Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 31. desember 2018

Dette skjer med deg i 2019

Du vet at det er her du får den, i år som i fjor og årene før det: Sannheten om din fremtid. Her er selveste horoskopet for 2019. Er du spent? Det bør du være.

Uansett om 2019 gir deg en (eventuelt flere) på trynet eller du får så mye bløtkake du vil ha, er det greit å være forberedt på hva som kommer. Særlig hvis det er bløtkaken du får i trynet.

***
ÅRSHOROSKOP 2019

Væren (21. mars - 20. april)

Som Vær er du vant til å stange hodet i veggen. Det er ingen ting som tyder på at veggene blir spart i 2019, dessverre. Verden blir bare dummere og dummere - og dette er Universets oppriktige mening - men siden planetens Værer er noen av de smarteste vi har, kan det ofte føles bedre å slå hodet i en betongvegg enn å måtte forholde seg til alle idiotene du må omgås.

Men - og her mener Universet at du må ta ansvar - du må ikke stange hodet i veggen når du kjører bil. Det kan gå ut over deg selv og andre, og selv om verden stort sett består av idioter, er idiotene de eneste vi har. I 2019 vil du dessuten bli veldig overrasket over at en du har undervudert kraftig viser seg å være deg totalt overlegen. Universet anbefaler at du snarest og uten opphold blir venn med denne personen.

Råd: Bruk hjelm

Din største fordel i 2019: Genene dine
Din beste egenskap i 2019: Du er god til å snekre
Din verste egenskap i 2019: Du tar ikke råd
Din største ulempe i 2019: Du kommer ikke til å bruke hjelm

*

Tyren (21. april - 21. mai)

La 2018 dra tilbake dit det kom fra. For det var aldri helt ditt år, var det vel? Eller vi kan si det slik om du vil: Det er rom for forbedring i 2019. Og det er jo bra.

Universet ber deg se etter det positive i året som kommer. Smil til verden, og verden kommer til å smile tilbake. Universet antar du at forstår smilingens begrensninger. Det er ingen som ønsker at du skal gå rundt som en lallende dust og glise til en hver lyktestolpe, og det er viktig at du ikke smiler for mye til din nestes ektefelle eller asen. Sånt blir det bare trøbbel av.

I 2019 vil du oppleve at en du trodde var skikkelig sur på deg ikke var det likevel. Vedkommende er fly forbanna og bør holdes unna skarpe gjenstander, fersk dritt og varm væske.

Du kan risikere å vinne i Lotto, men før du kjøper en kupong, vil Universet at du skal sette deg inn i regjeringens spillpolitikk. Det kan dessuten være lurt å sjekke Norsk Tippings regnskaper. Da vil du skjønne at banken alltid vinner.

Råd: Gå på godt opplyste steder

Din største fordel i 2019: Du er litt mørkredd
Din beste egenskap i 2019: Du er litt mørkredd
Din verste egenskap i 2019: Du er litt mørkredd
Din største ulempe i 2019: Du er litt mørkredd

*
Tvillingen (22. mai - 21. juni)

Hvis du er en Tvilling uten å ha en tvilling, vil du ha en følelse av at noe mangler i livet ditt. Du har alltid prøvd å fylle det tomrommet med alt fra sex til dop via en hel masse sjokolade og kanskje litt jobb.

Det må du slutte med, og heldigvis for deg, blir det uhyre enkelt i 2019. Året er perfekt for deg som vil slutte med noe du ikke vil fortsette med. Vær obs på at det ikke trenger å være en avhengighet av noe slag, det kan hende at du bare er litt lei av deg selv - særlig når du hele tiden påpeker andres feil og ikke ser noen av dine egne. Seriøst: Skjerp deg.

Hvis du er Tvilling og har en tvilling er du enten helt forvirret eller helt i vater. Uansett sier Universet at du egentlig har det ganske bra, men at du ikke må gå med sokkene dine i mer enn én dag. Ingen bør det. Sokker og undertøy skal byttes hver dag. Få tvillingen din til å minne deg på det.

Råd: Le av deg selv

Din største fordel i 2019: Ørene dine. Vask dem og bruk dem.
Din beste egenskap i 2019: Du snakker ikke så mye som i fjor
Din verste egenskap i 2019: Du lytter for lite
Din største ulempe i 2019: Ørevoks

*

Krepsen (22. juni - 22. juli)

Det er to typer krepser: De som elsker grøt og de som ikke gjør det. Hvis du er en kreps som elsker grøt, skal du fortsette å kose deg med det, men hvis du ikke liker den gørrete substansen, får du et tøft 2019. Universet sier at alle som er født i Krepsens tegn må spise mye grøt i 2019. Visstnok har det noe med klimautfordringene å gjøre.

Du er flink med blomster. Det skal du ha. For selv om ingen andre mener at du er flink med blomster (de mener tvert i mot at du er helt elendig) kan Universet fortelle at ugress også har rett til liv, og du har så vidt Universet vet, aldri drept en eneste løvetann. Løvetenner og andre utsatte planter lever trygt hos deg, men du kan godt vanne mer 2019.

Råd: Gå oftere til fotpleier.

Din største fordel i 2019: Du er tallblind
Din beste egenskap i 2019: Du er fremsynt. Noen ganger.
Din verste egenskap i 2019: Du er ikke nok fremsynt
Din største ulempe i 2019: Toppskatten

*

Løven (23. juli - 23. august)

Tendensene du har til å trolle folk på nett blir mer markant i 2019. Plutselig vil du få en trang til å fortelle hele verden hva som egentlig er sant - for det er det bare du som vet. Tror du. Dessuten er det bare de virkelig intelligente som klarer å formidle ironi gjennom tastaturet, og du er ikke en av dem. I 2019 vil det bli enda mer upopulært å være en som formidler fake news, så ikke del lenker på Facebook, for du er virkelig ikke i stand til å se hva som er sant og hva som bare er rør. Kjemp mot dem som vil bruke deg til å spre dritt i sosiale medier. Det er din viktigste jobb i 2019.

Men tross alt er det ditt brennende ønske om en bedre verden som får fornuften fin til å ta ferie. Universet anbefaler imidlertid at du engasjerer deg i lokalpolitikken og at du slutter å kommentere innlegg på Facebook. Områder du bør være opptatt av er eldreomsorg og skolepolitikk.

Råd: Ikke tro at du er smartere enn folk flest.

Din største fordel i 2019: Lokalvalget
Din beste egenskap i 2019: Kakebaking
Din verste egenskap i 2019: Lathet
Din største ulempe i 2019: Folk flest

*

Jomfruen (24. august - 23. september)

Du har vært snill i 2018. Det kan ikke fortsette. Universet sier at det er fint å være snill, men at alt har en grense. De småfuglene du har matet i 2018 har fortalt til alle de kjenner at et hvert fjærkre har rett til kilovis med ferske solsikkefrø hver uke, og nå tror alle fugler små de er at mennesker som ikke gir dem mat er onde skapninger som er ute etter å sulte dem ut. Sånt blir det mye uro av, og det er ingen tjent med.

I 2019 skal du derfor tenke mer på deg selv. Og dine aller nærmeste. Det inkluderer ikke nebbete vesen som piper om oppmerksomhet rett utenfor vinduet ditt. Jorden har nok av feite, sure pippipper.

Råd: Ikke del matpakken din med noen.

Din største fordel i 2019: Sparekontoen din
Din beste egenskap i 2019: En gryende kynisme
Din verste egenskap i 2019: Plystring
Din største ulempe i 2019: Fristende brødsmuler

*

Vekten (24. september - 23. oktober)

Religion vil spille en stor rolle i livet ditt i 2019. Universet sier at det ikke spiller noen rolle om religionen er kjent eller om det er en du dikter opp selv. Hvis du ikke allerede tror på en gud, kan ett alternativ være å finne noe som inspirerer deg og deretter opphøye det litt. Universet advarer imidlertid mot at du begynner å tilbe en levende person selv om denne personen er usedvanlig god i fotball eller en annen sport.

Universet anbefaler at du og guden din finner en måte å leve på som gjør at jorden blir et bedre sted når du drar herfra enn da du kom. Mens du venter på din guddommelige oppvåkning, kan du begynne å plukke plast fra nærmeste strand.

Råd: Lær deg å spille munnharpe.

Din største fordel i 2019: Sukkeravgiften
Din beste egenskap i 2019: Selvironi
Din verste egenskap i 2019: Sløsing
Din største ulempe i 2019: Tilværelsens uutholdelige letthet

*

Skorpionen (24. oktober - 22. november)

Du er en av dem som har spist mest frukt i 2018. Det skal du fortsette med, men siden du også er den som har spist mest sånn helt generelt, vil Universet at du skal roe deg litt ned i 2019. Universet anbefaler regelmessig faste. I det minste mens du sover.

2019 vil preges av utferdstrang for verdens skorpioner. Derfor anbefaler Universet at du lager en app der skorpioner i alle land kan bo hos hverandre og lære av hverandre. Dere vil oppdage at dere har mer til felles enn stjernetegnet. Sannsynligvis er det for eksempel flere av dere som i løpet av 2018 har overdoset på klementiner.

Råd: Ikke bruk mer penger enn du tjener. Bruk flere kalorier enn du spiser.

Din største fordel i 2019: Forbudet mot styrepinne på raketter
Din beste egenskap i 2019: Humøret
Din verste egenskap i 2019: Humøret
Din største ulempe i 2019: Været

*

Skytten (23. november - 21. desember)

I 2018 var du ikke sosial nok. Det vil endre seg i 2019. Universet sier at Skytten vil treffe nye venner i løpet av første halvår, og det er ikke bare et forsøk på et morsomt ordspill. Skytter i alle land, men spesielt i nordlige deler av Trøndelag, vil få en drøss av nye bekjentskaper, en del nye venner - og for de Skyttene som er single eller som kommer til å bli det i 2019 - vil én av vennene vise seg å bli helt spesiell.

Skytten vil få både oppturer og nedturer i 2019, men de fleste oppturene er knyttet til det merkantile, sier Universet. Det betyr nødvendigvis ikke at Skytten skal shoppe seg til lykke, men det der verdt et forsøk.

Råd: Vaksiner deg.

Din største fordel i 2019: Tennene dine
Din beste egenskap i 2019: Utholdenheten
Din verste egenskap i 2019: Musikksmaken
Din største ulempe i 2019: Avgiftsøkning på diesel

*

Steinbukken (22. desember - 20. januar)

I 2019 vil du oppleve en konflikt med en venn, et familiemedlem, en kollega eller en kjæreste. Konflikten kan være alvorlig eller bitte liten. Uansett alvorlighetsgrad, sier Universet at dette er en del av livet, og at dere begge bare må skjerpe dere og oppføre dere som voksne folk. Dersom konflikten blir så alvorlig at en av dere slår eller begynner å grine, anbefaler Universet at den som slår umiddelbart blir politianmeldt, og at den som får den andre til å grine sier unnskyld og slutter å oppføre seg som en dust. Den som begynner å grine bør også gå litt i seg selv, for det er ikke alltid det er nødvendig å ta til tårene.

2019 vil også bringe et par skikkelige lykkelige øyeblikk for Steinbukken. Øyeblikkene er knyttet til barn eller dyr som snubler.

Råd: Ikke le så høyt.

Din største fordel i 2019: Resultatet av kommunevalget
Din beste egenskap i 2019: Søvn
Din verste egenskap i 2019: Snorking
Din største ulempe i 2019: Pollen

*

Vannmannen (21. januar - 19. februar)

Vannmannen er pedagogisk og tålmodig. Det begynner å bli nokså kjedelig. I 2019 anbefaler Universet at du begynner med ett glass rødvin hver kveld eller en sjokolade til lunsj.

Verdens Vannmenn vil bidra positivt til 2019, særlig når det gjelder å få opp prisen på aksjer i gråmarkedet. Dessverre er det ikke Vannmannen som kommer til å tjene på det, men aksjemarkedet består av representanter for samtlige stjernetegn. Universet har nesten gitt opp å gi Vannmannen råd, men siden den økonomiske konsekvensen av Vannmannens feilslåtte optimisme er så pass stor og siden den påvirker så mange, vil Universet likevel minne om at man ikke må kjøpe aksjer for mer enn det man kan tåle å tape.

Råd: Ikke kjøp aksjer i bedrifter som begynner på K. Eller M.

Din største fordel i 2019: Forbrenningen din
Din beste egenskap i 2019: Vinduspussing
Din verste egenskap i 2019: Binge-seing av Netflix-serier
Din største ulempe i 2019: Tabloidaviser

*

Fisken (20. februar - 20. mars)

I 2019 må du passe deg for virus. Du vil bli syk, men hvor syk du blir er avhengig av hvor flink du er til å ta tran. Fisken vil - ironisk nok - også oppleve at 2019 er et toppår for gnagsår. Universet vil helst ikke tas til inntekt for kommersielle produkt, men Compeed er uovertruffen når det gjelder å dekke til og lindre gnagsår.

Fiskene vil oppleve stor suksess i kjærlighetslivet eller i karrieren i 2019. Den eneste mulighet til å oppleve suksess både i kjærlighetslivet og i det profesjonelle livet er hvis du blir sammen med sjefen din, men det gir i så fall en kortvarig lykke for karrieren.

Råd: Ikke ligg med sjefen.

Din største fordel i 2019: Håndsprit
Din beste egenskap i 2019: Vennlighet
Din verste egenskap i 2019: Sleiphet
Din største ulempe i 2019: Sjefens sjef


lørdag 22. desember 2018

Dumbos utenomjordiske bestemor

- Hva er det? spurte min kjære bekymret.

Vi holdt på med det vi to holder på med når vi har det skikkelig hyggelig: Vi ser en film mens jeg ligger på fanget hans og blir massert i hodet.

- Det er ikke noe, jeg måtte bare legge hodet litt annerledes, for øret mitt hadde brettet seg litt, sa jeg og begynte å telle inni meg: Tusen og én, tusen og to, tusen og tre, tusen og fire ...

*

Ørene mine er store, og så vidt jeg kan se på bilder tatt av meg som baby, har de alltid vært store. Sånn er det bare. De er en del av meg, og for hvert år som går blir jeg flinkere til å tenke på at jeg er heldig som i det hele tatt har ører, for det finnes faktisk folk som ikke har det.

Men det holder hardt, for jeg er gift med en fyr som benytter en hver anledning til å minne meg på at jeg ser ut som Dumbos bestemor.

Dette er et relativt nytt bilde som viser forholdet
mellom lengden på øret mitt og lengden på ansiktet. 
Dette bildet er 50 år gammelt og viser at øret allerede
da var lengre enn avstanden fra munn til øyenbryn 
Dumbo. Selv jeg ser at det er en viss likhet.

I tillegg til at ørene er store - eller kanskje dette er årsaken - har jeg en slags pigg av brusk bak hvert øre. Første gang min kjære oppdaget piggene holdt han på å le seg fordervet. Han kaller dem antenner, og mistenker at jeg et et utenomjordisk vesen som bare venter på en oppkalling fra moderskipet.

*

Det går knapt en uke uten at han stiller dumme spørsmål om planeten min. Hvis han hører Elvis på radioen spør han om Elvis og jeg kommer fra samme planet og om det er sant at han lever. Hvis han ser et fly kan han finne på å spørre om jeg kommer til å fly opp til moderskipet selv når det kommer og henter meg eller om de har andre måter å få meg opp på. Det meste kan assosieres med ørene mine, visstnok.

Felles for spørsmål eller frekke kommentarer er at de kommer kjapt. Det gjorde de ikke denne gang. Jeg rakk å telle til tusen og tolv før han sa:

- Lå ØRET DITT I BRETT? Det må ha vært litt av en operasjon, sikker på at du fikk ordnet det bare ved å flytte litt på hodet.

- Var det den beste kommentaren du klarte å finne på? Etter flere sekunder? Herregud, du har tapt deg, sa jeg og reiste meg for å hente en ny Farris.

Kombinasjonen av at jeg reiste meg litt for fort og at jeg tråkket på teppekanten, gjorde at jeg ble litt ustø et øyeblikk.

- Hahahaha! Tippet du fordi øret ditt brettet seg ut? Flapp, flapp, flapp, hermet han etter lyden av et kjempeøre som foldet seg ut.

Jeg droppet Farris og bestemte meg for å legge meg. Filmen vi så på - Hangover II - var ikke engang ferdig, men det var jeg. "Flapp, flapp, flapp. HAHAHAHA!", var det siste jeg hørte før jeg sovnet. Det er mulig han snakket i søvne, men alt er bedre enn snorking.

"Flapp, flapp, flapp," var også det første jeg hørte da jeg noe vaklende sto opp i morges.

- Har du ligget med øret i brett igjen? Retter det seg ut nå? Ikke rart du sliter med ujevn vektfordeling! fniste han fra sin side av sengen.

 Dette kan bli en svært lang juleferie. Hvis vi ikke ses i 2019, har jeg flyttet tilbake dit jeg kom fra.

Mye kan tyde på at jeg har ligget med øret i brett fra jeg var nyfødt

mandag 17. desember 2018

Do's and don'ts på sykehus

Jeg har ligget på sykehus. Med nyrestein. På et firemannsrom.

Jeg likte ikke folk før, og jeg liker dem enda mindre nå.

*

Eller - det er ikke helt korrekt. Dessuten var én av de andre pasientene skikkelig hyggelig, og en annen hørte jeg nesten ikke noe til. De to andre lever bare fordi jeg er et anstendig menneske som ikke er så keen på å bevege meg for mye når jeg har 1) store smerter, 2) er dopa, 3) er nyoperert og/eller 4) henger fast i diverse ledninger via nåler i armen min.

Du kan bli lagt inn på et sykehus når som helst. Jeg håper ikke du blir det, men hvis du skulle være så uheldig - eller heldig, ettersom hvordan man ser på livet - vil jeg hjelpe deg slik at oppholdet ditt blir så bra som mulig.

Når du blir innlagt, får du som regel en sånn i hånden. Det er ikke vondt.

For det første: Ikke drep noen
Det er ikke lov, og du kommer ikke til å føle deg så bra etterpå som du tror når du ligger der og ergrer deg over folk som snorker.

Det kan være fryktelig fristende å dra til noen som - la meg ta et eksempel fra virkeligheten - har holdt deg våken en hel natt og ca klokken halv åtte drar opp telefonen for å fortelle alle venninnene sine at hun har sovet såååå godt og at hun ikke har hørt én eneste lyd fra de andre på rommet.

Ikke slå. Ikke drep noen. Du kommer sannsynligvis til å angre.

For det andre: Bruk ørepropper
De hjelper ikke alltid (faktisk kan de fungere som forsterkere i noen tilfeller) men når man er på sykehus er alt som får tiden til å gå bra, og det tar ganske lang tid fra du drar i snoren til en sykepleier kommer inn. Det tar også ganske lang tid å forme øreproppene til noe du klarer å stappe inn i øregangene.

Er du heldig har den gamle kjerringa dødd i mellomtiden. Sånt skjer.

For det tredje: Ta parti
Hvis du opplever at to av de du deler rom med begynner å krangle, så ikke hold deg nøytral. Nøytralitet kan hjelpe den verste av de to til å vinne. Husk det. Alltid. Dessuten er det en søt hevn å holde med den du liker minst dårlig.

For det fjerde: Spør om hjelp
Hvis du for eksempel ligger ved siden av et snobbete hespetre som åpenbart er en oppmerksomhetssyk hypokonder, og som etter to oppfordringer fra deg ikke skrur av lyden på mobilen, er det lurt å ringe i snoren du har ved sengen og be sykepleieren som kommer inn om å bistå.

Du kan bruke min replikk, den virket ganske bra: "Du, nå har jeg sagt ifra til hun som ligger i nabosengen to ganger om at hun må skru av lyden på mobilen sin MEN HUN VIRKER VELDIG SENIL SÅ JEG TROR IKKE HUN FORSTO HVA JEG SA."

For det femte: Be om mer dop
Smerteskalaen går fra 1 til 10. Du bør greie å leve med alt under 3, jeg går på jobb med alt opp til 6 og hvis jeg begynner å grine, ligger jeg sannsynligvis rundt 8. For meg er 10 nyrestein og migrene, sterkt lys, røyklukt og to kjerringer som breker omtrent like høyt mens de snakker om fargen på slimet den ene hoster opp.

Sykepleieren som kom inn og så meg vri meg i smerter under disse sammenfallende omstendigheten var kjapp i oppfattelsen. Hun ga tre ordre: A) Lukk igjen gardinene, B) Gå ut på gangen hvis du har besøk og C) Få mer morfin hit. Nå!

I det morfinen slo inn oppfattet jeg at den slimhostende kjerringa protesterte mot å dra for gardinene for hun ville se solen (tenk Ibsen), og at hun i alle fall nektet å flytte seg og besøket sitt en millimeter, for nå hadde de jo akkurat kommet tilbake etter en lang og avslappende røykepause. Både den innrøkte kjerringa og besøket hennes mente det var andre som burde ta hensyn, og jeg hørte meg selv rope "Kom hit så skal jeg banke det slimete trynet ditt flatt, din syfilisbefengte rotte!" men siden ingen kom ble de enten veldig redde eller så hørte de bare en masse snøvling.

For det sjette: Hold kjeft
Når du våkner opp fra operasjonen er du ikke så klar i hodet som du tror. Ditt første instinkt bør derfor være å holde meningene dine for deg selv. Det kan nemlig være ubehagelig å huske bruddstykker av samtaler du har hatt med leger og andre på postoperativ avdeling.

Jeg har for eksempel lurt fælt på hvorfor jeg snakket så mye om NRK-serien Le Bureau, og husker veldig godt at jeg følte meg på topp rent intellektuelt da kirurgen min kom bort for å forklare om inngrepet jeg akkurat hadde våknet fra. Han sa at han hadde greid å fjerne steinen, men at de måtte etterlate noe han kalte en stent som skulle holde veien åpen fra nyren til blæren. Da jeg forsøkte å oppsummere den eleverte samtalen vår ved å si "Så du har rett og slett satt urinlederen min under administrasjon", klasket han hånden i pannen, sa noe til en sykepleier og gikk.

For det sjette: Ikke vær flau
Du vil få spørsmål om du har tisset, og du vil få spørsmål om eller når du sist hadde avføring. Du blir til og med oppfordret til å prompe hvis du har blitt operert i magen, for da pumper de opp magen din med gass for å se bedre hva de driver med. Gassen må ut, og tro meg: Du vil ha gassen ut. Du kommer til og med å få vondt i skuldrene av all gassen du får i deg. Promp under dyna og husk at de som høres som regel ikke lukter.

For det syvende: Pass på at kateterslangen ikke er tett
Kateter, ja. Første gang jeg hørte at de hadde tenkt å stappe et kateter inn i urinrøret mitt var jeg sikker på at jeg var kommet et sted der de skulle eksperimentere på meg, og at familien allerede hadde fått vite at jeg var død.

Kateter i sykehus-sammenheng er imidlertid et tynt rør som føres opp gjennom tissen din. Jeg vet. Det skal egentlig ikke noe opp der, men det er i det minste ikke et slags skrivebord de bruker, for det hadde vært veldig uhensiktsmessig.

Når du ligger der med en slange ut av tissen, kan du bare slappe av. Du trenger ikke gå på do. Du vil ikke engang merke at du må på do, for i stedet for at urinen langsomt fyller opp blæra, risler den bare videre ned i en pose som henger på sengen din. Kateter er Universets måte å fortelle deg at du kan ta en pause. Bruk pausen til å hvile, for snart skal noen røske kateteret ut av deg.

Hvis det imidlertid bli en brett på den slangen eller at den av annen grunn ikke klarer å føre urinen ned i posen, vil urinen fylle opp blæra uten å ha noe annet sted å gå. Da vil du kjenne at blæra prøver å revne, at hele buken din prøver å avlaste uten å klare det og da har du plutselig en hel mage som blir desperat etter å bli kvitt fluidumet der inne. Sånt gjør vondt. En 7'er vil jeg si.

For det åttende: Dekk deg til
Noen ganger må man ut å gå litt. Det er anbefalt for alle som er operert: Få igang blodpumpa, ellers kommer blodproppene til å stå i kø.

Hvis du må ut og gå, så ta på deg badekåpen du blir tildelt (eller dine egne klær). Den korte sykehusskjorten dekker nemlig ikke alle like godt. Spesielt ikke hvis du går bøyd. Og svært mange av dem som ligger på sykehus går mer eller mindre bøyd de første gangene de er på beina.

Regelen er: Hvis avstanden mellom hodet ditt og gulvet er mindre enn den normalt er, er det sannsynlig at rompa di får en mer fremtredende rolle.

Så: Dekk. Deg. Til.

For det niende: Ikke vær en jævla rasist
Hvis du fra før er en snobbete, oppmerksomhetssyk, selvopptatt hypokonder, så ligg stille og hold kjeft. Det er bare flaut når du begynner å snakke engelsk til en sykepleier fordi hun er mørk i huden fordi du trodde du "våknet opp på landstedet vårt, og der er det så mange utlendinger". Det hjelper ikke når du prøver å ro deg inn igjen ved å spørre "Men hvor er du fra, da lille venn, for du er jo ikke fra Norge".

Hvis du ligger ved siden av en sånn idiot, så minn deg selv på første punkt: Ikke drep noen. Selv ikke med en pute.

For det siste: Ikke fornærm dem som hjelper deg
Etter et par komplikasjoner natten etter operasjonen måtte Aker kalle inn ansatte som hadde hjemmevakt til å betjene CT-maskinen. Jeg ble trillet gjennom ganger, over dørstokker og inn og ut av heiser. Ved én anledning ble ikke urinposen med da sengen min trillet videre, og det var jeg som merket det først. Gjett hvordan.

Vel fremme ved nattens CT-session fant de ut at døren som var bred nok til å trille en seng gjennom var ødelagt, så jeg måtte gå fra gangen og inn gjennom et par rom. Jeg reiste meg tappert opp og var forberedt på å få gjort dette raskt. Jeg holdt urinposen i den ene hånden og samlet sykehusskjorten sammen med den andre. Da så den ene sykepleieren at jeg var NAKEN nedentil, og for min egen del måtte hun for alt i verden finne noe jeg kunne ta på meg.

Hun løp rundt som en hodeløs høne, mens jeg satt og ropte "Det gjør ikke NOE for meg, hvis det ikke gjør noe for dere. Vi er helt alene her. Alle andre sover!". Sykepleieren kom tilbake med et fortvilet uttrykk i ansiktet. Hun hadde ikke funnet noe hun anså som passende for meg. Ingen truse, ingen CT, liksom.

Jeg begynte å bli lei av å være våken, og jeg var veldig lei av å ha vondt. Det eneste som sto mellom meg og en forklarende diagnose, var 20 meters gange med litt trekk i de nedre regionene. Men de sykehusansatte var livredde for å utsette meg for noe jeg i ettertid kunne komme på at var krenkende.

"HØR! HER!" brølte jeg til slutt, "Hvis dere ikke har sett en naken dame-tiss har dere ikke lang nok utdannelse!". I ettertid ser jeg at jeg kunne brukt andre ord og innestemme, men du må være forberedt på at ikke alle tror du er like oppvakt når du ser sånn ut:



*

Jeg har muligens blitt enda mer misantropisk enn det jeg var, men jeg er mye mer imponert av sykepleiere, leger, portører, rengjørere og hjelpepleiere. Tenk så mye rare folk de må forholde seg til! Hver eneste dag på jobb må de trøste, tørke, stikke, kutte, lytte, forstå, mekle, forklare ... de må se oss på vårt verste og likevel gjøre sitt beste.

Jeg håper de slipper å se deg. Eller meg. Og at de som vil får fri til jul.

lørdag 3. november 2018

Pedofil brannstifter

Noen ganger møter man mennesker som umiddelbart gjør inntrykk. Du kan bli imponert av en kommentar, blendet av et smil eller - som meg - fly forbanna bare av å se trynet på noen.

Heldigvis er det ikke ofte jeg får lyst til å dra til noen bare av å se dem. Det er så sjelden at jeg ikke kan huske det har skjedd. Men kombinerer du et arrogant oppsyn med selvrettferdighet, håper jeg du selvantenner rett foran meg, og jeg kommer ikke til å bruke en dråpe av Farrisen min for å slukke brannen.

***

Torsdag kveld møtte jeg en mann som irriterer meg enda. Og i dag er det lørdag.

Han har et oppblåst selvbilde, han legger skylden på andre for oppførselen sin, han er slem og han er en stor, selvopptatt egoist.

Han utnytter unge kvinner, han innbiller seg at hvis HAN bare ønsker seg ting hardt nok, så får han det og han har antakelig et par alvorlige mentale forstyrrelser.

Dessuten tror jeg at han er brannstifter og barnemorder.



Kona hans arvet nemlig barndomshjemmet sitt - et stort hus med en diger hage - og en dag brant hele huset ned. Etter det fikk jævelen mulighet til å starte sitt eget byggmester-firma. Han skilte ut tomter fra hagen og bygget en drøss med villaer.

Etter brannen døde de to små tvillingene deres. De påstår at de døde som et resultat av at kona ble syk etter brannen og at hun på et vis overførte sykdommen via morsmelken til de to små, men det tror jeg ikke på.

Sannheten tror jeg er at han tente på huset for å få forsikringspengene og mulighet til å bygge hus i hagen, og at han drepte ungene fordi de sto i veien for karrieren hans.

*

Ok, så er jeg litt usikker på det med barnedrapene, men denne fyren er så uspiselig at han er troende til hva som helst.

Pedofil er han også. Det innrømmet han faktisk torsdag kveld.

For ti år siden møtte han en 12-13 år gammel jentunge som han kysset. Sånt er ikke lov, så vidt jeg vet. Ikke bare det, men han lovet henne at det skulle bli dem to og at de skulle rømme sammen til et eller annet fantastisk land.

På det tidspunktet var han til og med gift.

Den stakkars kona som takket være denne pedofile mordbrannstifteren både hadde mistet barn og barndomsminner, må jo ha blitt skikkelig skadet av å leve sammen med denne psykoen, men hun holdt ut, og jammen virket det ikke som hun var ganske bekymret for ham også.

*

I til sammen to og en halv time satt jeg og hørte på denne ynkelige mannen. Jeg var så sint at jeg nesten ikke klarte å sitte stille. Heldigvis fikk jeg en pause etter omtrent halvannen time, for - jeg vet ikke hvordan det er med deg, men - jeg blir veldig tissetrengt av å forholde meg til idioter.

Etter at jeg hadde vært på do, ble jeg nødt til å høre på den fryktelige mannen igjen. Gudskjelov varte det ikke så lenge før han døde. Jeg mistenker at han tok livet av seg, og samme kan det være. Verden er et bedre sted uten ham. Selv om kona synes det var trist der og da, tror jeg hun snart kommer til å forstå at hun har det bedre uten ham.

Da han døde reiste jeg og alle som satt rundt meg opp for å klappe. Vi klappet og klappet. Helt til fyren sto opp fra de døde og bukket til oss. Da klappet vi enda mer.

***

- Hva synes du? spurte min mann da vi gikk fra teateret for å ta t-banen hjem.
- Jeg er rasende! svarte jeg. - Jeg fordrar ikke sånne typer. Han skylder på andre for oppførselen sin, han sutrer over at han "bare har bygget hus når han egentlig ville bygge tårn", han mener han har noe inni seg som han ikke kan styre og han utnytter alle andre. For en ynkelig mann! Pføy!
- Pussig. Jeg ser ham ikke sånn i det hele tatt, svarte min mann. - Jeg ser ham som en mann som jobbet mot et mål.
- Han hadde ikke noe annet mål enn å gjøre sitt eget liv mest mulig enkelt for seg selv. Jeg HATER SÅNNE FOLK!

Grunnen til at jeg ropte kan ha vært at t-banen kom kjørende, men jeg ropte nok unødvendig høyt, for ekteparet i 60-årene som sto ved siden av oss ble veldig oppmerksomme.

- Han er en PEDOFIL PYROMAN og en MORDER! skrek jeg, og ekteparet bestemte seg for å ta en taxi i stedet for å risikere å dele en t-banetur med meg.
- Det har du vel ikke grunnlag for å si, sa min mann forsiktig.
- Grunnlag, punnlag, geipet jeg.

- Men han sa jo at han hadde veldig dårlig samvittighet, sa min mann som jeg et øyeblikk mistenkte for å være en del av en verdensomspennende organisasjon av menn som støtter hverandre uansett grad av dumskap.
- PISSPREIK! hylte jeg. - Han hadde ikke et fnugg av samvittighet, folk som ham sier sånt for å få sympati. Hvor naiv er du egentlig? Arrrgh! Mannfolk er faen døtte meg idoter alle sammen!
- Burde du ikke roe deg litt ned nå? undret han. - Likte du ikke stykket?

Men det gjorde jeg jo. Jeg likte det veldig godt, faktisk.

Så takk til Henrik Ibsen, Byggmester Solness og Mads Ousdal. Jeg er fremdeles opprørt, men jeg har snakket med innestemme siden fredag og jeg begynner så vidt å klare å skille skuespill og virkelighet.

tirsdag 2. oktober 2018

Scener fra et ekteskap

- Gjett hvilken farge jeg har på neglene! ropte jeg fra stuen og inn på kjøkkenet der min kjære sto og burde visst bedre.

Vi hadde vært i samme rom i flere timer etter at jeg kom hjem med nymalte fingertupper. Han hadde hatt mange muligheter til å legge merke til meg, og etter en mislykket nattaklem i går burde han vært ekstra oppmerksom.

- Natta, kjæresten min, sa jeg ømt i går kveld.

- Du har ikke fjernet sminken, svarte han.

Men det hadde jeg selvsagt gjort. At jeg for ti år siden fikk permanent eyeliner tatovert langs vippekanten hadde han ikke lagt merke til, viste det seg. Og siden han ikke engang la merke til det på kontoutskriften, bestilte jeg like godt en ny tatoveringstime rett før jeg dro til negl-salongen. 

(Forutsatt at jeg kan avspasere, selvsagt)

Nå handlet det imidlertid om ti fargede negler som jeg gjemte under et ullteppe.

- Vil du ha en kjeks? lokket han.

Jeg lot meg ikke lure til å ta frem hånden, men jeg vurderte seriøst om jeg kunne hente en ut fra pakken ved bare å bruke munnen.

- Hva. Slags. Farge. Har. Jeg. På. Neglene? insisterte jeg.

- Hm. De er diskret? Litt blanke? Men ikke med glitter? prøvde han. 

- Ok, hvilken farge pleier jeg å ha, da? ville jeg vite.

- Diskret? Fin? testet han.

Jeg innså at han hadde forsøkt å helgardere med beskrivelsen, og at han uansett hva jeg viste ham kom til å si «det var jo akkurat det jeg mente», så jeg dro frem en hånd fra teppet og klasket den ned på låret hans med et «HA!».

- Shit! Fuck! Faen! skvatt mannen som kun banner i trafikken (og selv da sier han ikke verre ting enn "Helvetes rottehjerne" eller noe annet svært fornærmende).

Og deretter: «Det ser jo ut som blod!».

- Ja, fargen heter faktisk «Ox blood» informerte jeg.

- Åååå. Akkurat det samme som skokremen min! sa han lykkelig for at vi var tilbake på kjent territorium. 

Jeg tror jeg skal bevilge meg en frisørtime og en ansiktsbehandling for tort og svie.



tirsdag 3. juli 2018

Årsrapport

Revisjonsobjektet, Birgitte Syvertsen Frisch, har på revisjonstidspunktet, bare én dag igjen av 40-årene. Denne revisoren har aldri tidligere revidert et så gammelt objekt, derfor har revisor konsultert riksantikvaren, geriatrisk avdeling på Diakonhjemmet og museer i inn- og utland for å sikre korrekt gjennomgang - og for å forhindre skader på tredjeperson.

Riksantikvaren - som har koordinert svaret sitt med Oslo kommune - oppgir at objektet ikke er bevaringsverdig og derfor ikke listet.

Overslag gjort av to eksterne konsulenter viser at kostnadene for oppgradering og vedlikehold vil beløpe seg til mellom 100.000 og 150.000 HVER måned.

Så langt har ingen sagt seg villige til å påta seg dette økonomiske ansvaret. Objektet er forelagt disse kostnadene og svarer "Drit og dra, jeg tjener penger selv, og dessuten er det bare å unngå å se seg selv i speilet". Objektet stiller seg imidlertid til disposisjon for plastikkirurger og andre som ønsker å eksperimentere.

Museene som er forespurt har så langt ikke gitt et endelig svar, men i det foreløpige svaret fra en av dem, står det at de må bruke sommeren til å lete gjennom de mest støvete lagrene "for slik objektet beskrives, er det nok der vi finner et realistisk sammenlikningsgrunnlag".

Diakonhjemmet mener revisors forespørsel må være feil. "I våre arkiver står det at objektet var innlagt på geriatrisk avdeling i 1998", står det i svaret fra Diakonhjemmet som mener det er "helt usannsynlig at det forstoppede vraket vi hadde inne den gang fremdeles lever".

Tidligere årsrapporter kan leses her.

Objektet krever filter. Med blomster.
... eller lue.

Interne forhold
Objektets familieliv er uendret fra forrige revisjon. Barna sliter fremdeles med minner om elendig mat og ustabilt humør, bikkjas separasjonsangst er fremdeles like alvorlig og objektets ektefelle bruker fremdeles (sin egen ubehjelpelige) humor for å overleve.

Barn, mor og barn

Objektets ektefelle har i løpet av revisjonsperioden kjøpt et nytt leketøy med over 500 hestekrefter, og selv objektet ser at han fortjener hver eneste hest.

"Forbannade måkejævler som skiter på bilen min!"

I et forsøk på å samle bevis til en #metoo-sak, begynte objektet å lage en liste over fornærmelser fremført av ektemannen. Revisor gidder ikke engang å anbefale at det vurderes til å bli en varslersak, da de såkalte fornærmelsene fremstår som ærlige forsøk på å gi objektet nyttige råd.

Objekt med ektefelle

Objektet sier selv at listen er samlet opp i løpet av et par dager i juli 2017, og at den kunne vært mer utfyllende hvis objektet hadde orket å forholde seg til "disse grusomme forsøkene på å trøkke meg ned i søla". Objektet krever at listen blir offentliggjort - mot revisors anbefaling.

15. juli klokken 17.34
Objektets ektefelle ber om å få en potet. Objektet benytter en gaffel for å overføre poteten fra et fat til ektefellens tallerken. Objektet får høre at hun det gjør et "artig forsøk på å late som hun (altså objektet) er født i en by ved å benytte gaffel i stedet for fingrene".

15. juli klokken 18.39
Objektet legger merke til en kul på armen og får høre at det umulig kan være en muskel med mindre den er forårsaket av ekstrem mobilbruk kombinert med hyppig forsyning av M&Ms.

16. juli klokken 07.08
Objektet våkner med skallebank og ville gjerne ha trøst og sympati. Objektets ektefelle mener imidlertid det er på sin plass å sammenlikne objektets sammentrykte tryne med "en kinesisk spion".

16. juli klokken 07.59
Objektet har pyntet seg. Objektets ektefelle mener objektets hår minner om noe han har vært redd for som barn.

16. juli klokken 17.45
Objektet har for én gangs skyld benyttet solkrem. Objektets ektefelle mener resultatet ser ut "som en blank bil".

16. juli klokken 20.35
Objektets ektefelle forsøker å bidra konstruktivt til objektets ønske om å gå ned i vekt og foreslår at det som et strakstiltak blir bestemt at godteskålen blir flyttet så langt bort fra objektet at det er nødvendig å reise seg for å "stappe kjeften full av dritt".

Objektet har kun ett talent: Å få andre til å jobbe.

"Jeg kan godt vaske vinduene, men ikke ta bilde av meg mens jeg gjør det."


Kommunikasjon, måloppnåelse og åpenhet
Objektet snakker mer, tenker mindre og lytter nesten aldri (sammenliknet med forrige revisjonsperiode). Objektet mener selv at det er en naturlig utvikling ettersom "idiotene formerer seg som virus - hvert fuckings år".

Objektet hadde et mål om å bli snillere med sine medmennesker (igjen) men det har heller ikke skjedd. Objektet planla å gi bort en hundrelapp til den eldre, godt påkledde damen som alltid sitter på hjørnet ved Majorstua t-banestasjon, men hundrelappen hadde gått ut på dato, så den gesten ble stoppet og sett på som nokså grusom. Det er ikke kjent om objektet var klar over at sedlene ikke lenger kunne omsettes i annet enn Norges Bank.

Det nærmeste objektet har kommet et kompliment i revisjonsperioden er utsagnet "Du er mye søtere når du ikke er så sur" fra en kollega.

Kollega, kollega, objektet og kollega

Objektet er snillere med dyr enn med mennesker. Da revisor påpekte dette, angret revisor på at revisor ikke ble født som kakerlakk.

Som å se seg selv i speilet

Revisor trosser frykten for eget liv og publiserer likevel følgende bilder:



Revisor avviser at det er frykten for alvorlig mishandling som gjør at bildene ikke blir kommentert.

Objektet fremstår som mindre åpen enn ved forrige revisjonsperiode. Det har vært færre forsøk på å henge ut objektets ektefelle på sosiale medier, og antall ganger kolleger har rødmet på objektets vegne har gått ned fra 8 til 4 (pr dag). Dette er ikke et resultat av selvransakelse eller en plutselig bølge av moral og/eller folkeskikk. Det er ren latskap.

Objektet er så dårlig trent at øvelsen "holde armene opp i amerikansk sikkerhetskontrollmaskin i 30 sekunder" kun ble bestått av frykt for å utløse alarm, og så dørgende lat at bikkja krever tur for hver femte selfie.

"Nå begynner helvetet igjen"

"Faen, ass, dette er tungt"

"Kan hun ikke bare ... slutte?"

"Slutt og dra meg i ørene, din heks!"

"Tenk positive tanker. Det blir tur snart."

Helse, miljø og sikkerhet
Det peneste man kan si om objektet er

Den største fordelen ved objektet er

Objektet forurenser miljøet, men ikke sammenliknet med for eksempel Exxon Valdez.

Objektets helse kan absolutt bli bedre. Det kan også holdningen - både den fysiske og den moralske.

Objektet er ingen direkte sikkerhetsrisiko. I alle fall ikke nasjonalt sett.


Investeringer
Revisor og objektet er sterkt uenige i hva som kvalifiserer til investeringer og hva som er rene driftsutgifter. Objektet insisterer på at sko har en høyere andrehåndsverdi enn innkjøpsverdi, og det har revisor sett seg nødt til å godta ettersom fristen for revisors beretning nærmet seg faretruende og objektet ble truende. Revisor bekrefter med dette at det i fremtiden vil tilføre husholdningen "sinnsykt mye penger" dersom de 26 parene med sko som ble anskaffet i perioden noen gang blir solgt.

Revisor fant imidlertid ingen støtte i lover eller forskrifter som støttet objektets teori om at man tjener penger når man handler på salg.

Revisor fant heller ikke å støtte objektets krav om å trekke fra kamuflasjefargede sko på skatten selv om objektet jobber sammen med folk i uniform. Hyling og skriking om urettferdighet har heller ingen innvirkning på revisor.



Revisors avsluttende beretning
Revisor fant ingen bevis for at objektet har påført sine medmennesker varige mentale arr i denne revisjonsperioden. Revisor fant heller ingen bevis på fysiske skader på personell eller materiell forårsaket av objektet. Revisor har imidlertid fått inn 48 saker som må granskes ytterligere. Hele 34 av disse har skjedd i tilknytning til kollektivtransport. Revisor anbefaler at objektet ikke benytter trikk, tog, t-bane eller fly i neste periode. Revisor anbefaler at objektet flytter langt unna folk. Og dyr.

Oslo, 3. juli 2018

onsdag 27. juni 2018

Landet av sukker og kakaobønner

Jeg er elsket og sterkt preget av flaks. Jeg er omgitt av en kjærlig familie som stort sett vil meg vel, og nå er det bare én uke til jeg har bursdag. For en som meg, betyr det at gaver, overraskelser og lykkeønskinger har begynt å strømme på.

Oppkjøringen til dagens gave begynte for vel en uke siden. Min tante - som kanskje er den som er mest opptatt av bursdager og jul i hele Norge - sendte en sms og spurte om jeg kunne ta meg fri fra klokken 13.00 i dag. Hun skulle ta meg med på "tidenes bursdagsgave", og jeg skulle få ett hint hver dag.

Hintene
- Bærekraftig
- 120/10/8
- Mayaindianere
- Norge og USA
- "Ca 28000 mennesker i landet går glipp av moroa"
- Sted i Møre og Romsdal + nr 1
- 485
- Spiselig

Svaret
En rundtur i Freialand.

***

- Så hva var 120/10/8? spurte jeg da vi satt og ventet på å komme inn.
- Det er målene på Freia-klokken i Oslo sentrum, svarte hun litt oppgitt. - Har du ikke googlet?
- Snakker vi centimeter? For i så fall ser jeg for meg en lang, tynn planke og ikke et digert reklameskilt i neon som viser tiden, sa jeg.

Vi konkluderte med at 1) det kan ha vært meter og ikke centimeter, 2) det kan hende det skulle vært 12 og ikke 120 og 3) hvem bryr seg om det når vi bare var minutter unna å komme inn i selveste sjokoladefabrikken. Jeg følte meg som en krysning mellom Veruca Salt og en Umpa-Lumpa.

Birgitte-Veruca Umpa-Lumpa og tante Tordis

- Dere skal få lage deres egen sjokolade! sa guiden vår.
- Ååååå, sa vi i kor.

Slik lager man sin egen sjokolade

- Kan noen fortelle hva som mangler på disse sjokoladene? spurte guiden og pekte på produksjonen vår.
- Karamell? foreslo jeg, men det var feil, for svaret var papp.

- Dere kan spise så mye sjokolade dere vil mens dere dekorerer deres egen emballasje til sjokoladen deres, sa guiden.
- Ååååå, sa vi.

Spis!

Spis!!

Vi fikk utdelt fargestifter og tegnet så fettfargene sprutet.

- Vil dere ha mer sjokolade? Har dere prøvd den nye med jordbær? Den kommer i et begrenset utvalg, sa guiden.
- Åååååå, sa vi, men det var sannsynligvis fordi vi hadde mageknip alle sammen.

Tante Tordis begynner å bli mett

Jeg har plass til mer

"En sjokolade om dagen gjør godt i magen"

Løp og kjøp! Denne kommer i BEGRENSET UTVALG!

Vi ble gjetet inn i noe som var "en tro kopi av den første Freia-butikken på Karl Johan". Der fikk vi vite at Freia tok samfunnsansvaret sitt på alvor da barn i Norge fikk mangelsykdommer som følge av elendig mat og dårlig vær for omtrent 100 år siden: De laget sjokolade med tran slik at barn skulle få i seg D-vitamin.

At bedriften overlevde da disse barna ble voksne, er jo et under. Jeg ville boikottet og motarbeidet alle som lurte meg til å ta tran forkledd som sjokolade.

***

- Denne haugen av sjokolade veier 9,2 kilo, sa guiden. - Kan dere gjette hvorfor den veier akkurat 9,2 kilo?
- Fordi det er så mye én person klarer å spise på én kveld? foreslo jeg.

Men det var feil.

- Nei, det er så mye nordmenn spiser i gjennomsnitt hvert år, sa guiden.

Verken min tante eller jeg ble spesielt imponert over det. Vi anslo vårt årlige inntak til å være mellom 15 og 20 kilo. Og da regner vi ren sjokolade. Marsipanfyll og andre herligheter kommer i tillegg.

***

Freialand har ikke bare sin egen sjokoladefabrikk - de har også egen kino. Vi fikk se syv reklamefilmer - alle omhandlet Japp og en fyr med rastafletter som var innmari hjelpsom. Heldigvis slapp vi å se en hel film etter reklamen for det hadde allerede gått nesten to timer, og vi hadde fremdeles til gode å se produksjonen av Kvikklunsj.

Før guiden sveivet igang filmene trengte han imidlertid litt hjelp av en av oss. Våre med-publikummere studerte skotuppene sine i frykt for å bli dratt opp foran lerretet.

- Hva kan jeg hjelpe deg med? spurte jeg fra bakerste benk. For jeg er ikke redd for lerret. Eller oppmerksomhet.

Bring it on

Det viste seg at han trengte noen til å kle seg ut.

- Det var ikke kiosker på kinoene før i tiden, forklarte han. - Men det var sjokoladegutter! Og i dag har vi fått hjelp av en sjokoladedame!

Tada!

Der kom jeg svevende elegant ut i salen mens jeg brølte "SJOKOLADE! VERDENS BESTE SJOKOLADE! FREIA-SJOKOLADE RULER!"



Jeg lot publikum få beundre meg og den artige lille hatten min mens jeg gavmildt pushet Japp på alle uansett ansiktsfarge. Jo grønnere de var i trynet, jo mer intens ble jeg.

"KOM IGJEN! GRATIS SJOKOLADE! DEILIG JAPP! FRA FREIA!" skrek jeg så høyt at damen som hadde sovet seg gjennom hele omvisningen skvatt så hun nesten trillet ut av rullestolen.

- Jeg er så stolt av deg, snufset min tante da jeg endelig kom tilbake til klappstolen min.

Og jeg lurte på om den rare følelsen i kroppen tydet på at jeg var litt rørt selv, men jeg har kommet til at det må ha vært en overdose sjokolade.

The end

lørdag 21. april 2018

Kill 'em all!

I hele mitt snart 50 år lange og harmoniske liv, har jeg ansett meg selv for å være rimelig grei med andre, avbalansert og veloverveid. Det kommer ingen overraskelser fra meg. Jeg er forutsigbar. Du kan stole på meg.

Åpenbart lider jeg av vrangforestillinger. 

Jeg er et dyr. Og vi snakker ikke om et husdyr. Vi snakker om et ganske lite dyr som tross fysiske begrensninger kan klare seg i jungelen blant blodtørstige rovdyr, giftige insekter og andre lystmordere. Jeg gjør det som trengs for å overleve, ingen tjener på at det er sveklingene som får legge det genetiske grunnlaget for artens fremtid.

*

I går kveld spilte jeg crud med syv andre kolleger. Jeg har likt å tro at de har sett på meg som en profesjonell og faglig sterk kollega og et godt menneske. Det tror jeg vi godt kan avskrive. 

*

Crud foregår på et biljardbord, men man bruker hendene (ikke biljardkøer) og det er bare to kuler: Én hvit og én sort. Poenget var å få den hvite kula til å treffe den sorte mens den sorte var i fart slik at den sorte gikk i ett av de fire hjørnehullene. Vi var fire på hvert lag.

The Battlefield. If you can't stand the heat, get out of the kitchen

Hvis ett av lagsmedlemmene gjorde en tabbe - som for eksempel å vente så lenge med å kaste/trille den hvite kula at den sorte mistet farten helt og stoppet - fikk laget straff ved at ett av tre liv ble tatt fra (wait for it) ET ANNET LAGSMEDLEM.

Slik mistet jeg to liv!

Hva gir du meg? Jeg røk ut FORDI KOLLEGAEN MIN GJORDE EN DÅRLIG JOBB!

Sånt blir jeg ikke vennligere av.

*

Hadde jeg enda vært skikkelig dårlig hadde jeg fortjent å tape, men jeg var kjempegod! 

Jeg var topp konsentrert. Jeg brukte fysiske og matematiske lover for å beregne kulens treffpunkt og bane, og da jeg så at det var nødvendig, brukte jeg en del psykologi. Mot motstanderen, selvsagt.

Siden tre av fire motstandere var menn, var det forholdsvis enkelt å få dem ut av balanse.

Jeg skammer meg ikke for å si at jeg truet med å vise puppene mine. Eller at jeg hadde et par nokså grove sammenlikninger mellom testikler og biljardkuler. Det kan til og med ha virket truende, men målet helliger midlet. Dette var krig uten tanke på folkerett og andre hindringer.

*

I den første runden ble de andre på laget mitt slått ut, og det var bare jeg som kunne redde æren vår. 

Jeg tok det dødsalvorlig. 

Jeg var i en boble. Huset kunne falt sammen rundt meg uten at jeg hadde merket noe. Kommentarer ment for å rokke ved konsentrasjonen min prellet av. 

Jeg. Var. I. Sonen.

*

Jeg var så oppsatt på å få den svarte jævelen med 8-tallet ned i helvetes avgrunn at jeg glemte en av de viktigste reglene: Ikke stå på langsiden av bordet når du triller den hvite kula.

Greit nok. Jeg mistet ett liv på det, men jeg hadde tross alt to igjen.

MEN SÅ SKJEDDE DET IGJEN.

Og jeg som normalt er så god under press!

Jeg ble enda mer bestemt på perfeksjon. En effekt av det, var at jeg intensiverte den psykologiske krigføringen. Det er mulig at jeg ble fysisk (eller til og med litt voldelig), men jeg kan ha drømt det. 

Det er til og med mulig at jeg gjorde ting som mer lettkrenkede mennesker enn mine militære kolleger kunne satt i sammenheng med #metoo, men når jeg tenker meg om, er det større mulighet for at jeg har drømt akkurat det. Hvis likevel skjedde, benytter jeg denne sjansen til å si unnskyld for en hver klyping og klapsing. Jeg var ikke helt meg selv.

*

Eller kanskje det var akkurat det jeg var.

Innsikten er vond. Den føles knusende. Det eneste som føles verre, er vissheten om at vi tapte tre runder crud.

*

Jeg bestemte meg for å ta problemstillingen opp ved frokosten neste dag.

- Angående i går ..., begynte jeg.

Ble ikke kollegene mine veldig opptatt av brødskivene sine?

- Jeg vil gjerne snakke om gårsdagen! sa jeg litt høyere.

I ettertid har jeg forstått at de lot meg snakke i påvente av en unnskyldning.

- Er det ikke litt urimelig at handlinger begått av et lagsmedlem har effekt på om JEG må gå ut av spillet eller om jeg kan fortsette å spille? spurte jeg.

Ingen så poenget mitt. Et par av dem forsvarte til og med praksisen.

Jeg hadde kommunisert bedre med en haug aliens fra en planet utenfor vårt solsystem.

- Det kan jo ikke være sånn at jeg kan tape uansett hvor god jeg er? sa jeg. Mer som et retorisk spørsmål.

Det ble mumlet. Det virket som de forsøkte å avgjøre hvem som skulle ta belastningen ved å snakke til meg.

- Det er det som er noe av poenget med lagspill, Birgitte, sa den utvalgte.

"Lagspill, pagspill", tenkte jeg.

- Det er selvsagt enklere hvis det bare er én på hvert lag, men det morsomme med dette spillet er jo at vi kan være med alle sammen, sa den mest tålmodige.

Jeg sverger på at jeg hørte en som foreslo at jeg skulle spille helt alene neste gang.

mandag 16. april 2018

Over streken

Du har også helt sikkert sett "Kofferter på bagasjebånd - minutt for minutt". Det er flyplassenes variant av NRKs sakte-tv.

Først er det ingenting som skjer - og det fortsetter veldig lenge.

Så kommer det et par kofferter som ingen eier. Koffertene - og muligens ett og annet barnesete -  blir liggende til alle har sett dem minst femten ganger.

I ni av ti tilfeller er slike kofferter sorte - antakelig fordi ni av ti av verdens samlede antall kofferter er sorte.

Disse lure-koffertene er plassert der for å holde spenningen oppe: "Der kommer kofferten min! Eller er det den? Jo, det må være min (jeg har jo tross alt ventet i en evighet). Nei, søren, den bare liknet."

Innimellom høres en høy pipelyd, og noen ganger markerer lyden at bagasjen fra akkurat ditt fly er på vei til å spyttes ut fra bagasjesystemet. Men akkurat i det du posisjonerer deg for å få øye på kofferten så fort som overhode mulig, stopper båndet. Legg merke til hvor ofte det skjer omtrent samtidig: Pipelyd som markere at båndet snart har nyttelast og BÆNG! full stopp på alle bevegelige deler.

*

Posisjonering i forhold til båndet har vært et stridstema siden bagasjebånd ble funnet opp. For noen år siden forsøkte en luring å male en gul stripe cirka én meter unna båndet i håp om at passasjerene i solidaritet med hverandre skulle gi flest mulig en mulighet til å få øye på kofferten sin. Ideen var at alle skulle stå bak denne stripen helt til de så bagasjen, og at de i ryddige former kunne gå frem og løfte bagasjen av.

Personen som trodde at hundrevis av slitne mennesker skulle ha en tanke for sine medmennesker var så naiv at det nesten er søtt.

En gul strek er ikke nok hvis man vil lage system i samfunnet. Det viser seg at en gul strek faktisk kan gjøre samfunnet til et mer lovløst sted. Med mindre den gule streken kommer sammen med trusler om bøter og/eller annen straff, selvsagt. Mennesker som ser at de uten risiko for represalier kan tråkke over en strek gjør det så ofte de kan. På pur faenskap, spør du meg.

Det er til å bli skikkelig deprimert av.

*

Jeg startet timen ved bagasjebåndet med et positivt syn på min neste. Jeg sto bak min imaginær strek og hadde utsikt til båndet gjennom et hull omkranset av tre menn. To av dem sto ved siden av hverandre og risikerte at snorer og andre dinglende tillegg til jakker og sekker ble hektet fast i båndet, men den risikoen tok de åpenbart på strak arm. Mannen som sto bak de to koffertkikkerne lente seg stadig over skulderen til den ene, hvilket medføret at jeg hele tiden måtte justere ståsted og hodevinkel. Men ba jeg dem flytte seg? Ropte jeg "Hey! Don't block my view! Jerks!". Nei, tenk. Det gjorde jeg ikke.

Ikke før etter en stund.

Ikke før jeg så at de dyttet vekk en ung jente og ignorerte en eldre dame som prøvde å kaste seg frem for å fange kofferten sin.

"Kremt?" sa jeg spørrende i håp om at det skulle gjenopplive folkeskikken deres.
"Kremt!" sa jeg så høyt at noen burde ha sjekket om jeg trengte førstehjelp.

"Entschuldigung!" ropte jeg inn i øret på han som jeg oppfattet som mest egoistisk av de to tyskspråklige. Han kikket på meg og nikket og sa noe i retning av at jeg slett ikke hadde noe å be om unnskylding for.

Tysken min er ikke god nok til å si "Men i helvete da, mann! Så du ikke at den eldre damen trengte hjelp til å løfte opp kofferten sin? Det siste hun trengte var at du dyttet henne bort fra båndet med den utrente, dvaske baken din."

Den tredje mannen som i lang tid hadde gjort kikkehullet mitt svære utfordrende hadde også fått nok av de to germanerne. Av alle passasjerene på flyplassen i Denver valgte han meg når han skulle klage på andres oppdragelse.

"Why don't they pick up their luggage?" sa han som egenhendig hadde sperret utsikten for minst ti personer.

"Maybe they can't find their suitcases because of all the idiots blocking their view?" foreslo jeg.

Han så på meg som om det var MEG som var uhøflig. Jeg valgte å gjenta "idiots" bare for å sjekke om det var det ordet han reagerte på. Siden jeg på det tidspunktet var ganske trøtt og diksjonen som kjent blir redusert for hver time man burde ha sovet, kan det hende han synes jeg sa "idiot", og hvis det var hans forståelse av situasjonen - at et vilt fremmed menneske helt rolig sto og kalte ham en idiot - da skjønner jeg bedre at han fnyste og gikk tilbake til plassen sin foran hullet de to tyskerne laget.

I ettertid ser jeg at jeg sikkert kunne funnet et annet sted å stå. Jeg ser også at det ikke er min oppgave i verden å oppdra folk - særlig ikke når instinktet mitt er å oppdra dem til å stå stille og holde kjeft slik at de ikke går i veien for meg. Jeg ser at den er litt i overkant vanskelig å forsvare.

Men klokken midnatt norsk tid i går hadde jeg ikke denne selvinnsikten. Da fyren for ørtende gang sto mellom meg og håpet om å se kofferten min, ropte jeg "Hey! Don't block my view!". Og fordi jeg er godt oppdratt, vet jeg engelske setninger av denne typen absolutt bør avsluttes med "Please".

At jeg akkurat i dette tilfellet blandet ordene "please" og "jerk", kan jeg ikke forklare med noe annet enn hormonubalanse og søvnunderskudd.
*

Du kan rett og slett miste troen på menneskeheten når du ser hva mennesker i flokk kan finne på hvis de tror de kan komme unna med det.

I den sammenhengen er det å stå kloss opp til et bagasjebånd noe av det minst problematiske du kan gjøre, så ikke bli veldig lei deg hvis du nå innser at du har vært en koffertkødd eller bare en uhøflig egoist som jeg er. Bare ikke gjør det igjen. Ok?

Fordelen med oransje koffert er at den synes på bagasjebåndet
... og at ingen andre i familien rapper den.

mandag 5. mars 2018

Lost in translation

Hvis du har et litt spesielt navn, kjenner du til hvor utfordrende det er å få andre til å skrive det korrekt. Jeg - som valgte å ta familienavnet til herr Frisch da jeg giftet meg med ham - er ganske vant til å stave etternavnet mitt, og som regel må jeg også fortelle hvordan det skal uttales.

Hvis jeg er hos legen kan du banne på at jeg blir ropt opp som Birgitte Frisk. Det er like gøy hver gang. Særlig hvis jeg er så forkjøla at jeg har mistet stemmen.

Legen *roper ut i venterommet*: Frisk?
Jeg: *piiiip*
Legen *roper enda høyere*: Birgitte Frisk?
Jeg *rekker opp hånden og piper så høyt jeg kan mens jeg reiser meg og går mot legen*
Legen: Jasså, så det er du som er Frisk?
Jeg: Neiiiiipip.
Legen: Du er ikke Frisk?
Jeg: Jeg er syk, host, host, host.
Legen: Men du er Frisk?
Jeg: Jeg (host) heter (host) Frisch! Med schhhhhh-lyd. 

*

Normalt er det litt enklere å stave Frisch for noen. Jeg bruker det fonetiske alfabetet, for det skjønner de fleste. A for alfa, b for bravo og så videre.

De fleste.

Ikke alle.

Ikke mr. Yamamoto (han er fra Japan, men jeg har diktet opp navnet for å anonymisere ham).

*

Hr. Yamamoto ville ha eposten min, og det ønsket innfrir jeg gjerne.

- F for foxtrot, sa jeg.
- How to spell ... foxtrot? spurte mr. Y.

Allerede der skjønte jeg at vi kom til å snakke lenge.

Jeg hentet frem superpedagogen i meg og forklarte prinsippet der man finner et ord som begynner på den bokstaven man snakker om.

- Vi kan finne et annet ord, sa jeg på engelsk. - F for France? Finland?
- Finland? Har jeg ikke ringt Norge? sa mr. Y.

Jeg beroliget ham så godt jeg kunne. Han var villig til å gjøre et nytt forsøk.

- F for France, sa jeg.
- Men hva med Finland? sa han og jeg kunne høre suset fra hjernecellene hans helt fra Japan.

Etter fem minutter der vi ikke engang hadde kommet til bokstav nummer to, foreslo jeg at han kunne gi meg sin mailadresse, slik at jeg kunne sende ham en mail i stedet. 

Pussig nok begynte hans mailadresse også med noe jeg tippet var f.

- F, sa han. Tror jeg.
- F for ...? spurte jeg for å bli helt sikker på hva jeg skulle skrive.

Denne gangen sa han muligens s.

- F for one, two, three, FOUR? spurte jeg og mente at jeg hadde kommet over en genial måte å formidle fonetikk på.

- Or s for one, two, three, four, five, SIX? fortsatte jeg.

Men da lurte mr. Y på hvorfor vi plutselig snakket om telefonnummer, og den misforståelsen tok jeg ansvaret for. 

- No, no, glem det. Sorry! sa jeg og fikk en enorm trang til å bukke mens jeg unnskyldte meg.

- F is for for HOUSE or NIGERIA, slo mr. Y fast.

- ???

- F for house. F for Nigeria, gjentok han som om jeg skulle være helt idiot.

Jeg tegnet én krusedull, to stjerner og en lett undrende fyrstikkmann på blokken min og oppmuntret mr. Y til å fortsette. 



- And now ..... sa mr. Y. Han bygget opp spenningen, og jeg ventet på en trommevirvel.

- .... and now, the letter e, sa mr. Y.

- E for ...? lokket jeg.

- E for Ireland! sa mr. Y triumferende.

- Ireland skrives ikke med e, protesterte jeg.

- Ok. E for England! sa mr. Y. Han klappet for seg selv, og jeg ble smittet av begeistringen hans. Vi hadde snevret inn staveleken vår til Samveldet. Ikke verst!

Greit nok så hadde jeg ikke den første bokstaven, men hvis resten gikk like lett som e, var det jo bare å prøve seg frem til jeg fant den riktige bokstaven i starten av adressen. Det er tross alt bare a til z, liksom.

*

Men optimismen min betalte seg ikke.

- The next letter is hashio! sa mr. Y.

- Prosit! Bless you! sa jeg.

- No, no! Hashio! sa mr. Y. Visstnok er det uhøflig å snyte seg i japansk offentlighet, så jeg kan ha fornærmet ham.

- Letter! Hashio! insisterte mr. Y strengt.

- Jeg har aldri hørt om en bokstav som heter hashio ... sa jeg. På engelsk, selvsagt.

Det fikk mr. Y til å høres ut som en (forkjølet) plate med hakk.

- Hashio! Hashio! Hashio! sa mr. Y litt irritert.

- Hashio? gjentok jeg.

- Yes! Yes! Thank you! Thank you! Thank you! sa mr. Y som trodde han endelig hadde nådd frem til meg.

- Joa ... sa jeg. - My pleasure.

- So. You send me mail? Yes? spurte mr. Y.

- O for Osaka and k for Kyoto: O! K! (og d for drit og dra, sa jeg inni meg).

- Aaaah! O for Osaka! K for Kyoto! Hahaha! Okei! Okei! Hahaha! lo mr. Y.

*

Men da orket jeg ikke begynne på nytt. Dessuten kunne jeg bare komme på ett geografisk navn i Japan som begynner på f, og det var Fukushima. Heldigvis er jeg fintfølende nok til å unngå slike sensitive tema. 

F for fintfølende, eller f for Frisch.