Åpenbart lider jeg av vrangforestillinger.
Jeg er et dyr. Og vi snakker ikke om et husdyr. Vi snakker om et ganske lite dyr som tross fysiske begrensninger kan klare seg i jungelen blant blodtørstige rovdyr, giftige insekter og andre lystmordere. Jeg gjør det som trengs for å overleve, ingen tjener på at det er sveklingene som får legge det genetiske grunnlaget for artens fremtid.
*
I går kveld spilte jeg crud med syv andre kolleger. Jeg har likt å tro at de har sett på meg som en profesjonell og faglig sterk kollega og et godt menneske. Det tror jeg vi godt kan avskrive.
*
Crud foregår på et biljardbord, men man bruker hendene (ikke biljardkøer) og det er bare to kuler: Én hvit og én sort. Poenget var å få den hvite kula til å treffe den sorte mens den sorte var i fart slik at den sorte gikk i ett av de fire hjørnehullene. Vi var fire på hvert lag.
 |
| The Battlefield. If you can't stand the heat, get out of the kitchen |
Hvis ett av lagsmedlemmene gjorde en tabbe - som for eksempel å vente så lenge med å kaste/trille den hvite kula at den sorte mistet farten helt og stoppet - fikk laget straff ved at ett av tre liv ble tatt fra (wait for it) ET ANNET LAGSMEDLEM.
Slik mistet jeg to liv!
Hva gir du meg? Jeg røk ut FORDI KOLLEGAEN MIN GJORDE EN DÅRLIG JOBB!
Sånt blir jeg ikke vennligere av.
*
Hadde jeg enda vært skikkelig dårlig hadde jeg fortjent å tape, men jeg var kjempegod!
Jeg var topp konsentrert. Jeg brukte fysiske og matematiske lover for å beregne kulens treffpunkt og bane, og da jeg så at det var nødvendig, brukte jeg en del psykologi. Mot motstanderen, selvsagt.
Siden tre av fire motstandere var menn, var det forholdsvis enkelt å få dem ut av balanse.
Jeg skammer meg ikke for å si at jeg truet med å vise puppene mine. Eller at jeg hadde et par nokså grove sammenlikninger mellom testikler og biljardkuler. Det kan til og med ha virket truende, men målet helliger midlet. Dette var krig uten tanke på folkerett og andre hindringer.
*
I den første runden ble de andre på laget mitt slått ut, og det var bare jeg som kunne redde æren vår.
Jeg tok det dødsalvorlig.
Jeg var i en boble. Huset kunne falt sammen rundt meg uten at jeg hadde merket noe. Kommentarer ment for å rokke ved konsentrasjonen min prellet av.
Jeg. Var. I. Sonen.
*
Jeg var så oppsatt på å få den svarte jævelen med 8-tallet ned i helvetes avgrunn at jeg glemte en av de viktigste reglene: Ikke stå på langsiden av bordet når du triller den hvite kula.
Greit nok. Jeg mistet ett liv på det, men jeg hadde tross alt to igjen.
MEN SÅ SKJEDDE DET IGJEN.
Og jeg som normalt er så god under press!
Jeg ble enda mer bestemt på perfeksjon. En effekt av det, var at jeg intensiverte den psykologiske krigføringen. Det er mulig at jeg ble fysisk (eller til og med litt voldelig), men jeg kan ha drømt det.
Det er til og med mulig at jeg gjorde ting som mer lettkrenkede mennesker enn mine militære kolleger kunne satt i sammenheng med #metoo, men når jeg tenker meg om, er det større mulighet for at jeg har drømt akkurat det. Hvis likevel skjedde, benytter jeg denne sjansen til å si unnskyld for en hver klyping og klapsing. Jeg var ikke helt meg selv.
*
Eller kanskje det var akkurat det jeg var.
Innsikten er vond. Den føles knusende. Det eneste som føles verre, er vissheten om at vi tapte tre runder crud.
*
Jeg bestemte meg for å ta problemstillingen opp ved frokosten neste dag.
- Angående i går ..., begynte jeg.
Ble ikke kollegene mine veldig opptatt av brødskivene sine?
- Jeg vil gjerne snakke om gårsdagen! sa jeg litt høyere.
I ettertid har jeg forstått at de lot meg snakke i påvente av en unnskyldning.
- Er det ikke litt urimelig at handlinger begått av et lagsmedlem har effekt på om JEG må gå ut av spillet eller om jeg kan fortsette å spille? spurte jeg.
Ingen så poenget mitt. Et par av dem forsvarte til og med praksisen.
Jeg hadde kommunisert bedre med en haug aliens fra en planet utenfor vårt solsystem.
- Det kan jo ikke være sånn at jeg kan tape uansett hvor god jeg er? sa jeg. Mer som et retorisk spørsmål.
Det ble mumlet. Det virket som de forsøkte å avgjøre hvem som skulle ta belastningen ved å snakke til meg.
- Det er det som er noe av poenget med lagspill, Birgitte, sa den utvalgte.
"Lagspill, pagspill", tenkte jeg.
- Det er selvsagt enklere hvis det bare er én på hvert lag, men det morsomme med dette spillet er jo at vi kan være med alle sammen, sa den mest tålmodige.
Jeg sverger på at jeg hørte en som foreslo at jeg skulle spille helt alene neste gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar