Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 31. mai 2013

Indremedisin

At de fleste ulykker skjer i hjemmet og at lediggang er roten til alt ondt, er ikke bare noe man sier. Det er helt sant. Derfor burde sjefen min sagt nei da jeg ba om å få ta en fridag i dag. Forutsatt at hun vil at jeg skal fortsette i jobben min, selvsagt.

Det som skjedde var imidlertid ikke hennes skyld, det er ene og alene mitt ansvar, og det mest pinlige er at det startet på grunn av min grådighet.

*

Denne uken har jeg vært alene hjemme med hund og barn. Det vil si at jeg - den voksne - måtte ta ansvar for både søppeltømming og foring av familien. Jeg ba 15-åringen gå ut med søpla siden han likevel skulle lufte bikkja, og for at vi ikke skulle dø av sult, så ukesmenyen slik ut:

Mandag: Pizza fra Dolly Dimpels
Tirsdag: A la carte på en restaurant i nærområdet
Onsdag: Kylling, salat og potetsalat (hvis man kan kalle en maisboks for salat)
Torsdag: Tilbud om sushi til 15-åringen mens jeg var ute med jobben

Det var tirsdagen som var problemet. Som en apetittvekker (som om vi trengte det, utsultet som vi var) bestilte vi poteter og aioli. Det har vi spist før, så jeg visste at potetene var varmere enn helvetes innerste kjellerbod. Likevel tok jeg en halv potet på gaffelen, subbet den gjennom hvitløksmajonesen og stappet den rett inn i kjeften. 

Det var så vidt jeg greide å sitte rolig. Potetbiten brant seg fast helt bakerst på høyre side og tungen trakk seg bort av skrekk hver gang jeg ba den stikke bort og få potetjævelskapet vekk fra de skjøre slimhinnene mine.

Resten av middagen kunne jeg kjenne vannblemmen og ett eller annet annet vokse i takt med en bankende smerte.

*

Det skulle bli verre. Vannblemmen var mitt minste problem. I panikken som fulgte potetbitens herjinger i munnhuen min, må jeg ha bitt meg ganske kraftig, og når man biter seg, kan det bli munnskold. 

Jeg har nå alle munnskolders mor rett bak der visdommstennene møtes. Noe som selvsagt fører til at jeg biter i det hver gang jeg må tygge noe. Ikke får jeg åpnet munnen helt heller. Det slår meg at jeg kan gå ned noen kilo på dette, så det at ingen ting er så galt at det ikke er godtfor noe, er også sant.

*

Natten har vært nokså oppstykket. Det verker opp i tinningen og ned i skulderen og for hver eneste iling, blir jeg minnet på min grådighet. Det gjør noe med selvbildet.

*

For mange år siden fikk jeg resept på et bedøvende middel til påføring på munnskold. Det må ha vært til noen av barna, for jeg har ikke hatt munnskold siden jeg var jentunge. Middelet kom i sprøyteform og skulle "påføres i et tynt lag". I desperasjon flådde jeg av emballasjen og trykket middelet inn i munnen i håp om å treffe det såre området.

Ikke putt noe inn i munnen før du vet hva det er.
Ting som begynner på X kan det være lurt å holde seg unna uansett.

At det smakte ren gift, var underordnet, tenkte jeg. Det var inntil middelet fant akkurat de smaksløkene på tungen som sier i fra til hjernen at det er akutt fare for forgiftning. Og hva gjør hjernen da? Jo, den sier i fra til refleksen som får frem brekninger. Tårer er en del av dette gamet.

*

Utrolig nok traff jeg ikke munnskoldet med alt det jeg sprøytet inn. Men tungen fikk det den fortjente (vil mange si). Den sovnet rett og slett. En svært underlig opplevelse.

I speilet så jeg refleksjonen av bikkja og meg selv. Og det er sant det de sier om hunder og eier også: De likner hverandre. Tungen hans hang ut på grunn av varme, min hang ut fordi den ikke kunne noe annet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar