Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 31. januar 2015

Medisin for sjelen

Jeg har ryddet garderoben min i dag. Fem par joggesko, to par høye sorte støvletter, fem par høyhælte sko og en uant mengde strikkede plagg gikk i søpla sammen med en haug jeg bare tenker på som diverse dritt.

En stund ble jeg så revet med at jeg kastet et kjede fra Ole Lynggaard, men heldigvs hadde jeg vett nok til å dobbeltsjekke boksene jeg trodde var tomme.

*

Mellom 10 og 20 bukser (tallet er anonymisert av familiære grunner) og tre skjørt ble lagt i bunken "disse skal jeg bruke når jeg legger på meg igjen" og mellom 5 og 15 bukser (hadde jeg bodd i USA kunne jeg sikkert brukt et tillegg til grunnloven for å holde dette tallet hemmelig) og to skjørt ble lagt i bunken "ikke så mye for store at de ikke kan sys inn av en god skredder".

Jeg har fremdeles en hel del benklær igjen, men det var litt flaut å oppdage at jeg hadde kjøpt fire identiske bukser (to for store, én litt for stor og én passe).

Opplevelsen (nå snakker jeg om ryddingen) var fantastisk. Det var rensende. For sjelen. Det er noe i at man bare skal eie 478 par sko, ellers eier skoene deg.

*

Hele operasjonen tok fem timer, og da jeg var ferdig, var sjelen min (og skulderen) min så utslitt at jeg sovnet på sofaen.

Mens jeg sov, rakk min mann en hel del ting. Han støvsugde, fikset bil, kastet tonnevis med søppel som jeg hadde generert, løp fem-seks kilometer og handlet mat til familien.

Jeg våknet av at han satte en pose foran meg.

- Dette er medisin for hunden og medisin for kona, sa han.

Jeg myste, tok på meg brillene, åpnet posen og så dette:

Rosa medisin til kona

- Du bør nok sette den i fryseren, sa han og forsvant ut igjen.

- Hvilken av dem? spurte jeg forvirret.

Siden han ikke svarte, og siden jeg håper å slippe å betale en skredder veldig mange penger for å sy inn klærne mine, satte jeg den grønne i fryseren og spiste opp den rosa.

torsdag 29. januar 2015

Det store triggerpunktet

Dagens ord er helse. Nærmere bestemt bedre helse. I tillegg til at jeg jobber sammen med verdens beste folk, har jeg både vært hos legen og kiropraktoren i dag. Og helt til slutt spiste jeg middag med en venninne. O'lykke. Snakk om å bli passet på.

Alle vet at du ikke får det bedre enn det de rundt deg vil at du skal ha det - og her er jeg. Omgitt av gode folk hvor enn jeg snur meg.

*

Kanskje med et unntak av kiropraktoren. Jeg holder den delen litt åpen inntil videre. Jeg kan nemlig ikke huske en mer ubehagelig halvtime i mitt liv, og da tar jeg med 48 halvtimer med veer for å få ut en unge på 4,6 kilo som satt fast med skuldrene, blodpropp i begge lungene, sprukken blindtarm og en nyrestein på størrelse med kalven til et isfjell.

Jeg tar høyde for at også hukommelsen min er preget av denne opplevelsen, og at jeg fortrenger tidligere minner, men det var svært langt fra nytelse.

- Hva har skjedd her, a?! utbrøt kiropraktoren da han uten hell hadde mishandlet en del av skulderen min i fem lange minutter. Det slo meg at det er et spørsmål du ikke vil at kiropraktoren din skal stille. I alle fall ikke i det tonefallet. Det hørtes ut som han nylig hadde oppdaget at maten i kjøleskapet hans hadde blitt levende og akkurat nå satt og mesket seg med hverandre.

Ok. Det var kanskje et søkt eksempel, men han var svært overrasket og litt sjokkert. Akkurat slik du ville blitt hvis osten din begynte å spise en gulrot.

*

For å bevise at lang utdannelse kunne vinne over et skrøpelig legeme, hadde han satt sprøyter med sterilt vann, som visstnok skulle svi som vepsestikk (ingen grunn til å være redd for veps, for så grusomt vondt var det ikke) og han hadde gravd et stykke ned i den beinharde muskelen med tynne nåler.

"Hva som har skjedd? Livet!" tenkte jeg å si, men jeg var usikker på stemmeleiet mitt hvis jeg åpnet kjeften. Masseringen i skulderegionen hadde underlig nok effekt på det høyre øyet mitt som truet med å forlate kroppen i ren protest, og nesen rant. Jeg antok at det som kom ut kunne være spinalvæske. Eller hjernemasse. Jeg hadde ikke speil.

*

- Dette er et av de største triggerpunktene jeg har vært borti noen gang, sa han og gjøv på igjen.

Jeg lurte på om jeg hadde gjort noe galt, men kom til at slike følelser kanskje var årsaken til problemet, og bestemte meg for å gi litt mer faen.

Jeg oppfordrer deg til å gi faen mens en mann på cirka 100 kilo står og presser hele tyngden sin ned i en betent muskel. Det er ikke lett, men det går hvis du vil det nok.

*

Det meste går hvis du vil det nok. Husk det.

*

Etter at han ga opp skulderen, gikk han videre til resten av den stakkars kroppen min. Jeg fikk vondt på steder jeg ikke visste at jeg hadde, som for eksempel et sted som kan ha vært på fremsiden av nyrene. Det høres kanskje ikke så ille ut, men tenk deg at han hadde hendene sine på ryggen min.

Ydmykende nok måtte jeg knele på en slags bønnestol mens han tok sats og knakk korsryggen min halvveis av. Du aner ikke hvor liten du kan føle deg før du har ligger på knærne med ansiktet ned i en sprekk i noe som enten kan høre til i en kirke eller på en utedo.

Torturbenk

Da han anså seg ferdig for dagen ba han meg booke en ny time allerede mandag. - Be om en dobbelttime, sa han.

- Så har vi en hel halvtime vi kan kose oss på, flirte han ondt.

- Snakk for'æ sjæl, pep jeg.

Neste gang sverger jeg på at stemmen min skal høres like tøff ut som jeg faktisk er. Og jeg skal se meg i speilet før jeg går ut på middag, for når man ligger med ansiktet ned og svetter av smerte, har sminken en tendens til å velge sin egen vei.

onsdag 28. januar 2015

Den danske damen

Grunnet en spesielt ondskapsfull eplemuffins, hadde jeg det litt travelt med å komme hjem i går ettermiddag. Derfor ba jeg min mann sette på bilens navigasjonssystem - ikke fordi jeg ikke stoler på at han finner veien hjem, som jeg understreket, men det er alltid lurt med en second opinion.

Navigasjonssystemet snakker dansk. Jeg skjønner dansk, men de tallene de opererer med, er virkelig så på trynet at jeg nekter å forholde meg til dem. Jeg innser at det kan bli et problem hvis målet går via riksvei 278, for eksempel.

Navigasjonssystemet er dessuten en dame. Jeg ser på det som ren kjønnsfascisme (eller noe annet fryktelig som normalt rammer kvinner og gjør dem usynlige i samfunnet).

Bilen er MIN. Jeg LAR min mann kjøre den på MIN nåde (les: latskap).



Navigasjonssystemstemmen er nok en kvinnes fordi det er bevist at menn lytter når kvinner snakker. I alle fall at de våkner når en kvinne skriker "ALARM!!!" inn i øret deres. Akkurat det er jo fint - at menn er oppmerksomme på oss, mener jeg - men det indikerer jo også at de som har utformet systemet, mener at det er mest sannsynlig at bilen blir kjørt av en mann.

Og det vil jeg ha meg frabedt.

Denne bilen kan alt bortsett fra å slå nupereller - i følge instruksjonsboken - og hvorfor identifiserer den ikke da at mitt navn står i vognkortet, spør jeg. Forbannade mannssjåvinist-Mercedes.

Nå ser jeg ikke bort fra at man kan stille inn stemmen til å være en norsk mann, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg ble gretten, og det er en rett vi kvinner har. Tror jeg.

"Drej til højre," sa damen som ville ha oss til å kjøre Hegdehagsveien og Bogstadveien. Vi holdt oss til Uranienborgveien og holdt stø kurs mot Majorstuveien.

Slik vi alltid gjør. Bogstadveien og Hegdehaugsveien er parallellgater til veiene vi holdt oss på. Bogstadveien og Hegdehaugsveien er også Oslos mest trafikkerte handlegater med kamikazefotgjengere og masse trikker i tillegg til biler som har parkert på de underligste steder.

Damen mente at hun visste best og ga ikke opp.

"Drej til højre no!" sa hun strengt.

Min mann ga faen. Så mye for å føye seg etter kvinnelige ordre. Men det hadde jeg vel en mistanke om fra før.

"Om hundrede meter, drej til højre," sa hun i et forsøk på å være vennlig innstilt. Det gikk heller ikke.

"Forberede dig på at dreje til højre om hundrede meter," sa hun. Og så: "Drej til højre NO!"

Hun skal ha poeng for ikke å streike. I stedet sa hun: "Om tre hundrede meter, forberede dig på at dreje til højre.". Og så fulgte hun opp med "Om hundrede meter ..." og "Drej NO!".

Da vi endelig svingte til høyre, kunne jeg sverge på at jeg hørte et lettet sukk.

Men så begynte hun å forklare at vi kom til å svinge inn på en riksvei som het noe med "tres" og da mistet jeg nesten retningssansen. Jeg fatter ikke at danskene har greid å holde på dette urgamle tallsystemet sitt. Ikke engang resten av Skandinavia begriper jo hva de sier.

Selv om hun hadde fått oppgitt korrekt veinavn, var husnummeret feil, og det førte naturligvis til nye frustrasjoner for dansken. Hun prøvde fortvilet å guide oss inn på den smale sti, mens vi hensynsløst vrengte inn i garasjen.

"Kan du slå av den kjerringa?" spurte min mann.

Men da våknet feministen i meg ("Slå av kjerringa"???), og resten av kvelden hevnet jeg meg ved å beholde fjernkontrollen og prøve å innbille ham samtlige kanaler hadde sluttet å sende repriser av Bilfikserne og Top Gear. (Husk forresten at du kan ta med deg fjernkontrollen inn på do, hvis du vil at din mann ikke skal ha glede av den. Hvis du er skikkelig infam, kan du sette på Hotell Cæsar eller noe annet han ikke kan fordra før du går.)

Ikke mobb navigasjonssystemet mitt.

søndag 25. januar 2015

Generasjon YouTube

Da jeg hentet min nye bil rett etter nyttår, hadde selgeren satt en flaske champagne i passasjersetet. At jeg heller ville hatt en bøtte bringebærsorbet, holdt jeg kjeft om. Man skal jo være takknemlig når folk kommer med gaver.

Akkurat denne gaven var nok inkludert i prisen, men jeg er så godt oppdratt at jeg bare sa "Er dette en oppfordring til å drikke og kjøre?".

Mine foreldre hadde ikke vært stolte av meg. De hadde nok ansett et sånt spørsmål å være obsternasig. Alternativt nebbenosete.

*

I kveld mente min mann at det var på tide å sprette flasken. Vi har vært på fjellet i helgen, og bilen beviste at den var et godt kjøp: Den startet i kulda og fikk oss trygt hjem tross speilblankt føre.

- Kan jeg åpne den? spurte vår yngste.

- Nei, det kan du absolutt ikke, sa min mann.

Etter det regnet jeg ut at denne dialogen gjentok seg fem ganger - bare med små justeringer i intensitet og ordvalg.

*

- Jeg vil ikke at du skal søle champagne ut over hele kjøkkenet, sa min mann til slutt. Det skulle liksom være det endelige argumentet, og jeg merket at jeg var litt overrasket over at argumentasjonen ikke gikk i retning av "Du er bare 16 år, din schnørrvalp!" - hvilket hadde vært min innstilling til problematikken.

- Jeg kommer ikke til å søle! Jeg kan det! insisterte den umyndige.

- Å, jasså! Og hvor har så du lært å åpne champagne? spurte min oppvakte mann mistenksomt.

Jeg forventet en leksjon om viktigheten av å holde seg unna rusmidler så fort sneipen innrømmet at han og kompisene sipper til sjampisen hver lørdag.

- Det har jeg lært fra YouTube! sa gjeldsarvingen.

Og endelig holdt hans far, fossilen, kjeft.

Hvis jeg har valget mellom Whiskey, champagne og bringebærsaft, velger jeg bringebærsaft

torsdag 22. januar 2015

Min ytre omstendighet

- Det er forskjell på kvinner og menn, konstaterte min mann da vi kjørte til jobben i dag.

Jeg var spent på hva som kom, men tippet på ett eller annet om kvinner bak rattet. Der tok jeg feil. Han ville snakke om ledelse.

- Kvinner er mer …

Jeg sa at jeg vurderte å stoppe ham, men at dette antakelig kom til å bli så gøy at han bare måtte fortsette.

- Jo, men er du ikke enig i at kvinner og menn er ulike som ledere? spurte han.

Jeg sa at jeg var mest enig i at mennesker var ulike som ledere.

- Kvinner er jo mye mer opptatt av prosess, av forankring og det fører ikke til så mange konflikter når kvinner er en del av en diskusjon.

Jeg fant det mest redelig å minne ham på at jeg og hormonene mine var delaktig, om ikke ansvarlig, for et par av konfliktene vi har hatt gjennom et 17-års langt ekteskap. Han sa at han ikke mente private forhold, men sånne forhold som var på en arbeidsplass.

- Men ikke arbeidsplasser der det bare er kvinner, sa han og grøsset. – Der er det jo bare jævelskap og intriger.

- Nå må du bremse, sa jeg, men han trodde han hadde oversett et rødt lys og bilen skled noen meter.

- Du må bremse fordommene dine, sa jeg. – Jeg vet om mange kvinner som skjærer gjennom og beslutter som bare rakker’n, og jeg vet om mange menn som er så konfliktskye og har så mye beslutningsvegring at de trenger hjelp med å kle på seg.

Han lurte på om jeg siktet til kongehuset når det gjaldt det med å kle på seg, men jeg sa at det nok var lenge siden de kongelige hadde en så stor grad av service blant tjenerskapet.

- I det minste håper jeg det er slik at de kler på seg selv, sa jeg og benyttet sjansen til å gjenta at jeg er republikaner og at Slottet gjerne kunne bli brukt som studentleiligheter eller asylmottak for min del. Det siste om Slottet sa jeg bare for å provosere.

- Det ER forskjell på kvinnelige og mannlige ledere! slo han fast. Kvinner ER mer … kall det gjerne «påvirket av ytre omstendigheter enn menn».

Jeg ga ham delvis rett, sa at jeg betraktet ham som en ytre omstendighet og at han antakelig var grunnen til hodepinen min.

Kvinnene kommer fra den heteste planeten. Det kan forklare mye.
For eksempel hvorfor vi foretrekker en innetemperatur som ligger høyere enn det menn liker.

mandag 19. januar 2015

I hundehuset

Bikkja så stygt på meg. "Hva har jeg gjort deg?" spurte han stumt. Jeg sa at alt jeg gjorde var til hans eget beste, men jeg kunne se at han ikke trodde meg.

"Var besøket til dyrlegen også til mitt eget beste?" mimet han med et bebreidende blikk.

Legg merke til plasteret på venstre labb og tungen som henger ut
- Ja, jeg trodde du hadde fått epilepsi da du sveivet rundt på gulvet i går, klart jeg måtte få en med lang utdannelse til å se på deg, sa jeg.

Høyt.

Det hørtes rart ut.

Jeg var tross alt det eneste mennesket i heimen. Men hvis ingen hører at du snakker ... snakker du egentlig, da? Tenk på det treet i skogen. Det som faller uten at noen hører det. Spørsmålet er om det lager lyd når ingen hører det?

Jeg hørte lyden av stemmen min selv, men jeg var likevel ikke helt sikker på at andre ville registrert den. Derfor sa jeg "tyggepinne!".

Normalt får det bikkja til å spinne rundt som en tulling i pur forventning, men nå satt han bare og glodde mistroisk på meg.

Det var faktisk mulig at jeg bare trodde at jeg snakket: Kanskje jeg bare gapte, uten at det kom lyd ut?

Når jeg tenker meg om har det skjedd før. Spesielt i møter der det er mange menn. Jeg snakker, men rett etter er det en mann som sier det samme som meg, og etterpå refererer alle til det han sa.

Hm.

Og jeg som trodde det var en likestillingsgreie. Tenk at jeg har sittet på møter i så mange år og trodd at jeg ble ignorert, også viser det seg at jeg er stum! Og litt gal! (Stemmene er jo åpenbart bare i hodet mitt.)

Bikkja så på meg igjen, og jeg skjønte at han følte seg fornærmet av at jeg sa at han sveivet rundt. Fylliker gjør det, og han har ikke drukket alkohol i hele sitt liv.

- Vel, det var ikke bare det at du ... gikk litt rart, sa jeg. - Det var også det at du så ut som rigor mortis hadde slått til i et par minutter før det.

"Roger Martens?"

- Nei, rigor mortis. Dødsstivhet.

Han så grublende på meg igjen, og jeg visste hva han kom til å si: "DU TRODDE JEG VAR DØD, OG DET TOK ET DØGN FØR DU TOK MEG TIL LEGEN???"

Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det, så jeg sa ikke noe.

- Skal vi klippe klørne dine? spurte jeg med tilgjort "når skal vi jammen gjøre noe gøy"-stemme.

Bikkja lot seg trekke inn på badet. Etter tre minutter så badet ut som et åsted. Blod på gulvet og blod på døren.

"Hvorfor måtte du gjøre dette i dag?" tenkte bikkja så høyt at jeg sverger på at andre enn meg også hadde hørt det. Hvis de hadde vært her.

Jeg vasket blod og stoppet blødning simultant. Bikkja gjorde seg vrang og jeg mistenkte ham for å smøre blod på gulvet for å være ekkel. Da han la en labb på buksen min helt uten grunn, ble jeg sikker på at han visste nøyaktig hva han gjorde.

Han snudde baken til meg, marsjerte taktfast og tappert ut av badet og hoppet opp i sengen min.

Sur? Jeg er ikke sur. Jeg sover. Gå vekk.

- Det er like greit å samle alt det vonde på én dag, er du ikke enig? ropte jeg etter ham og prøvde samtidig å overbevise meg selv.

Ingen av oss gikk på den.

"You are in the doghouse!" mumlet han.

Og resten av kvelden tok noen plassen min

søndag 18. januar 2015

Symmetri

Hver uke kommer det et plastpakket blad i postkassen adressert til meg. Jeg har prøvd å bli kvitt det i flere år, men min mann har så langt insistert på å opprettholde abonnementet.

Hans motiv er å sniklese bladet "for å få informasjon om fienden" som han sier, men egentlig venter han bare på bikininummeret.

Mitt mottrekk? Jeg blar gjennom bladet og gir det umiddelbart videre til en kollega.

Noen ganger inneholder plastpakken mer en bare ett blad. Det kan være en tepose (reklame) eller et tilleggsblad som handler om interiør, trening, mat eller noe annet jeg ikke er spesielt interessert i.

Denne gangen var jeg akkurat ferdig med å irritere meg over en reportasje som skulle fortelle meg hvilke olabukse som passet best til min kropp, da jeg fikk øye på ukens tillegg (eller forrige ukes - jeg åpnet to blader på samme dag ettersom jeg ikke har giddet å lese bladet på to uker).

Det var et reisemagasin.

Jeg hadde altså bladd meg gjennom to nummer der gjennomgangstonen er at man skal være fornøyd med den kroppen man har ... og da så jeg dette:



Jeg er ganske opptatt av symmetri. Når TV-programmer er tekstet, sjekker jeg (helt uten over tenke på det) om antall ord i teksten er partall eller oddetall. Når jeg er passasjer i bil, sjekker jeg at vinduene på hus vi kjører forbi er symmetriske. Er det smårutete vinduer, teller jeg dem. Jeg liker også at lyktestolpene står jevnt. Faktisk tror jeg denne tvanglidelsen kan være årsaken til at jeg liker sko: Det er to av dem, og de er veldig like.

Det første som skurret da jeg så denne forsiden, var armene hennes. Jeg lurte på om de hadde vrengt den ene armen hennes bakover for å få plass til den sorte reklamen for New York-konkurransen.

Da så jeg bena hennes. Nærmere bestemt lårene. Nærmere bestemt litt høyt opp på hennes høyre lår.

Stakkars jente! Ikke bare har de slanket låret hennes ved å redigere bort omtrent ti prosent, men avslutningen helt øverst var jo mildt sagt talentløs. Noen vil sikkert også si taktløs.

Jeg har full forståelse for at folk vil fremstå vakre, men jeg mistenker at en jente som blir valgt ut til å være forsidepike i utgangspunktet er langt over gjennomsnittet.

Kjære ukebladutgivere: Ikke kødd med hodene våre, er dere snille. Enten er vi gode nok som vi er, eller så er vi det ikke. Hvis dere må redigere en modell, kan det nemlig virke som ingen av oss er gode nok.