Best i alt

Min manns mest fremtredende trekk er konkurranseinstinktet. Hans mest fraværende er selvinnsikten. I alle fall når det gjelder å se hva som er sitt fremste trekk.

Vi kan ikke se en film uten at han sier "Se, da! Se, da! Hvor har du sett ham (eller henne) før?". Som regle klarer jeg fint å se at dette er skuespilleren som spilte i House of Cards eller en annen oppsetning vi så for et par år siden, men han bommer i 90 prosent av tilfellene. Som han altså selv har  satt i gang.

Men vil han innrømme det? Nei, da. Det er ikke uten grunn at jeg er superbruker av appen IMBd.

*

Vi har aldri kjørt til hytta på fjellet uten at minst én bilist som "ligger alt for nær foran oss" ikke har svingt inn i en busslomme for å slippe oss forbi. Han er stort sett en god sjåfør, men det er jo tortur for en gamling på vei til fjells å ha en diger svart bil som ligger i jevn avstand fra støtfangeren din uansett hvilken fart han presser Yarisen sin opp i.

Og hver gang sjåføren foran oss svinger av veien og parkerer lenge nok til at pulsen går ned igjen, roper min mann et slags "yippee-kay-yay, motherfucker" som mer enn én gang har fått meg til å lure på om han i sitt forrige liv var pilot under krigen. Det høres ut som han har skutt ned en fiende.

Tidligere prøvde jeg å signalisere min sympati med den utpressede sjåføren, men nå sitter jeg bare og stirrer stivt rett frem. Vi har hatt hytta på fjellet siden 2007, og sjansen for at vi har dundret forbi den samme skjelvende gamlingen tidligere, er veldig stor. Man bør helst endre atferd etter å ha bedt om unnskyldning én gang, mener jeg.

*

Denne høsten har han blitt utfordret av sin ti år yngre lillebror til å løpe så langt som mulig i løpet av et fastsatt tidsrom. De legger ut resultatene sine i en app de begge har tilgang til, og min mann sjekker flere ganger om dagen at han ikke har blitt forbiløpt. Det har han ikke, og det kommer han heller ikke til å bli.

Hver gang han ser at han fremdeles troner øverst på listen, kommer det et "HA!" og da vet jeg at han enten har sjekket resultatene eller at han endelig har funnet ut at han hadde rett i en diskusjon med meg for halvannet år siden. "Jeg SA at det kom til å skje! Hæ? Ikke sant? Du husker det? Jeg VISSTE det!" Det beste jeg kan gjøre når sånt skjer, er å si at jeg selvsagt husker det, og at det jammen var godt gjort av ham. Hvis jeg protesterer eller sier at jeg ikke husker diskusjonen, får jeg aldri fred.

Selv etter at jeg har gått med på at han hadde rett, kan det komme små utbrudd som "Hvem er best, hæ? Hahahaha!" mens han dulter borti meg eller stikker en finger inn i ribbena mine. En psykolog ville hatt forskningsmateriale for resten av livet hvis oppgaven var å finne årsaken til denne intense trangen til å vinne. Eller kanskje ikke. Kanskje det er så enkelt som at han ikke fikk smokken da han var baby.

Bortsett fra å vite hvilken skuespiller som spilte hvor, er han bedre enn meg i det meste. (Han er helt elendig til å brette klær, så det er min jobb, og den verner jeg om med nebb og klør.) Han er dessuten en av de smarteste og tøffeste jeg vet om, og det er få i verden som slår ham på kunnskapen om biler og bilens historikk.

- Kan du ikke bare roe ned det der maset om at du er best, du ER best, sa jeg en gang.
- Se! Det er Russel Crowe, sa han og pekte på Kevin Spacey.
- Hør her. Jeg godtar det. Du er bedre enn meg og alle andre i alt, sa jeg og var villig til å slenge på at han kunne få brette håndklær resten av livet vårt.
- Husker du filmen "Alle liker Mary"? spurte han. - Russel Crowe spilte i den.
- Filmen het "Alle ELSKER Mary", sa jeg med lav, men tiltagende hysterisk stemme. - Og det var Matt Dillon og Ben Stiller som hadde de mannlige hovedrollene.

Men da hadde han allerede sett det høyre frontlyset av en bil som sto bak en av skuespillerne i en scene som bare varte et par sekunder.

- Ha! Det var en Gordini, 76-modell! Den ble oppgradert i 82, men begge hadde 1,4 liters motor. Forskjellen var en Garrett T3 turbo. I 85 lanserte Renault enda en oppgradering, og DEN var kul. Bakhjulstrekk og motor bak forsetene. DEN skulle jeg hatt.

*

Det er ikke nødvendig å svare på sånne utbrudd. Hvis jeg svarer, forstyrrer jeg ham i å lete på finn.no etter nok en bil han kan ønske seg.

I gjennomsnitt sjekker han finn.no fem ganger pr kveld. Det er jo ikke rart han ikke greier å følge med på filmen vi ser.

*

- Jeg tror kanskje jeg har et lite konkurransegen langt der inne, sa han i går kveld.
- "Du tror"??? Herregud, du er så full av konkurransegener at det er rart de ikke har startet borgerkrig inni deg. Du er dårlig VINNER, så ille er det, sa jeg.
- Jeg er i alle fall ikke en taper, fastslo han med en rå latter.

- Hva slags bil er det? spurte jeg og pekte på en liten rød bil som sto parkert bak hovedpersonene som akkurat da holdt på å drepe hverandre.

Og det var alt som skulle til for at jeg fikk følge med på filmen uten forstyrrelser i noen minutter til og til at finn.no fikk enda flere klikk den kvelden.

*

Hvis jeg skal sammenlikne ham med noe, må det være en hund som kan avledes med en pinne.

Men han har selvsagt også den største pinnen.