Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 24. april 2015

Ansikt 2.0

Jeg har lenge ment at man skal aldres med verdighet. Noen har antakelig hørt meg si at jeg synes man skal akseptere det trynet man har fått utlevert, men selv den beste kan jo møte seg selv i døren. Jeg har gjort det nå. Ikke bare det, men jeg ser til og med ut som jeg har fått en dør i trynet.

Jeg mener fremdeles at man skal aldres med verdighet, men jeg ser ikke helt hva som er verdig med å se ut som et inntørket eple i en alder av 46. Ok, snart 47, da.

Inntil videre lover jeg imidlertid å holde meg unna karaoke, gateløp kun for kvinner ikledd sykepleieruniform i plast og småblomstrete kjoler sammen med halvsokker og ballerinasko. Jeg ser ut som jeg kommer rett fra Sound of Music hvis jeg bruker klær andre kvinner ser yndige ut i.

*

Bakgrunnen for at jeg nå synes det er helt ok, nærmest påkrevd, faktisk, å foreta en oppdatering til Ansikt 2.0, er min mor.

Hun får bare finne seg i at jeg skylder på henne. Det er en hver datters rett å skylde det meste på sin mor, og jeg har tross alt hittil bare anklaget henne for å gi meg elendige gener og beholde de gode selv. Dette er forresten litt i samme gate.

Min mormor er pen og min mor er pen, jeg ble engang beskrevet som "helt ordinær". (Takk til deg, Tom, din jævla dust, håper du er singel og feit!)

Den gang var jeg student og hadde antakelig allerede begynt å spare opp til ekstra hud på halsen. Munnvikene søkte sydover og posene under øynene kunne allerede romme småpenger nok til en is.

Nå er det helt krise.

*

For en stund siden Skypet jeg med min mor. "Har du et sår på overleppen?" spurte hun. Jeg sa litt surt at det var en rynke. Men ga hun seg? Nei, da. "Jeg mener ikke rynkene, jeg mener det der!" sa hun og pekte på sin egen skjerm. "Det. Er. En. Rynke." sa jeg igjen. Heldigvis hadde hun poteter på ovnen eller en kake som var ferdig hevet, så hun logget av og tenkte sikkert ikke på at hennes datter sank ned i en lett depresjon.

I går møttes vi IRL (altså ikke gjennom Internett). "Har du munnskold?" spurte hun. Jeg nektet. "Er du sikker på at du ikke har munnskold?" insisterte hun. "Det er liksom noe rart her," pekte hun og traff nesten nesen og haken min med pekefingeren som laget en sirkel rundt den nederste delen av ansiktet mitt.

Strålende. Du skulle tatt en prat med Tom, mamma. Dere kunne snakket lenge om hvor treig jeg ser ut. ("Hun er jo helt ordinær." "Ja, bortsett fra at det er noe rart med munnen hennes.")

*

I dag trengte jeg førstehjelp. Den kom i form av sprøyter med den ypperste kjemiske blandingen for trøtte tryner.

10-20 sprøytestikk senere, var jeg veldig fornøyd. Det så bare ikke sånn ut, for jeg var så hoven i fjeset at det så ut som jeg hadde fått bank. Eller altså møtt en dør.

- Har du hydrokortisonkrem, spurte den utrolig vakre sykepleieren som hadde stukket meg.

Jeg sverget at hvis huden hennes var et resultat av innsprøytninger, skulle jeg øyeblikkelig bli sprøyteavhengig.

Siden jeg ikke hadde hevelsesdempende hydrokortiskonkrem, gikk jeg innom apoteket og ba om en tube.

*

Prøv å si "hydrokortisonkrem" uten å kunne bevege leppene. Jeg måtte si det tre ganger før apotekeren skjønte hva jeg skulle ha: "Hydro. (Svelg)  Kortison.  (Svelg) Krem. (Svelg)".

Mens jeg ventet på å bli ekspedert, kom det en mann inn sammen med en overtrøtt, rasende unge.

"Mamma, maaaaaaamma, jeg vil til maaaaaammma!" vrælte ungen.

Jeg er veldig flink med barn. Og jeg har sympati med slitne småbarnsforeldre som må dra på snørrete, bortskjemte drittunger, så på vei ut bøyde jeg meg ned mot den lille flyalarmen og sa "Næmen, er du litt lei deg?" mens jeg smilte.

Det var i alle fall meningen.

Ut fra ungens reaksjon tror jeg kanskje ikke jeg så veldig barnevennlig ut. Men jeg bidro i alle fall til at jævelungen klappet igjen. I omtrent ti sekunder.

*

I det jeg snudde meg for å gå, hørte jeg et hysterisk vræl og en far som tverrsnudde for å redde gullklumpen fra et monster. Jeg antar at leggingen i kveld kan bli utfordrende ("Damen er under sengen min, pappa! Hun har SPIST monstrene som var der før!")


Her gråter jeg

Her holder jeg på å le meg skvett i hjel

Her har jeg akkurat spist noe jeg ikke tåler og har skikkelig mageknip

Her er jeg fullstendig rasende

lørdag 18. april 2015

Rumpetryne

Etter én hel time hos hudpleier, kom jeg hjem til min mann som sa "Så - hva snakket dere om?".

("Snakket", altså. En typisk ting å drive med i en time hos hudpleier, selvsagt.)

- Ser du ikke noen forandring? spurte jeg som var veldig fornøyd med den siste timen.

- Jooo ... du ser litt .... friskere ut ...? prøvde han seg.

*

Jeg gadd ikke høre mer, så jeg begynte å snakke om noe annet. Noen ganger er han som en hund: du kan bare kaste en pinne, så løper han etter den, og glemmer alt annet.

Mat og biler er sikre pinner.

Da jeg dagen etter gjerne ville vite om han synes jeg så bedre eller verre ut enn sist han la merke til meg - det er viktig å drive benchmarking på hjemmebane også - lurte han på om jeg hadde fått "sprøytet noe inn i trynet - for eksempel noe saltvann, sånn som de gjør med svinefileter?".

- "Svinefileter"? Virkelig? spurte jeg.
- Nei, jeg mente lam, sa han.
- Ikke kylling? spurte jeg.
- Jo! Kylling! sa han og begynte å snakke om morgendagens middag. Som skulle bli grillet biff ..

*

Etter å ha gitt ham en dose dårlig samvittighet for at han ikke behandlet meg slik jeg fortjener (jeg lar det være opp til den enkelte å mene noe om hva det er) begynte jeg å forvirre ham.

- Jeg har fått MASSE sprøyter! sa jeg og droppet navn som Botox, Restylane og Juvederm.

Og da kunne han plutselig se det helt klart.

- Jeg kødda, sa jeg.

Det synes han var veldig urettferdig.

- Vet du hvordan du kan sjekke at noen har Botox i ansiktet? spurte jeg.

Han mumlet ett eller annet. Sannsynligvis en fornærmelse.

- Folk som har mye NERVEGIFT i ansiktet kan for eksempel ikke gjøre sånn, sa jeg og rynket pannen. - De ser ut som glatte bakender i ansiktet.

Han så ikke på meg.

- Du er jo helt lam i trynet uansett, sa han.

(Skjønner du hvordan jeg har det? Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le, men hvis jeg hadde fortalt ham det, hadde han garantert fått vann på mølla.)



- Så du tror at jeg ville sprøytet masse NERVEGIFT inn ansiktet? spurte jeg.

- Hvis du fikk det gratis, så, sa han.

*

Jeg takket for tilliten og satte meg ned for å dokumentere livet mitt (blogge, med andre ord).

Det er jo ikke noe annet jeg kan gjøre.

Bortsett fra å si at jeg hadde gjort hva som helst hvis jeg trodde det kunne bidra til at jeg ble i bedre humør når jeg ser meg selv i speilet.

Poenget er bare at man ikke må gjøre så mye rart at grunnen til at man blir i godt humør, er at man holder på å le seg i hjel.

Donatella Versace (60 år) Sjekk den glatte panna!

onsdag 15. april 2015

Skal det være et glass krydret sitron?

Verden har fått et nytt verb. Det er mulig at verden har hatt det en stund, men jeg oppdaget det i helgen, og nå gjør jeg det: Jeg juicer.

Hvis du hører til dem som fikk med deg rettskrivningsvedtaket i 1979, og derfor skriver jus og ikke juice, vil du sikkert sette pris på at man også kan juse. (Men det ser jo helt merkelig ut, synes du ikke?)

Juicing (jusing) - her brukt som et substantiv (en juicing, juicingen, juicinger, juicingene) - går ut på at du drikker juice. Jeg tror ikke det holder å drikke et glass eple- eller appelsinjuice en gang i blant, for juicing er mer omfattende. Hvis du skal juice må du bare drikke juice. Hele dagen. Og gjerne flere dager på rad.

*

Jeg er nå på min første juice-dag. Av til sammen tre. Og jeg opplever nå sannsynligvis det største i-landsproblemet jeg har hatt siden jeg fant ut at jeg hadde fire kliss like nye bukser i skapet.

*

Mange presser sin egen juice. Det gjør ikke jeg. Jeg fikk ferskpresset juice levert på døren i går: Seks ganger tre flasker med ulik farge og innhold. Det vil si; av de seks flaskene jeg må drikke i løpet av en dag, er to like. Uheldigvis er det de som er laget av presset agurk, kål, selleri, sitron, ingefær og persille. Den smaker kål, lukter agurk og ser ut som en haug med smeltet gress.

Jeg er svimmel og sulten, og jeg har hodepine. Dessuten suser det i ørene mine. Grunnet høyt syreinnhold i dagens meny, er toalettet det mest besøkte rommet.

Merkelig nok har jeg ikke kort lunte, men det kan komme av at min mann ikke har kommet hjem enda.

*

Jeg har drukket tre av seks flasker, men jeg har ikke lyst på flere. Det er 15 flasker av 473 milliliter igjen i kjøleskapet. Litt mer enn syv liter, med andre ord.

"Minn meg på hvorfor vi gjør dette, er du snill," skrev jeg til min venninne som begynte juicingen i går. "Det er veldig sunt (eller kanskje ikke?). Du vil føle deg bedre i morgen," lovet hun.

*

Jeg tror det er sunt. For den følelsen jeg har nå, er den motsatte følelsen av å spise is eller styrte en pose M.

Og alle vet at fråtsing i tomme kalorier ikke er sunt.

Pokker at jeg kom på det med is og M.

Jeg blir nødt til å drukne sorgen over min selvpålagte snopnekt med en flaske Spicy Lemonade. Tipper magen blir glad for noe å jobbe med selv om det er sitron, agave og cayenne.

Eller kajenne, da. Hvis du insisterer på å unngå anglofisering av språket.

Whiskey og juice

lørdag 11. april 2015

- Rumpa di ser rar ut

Kroppsnære plagg krever at man velger undertøy med omhu. Å kjøpe kroppsnære plagg kan derfor kreve en viss evne til å forestille seg hvordan kroppen vil se ut med riktige truser. Det har jeg. Min mann har det ikke.

*

Kjolen jeg prøvde satt som den skulle vært sprayet på, og jeg vendte meg fornøyd frem og tilbake foran ham.

Det var en viss avstånd mellom oss, for han ønsket å demonstrere sin manglende entusiasme for min pengebruk, men han så meg godt der han sto en halvmeter fra utgangen.

- Fin? spurte jeg forventningsfull.

Han skar en grimase og skakket tvilende på hodet.

- Din dust. Du skal si "Baby, du er oversexy, skynd deg og betal den, så vi kan komme oss hjem!", sa jeg nokså høyt, for han sto som sagt et stykke unna.

Han fulgte ikke oppfordringen. Han bare fortsatte å se skeptisk ut.

- Du er gal hvis du ikke kjøper den kjolen, den var kjempelekker, sa en annen kunde.

Heldigvis beviste jeg at jeg var ved mine fulle fem: Jeg betalte, og fikk med meg kjolen i en pen pose.

*

- Den der kan du IKKE bruke på jobben! sa min kjære da vi kom utenfor.

Jeg bestemte meg der og da for å ha den på ved første anledning. Jeg er allergisk mot at menn dikterer hva kvinner kan ha på seg.

Blæ til alle menn som mener de kan bestemme hva vi skal ha på oss

- Hvorfor ikke? Fordi den er for trang? spurte jeg.

- Rumpa di ser rar ut, svarte han.

*

Da jeg fikk igjen talens bruk sa jeg "OG DET SIER DU NÅ????".

Han forklarte at det "var noe som ikke så ut som det pleide" og at det var "litt buklete, liksom".

- Kanskje det var undertøyet, mente jeg. - Du synes kanskje jeg så litt ut som en surret svinestek?

- Nei, mer som lam, sa han.

Og det er et kompliment når det kommer fra ham, så da var jeg happy.

Han burde heller kritisert det bustete håret mitt. Det hadde jeg vært helt enig i.

fredag 10. april 2015

Morfin og øyeskygge

- Jeg har begynt med noe de fleste kvinner er ferdig med når de er 14, sa jeg til en kollega.
- Du har begynt med øyeskygge, sa han.

Jeg fikk en snikende mistanke om at jeg var oversminket.

- Jeg har kjøpt meg øyeskygge for første gang i mitt liv, sa jeg til en annen kollega.
- Få se! sa hun og jeg tok av meg brillene.

Hun mente at jeg kanskje burde la være å legge skyggen så høyt opp mot øyenbrynet, og jeg visste at hun hadde rett, for bare noen timer før hadde jeg stått på badet og sett at det ene øyet var mer sminket enn det andre.

Så da fikset jeg det med å legge litt mer på det andre. Og jammen hadde ikke balansen forskjøvet seg, og da tok jeg litt mer på det første.

Jeg klarte ikke bestemme meg for om det var en inflasjon eller en ulykke jeg var vitne til mens andelen øyeskygge økte og andelen blek hud sank.

*

Etter at min eiegode kollega på en hensynsfull måte hadde fortalt meg at jeg var gått bananas i sminkepungen, så jeg meg i speilet.

Det ingen hadde nevnt, var at jeg hadde skygge under øyet også. For når man har litt for mye sminke på sminkekosten, hender det visst at det drysser litt. I mitt ansikt hadde de små fargepartiklene truffet under øyet, og nå så det ut som sorte ringer.

Eller solide blåveiser.

*

Jeg tok med meg treningsbagen og tenkte at en dusj etter trening sikkert løste problemet. Men så langt kom jeg ikke, for etter ti minutters oppvarming fikk jeg så vondt i ryggen at jeg sjanglet ut i garderoben. Der er det en liten stund jeg ikke kan gjøre rede for, men da jeg prøvde å reise meg opp fra gulvet, hadde jeg både vondt i hodet og ryggen.

Tips: Skal du besvime, så ikke gjør det på et flislagt gulv.

*

Da begynte tårene å renne - jeg understreker at jeg ikke gråt, det var nok bare svetting. Ut av øynene. Eh, blås. Jeg grein som en unge.

Gode kolleger tok ansvar og fikk min mann til å hente meg. Han kjørte meg til Volvat.

I tre timer lå jeg på alle fire og ulte mens en sykepleier med jevne mellomrom trakk ned treningsbuksen min for å sette en sprøyte i baken min.

Det må ha vært en studie i eleganse og klasse.

*

Etter tre timer var jeg så full av morfin at jeg bare lå og lallet. Jeg husker at jeg lå og fortalte om alle de merkelige bildene hjernen min produserte. Når jeg av en eller annen grunn blir dopet ned, ser jeg bilder av ulike Disney-figurer, og jeg mente det var viktig å formidle at "Hey! Der var Askepott igjen, jo!"

- Vi tror du har et nyresteinsanfall, sa legen.

- Pinocchio! sa jeg.

- Nå har du fått 5 milligram morfin fire ganger, sa legen.

- Langbein, lo jeg.

- Hvis dette ikke virker, må vi sende deg på sykehuset, sa legen.

Ansiktet til Snøhvit ble til en hundebæsj, og jeg sa "Neiiiii! Ikke sykehus, a. Jeg vi'kke på sykehus! Jeg vil være hos deg! Vær så snill, jeg lover å ligge her helt stille til dere stenger. VÆR SÅ SNILL!!!".

*

Hva jeg i ettertid synes var verst med hele greia?

Det var ikke at jeg lå bevisstløs på et gulv med uklart hygienisk nivå.
Det var ikke at jeg medførte faktureringssvikt i min manns firma.
Det var ikke at jeg ble kjørt i rullestol forbi ventende pasienter mens jeg skrek "faen, faen, FAEN så vondt!".
Det var ikke at jeg tagg en lege om å få bli hos ham.
Det var ikke at jeg tagg en lege om mer dop.
Det var ikke at jeg hadde fødselveer uten å få ut en eneste unge.
Det var ikke at jeg ufrivillig moonet sykepleiere.
Og det var ikke at det kom så mye sprøyt ut av kjeften min (det er tross alt noe man blir vant til).

Det var at all griningen hadde gnidd all sminken min ut over hele øvre del av ansiktet, og fått meg til å se ut som vaskebjørnen i Pocahontas. Og altså ikke Pocahontas.

Det var nemlig den looken jeg gikk for da jeg kjøpte sminken.


tirsdag 7. april 2015

Min nyeste bestevenn

Deler av ryggen min, venstre skulder, nakke og venstre øre verker. Påsken har ikke hjulpet denne gamle skrotten, og det kan faktisk virke som helligdagene har gjort den verre. Det er logisk, for jeg liker meg godt på jobben, og synes feriedager er som konfekt: Et par stykker er bare til å erte meg opp.

I dag inviterte jeg derfor med meg min mann ut på middag i håp om å dytte ham ned i sofaen hjemme umiddelbart etter restaurantbesøket. Jeg satset på at han skulle overdose på et digert måltid fra Bølgen og Moi og bli sittende det første stedet han satte seg ned da vi kom hjem - gjerne resten av kvelden.

*

Når han sitter i sofaen - særlig hvis det er Top Gear eller Bilfikserne på tv - glemmer han at han masserer meg. Han kan holde på i timesvis.

Men ikke i dag. I dag mente han at han skulle trene. Planen min var fullstendig mislykket.

*

- Ikke gå! ba jeg tynt.

- Jo, jeg må trene, sa han bestemt.

- Men jeg trenger deg her! pep jeg.

- Jeg blir feit av å sitte i sofaen, argumenterte han.

Et kort øyeblikk vurderte jeg den der "da blir det jo bare mer av deg å elske", men man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Dessuten hadde han nok blitt mistenksom.

*

- Jeg har så vondt - tror du man kan få øreverk av stive muskler? spurte jeg. Mest for å minne ham på at plagene mine var større enn en stiv skulder. Og at de var viktigere enn en sykkeltur.

Han gikk med på å massere meg i ti minutter.

Etter tolv minutter mente han at sykkelen ropte på ham. As if.

- Kan du ikke trene i morgen, da? foreslo jeg med rendyrket lidelse i stemmen.

Mitt neste triks på listen var å begynne å grine, men det ville jeg helst unngå. Sminke kan svi noe inn i hampen når tårene kliner den til. Og jeg vil jo ikke pådra meg nok en plage.

Rett før jeg nesten hadde greid å presse frem en tåre (ved å tenke på syke dyr og sultne barn) løp han inn på soverommet og begynte å grave i skapet sitt.

Så kom han ut med denne:

Massasjeapparatet Jacob
Han koblet det til strøm, slo det på og la det på ryggen min.

- Klarer du å holde den selv? spurte han.

Hodet mitt ristet ujevnt frem og tilbake uten at jeg gjorde noe som helst, og han tolket det til et nei. Jøss, for en kraft det var i den greia.

Da la han den mellom ryggen min og sofaen og gikk.

*

- Fint at du har noe som vibrerer når jeg ikke er her, sa han på vei ut.

- Hhhhhhaaaaaaaaaaddddeeeeeet! vibrerte stemmebåndene mine mens jeg tenkte "Okeiii!".

Han hadde antakelig ikke pumpet opp dekket engang før jeg hadde fått en ny bestevenn.

Du lurer kanskje på når han kommer hjem igjen?

Vel. Det gjør ikke jeg.

Bikkja er svært skeptisk

søndag 5. april 2015

Ren kunst

- Snøfnugg ser ut som stjerner som har falt ned, sa jeg og beundret kunstverket som falt ned på boblejakken min.

Vi var på høyfjellet der snøen nesten ikke er påvirket av forurensning. Hvis du ser bort fra vedfyring og alle SUV'ene, selvsagt.

- Du verden, så poetisk, da, sa han med et glis.

Jeg lurte på hvor teit det var på en skala fra en til ti, der ti var maks teit.

- Det spørs på sammenhengen, sa han. - Hvis det var noe besteforeldrene dine prøvde å innbille deg da du var liten, er det en treer, men hvis det var noe du fant på nå ...

Han lot det henge litt i luften, men jeg er jo ikke dummere enn at jeg forsto at jeg var i ferd med å sprenge teithetsskalaen. Mine besteforeldre visste godt at stjerner ikke falt til jorden og ble til snø, og de ville aldri løyet for meg.

*

Jeg prøvde å bevise min egen teori, men da han bøyde seg ned for å se, ødela pusten hans hele kunsten:

Rett til høyre for knappen er det en halvsmeltet stjerne
Jeg prøvde igjen:

"Your father must have been a thief. He stole the stars and put them ... on your nose ..."?
Men snøen på snuten til bikkja kunne like gjerne kommet fra en av de gangene han rullet seg i veikanten.

Siste forsøk beviste at jeg tok feil:

Ser mer ut som noe fra planteverdenen enn noe fra mineralriket
Det var ikke stjerner, det var ormergress. Og det var liksom ikke så poetisk.

Pent og symmetrisk, men det hjelper ikke når den skjuler en farlig orm (jo, da)