Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

torsdag 31. mai 2012

Når det er bensintanken som teller

Lidenskap er sexy. Nesten uansett hva det er. Jeg har ikke en eneste en. Noen tror sikkert at jeg er lidenskaplig opptatt av sko og diamanter, men så langt vil jeg ikke trekke det. For en lidenskap må være sterkere enn å trekkes mot butikkvinduer, lese bøker om emnet og kjøpe litt nå og da.

En lidenskap må være altoppslukende.

Noen i min nærmeste familie har amerikanske biler som sin lidenskap. I går kveld hørte jeg på motorduren fra en Corvette 1974 i timesvis fordi den lidenskaplige har surfet internett rundt etter forklaringen på et problem som kan ha hatt noe å gjøre med ekspansjonstanken.

Hvis det finnes på en Corvette 1974-modell.

Jeg tar høyde for at hjernen min ikke alltid er helt med når han forklarer. Men så vet ikke han så mye om sko heller.

For å utvide min horisont, og for å forstå mer når han snakker (legg merke til at jeg ikke skriver «snakker om biler» men bare «snakker») har jeg nå lest et helt nummer av bladet Amcar.

Her er hva jeg har lært 
1 Avisene fulle av innlegg mot bomstasjoner (det står i lederen)
For å sjekke påstanden, har jeg lest gjennom tre tilfeldige aviser. Ingen innlegg mot bomstasjoner, men ett som oppfordret til å skrape opp SUV’er for å øke forsikringspremien på dem slik at ingen har råd til å kjøpe slike.

SUV’er er nemlig bare for rike mennesker, og rike mennesker er egoistiske og onde, og den ENESTE grunnen til at de kjører SUV er fordi de vet at de sannsynligvis vil overleve en ulykke med en mer stusselig bil. Amcar-lederen liker heller ikke SUV-eiere. Jeg har en Volvo XC 90.

2 Forsikringsselskapet If har en reklame som er spesialtilpasset menn
Teksten er «Pappa lover å passe på deg for alltid». Den er illustrert med en pappa som gjerne kan ha kommet rett fra smøregraven og en liten prinsesse med olje på strømpebukseknærne.

Av dette lærer jeg at a) Amcar har flest mannlige lesere (for If har sikkert en proff markedsavdeling som har styring på sånt) og b) jeg er ikke i målgruppen, for jeg synes rekalmen var teit og tendensiøs. Men jeg innser at det er vanskelig å lage reklame for forsikring uten å spille på folks frykt for å dø eller bli grønnsaker.

3 Den 26.-28. oktober skal det være motorshow på Lillestrøm
Jeg er dessverre veldig opptatt akkurat de dagene. Da skal jeg støvsuge under sengene. Den 25.-26 august går med til å planlegge støvsugingen. Uheldig nok faller det sammen med motorfestivalen på Rudskogen.

På min bursdag skal det for øvrig være «crusing» i Lillestrøm og de anslår at ca 3.000 amcars vil være der. For å si det forsiktig: Det er skilsmissegrunn å ta meg med til Lillestrøm for å feire. Sånn «tilfeldigvis».

4 En 67 Plymouth Valiant Signet er «bygd for gata»
Dumme meg som trodde stort sett de fleste biler var det. Bilens eier bruker hjelm når han kjører den. Og de sier at SUV-eiere er egoistiske bare fordi de vil overleve ...

5 En fyr som heter Inge har en amcar for «ethvert behov»
Jeg innrømmer at jeg tenker koffert og fniser enda. Dessuten har Inge et veldig spesielt slips. Du trodde kanskje at det var et lisseslips? Fy skam deg. De fordommene må du plukke av deg. Slipset har bilder av oljepumper i solnedgang. Jeg tuller ikke.



6 Amcar Follo har 185 medlemmer og ble stiftet i 2005
Jeg måtte gå en runde med mine egne fordommer da jeg leste at sekretæren var en mann.

7 Et firma som heter JetCarrier.com lar en smilende dame som har sydd seg en bikini av det amerikanske flagget fortelle at bildeler kan bestilles billig fra USA
Direkte. Mind you.

Bildeler og bikinikledde damer har åpenbart noe til felles (som jeg ikke greier å få tak i) for jammen benytter ikke Steinar Stolen AS en halvnaken dame som blikkfang også. Steinar har «Alt i Amerikanske Bildeler». Og et overskudd av store bokstaver. Jeg lurer mest på hvordan hans amerikanske forretningsforbindelser reagerer på etternavnet hans.

8 Firmaet Classic AUTO PARTS burde bruke noen minutter på å korrekturlese annonsene sine 
«Deler til amerikansk produserte biler - Unsett årsmodell»

9 «Matching numbers» er viktig
Det betyr at hele drivlinjen (motor, girkasse og differensialen hele veien til bakhjulene) ramme og karosseri er originale - helt fra bilen var nyfødt.

(Hvis dette ble riktig, er jeg jaggu god.)

10 Det er en skamplett på norske registreringsbestemmelser
Fysjom! Amcar-bladet har nemlig avdekket at en supersjelden (ikke min beskrivelse) 2011 Chevrolet Camaro Indy Pace Car ikke får bli norsk statsborger, unnskyld - jeg ble visst litt revet med; bilen får ikke norske skilt fordi den har vært registrert på forhandleren den ble solgt av. Og det gjelder ikke i Norge. Som Amcar-bladet sier: «Forstå det den som kan ...»

Jeg skjønner ikke en dritt.

Konklusjon
Jeg synes vel ikke jeg har gjort så store fremskritt når det gjelder å forstå min manns lidenskap, men i slike tilfeller får man jo forsøke å finne et minste felles multiplum, og det har jeg i det minste greid:

Vi liker blanke ting begge to; han liker krom, jeg liker platina og hvitt gull særlig i kombinasjon med diamanter. 

Jeg bruker størrelse 50
Forgasseren på en Corvette 1974 som er produsert i april


Også liker vi meg. Det får holde.

tirsdag 29. mai 2012

Fuck hell, liksom

«Da er det verste over. To eksamener igjen, nå på torsdag og den 12.,» sto det i sms’n jeg fikk fra min utenlandsstuderende eldste sønn. Jeg kom på at jeg ikke hadde ønsket ham lykke til.

Jeg ringte.

«Så bra at det verste er over. Beklager at jeg ikke ønsket deg lykke til. Jeg vet jeg er en dårlig mor,» sa jeg.

«Det er helt greit,» sa den utflyttede.

«Beklager at jeg er en så dårlig mor,» hintet jeg igjen. Ingen respons. «Jeg burde ønsket deg lykke til,» sa jeg. NOK EN GANG.

«Du, ta og glem det, da, jeg vil ikke bli ønsket lykke til, det er nedverdigende,» sa han. «Du gjør det ikke lett for oss andre,» sukket jeg, men var mest sår fordi han ikke hadde garantert meg at jeg ikke er en dårlig mor.

Man høster som man sår: Nå får jeg igjen for alle frossenpizzaene. Ja, ja. Aldri så gæli og så videre; det er ikke mange treåringer som kan skru på en stekovn helt alene.

Men altså; nedverdigende å bli ønsket lykke til? Hvorfor har jeg fått så sære barn?

Han mente at å ønske noen lykke til er et uttrykk for at de trenger hell for å klare oppgaven. Han hadde jobbet hardt, og de resultatene han kom til å oppnå var utelukkende hans egen fortjeneste.

Jeg ser poenget, men litt hell og lykke har aldri skadet noen. Som regel tvert i mot.

«Ok, break a leg, da,» sa jeg. Merkelig nok falt det i god jord. Jeg sverger på at hvis han går på snørra og følger oppfordringen, kommer jeg til å kvalifisere til en pris for min morsgjerning.

Eller morskap, som jeg gjerne vil at det skal hete. Det er mer i tråd med min ideologiske overbevisning når det gjelder barneoppdragelse, dessuten heter det jo farskap. Man får ikke mer moro enn det man lager selv, og det er utrolig mye moro man kan gjøre på barns bekostning.

Kle dem ut som veldig fete bier med halvannen meter følehorn festet til en hårbøyle når det er karneval er én ting, men det som virkelig var morsomt, var å se yngstemann gå St. Lucia ikledd en av mine hvite t-skjorter og en overdimensjonert spiss hatt som jeg hadde laget av papp, juletrepyntglitter og ca tusen selvklebende sølvstjerner.

Stjernene hadde imidlertid en litt kjedelig produksjonsfeil; Limet var ikke godt nok, slik at det så ut som han flasset.

 

Han hatet hvert sekund («HEJJEGUUUD, JEG SEJ UT SOM EN DAME!» "Eller en snøstorm," sa jeg.)

Verden er urettferdig. Hardt arbeid er ikke alltid nok, men jo mer du jobber, jo heldigere blir du. Lykke til.

søndag 27. mai 2012

Lusent

For tiden leser jeg 1Q84 bok 3 av Haruki Murakami. Jeg er på side 234. Det er 27 grader i skyggen og ingen vind. Jeg ligger i solen, alene på en solseng og har bare selskap av bikkja. Trodde jeg.



For hvem skulle tro at bladlus var så interessert i japansk litteratur? Og hvem skulle trodd at de var så mange?

Etter å ha most nærmere 20 stykker og børstet vekk enda flere, begynte jeg å lure på om de prøvde å si meg noe. Jeg hadde nemlig fulgt etter en av dem med neglen, og i stedet for å øke farten, virket det som han - jeg ga ham navn, han heter Jeppe - så seg ertent over luseskulderen og lunket av gårde uten frykt. Da neglen min kom helt opp i rompa på ham, hoppet han like godt oppå fingeren min.

Shit! De er jo smarte!

Jeg børstet ham av, men rett etter kom han tilbake med en hel gjeng. Jeg merket at jeg ble litt engstelig, men jeg er stolt av å si at jeg beholdt roen og verdigheten til tross for at jeg var i mindretall.

Jeppe og gjengen hans plasserte seg utover sidene i boken; Jeppe selv stilte seg opp på en i, og rett ved siden av ham sto kameraten hans og pirket seg i tennene på en d. Foran dem sto en litt sjenert krabat og trippet på en g.

Idg? Gid? Igd? Gdi? Dig? Dgi?

Siden det bare var «dig» og «gid» som var ordentlige ord, antok jeg at jeg burde finne en mening bak ett av dem. Det er imidlertid en svakhet her, og det er at ingen med vettet i behold ville brukt den eldgamle formen av «deg» - altså «dig» nu for tiden - og at «gid» knapt nok kan kalles et ord.

Jeg gikk for «dig» og sjekket opp resten av bladlusgjengen. De hadde begynt å kjede seg, så de sto i grupper. Tre av dem sto i margen og hang og fire andre hadde klumpet seg oppå ordet «lisensoppkrever». Da jeg sa «Hæ? Hva mener dere med lisensoppkrever?" så de på hverandre og løp skamfullt bort til ordene «ikke», «behov» og «gi opp». De ga ingen mening, og jeg bestemte meg for å snakke med Jeppe alene. Jeg børstet de åpenbart dyslektiske bladlusene av boksiden, og henvendte meg til Jeppe.

«Hva prøver dere å fortelle meg?» spurte jeg. Jeppe så på meg med ikke så veldig store øyne mens han krabbet til fjerde setning ovenfra.

Han stanset foran ord nummer to og gikk langsomt bortover siden til slutten av ord nummer tre. Han hadde understreket «absolutt ingenting».

lørdag 26. mai 2012

Mygg-hjerne

I kveld har vi hatt en gjest til middag. En ubedt, feit mygg som har tatt for seg av kneet til yngstemann fem ganger. «Se det positive i det, det er i alle fall noen som liker deg,» sa min mann, altså hans omsorgsfulle far.

Mens Aloe Vera-tuben ble tømt og griseriet massert inn i kneet som hadde hovnet opp til dobbelt størrelse, bestemte myggen seg for å hviske noen søte ord inn i min manns øre. «Bzzzz,» sa myggen flørtende og fikk et dominant klask til svar. Det var ikke på langt nær så erotisk som det høres ut.

Min mann dro til myggen og forårsaket samtidig et midlertidig hørseltap på sitt høyre øre. Dessuten tror han kanskje at han greide å slå det kåte innsektet inn i øregangen.

Han synes imidlertid det er helt ok å bare høre skurr; slik unngår han både min gnåling, bikkjas bjeffing når danskebåten går forbi og lydene fra TV’n som akkurat nå sender Eurovisjonens sangkonkurranse. Før trommehinnen fikk seg en smell, fikk han med seg Moldova og et par andre land som heller ikke er merket av på kartet til skoler med dårlig økonomi.

«Jeg savner Sovjetunionen, jeg,» sa han litt oppgitt, og jeg antar at det var kritikk til musikkvalget til alle disse utbryterepublikkene og ikke en hyllest til USSR’s politikk.

 

Etter oppsummeringen, der vi måtte lide oss gjennom smakebiter fra samtlige deltakerland, satt han med åpen munn og så vantro på pauseinnslaget. Jeg fulgte nøye med - på munnen hans - i tilfelle myggen skulle ha klart å komme seg ut den veien.

Men nei, da. Myggen er nok der fremdeles, og jeg forstår den. Jeg har alltid hatt et ønske om å se hva som skjer der inne, jeg også.

Disiplenes dekkhistorie

Det er pinse. Igjen. Noen som vet hvorfor? Ikke så mange. Noen av oss kan fortelle at dette er kirkens bursdag, og at det var på denne tiden den hellige ånd kom til disiplene, men det er ikke mange som virkelig vet hva som skjedde. Jeg tror jeg har funnet svaret.

I Apostlenes gjerninger 2:2-4 står det:
Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den hellige ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt ettersom Ånden gav dem å tale.
Noen som reagerer på dette? Nei? Du kjøper storyen?

Hør her.

Her har vi en tilfeldig sammenrasket gjeng mannfolk i 30-årene som har vært vitne til mer enn de fleste får med seg gjennom et helt liv. For bare 50 dager siden måtte de forholde seg til at lederen deres etter sigende hadde flyttet til sin far. Det var bare det at faren hans var Gud og at sønnen hadde vært død i noen dager før han dro.

Helt utrolig. Slikt kan få noen og enhver til å ha behov for å avreagere. Og siden diagnosen Posttraumatisk stress antakelig ikke var noen diagnose på den tiden, gjorde de som single menn har gjort siden single menn ble oppfunnet; de gikk ut og drakk.

De tok seg en skikkelig rotbløyte. Og da han som var minst full oppdaget at ingen av dem var i stand til å kjøre fordi alle var mer eller mindre pære dritings, snøvlet han «Helvete heller, gutter. Nå får vi trøbbel.»

Heldigvis for dem var heller ikke paparazziene funnet opp på den tiden, så de hadde god tid til å endre på historien sin og til å få noen til å dokumentere den ærbare, men akk så oppdiktede versjonen.

De hadde usedvanlig flaks med den dokumentasjonen. Den såkalte hellige ånds ildtunger har vært et av de mest populære malte motivene helt frem til impresjonismen.



Jeg tror et par av dem skammet seg litt dagen etter. Dette var jo i utgangspunktet kjekke karer. Men hva annet kunne de gjøre? Hvis omverdenen hadde visst at den ene etter den andre lå i krokene og ropte på elgen, hadde sannsynligvis påvirket omdømmet til samtlige av de gode gjerningene sjefen deres hadde tøflet rundt og gjort i flere år.

Og det hadde jo vært helt meningsløst.

Én liten tabbe, liksom. Og så skulle vi mistet troen på både mirakler og jomfrufødsel? Nei, jeg forsvarer faktisk disiplenes dekkoperasjon her. Selv om religion har tatt flere liv enn pesten, tror jeg ikke vi hadde klart oss like godt uten. Vi trenger noe å tro på.

Også har vi jo fått en fridag. Jeg lurer på om det kan ha vært en slags trade off. Kanskje var det vinkelneren som hadde servert dem uten å få en øre i tips hele kvelden? Kanskje han sa «Greit nok, jeg ska’kke si no’, men da skal vi arbeidsfolk ha en ekstra fridag!»

Jeg tror det var sånn det foregikk. Og tro er jo tross alt poenget her.

fredag 25. mai 2012

ROFLMAO

Hår er et sår tema for mange. Hårsårt, rett og slett. Mens jeg lå hos akupunktøren min og slappet av til Eric Claptons Change the World med 19 nåler jevnt fordelt fra panne til tær, ringte min mann og informerte om at han var ca to timer unna å ta helg. Det betyr omtrent fem timer, omregnet til den tiden vi andre forholder oss til.

Jeg fortalte at jeg så frem til at han kom hjem (God kone: Check!) og han avsluttet med å si at han skulle kjøre videre med vinduene nede for å få vind i håret.

«Ikke kjør uten bukser!» ropte jeg. Men da hadde han allerede lagt på.

Etter at jeg hadde tenkt en stund, kom jeg til at han mente vind i nesehårene, eller kanskje ørehårene, for det er fysisk umulig å få noe som helst på skallen hans til å bevege seg. Noen ganger er det umulig å få ting inne i skallen hans til å bevege seg også, men det er ikke tema i dag.

Ikke misforstå, jeg liker den manglende frisyren, jeg. Heldigvis. For til tross for at han minst en gang hvert halvår påstår at han skal la håret vokse, vet jo alle at det hadde blitt en tynn affære.

(Forresten: Hvis håret i ørene eller nesen din beveger seg når det blåser, burde du ha klippet dem for lengst. Husk det.)

Jeg har kjent min mann siden han hadde hår, og jeg må virkelig si at han blir kjekkere med årene. Det er med andre ord ingen grunn for ham til å gjøre alvor av truslene om å legge vekk hårtrimmeren og spare til hestehale. (Å, faen. Nå så jeg ham for meg med musefletter. Note to self: Ring Volvat og be om sedativer.)

Da han bestemte seg for å gå fra fem centimeters hårlengde til seks millimeter (det var liksom første skritt på veien til bart hode) kjøpte han seg sin egen barbermaskin til håret i stedet for å gå til frisøren. Som den finansanalytikeren han har papirer på at han er, regnet han ut at han kom til å spare den inn på tre uker og fire dager, eller noe sånt. Sikkert riktig.

Det er omtrent 13-14 år siden han sist var hos en med fagbrev i saks og kam, og jeg har passet på at alt vi har spart på hans manglende frisørbesøk er godt investert i sko, vesker og klær.

Utrolig nok overlot han maskinen til meg første gang han skulle klippe seg hjemme. Snakk om tillitserklæring.

Hårtrimmere har en såkalt sko som regulerer hårlengden. Den kan stilles inn og er avtagbar. Jeg stilte inn skoen på seks millimeter og gikk i gang.

Hårtrimmer med sko


Jeg tok av skoen og trimmet kantene ved ørene og i nakken, og var riktig så fornøyd med mitt livs andre opptreden som frisør. Den første gangen klippet jeg min sønn i øret, og etter det hadde jeg problemer med å se en saks i lang tid. Han var bare fascinert over alt blodet.

Min mann var ikke imponert over frisøregenskapene mine. Han påsto at det var for fyldig på toppen (noe som var fysisk umulig) og nokså irritert grep han maskinen og sa «Sånn var det jeg mente at du skulle gjøre det!» i det han bestemt førte maskinen fra panne til krone.

Jeg hikstet «du, du, du, du .... jeg har jo tatt av ...» men da var det for sent. Han tok på seg brillene og så først at jeg lå på gulvet og rullet av latter, deretter på hodet sitt.

Det jeg ikke rakk å si, var at skoen ikke var på. Og resultatet av å bruke en hårtrimmer uten sko, var en slags branngate mellom høyre og venstre side av hodet der håret fremdeles var seks millimeter høyt. Seks millimeter hår er MYE i forhold til null millimeter hår.

Han så ut som en slags omvendt mohikaner, og det verste var at han nektet å klippe resten like kort. Det ble til at han sto i en time og prøvde å skrå brøytekantene ned mot den bare skallen. Meg var det ingen hjelp i. Jeg lå fremdeles og rullet der nede på gulvet. Jo mer forbannet han ble på seg selv, jo mer lo jeg.

 

Noen sier at nøkkelen til et lykkelig ekteskap er latter og dårlig hukommelse, men jeg tror man må velge hva man vil huske. For sikkerhets skyld pleier jeg å minne ham på historien med jevne mellomrom. Han kommer sikkert til å klare å le av den etter hvert.

Lyv til meg, baby

Noe av det dummeste jeg hører er at ingen spørsmål er dumme. Selvfølgelig er det en masse spørsmål som er dumme. Jeg får minst fem hver dag. «Jasså, sitter du her?» er for eksempel et utrolig dumt spørsmål. Spesielt når vedkommende som spør verken er blind eller svaksynt og befinner seg i samme rom som meg.

Men slike dumme spørsmål har en funksjon. Dumme spørsmål av denne typen er et slags sosialt lim. Det hadde vært litt trist uten.

Små barn stiller veldig ofte dumme spørsmål. La oss ikke late som noe annet. En hver som har vært i nærheten av en treåring som sier «hvorfor det, da?» for n’te gang uten engang å gidde høre etter når du svarer, er enig med meg i det.

Barn kan være oppsiktsvekkende dumme. Hvis du ikke tror meg, kan du jo bare gi dem et par strikkepinner og sette dem i nærheten av en stikkontakt. Fem kroner på at pinnene enten går i øyet eller i veggen.

Min yngste sønn prøvde å kaste seg utfor en trapp da han fikk på seg et Supermann-kostyme som fireåring. Det lille neket. Den eneste grunnen til at jeg reddet ham (ved å røske ham ganske hardt i kappen) var frykten for at han skulle bli enda dummere når han traff flisene i første etasje. 



De fleste dumme spørsmål kommer imidlertid fra voksne. Som burde vite bedre.

Ta for eksempel spørsmålet «Hvor interessert er du i fotball?».

Hvordan i all verden skal jeg vite det? Er det forventet at jeg skal vite hvor interessert jeg er i noe som ikke interesserer meg? Finnes det et gjennomsnitt jeg må forholde meg til?

Nei, barn og fotballfans ... Eller var det kanskje barn og fulle folk? Noe med at man skal høre sannheten fra dem? Det er jo også forholdvis meningsløst. Hvorfor skulle folk med matrester i ansiktet og dårlig balanse vite hva som er sant?

Jeg har enda ikke tilgitt min sønn etter at han beskrev en nydelig eggeskallfarget sak jeg kom hjem med som en blanding mellom en brudekjole og en nattkjole. Drittunge. Kjolen henger fremdeles ubrukt i skapet.

La meg også få fortelle (og nå er vi tilbake til oss voksne) hvor lite attraktivt det er å si «Ja, jeg bare sier det som det er, jeg ...» eller «Jeg snakker nå rett fra levra, jeg ...».

For det første; Det er en forsvinnende liten mulighet for at akkurat du har fasiten og for det andre; Jeg vil ikke vite hva den skrumplevra di måtte mene.

Hvis du ikke kan være høflig eller juge godt, får du heller holde kjeft.

Og hvis du mener det er moralsk forkastelig å fortelle hvite løgner, får du sette i gang å bli kreativ.

Du trenger ikke si at venninnen din er fin på håret hvis hun ser ut som hun har vært prøveklut for fem blinde frisørlærlinger, men du kan si at du aldri har sett noe liknende. Og hvis kjolen hun har på seg er så stygg at du vil skave ut øynene dine med en sløv skje, kan du for eksempel si at du aldri har sett noen som har kledd den kjolen sånn som henne. (NB! Husk riktig tonefall.)

Og så kan du jo passe på å spørre om dere skal ta en shoppingstur. Det er et spørsmål som ALDRI er dumt.

torsdag 24. mai 2012

Oppdragelse med ikke-dødelige midler

Jeg er optimist inntil det naive. I det en hel boks med BodyShops kokossmør (fuktighetskremen min) falt ned i den 15 centimeter brede sprekken mellom badeskapet og tørkeskapet, tenkte jeg «den lander pent, dette går helt fint». Men det gjorde den jo ikke. Nå prøver jeg å innbille meg at sølet går bort av seg selv. Kombinasjonen varmekabler og god ventilasjon kan i alle fall få prøve seg. I et par dager.

Problemer går over og ting ordner seg som regel til slutt. Unntaket er dødsfall, selvsagt. Det er ikke noe å spøke med, selv om jeg har lovet å spøke etter jeg dør. Det kommer i så fall ikke til å bli morsomt. Jeg kommer til å følge med på alt du gjør og lage gnisselyder til du blir tussete hvis du fortjener det. Snille spøkelser er en myte funnet på av tegneseriemakere.



Selvsagt ser også jeg at enkelte konflikter kan virke uoverstigelige. På det hjemlige plan er det en evig diskusjon om hvordan sengetøy skal brettes, og hvis vi løfter blikket litt er konflikten i Midtøsten og fred i verden for øvrig forholdsvis utfordrende. Vår hjemlige utfordring med sengetøy, skal vi nok løse (som et siste alternativ får jeg heller ta til tårene) så får de som etter sigende spiser kirsebær hele dagen kaste seg over krig og fred og sånn når de ikke sitter på do etter en overdose sure bær.

Den 11. september 2001 var minstemann tre år, og en uke etter anbefalte barnehagen at vi holdt ham unna tv og aviser. Han snakket om Bin Laden i et bankende kjør og de andre ungene ble engstelige. Vi hadde aldri brukt nyhetssendingene som barnevakt og kom heller ikke til å gjøre det, men vi mente det var lurt å prøve å forklare det som skjedde i verden når han likevel plukket opp deler av det. Ukene etter 11. september var det vanskelig - selv for en treåring - å unngå nyheter.

Ved leggetid befant jeg meg plutselig langt inne i en forklaring om problemene i Midtøsten og dro historien tilbake til Jesu tid. Treåringen virket ikke særlig imponert verken over sin mor eller de andre voksne som hadde en rolle i dette. Han hadde løsningen: «Jammen, kan de ikke bare si ‘Hvem var her først?’»

Det var da jeg fant på historien om den prikkete nissen.

Den prikkete nissen (fullstendig fri for konflikter utenfor barnerommet) likte å skremme barn. Han snek seg opp i sengen til barn som ikke ville sove og rotet til sengetøyet slik at det ble ubehagelig å ligge i sengen. Desuten var han stygg som nøkken.

Den eneste måten man kunne holde den prikkete nissen unna på var å holde øynene lukket, for den prikkete nissen hadde aldri sett øyne som var lukket. Han hadde prøvd å se på seg selv i et speil mens han lukket øynene, men da ble han blind. For en liten stund.

Ungen lå med gjenknepne øyne til søvnen tok ham hver eneste natt. 11 år senere kan jeg fremdeles se et glimt av usikkerhet i øynene hans når jeg kaster meg frem fra en krok og skriker «DEN PRIKKETE NISSEN KOMMER!».

Historien om den prikkete nissen var så vellykket at han fikk følge av en liten gjeng med ondskapsfulle hekser som hadde til oppgave å få barnet til å drikke melken sin og til å klippe negler. Jeg følte meg genial og tenker fremdeles at det er overveiende sannsynlig at han ikke trenger terapi. (Optimist, remember?)

Avskrekking med ikke-dødelige midler holder en stund både ute og hjemme. Men noen ganger må det altså et og annet kampfly til. I dag er imidlertid dagen for bretting av tøy.

onsdag 23. mai 2012

Realisme

Hjernens verktøy for å rydde opp i dagens hendelser er drømmer. Har jeg hørt. Jeg har litt vanskelig for å tro på det. Hvis det var sant hadde jeg levd et ufattelig komplisert og spennende liv, og det gjør jeg ikke. Ikke misforstå; jeg liker livet mitt. Hvis jeg ville at det skulle være komplisert og spennende hadde jeg gjort noe med det.

Slik det er nå, tar jeg til takke med et rikt indre liv.

I natt våknet jeg av en drøm der jeg og Erik Bye (han med «Så lenge skuta kan gå») lærte yoga på en strand i India. Vi hadde privatlærer og var kledd i elegante kaftaner og sandaler med glitrende stener. Tærne mine, som om dagen ikke akkurat gjør seg i sandaler, var ganske pene.

Jeg var kritisk til at den gamle og litt fete shanty-sangeren hadde hermet etter meg i klesveien, men i yogaen og harmoniens navn, lot jeg det passere. Det var imidlertid helt klart at jeg kledde outfiten best.

Når vi ikke hilste solen eller lå med bakendene i været og latet som vi var hunder som så ned, fisket vi. Vi fisket villsvinbabyer. Med fiskestenger.

De ville grisene ble halt på land én etter én, og merkelig nok var de ikke sure. De virket nesten glade for å slippe å være i vannet selv om de ble dratt opp etter en krok i munnvikene. Når jeg tenker meg om, kan det hende at det bare så ut som de smilte. Naturlig nok.

I bakgrunnen drev hunden min, Whiskey, og ertet kosedyret sitt som var en diger gorilla i bur. Akkurat det kunne faktisk ha skjedd.

Whiskey ber Bamse om unnskyldning etter at
han har prøvd å drepe ham i timesvis


Jeg liker ikke Erik Bye. Ikke bare det; jeg misliker ham virkelig. Det må ha skjedd noe i barndommen min, antakelig har TV'n stått på litt for høyt. Av samme grunn liker jeg ikke fotballkamper og andre sportssendinger. For meg er det bare stressende støy.

Yoga på en strand i India, hadde garantert gitt meg langvarig diare, kink i nakken og heteslag.

Ingen har noen sinne sett meg i flagrende gevanter av typen kaftan, og selv om jeg har et par sandaler fra Ralph Lauren, er de aldri brukt, og det kommer de nok til å fortsette med med mindre lilletærne mine gror rett og tåen ved siden av stortåen blir kortere.

Det nærmeste jeg har kommet et villsvin er i oppskåret form på en tallerken, og jeg kan ikke engang huske om det smakte godt. Jo, og forresten; en gang så jeg et utstoppet villsvinhode på et jaktslott i Tyskland. Fiskestenger har jeg ikke brukt siden jeg var gammel nok til å nekte å være med ut i naturen. Der er det nemlig mygg. Og jeg hater mygg.

Teorien om hjernerydding står for fall. Det er ingen sannsynlige tolkningsmuligheter her, og jeg er ikke under påvirkning av verken kunstige eller naturlige rusmidler.

Dagdrømmer er enklere å forholde seg til. De lever ikke sitt eget liv (i alle fall ikke hos kontrollfriker som meg) og de er superenkle å tolke. Se for deg en 18-åring som vil bli berømt, og søknaden til Paradise Hotel er antakelig snart på vei i cyberspace. Sammen med de 5.000 andre mailene fra håpefulle, tanketomme ungdommer.

Dagdrømmer er bare ett hakk over ønskelister. Dagdrømmer får lov til å være urealistiske, men ønskelister bør være oppnåelige, eller så er det jo ingen vits.

En gang skrev jeg en livsønskeliste. Siden jeg er et godt menneske, inneholdt den også min manns høyeste ønske på den tiden; en rød Corvette fra 70-tallet.

Mine egne ønsker gikk fra nytt sengeteppe til en forholdsvis stor diamant til å ha rundt halsen. I går så jeg igjen på listen som har ligget i en skuff et par år.

Alt er oppfylt. Jeg ble nesten litt trist, men så bestemte jeg meg for å skrive en ny.

Det er helt i ånden til dem som sier at man skal visualisere målene sine.

Her er listen:
Jeg mener dette bør være overkommelig. Og siden jeg har bursdag om bare litt over en måned, mener jeg at listen faktisk også er ganske nyttig. For de som elsker meg.

tirsdag 22. mai 2012

Snork hvis du elsker meg

Hva er poenget med snorking, egentlig? Hva er ideen bak? Det må jo ha en mening?

Jeg ligger akkurat nå på et tomannsrom på Diakonhjemmet sykehus. Sannsynligvis vil jeg overleve. Det gjør jo de fleste.

Om jeg kommer ut herfra uten varige skader på sjelen og et fremdeles rent rulleblad, vil vise seg i morgen. Legene har prøvd å dope meg ned, men damen i sengen ved siden av har bestemt seg for å trumfe all verdens medikamenter. Med lyd. Og hun har så langt lykkes veldig godt.

Nå skal det sies at det er flere faktorer som gir meg problemer med å nå drømmeland i natt: det at jeg ligger med tyve ledninger festet til kroppen og en monitor hengende rundt halsen, forenkler jo ikke tingenes tilstand. At sengen er forberedt til pasienter med inkontinensutfordringer, er heller ingen vinner, men jeg klager ikke på det. Slik er det når man ligger på geriatrisk avdeling. Antar jeg. Og ja, til det med geriatri. Jeg er nok den yngste her. Med god margin.

Siden jeg er proppfull av både piller og sov i ro, burde jeg nok ikke ha skrevet dette, men pytt sann. For en gangs skyld må jo jeg også få lov til å skylde på rus. Kanskje vil jeg også finne ut hva fylleangst er. Det har jeg nemlig alltid lurt på.

Tilbake til snorkingen; Jeg har alltid hatt en ståltro på at ikke noe av det vi gjør er uten grunn. Hosting og nysing er for eksempel kroppens måte å kvitte seg med bassilusker på, og kanskje Guds plan for å gjøre oss alle litt tøffere.

Hva kan da snorking være godt for? Er det et forsøk på å vekke de døde? Det kan høres sånn ut, men de eneste to historiske personen jeg kjenner til som har stått opp fra de døde, er Jesus og Lasarus. Og ingen av dem ble brølt våkne, så vidt meg bekjent.

Hvis vi går tilbake til steinalderen hadde snorkingen kanskje en funksjon. Det var nok en del ville dyr som gikk i bue rundt de verste lydene, og man kan jo bare tenke seg hvilken effekt akustikken i en hule ga. På den andre siden er det jo en del dyr som driter i bråk så lenge de er sultne nok, så en hulekonsert ville vel ha tiltrukket seg både skinnmagre gråbein og sultne sabeltanntigre.

Kan snorking være et forsøk på å se hvor sterk kjærligheten mellom to mennesker er? Jeg understreker at jeg ikke har noen følelser i den retningen for skinnet som ligger på den andre siden av gardinen, men det hender jo at enkelte ektefeller opplever at den andre gir litt lyd i fra seg når det er mørkt og alle rever sover søtt med hodet under halen.

Det er det nærmeste jeg kommer i kveld. Det må handle om kjærlighet. Og om enkeltrom. Begge deler er å foretrekke, men jeg vil helst ha enkeltrom bare når jeg er på sykehus.

mandag 21. mai 2012

Jobbsøknad

Jeg har noe hovent i munnen. Hver gang tungen kommer borti - og det gjør den jo hele tiden - blir jeg minnet på hvor grisk jeg er. Jeg visste at pølsen jeg slukte kom rett fra en glovarm grill, så jeg fortjente de blemmene jeg fikk. Nå er det bare en sår, hoven forhøyning igjen. En konstant påminnelse.

Det er ikke mulig å sminke den egenskapen. Grisk er grisk, eller grådig, om du vil.

Hvis jeg hadde vært i et jobbintervju kunne jeg sagt «jeg er en som ikke nøler, en handlingens kvinne, en som trosser smerter» men det ville jo bare vært latterlig.

«Jeg er som poteten,» sto det i en søknad jeg leste en gang. Altså møkkete og uspiselig før du er kokt mør? Nei, grønnsaker har ingen plass i arbeidslivet. Arbeidslivet vil ha mennesker med selvinnsikt, engasjement, mot og beskjedenhet.

Jeg er så heldig som allerede har en fast jobb. Som jeg elsker.

Her er min søknad hvis jeg noen gang skulle ønske en annen karriere:


Kjære deg som leser dette,
Det du har i hånden nå er et resultat av mange års selvransakelse. Selvransakelse inntil det narsisistiske, vil noen si, og det kan hende de har rett.

Men hva skal en stakkar gjøre? Helt siden 80-tallet har vi levd med bøker som sier at du skal elske deg selv, og i disse dager blir du stemplet som avlegs hvis du ikke har gått på minst ett kurs i meditasjon og driver yoga på daglig basis. 



Jeg har en DVD med yogaøvelser, også har jeg meditert en masse ganger. Men jeg fant ikke ut en dritt som jeg ikke visste fra før.

Det jeg vet er at jeg
  • har brutt de fleste budene - i alle fall over halvparten av dem 
  • helt sikkert har vært borti alle dødssyndene, men siden jeg ikke er katolsk, anser jeg det for å være greit 
  • har en svakhet for Fruktnøtt og stort sett alle andre sjokolader bortsett fra de som smaker banan og appelsin 
  • trener, men kun for å kunne fortsette å stappe i meg mer sjokolade 
  • ikke liker mennesker som går i flokk og folkemengder som står stille 
  • kan være usakelig og sur innenfor husets fire vegger 

Likevel vil jeg påstå at jeg er en ganske god arbeidstaker. Jeg er nemlig svært engasjert og sosial innenfor tidsrommet 07.00 til 20.00. Jeg kan gjerne jobbe 24/7, men det er ikke sikkert jeg er så sprudlende på andre døgnet.

Jeg er ikke interessert i å bli med på pizza, øl og quiz uansett når det måtte være, og det er ikke bare fordi jeg er allergisk mot gluten, ikke drikker og kommer til å slå dere alle ned i støvlene. Hvis jeg mot formodning skulle tape, kommer jeg i beste fall til å være innmari sarkastisk.

Jeg takler stress godt, faktisk er det noen som påstår at jeg næres av stress og vanskelige saker. Jeg er ikke spesielt engstelig for å være uenig med noen, det kan flere bevitne etter at jeg truet en hel forsvarssjef med bank hvis han ikke gjorde som jeg anbefalte. Han fulgte rådet mitt, men det var fordi det var sabla godt, ikke fordi han var redd for juling. Jeg er nemlig ikke spesielt voldelig, selv om jeg ofte planlegger å kveste bilister som ikke burde hatt lappen.

I alle de snart 44 årene jeg har levd, har jeg hatt flaks. Jo mer jeg jobber, jo mer flaks ser det imidlertid ut at jeg får. Det har vært perioder i mitt liv der jeg iherdig har forsøkt å ødelegge for meg selv, men heldigvis har jeg ikke greid det. Det kan jeg sannsynligvis takke min mann for.

Det er for øvrig ham og min yngste sønn som lufter hunden vår, min rolle når det gjelder bikkja er at jeg er flokklederen. Og det sier vel en del om mine lederevner, vil jeg tro.

Selv om jeg anser meg som svært heldig, har jeg enda ikke vunnet i Lotto. Jeg vil derfor trenge en solid lønn, for jeg er ganske dyr i drift.

Men jeg er verdt det. Garantert.

Vennlig hilsen din neste kollega

lørdag 19. mai 2012

Bidronningen og Experten hennes

Støvsugerposer er et av livets store mysterier. Det finnes usannsynlig mange ulike fasonger og det holder ikke at du husker hvilket merke det er på støvsugeren din, du må også huske modellen. Og når du har alt det der på plass, må du begynne å lete etter posen som matcher støvsugeren din på et stativ der alle de 30 ulike posene ser nesten helt like ut.

Etter et forholdsvis vellykket funn av de to siste MMI 2130-posene på stativet (har jeg flaks passer de til en Miele-støvsuger, modell S4780) beveget jeg meg mot kassen med en liten mistanke om at dette hadde gått litt for lett. Du kommer aldri så uskadd ut av en Expertbutikk.

Da jeg nærmet meg kassen sto det bare én kunde der og da ekspeditøren kom og begynte å ekspedere meg, sa jeg «Det var nok ikke min tur, han der var foran meg».

Høflig og ganske sikker på at Universet satte inn en liten sum karma på kontoen min.

Da kunden foran meg hadde fått kvitteringen sin, så jeg plutselig en eldre dame med trillebag komme seg inn bak disken. Med den største selvfølge plasserte hun en eske med en ganske stor kaffemaskin og en litt mindre eske med en laptop på bordet bak kassen. Ekspeditøren ble så forfjamset at han begynte å ekspedere henne i stedet for meg.

Det hadde jeg også gjort.

Damen var kledd i en svær kappe med oransje, sorte og grønne striper, og hadde hun ikke vært ca to meter høy, kunne hun vært en hobbit. Det mest bemerkselsesverdige var imidlertid at hun hadde skibriller som dekket det meste av ansiktet, og hun så derfor ut som alle bidronningers mor.



«Jeg pleier å anbefale at du oppretter en forsikring på den bærbare PC’n,» sa ekspeditøren etter at han hadde mislykkes i å få henne til å kjøpe Office-pakken («Nei, hva skal jeg med det, det bruker jeg aldri»).

«Med denne forsikringen til bare 599 pr år får du en ny PC hvis den blir ødelagt og forsikringen gjelder i to år,» sa han tappert mens han sikkert tenkte hardt på bonusen sin.

Den to meter høye hobbiten med skibrillene sa at hun svært gjerne ville forsikre seg i to år, men noe særlig lenger trodde hun ikke at ville lønne seg, ettersom hun var 82 år.

Jeg og de andre 15 kundene som sto i køen bak henne begynte nå å bli litt urolige, men vi hadde flere opplevelser i vente. For da begynte 82-åringen å flørte med den unge mannen bak disken.

Å, det var stygt. Og jeg gremmet meg mens jeg sto og lurte på hvordan jeg skulle sikre at jeg selv aldri kommer i samme situasjon. Konklusjonen min ble nakkeskudd eller gift.

«Hvis jeg holder meg like sprek som nå, kan jeg jo bare forlenge forsikringen,» sa den fargerike. «Nei, det går ikke,» sa boytoyen hennes. «Den gjelder bare i to år.».

«Ja, hvor mye lenge tror DU jeg lever, da?» spurte hun, og vi andre kunne tydelig høre øyevippene hennes blafre mot innsiden av skibrillene. Den unge ekspeditøren ble stum, men det ble ikke fire av kundene som sto bak meg. I kor etterlyste de flere kundebehandlere. Den unge mannen bak disken ble rødere og rødere.

Det kom ingen flere ekspeditører og hele den lange køen av irriterte og/eller fascinerte mennesker måtte også være vitner til at innsektdronningen og hennes noe ufrivillige soldat prøvde å få plass til esken med kaffemaskinen i trillebagen uten å lykkes. At det aldri ville gå, så jeg lenge før de begynte, men at en 82-åring med skibriller og en 25-åring med frykt for sitt liv ikke skjønte det, holder jeg ikke mot dem. Enden ble at damen sjokket ut av butikken med laptopen i trillebagen og kaffemaskinen under armen.

Jeg hadde lyst til å følge etter. Med små justeringer var hun nemlig et slags forbilde.

fredag 18. mai 2012

Bunad-bitch

I går var det 17. mai, og tradisjon tro tok jeg på meg bunaden. Jeg føler meg aldri finere enn når jeg har på meg bunad. Det å ha på seg bunad gjør at jeg tenker over at jeg banner (dog ikke nok til at det ikke slipper ut et og annet «faen i svartbrente helvete») og det sier litt om den høytiden jeg preges av når jeg etter en halvtime har festet hekter, knapper og en hel masse livsfarlige søljenåler.

Bunaden min er fra Øst-Telemark, og det er min mor som har sydd hvert sting. Og bare for å ha sagt det: Jeg ER fra Telemark.

Nå er ikke jeg verdens mest rause menneske, selv om jeg prøver å bli bedre på akkurat det, men når det gjelder spørsmål om bunad, er jeg nådeløs og alt annet enn åpen for divergerende oppfatninger; ikke bare er Telemarksbunaden den fineste, men jeg har den fineste av alle Telemarksbunader.

Det gidder jeg ikke en gang diskutere. Selv ikke med min mor, som er utrolig kritisk til kvaliteten på den første bunaden hun sydde i sin svært lange karriere som bunadsyerske.

Pokerfjes og snikksnakk er i tillegg til nevnte raushet egenskaper jeg ikke er født med. Snikksnakk har jeg møysommelig trent meg opp til - og hvis jeg vil, kan jeg pludre i timesvis, og til og med like det på gode dager.

Jeg har imidlertid innsett at selv ikke et forholdsvis stort hjerneslag kunne gitt meg pokerfjes.

Et par dager før 17. mai hadde God Morgen Norge et innslag om «Ting og tang som piffer opp nasjonaldagen», og der sto jeg foran kamera og presenterte min mors produkter til bunaden (mobilvesker og sjal pluss bunadslips til bunadbærerens mann). På min høyre side sto en dame som sydde bunader til hunder og til venstre for meg var det en som laget barnekjoler.

Min kjære fulgte selvsagt nøye med på min TV-opptreden og han hadde nesten omkommet av latterkramper da han så hvordan jeg betraktet mine to sidemenn. I følge ham lyste det av meg at jeg ikke forsto poenget verken med å kle ut bikkjer eller å trykke rosemaling på barnekjoler.

Det er selvsagt HELT feil. Og jeg må i tillegg få si at hundene var riktig søte.



At jeg så litt rar ut, er en annen sak. Etter å ha sett meg selv i opptak (to ganger) ser også jeg helt tydelig at jeg ser rar ut, men ikke rarere enn når jeg ser på meg selv i speilet. Jeg ER rar. Jeg har spiss nese, rynker, grått hår og nesten ikke lepper. Man ser rar ut da. Det er bare ikke til å komme fra.

Men at jeg utstråler forakt for andres harde arbeid? Nei, det kan ikke være sant. Jeg må ha hatt mageknip. Eller noe.

onsdag 16. mai 2012

Stakkars Brekk

Jeg er en PR-ekspert. Det er jeg fordi jeg har jobbet med kommunikasjon i mange år, vært på TV noen ganger og så er det til og med noen som har skrevet om meg i et par bøker. I den ene ble jeg omtalt som en rotte, men det er jo ytringsfrihet i dette landet og dessuten er rotter renslige dyr.

Så vidt jeg kan se er det ingen andre krav til å bli ekspert utover at man enten kaller seg det selv eller får noen andre til å si det. Jeg sier det selv og hvis ikke det holder, kan det hende at jeg får en av mine nesten 700 venner på FB til å si det. En av mine venner på FB er min far, og han kan jeg helt sikkert overtale.

I går mente en PR-ekspert at bøndenes aksjon sto til en sekser på terningen. Han var mektig imponert. Minn meg på å ikke spille Ludo med ham. Og hvis jeg gjør det, vil jeg ha med egne terninger.

Jeg er ikke mer imponert over bøndenes aksjon enn jeg var da ungene mine var i trassalderen og tømte ut melkeglasset sitt mens de så meg utfordrende inn i øynene.

Men denne aksjonen som vi ennå ikke vet hva vil inneholde - for snart skal de ramme oss i byene, visstnok - vil gå over og vi vil glemme at de prøvde å skremme oss til å tømme butikkhyllene for skolemat og at de sperret hovedfartsårer med store maskiner som vi alle har vært med på å betale.

Det jeg ikke kommer til å glemme så fort, er ansiktsutrykket på landbruksminister Brekk der han satt ensom og forvirret tilbake ved forhandlingsbordet og sa noe sånt som «... men, men ... forhandlingene hadde jo så vidt begynt. Også GÅR de? Jeg har jo selvsagt mer å gå på, jeg.».

Det fikk meg til å synes synd på ham og til å mistenke bondeorganisasjonene for å ønske en konflikt.

For det er jo litt gøy å krangle. Noen ganger MÅ man bare få ut litt steam. Det vet en hver hormonstyrt kvinne og en hver mann som lever med henne. Saklighet har absolutt ikke noe med utbruddene å gjøre, og den som vinner en hormonstyrt konflikt, er den som har evnen til å gjøre et problem av alt.

Eksempel
Hvis din mann kommer hjem senere enn det han har lovet, er det en gavepakke hvis du vi starte en krangel («du prioriterer åpenbart ikke meg!»), men hvis han kommer før han har lovet, kan du alltids lure på hvorfor han ikke bidrar mer til husarbeidet når han likevel har så god tid. Kommer han presis, kan du anklage ham for å være forutsigbar og grensesprengede kjedelig. Den eneste utfordringen er hvis mannen ikke vil krangle tilbake, men da er det utholdenhet som gjelder. Han gir seg til slutt.

Heldigvis vokser både barn og voksne av seg trass og hvis de ikke gjør det, finnes det medisiner og tung psykiatri. Jeg har imidlertid aldri opplevd at trass lar seg løse med penger. På kort sikt, kanskje, men på lang sikt er det en dårlig ide, ikke minst fordi fanden alltid vil ha mer.

På tv2.no ligger det en artikkel som forteller at noen har dumpet en ku utenfor døren til en ordfører, at melk blir tømt ut i gatene og at noen bønder har kidnappet ordførere. Ikke særlig morsomt verken for kua eller ordførerne. Med mindre ordførerne blir foret med vann og brød, for da vil det vel snart stå en kø av brødsultne nordmenn som ber om å bli tatt til fange.

Hvis noen skulle ha problemer med å forstå hva denne PR-eksperten (meg, remember?) mener om bondeaksjonene, får dere det i klartekst her: De ødelegger sitt eget omdømme. De oppfører seg som trasne unger og hormonelle kjerringer. De bør gi seg, eller i det minste gjøre noe morsomt ut av dette.



For eksempel synes jeg de skulle droppet skiltet da de parkerte kua utenfor døren til ordfører Synnøve. De burde heller fått tak i en sånn pose som ungene har rundt halsen når de reiser alene. Det hadde jeg ledd lenge av.

tirsdag 15. mai 2012

Vannglassuvær

Tror du på noe som er større enn deg selv? Jeg tenker ikke nødvendigvis på Gud, det kan like gjerne være en eller ennen urkraft. Det kan være kjærligheten eller demokratiet for det jeg vet, men hvis du på daglig basis tilber (for eksempel) en gammel skosåle, vil jeg anbefale at du går og snakker med noen.

 

Jeg klarer ikke å tro at alt det vi er og alt det vi har er tilfeldige resultater av et digert smell. Men jeg kjøper heller ikke alt som står i Bibelen. Det synes jeg sier seg selv. Ansvaret for at jeg stiller meg litt skeptisk her, må generasjoner av prester og misjonærer ta.

Jeg tror Gud har fått mange grå hår i hodet når han har sittet med de litt tynne gammelmannsbena sine dinglende fra en sky og sett ned på heksebrenning og fordømmelse av kjærlighet mellom to av samme kjønn.

«Jeg skal ikke sende lyn og torden i hodet på dem, jeg skal ikke sende lyn og torden i hodet på dem,» tenker jeg at Gud har sagt til seg selv. «De må finne dette ut selv, det er den eneste måten de kan lære på.»

Men han må jo bli litt utålmodig på våre vegne. Vi skaller hverandre ned og skjeller og smeller for oljefunn og bagateller. Vi er noen tullinger. Vi oppfører oss som småunger oppvokst blant ulver.

At naturen gir oss en albue i ribbena innimellom er ikke til å unngå. Vulkaner og jordskjelv er det ikke stort annet å gjøre med enn å håpe at man ikke blir rammet. Men når to naboer til slutt går løs på hverandre med hageredskap fordi de ikke blir enige om tomtegrensen eller nedfallsfrukt, mener jeg det må være lov å minne om at det er hvert menneskes ansvar å beholde verdigheten. Vi vet neimen ikke hvor lenge vi har den.

En gang kjente jeg en klok dame som til stadighet sa «Vi må være snille med hverandre». Helt ut av det blå kunne det komme: «Vi må være snille med hverandre». Jeg var tidlig i tyveårene og hadde for ca fem-seks år siden vært en udødelig 17-åring, så for meg hørtes det bare litt rart ut, men hun hadde jo helt rett!

Vi MÅ være snille med hverandre. Det handler om raushet og tillit. Det handler om kjærlighet, rett og slett. Jeg mener ikke at vi skal gå rundt og messe «PEACE AND LOVE» som en 68-er på syre dagen lang. Vi skal ikke være naive, og jeg er den første til å mene at livstid i fengsel bør bety akkurat det, og noen ganger må det et og annet kampfly til, men de fleste av de vi omgås er tross alt mennesker som i det minste fortjener litt vennlighet, er de ikke? Hvis du mener noe annet bør du snarest skifte omgangskrets og muligens flytte.

Jeg tror at du helt sikkert minst en gang har vært med på å starte en veritabel storm i et vannglass. Det var dumt av deg. For hva kom det ut av det? Ikke noe konstruktivt i alle fall.

Jeg vet en del om det, for jeg har flere doktorgrader i vannglassuvær. Jeg var flytende på flau bris i eggeglass allerede som femåring. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har startet et eneste vindpust uten at hensikten har vært å fremheve meg selv på en eller annen måte. På kort sikt vant jeg ofte, for jeg er ganske god til å argumentere, men fyttirakker’n som jeg misliker folk som meg!

Og det er jo ikke så bra. Man skal jo elske seg selv, ellers er det ingen andre som gjør det, har jeg hørt.

De fleste av oss har gode forutsetninger allerede fra fødselen av. Det er en skam å ikke gjøre det beste ut av det vi har fått helt frem til det tidspunktet lyset slukker for siste gang.

Og hva skjer da? Er døden virkelig slutten? Kanskje. Men hvis alt er slutt når hjernen og hjertet gir seg, er det jo enda mer meningsløst å ha brukt tiden vi fikk til å gå rundt å sutre.

søndag 13. mai 2012

Vennlig hilsen tante Sofie

For en times tid siden gikk brannalarmen. Vi bor i tiende etasje, og når alarmen går stopper heisen. Jeg ble operert i magen for annen gang på to uker for et døgn siden, men det som bekymret meg var ikke at jeg måtte komme meg opp og ned ti etasjer uten heiskabler. Nei da, min første tanke var å møte alle naboene med shorts og tørre, ubarberte legger. Tanken på brann streifet meg ikke i det hele tatt.

Det brenner jo aldri når alarmen går. Det har i alle fall ikke gjort det enda (famous last words?), og alarmen har gud hjelpe meg gått fryktelig mange ganger på de tre årene vi har bodd her. Første gang den gikk var klokken rett over midnatt, og både jeg og min mann satt og jobbet, men ungene og bikkja sov sin søteste søvn. Det gjorde også naboens baby og sannsynligvis den gamle damen med rullator som bor i en av etasjene under oss.

Etter noen minutter stimlet vi sammen utenfor - de fleste lurte fremdeles på hvordan de hadde kommet seg fra sengen og ut, men alle hadde heldigvis kledd på seg nok til å dekke det meste av kroppen.

Etter en stund kom det en 20-åring slentrende ned fra fjerde etasje. Han kunne fortelle at det ikke var noen fare overhode, for det var bare han og kjæresten som hadde stekt litt løk.

Jeg eksploderte fullstendig. Det er nemlig mulig å skru av alarmen innen fem minutter, hvis man ved et uhell skulle ha forkullet ett eller annet, men det hadde ikke guttungen giddet å tenke på. Og hvis man ikke skrur den av, går den helt til noen med kurs og håndbok kommer langveis fra for å hjelpe oss.

Hadde han ikke hatt på seg rutete bukser som så vidt jeg forsto kunne vært en blanding av golf- og pysjbukser og hvit bandana (et hodeplagg), hadde jeg behandlet ham bedre, men jeg blir utrolig provosert av sånne rutete bukser. Hvis du ser en skjelvende ung mann på ca 23 med et hvitt, bredt bånd rundt hodet, er det ikke sikkert han er nyoperert i hjernen, det kan være at bandasjen er hans faste hodeplagg og at skjelvingen er min skyld.

Disse to har ikke NOE med teksten å gjøre, de er
sikkert både smarte og hyggelige. Det eneste de er
skyldige i er dårlig smak når det gjelder hodeplagg.


Rutete bukser og hvite kluter rundt hodet på vestkantungdom er noe av det mest provoserende jeg vet. Og hvis de kjører sin mors VW Beetle i tillegg, er jeg klar til å putte hodepynten ned i halsen på dem. Jeg har dårlig erfaring med slike spradebasser etter at vi i syv år delte parkeringsplass med en familie som mente at det å drikke seg pære dritings var en del av det å vokse opp og derfor lot de sine mindreårige barn rave rundt sammen med vennene sine hver helg og store deler av uken. Mye av ravingen foregikk på vår felles parkeringsplass - rett under vårt soveromsvindu - og forholdsvis ofte sto det en bille-bil på min plass. At jeg ikke har store lakkskader og sløve nøkler på samvittigheten sier noe om hvor snill og mild jeg egentlig er.

I den perioden hadde jeg Politiets ungdomspatrulje på speed dial, og jeg trykket ofte på knappen. Det var absolutt nulltoleranse for bråk som varte ut over leggetid. Oslos fineste kom hver gang, og hver gang ble naboen litt surere på oss. Selv da vi påpekte at ølflaskene som var strategisk plassert under hvert av dekkene på bilene våre sannsynligvis kom fra den berusede ungdomsgjengen som hadde festet hos dem det meste av kvelden, fikk vi ikke annet en et surt oppsyn og «dere kan ikke bevise det» tilbake.

Forholdet vårt til det mannlige opphavet til de to berusede tenåringene var ikke så godt, og han må ha trodd at jeg var alvorlig angrepet av kols eller annen lungesykdom, for hver gang jeg gikk forbi ham hostet jeg samtidig som jeg sa «dust». Jeg tror aldri han forsto det, men det sier ikke nødvendigvis noe om hvor dum han faktisk var. Det er ikke sikkert han var dum i det hele tatt, vi hadde bare veldig ulikt syn på sammenhengen mellom ungdom og alkohol.

Da naboens eldstemann skulle feire sin 18-årsdag, ble vi anmodet om å reise bort. Selv om vi synes det var litt i overkant at vi skulle forlate hjemmet slik at kluthodet skulle få feste i fred, gjorde vi det. Men først ringte jeg mine venner i Politiets ungdomspatrulje. Og vaktselskapet vårt. Jeg ga begge beskjed om at naboen skulle ha fest, og at vi nødig ville ha hage og huskestativ vraket nok en gang.

Politiet ringte den ferske stemmeberettigede og ga beskjed om at de ved bråk normalt ville gi en advarsel før de løste opp festen, men at han kunne betrakte denne telefonen som advarsel nummer én. Vaktselskapet vårt hadde fått ekstra betalt for å oppsøke eiendommen flere ganger i løpet av kvelden, og de var visst svært nidkjære.

Våre profylaktiske handlinger ble ikke tatt nådig opp av naboene, og i løpet av samtalen min mann og naboen hadde på vår trapp da vi kom hjem etter å ha brukt tusenvis av kroner på en tur til Kiel, kom det frem at ungdommene gjennom hele kvelden hadde sittet dønn stille i mørket i frykt for at patruljene utenfor (som de trodde var politi) skulle aksjonere. Gud vet hva de oppbevarte der inne.

Vi var selvsagt «svært lei for» at guttungen hadde hatt en så trist fødselsdag (men minneverdig må den jo ha vært, spesielt også fordi de var ganske edrue og presumtivt husket det meste av kvelden) og i lys av at vi måtte opprettholde en slags sivilisert omgangstone, ble vi enige om å være uenige; vi var motstandere av å bli vekket av fulle ungdommer som brølte «kuuuuk» (av en eller annen grunn gjorde de ofte det) og naboen så på dette som sunn, ungdommelig utfoldelse. Sånn var det bare.

Man skal ta hensyn til hverandre. Og selv om det er mye å hente i (for eksempel) de ti bud, så er det ikke nødvendig å dra frem Bibelen; det holder med et par setninger fra en barnebok; Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Og jeg vil helst slippe å utsette andre for synet av meg med ugredde legger.

lørdag 12. mai 2012

Avlats-shopping

To ganger har jeg gått glipp av å gi bort penger til en verdig trengende. Han jeg hadde sett meg ut sist gang, hadde rett og slett tatt seg fri (eller gått et annet sted) da jeg endelig fikk tatt ut en hundrelapp og kom tilbake for å være snill. Tenk hvis de hadde hatt kortterminaler! Da hadde dette med veldedighet vært mye mer effektivt.

Det sier kanskje litt at jeg akkurat måtte slå opp ordet «veldedighet», for jeg har en tendens til å si vedledighet (ved-ledighet = når du har anledning, liksom). Jeg har alltid trodd at det var sånn det ble skrevet og uttalt, for jeg synes det gir mye mer mening.

Etymologi og min logikk stemmer ikke alltid overens, det lærte jeg allerede påsken 1978 da jeg sto ganske hardt på at det het neglsprekk og ikke neglsprett. Hallo! Neglsprett, liksom. Det kjennes jo ut som de sprekker. Ingen tror vel at de spretter av?

Jeg var sur i flere døgn etter at jeg ble nedstemt av både min familie og familien vi ferierte sammen med, men det lusne humøret kan også ha kommet av at 1) hytta måtte graves frem (riktignok ikke av meg, men jeg ble veldig kald av å vente) 2) jeg måtte gå på ski og 3) noen hadde garantert meg at det ikke var utedo der, men det kvalifiserer ikke til innedo når det verken er varme eller kloakk i rommet der avtredet står. Jeg har vært kresen når det gjelder toaletter siden jeg holdt på å falle ned i en utedo som fireåring.

For ti år siden sto jeg på Karl Johan og snakket med en venninne da en veldig sliten narkoman kom bort til oss. «Har’ru en hundrings?» spurte han. «En hundrelapp?!» sa jeg. «Hva har skjedd med å be om en ti’er?» «Jeg spør bare om lapper, jeg,» sa vraket «for det er jo ingen som har småpenger lenger.»

Jeg mistenkte at han gjorde det for effektiviteten skyld. Han var ikke en av dem som kunne sløse med energien. Å vente på at folk skulle grave i bukselommer og vesker for å finne en femmer, hadde kostet ham mye.

Det var tøffe tider for slitne mennesker allerede da. Jeg tror ikke det har blitt bedre.

For noen dager siden gikk jeg en tur ene og alene for å finne en stakkar som fortjente hundrelappen jeg hadde i lommen. Nå er det jo ikke spesielt vanskelig å finne en tigger i Oslo, og jeg kunne sikkert ha funnet en selv om jeg tok av meg brillene. Men jeg ville jo ikke snuble og falle over en av dem. Da kunne jo både jeg og stakkaren komme til skade, så jeg beholdt brillene på.

Jeg gir ikke til tiggerne som sitter ved t-baneutgangen til Sørkedalsveien. Det ville vært den nærmeste og således det enkleste, men etter å ha observert at de to som veksler på å sitte der har iPhoner, kommer jeg ikke til å bidra til deres bunnlinje uansett hvor trist dama greier å se ut når jeg går forbi. Og siden jeg etter opplevelsen med telefonen mistenker samtlige av hennes slekt og venner for å være reinspikka svindlere, så jeg etter en selger av =Oslo.

Jeg jobber på stripa. Det vil si; jeg har kontor i byens horestrøk nummer 1, men ved siden av å ha tilgang på PC, varmt vann til teen min og kolleger som ikke jager meg bort fra plassen min, er det jo heldigvis et par andre ting som også skiller meg fra beinranglene i hvite skai-/plaststøvletter og fuskepels. (Jeg håper for eksempel for deres skyld at jeg har mer gjeld enn de har, selv om kreditorene deres nok er hakket mer pågående enn min bank.) 

Jeg fant dette bildet etter jeg skrev teksten, så det med fuskepels og hvite støvletter er åpenbart en slags uniform

Men hva har skjedd med dem som ikke har skjedd med meg? Sannsynligvis en god del. Ressurssterke foreldre og en trygg og stabil oppvekst har nok det meste av æren for at jeg må bruke adgangskort for å komme inn på jobben. En arbeidsplass som for øvrig også har en helt annen dress code enn der ute på gaten.

Likevel finner man helt sikkert eksempler på mennesker som har en bakgrunn som likner min, men som bare rett og slett har tatt noen veldig gale valg. Og i tillegg er verden urettferdig.

«Hei, kan jeg få kjøpt et blad av deg?» spurte jeg etter å ha sjekket NØYE om det virkelig var en selger eller (som sist) en som akkurat hadde kjøpt et eksemplar selv. Siden han sto og svaiet og bar på fem eksemplarer, tok jeg sjansen.

«Værsågod,» sa den tynne mannen som garantert hadde sett ut som en piperenser hvis noen hadde gitt ham en hvit pels.

«Behold vekslepengene,» sa jeg og følte meg av en eller annen grunn utrolig råtten. Og dum. Pluss at en setning fra barndommens kristendomsundervisning tvang seg på: «Når pengene i kassen klinger, sjelen ut av skjærsild springer».

Ikke pent.

«Tusen takk og ha en veldig fin dag,» svarte han.

«Ha en fin dag, du også!» sa jeg i det jeg tenkte at det må da i herrens navn være mulig for en som har fem års høyere utdannelse å finne på noe annet å si til en som kanskje må gå og legge seg under en pappeske i natt.

«Du, frue?» hørte jeg i det jeg gikk videre og jeg snudde meg lett rødmende. «Jeg har det bra, jeg, altså. Du skal ikke bekymre deg for meg.»

Jeg sa ikke at jeg egentlig brukte veldig lite av tiden min på å bekymre meg for ham og hans likesinnede. Jeg sa heller ikke at det jeg bekymret meg mest for akkurat nå var om håndverkeren som skal legge nytt tak på en av hyttene våre blir ferdig før ferien.

Men jeg tenkte at han kunne hatt en karriere som psykolog. Og at verden er utrolig urettferdig.

tirsdag 8. mai 2012

Lære for livet

Jeg er redd for å bli utdatert. Ikke når det gjelder utseende (jo, forresten, det også) men når det gjelder teknologi. Hver gang jeg spør mine barn om hjelp med Mac’en, får jeg som regel bare beskjed om å finne det ut selv. Visstnok skal Mac være veldig brukervennlig og alt er selvforklarede.



«Tenk om jeg hadde bedt dere om å lære ting selv da dere var små og ikke en gang skjønte hvordan dere skulle skifte deres egne bleier,» sier jeg da. Uten å få respons. De burde i alle fall lurt på om de virkelig måtte skifte sine egne bleier. «Barn blir selvstendige av å lære å ta ansvar for egne handlinger,» sier jeg. «Det gjelder deg også,» svarer gjeldsarvingene.

Mine barn er svært selvstendige, og det er bra, for deres mor trenger selvstendige, flinke barn. Til middagslaging, søppeltømming, klesvask, hundelufting og litt støvtørking nå og da.

14-åringen anklager meg likevel for å være overbeskyttende, så man må jo lure på hva slags sammenlikningsgrunnlag han har. Noe fra dyreriket, kanskje? Sannsynligvis en gjøk. 20-åringen liker finans og fysikk, så han er høyst sannsynlig forbyttet et sted i korridorene på Haukeland sykehus.

Jeg synes alltid det er rart å se at mine barn er så forskjellige fra meg. Rart, men fint for dem. Hvis man sammenlikner mine barn med epler og meg med et tre, må jeg ha stått i en bratt bakke. Eplene mine har rullet veldig langt fra stammen.

Jeg har ikke gått på kurs for å bli mamma, men jeg har både sertifikat for bil og papirer fra universitetet som viser at jeg er kvalifisert for en hel masse innenfor samfunnspolitikk, offentlig forvaltning, historie, litteratur og norsk.

Det er jo ingen selvfølge at man er en helt ok mamma og/eller en middels ok kone. Er det ikke litt rart at de viktigste jobbene vi har ikke krever noe form for opplæring eller papirer med et godkjentstempel?

Jeg skjønner jo selvsagt at det er umulig, og heller ikke ønskelig, å forlange at folk skal utdannes til å bli foreldre eller ektefeller, men du verden så greit det hadde vært å ha en håndbok. Eller et 800-nummer.

For selv om Opplysningen 1880 og alle konkurrentene sier at de kan svare på stort sett alt, er jeg i tvil om det er dit man bør henvende seg når man ikke har sovet på 70 timer fordi jævelungen har skreket i ett strekk, når tenåringen som lyn fra klar himmel får et utslag av hormonell ubalanse eller når gubben bare sier dumme ting i en hel uke. Hver fordømte måned.

I gamle dager - en gang mellom den massive dinosaurdøden og 70-tallet - hadde man antakelig daglig omgang med en bestemor og et par tanter, og selv om de var en eller to generasjoner unna, hadde de etterspurt og aktuell kunnskap.

I dag - når mobiler og undertøy nesten byttes like ofte - er ikke bestemors kunnskap om tenåringens Facebook-vaner og teknologi like ettertraktet.

Det gjelder å henge med. Derfor er ikke det å kjøpe ny HD-tv eller iPad ren luksus. Man kan gjerne argumentere med at det er dumt stadig å kjøpe nye ting, og jeg er enig hvis motivasjonen bare er å få en større tv enn naboen, men hvis du ikke vil bli gammel før tiden, er det bare å bla opp og å lese seg opp.

Hvis du allerede nå ikke greier å henge med, får du heller ringe en tenåring og be om hjelp. Tilby penger hvis tilbud om en kopp varm sjokolade ikke slår an.

Det trikset har virket på tenåringer i alle tider. Slik mister vi aldri helt overtaket.

søndag 6. mai 2012

Er du et menneske eller en lort?

Når var du sist ordentlig modig? Har du kanskje hoppet i strikk? Sunget karaoke eller gått på glødende kull? Og er det egentlig å være modig?

Hvis du følte deg modig da du hoppet i strikk sist, vil jeg gratulere deg med det, men er du sikker på at du var ordentlig modig? Jeg regner med at du hadde sjekket at strikken var festet godt i begge ender, og du hadde vel dessuten sett noen som hadde overlevd det før deg.

Jeg skal ikke ta fra deg gleden du følte da du gikk på glødende kull eller da du i nesten helt edru tilstand sang

Near, far, wherever you are
I believe that the heart does go ooooon
Once more you open the door
And you're here in my heart
And my heart will go on and ooooon


som om du skulle vært Celine Dions eneggede tvilling. Men jeg har lyst til å si at med mindre du trodde verden muligens ville gå under da du gjorde det, var du ikke skikkelig modig.
"Men då sa Jonatan att det fanns saker som man måste göra, även om det var farligt. ’Varför då’, undrade jag. ’Annars är man ingen människa utan bara en liten lort’, sa Jonatan." (Jonatan og Skorpan i Brødrene Løvhjerte av Astrid Lindgren) 
Når du handler selv om du er redd, er du modig. 
Når du handler selv om du vet at du kan tape alt, er du modig. 

Mot kan ikke måles. Mot er fullstendig individuelt. Hvis du hver eneste dag må hente dine innerste krefter for å komme deg opp av sengen fordi du er syk eller skadet, mener jeg du bør feires for ditt mot av oss andre som er så heldige at vi bare er litt smågretne når vekkerklokken ringer. Men det skjer jo ikke.

Og hvis du etter to generasjoners ønske om blodhevn tar opp telefonen og sier «du, jeg er så lei for det, kan vi bli venner igjen?» bør noen sannsynligvis gi deg en medalje. Hvis det da er sånn at det faktisk kostet deg noe å ringe den dusten av en fetter som i 1949 ikke ville ta sin del av våronna.

Det skal koste å være modig, det er antakelig derfor man sjelden eller aldri får betalt som fortjent.

Når noen kaster seg ned fra stupbratte fjellsider med eller uten ski, fallskjerm eller vett, er det ikke nødvendigvis modig. Det kan også være fryktelig dumt og fryktelig uansvarlig.

Og veldig respektløst både overfor redningsmannskapet som må risikere liv og lemmer og for våre felles penger som kanskje hadde gjort mer nytte hvis de hadde blitt benyttet til å kjøpe kreftmedisin eller en vikartime i en barnehage.

Mot, ansvar og respekt er et solid trekløver, og det kan aldri bli feil.

Den 8. mai markeres Veterandagen over hele landet.  Over 100.000 nordmenn har tjenestegjort i 100 internasjonale operasjoner i mer enn 40 land.

«Respekt, ansvar og mot» er våre soldaters kjerneverdier. De bør adopteres av flere.





lørdag 5. mai 2012

Hallooooo!

Følelsen av å snakke uten å bli hørt, er guffen. Jeg snakker ikke om å ikke få forslagene sine gjennom eller å bli ignorert fordi man åpenbart maser hull i hodet på noen, for det må vi alle finne oss i.

Jeg snakker om å være helt usynlig. Om å sitte og lure på om man faktisk er litt gal.

Den første gangen jeg faktisk lurte på om det ikke kom lyd ut av munnen min til tross for at det var mitt forslag ledergruppen diskuterte, var for over 20 år siden. Vi hadde kontorer i lokaler som var eid av Universitetet i Bergen og det var universitetet som hadde ansvaret for vask og vedlikehold.

Det ansvaret tok de lett på, og vi opplevde til stadighet at det falt noe som liknet på jordklumper ned fra ventilajsonsanlegget. Teppene var åpenbart ikke renset siden bygget var nytt, og bygget var ikke nytt.

Hver gang inneklimaet ble tatt opp, var omkvedet at «det er ikke vårt ansvar, det er universitetets ansvar». Derfor sa jeg følgende på et ledermøte «Hør her. La oss leie inn tepperensmaskiner og bestille pizza, så bruker vi en kveld på å rense opp skiten. Og vær så snill å ikke si at det ikke er vårt ansvar, da kommer vi ingen vei.»

Med ett hederlig unntak, kom alle med variasjoner av «det-er-jo-ikke-vårt-ansvar»-argumentet. Den siste taleren la imidlertid til «Vi kan jo kanskje ta dette som en slags dugnad? Leie inn noen tepperensemaskiner og kjøpe inn pizzaer?». Sjefen min sa: «Jeg synes at Jans forslag var veldig godt, la oss få det gjort.»

Hæ? Jan? «Jeg heter ikke Jan!» hadde jeg lyst til å rope, men det gjorde jeg jo ikke, og ingen andre reagerte på denne blodige urettferdigheten heller.

Siden den gang har jeg vært luft oftere enn innsiden av en oppblåst HubbaBubba-klyse.

 

Senest i dag, da en menneskelig utgave av Michelin-mannen bare sto og så dumt på meg da jeg stilt ham et spørsmål, for så å svare min mann da han spurt om akkurat det samme.

Siden boblemannen uansett ikke hørte hva jeg sa, sørget jeg for å beskrive ham i grove, men realistiske og korrekte ordelag da vi gikk («Hælvetes knudrekuk!»).

Jeg tror ikke dette med å bli oversett eller overhørt er et spørsmål om kjønn. Jeg tror ikke at kvinner er mer usynlige enn menn. Antakelig blir vi oversett like ofte alle sammen. Men i så fall er det jo dobbelt så god grunn til å gjøre noe med det, ikke sant?

Så; resten av året skal jeg være bølla som sier i fra. Hver gang jeg opplever at noen stjeler et forslag eller overser andre, skal jeg være der som en hauk. «Hei, hei, hei! Det var ikke du som sa det først, vet du!» skal jeg si så ofte jeg kan. 

Også håper jeg noen andre sier i fra når jeg blir usynlig, for det er jo bare slitsomt å rope opp om urettferdighet når ingen hører hva du sier.

fredag 4. mai 2012

Kjære Naturen

Så du er sur igjen, nå. Vet du hva? Du må skjerpe deg. Det er bare deg selv og omdømmet ditt dette går ut over. Vi skriver mai, og de fleste av oss har slått oss til ro med at sommeren kommer, ettersom du - og ingen andre - sendte et vell av solstråler mot oss bare for et par dager siden.

Jeg har til og med kjøpt lavendel i krukkene på verandaen, men de kommer til å dø hvis du gjør det du truer med - nemlig å snø på dem i natt. Hva har de gjort deg? Jeg trodde at dere var venner, jeg.

Hvis det er meg du prøver å irritere, kan jeg fortelle deg at du ikke lykkes med det. Jeg kan kjøpe nye planter og jeg kan til og med få noen til å legge om dekkene på bilene igjen. Siden jeg ikke har ryddet bort verken boblejakken eller ullsokkene, kommer jeg heller ikke til å fryse, hvis det er det du tror.

Ble du sur da vi la om til sommerdekk på den siste bilen i går? Tenkte du liksom at «de skal jammen få se hvem som er sjefen»? Jeg forstår deg, jeg. Jeg har det på akkurat samme måten når jeg er premenstruell. Og hadde jeg hatt tilgang på dine virkemidler, hadde vi hatt permafrost en hel uke hver måned hele året.

Men ikke vær sur. Det går bare ut over deg selv. Lytt til erfarne PMS’ere og hold kjeft i tide. Det er ikke det at du ikke skal få lov til å uttrykke deg, men vi forventer litt forutsigbarhet, og det er virkelig ikke for mye forlangt.

Du må da begynne å dra på årene du også? Hvis vi tenker at du var i trassalderen omtrent ved siste totale istid (jeg snakker om den for 2-3 millioner år siden) bør du vel ha lagt bak deg puberteten nå, og det er på høy tid å ta litt ansvar.

«Dere er så ekle med meg!» Hæ, var det du som akkurat sa det? Nå får du ta deg sammen. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er så veldig flink til å sortere søppel, men hvis det kan hjelpe på humøret ditt, skal jeg jammen begynne å skylle en og annen hermetikkboks.

Jeg tror imidlertid ikke det er det som er problemet ditt. Du må ikke komme å fortelle meg at en som er så gammel i gamet som du er, lar deg vippe av pinnen fordi noen av oss ikke er så flinke til å resirkulere. Jeg tror du har et holdningsproblem. Og det må det bli slutt på.

Kanskje du kunne få ut litt aggresjon ved å smelle et par høytrykk og lavtrykk sammen? Det må da være gøy? Men bare pass på at du gjør det over noe som ikke kan brenne. For du vil ikke ha en nedbrent skog på samvittigheten. Det blir å skyte seg selv litt i foten når man er Naturen med stor N, liksom.



Skal vi inngå en liten avtale? Du holder deg til planen med å avslutte vinteren senest tidlig i april, men hvis du absolutt vil, kan du få leke med snø over 800 meter ut mai. Etter det er det slutt. Jeg skal bli kjempeflink til å sortere papir, spise mindre kjøtt og bare bruke penger på dyre klær og sko slik at jeg er med på å holde forbruket nede i kjedebutikker som vi alle vet forurenser noe helt grusomt.

Jeg kan også gå med på at klærne jeg kjøper ikke skal være fraktet lenger enn fra si Frankrike eller Italia. Dette med kortreist har jeg forstått at er nokså viktig, men så lenge vi holder oss innenfor Europa og til deler av USA må det vel være ok.

Da foreslår jeg at vi snakkes igjen i oktober, og hvis du har spørsmål kan du sende dem til meg på mail eller i en flaskepost hvis du ikke har internett. Du trenger IKKE å vekke meg med storm og hagleskurer med mindre du har noe konstruktivt å si.

Din venn,
Birgitte

torsdag 3. mai 2012

Brent barn lukter vondt

Jeg er skadet. Solskadet og brannskadet. Også har jeg en træl inne i hånden, men den kan jeg absolutt ikke forklare. Kanskje jeg har sett feil. Du skal se det er en rynke.

Brannskaden er nok bare en halvgradsforbrenning, men siden jeg regner med at man runder oppover i slike tilfeller, kan vi jo kalle det en førstegradsforbrenning. For å være på den sikre siden, liksom.

Min kjære sammenlikner det naturligvis med brennmerking av kyr, men så er han jo også det nærmeste Oslos vestkant har kommet til å oppdra en cowboy. I ordets minst opprinnelige betydning.

Brannskaden kom da jeg fredfylt skulle legge meg bakover mot sengegjerdet for å lese en bok før jeg lukket mine nærsynte øyne og planla å sove søtt gjennom natten. Jeg hørte det frese før jeg kjente at det gjorde vondt; Jeg hadde lent meg på leselyset mitt.

Jeg synes det hele var så dumt at jeg bare ble sittende. Ikke lenge, selvsagt, men jeg kunne lett kommet meg unna før jeg gjorde. Lyden av svidd hud var rett og slett litt fascinerende.

Jeg har ikke brent meg på annet enn sol siden jeg var 90 centimeter høy og la hånden på vaffeljernet i et anfall av grådighet. (Snakk om å lære en lekse.)

Siden episoden med vaffeljernet er jeg imidlertid brent av sol til gangs. Hvis det hadde vært et verdensmesterskap i solbrenthet, hadde jeg vært nasjonens stolthet. Jeg har en merittliste så lang som et smertefullt år, og jeg har brukt alle kjerringråd mot smertene siden kjerringer med råd ble brent på bål.



I 1999 var det med nød og neppe vi unngikk politietterforskning da en stuepike fant hotellrommet vårt fullt av det hun trodde var blod. Jeg måtte vise frem min vablete rygg og forklare på en blanding av norsk, engelsk, fransk og universale lyder for smerte at tomater hjalp mot solbrenthet.

Det hadde jeg i alle fall hørt, og jeg hadde ligget på magen et døgn med skiver av tomat rennende rundt på ryggtavlen min. Det var ikke til å unngå at en del av tomatsaften kom på sengeklærne. Hvis hun hadde visst at det var tomat, hadde hun kanskje bare ringt en psykiater. Men siden hun ikke visste det, forstår jeg godt at hun mistenkte bestialske handlinger og prøvde å komme i kontakt med sin fjerne slektning som var assistenten til assistenten til politimesteren på på Cap d’Antibes.

At jeg skulle bli en solbrenner var ikke til å unngå. Jeg er oppvokst med at samtlige kvinner på morssiden rutinemessig smører seg inn med jordnøttolje og sitter med aluminiumsfolie under haken fra de første solstrålene melder seg. Uansett høyde over havet.

Det der med avstand til solen er et mysterium: Selv om nesen min ikke akkurat er av de minste, synes jeg likevel det er rart at den blir så mye mer solbrent enn resten av fjeset. Så mye nærmere solen er den da ikke. Nesen, altså. Man kan jo få komplekser av mindre.

I løpet av de snart 44 årene jeg har levd, har jeg bare vunnet to ganger. Den første gangen var i et lotteri på en badestrand. Jeg vant et bilde av Jesus, og det var nok sterkt medvirkende til at jeg i de tre, fire neste årene ble fryktelig religiøs.

Jeg følte meg råheldig - ja, nesten velsignet - og mente at det måtte være en mening med dette. Bildet sto på skrivebordet mitt, og Jesus sørget for at jeg gjorde lekser hver jævla dag.

Da jeg var 18, var Jesus byttet ut med Kåre Willoch, og jeg vant et reisegavekort i Telemark Høyres årsmøtelotteri. Jeg tok med min BFF (best friend forever) og vi dro til Mallorca. Uten solkrem.

Den første dagen lå jeg på magen, noe som førte til at jeg ikke kunne sole meg mer på ryggen de neste to årene. Den andre dagen solte jeg magen, og siden jeg verken kunne ligge på magen eller ryggen i overskuelig fremtid, leide vi pedalbåt den tredje dagen. Skal si solen fikk tak på underlige steder der ute på havet.

Etter en uke kunne jeg forsiktig ta av en tørr, men helt nøyaktig kopi av øret mitt, men allerede dagen etter båtturen var føttene mine så hovne at reiselederen beordret en lege til hotellrommet mitt. Legen ga meg fire ulike pilleglass og én krykke.

De ansatte på hotellet var så elskverdige at de ga meg en krykke noen hadde glemt igjen, så da hadde jeg i det minste to. Bare synd at det var en barnekrykke. Men siden legen hadde beordret meg til å sitte i skyggen med våte håndklær over føttene resten av ferien, var det egentlig helt ok.

Min BFF lot heldigvis ikke min manglende mobilitet legge noen demper på sin ferie, hun opplvede både å vinne en missekonkurranse og å være et par minutter unna å måtte vitne i en mafiamordsak mens vi var der. Jeg fikk daglige referat og levde gjennom henne.

Jeg er litt usikker på hva hun synes var best med den ferien, men jeg tror hun synes det var forholdsvis kult å kjøre meg i rullestol på flyplassen. Det virket i alle fall slik på farten og hoiingen.

Diagnosen på mine oppblåste føtter var oversoling. Ikke spør hvordan det var mulig, men etter en ødelagt ferie og ganske store smerter, ville de fleste ha lært. Ikke jeg.

I går skjedde det igjen og i dag ser jeg ut som en illustrasjon på barnesangen der «noen barn er brune (som et nystekt brø’) Noen barn er gule og noen barn er rø’».

Jeg tar absolutt INGEN selvkritikk, hvis noen skulle trodd det. Jeg vender pekefingeren mot de fleste andre, inkludert samfunnet, DNA-et mitt og markedsførere av solkrem.

Det er samfunnets skyld at sånne som meg ikke føler oss bra nok som vi er; skummetmelkeblåhvit har liksom aldri slått helt an («Noen barn er hvite og noen nesten blå»).

Dessuten må jeg da kunne forvente av profesjonelle markedsførere at de greier å få inn i hodet mitt at solkrem er en god ting?

De kan jo bare si at solkrem forhindrer kreft, gjør deg brunere og får deg til å dufte godt.

Og hvis det ikke er sant, så si det likevel. Ingen tror jo uansett på reklame.

Hvis det ikke er sol i morgen skal jeg løfte min selvlysende nese i sky og gå ut og reklamere for et fargerikt fellesskap, for "meget er forskjellig - men det er utenpå". 

onsdag 2. mai 2012

Kjære dagbok

For en møkkadag. Halve dagen har jeg gått frem og tilbake foran fryseren og lurt på om jeg skal kaste alt som smaker søtt der inne og resten av dagen har jeg tilbragt på sofaen. Kvalm. Jeg er god på kompromisser og dessuten godt oppdratt. Man kaster ikke mat. Man spiser det man har tatt til seg.

Når jeg tenker meg om, har jeg også blitt innprentet at snop ikke er mat, og slik sett kunne jeg godt ha kastet det med god samvittighet, men nå er det for sent. For sent for samvittigheten og for håpet om å veie litt mindre i morgen. At jeg føler meg som en søppelkasse, forverrer bare elendigheten.

Det er ikke det at jeg trøstespiser eller kjedespiser. Jeg ryddespiser. Jeg fordrar ikke tanken på at det skal ligge noe i fryseren eller kjøleskapet som ikke skal være der. Og siden jeg er for godt oppdratt til å kaste det, blir det spising. Mye spising.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde kaloriene på avstand. Ute av øye, ute av sinn, sies det, men det må gjelde for folk som ikke har så god oversikt som jeg har. Selv stuet vekk i fyseren i boden, plager det meg.

Mitt anlegg for nevroser knyttet til rydding kan ikke medisineres bort med mindre jeg legges i koma. Og selv da, vil man kunne se rykninger i høyre arm. Akkurat som om jeg er på vei til å føre en rotete sjokolade inn i munnen. Kroppens søppelkasselokk.

Det eneste håpet jeg har for å utsette overspisingen er å rydde andre steder. Systematisere, rydde, vaske og pusse. Men etter at jeg forsøkte å demontere en list for å fjerne støvet bak og fant ut at malingen på veggen var i ferd med å følge med, gjorde jeg en enkel kalkulasjon og fant ut at en time med en personlig trener for å fjerne sjokoladekalorier fra Fruktnøtten i fryseren var billigere enn å skaffe en maler som selvsagt ikke kunne nøye seg med å flekkmale langs listene.

Dette med å legge sjokolade i fryseren er også et knep for å få meg til å unngå den; jeg er ikke så glad i kald sjokolade. Men etter fem sekunder i mikroen, har jeg løst det problemet også.

Jeg har pusset sølv, lagt sammen nyvasket tøy, strøket bluser, fargekodet garderoben og alfabetisert syltetøyet. Men jeg har for god tid. Og for mye sjokolade.

Kanskje jeg burde slå meg på organisasjonsarbeid? Starte en protestaksjon? Mot sukker, for eksempel. Jeg er nemlig overbevist om at sukker er gift. Og at det er på linje med de verste illegale stoffene. Helserisikoen er udiskutabel. Overdrevent bruk av sukker gir et vell av sykdommer.

Det er nok å nevne diabetes og hjerte-karsykdommer, og selv om det ikke er riktig, vil jeg gjerne fortsette å tro det. Jeg er også sikker på at sukker nærer kreftceller; og igjen: Hvis det er tøys, så ikke fortell meg det. Frykten for livsfarlige sykdommer er det eneste som holder meg fra å spise enda mer.

Det er garantert at sukkerlaken som flyter rundt i årene mine allerede har ødelagt deler av hjernen. For noen dager siden skrittet jeg som vanlig over tiggeren på hjørnet i det jeg skulle ut og kjedeshoppe, men etter at jeg hadde gått noen meter, tenkte jeg at han jammen hadde fortjent noen kroner.

Jeg bestemte meg for å betale lunsjen hans når jeg returnerte med minimum fire handleposer fra butikker som bare ansetter damer med falske smil. Selvsagt hadde fyren forduftet. Eller forstanket, er vel et rettere ord selv om Språkrådet vil påstå noe annet. Bare den fillete stolen hans hans lå igjen, og jeg gadd ikke vente på ham. Det er grenser. I mitt tilfelle er de til og med svært tydelige.

Likevel slapp ikke beslutningen min om å være snill med de minste av oss (eller hva Jesus sa) helt, og jeg så heldigvis en litt sliten dame komme mot meg med bladet =Oslo i armene. «Hei,» sa jeg så snilt og forsiktig jeg kunne. «Jeg vil gjerne kjøpe et eksemplar av deg. Av bladet ditt, altså,» la jeg fort til, i frykt for at hun skulle tro jeg var ute etter kroppen hennes. 

Man høre jo om så mye rart. 

«Du kan beholde resten,» smilte jeg videre og stakk en hundrelapp opp i ansiktet på henne. 



Dessverre var jeg litt for opptatt av å se etter en søplekasse jeg kunne kaste bladet i. Poenget var liksom ikke å lese det. Hadde jeg ikke vært så fordømt oppsatt på å kvitte meg med bladet, hadde jeg sett at den litt slitne damen rett og slett bare var litt sliten. «Jeg har akkurat kjøpt bladet selv,» sa hun og så på meg som akkurat det jeg er. En dust.

Synd hun var så sur, ellers hadde jeg invitert henne hjem på en Fruktnøtt.