Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 28. mai 2016

Først i køen

IQ-tester kommer i mange former, men hvem skulle trodd at et helt normalt apotek i Tønsberg skulle bevise en gang for alle at jeg er under middels smart?

"Trekk kølapp for resepter" sto det på en skjerm. Skjermen var illustrert med en stor grønn knapp og en stilisert finger viste hvordan man skulle bruke sin egen finger for at en lapp med et nummer på skulle komme ut av kølappmaskinen.

Om jeg hadde hatt plunder med å forstå denne enkle instruksjonen, kunne jeg bare sett på damen som sto foran meg og gjorde alt etter boken. Hun la fingeren på skjermen og rasket med seg lappen som kom ut. Nummer 033 sto det på hennes.

*

Jeg la min finger på den grønne delen av skjermen og ventet. Det er ingen overdrivelse å si at det ikke skjedde en dritt.

Jeg la to fingre på skjermen - vel vitende om at jeg har tynne, rare fingre. To av mine fingre tilsvarer én normal finger.

Det skjedde fremdeles ikke noe. 

Etter at jeg hadde prøvd samtlige fingre på begge hender både alene og sammen med én eller to andre fingre, sa jeg "Kan det være noe galt med denne, tro?" ganske lavt. Til meg selv, nærmest.

*

Men siden jeg hadde stått såpass lenge foran denne svikefulle kølappskjermen, og siden det var fem andre kunder bak meg, viste det seg at det allerede var flere som hadde stått klare til å bryte inn ved første tegn på at jeg hadde begynt å gi opp. To ansatte styrtet til. Den ene la fingeren sin på skjermen - nøyaktig slik jeg hadde gjort det - og ut kom lappen med 034 på.

Jeg gikk rett til kassen. Samtlige apotekere var ledige. De hadde hatt en stund på seg til å få bort køen.

*

- Det tok da veldig lang tid, sa min mann da jeg møtte ham utenfor. - Var det kø?
- Ja, men den var bak meg, sa jeg og fortalte om utfordringene jeg hadde med å få skjermen til å reagere.

- Antakelig har du for dårlig blodomløp i fingrene, sa han og det var faktisk noe av det smarteste han har sagt innenfor et tema som kan katalogiseres som kropp/medisin.

Dette er altså den samme fyren som helt oppriktig trodde at mennesker har to mager (én til drikke og én til mat), som var overbevist om at menn har ett ribben mindre enn kvinner (Gud tok et ribben fra Adam og lagde kvinnen, remember?) og som fremdeles nekter for at kvinner har adamseple.

Til å være kritisk til Bibelen og andre historier man ikke kan bevise, er han merkelig preget av det han lærte på søndagsskolen.

- Det er faktisk mulig du har rett, sa jeg anerkjennende. - Kanskje jeg er litt død?
- Nei, du er bare en kald fisk, sa han.

Og det er faktisk det peneste han har sagt til meg på flere uker. Hvilket jo er nokså sørgelig.

*

Da vi kom tilbake til hytta, trøstet jeg meg med Whiskey. Hunden vår, Whiskey. Ikke den som er på flaske.

Jeg tok ham på fanget og gråt litt i pelsen hans. Det likte han ikke noe særlig, og ga tydelig uttrykk for at jeg fikk riste av meg selvmedlidenheten hvis han skulle gidde å bli klødd på magen.

Så da klistret jeg på meg et smil og foreviget oss.

- Ok. Hun skal få ett bilde siden hun sutrer sånn.

- Faen, a. Fortsetter hun å knipse?

- Nå gidder jeg snart ikke mer. Men hey! Vi likner!

- Ha, ha, ha! Vi likner kjempemye!

- Jeg ler meg ihjæl! Se på det trynet! Snakker om snerpete.

- Hun sa at jeg skulle få ost hvis jeg gikk med på ett bilde til.

- Jeg har gjort jobben min, kjerring. Få ost!

- Slipp meg! Din gale torturist. OST! NÅ!

lørdag 14. mai 2016

Drittpakker og bikkjeslagsmål

Hårballen vi kaller Whiskey, som er en tibetansk terrier på syv år, og jeg har vært på tur. Vi var ikke enige om at det hadde vært en fin tur da vi kom hjem igjen.

Én ting var at det blåste (de kjempestore ørene mine er sensitive for all vind over 3 m/s) men det største problemet var testosteron. Et ikke uvesentlig poeng var også at stemmen min som forsvant torsdag morgen fremdeles ikke var funnet. Jeg hørtes ut som en ustemt klarinett spilt av en tonedøv 12-åring uten selvinnsikt, men med stort engasjement og ambisjoner om å fylle Royal Albert Hall før sommeren.

*

Akkurat der veien deler seg og man kan velge å ta til høyre langs kyststien eller til venstre gjennom Furustrand camping, så jeg en stor, sort hund som sto midt på kyststien. Derfor dro jeg med meg en litt uvillig Whiskey mot campingplassen. Han hadde også sett den firbente.

I det vi kom inn på campingplassen, bestemte dyret seg for å tre av på naturens vegne, og mens jeg sto med baken opp og en sort pose på hånden for å finne igjen etterlatenskapen, hadde den store, sorte hunden, som viste seg å være en kongepuddel, tatt oss igjen.

Fremdeles i en posisjon med hodet lavere enn baken, var jeg i ferd med å knyte igjen posen da jeg kjente hundebåndet stramme seg rundt knærne mine og låse bena mine sammen. Det kom et rykk, og i det jeg ble kastet bakover, glapp jeg posen - som plutselig hadde fått motor, for hvordan kunne den ellers flydd over gjerdet til beboerne i en av campingvognene?

Campingvognens herre ga meg posen tilbake som om det skulle vært håndvesken min. Jeg tror til og med han bukket. Veldig sært.

*

De to firbente sto nå bare tre meter fra hverandre, og halene kunne pisket eggehviter stive på rekordtid. Det hele så hyggelig ut for uinnvidde.

- Er det tispe? spurte jeg håpefullt.

Damen med kongepuddelen så bekymret på meg, og jeg skjønte at hun bare hadde hørt rare lyder.

- Jeg kan garantere at min hund er snill, sa hun.

- Det er min også, men ikke mot sorte hunder, sa jeg.

Det var i alle fall det jeg mente å si, men det hørtes ut som "ÆÆÆOoooUUUUaaaAAA -host-host-host".

Hun smilte høflig og slapp båndet slik at den krøllete, store fikk hilse på min schizofrene 11 kilo lille, gale ulv i uskyldig tibetansk, myk hundepels.

*

Det var intens logring fra begge parter i to nanosekund eller deromkring. Så var det plutselig umulig å skille puddel fra tibbe, og lydene overdøvet fullstendig mine forsøk på å snakke bikkja til fornuft.

Min intensjon var å være streng, men rettferdig, og be Whiskey om å huske på den kristne oppdragelsen vi har prøvd å gi ham. ("Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg", Matteus 7:12)

Men lydene jeg laget ble tolket som om jeg var redd, og det kan jeg forstå, for det var et element av hyling der.

Jeg røsket bikkja tilbake og snakket hardt til ham. Både han, puddelen og de to menneskene som sto der, så forundret og bekymret på meg. Du vet ikke hva det er å bli undervurdert før en kongepuddel har sett på deg med et bekymret blikk. Det gjør noe med deg.

*

- Dette hadde ikke skjedd hvis de hadde vært løse, sa den ene damen.

Jeg minnet dem på båndtvangen, men det så ut som de trodde jeg var i ferd med å få et lett anfall av rabies.

- Det som folk gjør galt, er at de trekker bikkjene med seg når det er de som er redde, sa den andre damen og nikket mot meg som for å understreke at jeg var årsaken til min hunds åpenbare psykiske ustabilitet.

- Han liker bare ikke trynet på sorte, store hannhunder, sa jeg og la til at jeg har ham mistenkt for å være rasist.

Heller ikke nå skjønte de et ord av det jeg sa. Stemmebåndene mine holdt på å ryke av presset jeg utsatte dem for i forsøket på å gjøre meg forstått.

*

Samtalen utviklet seg imidlertid uten min hjelp, og paret fra campingvognen som hadde fått en drittpakke inn på den nylagte verandaen blandet seg inn. Jeg bidro som best jeg kunne, men jeg begynte å bli lei av at de insisterte på at grunnen til at jeg hadde dratt til meg bikkja og laget ulyder, var at jeg var redd.

De gode rådene om hundehold og teoriene bak hundepsykologi begynte å kjede meg, men det kjedeligste var selvsagt at jeg ikke kunne delta i diskusjonen.

- Hvis du er redd for andre hunder, må du ikke vise det til din hund, sa en av dem.

Da hadde jeg fått nok. Jeg begynte å gå, og leverte avskjedsreplikken min:

- Tusen takk for alle gode råd, men for å være ærlig kunne jeg ikke gitt mer faen.

Og tenk! Stemmen min var tilbake! "Ikke gitt mer faen" ble riktignok levert med litt ujevn diksjon og en aldri så liten skjærende, sprukken overtone, men det var ingen tvil om at jeg gjorde meg forstått.

Whiskey. Befrir verden fra skumle hunder.

fredag 13. mai 2016

Zip it!

Omtrent alle jeg har prøvd å snakke med de to siste dagene har bedt meg om å slutte å snakke. De fleste har gjort det av medfølelse, men ikke alle. Han jeg deler bankkonto med, nyter stillheten, men prøver likevel så godt han kan å få meg til å snakke sånn at han får mulighet til å be meg holde kjeft.

- Hva vil du ha til middag?
- Grø...
- Hysj!

- Helvete heller!
- Hva skje...
- Ti stille! Du blir bare verre av å snakke!
- Men ...
- Hysj, sa jeg!

- Oj, så langt gresset er, jeg bør vel klippe det.
- Ja ...
- Sett deg ned og slutt med den pipingen!

- Jeg drar på butikken, er det noe du vet vi trenger?
- Kanskje du ka...
- Skriv det til meg i en sms!

(Jeg skriver at jeg trenger en bok.)
- Hvilken bok skal du ha, da?
- Bare finn en ...
- SKRIV DET TIL MEG! IKKE SNAKK!

- Vet du om vi får besøk i helgen?
- Jeg skal sjekk...
- Stille!

- Er du kald? Skal jeg tenne i peisen?
- Nei, det ...
- Du må slutte å snakke har jeg jo sagt! Vil du ikke ha stemmen igjen, eller?
- Vil du?
- Zip it!

- Jammen er det fint ute nå! Ikke sant?
- Jo ...
- Stille, sa jeg!



- Se nå er det Tegnspråknytt på NRK, følg med nå!
- Du, jeg er jo ikke ...
- Bruk tegn!

- Så du den gule Corvetten som kjørte forbi?
- Nei, jeg ...
- Du trenger ikke kommentere alt jeg sier, vel!

(Jeg mimer "Husket du tyggepinner til dyret?")
- Hahaha! Hvorfor fekter du sånn?
(Jeg prøver å tegne en pinne i luften, later som jeg gnager på den og peker på bikkja.)
- Har du feber, eller?
(Jeg henter en tyggepinne og peker på den.)
- Er du sulten?
- Aaaaaaa!
- Så sulten?
(Jeg viser fingeren.)

(Roper fra kjøkkenet)
- Nå har vi i alle fall mat for noen uker!
- ...
- NÅ HAR VI I ALLE FALL MAT FOR NOEN UKER!
- ...
- HØRER DU HVA JEG SIER, ELLER?
- ???

lørdag 30. april 2016

Røyk, ingen ild

Det har vært en tøff dag. Som kjent er det få eller ingen som opp gjennom historien har anerkjent kvinnenes innsats i kriser, krig og andre harde tider, så hvis vi vil fortelle verden om våre offer, må vi gjøre det selv.

Mann og yngste sønn har løpt Råskinnet. Jeg har hørt at det kan være farlig. Alt fra forkjølelse, via brukne ben og plutselig død kan være konsekvenser når innbilt udødelige 18-åringer og innbilt overtrente middelaldrende hankjønn kjemper seg mot mål i kulde, sørpe og stiv kuling.

Og hva gjør kvinnene som venter hjemme mens dette dramaet pågår? Vi må lufte bikkjene selv. I regnvær.

Da vi dryppende våte kom inn etter turen der bikkja for det meste hadde spist gress som han markerte på rett etter, var vi så kalde at vi skalv begge to. Det var akkurat som en ut-av-deg-sjæl-opplevelse: Jeg så på meg selv, skjønner du?

*

Derfor kommer det nå noen avsnitt i tredjeperson:

Den værbitte kvinnen sto hutrende i stuen. Vannet rant som elver ned fra skuldrene og ned på gulvet. Hun var våt i håret og brilleglassene hadde samlet så mange regndråper at hun et øyeblikk trodde hun var under vann. Hun tok et par prøvende svømmetak og oppdaget at hun var omkranset av luft. Kald luft.

Hva skulle hun gjøre nå?

Hun tenkte tilbake til da hun var omtrent 12 år og speider. Rundt halsen hadde hun et gult speiderskjerf og på ermet bar hun stolt fyrbøtermerket.



Det er trygt å si at hun hadde jukset grovt for å få den lille tøybiten. Ikke bare det, hun hadde mast og manipulert helt til hennes mor skrev under på at hun hadde ekstreme kunnskaper når det gjaldt å få selv søkkvåte pinner til å føle en indre trang til å brenne lystig. Underskrift fra en voksen var nemlig nok for at den 15-årige speiderlederen skulle bestille opp det etterlengtede ferdighetsmerket.

*

Dersom du hadde fyrbøtermerket på uniformen, skulle du ha inngående kunnskap om det å gjøre opp ild.

Her er kravene hun burde ha innfridd:
  1. Vis at du kan legge i og tenne opp i en ovn og en peis.
  2. Vis at du kan lage et ildsted ute alle årstider. Vis minst tre båltyper. Vis at du vet når det er lov å tenne åpen ild.
  3. Vis at du kan bruke stormkjøkken/spritapparat, multifuel-/parafinbrenner (f.eks. primus) og gassbrenner/propanapparat. Vis at du kjenner alle forsiktighetsreglene.
  4. Vis riktig bruk av øks og sag ved å gjøre klar veden til leirbålet på en tur.

Kort tid etter at hun hadde lagt vedkubbene av knusktørr bjørk i peisen, ble det klart at hun strøk med høye kneløft allerede på punkt 1.

*

Her er jeg ferdig med å omtale meg selv som "hun" og fortsetter i jeg-form.

For: Jeg var smertelig klar over at jeg aldri fortjente det ferdighetsmerket. På toppen av det, har jeg gått gjennom livet som et levende eksempel på at røyk kan oppstå uten ild når som helst.

Jeg tenkte tilbake på alle gode råd som ikke inkluderte brennbar væske. Jeg er nokså ubrukelig i krig og fred, men jeg er ikke gal.

*

"Stearin!" tenkte jeg. Det hadde jeg nemlig hørt at skulle være rene hjertemassasjen for et bål.

Derfor gikk jeg rundt i hele hytta og samlet halvbrente telys. Jeg pirket nennsomt bort veken og den lille metallgreia som veken sitter fast i. Her skulle det ikke være noe som forstyrret flammene.

Jeg rev opp store deler av en utgave av Dagbladet fra i fjor og krøllet strimlene slik at det skulle være et optimalt forhold mellom papir og luft. Oksygen er nemlig én av tre ting som skal til for å få fyr. De to andre er brennbart materiale og varmekilde.

I tillegg til papir og ved (brennbart materiale) tømte jeg resten av boksen med de små opptenningsbrikkene som er en hver bålbrenners trøst. Og altså stearin.

Det var på tide å tenne en fyrstikk (varmekilden).

Og hey! Det brant!


I omtrent ett minutt.


Jeg prøvde gjenopplivning i en halvtime før jeg erklærte pasienten for død.

Og da var jeg så lei og kald at jeg la meg under et pledd på sofaen.

Bikkja - som fremdeles var ganske våt - kom for å trøste.

Riste, riste, riste

Hæ? Er du kald? Skal vi gå ut en gang til?

Ikke det, nei. Da blir jeg her. Fint om jeg får teppet ditt.
Eller forresten, det er så vått og ekkelt.

søndag 24. april 2016

Overtidsmat

Baker Hansen i Kirkegaten stengte klokken 17. Jeg var der 16.58, men det er nok med to minutter når man bare skal ha en glutenfri bolle. 

Det var i alle fall planen.

*

Jeg skulle jobbe sent, og jeg var sulten.

- En bolle metter jo ikke stort, sa jeg til meg selv og var dermed i modus for å kjøpe mer enn én. Jeg hadde oppdaget at bakeriet hadde igjen seks glutefrie kaniljeboller. Ren flaks, for disse bollene er så gode at de blir utsolgt på et blunk.

Da så jeg en kyllingsalat som kikket fortvilet opp på meg. Det var den eneste de hadde igjen.

- Alle de andre ble valgt, sa salaten med triste avocadoøyne. Dressingen kunne vært tårer hvis den ikke hadde ligget for seg selv i en liten beholder midt i salaten. Jeg lurte på om dressingboksen kanskje så mer ut som en nese, men ble distrahert av en sukkerert som helt klart smilte et tappert smil.

Dette er en sukkerert som smiler (Foto: Mari Svenningsen/ICA)

Hvis du lurer på hvordan jeg kunne se et avokadoøye, har du jammen ikke mye fantasi, men jeg håper dette vil gi deg en indikasjon på hvordan jeg ser verden. Når jeg ser en avokadobit.

Bildet er rappet og manipulert

- Jeg vil gjerne ha den kyllingsalaten, sa jeg til damen bak disken mens jeg husket at det var stygt å peke. Men det er da vel ingen som tar seg nær av at jeg peker på en salat? I så fall må reglene endres. I det minste revideres.

*

Forslag til revidering av peke-regelverk

Før 
Det er ikke lov å peke

 
Det er lov å peke, men bare hvis du ikke peker på noen når du er sint. Du må dessuten ha rene negler og aldri vifte med fingeren mindre enn 50 centimeter fra nesen til den du peker på - med mindre dere er to likeverdige parter som er enige om at avstanden kan være mindre. Normal håndhygiene er en forutsetning. For alt. Ikke bare når det gjelder peking. Hvis du er sammen med noen på soverommet eller et annet egnet sted for nakenhet, er det lov å peke, men ikke samtidig som du ler.

Begrunnelse 
Globalisering. Folk reiser mye mer en deres språkkunnskaper skulle tilsi, og peking er derfor å anse som en del av det internasjonale fingerspråket. Dessuten er det en generell trend at folk blir fornærmet mer nå enn før, og man bør derfor tilstrebe nøytralitet - derav den nye regelens forutsetninger og begrensninger.

*

- Hvis du tar en appelsinjuice i beger i stedet for appelsinjuice på flaske, er den inkludert. Det er akkurat like mye i begge to, sa hun, og jeg tok det som et tegn på at kyllingsalaten snart var min (og at verden var rar). 

Appelsinjuicen på flaske ble byttet ut med et beger fylt med juice, og jeg fikk med et sugerør. 

Ulempen med et beger (i motsetning til en flaske med skrukork) er at det ikke kan legges i vesken – det må bæres. Forsiktig. Men hvis jeg kan spare seks ti’ere på å bære noe som ikke engang er særlig tungt, sier jeg bare ja og takk.

*

Å få drikke med på kjøpet, gjorde meg vennlig innstilt, og når jeg er vennlig innstilt, shopper jeg. Jeg shopper mye, og nå tror du kanskje at jeg ofte er vennlig innstilt, men det er en forhastet slutning, for jeg shopper når jeg er sur også.

- Jeg lurer på om jeg skal ta en kaniljebolle i tillegg, sa jeg, men hun skjønte heldigvis at det var et retorisk spørsmål, så hun var allerede i gang med å pakke den ned i en pose da jeg kom på at jeg ikke visste hvor lenge jeg kom til å bli sittende utover kvelden.

- Du – jeg tar to boller til, jeg, sa jeg og hun trodde antakelig at handelen var avsluttet.

Der tok hun feil.

*

- Jeg tar de tre siste bollene også, sa jeg fort. 

I ettertid kan jeg forklare det med at jeg synes synd på dem fordi de kom til å bli kastet, men det er en etterrasjonalisering som ikke vil tåle granskning.

- Skal du fryse dem ned eller greier du å spise så mange, spurte hun og kastet et blikk på bollekinnene mine. 

"ELLER GREIER DU Å SPISE SÅ MANGE"!!!!!??? 

Hva er i veien med folk?

*

Jeg tok det som en så stor innblanding i min private sfære og høyst personlige komplekser at jeg vurderte å la både mat og drikke bli igjen.

- Høp-grmpf-kak, sa jeg mens jeg trakk pusten for å finne på noe som kunne redde æren min. 

Heldigvis for oss begge forsto hun at jeg ikke var i nærheten av å tenke på en fryseboks som oppbevaring for de seks bollene, og heldigvis for henne hadde hun næringsvett til å unngå en nært forestående Baker Hansen-konkurs (jeg er en svært god kunde, nemlig).

- Kanskje du vil ha en smoothie, spurte hun.
- Vi har jo stengt, så jeg får ikke solgt den uansett. Du får den gratis.

Jeg ble så glad at jeg kjøpte en pose med sjokolade- og marsipankuler. 

Åtte sånne (Foto: Baker Hansen)



Seks sånne (Foto: Baker Hansen)

lørdag 23. april 2016

Lyden av mannen

- Huff, stakkars, så syk han er, tenkte jeg og fikk et blaff av dårlig samvittighet for at det var ham og ikke jeg som hadde gått ut med bikkja. Han er faktisk så forkjøla som menn flest later som de er når de bare er tett i nesa.

Været er nydelig, men på grunn av vinden er det iskaldt, og på vei ut med dyret skulle han sjekke om vi hadde mer ved. Jeg hørte vanvittige lyder ute ved boden, og lurte på om han ville komme inn igjen med en lunge hengende ut.

Minutter senere kom han tilbake, og da lydene ved boden fortsatte, fant jeg ut at naboen holder på å flytte noen store blikkplater. At hosten hans høres ut som en byggeplass i full aktivitet, er jo noe som bør få meg til å ta meg av ham, men det har aldri vært lett.

I hans hode er det å trenge pleie omtrent like ødeleggende for hans maskuline selvbilde som det er å gå tur med en veskehund på 500 gram med rosa sløyfe i pelsen. Derfor han vi en kortklipt hund på omtrent 11 kilo - det var det minste han aksepterte.

*

Vi er på hytta, og da skal det grilles. Hans lykkeligste øyeblikk mistenker jeg å være når han tilbereder et par skikkelige biffer på den nesten gjennomrustede smijernsgrillen som er like gammel som hytta mens han skuer utover havet - særlig hvis han kan røyke en sigar og drikke whisky samtidig.

Jeg ser imidlertid for meg at han vil utvide forkjølelsesperioden med minst fem døgn hvis han står i stiv kuling og griller i kveld. Derfor foreslo jeg at vi kunne bestille mat fra en av Tønsbergs mange restauranter i stedet.

- Hva med en burger fra Kverneriet, foreslo jeg.

Det ble nedstemt med den dobbeltstemmen han har i kraft av å være kokk.

- Er det noe jeg kan gjøre for at livet ditt skal bli bedre, spurte jeg.

Han sa at jeg kunne sette meg ned og se pen ut.

Her er en selfie som viser at det hadde vært enklere å gå på hendene tilbake til Oslo:

Jeg er til høyre - med briller, litt ulik størrelse på øynene og grått hår.
Helt bevisst har jeg beskåret bildet slik at rynkene på halsen ikke skulle synes.

- Synes du virkelig at jeg er pen, spurte jeg.

Siden han svarte samtidig som han snøt seg, ble jeg ikke veldig overbevist av svaret.

- Jeg innser at det var et teit spørsmål, men jeg vil bare at du skal vite at jeg ikke akkurat ble beroliget av svaret ditt, informerte jeg ham uten å skjule min manglende selvtillit.

- Skulle ikke du gjøre livet mitt bedre? Hvorfor driver du da å maser om sånt, spurte han og mente at jeg var igang med å bryte hans mentale jeg ned til hans nåværende fysiske nivå.

Jeg argumenterte med at kropp og sjel burde ha en slags balanse, og var ikke villig til verken å gå ut av offerrollen eller å endre modus operandi (som er å konkurrere med ham en tredel av tiden, vise at jeg elsker ham en tredel av tiden og lytte interessert til hans kloke ord for deretter å plukke alt fra hverandre en tredel av tiden).

- Jeg blir snart bra, snufset han tappert.

*

Den neste timen brukte jeg til å få viljen min. En forkjølet mann er en belastning både for ham og hans kone - spesielt om natten - så denne grillingen måtte unngås.

Tiltak nummer 1
Jeg var ute for å "sjekke temperaturen i solveggen" og konkluderte hutrende med at det ikke var mulig å finne ett eneste sted på hele tomten med noe som liknet le.

- Det er iskaldt, det blåser gjennom marg og bein fra alle kanter, hutret jeg da jeg kom inn etter ekspedisjonen.

Tiltak nummer 2
Jeg kokte opp vann og spurte om han ville ha te, kaffe eller "oj, her har vi til og med solbærtoddy, gitt!".

Tiltak nummer 3
Jeg kjente på pannen hans (som var like kald som min) for å sjekke om han hadde feber.

- Jeg tok en Paracet og en Ibux, sa han for å forklare at pannen var normalt temperert.

Tiltak nummer 4
Jeg sa at han var lur som hadde tatt febernedsettende.

*

Etter en time og 15 minutter hørte jeg kremting og hosting og skjønte at han var i gang med å si noe viktig:

- Du ville ha burger, var det så? Når skal vi ringe og bestille?

*

Fysisk innsats: Minimal
Intektuell innsats: Minimal
Måloppnåelse: 100 prosent
Belønning på kort sikt: En burger
Belønning på lang sikt: Bedre søvn

søndag 17. april 2016

Drømmen om heismusikk og dype stoler

I det jeg hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen på Heathrow ringte min mann. Perfekt timing!

Jeg hadde i ro og mak funnet frem til tax refund-skranken, jeg var nummer to i den køen og rakk nesten ikke ta frem passet før det var min tur, jeg sjekket inn kofferten, ingen alarmer gikk av i sikkerhetskontrollen og jeg fikk samlet vesker og ryddet sammen Mac'en så uanstrengt at det muligens var litt vakkert å se på.

*

- Jeg kom akkurat gjennom sikkerhetskontrollen, og nå skal jeg bare gå rundt her og titte litt, informerte jeg min kjære.

- Gå og sett deg i en lounge, sa han.

Jeg er usikker på hensikten hans: Ville han unngå at jeg skulle kjøpe en veske eller to i en av de mange butikkene her, eller ville han at jeg skulle få slappe av de tre (tre, ja) timene til flyet mitt går.

Samma det, men jeg falt ned på at han ville mitt beste og at det også inkluderer å ikke bruke nesten halve månedslønnen min på en veske.

*

Min eldste sønn hadde gitt meg to kort han tenkte at jeg kanskje kunne bruke for å komme gratis inn i en av Heathrows elegante og stille salonger (også kalt lounge). Da jeg etter en nokså svett runde i butikkene fant ut at jeg skulle teste dem, begynte jeg å se etter skilt som viste vei til stedene med dempet musikk og dype stoler.

Gode stoler, skjeve lampeskjermer

"Lounges B 1-3" leste jeg. Jeg var i A-området og mente av en eller annen grunn at det logiske var å gå til enden av A-gatene for å komme dit. Etter A kommer B, ikke sant? Bokstaver har jeg ganske god peiling på.

Det viste seg imidlertid at jeg har store problemer med logikk, tall og skilt, så jeg synes ikke at jeg fikk full uttelling for bokstav-talentet mitt.

*

I enden av A-gatene var det en vegg. Og en flyplassansatt som sa at jeg måtte snu og gå mot skiltene der det sto B. Jeg følte meg omtrent som jeg gjør når noen snakker til meg på spansk. ("Que?")

Jeg gikk i retning B. Jeg gikk gjennom store haller, tok rulletrapper både opp og ned, gikk på rullefortau og bar to vesker som ble tyngre og tyngre. Svetten rant.

Da sto det plutselig et skilt med "B 1-3, 13 minutter". Og jeg som trodde jeg snart var fremme.

*

Jeg så heldigvis det positive med historien; Endelig har jeg noe å bidra med når noen skryter av at de kom gjennom helvetesuka på befalskolen.

*

Etter omtrent 13 minutter var jeg bare to trapper unna det forjettede land. Eller Uniteds lounge, for å være nøyaktig. Jeg slepte meg dramatisk opp den første trappen og ble forbigått av en kjerring på 80 med sekk.

- Kan jeg betale for å komme inn her - eller virker noen av disse kortene? spurte jeg damen bak skranken.

Hun svarte at jeg gjerne kunne betale, men hvis jeg likevel skulle fly med SAS, burde jeg benytte loungene i A-området. Jeg skulle til å si at de ikke fantes, for jeg hadde ikke sett noen skilt, men et blaff av selvinnsikt fikk meg til å holde kjeft. I stedet mumlet jeg noe om at det var en temmelig lang tur.

- Vi går den flere ganger om dagen, sa hun og ga meg instrukser som fikk meg til å tro at jeg ble innviet i flyplassens nett av hemmelige snarveier.

- Gå til venstre, forbi cafe Nero og ta heisen ned til minus tre.

*

Jeg fant heisen selv om jeg gikk til høyre der jeg kunne bannet på at hun sa jeg skulle gå til venstre, men her er jeg på tynn is, for jeg er sikker på hvilken vei som er til høyre, men jeg må virkelig tenke hardt hvis jeg skal ta til venstre.

Ved minus tre-knappen sto det "Staff only". Selvsagt. Jeg tok heisen til minus én og fant en trapp som i et minste gikk til minus sto. Der fant jeg også et skilt som opplyste om at A hadde tre lounger.

Temmelig teit sted å plassere det eneste tegnet på lounger i A-området, tenkte jeg og snøftet til verdens skiltmakere og flyplassplanleggere. Flaks at jeg ikke sendte dem en sint mail eller ringte og kjeftet dem opp, for etter ti minutter sto jeg der jeg begynte ferden, og jammen var det rett ved trappen til to av loungene.

*

Jeg tok en rulletrapp opp, men var snart på vei ned igjen, for i det herberget var det ikke rom for andre enn business-passasjerer eller folk med gullkort, fikk jeg vite. Unødvendig bryskt, vil jeg påstå.

Mitt siste håp var lounge nummer A3: Plaza-salongen.

- Kan jeg bruke noen av disse kortene? spurte jeg mannen i uniform.

Han beklaget, og jeg forsto. Jeg antok at jeg rett og slett ikke var verdig en plass i harmoniske omgivelser og gratis appelsinjuice.

- Men du kan betale for å komme inn, sa han.

Så nå har jeg betalt 35 pund for å høre på heismusikk i to timer. Etter det blir jeg kastet ut.

Jeg kan ikke reise meg for å hente appelsinjuice, for da må jeg ta med meg de to tunge veskene, og i mellomtiden har noen sikkert tatt plassen min.

*

Men! Dette er ikke en så håpløs historie som jeg kanskje har fått deg til å tro. For jeg sjekket iWatchen min, og den teller antall skritt jeg går hver dag (i alle fall så lenge jeg har den på).

Jeg har gått over tre kilometer, og det er vel omtrent like langt som jeg ville løpt på en tredemølle hvis jeg skulle vært på et treningsstudio. Så hvis du som leser er støttemedlem på Sats Elixia eller andre som krever at du skal betale mange hundre kroner hver måned uansett om du er der eller ikke, så har jeg fått mer ut av pengene enn deg.

Det gjelder å se det positive i det.

4 664 skritt er mye når du bærer tungt


Når jeg tenker meg om, kan man betale flere tusen kroner i året på et medlemskap man ikke bruker, så hvis jeg ser sånn på det (hvilket jeg gjør), har jeg faktisk tjent nok til en fjerdedel av den ene vesken jeg så rett utenfor her.

Planen er med andre ord å bite seg fast her til jeg blir kastet ut, og deretter trøsteshoppe en veske fra Bottega Veneta eller en snasen en fra Gucci før flyet mitt går.

Whiskey ser etter flyet jeg kommer med om cirka fem timer.
Jeg gjetter på at han blir glad for å se meg og at min manns glede over
at jeg kommer hjem blir noe dempet av investeringen jeg snart vil gjøre.