Bildeskjønn

Jeg er mye finere på bilder enn i virkeligheten. Jeg vil ikke si at jeg er direkte fotogen, kanskje ikke engang indirekte fotogen, men du skulle sett meg i RL. Eller i V som det blir på norsk. Virkeligheten, altså.

I dag blinket det plutselig foran ansiktet mitt, og jammen hadde jeg ikke blitt paparazziet. I alle fall hadde det vært en paparazzi som tok bildet hvis jeg hadde vært berømt, men siden jeg ikke er berømt og siden jeg satt på jobben, var det bare en kollega som skulle teste fotoutstyret sitt.

Det slo meg at det var like greit. Det må være fryktelig slitsomt å vite at man kan bli tatt bilde av når som helst. Ingen vil jo bli avbildet i avisen når de akkurat er i ferd med å svelge ned en bollebit som var akkurat litt for stor og tørr, eller når treåringen/tenåringen akkurat har greid å få dem til å miste besinnelsen.

Ingen er pene når de er sinte (med et mulig unntak for en ung Sean Connery).

Men ikke alle er pene når de er blide heller. De er som regel penere når de smiler enn når de ikke smiler, men et smil kan formidle så mye. For eksempel at man liker å spise kattunger som lørdagsgodt eller at man gjerne drikker menneskeblod når ingen ser det. Hvis man har et smil som skremmer vettet av små barn og uskyldige kvinner, bør man vurdere RBF. Eller på norsk: "skummelt kjerringtryne man ikke helt vet hvordan man skal tolke" (forkortelsen blir for lang).

Det å være penere på bilder enn i virkeligheten - slik jeg er - har sine ulemper. Men for å ta fordelen først: Det er sannsynligvis flere som har sett et bilde av meg enn som har sett meg i virkeligheten (jeg holdt nesten på å bli litt kjent en gang tidlig på 2000-tallet) og da er det jo fint at flertallet har det beste inntrykket.

Ulempen er selvsagt at de som har sett bilde av meg før vi treffes vil føle seg lurt, at de ikke kjenner meg igjen eller at de kommenterer utseendet mitt i kritiske ordelag. Jeg er svært følsom når det gjelder kritikk av utseendet mitt. Jeg var lei meg i underkant av ett år etter at min mann hadde kommentert ørene mine. "Dumbo!" sa han, og da skjønte jeg jo at det var ørene mine han snakket om. De er virkelig digre.

Da kollegaen min informerte om at han hadde festet mitt blide åsyn til minnekortet, ble jeg glad. Jeg satt og følte meg litt trist og grå, og ba om å få se bildet.

Det fikk jeg.

"Hæ? Det blinket. Hvor? Her? Hjelp."