De små tingene

Hodet mitt er undersøkt i dag, men resultatet er ikke kjent enda. Noen mener helt sikkert at de allerede vet at det er kaos inni der, men dem om det. Jeg forholder meg til de som har papirer på at de kan lese et røntgenbilde.

Har du noen gang ligget i en MR-maskin? Det bråker voldsomt. Omtrent som en ... ok, man tar de referansene man er best kjent med, ikke sant? ... det bråker som om en rytmeboks på et hammondorgel har hengt seg opp akkurat i det du skulle se hvor høyt du kunne skru den før høyttalerne gikk til helvete. "DUNK-DUNK-DUDDUDDUNK-DUDDUNK".

*

For at man ikke skal miste hørsel og vett, får man på seg øreklokker. Og i håp om at man skal ligge stille, setter de et slags bur over ansiktet ditt (hvis det er hodet som skal sjekkes). Hvis du har klaustrofobi, er det antakelig ingen morsom opplevelse.

Jeg har ikke det, så jeg pleier å sovne.

- Nå må du ligge heeeeelt stille, sa damen som snart skulle sende magnetisme rett gjennom hjernen min.

- Natta, sa jeg.

*

Så begynte dunkingen.

Og en jævla prikking på høyre side av nesen.

Alle mine reflekser tilsa at jeg umiddelbart burde føre en hånd opp til midten av ansiktet og klø meg - alternativt rynke voldsomt på nesen for i det minste å få støvkornet til å flytte seg. Refleksene ble overstyrt av god oppdragelse: Jeg gjør som jeg skal, og i dette tilfellet var det å ikke gjøre noe.

Dessuten hadde jeg akkurat betalt nesten 3.500 kroner for å slippe å vente ytterligere tre måneder for å få vite hvorfor jeg har en hevelse midt i trynet. (Diagnosen blir antakelig "svært forfengelig".) Jeg hadde med andre ord omtrent 3.500 kroner å tape på å måtte gjøre denne undersøkelsen én gang til.

* 

Visstnok kan det mentale gjøre underverker. Hvis tro kan flytte fjell, burde jeg kunne tvile meg frem til å flytte et rusk, tenkte jeg.

Og jammen! Det flyttet seg! Det flyttet seg én centimeter lenger opp mot øyet. Jeg var like langt.

*

- Fuck, karma! tenkte jeg og hadde ikke mer enn begynt å angre så vidt da jeg merket et fremmedlegeme (på størrelse med en kattunge) innpå øyet.

Man skulle ikke tro at det går an, men jo da. Når man provoserer karma, hjelper det ikke å ha øynene lukket.

Jeg stirret stivt inn i mine egne øyelokk. Livredd for å ødelegge for fotografen. Kattungen vred på seg, og jeg kunne tydelig kjenne både pels og klør. Du kan sikkert tenke deg hvor irriterende det er når smådyr prøver å finne en komfortabel stilling mellom øyeeplet ditt og øyelokket.

*

Etter ett kvarter sluttet den infernalske dunkingen, og jeg ble satt fri. Jeg skulle akkurat til å klore meg selv til blods omtrent fra hårfestet og ned til leppa da jeg oppdaget at behovet var borte. Katta hadde tatt med seg neserusket og stukket av.

Var ting ok mellom meg og karma? Vanskelig å vite. Normalt ville jeg avgjort det med en shoppingsrunde. (Hvis karma er på min side, finner jeg alltid noe fint jeg kan kjøpe - hvis karma ikke er på min side, finner jeg alltid noe jeg synes er kjempefint i butikken, men som ser helt idiotisk ut på meg når jeg kommer hjem. Jeg har fire graderobemeter bevis på at karma har vært litt grinete på meg.

*

Om ikke annet (snill, pen, eterisk) er jeg effektiv. Derfor leser jeg mail mens jeg går.

Nå tror du sikkert at jeg skal fortelle at jeg fløy på trynet, men nei, da. Jeg har full kontroll.

På toppen av 15 uleste mail, var det en hilsen fra en kollega som ønsket meg en fin navnedag. Noe så koselig! Ingen andre hadde husket meg, men endelig! Jeg tok det som et tegn og skrev en hyggelig hilsen tilbake - mens jeg likevel sto og ventet på grønt lys. Å gå på rødt mens jeg stirrer ned på mobilskjermen er å be om et intimt møte med noen som er minst ett tonn større enn deg og som har mye høyere hastighet. (Her kunne jeg selvsagt ha skrevet "er å be om å bli overkjørt av en buss", men akkurat nå er jeg litt overtroisk.)

"Du har overbevist meg om at jeg bør kjøpe noe pent til meg selv", skrev jeg og trykket send.

I det jeg trykket send, skjedde det to ting.

1 Det kom en svusjelyd fra telefonen
2 Det kom en plaskelyd fra skulderen min

Jeg kikket ned på den blå ulljakken min som jeg bare har brukt to ganger tidligere:

Karmas spesialutsendte kråkefaen hadde akkurat brukt meg som utedass.

*

- Hils karma og si FUCK! ropte jeg etter den lusete feigingen.

- Unnskyld ...? sa en eldre mann ved siden av meg.

- Gå! Det er grønt, sa jeg.

Jeg vet ikke hva den gamle mannen ble mest skremt av.
At jeg ropte, av det bustete håret mitt eller av solbrillene mine.
Kombinasjonen skremmer nesten meg.

I fall du ikke klarte å se den, har jeg merket den for deg