Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 19. april 2014

Døden og jeg

Jeg er ikke lenger redd for å dø. Døden skremmer ikke meg. Jeg har slått den hittil, hvilket sier alt om styrkeforholdet mellom oss to. Det er ikke sånn at den ikke har prøvd. Nei, vi har vært i nærkamp opptil flere ganger, Døden og jeg, men den tapte. Det er jeg et levende bevis for.

Nå vet jeg selvsagt at den kommer til å vinne til slutt. Målet er likevel å holde ut så lenge som mulig, og mens jeg venter på det avgjørende slaget, passer jeg på å le Døden rett opp i trynet nesten hver dag.

I dag prøvde den seg igjen. Døden, altså.

*

Familien min og jeg hadde hatt et par solrike dager på fjellet, og vi bestemte oss for å åpne sommerhytta mens solen var fremme. Ingen kan jo garantere at den vil fortsette med det. To og en halv times fornuftig kjøring etter, var vi i hytta ved sjøen, og sommeren var et faktum. I alle fall våren.

Jeg gikk inn på badet og irriterte meg over at rørleggeren som hadde vært her en uke tidigere for å skru på vannet, hadde trukket dusjforhenget fra. Dusjforhenget skal henge for. Da tørker det nemlig, og da slipper man sur lukt. Sur lukt er noe av det verste jeg vet.

Så jeg tok tak i dusjforhenget og trakk det for.

Og fant ut at jeg ikke var redd for å dø.

For neders på dusjforhenget, hadde verdens kanskje største (ok, Norges, da) edderkopp bestemt seg for å henge fra seg hammen sin. Det var ikke så lett å se om det var en levende edderkopp sånn med det samme, men Døden skal vite at jeg ikke ble det MINSTE redd.

Min pekefingernegl og en tom edderkopp
(Manikyr: Marna)

Tvert imot. Jeg bøyde meg ned for å sjekke. (Ja, Døden, jeg gjorde det.) Og da fant jeg ut at det bare var et tomt edderkoppskall som hang der og slang.

Selv tanken på at det ett eller annet sted finnes en edderkopp som har blitt for stor for hammen sin, skremmer meg ikke. For jeg er større enn den. Og den er reddere for meg enn jeg er for den. I alle fall bør den være det.

Husk det hvis du er redd småkryp.

fredag 18. april 2014

Årets skitur

Hvis jeg kan gå på ski, kan alle gå på ski. Og jeg kan gå på ski. Her er bevisene:


Dette er starten på turen. Du kan se verandaen rett bak meg, og du kan se at jeg er sur. Eller i alle fall ikke mitt strålende, blide og vennlige jeg.


Her er ryggen min så vidt synlig. Jeg har stått nedover en livsfarlig bakke med stor fare for eget liv. Selvsagt har jeg tatt høyde for snøskred, og det du ikke ser, er at jeg memorerer fjellvettreglene mens snøføyka står. Du ser heller ikke snøføyka.


Kart og kompass er viktige verktøy for alle. Selv fjellvante folk. Og oss andre. Du legger sikkert merke til at jeg står i det som er skisportens parallell til ballettens andreposisjon, men det er ikke meningen å være grasiøs, det er i frykt for å skli bakover og dermed havne i en posisjon min mann kan bruke til utpressing i årevis.

Etter at løypen var staket ut, var resten av turen plankekjøring. Det er ikke kritikk til skiene mine. De er så og si ubrukte og veldig fine. Se så fornøyd jeg er:


Men mest av alt er jeg fornøyd med at hele denne turen bare var på omtrent to hundre meter og at den tok maks ti minutter - inkludert alle de gangene vi stoppet for at jeg skulle få bilder til denne bloggen.

Jeg tvang til og med min mann til å legge ut ett av bildene på Facebook, for jeg skal ha full uttelling for dette slitet. Der skrev han "Årets skitur". Den luringen. Heldigvis for meg, er det sikkert noen som tror at det betyr at det er den beste skituren i år og ikke den eneste.


onsdag 16. april 2014

True colours

Facebook er en tidstyv av dimensjoner, og jeg er en lettlurt dust. Eller nei. Det finnes mange der ute som bruker mer tid på rarere applikasjoner enn jeg gjør, men når jeg først finner en side eller en quiz som er morsom, gir jeg meg ikke.

I går kom jeg over en helt autentisk metode som helt på ordentlig finner ut den helt sanne fargen på auraen din.

Hvis jeg høres litt fleipete ut nå, så er det bare delvis riktig. Jeg kan jo selv se at ulike mennesker utstråler ulike ... stråler. Men jeg er redd jeg er en smule fargeblind.

Skilt ved fødselen: Ungen til Barbapappa og Barbamamma ...

... og mitt astrallegeme. Eller omvendt.

Heldigvis for meg, vet jeg nå at min egen aura er blå. Uheldigvis representerer en blå aura ikke akkurat min personlighet. I alle fall ikke den jeg helst vil ha:
Your aura is blue. You are sensitive and intuitive, sometimes sensing big events before they happen. Peaceful situations and settings make you happiest, and you often avoid confrontation just to keep things copacetic. You are a master of taking the high road. People with blue auras tend to be spiritual, calm, and generous.

Nu vel.

"Velg deg et sted der du er lykkelig", sto det, og her er valgene:



Det neste den digitale spåkonenville vite, var hvem jeg helst ville være sammen med:



Og så: Hva ser du helst at dagen din inneholder?



Næring var neste valg:



Favorittaktivitet:



Lesestoff:



Transport:



Musikk (eller lyd):



Og til slutt "Hvem vil du helst møte" (her var det en del folk jeg ikke visste hvem var):


Så hva valgte jeg?

1 Jeg valgte sengen som det stedet der jeg er mest lykkelig. Jeg legger meg med et smil om munnen og står opp med et sinnsykt glis som kan tolkes til ren lykke, men som egentlig bare tyder på et forvirret sinn. 

2 og 3 Jeg valgte både min mann og «lots of members of the opposite sex» som det beste selskapet (Man må jo ha en plan B, og resultatet gikk ut på det samme. Jeg understreker at min mann var plan A.) og jeg valgte «going to class» som det beste jeg kunne tenke meg å gjøre en hvilken som helst dag. Det var det nærmeste jeg kom til «going to work». 

4 og 5 Det beste jeg vet er å lære noe nytt og å spise havregrøt, så jeg innser at jeg skal være utrolig takknemlig for at jeg har en mann som er villig til å være sammen med meg.

6 Det siste jeg leste var en nettavis. Selvsagt. Jeg satt jo på Facebook da jeg fant dette røret.

7 I motsetning til hva mange skulle tro, ville jeg valgt å gå hvis jeg kunne velge transportmiddel. Det forutsetter at været er fint, at jeg har gode sko (hahahahaha), og at jeg er i Paris, Roma, NY eller London, men undersøkelsen sa ikke noe om at jeg ikke skulle være der, så jeg tok meg den friheten. 

8 Musikkvalget mitt var total stillhet.

9 Siden jeg ikke visste hvem de fleste var og siden jeg ikke er så glad i kjendiser og spøkelser, valgte jeg hjertet. Det er alltid greit å ha et ekstra hjerte.

Hvordan jeg ble spirituell, rolig og generøs av det, må universet uttale seg om.

*

Var jeg fornøyd? Nei. Hadde jeg tid nok til å ta testen en gang til? Ja. Minst én gang til.

Jeg slo meg helt løs: den ene gangen leste jeg smusslitteratur, festet hele natten med villt fremmede mennesker og hørte på new age-musikk. Den andre gangen lot jeg som om jeg var en familieorientert omelettspisende, fjellvandrer med en pennevenn og forkjærlighet for kollektivtransport, gjør-det-selv-bøker og sopranomusikk.

Auraen ble blodrød begge gangene:
Your aura is red. You thrive in exciting situations and are quick to fall in love and lust. Spontaneous, passionate, and energetic, you tend to follow your heart, even when it leads you to the wildest, untamed places. Though you occasionally act immature, you only mean to make yourself and others happy.
Hm.

Jeg prøvde å sette meg inn i tankene til en nonne. Eller «hva ville Jesus ha gjort»: Jeg sang salmer, inspirerte andre, leste i bibelen og levde asketisk. 

Auraen ble like forbanna rød. Jeg så ikke sammenhengen. Jeg begynte å tvile på hele greia. Om jeg ikke hadde gjort det før.

*

Jeg bestemte meg for å ta den helt ut. Jeg valgte romskip og pannekaker, sa at jeg gjerne ville møte en gammel fyr jeg ikke vet hvem er, men som så skikkelig creepy ut og påsto at jeg var veldig opptatt av slektsgransking.

Auraen min ble oransje, og visstnok passet jeg utmerket til å passe barn. 
Your aura is orange. With your love of joking and playing around, you’ll make a great parent or babysitter. Younger relatives look up to you because you’re fun and outgoing. Friends love to laugh with you. Spirits with orange auras are always up for adventure, especially if it’s outdoors.
Jeg passer ikke til å passe barn, og hvis jeg virkelig hadde hatt en forkjærlighet for romskip i stedet for biler og pannekaker til frokost, så hold ungene unna meg.

*

Jeg prøvde å sette meg inn i hodet til mine mest fornuftige og kloke venninner. Jeg valgte å være et rolig sted sammen med min mann, en kopp te og en bok, og når det kom til musikk var jeg fleksibel. Jeg tok meg gjerne en bagle med laks, kjørte en fornuftig bil og likte naturen. 
Your aura is yellow. You can always be counted on for optimism and encouragement, and you have a knack for saying just the right words at the right time. Those with yellow auras tend to have great health, probably in part due to their pleasant disposition. Though you occasionally over-analyze situations, you only mean to make yourself and others as happy as possible.
Om ikke gult er kult, så er det i alle fall innmari fornuftig. Jeg kunne godt vært gul.

*

Hvis du gjerne vil ha en prat med Obama, liker å lese oppskrifter mens du sykler i naturen og drikker vann på vei til et bål der du og vennen din kan sitte og drikke vin mens dere snakker om intelligente ting, har du en sølvaura. 

Du er – etter hva jeg kan forstå – på toppen av næringskjeden – og gratulerer med det: 
Your aura is silver. A silver aura shows that a soul contains much experience and knowledge. You’ve probably been called an old soul. Because you’re good at nurturing and encouraging others, friends come to you when they need advice. Although you tend to serve as a mentor or guide in relationships, you are especially receptive to new ideas and unheard-of possibilities.
*
Etter LANG tids testing, fant jeg formelen til den ultimate surpompen: Den som spiser snop i sengen, ser på meningsløse talkshows til langt ut på formiddagen og kjører truck mens countrymusikken står på full guffe. 

Han som helst ikke vil være sammen med noen, men som likevel (eller selvsagt) nileser eksens facebookside oftere enn han sjekker sin egen. 

Hans aura er svartere enn møkka under neglene hans. Fysjom. Men det er håp. Visstnok:
Your aura is black, which means you’re probably going through something difficult. When an aura is black, it pulls in light, but does not emit it. You have other colors in your aura, but their brightness is currently dulled by your negative feelings. A black aura is temporary. Once you get through this tough time, your true color will return.
Yeah. Right.

Det er bare sånt de skriver for å være snille. Glem det, din taper. 

tirsdag 15. april 2014

Bare fjern bevisene, ok?

Jeg var på jobben og ringte hjem til min sønn:

- Hva er det til middag?

- Gnøft plinktrinkg nkturink, svarte han overrasket.

- Vekket jeg deg? Klokken er snart halv fire! sa jeg.

- Jeg. Er. Våken, sa han.

Han kan det der med diksjon hvis han vil.

- Fint. Hva er det til middag? gjentok jeg.

- Hvorfor spør du meg om det? ville han vite. Gjeldsarvingen.

- Fordi du er en hjemmeværende, ferierende, bortskjemt, tenåringsdrittunge som ikke har noe bedre å gjøre, sa jeg blidt. I den grad slike fornærmelser kan serveres med et smil.

Han tok det pent.

*

- Sist jeg sjekket var det FORELDRE som skal lage mat til BARNA, sa han unødig ironisk.

- Sist jeg sjekket var det de FERIERENDE TENÅRINGENE SOM IKKE HAR ANDRE TING Å GJØRE som kan lage middag, kontret jeg og håpet at han ikke ville spørre hvor jeg hadde sjekket det.

- Når lagde du sist middag til meg, spurte han. Det valgte jeg ikke å svare på. I stedet gjentok jeg spørsmålet mitt om hva som ville bli servert.

- Jeg kan slenge inn en frossen pizza, sa han og jeg hørte et ekko som kan ha vært meg selv for noen år siden. Den gang jeg fremdeles oppholdt meg på kjøkkenet ved middagstider. Den gangen spagetti med kjøttsaus bare var avansert. Nå er det hinsidig all planlegging og forstand.

- Jeg kan ikke spise frossenpizza, sa jeg og minnet ham uten ord på min cøliaki. Jeg håpet at han skulle bli litt mildere stemt. Det er tross alt en diagnose. Han kan bare så vidt skryte av en svak høysnue.

Han ble ikke det minste myk i kantene. Jeg har skapt et monster.

- Vi har sushi, påsto han.

- Det har vi ikke. Det må vi i så fall kjøpe, sa jeg.

- Og så? sa drittungen.

*

Jeg la ut om fattige barn i Nord-Korea og manglende demokrati i land vi bare for noen år siden regnet som samarbeidspartnere. Han skjønte ikke relevansen til dette med demokrati, men jeg forklarte at det er viktig at han forstår hva som skjer i verden og at vi må kjempe for alt hva vi har kjært. Som for eksempel norsk laks og eksport av denne.

- Det blir nok Dolly, sa han. Jeg minnet ham på hans far og hans fars tirader over Dolly Dimpels kjøkkenstandard. Min mann (han som står for matlagingen hjemme hos oss, bare for å ha sagt det før barnevernet og våre foreldre griper inn) mener å vite at det løper rotter rundt på benkene hos Dolly D. og at rottene er større enn bikkja vår. Akkurat det kan nok stemme, for bikkja vår er ikke så stor som han tror selv.

- Ok. Hva med indisk? spurte min sønn.

- India er fint, sa jeg. Det er et stort land, rikt på naturressurser og kultur, det er verdens største demokrati og har verdens tredje største hær. De er i en rivende økonomisk utvikling, og kvinner er likestilte med menn i teorien, men kanskje ikke i praksis.

*

Det ble stille. I et langt sekund.

- Hva. Med. Indisk. MAT? spurte han som om han snakket til en mindre begavet utgave av sin mor enn meg.

- Å! Skal du lage indisk mat? fulgte jeg opp liksom-naivt, men egentlig overdrevet ironisk. Akkurat sånn jeg hatet å bli snakket til da jeg var barn. - Du er jammen flink!

- Jeg tenkte å bestille, tenk, svarte han.

Jeg orket ikke diskutere mer. Jeg vet jo at mitt yngste avkom er like sta som meg og sin far opphøyd i annen potens, og at han bare gjør det han selv velger å gjøre. Heldigvis har vi ved et lykketreff greid å plante litt fornuft inn i skallen hans uten at han merket det, så en del ganger velger han faktisk nokså klokt.

- Ok, bare sørg for at jeg tror du har laget det når jeg kommer hjem. Jeg vil ikke se en aluminiumsform. Ok? Og du må gjerne legge risen i en gryte. Husk at jeg vil ha Butter Chicken. Mild!




Jeg var klar for å la meg lure. Det er fremdeles april - narrenes måned, og jeg innser min begrensning både når det gjelder barneoppdragelse og matlaging. Dessuten var den quichen, det marsipankakestykket og den solbollen jeg spiste til lunsj bare egnet til å erte meg opp. Jeg var skikkelig sulten.

mandag 14. april 2014

Ta to! Minst!

Sannsynligheten var mindre enn å vinne i Lotto, og altså mindre enn å treffe en bøtte med en ball du kaster ut av togvinduet mens du har bind for øynene på strekningen Oslo - Bergen: Jeg ringte min mann mens han sto i et prøverom.

*

Han ringer ALLTID meg hvis jeg står i et prøverom, men det er fordi jeg oser av så mye dårlig samvittighet at det registreres av radarer som er ment å fange opp luftforurensning i Kina, og dessuten fordi det er lettere å få tak i meg inne i et prøverom enn for eksempel mens jeg er på do. 

Det var et dårlig, og ikke minst et forstyrrende eksempel, men du forstår hva jeg mener: Jeg er svært ofte i et prøverom, han er nesten aldri i et.

*

I flere måneder har jeg forsøkt å få ham til å kjøpe seg nye bukser. Han har brukt alle unnskyldninger i boken ("100 unnskyldninger en mann trenger når kona maser på at han skal kjøpe klær") i tillegg til "Nå er butikkene stengt" som jo er en svært god unnskyldning etter klokken 21.00 på hverdager. Med mindre det er nattåpent.

Men i dag ringte jeg ham altså og fikk svaret "Du, jeg står i et prøverom.".

*

Det skjer jo mye rart i verden.

Utenomjordiske vesen går blant oss (visste du ikke det?) og det er flere som vet hvem Petter Pilgaard er enn de som vet hvem Peter Wessel var. Jeg burde jo med andre ord ikke bli så sjokkert, men mitt første spørsmål var likevel "hva i all verden gjør du der?".

Et vell av tanker spant rundt i hodet mitt:
- Han var forfulgt og hadde gjemt seg på det minst sannsynlige stedet han kunne tenke seg
- Han var blitt gal
- Han ville vinne et veddemål
- Han var blitt gal
- Han var blitt lurt til å tro at det var en Corvette-garasje
- Han var blitt gal
- Han løy
- Han var blitt gal
- Han gjorde det bare for å irritere meg

- Jeg prøver bukser, sa han nonchalant. Som om det var noe han gjorde hvert tiår, liksom.

Jeg var livredd for å si noe feil. Livredd for å puste feil inn i telefonen. Livredd for å ikke puste. Livredd for å miste telefonen i gulvet slik at han kom løpende hjem uten nye bukser. 

Livredd for at han kom løpende hjem uten bukser i det hele tatt.

- Jeg er her, sa jeg hviskende. - Hold ut! Ikke gi deg! Du klarer dette! Jeg heier på deg!

- Hæ? Det er litt vanskelig å høre hva du sier! ropte han. Jeg antok at han holdt telefonen mellom haken og skulderen. Sånn har jeg stått mange ganger. 

Jeg forsikret om at det var ok at han la på. Helt ok at han prioriterte buksene fremfor meg.

- Ta to par! ropte jeg da vi la på. - Eller nei, ta fem!

Han kom hjem med to. Jeg er så utrolig stolt av ham.

Nå håper jeg bare han har lært hvordan han skal snakke til en som står i et prøverom.

DicDazzle: Because the Family Jewels Rule

lørdag 12. april 2014

Kveldskonversasjon

- Nå er det mat!

- Kommer.

- Hæ?

- Det er mat!

- Å.

- Kommer dere eller?

- Ja.

- Hva er det som stinker sånn?

- En ost.

- Ææææsj!

- Noen som vil ha vin?

- Nei.

- Nei, takk!

- Ja!

- Du får ikke, du er ikke gammel nok.

- Jammen jeg kjører jo bil!

- Ikke alene.

- Så dust!

- Spis.

- Den osten smakte dritt!

- Ikke snakk sånn.

- Ikke få smuler i ostene, husk at mamma har cøliaki.

- Husker dere den gangen vi var på vei til Frankrike og en passasjer ombord ikke tålte peanøtter?

- Ja!

- Nei?

- Jo, du spurte "Pappa, hvorfor kan man ikke spise peanøtter nå?" og jeg gjorde sånn:









- ... og så viste det seg at hun som var allergisk satt på setet ved siden av meg.




onsdag 9. april 2014

Konkrete verdier

Det er mulig at jeg blir hengt til tørk i avisene i morgen. Jeg skriver dette kun for å forsøke å motbevise at jeg er en desperat, halvgammel sexfiksert kjerring som burde vært sperret inne uten mulighet for å påvirke sarte sjeler.

Jeg skrifter. Og forventer forståelse.

- Hei, du, det er (en journalist) fra (en avis). Jeg har et spørsmål … jeg snakket akkurat med en kollega av deg, men han har blitt syk og sier at han ligger hjemme. Jeg snakket med ham i går også – kan det være at vi journalister har slitt ham ut?

- Så dette er ditt forsøk på å få MEG til sengs? var mitt svar.

Føkk. (Jepp. Det er et vanlig banneord, og det er ingen underliggende mening. Ikke her.)

*

Vi forsto vel omtrent samtidig at jeg gikk over grensen der, i alle fall hvis det var ment litt … skal vi si grenseløst, men det var det ikke. Det var ikke det. Helt sant.

Jeg vil gjerne understreke at jeg er en seriøs, hardt arbeidende, humørløs byråkrat som ikke har noe ønske høyere enn å tilfredsstille pressen. På en profesjonell måte. (Herregud, så vanskelig dette er, da!)

Jeg lever etter alle de mottoene og verdiene jeg klarer: jeg vokter, verner og virker selv om jeg ikke er i Heimevernet, og jeg er over alt alltid så godt det lar seg gjøre for én enkelt person. Jeg gjentar «ram, ram, ram» inni meg flere ganger hver dag og minner meg selv på at jeg må ha Respekt, Ansvar og Mot i alle situasjoner – akkurat slik Forsvarets verdier er, og for sikkerhets skyld legger jeg til åpenhet og vidsyn også, for da har jeg dekket hele forsvarssektoren, inkludert e-tjensten.

Jeg lever ekstra hardt etter Bibelens kjærlighetsbudskap når jeg ikke har PMS, for jeg vet at jeg er litt på minussiden de 25 dagene i måneden som hormonene har styringen, og for ikke å diskriminere, deler jeg også humanetikernes entusiasme for den menneskelige fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, følelser og medmenneskelighet. Når det passer seg sånn.

*

Det hender jeg elsker meg selv, men jeg synes det er en utfordring å leve etter ukeblad-filosofien som både sier at du skal akseptere deg selv som du er, kose deg med kakao og krem fordi du fortjener "et avbrekk fra hverdagen" og slanke deg som bare faen. Når jeg ikke klarer å elske meg selv, sørger jeg for å belønne meg selv, og det får være godt nok for dette svinet.

Alle disse rådene, vennlige og/eller direkte ondskapsfulle oppfordringene og de til dels strenge kravene som vi snart middelaldrende kvinner i og utenfor arbeidslivet blir utsatt for i dagens manns- og reklamedominerte samfunn, har gjort meg en smule syk på sinnet.

Når jeg tenker over det, er det mitt forsvar. Og jeg forventer ikke lenger bare forståelse, jeg forventer full offentlig støtte. Sett gjerne et tall på det. Et kronebeløp. 

Da snakker vi konkrete verdier.

Dette bildet har jeg rappet fra Google