme forslaget sitt og gikk gang på gang på kvist. Det var rett og slett ikke mulig å slentre inn i gjengen med mannfolk med en ny idé uansett hvor god den var. Hadde det vært i dag, kunne hun kanskje bare latt håret på leggene og på haka gro, og rett og slett latt som hun var en litt ustelt mann, men hulekvinnene var allerede så hårete at det ikke ville lurt noen.

*

Til slutt måtte Siv bruke det eneste midlet hun hadde: Kroppen sin.

Siv hadde en stor fordel. Ettersom hun i likhet med alle de andre kvinnene sto ved grytene når de ikke lagde barn eller passet på barn, hadde hun mulighet til å spise litt ekstra. Hun var rett og slett så feit at hun kunne knuse enhver mann med et velrettet fall, og det visste alle de magre jegerne godt.

- Hvis dere ikke holder kjeft og hører på hva jeg har å si, setter jeg meg på dere, sa Siv.

Det hjalp.

Siv fikk ansvaret for å holde orden på slakt og fordeling og mennesket levde og utviklet seg til å bli en gjeng med spesialister der omtrent 90 prosent av oss ikke vet verken hvordan vi skal finne eller tilberede fremtidig mat som fremdeles løper i skogen.

Etter en stund lærte Siv opp flere kvinner, slik at hun kunne konsentrere seg om andre og mer spennende oppgaver. Hun begynte å effektivisere jaktmetodene, og brukte timer og dager på å få mannfolka til å forstå sannsynlighetsberegningene sine.

- Jeg har tatt hensyn til vær, sesong, mammutkuas syklus og deres stadig dårligere form, sa Siv når hun skulle overbevise dem om at hun kunne hjelpe dem til å drepe flere dyr hver gang de gikk på jakt. Til slutt fikk hun gjennomslag.

*

Men hva skjedde så? Hvorfor har vi ikke hørt om hulekvinnen Siv?

Svaret er enkelt. Siv ble tynnere og tynnere for hver dag. Hun fartet rundt og noterte seg faktorer som kunne påvirke og forenkle livene deres. Mannfolka ble feitere og feitere.

Og plutselig en dag snudde maktforholdet seg.

- Jeg setter meg på dere! truet Siv og fikk hånlatter tilbake fra en gjeng mannfolk med kulemager og dobbelthaker.

Siv. Etter vekttapet.

Siv ble slått i hodet med en klubbe hun selv hadde anbefalt utformingen av og dratt tilbake i hulen etter håret.

Etter det ble mammuten utryddet, og matematikken ble glemt helt til den ble gjenoppdaget i Hellas. Siv ville snudd seg i graven hvis hun visste hvordan grekerne ivaretok hennes gamle regnskapskunster.