Suppehuer i sommersol

Et sikkert tegn på at sommeren har kommet, er hengekøye-vitsene. De er ikke morsomme, og de er lite varierte, men det er sjelden å høre familien le så godt som når en av dem drar en slik ondskapsfullhet som uten unntak går på min bekostning.

*

- Hvor er bikkja, spurte jeg 15-åringen.
- Han ligger under deg, svarte han.

Jeg lå og solte meg i hengekøyen min.

- Han leker med livet, kommenterte han jeg er gift med, noe som medførte at de to gjøkene holdt på å le på seg brokk.

Whiskey har sin egen solseng

Jeg fikk hengekøye av barna til bursdagen min i fjor, og det er riktig at avstanden mellom baken min og gresset har blitt mindre og mindre, men det skyldes ikke min vekt.

Slett ikke.

Det skyldes to forhold utenfor min kontroll; 1) opphenget (som min mann snekret) og 2) at gresset er veldig langt.

Oppsummert: det er ikke min skyld; Det er hans skyld.

*

- Du er klar over at livet ditt slik du kjente det er over? snerret jeg.

De lo enda mer.

Jeg gikk inn for å skifte. Det var liksom ikke like artig å ligge der i bikini lenger.

men han vil helst ha min hengekøye

- Er du sur? spurte den eldste dusten da jeg kom ut igjen med t-skjorte, langt skjørt og en hagesaks.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hva jeg skulle bruke saksen på, men jeg gikk i alle fall mot de to halvdøde rosebuskene jeg plantet i fjor.

- Nei, sa jeg.

*

Noen ganger er det helt riktig at vi kvinner sier nei og mener ja. I slike situasjoner gjør menn lurt i å løpe.

Min mann prøvde det. Men da han skulle reise seg fra fluktstolen, knakk den sammen.

Verden er ikke så urettferdig som noen vil ha det til.

Drømmen om Sonja

I natt har jeg intervjuet dronning Sonja. Da jeg våknet i morges var jeg svært takknemlig for det. Ikke bare fordi hun tok seg tid til å svare på spørsmålene jeg stilte, men også fordi hjernens valg av intervjuobjekt lå nokså tett opp til et nasjonaldagstema; det er jo ikke til å komme fra at nasjonaldagen og kongehuset er nært beslektet, og man skal ikke se bort fra et visst avhengighetsforhold.

Dessuten viser det meg at underbevisstheten min og hjernen for øvrig ikke er så ute å kjøre som noen vil ha det til. Å drømme at man intervjuer en dronning kan jeg da umulig være den første som har gjort.

*

Jeg må ta høyde for at jeg ikke husker hele drømmen - altså intervjuet - og at notatene mine ikke er så enkle å lese. De ble av en eller annen grunn gjort med blyant på et rustent gjerde mens Sonja og jeg gikk tur. Jeg vil ellers anbefale en helt normal notatblokk eller aller helst en lite opptaker.

- Sonja - kan jeg kalle deg det, forresten?
- Ja, det er jo tross alt det jeg heter, svarte hun med et smil.

- Fint! Du Sonja, har du det bra?
- Ja, ja. Jeg trives, vettu. Det skulle da også bare mangle.

- Hva mener du?
- Vel, for det første er jeg jo dronning i et fantastisk land og for det andre er jeg velsignet med en helt utrolig familie.

- Ja, mange vil mene at du er heldig, men det må da være noe å klage på? Min erfaring er at summen av frustrasjoner er konstant nesten uansett hvordan man har det. Man finner alltid noe å klage på.
- Jeg ser den. Og mellom oss sagt; Det er ikke lett å smile hele tiden. Du ANER ikke hvor mange dødskjedelige taler Harald og jeg må høre på i løpet av et år. Det tar på.

Jeg sa at jeg forsto henne, men at det var litt vanskelig å sette seg inn i dette for meg. Da ble hun ivrig og fortalte detaljer som jeg skal spare dere for. Hun gikk langt i personkarakteristikker og fniste skadefro av dialekter fra Norges dypeste daler og fjellheimer.

Notatene mine på det rustne gjerdet ble veldig utydelige, og jeg tenkte at jeg uansett ikke kunne referere alt hun sa, så det var ikke så nøye. Da begynte dama å snakke om Aris utilstrekkelighet som elsker. Jeg tverrstanset og så på henne. Men da var hun selvsagt blitt til Anne Kat. Herland.

- Du har ingen ting i min drøm å gjøre! sa jeg til frøken Herland. Hun lo rått.
- Dette er din drøm - din underbevissthet. Lite jeg kan gjøre med det! lo hun.

Og foran øynene mine ble hun feitere og feitere til hun sprakk og da var dronningen der igjen.

- Hva skjedde? spurte Sonja.
Jeg fant på en forklaring som sparte henne ydmykelsen og hun slo seg til ro med den.

- Sonja, tror du på Gud? spurte jeg i håp om å være litt reflektert.
- Ja, det gjør jeg, sa hun.
- Kan du utdype troen din? spurte jeg og roste meg selv for intervjuteknikken min.

- Gud er Gud om alle mann var døde, sa hun og fortsatte: - Gud er Gud om alle land lå øde.
- Nå siterer du bare fra en salme, sa jeg.
- Hvordan visste du det? spurte hun og virket litt snurt.

Jeg forklarte at jeg var en del av den siste årsklassen som ble tvunget til å pugge salmevers og at jeg i tillegg bare hadde latet som jeg sang i metodistbarnekoret "Lyset" i en del år. Da lo hun godt.

- Det skal jeg tipse Harald om, sa hun. - Han er komplett tonedøv og det er så flaut å høre ham synge.

Jeg gikk ikke inn på episoden der hun sang sammen med Titten Tei og Wenche Myhre på Momarkedet i 1978. Det var jo forresten heller ikke det verste jeg har hørt.

På det tidspunktet tvang underbevisstheten min meg til å drømme om Melodi Grand Prix, og da ble jeg så urolig at jeg våknet. Var det noen som fikk med seg Romanias bidrag, eller? Snakk om mareritt.

*

Hurra for Sonja og hurra for Norge. Gratulerer med dagen til alle mann.

Vil du ha hjertet mitt?

Jeg våknet til noen som skrek "I'm cool and ALIVE!" veldig nært øret mitt, og forsto umiddelbart at de ikke siktet til meg. Jeg var svett og kokt. Om ikke kokt, så i alle fall nytrukket. Som en ørret.

Jeg er naturlig blek. Svært blek. Nesten blåhvit. Hvis jeg besvimer på gaten, er det ingen som kommer til å bry seg om å ringe sykebil. Det skyldes ikke at Norge er et land befolket av empatiløse fjellaper, det skyldes sunn fornuft. Ingen vits i å bruke knappe helsekroner på noen som allerede er døde.

*

For jeg ser død ut hvis jeg ikke får litt sol på kroppen, og maiværet har så langt ikke bidratt til verken sinnets munterhet eller frisk ansiktsfarge. Derfor må jeg ty til solarium. Og siden jeg er redd for å bli tatt med rett til obduksjonsbenken hvis jeg skulle falle om, passer jeg på å gå innom Brun og Blid på jevnlig basis.

En annen grunn til at jeg med åpne øyne - ikke mens jeg ligger der, selvsagt, da bruker jeg ALLTID solbriller - soler meg til normal ansiktsfarge året rundt, er at jeg er organdonor, og jeg har en dyp frykt for at jeg ikke skal være helt død før noen begynner å fordele innmaten min.

*

Hvis du ikke er organdonor, vil jeg be deg om å bli det. Og hvis du synes det er ekkelt å tenke på at noen skal skjære i kroppen din, vil jeg minne deg på at du ganske sikkert ikke vil kjenne noe og at du kan redde en haug av mennesker.

Tenk også litt på dette: Hvis du hadde trengt et par nye lunger; ville du sagt nei hvis du fikk tilbud om et par pent brukte? Hvis du hadde takket ja, er du faktisk nødt til å fylle ut et donorkort hvis du ikke allerede har gjort det. Noe annet anser jeg som dypt uetisk.

*

Husk at du må informere dine nærmeste også. Det er fort gjort. Jeg tok det med mine barn over en helt vanlig middag. Mens vi spiste spagetti med tomat- og kjøttsaus sa jeg: "Når jeg dør vil jeg gjerne at dere gir bort innvollene mine. Si til legene at de bare må ta det de vil ha, men at jeg ikke vil anbefale noe. Kanskje med unntak av leveren min. Den er veldig pent brukt."

Eldstemann er fremdeles vegetarianer.

Klapp, klapp, klapp

Hei, du dame med brun skinnjakke, fargerikt skjerf i halsen og bleket (å, joda) hår som ble så sint på meg i krysset Bogstadveien / Jacob Alls gate i dag cirka klokken 16.10.

Ja, jeg sto i fotgjengerovergangen med "den digre bilen min", og det beklager jeg. Ikke minst beklager jeg at jeg ikke beklaget meg der og da, men du skjønner sikkert at det ikke var særlig fristende å låse opp døren du sto og dro i. Ved første øyekast - og for en som ikke er så tøff, sur og trøtt som jeg er - kunne du nemlig virke litt skremmende.

Til mitt forsvar må jeg få si at det ikke er lett å komme seg frem i rushtrafikken på Majorstua akkurat på denne tiden. Særlig ikke når man har en så diger bil som jeg har. Noen ganger blir man stående litt uheldig, men som regel synes jeg at de fleste er hyggelige og gjør sitt beste for at trafikken skal gli.

Jeg sørget imidlertid for at det var god plass mellom min bil og den enda større bilen som sto foran meg, og siden jeg ikke dekket hele fotgjengerovergangen og siden de fem-seks menneskene som passerte før deg ikke så ut til å ha noe problem med å gå over gaten, ble jeg litt overrasket over reaksjonen din.

Men for all del; det var jeg og den digre bilen min som sto et sted vi ikke skulle ha stått. Beklager igjen.

Og mens jeg er i gang med å legge meg flatt: det å sitte inne i den digre bilen min og se på deg som om du skulle vært et sjeldent dyr - jeg fikk assosiasjoner til den gangen vi var i Løveparken i Danmark - var ikke mitt stolteste øyeblikk.

Lavmålet kom imidlertid da jeg lot som om jeg applauderte forestillingen din. Det var ren hersketeknikk, og et grep jeg har ventet på å bruke siden en venninne fortalte at hun ble utsatt for det samme av en mann hun ble svært sint på en gang. Det var slett ikke pent. Men du verden så morsomt det var at du kunne bli enda sintere.

Beklager det også. Man skal prøve i det lengste å unngå å more seg på andres bekostning.

Det du nesten må ta på din egen kappe, var at du fikk hånden din full av fugleskitt. Jeg oppdaget dritten på dørhåndtaket da jeg bare tyve minutter tidligere skulle sette meg inn i bilen, så jeg fikk lirket opp døren ved å bruke én finger. Det gjorde ikke du, men som sagt: Den møkka har ikke jeg ansvaret for.

Jeg skulle til å si at du burde bruke det grønnjævlige skjerfet du hadde rundt halsen til å tørke av deg med, men da begynte køen å løse seg opp, gitt.

Med ønske om en bedre ettermiddag,

Birgitte

Signaleffekt

- Du? Gidder du å ta telefonen din, eller? spurte jeg min venninne. Det tutet som besatt. Vi var på vei til en jobb i Vestfold, og jeg så for meg en tur med fullt hornorkester hver gang noen ringte henne.

- Det er ikke min, det må være din, svarte hun og tok opp telefonen for å bevise at den ikke ringte.

Jeg var ikke overbevist. Selvsagt ikke. Jeg hørte jo tubamusikken ljome, bilradioen var av og jeg vet da hvordan telefonen min høres ut. Jeg stoler på ørene mine. Hva skal man ellers ha tillit til i denne ustabile verden?

Da fikk jeg øye på denne mannen:

som bare sto der for seg selv sånn helt uskyldig og varmet opp til en liten intimkonsert. Regner jeg med.

*

- Hei, du der! ropte jeg ut av bilvinduet. - Kan jeg ta et bilde av deg?

Han var positivt innstilt, men ville gjerne vite hva jeg skulle bruke det til. Jeg svarte at det var et vanskelig spørsmål, men at han nok kunne regne med å havne på Internett. Det virket han tilfreds med.

Jeg burde ha gått ut av bilen. Jeg burde ha diskutert en sak med ham. En sak jeg har grunnet på en stund.

*

For kan det være slik at ringetonen på telefonen din sier noe om hvem du er? Hvis det er tilfellet, kan det hende at jeg har en diagnose som går i retning av en litt splittet personlighet.

Lenge benyttet jeg nemlig Eric Claptons Change the World som ringetone på iPhonen. Men det sluttet jeg med da jeg ved et uhell kom til å skru på lyden da jeg satt i Stortingets diplomatlosje og brukte tre og et halvt minutt på å finne telefonen da den begynte å ringe. Jeg var redd de folkevalgte skulle tro det var et slags subtilt hint om at det sannelig var på tide å gjøre noe med verden, og jeg vil gjerne benytte anledningen til å avkrefte det.

*

På iPhoner kan man legge inn ulike ringetoner på ulike personer. Det kan være praktisk. En stund hadde jeg Veronica Maggios Jag kommer hver gang min mann ringte.

Det var litt på kanten Jeg ser det nå. Og mens jeg har dere her - de av dere som ble utsatt for den ringetonen minst et par ganger om dagen; unnskyld. Det er virkelig ingen som helst grunn til at dere trenger å vite noe som helst om vårt samliv på det området. Bare glem det hele. Vær så snill.

*

Etter at det gikk opp for meg at min utagerende ringetoneoppførsel plaget mine omgivelser, skiftet jeg til den nydelige Clair De Lune av Claude Debussy. I tillegg til You're no different av Alan Silvestri, er det noe av det peneste jeg hører.

Problemet var bare at jeg enten drømte meg bort i musikken, eller at jeg ikke hørte den i det hele tatt. Jeg skal også innrømme at jeg ved å velge noe av Debussy følte meg litt smart. Litt kultivert, liksom. Og da tenker jeg på kultivert som i forfinet, og ikke som noe som har med dyr eller mat å gjøre.

Men jeg er jo ikke det. Særlig forfinet, altså. Så jeg gikk tilbake til standardtonen Marimba. Noe som selvsagt fører til at jeg hopper til nesten hver gang en iPhone ringer, for de fleste har jo denne grassat kjedelige tonen.

*

Heller kjedelig enn slitsom, tenker jeg imidlertid. Min mann har Yellos The expert på sin telefon, og det er et signal jeg ikke er helt sikker på om han forstår rekkevidden av.

Ingen sover på Hotel Cæsar

Siden åpenhet inntil det pinlige er en av mine fremste verdier, har jeg behov for å bli litt intim. Så her kommer det: Vi er en sånn familie som ser på TV mens vi spiser. En slags intellektuell underklasse, altså.

Men i motsetning til hva man skulle tro, sitter vi ikke i stillhet og glaner på en skjerm mens suppen bare tidvis treffer munnen, nei: vi kommenterer nesten alt vi ser. Derfor er det svært lite vi faktisk får med oss.

- Nei, han SA ikke det! sier en av oss og ler ondskapsfullt, mens en annen kommenterer at det er dumt å stå på TV med øredobber så store som suppetallerkener. Den tredje sier kanskje hysj, men like etter er det den samme som peker og er HELT uenig med siste taler.

*

Siden min mann som regel er en del av dette tablået, kan jeg garantere opposisjon. Den mannen er uenig bare på faenskap. I alle fall kjennes det sånn ut hver gang jeg vil ha gardiner eller noe annet nødvendig.

*

Under dagens middag fikk jeg med meg at "sofaen var avhengighetsskapende". På Dagsrevyen snakket noen om at det muligens var for lett å bli sykemeldt, og at hvis man først la seg på sofaen, så ble man der.

Derfor gikk jeg rett fra bordet og la meg på sofaen for å teste det ut. Kanskje jeg kunne måle hvilepulsen min med det samme, tenkte jeg. Det kalles effektivitet. To ting på en gang, liksom.

*

Siden jeg hadde bestemt meg for å gi sofaen en sjanse til å gjøre meg avhengig, bestemte jeg meg for å legge meg rett ned og ikke gjøre andre bevegelser enn de som skulle til for å ligge godt. Det medførte dessverre at jeg ble liggende å se på Hotel Cæsar. Fjernkontrollen lå under bikkja.

For et show! På de ti minuttene jeg ble liggende var jeg vitne til en slags livskrise der det gikk opp for en dame at hun så og si hadde kastet bort livet sitt da hun plutselig fikk et glimt av "Det gode liv", jeg så en hvitsnippforbryter boltre seg med korrupsjon og korrumpering (usikker på forskjellen, men det hørtes fryktelig ut og må jo være dobbelt ulovlig) og til slutt var det jammen noe som liknet veldig på incest. Fysjom!

*

Da episoden var ferdig, og jeg lå som det måpende undermennesket jeg er mens rulleteksten føk over skjermen, hørte jeg en stemme si at jeg kunne vinne en drømmedag på Hotel Cæsar hvis jeg gikk inn på en eller annen side. Siden jeg ikke husket hvor jeg skulle gå inn, søkte jeg det opp på Google:

"Kjenner du noen som fortjener en drømmedag på Hotel Cæsar? Nominer en venn og bli med i trekningen av en drømmedag på Cæsar-settet," sto det på websiden. To heldige vinnere kunne få ta med seg hver sin venn til Oslo hvis de bare fortalte hvorfor akkurat de fortjente å vinne.

*

Jeg satt igjen med mange spørsmål, (i tillegg til at jeg håpet at den nominerte hadde skamvett nok til å ta med seg den som nominerte den nominerte hvis den vant - hvis du ikke hang med på den, kan du ha sett for mye på TV og ligget for mye på sofaen) men først og fremst lurte jeg veldig på dette:

HVEM I ALL VERDEN MENER AT LIVSKRISER, KRIMINALITET OG SEKSUELT MISBRUK KVALIFISERER TIL Å VÆRE EN PREMIE???

Da jeg fant meg selv med makspuls og svett panne halvveis stående i sofaen med iPhonen tre centimeter fra nesen (jeg hadde tatt av meg brillene for å ligge godt), innså jeg at jeg kanskje hadde levd meg litt for langt inn i fiksjonens verden. Og da jeg leste litt lenger ned i utlysningsteksten, gikk det for alvor opp for meg at Hotel Cæsar bare er kulisser og dårlig manus fra ende til annen.

For:

"Drømmedagen vil finne sted i mars, endelig dato vil vi komme tilbake til. Vi dekker transport, men ikke overnatting."

"Bare kom inn, men du kommer aldri ut. Mohahahaha."

Frisch vant nesten

Jeg er gift med en fantastisk mann. Fantastisk flott, fantastisk flink og fantastisk sta. Litt morsom og litt trang i nøtta noen ganger. Det må også sies når sannheten skal frem.

*

I går løp han og kollegaen hans Holmenkollstafetten. Alle de 15 etappene ble fordelt på to mann.

- Du kan jo trekke deg, sa jeg da jeg så at han nesten ikke klarte å bøye seg dagen før løpet.

- Nei, det er det bare damer og barn som kan, svarte han. Litt sta, der altså. Og litt lite politisk korrekt.

- Du KAN faktisk trekke deg, sa jeg da kneet hans laget lyder som en rusten saks.

- Nei! svarte han. Litt trang i nøtta, som sagt.

*

Tomannslaget kom på fjerdeplass. Av fire mulige. En bragd. Han synes det var irriterende.

Her er pressemeldingen de sendte ut: (Ja. PRESSEMELDING, faktisk.)

Frisch vant nesten

Rådgivningsselskapet FRISCH AS stilte eget partnerlag til Holmenkollstafetten. De to partnerne delte etappene nokså ujevnt mellom seg, og siktet mot toppsjiktet i den temmelig tynt befolkede klassen ”Menn veteraner bedrift”.

Smedstadgutt og bransjetungvekter Stein Jacob Frisch løp første og siste del av stafettløypen: 

-Jeg har stor respekt for den sårbare topografien på Oslos vestkant, og valgte derfor å løpe strekninger som allerede var flate, forklarer han.


Kompanjong og innflyttet Tøyen-gutt Atle Myre deler imidlertid ikke sjefens følsomhet for vestkantterrenget: 

- Motbakke er det jeg forventer når jeg krysser elva. Vi utkantfolk er så herda av livets motbakker at vi har en klar konkurransefordel foran vestkantfolka når det butter imot. 

Han mener at øst- og vestkantløpere stiller med ulike fysiske forutsetninger, men at det jevner seg ut til slutt: 

- Jeg har finregna på det, og kommet fram til at fordelene med vestkantfolkas aerodynamiske hårsveis annulleres av den karakteristisk høye nesetippføringa som igjen gir økt luftmotstand. Så dette her måtte bli jevnt uansett.

Daglig leder Frisch har jobbet systematisk over tid med å bygge bedriftslagets prestasjonsevne. I tillegg til selv å løpe Råskinnet og kjøpe nye joggesko, har han sniktrent resten av bedriftslaget gjennom strategisk geografisk posisjonering: 

- Hovedtanken bak å flytte inn i nye lokaler på Filipstad Brygge var å gi min rurale kompanjong en kulturell og sosial høydetrening som skal sette ham i stand til å prestere i høydene rundt Holmenkollen. 

Myre selv mener han stilte godt forberedt både fysisk og mentalt: 

- Jeg har forberedt meg systematisk i ukesvis ved å løpe rundt og rundt Tøyenparken når jeg har tid. Under selve løpet brukte jeg sånn der positiv visualisering: Jeg lot som om stafettpinnen var en nystjålet sølvlysestake, så løp jeg bare som en tulling gjennom villastrøka.

FRISCH AS’ stafettlag nådde så vidt målet om en topp fire-plassering i sin klasse, knepent slått av de øvrige tre lagene.

Banketten ble avholdt på Statoil Frogner i Baldersgate, hvor laget ble servert hver sin Wiener for en 10-er.


For kommentarer, treningsråd og annen informasjon, kontakt:

Stein Jacob Frisch, stein@frisch.as, tlf. 916 10 911
Daglig leder, partner og løper av etapper 1, 2, 3, 4, 5, 11, 12, 13, 14 og 15

Atle Myre, atle@frisch.as, tlf.: 905 28 737
Seniorrådgiver, partner og løper av etapper 6, 7, 8, 9, 10

* 

Og her er bildet jeg stjal fra mobilen hans:

Han kommer til å nekte å kjøpe fløteboller til meg i en hel uke, men det er verdt det. For at jeg ikke skal bli nektet fløteboller ytterligere en uke, skynder jeg meg å si at han ikke smiler (for det vil han i alle fall ikke ha på seg) - han har bare mageknip. Fra pølsen, antar jeg.

*

Frisch as har en egen nettside. Selvsagt har de det. Men det er enda ikke noen (tror jeg) som har sett hva som befinner seg bak det siste punktumet i følgende avsnitt (sjekk siden og trykk på "Om"):

"Stein Jacob Frisch er partner og daglig leder. Han har 18 års erfaring fra kommunikasjonsrådgivning, og var daglig leder for Geelmuyden.Kiese i Skandinavia fra 2001 til 2010. Han har tidligere vært daglig leder i ventureselskapet Katalysator AS og Credit Officer i UBS/Viking Ship Finance i Zurich.

Frisch er autorisert finansanalytiker (AFA) og er utdannet M.Sc. in Shipping, Trade & Finance fra Cass Business School, London og B.Sc. in Management Sciences fra Warwick Business School. I 2005 gjennomførte han programmet Leading Professional Service Firms ved Harvard Business School."

*

Det er meg som har fått lagt det inn (ved å presse min sønn; web masteren) og det er meg som har brodert det. Min kjære har (stille) akseptert at det ligger der, og jeg tror han har bildet på kontoret.

Er det rart jeg elsker ham?

Håper for øvrig at han elsker meg også. Selv etter at jeg ha lagt ut dette blogginnlegget.