Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 25. oktober 2014

- Ring meg i morgen, sa han

Du snakker om å bli bitt i baken av karma her self. Eller nærmere bestemt: hun knuste nesten kneskålen min. Karma is a bitch. Virkelig.

Forløpet var som vanlig en mindre uoverensstemmelse med min mann. Han kan være usedvanlig trang i nøtta noen ganger, og det må jo påpekes. I dette tilfellet krevde situasjonen litt hevnshopping og jeg er nå den lykkelige eier av lange, lekre, lilla støvletter og en kjole som passet godt til.

Etter innkjøpet gikk jeg min mann i møte, innstilt på godt vær. Jeg rakk akkurat å si "Nå synes jeg du skal invitere din kone på en kopp kaffe, til en forandring," før kneet sviktet under meg og jeg rakk akkurat å komme meg bort til en stol som sto lagelig til på fortauet.

Etter det gikk de neste tre timene av mitt liv med til å vente på skadelegen på Volvat.

- Så hvordan skjedde dette? spurte han da jeg endelig kom inn på kontoret hans.

Jeg forklarte at det var selveste Universet som hadde gitt meg en trøkk, men han forklarte at Universet ikke var en del av medisinstudiet hans, så hvis jeg insisterte på at det var årsaken, måtte jeg oppsøke nærmeste engleskole. Vi korset oss samtidig og gikk over til normal skolemedisin.

Etter å ha vridd og dratt i det stakkars benet mitt, mente han at jeg hadde fått en avrevet muskel kombinert med en mindre meniskskade.

- Det er alderdommen, sa han.

- Jeg skylder på deg, sa jeg surt. - Hadde du ikke revet og slitt i benet mitt, hadde musklene mine vært hele og fine.

Men det trodde han ikke, og for å bekrefte sin egen teori, sendte han meg i rullestol ned til røntgenmaskinen.

- Ta to Pinex Forte, ikke kjør bil og ring meg i morgen, sa han.

Jeg sa at det var det dårligste sjekketrikset jeg hadde blitt utsatt for i hele mitt liv.


fredag 24. oktober 2014

Å shoppe med anstand

Å shoppe med anstand er som regel et helvete. Både for shopperen og for anstanden.

Normalt ville jeg brukt en side på å fortelle hvor grusomt jeg synes det er å ha med en mann som står og vrir seg - altså med vekt på hvordan jeg har det i slike tilfeller - men denne gangen skal det handle om ham. Det er i alle fall planen.

I det vi ankom butikken - i dette tilfellet Briskeby Gods - der jeg hadde funnet et lekkert skjørt som nesten ikke kostet mer enn en liten bruktbil, begynte han å se ut som noen hadde sneket kløpulver innenfor skjorten hans.

Rett etter ankomst begikk han den første feilen. Jeg hadde ålt meg inn i skinnskjørtet til 8.700 kroner og var nokså fornøyd med å ha gått ned to størrelser siden august.

- Kjøp en større størrelse så du kan bruke det når du blir feit igjen, sa han.

Omtrent sånn sa han det. Det kan ha vært at han ikke brukte akkurat de ordene, men jeg oppfattet det slik og alle som har et vekttall i pedagogikk eller kommunikasjon vet at det er mottakerens persepsjon som teller.

Etter skjørtet fant jeg en kjole. Og en liten sort jakke som kunne vært laget av pelsen fra lammefoster hvis det ikke hadde vært så fryktelig politisk uspiselig. Max Mara hadde funnet opp lammefosterpels som muligens er laget av en gammel sau, men pent var det.

Før jeg landet på lammefosterfakepelsen, prøvde jeg en annen jakke fra samme produsent. Damen som hjalp meg synes den var "aldeles lekker, men så kler du jo også alt". Det kan hende hun ikke brukte akkurat de ordene, men igjen: Det var sånn jeg forsto det.

På det tidspunktet hadde min mann gnagd seg gjennom skosålene ved hjelp av tærne og jeg lurte på om han hadde gjort på seg, for han sto så innmari rart. Det slo meg at han trengte en ny dress, for den han hadde på seg så ut som den ikke trivdes.

Det var på tide å gå. Jeg var redd det faktisk hadde skjedd et lite uhell, og sånt begynner jo fort å spre seg, selv i en butikk som selger godlukt som kan overdøve det meste.

Han betalte og vi gikk.

Den friske luften gjorde ham åpenbart friskere, og ikke minst mer offensiv. Han hadde et behov for å ta livet sitt tilbake.

- Synes du jeg ble fin? spurte jeg.

- Hadde du kjøpt den første jakken, hadde du sett ut som en diger sau, svarte han.

At han har råd, er jo fantastisk.

Briskeby Gods får mer penger i kassen i morgen.

Kjole med sauejakke. Foto: Briskeby Gods

onsdag 22. oktober 2014

På kroken

Vet torsken at den henger på kroken? Tenk deg en lykkelig, men ikke så smart fisk - vi kan ta en torsk, mest fordi det bare mangler en bokstav fra å være en tosk - tenk deg altså en lykkelig torsk som svømmer rundt omkring i havet og tenker på mat og fine blonde, torskedamer.

Den svinger flott på halen og lurer på om noen la merke til det, og hei! Jammen var det ikke en liten, lekker torskedame der borte bak en stein som kikket blygt på ham.

Kanskje tok de seg en kaffe et sted, kanskje ble det flere kopper kaffe, og hjemme satt muligens torskekonen men fire unger og en skokk med husdyr. Har fisk husdyr? Blås i det.

Historien her er at vi har en torsk som er ute på vift, han treffer en torskedame som bare er så vidt over yngelstadiet, men en mann er en mann og en torsk er en torsk, (og det er nå en gang sånn at det finnes mengder av torskeyngel som ser både rikdom og makt i en tilårskommen flott kar) og før han vet ordet av det, sitter han med torskeskjegget i en eller annen postkasse. Eller kanskje i et blåskjell. Hva vet vel jeg om livet i havet.

Før han vet ordet av det, har han gapt over litt for mye, og der sitter han på kroken. Sprellende og desperat, fordi han innser at han har bitt litt for stor i kjeften for sitt eget beste.

Eller - og her er spørsmålet mitt - skjønner han hva som skjedde? Begriper det lille torskehodet (som de fleste pælmer til måkene, bare for å ha sagt det) at han ikke burde vært så om seg? Begriper han at den spenstige lille torsketungen (som ungdom kan tjene anstendige månedslønner på å skjære av bare i løpet av en sesong) har vært litt for glatt til hans eget beste? Angrer han eller ser han ikke hvordan han kunne unngått det?

Og ikke minst: gjør det vondt å komme på kroken? Og er det en sammenheng mellom det han opplever og uttrykket "nå er det kroken på døra"? For uansett hva som skjer, kommer han ikke hjem til torskemor igjen. På en annen side er det vel ikke uten grunn at han dro fra henne. Den kjedelige kjerringa.

Det er sånn jeg lurer på etter å ha vært våken en hel natt.

Blubb, blubb

fredag 17. oktober 2014

Selfie har daua

Selungen Selfie er død. Jeg så det på Facebook fordi jeg følger Bergens Tidende.

Tidligere har jeg lest - i samme avis, for dette er en selunge som er født i Akvariet på Nordnes i Bergen - at selungen er født ("ååå") og at den fikk navn. Det ble utlyst en konkurranse om å finne det beste navnet og jeg må si de traff godt. "Selfie", altså. Det er både kreativt og veldig 2014.

Jeg er glad i mange dyr, men jeg går ikke i tog for noen av dem, og det er sjelden jeg griner når jeg leser triste historier om dyr. Faktisk kan jeg ikke huske at det har skjedd. At jeg har grått, altså. I alle fall på grunn av ting jeg leser i avisen.

Men lille, døde Selfie så så innmari død ut der hun eller han (jeg har kanskje ikke lest så nøye) lå på isen. Eller var det muligens bare betong som var malt hvit. Uansett underlag er det det tristeste fotografiet jeg har sett - kanskje i hele mitt liv.

"Vakre, lille skapning. Hvil i fred," tenkte jeg muligens. Jeg hadde antakelig ansiktet i litt triste folder. Eller, det vil si: Jeg hadde i alle fall en hel del triste folder i ansiktet, men det kalles rynker, har jeg blitt fortalt.

Jeg følte meg trukket til bildet på en underlig måte, og jeg og Selfie var et øyeblikk knyttet sammen i et felles håp om at den lille selen snart skulle svømme lykkelig rundt i en passe stor dam i himmelen.

Den sterke tiltrekningen bildet hadde på meg, fikk meg til å se ekstra nøye på både bildet og bildeteksten.

Og plutselig følte jeg meg både brukt, lurt og temmelig dum: For under bildet av det jeg trodde var en død, vakker sel sto det: "SELFIE: Her slapper den nyfødte selungen av inne på Akvariet tidligere i år. Nå er den død. FOTO: Akvariet i Bergen".


onsdag 15. oktober 2014

Pokkers mus

De fleste jeg kjenner sover nå. Til og med bikkja ligger og piper i søvne. Jeg tror han har mareritt.

Det er helt naturlig å sove på denne tiden. Jeg bærer ikke nag til noen av dem som har valgt ikke å holde meg med selskap.

Men jeg får altså ikke sove. Grunnen er todelt. For det første har jeg sovet det meste av dagen - delvis i lett narkose - og for det andre har jeg en leamus i høyre munnvik.

Det er definitivt leamusen som har det meste av skylden. Ikke fordi den er så fryktelig plagsom, men fordi jeg lurer på hva den vil!

Er det et hint? Og hvis svaret på det er ja, hva vil musa si?

*

Det mest åpenbare er at jeg må smile mer. Musa insisterer på at jeg med ujevne mellomrom skal smile, men altså bare med høyre side av munnen. Pokkers mus. Akkurat som om jeg går rundt og er sur?

En gang så jeg meg selv tilfeldigvis i et vindu. Jeg skvatt og var villig til å be om unnskyldning uten at jeg så vidt jeg husker hadde gjort noe galt. Kjerringa i vinduet så arrogant og strengt ut. Det  rare var at jeg var i et strålende humør den dagen.

Derfor kom jeg frem til to ting: 1) jeg ser sur ut når jeg smiler og 2) jeg må virkelig prøve å innarbeide en annen måte å smile på.

*

Dette prøver jeg å overføre mentalt til musa i høyre munnvik. "JEG ER IKKE SUR!" roper jeg inni meg. Helvetes gnager. Den skjønner ingen ting, den bare fortsetter å hale og dra i munnmusklene. Hvis noe sånt finnes.

Eller selvsagt finnes de, men det er ikke dermed sagt at vi alle har trent dem like mye.

*

Ettersom natten skrider frem, er det tid for bekymring. Jeg klarer ikke tenke så lenge på en sak uten at jeg ser etter ulempene. Denne egenskapen er nyttig, og det har ikke noe med pessimisme å gjøre. Det er ren overlevelsesteknikk:

Ulempen med leamus i høyre munnvik er naturligvis at rynkene kan bli litt ujevne. Jeg er i en alder der rynkene deiser ned i trynet uten motstand, og vil helst ikke ha flere alderdomstegn av en mus med ADHD som ikke engang greier å lage like rynker på begge sider av ansiktet.

*

Sånn som jeg har gått rundt hele livet, skulle man ikke tro at jeg var i stand til å få rynker. Jeg har satt min ære i å ha pokerfjes. Ikke en mine skulle røpe min sinnstilstand, tenkte jeg da jeg var ca 16 år. Og et par år etter da jeg reviderte denne holdningen, fant jeg ut at den var nyttig. Ikke minst som rynkeforebygger.

Fra Brian Atwoods instagramkonto

Men nei, da. Så greit skulle det ikke gå. Da vi for et par uker siden tok nye bilder til nettsidene på jobben, gikk jeg inn i en dyp og ukeslang depresjon:

Fra regjeringen.no

Hva skjedde? Hva er den stripen på kinnet? Og de greiene ved øynene? Er de tegnet på i ettertid? En rask kikk i speilet fritok fotografen for all tenkelig manipulasjon. Dette er meg.

Og dette var meg.

Fra russeavisa. Porsgrunnsruss 87!

Hvis du leser dette og er yngre og har færre ryker enn meg, så nyt det. Og pass på å få nok søvn. Det kan nok hende jeg har bommet litt der.

mandag 13. oktober 2014

Lekre, lange og lilla

SVs Heikki Holmås vil at man skal få ti kroner i skattelette pr kilometer man sykler til og fra jobb. Jeg synes ikke han tar i hardt nok.

Faktisk kunne jeg godt tenke meg å få en direkteutbetaling hver gang jeg går i stedet for å bruke bil. Jeg fortjener det, og jeg trenger det.

Det har jeg funnet ut i dag.

*

Da konferansen jeg var på var ferdig og jeg så at solen skinte, bestemte jeg meg for å gå hjem. Bena mine styrte meg rett mot Frogner og plutselig befant jeg meg inne i en av mine favorittbutikker, Briskeby Gods.

Det passet fint, for jeg trengte en pause.



Briskeby Gods har utrolig mye pent, og selv om jeg har sverget på at jeg ikke skal kjøpe sko i klesbutikker, er jeg villig til å gjøre et unntak her: Jeg fant et par lilla, semskede støvletter til bare 5.800 kroner. Et røverkjøp, med andre ord. Og da har jeg ikke sagt hvem som er røveren.

*

Jeg gikk i sirkler rundt de lekre støvlettene og planla hvordan jeg skulle fordele kostnadene. Litt cash, og to plastkort er normalt en grei fordeling, men siden min kjære har avslørt en av mine hemmelige konti, er jeg litt ekstra påpasselig. Jeg vurderte til og med Flax-lodd, men jeg rakk ikke tenke så mye mer før telefonen ringte.

Det var min mann.

Hvordan han ALLTID klarer å ringe når jeg er inne i en klesbutikk, må gudene vite, men ikke bare har han en velutviklet sans for å vite hvor jeg befinner meg, han har det også med å ringe og avbryte det som kunne blitt et lykkelig øyeblikk for både meg og de hjemløse støvlettene.

Jeg brøt umiddelbart sammen og tilsto, men jeg valgte å beskytte den uskyldige tredjeparten som de lange, lilla i størrelse 38 jo faktisk var.

- Ja, jeg er inne i en butikk på Frogner, ja, sa jeg.

Han ba meg kose meg, jeg spurte hvor mye jeg kunne kose meg for og etter det ble det slett ikke koselig, for da valgte han å minne meg på den siste tids shopping som hvis jeg bare hadde prioritert litt annerledes, kunne gitt meg et nokså pent hus i et sydlig strøk.

- Stå stille, jeg kommer og henter deg, sa han med en stemme han normalt bare bruker på bikkja.

*

Det samme hvisket jeg ømt til støvlettene. De bør helst ikke være utsolgt i morgen, for da blir jeg veldig lei meg.

Jeg lurer på hvor mye Heikki Holmås mener at jeg fortjener ved å gå fra jobben og til favorittbutikken min på Frogner. Noe sier meg at han ikke engang vil ta meg alvorlig, men det er i så fall gjensidig.

onsdag 8. oktober 2014

Navlebeskuelse

Jeg har nevnt det før: Gud kunne gjort en bedre jobb på et par felt. Ikke misforstå. Jeg er dødsimponert over hva Han har fått til, men likevel ... hvis han er så allmektig, kunne han ikke grepet inn og fikset småting som ikke er helt optimale?

Jeg tenker ikke på de fattige barna i Afrika. Eller det vil si - jeg tenker en hel del på dem, og i tillegg tenker jeg en del på krig og fred og sånn - men det er ikke det jeg mener Han burde fikset opp i.

Faktisk mener jeg at det er vår jobb.

*

Når det gjelder kroppen vår, har vi begrensede måter å endre den på. Du vil kanskje protestere her, og før du gjør det vil jeg si at jeg er enig med deg hvis du tenker på kirurgi, for eksempel. Et menneske kan dessuten både forbedre og forverre kroppen sin ved spising og trening.

For ikke å snakke om hvordan man kan ødelegge både for seg selv og andre (fysisk og psykisk) hvis man misbruker rusmidler. Vi kan til og med endre arvematerialet vårt hvis vi er uforsiktige.

Dette er giftig. Ikke spis sånne. Da kan du kødde med genene dine.

Men se bort fra alt det der hvis du kan.

*

La oss se litt på navlen.

Navler er ekle og har ingen funksjon.

Navlestrengen har imidlertid en fantastisk funksjon. Og det er her jeg tenker at Gud har gjort en jobb få - muligens ingen - kan gjøre etter Ham. Vi mennesker kan lage babyer. Tenk det! Og frem til de er født er navlestrengen livsviktig.

Men navler? De er jo bare arr som burde grodd rett etter at navlestrengen ble kuttet. Det er ingen som helst grunn til at vi skal ha en grop midt på magen. Er den der for å minne oss på at vi er født av et annet menneske? I så fall er det temmelig teit. Alle er jo født, liksom. Vi kommer ikke unna generasjonene før oss om vi aldri så gjerne vil.

*

Jeg mistenker at Gud rett og slett glemte å gjøre noe med navlen. Jeg tror Han ble litt stresset da Han oppdaget at mannes testikler ble hengende og dingle midt under der, og rett og slett glemte neste punkt på listen, nemlig navlen.

For det er jo ikke tvil om at navlen kunne hatt en funksjon når den først insisterer på å være der den er. Den kunne for eksempel vært en ventil som slapp ut luft før den ble så forpestet av bakterier at den heter en fjert.

Og mens jeg er inne på det temaet: Ikke tro at den som går bak deg ikke kjenner det hvis du slipper ut luft mens du går på et fortau. La oss bare si det sånn i kveld.