Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 17. oktober 2014

Selfie har daua

Selungen Selfie er død. Jeg så det på Facebook fordi jeg følger Bergens Tidende.

Tidligere har jeg lest - i samme avis, for dette er en selunge som er født i Akvariet på Nordnes i Bergen - at selungen er født ("ååå") og at den fikk navn. Det ble utlyst en konkurranse om å finne det beste navnet og jeg må si de traff godt. "Selfie", altså. Det er både kreativt og veldig 2014.

Jeg er glad i mange dyr, men jeg går ikke i tog for noen av dem, og det er sjelden jeg griner når jeg leser triste historier om dyr. Faktisk kan jeg ikke huske at det har skjedd. At jeg har grått, altså. I alle fall på grunn av ting jeg leser i avisen.

Men lille, døde Selfie så så innmari død ut der hun eller han (jeg har kanskje ikke lest så nøye) lå på isen. Eller var det muligens bare betong som var malt hvit. Uansett underlag er det det tristeste fotografiet jeg har sett - kanskje i hele mitt liv.

"Vakre, lille skapning. Hvil i fred," tenkte jeg muligens. Jeg hadde antakelig ansiktet i litt triste folder. Eller, det vil si: Jeg hadde i alle fall en hel del triste folder i ansiktet, men det kalles rynker, har jeg blitt fortalt.

Jeg følte meg trukket til bildet på en underlig måte, og jeg og Selfie var et øyeblikk knyttet sammen i et felles håp om at den lille selen snart skulle svømme lykkelig rundt i en passe stor dam i himmelen.

Den sterke tiltrekningen bildet hadde på meg, fikk meg til å se ekstra nøye på både bildet og bildeteksten.

Og plutselig følte jeg meg både brukt, lurt og temmelig dum: For under bildet av det jeg trodde var en død, vakker sel sto det: "SELFIE: Her slapper den nyfødte selungen av inne på Akvariet tidligere i år. Nå er den død. FOTO: Akvariet i Bergen".


onsdag 15. oktober 2014

Pokkers mus

De fleste jeg kjenner sover nå. Til og med bikkja ligger og piper i søvne. Jeg tror han har mareritt.

Det er helt naturlig å sove på denne tiden. Jeg bærer ikke nag til noen av dem som har valgt ikke å holde meg med selskap.

Men jeg får altså ikke sove. Grunnen er todelt. For det første har jeg sovet det meste av dagen - delvis i lett narkose - og for det andre har jeg en leamus i høyre munnvik.

Det er definitivt leamusen som har det meste av skylden. Ikke fordi den er så fryktelig plagsom, men fordi jeg lurer på hva den vil!

Er det et hint? Og hvis svaret på det er ja, hva vil musa si?

*

Det mest åpenbare er at jeg må smile mer. Musa insisterer på at jeg med ujevne mellomrom skal smile, men altså bare med høyre side av munnen. Pokkers mus. Akkurat som om jeg går rundt og er sur?

En gang så jeg meg selv tilfeldigvis i et vindu. Jeg skvatt og var villig til å be om unnskyldning uten at jeg så vidt jeg husker hadde gjort noe galt. Kjerringa i vinduet så arrogant og strengt ut. Det  rare var at jeg var i et strålende humør den dagen.

Derfor kom jeg frem til to ting: 1) jeg ser sur ut når jeg smiler og 2) jeg må virkelig prøve å innarbeide en annen måte å smile på.

*

Dette prøver jeg å overføre mentalt til musa i høyre munnvik. "JEG ER IKKE SUR!" roper jeg inni meg. Helvetes gnager. Den skjønner ingen ting, den bare fortsetter å hale og dra i munnmusklene. Hvis noe sånt finnes.

Eller selvsagt finnes de, men det er ikke dermed sagt at vi alle har trent dem like mye.

*

Ettersom natten skrider frem, er det tid for bekymring. Jeg klarer ikke tenke så lenge på en sak uten at jeg ser etter ulempene. Denne egenskapen er nyttig, og det har ikke noe med pessimisme å gjøre. Det er ren overlevelsesteknikk:

Ulempen med leamus i høyre munnvik er naturligvis at rynkene kan bli litt ujevne. Jeg er i en alder der rynkene deiser ned i trynet uten motstand, og vil helst ikke ha flere alderdomstegn av en mus med ADHD som ikke engang greier å lage like rynker på begge sider av ansiktet.

*

Sånn som jeg har gått rundt hele livet, skulle man ikke tro at jeg var i stand til å få rynker. Jeg har satt min ære i å ha pokerfjes. Ikke en mine skulle røpe min sinnstilstand, tenkte jeg da jeg var ca 16 år. Og et par år etter da jeg reviderte denne holdningen, fant jeg ut at den var nyttig. Ikke minst som rynkeforebygger.

Fra Brian Atwoods instagramkonto

Men nei, da. Så greit skulle det ikke gå. Da vi for et par uker siden tok nye bilder til nettsidene på jobben, gikk jeg inn i en dyp og ukeslang depresjon:

Fra regjeringen.no

Hva skjedde? Hva er den stripen på kinnet? Og de greiene ved øynene? Er de tegnet på i ettertid? En rask kikk i speilet fritok fotografen for all tenkelig manipulasjon. Dette er meg.

Og dette var meg.

Fra russeavisa. Porsgrunnsruss 87!

Hvis du leser dette og er yngre og har færre ryker enn meg, så nyt det. Og pass på å få nok søvn. Det kan nok hende jeg har bommet litt der.

mandag 13. oktober 2014

Lekre, lange og lilla

SVs Heikki Holmås vil at man skal få ti kroner i skattelette pr kilometer man sykler til og fra jobb. Jeg synes ikke han tar i hardt nok.

Faktisk kunne jeg godt tenke meg å få en direkteutbetaling hver gang jeg går i stedet for å bruke bil. Jeg fortjener det, og jeg trenger det.

Det har jeg funnet ut i dag.

*

Da konferansen jeg var på var ferdig og jeg så at solen skinte, bestemte jeg meg for å gå hjem. Bena mine styrte meg rett mot Frogner og plutselig befant jeg meg inne i en av mine favorittbutikker, Briskeby Gods.

Det passet fint, for jeg trengte en pause.



Briskeby Gods har utrolig mye pent, og selv om jeg har sverget på at jeg ikke skal kjøpe sko i klesbutikker, er jeg villig til å gjøre et unntak her: Jeg fant et par lilla, semskede støvletter til bare 5.800 kroner. Et røverkjøp, med andre ord. Og da har jeg ikke sagt hvem som er røveren.

*

Jeg gikk i sirkler rundt de lekre støvlettene og planla hvordan jeg skulle fordele kostnadene. Litt cash, og to plastkort er normalt en grei fordeling, men siden min kjære har avslørt en av mine hemmelige konti, er jeg litt ekstra påpasselig. Jeg vurderte til og med Flax-lodd, men jeg rakk ikke tenke så mye mer før telefonen ringte.

Det var min mann.

Hvordan han ALLTID klarer å ringe når jeg er inne i en klesbutikk, må gudene vite, men ikke bare har han en velutviklet sans for å vite hvor jeg befinner meg, han har det også med å ringe og avbryte det som kunne blitt et lykkelig øyeblikk for både meg og de hjemløse støvlettene.

Jeg brøt umiddelbart sammen og tilsto, men jeg valgte å beskytte den uskyldige tredjeparten som de lange, lilla i størrelse 38 jo faktisk var.

- Ja, jeg er inne i en butikk på Frogner, ja, sa jeg.

Han ba meg kose meg, jeg spurte hvor mye jeg kunne kose meg for og etter det ble det slett ikke koselig, for da valgte han å minne meg på den siste tids shopping som hvis jeg bare hadde prioritert litt annerledes, kunne gitt meg et nokså pent hus i et sydlig strøk.

- Stå stille, jeg kommer og henter deg, sa han med en stemme han normalt bare bruker på bikkja.

*

Det samme hvisket jeg ømt til støvlettene. De bør helst ikke være utsolgt i morgen, for da blir jeg veldig lei meg.

Jeg lurer på hvor mye Heikki Holmås mener at jeg fortjener ved å gå fra jobben og til favorittbutikken min på Frogner. Noe sier meg at han ikke engang vil ta meg alvorlig, men det er i så fall gjensidig.

onsdag 8. oktober 2014

Navlebeskuelse

Jeg har nevnt det før: Gud kunne gjort en bedre jobb på et par felt. Ikke misforstå. Jeg er dødsimponert over hva Han har fått til, men likevel ... hvis han er så allmektig, kunne han ikke grepet inn og fikset småting som ikke er helt optimale?

Jeg tenker ikke på de fattige barna i Afrika. Eller det vil si - jeg tenker en hel del på dem, og i tillegg tenker jeg en del på krig og fred og sånn - men det er ikke det jeg mener Han burde fikset opp i.

Faktisk mener jeg at det er vår jobb.

*

Når det gjelder kroppen vår, har vi begrensede måter å endre den på. Du vil kanskje protestere her, og før du gjør det vil jeg si at jeg er enig med deg hvis du tenker på kirurgi, for eksempel. Et menneske kan dessuten både forbedre og forverre kroppen sin ved spising og trening.

For ikke å snakke om hvordan man kan ødelegge både for seg selv og andre (fysisk og psykisk) hvis man misbruker rusmidler. Vi kan til og med endre arvematerialet vårt hvis vi er uforsiktige.

Dette er giftig. Ikke spis sånne. Da kan du kødde med genene dine.

Men se bort fra alt det der hvis du kan.

*

La oss se litt på navlen.

Navler er ekle og har ingen funksjon.

Navlestrengen har imidlertid en fantastisk funksjon. Og det er her jeg tenker at Gud har gjort en jobb få - muligens ingen - kan gjøre etter Ham. Vi mennesker kan lage babyer. Tenk det! Og frem til de er født er navlestrengen livsviktig.

Men navler? De er jo bare arr som burde grodd rett etter at navlestrengen ble kuttet. Det er ingen som helst grunn til at vi skal ha en grop midt på magen. Er den der for å minne oss på at vi er født av et annet menneske? I så fall er det temmelig teit. Alle er jo født, liksom. Vi kommer ikke unna generasjonene før oss om vi aldri så gjerne vil.

*

Jeg mistenker at Gud rett og slett glemte å gjøre noe med navlen. Jeg tror Han ble litt stresset da Han oppdaget at mannes testikler ble hengende og dingle midt under der, og rett og slett glemte neste punkt på listen, nemlig navlen.

For det er jo ikke tvil om at navlen kunne hatt en funksjon når den først insisterer på å være der den er. Den kunne for eksempel vært en ventil som slapp ut luft før den ble så forpestet av bakterier at den heter en fjert.

Og mens jeg er inne på det temaet: Ikke tro at den som går bak deg ikke kjenner det hvis du slipper ut luft mens du går på et fortau. La oss bare si det sånn i kveld.

mandag 6. oktober 2014

Helvetes bankeånder

Høstferien har vært avslappende. I gjennomsnitt har jeg sovet 18 timer i døgnet, og jeg så frem til en arbeidsuke med energi i overflod. Men den planen gikk i dass, og det oppdaget jeg ved ellevetiden natt til søndag.

Med øret mot puten hørte jeg lav banking. Bikkja – som lå ved føttene mine og passet på meg – hørte det han også, men i hans peanøtthjerne, var dette utvetydige bevis på at hans matmor og store kjærlighet var sekunder fra å bli drept og hugget opp i småbiter.

Han hoppet opp og ned og bjeffet angriperne til døde.

Den skumle vakthunden vår, Wiskey

Tredve sekunder etter hadde vi det samme levenet én gang til, og det gjentok seg med ujevne mellomrom en halvtimes tid.

Jeg slo på lyset og gikk ut i stuen. Fra stuevinduet kunne jeg se at det var fullt lys på hos naboen, og etter en rask sammensetning av fakta 1) nabo A hadde flyttet ut i forrige uke og 2) Det luktet grønnsåpe da vi kom hjem fra hytta (Sønn: «ÆSJ! Hva lukter det her! Jeg: «Grønnsåpe. Det er virkelig ille at du ikke kjenner igjen den lukten …») … antok jeg at nabo B hadde flyttet inn og at de holdt på å pusse opp.

I et kort øyeblikk fikk jeg følelsen av det var noe galt. Men da det slo meg at det som skurret var at de pusset opp selv, og ikke brukte skikkelige, skattbare håndverkere, skammet jeg meg. Ikke bare røpet jeg at jeg er blitt litt snobbete, men jeg avslørte også at jeg ikke vet opp og ned på en malerkost.

Klokken begynte å nærme seg midnatt. Jeg regnet ut at jeg kom til å sove en tredel av høstfereienormalen hvis de ga seg med bankingen umiddelbart.

Jeg fikk anledning til å gjøre flere og mer avanserte mattestykker gjennom natten.

Bikkja var i alarmberedskap. På et tidspunkt tok jeg ham i skole: «Se her, Whiskey! Det er bare meg som banker!» løy jeg og banket i veggen. Den bankingen førte til et raseriutbrudd av en annen verden fra kjøteren, som nå løp rundt seg selv oppå min dyne for å beskytte meg mot bankeånder som han nå antok at hadde inntatt kroppen min.

Morgenen kommer selv om man ikke sover om natten. Det er en hver søvnløs kvinnes trøst. Da jeg ferdig påkledd og litt smal i øynene låste døren bak meg for å dra på jobb, hørte jeg naboen komme ut.

Jeg tverrsnudde: «Er det du som bor der?» 
Naboen smilte stolt og bekreftet. 
«INGEN BANKING ETTER ELLEVE! OK?!» freste jeg som på et blunk var gått fra sivilisert til rabiat. I det jeg sa det, ante det meg at jeg kanskje burde sagt noe hyggelig - noe i retning av "Velkommen hit og gratulerer med ny leilighet" eller noe, og for å sukre det noe beske budskapet, sa jeg "JEG HOLD PÅ Å BLI SMÅSPRØ I NATT!!!"

Pussig nok virket det som effekten av mitt første utsagn bare ble forsterket i negativ retning. Folk er rare.

Da min mann og jeg sto i heisen på vei ned til bilen, nektet han å se på meg. 

Jeg har vært med på dette før: Jeg gjør noe han synes er dumt, han vil ikke si det til meg fordi han tror jeg ikke takler kritikk (dust!) og derfor blir han gående å se på skotuppene sine i ukesvis. Jeg var i ferd med å trykke på stoppknappen og nekte ham å gå ut av heisen før jeg fikk et ordentlig svar.

- Kom med det! sa jeg. – Si det du har tenkt å si!

- Du fremsto kanskje litt nevrotisk, sa min mann som ikke er i stand til å lyve, men som er veldig diplomatisk.

Da informerte jeg ham og resten av sameiet akkurat hvor nevrotisk jeg kom til å bli hvis jeg ikke får sove natt til i morgen.

søndag 5. oktober 2014

En mulig død Birgitte

Jeg sto på badet og kikket kritisk på mitt eget speilbilde. Jeg så litt død ut, faktisk. Håret hadde gitt opp forlengst (fjonene så ut til å ville flykte fra skallen), og huden var i ferd med å trekke seg tilbake over hoftebena. For en gangs skyld er jeg for tynn, men tynn på rare steder, ikke pent tynn.

"Kvinner i din alder ser bedre ut med tre kilo for mye enn tre for lite," sa en mann til meg for et par dager siden. "Sier du det," sa jeg og lurte på hvor gammel han trodde jeg var. 80? 90? Jeg håpet 80. 90 ville vært ny personlig rekord, og en dobling av faktisk alder.

*

Det slo meg at jeg kunne være død uten å vite det. Tross alt er det jo ingen som vet med sikkerhet at de døde er klar over at de er døde. Noen mener jo til og med at de døde kan føre en dialog med de levende - attpåtil for penger - så jeg vil si at det er grunn til å tro at min mistanke kunne være riktig: Jeg levde ikke lenger.

Det første som slo meg etter denne innsikten, var at jeg kunne droppe tannpussen. (Hurra!) Jeg synes det er utrolig kjedelig å pusse tenner. Jeg gjør det - minst to ganger hver dag - men den tiden kunne jeg gjerne heller brukt på å pugge kyrilliske bokstaver eller til og med tysk grammatikk.

Spøkelser har så vidt jeg vet ikke dårlig ånde. Hellig ånde, kanskje, men ikke dårlig. Det kommer muligens av at de ikke ånder. Det er selve definisjonen på at man er død: man ånder ikke lenger.

*

Der jeg sto og angret på at jeg hadde klaget på fedme i så mange år, hørte jeg en flue. Det er høstferie, og vi tilbringer den på hytta på fjellet. Visstnok har samtlige fluer i området søkt vern mot vær og vind, og flyttet inn hit det halvåret vi ikke har vært her, og vi har brukt timer på å ta livet av en gerilja-fluekoloni som sender ut én og én flue for å plage oss. Så fort vi har kverket én jævel, kommer den neste. Det er til å bli småsprø av.

*

Kanskje var det i forsøket på å drepe en flue jeg hadde omkommet? Det er flere meter under taket i denne hytta, og fluene vet selvsagt å søke seg til det høyeste punktet. Vi har en gardintrapp avsatt kun til å drepe fluer og skifte lyspærer.

Flua på badet surret over hodet mitt og tok så rennafart mot hodet mitt. "Føkk!" ropte jeg i det den surret seg inn i hår-antennene mine. Den falt på ryggen ned på gulvet av sjokk.

Der lå den og angret på sitt uansvarlige tokt mens jeg fikk nok et bevis på at mitt liv på jorden var over. Fluer er jo åtseletere, ikke sant?

Men selv som spøkelse er jeg nådeløs mot frekke idioter. Jeg tok do-bladet mitt og slapp det elegant ned på det fortvilede insektet.

BÆNG!

Og da jeg plukket opp bladet og så at den billedskjønne modellen på baksiden hadde fått en ny skjønnhetsflekk, følte jeg meg faktisk litt livligere.



lørdag 4. oktober 2014

Ello, Ello!

- Er du på Ello, eller? spurte jeg min sønn. Jeg var ganske fornøyd med å være litt mer innovativ enn ham, for jeg var ganske sikker på at jeg er den første i familien som er elloist (det var for øvrig et ord jeg fant på nå).

- LO? svarte 16-åringen.

- E-L-L-O, svarte jeg. Pedagogisk. Og kanskje litt arrogant.



- Hvorfor skal jeg være der? spurte han.

Jeg svelget fire-fem æh'er og sa "Fordi det er det siste, kule!"

- Så hvorfor er du der? spurte han (og jeg skjønte ikke at det var en fornærmelse før jeg skrev det ned nå, faktisk).

- (Æh, hm, uh) ... fordi det ikke er reklamer der, sa jeg.

- Du kan jo bare laste ned adblock og få Facebook til å bli reklamefri! sa han.

Jeg lot som jeg visste det fra før, og bestemte meg for å bli litt mer offensiv. Jeg er jo tross alt den voksne her.

- Du er bare sur fordi du ikke er der, sa jeg.

Jeg kunne like gjerne lagt til "æda, bæda".

- Pøh. Jeg kan når som helst få en invitasjon og bli medlem, sa tenåringen.

- Ja, ha! Hvem av da, lissom? lo jeg.

- Av deg, vel! sa han.

Og hva gjør man ikke for sine barn. Men han får det ikke i kveld.