Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 20. august 2014

Ruter ess

- Dere selger Ruter-kort, ikke sant? spurte jeg fyren bak disken.

Det bekreftet han, og jeg sa at jeg gjerne ville ha et tiklippskort.

- Voksen? spurte han.

- Ja. Trodde du jeg var pensjonist, eller? spurte jeg. Kampklar som faen.

Det fikk ham til å begynne å stamme. Og meg til å bevise at personlighetstesten jeg tok i 2006 som viste at jeg ikke burde ha omsorgsyrker var riktig: Det var ikke en flik av meg som synes synd på ham.

- Hva mmmmmener du mmmmmed tttti kkklipp? spurte han.

- Hva jeg mener? At jeg vil reise ti ganger? Hva ellers? spurte jeg. Men det var ikke for å være ekkel, det var oppriktige spørsmål, og det skjønte han.

- Ja, for vanligvis kommer folk inn for å fylle på kortet, skjønner du, forklarte han.

- Ok ..., sa jeg.

- .... så hva med at jeg bare fyller det på med 300 kroner?

Jeg sa at det var superfint, men så rotet han seg inn i en historie der konkusjonen etter hva jeg forsto nok en gang hadde med gamle dager å gjøre ("før i tiden hadde Ruter klippekort, men det er altså fryktelig lenge siden, på 90-tallet eller 70-tallet, kanskje? ... jeg vet ikke ... i alle fall så fnnes det ikke lenger nå .... og nå har vi jo datamaskiner og greier ... jeg vet ikke om du ...?") og da måtte jeg sette ham littegrann på plass igjen, men det varte bare en kort stund.

- Du tar ikke t-banen så ofte, eller? sa han som nå hadde blitt kvitt stammingen helt.

Jeg svarte med å spørre etter nærmeste taxiholdeplass.

- Er det på grunn av armen? spurte han omsorgsfullt og nikket mot fatlet mitt.

Jeg var fristet til å svare ja, men kom på at det ville falt på sin egen urimelighet. Jeg har jo ikke gått med armen i bind like lenge som jeg har gått med hodet under armen.

- Men du? sa min nye venn og støttekontakt som nå var varm i trøya og helt i sitt ess. - Det er veldig enkelt å ta t-banen, altså. Du bare går inn på stasjonen, holder kortet opp mot automaten - også går du på banen. Og hvis det er buss eller trikk er det enda enklere: da går du ombord, og holder kortet mot automaten som er der. Enklere blir det ikke. Du klarer det fint.

Jeg takket for tilliten, sa at jeg synes han hadde gjort dagen min litt bedre og understreket at jeg ikke hadde gått inn for å ødelegge hans med overlegg.

Vi skiltes som venner. Det var i det minste mitt klare inntrykk.

Et plastkort er et plastkort er et plastkort

søndag 17. august 2014

Dobbeltkommunikasjon

Jeg er så heldig å ha to spreke foreldre. Jeg har også en usedvanlig sprek mormor, og hvis dere hadde sett meg akkurat nå, hadde dere forstått et underkommunisert medisinsk faktum, nemlig at gener ikke bringes videre - de brukes opp.

I går kveld var vi og 36 andre invitert til 140-årslag som skulle feires i Gunnars Verksted. Mine foreldre var nøye på at det ikke var bursdag, for min mor har allerede fått gaver da hun ble 70 i juni, og min far blir 70 i februar, så han må vente til da, men vi ville ikke komme tomhendte, så jeg hadde beordret min mann til å kjøpe en lydbok mens han likevel var innom et kjøpesenter med en bokhandel.

I 140-årslag skyter 94-åringer med luftgevær

Da han kom hjem sa han "Det var det eneste innbundne eksemplaret de hadde igjen."

Av en eller annen grunn ble jeg ikke så overrasket.

- En innbundet lydbok, gitt! sa jeg overrasket.

- Hæ? Du sa ikke noe om en lydbok, sa han.

Jeg forklarte at jeg så definitivt hadde sagt det og at vi dessuten siden lybokens morgen aldri hadde kjøpt noe annet enn lydbøker til mine foreldre. "Tanken er liksom at de skal ha noe å høre på i bilen når de kjører til hytta eller på bilferier," forklarte jeg. "Men jeg er altså ikke overrasket, for jeg synes liksom at det gikk litt for lett."

Etter det ble det stille en stund.

Derfor gjentok jeg:

- Jeg er ikke overrasket, for da jeg ba deg kjøpe en lydbok, sa du bare "greit!".

- Hva mener du?

- Hvis jeg skal være sikker på at du skal få ting med deg må jeg alltid si ting to ganger.

- Hvis jeg skal være sikker på at du skal få ting med deg må jeg alltid si ting to ganger.

- Du kommer til å blogge om dette, ikke sant?

- Hæ?

- Hæ?

- Slutt.

- Hvorfor det?

- Hvorfor det?

- Slutt nå.

fredag 15. august 2014

Whiskeyavhengighet

Jeg har en som følger meg i tykt og tynt. En som alltid følger med på hva jeg gjør og som gjerne skulle sett at jeg ga opp alt her i livet for ham slik at det bare kunne være oss to for evig og alltid.

Han er som skyggen min. Som en hårete, klengete skygge av meg selv. Alltid i nærheten. Alltid parat til å bli med på noe gøy eller bare ligge å sløve i skyggen hvis det er det jeg aller helst vil.

Du trodde kanskje jeg skulle betro deg at jeg var dypt alkoholavhengig nå? Beklager å skuffe deg. Til tross for at jeg aldri har drukket et glass whiskey i hele mitt liv, har jeg altså kalt opp bikkja etter det brune brennevinet. Jeg kan røpe at han er oppkalt etter et familiemedlem, men altså ikke meg.

Whiskey er en fem år gammel tibetansk terrier som burde hatt en hårklipp. Han veier omtrent elleve kilo med ragg, men hadde han ikke vært så fordømt kresen, hadde han veid et par kilo mer. (Hadde han hatt mer sporty eiere, hadde han veid mindre - så det går antakelig ut på ett.)

Whiskey har av ukjente grunner sluttet å tigge ved bordet, men den mest sannsynlige teorien går ut på at det kan være arroganse, for han vet at han uansett får rester etter maten vi spiser. Det vanker alltid en hamburger eller en laksebit, og det er bare for ham å ligge og vente. Maten serveres snart.

Holdningen er dessuten representativ for resten av oppførselen hans; han kan fremstå som sjarmerende og som en som har et ikke så rent lite snev av separasjonsangst, men jeg lurer på om dette ikke er ren kontrollvirksomhet.

*


Jeg tror ikke du skal lese bok nå, nei


Hva var det jeg akkurat sa?


HVA VAR DET JEG AKKURAT SA?!


Du, søta? Vi to må ha en prat. Om den manglende respekten du viser meg, ja.


Jeg blir så utroooolig lei meg når du ikke vil være sammen med meg! Buhuuuuuuuu!


Sånn, ja. Det var vel ikke så vanskelig, var det, vel?

torsdag 14. august 2014

Gode grøss

Tabloidene har skjønt det. De vet at jo grønnere gren vi sitter på, jo deiligere er det å kjenne grøssene fra dramatiserte historier om hvor farlig solen er, hvor sannsynlig det er at vondten du kjenner faktisk er kreft og ikke minst hvor skummel flåtten er.

Men i dag kom det en gladnyhet om flått. I alle fall trodde jeg det, inntil jeg leste saken.

Bildet er hentet fra VG som advarer mot kjempeflått

For i mitt hode var kjempeflått en god ting. Jo større, jo bedre, tenkte jeg. En flått på størrelse med en ku kan jo ikke akkurat snike seg innpå deg, eller hva? Men nei, da. Så heldige var vi ikke. Denne jævelen viser seg å være skikkelig skummel, og jeg ble litt sånn "greit, da var det slutt på å ligge å sole seg på gresset". Ingen skal si at jeg ikke er omstillingsvillig.

Men man skal fronte sine fobier, ikke sant, så jeg tok med bikkja på en tur. Slik kunne vi kombinere behovet for forfriskende sjøluft og jakt på kjempeflått.

Her bor den. Flåtten, altså.

Det vil si: Mitt oppdrag var å trekke frisk luft dypt ned i lungene. Bikkja skulle jakte flått.

Oppdrag utført! Her er'n! Ikke? Ok, greit.

Usikker på om den er her, men nå er den i alle fall druknet

Her lukter det flått, jeg mener godt ... nope, bare markerer litt just in case

Dø, din flått-jævel

Jeg skiter litt på den også, jeg


Sånn. Jeg har gjort mitt. Happy?

onsdag 13. august 2014

Forbannade mannssjåvinist

- Hvor mye koster en sånn? spurte jeg. Vi lå bak en Porsche Panamera.

- Tja, du må nok godt over en million, ja, sa min mann.

- Ok, så hvor fortvilet blir du - på en skala på 1 til 10 - hvis jeg vinner en million på det Flax-loddet jeg har hatt i lommeboken siden mai og bytter inn Volvoen min i en sånn? spurte jeg.

Av det lille gispet han kom med før han svarte, skjønte jeg at jeg kom til å få en klar 12'er på skalaen som egentlig ikke gikk lenger enn til 10.

Jeg skyndte meg å legge til at jeg selvsagt ville bedt om at den skulle hatt et tilhengerfeste.

- Bare ikke gjør det, er du snill, sa han. - Det er vel omtrent det siste signalet jeg vil at noen i vår familie skal sende.

- Så det er bedre å bruke pengene på plastisk operasjon?

Han svarte ikke, men jeg hørte at han tenkte at jeg var dum som et brød.

Etter det ble stemningen litt anspent. Jeg skulte bort på ham og tenkte at jeg ikke likte å bli kalt dum, selv om han ikke sa det høyt.

"Du ek'ke så smart du heller, alltid," tenkte jeg.

Han ignorerte meg fullstendig.

"Din jævla dust," gneldret jeg inni meg. "Akkurat som om jeg ikke skal få kjøpe meg en liten Panamera hvis jeg vil? Jeg har min egen bil, og jeg kan bytte den inn i akkurat hva jeg vil, akkurat når jeg vil, hvis jeg bare har penger. Så DET SÅ!"

Han kikket demonstrativt på trafikken foran seg. Akkurat da jeg skulle til å åpne munnen, skrudde han opp lyden på radioen. Jeg så på det som en fiendtlig handling og lurte på om han skjønte hvor mannssjåvinistisk den handlingen var. Hvem skulle trodd at radioen kunne blitt brukt som redskap for mannlig hersketeknikk, liksom.

- Noen ganger er du bare så utrolig DUM! sa jeg.

Og det beviste han med å påstå at han ikke skjønte noen ting.

Det hadde holdt med én sånn

tirsdag 12. august 2014

Gap!

Jeg går fremdeles rundt med venstre arm i fatle, og nå har jeg til og med en diagnose. Det er ett eller annet med supraspinalis: En muskel som løfter armen ut fra kroppen.

Det positive er at det nå er bevist at jeg faktisk har en muskel, på minussiden er det at den er er betent og at den attpåtil har vært betent så lenge at betennelsen har spredt seg både oppover, bakover, fremover og nedover.

Langt oppover, skulle det vise seg i dag.

Jeg tok et lett tårevått farvel med mine kolleger som jeg ikke kommer til å se på en stund all den tid legen og kiropraktoren min nekter å behandle meg hvis jeg ikke går med på å holde meg borte fra jobben en liten stund.

Det var jeg som gråt. De ga mer eller mindre faen.

- Det er godt for hele avdelingen, dette, sa en av dem. - Vi slipper Birgittes venstrehåndsarbeid en stund fremover.

- Takk skal du faen meg ha, sa jeg med sammenbitte tenner.

Det har nemlig vært litt vanskelig å gape de siste ukene. Synes du jeg klager? Ja, jeg er enig. Jeg er fullt klar over at de fleste i verden har det verre enn meg, men jeg synes det er helt ok at de klager også. Forutsetningen er at de prøver å fikse opp i problemene sine hvis de kan. Det må man forutsette, ellers må man klappe igjen.

*

Jeg gikk rett fra jobben (med tårer i øynene, for jeg er glad i dem jeg jobber med selv om de slenger spydigheter til meg - og kanskje nettopp derfor) til tannlegen og forlangte hjelp.

Tannlegen kastet ett blikk på fatlet mitt, sa "akkurat", ba meg gape og puttet noe som så veldig ut som et torturinstrument inn i munnen min.

- Dette er ikke et torturinstrument, sa hun.

("Nei, jasså," tenkte jeg.)

- Det er bare noe jeg bruker for å måle hvor høyt du kan gape, fortsatte hun, før hun fortalte at jeg kunne gape hele 2,2 centimeter og at det normale var 4.

Etter det beviste hun at tannleger gjør det uten instrumenter også.

Hun brakk og bente, og vred og klemte - før hun målte igjen. Denne gang klarte jeg å gape hele 2,7 centimeter. Hurra!

Hun mente at det ikke var nødvendig å skjære i meg denne gang, men at jeg måtte komme tilbake dersom problemet overlevde skulderen, for her var sammenhengen åpenbar - betennelsen hadde krabbet fra superspinalis til kjeften.

I mellomtiden skulle jeg bare ta tak i overkjeven og underkjeven og bende dem fra hverandre med jevne mellomrom.

Så min dag de neste to ukene kommer til å se slik ut:

Våkne, dusje, bende opp kjeven, spise frokost og trene opp armen før jeg ser en episode av Dexter. Etter Dexter er det kjevetrening og armtrening igjen, også en ny episode av Dexter også ... ja, jeg antar du skjønner tegninga.

Å, jo! Jeg har jo helt glemt å fortelle hvordan jeg skal gjøre armøvelsen! Kiropraktoren mente at jeg skulle bruke en herreparaply eller aller helst en golfkølle som jeg skulle holde i hendene med strake armer mens jeg bruker høyre (den friske) arm til å dytte den venstre armen opp.

Det er bare det at vi verken har herreparaply eller golfkølle i huset, så jeg står i stua og trener med et balltre en gang i timen.

I tillegg til denne grimasen, selvsagt.



Jeg håper noen prøver å bryte seg inn. En innbruddstyv ville dødd av skrekk bare av hårfrisyren min. Snakk om overkill.


lørdag 9. august 2014

Fuglemannen

- Fuglene har forsvunnet, sa jeg til min mann. Han nektet å innse det. Fuglene under taket har vært hans nærmeste venner og allierte hele sommeren. Det sier jo en del. Også om meg, er jeg redd.

Jeg hadde tatt ham på fersken i å sette ut fuglemat tidligere på dagen, men tallerkenen med brødbiter var urørt. Jeg så på ham at han var litt lei seg.



- Kan jeg foreslå at du benytter anledningen til å tette igjen sprekkene før det kommer nye fuglepar og lager reder? spurte jeg. Han så bare sørgmodig på meg og jeg lot være å mase, vel vitende om at masing ikke gjør seg når a) man har en ektefelle i sorg og b) man selv ikke har gjort en dritt hele sommeren.

Det ville vært å kaste stein i glasshus, tenkte jeg. På en annen side er jo grunnen til at jeg ikke har gjort en dritt at armen min ikke virker, og dermed kan jeg jo ikke kaste stein i glasshus om jeg aldri så gjerne vil.

Derfor tenkte jeg å begynne å mase litt, men da var han jammen borte.

Jeg gikk for å lete.

Og fant ham bak et uthus.



Der han sto i smug og malte de to fuglehusene han bygget i begynnelsen av sommerferien.

For som han sa: "De må jo ha et PENT sted å bo før jeg skal tette igjen redene deres."

- Men ... grunnet du ikke med Visir før du begynte å male? spurte jeg. Spydig.

- Jo, jeg tenkte på det, sa han. Tillitsfullt.

Og da fikk jeg litt dårlig samvittighet, for det finnes jo tross alt verre ting i verden enn å ha en mann som er snill med småfugler.