Kjære lillebroren min

Kjære Henning,

Du ville ikke ha noen rosende ord i bisettelsen din, men det sa jeg at vi skulle bli to om. Selv om jeg nå vet at jeg trosser deg, vet jeg også at du tilgir meg for det jeg nå skal si.

Det jeg skal fortelle til alle dem som sitter her, har jeg også fortalt til deg, så du vil ikke bli overrasket.

***

Jeg har aldri kjent noen som hadde en sterkere integritet enn deg. Du visste hva du sto for, og du forhandlet ikke om verdier. Du hadde klare meninger, men du tvang dem aldri på noen.

Respekt for menneskeverdet sto sterkt hos deg. Alle mennesker er like mye verdt. Det viste du både i ord og handling.

Du snakket aldri stygt om noen. På en eller annen måte har du greid å overføre det til dine to nevøer som også er like deg på mange andre måter. Jeg er stolt av dem og jeg er stolt av deg.

Vi delte troen på Gud. Og som på alle andre områder i livet, satte du deg også grundig inn kristendommen. Du har lest Bibelen fire ganger, og mange av samtalene vi har hatt det siste året har handlet om historiene i det gamle og det nye testamentet.

For deg var det gamle testamentet en historiebok som forklarer mye av det vi ser i verden i dag, og det nye testamentet var en veiviser for hvordan vi mennesker skal leve sammen.

***

Det er ikke til å komme fra at vi i familien lurte på hvorfor du insisterte på å bo så langt fra alt. Etter at du flyttet fra Tromsø, bosatte du deg i Moskenes. Og fra Moskenes flyttet du til Eidfjord.

Det går ikke fly til verken Moskenes eller Eidfjord, men hadde det vært flyplass noen av disse stedene, hadde du ikke flyttet dit.

For du elsket naturen. Og du var så sterk. Da jeg fortalte deg at din yngste nevø var på tur til Ullevålseter med en ti-kilos-sekk, svarte du «Be ham å få tak i et par dekk. Det er kjempegøy å gå på tur med dekk.» Jeg trengte ikke spørre om du rullet dem, for jeg kunne se deg for meg der du dro to dekk etter deg oppover fjellsidene i Eidfjord.

Vi var ulike på mange områder, men vi var også like. Vi hadde lik humor, vi var passe usentimentale og vi likte å diskutere, å skrive og å lese.

Vi utfylte hverandre godt også, synes jeg. Da vi var små og fikk lørdagsgodt-rasjonen - én brus og én grønn skål med godteri - byttet vi. Du fikk min brus mot at jeg fikk ditt godteri.

Din manglende forkjærlighet for sukker og din evne til å se andres behov, dannet for øvrig grunnlaget for din formue og var sannsynligvis årsaken til at du kunne kjøpe deg moped da du ble seksten: Du gjemte unna sjokoladen vi fikk da pappa kom hjem fra reiser og solgte sjokoladen til mamma da hun ble så godtesyk at hun var villig til å betale ti ganger det en firkløver kostet på butikken.

***

Kjære Henning,

Det er mange årsaker til at det er uvirkelig å stå her i dag, men en av dem er at kreften rammet akkurat deg - du som var så sunn, både i kropp og sjel.

Da jeg sa til deg hvor urettferdig jeg synes dette var, svarte du «Hvorfor det?» også fortalte du meg om Sareptas krukke.

«Profeten Elia bodde hos en enke i Sarepta under en lang tørkeperiode. Gud sørget for at denne enkens krukke aldri ble tom, men det var mange enker i Sarepta, og deres krukker var tomme», sa du.

Rett før du sovnet for siste gang, sa jeg til deg - nok en gang - at jeg var glad i deg. Du hvisket takk.

Men Henning, det er vi som skal takke deg. Du beriket livene våre.

Jeg er så glad for at vi var så nære og så uendelig trist for at du nå er borte.

Du levde i fred, nå skal du hvile i fred.