Lyden av vann

Har du noen gang tenkt på hvor vanskelig det er å komme på noe som ikke på en eller annen måte kan assosieres med væske? Noen ganger er det nemlig helt avgjørende å få tankene over i ett bestemt spor, og jo viktigere det blir å holde seg unna et bestemt tema, jo verre er det.

I dag trengte jeg å konsentrere meg om noe annet enn hvor langt jeg var fra badet mitt. Det viste seg å være svært vanskelig.

For å ta det viktigste først: jeg rakk frem. Vi gjør alltid det, vi damer med god oppdragelse. Og normalt kan man ikke engang se på oss at vi er mer enn verdig trengende. Vi tar kanskje litt kortere skritt og blir litt knappere i small talken, men bortsett fra det, er vi umerket.

Inni oss står vi imidlertid krokete med bena i kryss mens det hvite i øynene våre langsomt blir erstattet med gult.

*

Jeg hadde en kjøretur på en halv time foran meg, og jeg hadde vært lett desperat i et kvarter allerede. Det var da jeg forsto at jeg MÅTTE tenke på noe annet. Jeg slo på radioen; og der hylte noen "It's raining men! Halleluja!" rett inn i hjernen min.

Regnvær.

Vann.

Eller i dette tilfellet regnet det mannfolk, men det normale er at det regner vann.

Jeg slo over på en annen kanal, og der satt det to idioter og snakket om badesesongen. Universet har hatt det skikkelig morsomt på min bekostning i dag.

*

Radioen var ubrukelig, og jeg fokuserte på omgivelsene rundt meg. Det kan uansett være litt lurt når man sitter bak et ratt i en bli som er både stor og tung.

Det første jeg så, var et tre. Det gikk fint i et halvt sekund, men da begynte jeg å tenke på at tær trenger vann for å leve. Vann. Sildrende vann fra en liten bekk. Lyden av vann som pusler seg forbi et par steiner. Pokker.

Kumlokket jeg kjørte over, ga samme assosiasjon. Vannmasser. Masse vann!

En chilensk villkatt som drikker av en rar fontene

På en bussholdeplass sto det en mamma med en baby i vogn. Og hva bruker babyer? Jo. Bleier. Et kontraproduktivt bilde, der altså.

Jeg kjørte videre og der sto det jammen en tankbil og fylte opp bensinpumpene på Shell. Jeg var på vei til å sprekke.

*

Har du kjent på følelsen når din indre vanntank blir for liten, og væskenivået liksom sprer seg ut i resten av kroppen? Det prikker. Det strider mot alt. Det er til å bli gal av. Særlig hvis man begynner å tenke på at det kan nå hjernen når som helst.

Bak i bilen lå en meget fornærmet liten nyklipt bikkje som fortalte meg i klartekst hva han mente om å bli forlatt hos en dame med saks og skumbad. "Spa, du lissom!" gneldret han.

Spa.

Vann. Vann!

Så jeg råkjørte forbi Shell og møtte et enormt hull i veien med høyre forhjul. Man må finne balansen mellom fart og vibrasjoner når man er i en tilstand slik jeg var. Fartshumper burde være forbudt, forresten.

Etter hullet - som ikke var fylt med vann, men det kunne ha vært det, tenkte jeg - kjørte jeg langs med Holmendammen. Hjelp. Holmendammen var breddfull, så vidt jeg kunne se. Møkkadam.

*

All tungtrafikk jeg så var enten lastet opp med suppe (Toro), brus (Pepsi) eller vann (Imsdal). Jeg kjørte til og med forbi en liten bil som reklamerte for RedBull ved å ha en overdimensjonert boks festet på bakdøren. Og som om ikke det var nok; da jeg sto i Smestadkrysset og ventet på verdens lengste røde lys skulle bli grønt, kom det en brannbil kjørende med fulle sierener. Jeg hadde gitt litt av høyre lillefingernegl for et par blålys akkurat da.

Ved Colosseum måtte jeg stoppe for to nybakte mødre som langsomt skravlet seg over fotgjengerfeltet med barnevogner og hver sin kaffe. Dobbelt ille, men jeg var snart hjemme.

Da jeg endelig parkerte og slapp ut bikkjeskinnet, føk han som en rakett ut av buret før jeg fikk festet lenken. Og det var da jeg virkelig angret på navnet vi ga ham:

- WHISKEY! KOM HER! vrælte jeg.

PS Og du kan jo prøve å gjøre det uten å stramme mellomgulvet.