Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 30. juni 2015

Skattepliktig humør

- Jeg har det så bra! strålte min mormor (heretter kalt Mor) fra sykesengen.

Hun strålte mot meg, og ingen sykehusbakterie i verden kunne konkurrere med det smittende smilet hennes. Perlehvite tenner og strålende blå øyne omgitt av en haug av brune rynker.

Og et oksygenkateter i nesen. Hvis du graver lenge nok i Norges lover, tror jeg man finner ut at det egentlig er forbudt å være så uforskammet opplagt og blid når man ligger på isolat. I alle fall kvalifiserer det til forhøyet skatt, det er jeg temmelig sikker på.

- Du så slank du er! Jammen har du en fin kropp, sa gamla i sykesengen.

- Okei ... Takk ...

- Men du er ikke alene om det! Pleierne her sier at jeg har fin kropp også, lo hun. - Men de sier nok det bare for å muntre meg opp.

I så fall var det vellykket, for Mor fikk et latteranfall av å tenke på å bli dusjet med vann og komplimenter av pleiere som er mer enn 60 år yngre enn henne. De skulle sett garderoben hennes. Olaskjørt (riktig nok langt) og høye sko. Blant annet. Hun er en babe på 95.

Da jeg snakket med moren min i går, sa hun "HVIS Mor noen gang dør, er det av latterkrampe." og det tror jeg nok er riktig. Hvis det er sant at en god latter forlenger livet, kommer hun til å leve evig.

*

En sykepleier kom inn og spurte om hun ville ha mat.

- Nei, jeg tror ikke jeg orker mat, sa Mor.

Jeg minnet henne på at en del av suksessformelen er mat, og at hun kan takke næringsrik kost for mye.

- Ok, da. En halv skive, sa Mor.

Den unge sykepleieren spurte hva hun ville ha på skiven, og da begynte debatteringen. Mor debatterte med seg selv.

- Hm ... ikke syltetøy, for da kan jeg ikke drikke søt te ...

Jeg spurte om hun var redd for å legge på seg. Ny lattersalve.

- Jeg er jo ikke så glad i kjøtt, så skinke er ut ... Hm ...

- Ost spiste jeg i går ...

- Egg spiser jeg til frokost ...

Sykepleieren foreslo leverpostei, og det gikk gjennom sensuren etter en liten stund.

- Men bare en halv skive! Og ekte smør! ropte Mor etter henne.

*

Sykepleieren kom tilbake med en hel skive.

- Jeg sa da en halv? sa Mor og fikk spørsmålet til å høres ut som en irettesettelse.

- Du må virkelig komme deg ut herfra før du blir bortskjemt sa jeg og delte skiven under instruksjoner. ("Nei, ikke sånn, litt mer dit, jeg tar den minste delen.")

- Ta godt med smør på! sa hun.

- Ja, da!

- Også litt tomat.

Jeg delte tomaten i to og så med en gang at det var feil. Hun mente jeg kunne rette opp skaden ved å skjære den i små båter. Har du prøvd å skjære en godt moden cherrytomat i båter med en sløv smørkniv? Vel. Det har jeg. Det ser ikke pent ut og hører antakelig mer hjemme på kirurgisk avdeling enn på lungeavdelingen.

Men hun spiste, og det var hensikten.

*

- Hvordan var mamma som barn? spurte jeg og håpet på noen saftige historier jeg kunne bruke til min fordel.

- Hun var veldig stille og forsiktig, sa Mor, men tok selvkritikk og mente at grunnen kanskje var at hun selv ikke tålte rot og uro.

- En gang var vi på besøk hos noen i familien, og alle ungene løp rundt og bråkte. Da sa svigermor "Ser du hva ungen din trenger? Hun trenger å få løpe litt!", og det gjorde hun jo.

- Litt senere hadde jeg lånt bort ti kroner til svigermor, og en dag spurte jeg din mor om vi skulle sykle en tur og besøke henne. Jeg sa vel sikkert at "kanskje jeg får igjen de ti kronene også" eller noe sånt. Da vi kom frem til svigermor, sa hun "å, nå må jeg huske på å gi deg pengene!" og jeg sa "Pytt, det haster ikke." Også sto moren din ved siden av meg og sa "Ja, men Mor, du sa jo at vi skulle sykle til bestemor for å få igjen pengene dine.". Du kan tro jeg ble lang i maska! sa Mor, også lo hun så tårene trillet.

Da jeg forlot henne hadde hun snakket nesten sammenhengende i to timer, men hun så om mulig enda bedre ut. Hun bør selges på flaske. Alle har godt av å være sammen med henne.

Jeg så etter en benk for lett solbrente, men det hadde de ikke, så jeg gikk

søndag 28. juni 2015

Vara-kvinnens nederlag

Jammen er det fint her i Vestfold. Her vi er, på Ringshaug, har noen laget en kyststi, med blomster og busker - og et nokså jevnt underlag. Helt min greie, med andre ord.

Hvis du ser nøye etter, ser du en del ender som ligger og venter på bedre vær


Man må jo gå tur når noen har gjort seg så flid.

Naturlig blomstereng 1

Naturlig blomstereng 2

Tamme blomster

Tamme blomster og en busk

Dette er jeg ganske sikker på at er roser


Jeg ser for meg kommunestyret i Tønsberg der de sitter og debatterer for og imot bevilgninger til en sti versus penger til eldreomsorg, barnehager og reparasjon av byens tunneler.

Saksordføreren for Prosjekt Kyststi innleder med stor patos og sier at man ikke kan se alle disse viktige sakene opp mot hverandre. "Det perfekte må ikke bli det godes fiende," sier han.

Omtrent halvparten av representantene i kommunestyret tenker at han burde funnet en bedre klisje eller kanskje droppet den helt. Den andre halvparten skjønner ikke hva han snakker om. Alt de hører er "perfekt", "god" og "fiende", og en av representantene rekker opp hånden og sier at hun ikke synes det er noe vits i å trekke inn sikkerhetspolitikk her i det fredelige Tønsberg.

Det forvirrer saksordføreren som ble så oppslukt av sine egne ord at han ikke lenger husker hva han sa, og det blir en kort debatt om Tønsberg virkelig er så fredelig som man kan få inntrykk av hvis man ser byen fra et skjær på Verdens Ende. Debatten blir avsluttet ved at varaordføreren slår i bordet og sier at hvis de skal trekke inn storpolitikk og Tjøme, kommer de til å sitte der i hele natt.

"Hvis vi får til denne stien, vil det bety mye for både barnehagebarn, pensjonister og faktisk også for bilistene," sier saksordføreren.

"Bilistene???" sier flere av de andre høyt, og saksordføreren forklarer at han har foretatt en superenkel forskning ved å spørre et par kompiser, og det kunne hende at de ville ta en tur på kyststien i stedet for å kjøre seg en tur en søndagsettermiddag. Hvis det altså ble litt sving på kyststien.

"Samtlige ville gå tur og la bilen stå!" forteller han ivrig.

Nederst ved bordet spør en ung kvinne med bakgrunn fra matematisk institutt på Blindern om han virkelig mener at "et par kompiser" utgjør et godt nok statistisk underlag for en så viktig beslutning, men siden hun stiller som vara, er det ingen som gidder å høre på henne. "Vara er para" som en vittigper kom til å si i en julebordstale. Siden alle var temmelig brisne og vennlig innstilte, var det ingen som påpekte at han sannsynligvis mente "paria" og ikke "para".

Den unge matematikeren ga seg ikke. Hun spurte igjen om saksordføreren hadde tenkt på kostnadene ved å holde en slik sti ved like. "I sakspapirene kan jeg ikke se at du har noen beregninger som strekker seg frem i tid, og jeg er skeptisk til hvordan en slik forpliktelse vil påvirke neste års budsjett," sa hun.

På det tidspunktet hadde flere blitt ganske irriterte. Ikke bare fordi hun som vara brukte såpass mye taletid, men ingen av dem hadde lest sakspapirene, og det likte de ikke bli minnet på. "Hvem er hun der?" hvisket en eldre herre til sidemannen. "Vet ikke, men jeg er mot alt hun sier," svarte han.

Det viste seg at flere tenkte som ham, og kyststien ble vedtatt med et overveldende flertall. Faktisk var det bare to stemmer mot. Det var den unge vararepresentanten og saksordføreren selv.

Det siste var selvsagt et uhell. Saksordføreren stemte rett og slett feil, for han hadde blitt helt satt ut av at noen - og særlig en "ung vara-kvinne" som han kalte henne inni seg - var frekk nok til å påpeke mangler i underlaget hans.

*

Kyststien er pyntet med både ville og tamme blomster på denne tiden av året. Og med alle disse vekstene, er det sikkert bra at det kommer litt nedbør en gang i blant. At den kommer den ene gangen jeg frivillig tok på meg boblevest og ørepropper (jeg får vondt i ørene hvis det blåser over 2 m/s) for å gå tur, får jeg bare finne meg i.

"Ta bilde av meg. Jeg er gjennomvåt!" sa jeg.
"Ikke gjør deg til. Smil normalt!" sa han.

"Det er sånn jeg smiler!" sa jeg.
"Nei, det er det ikke," sa han.

"Jo!"
"Nei! Skjerp deg!"

"Bare se å få tatt det bildet! Jeg er kald!"

"Er du ferdig snart?" (med sammenbitte tenner)

"Det var det siste bildet, nå orker jeg ikke stå her mer!"
"Greit, men ikke legg ut de bildene du gjør grimaser på."

lørdag 27. juni 2015

"Et bedremannsmenneske"

- Så alle søskenbarna dine het det samme som dere? spurte jeg Mor.
Hun lå i sykesengen, men kviknet litt til.

- Ja, det var Anne - hun var ti år eldre enn meg - også Astrid, Signe, Olav, Øystein, Knut, meg og John. Vi var åtte søsken.

Min oldemor hadde altså fått åtte barn på tolv år. Tøff dame.

- Men var ikke det litt upraktisk? Når noen sa "Jeg tar en tur til Anne" var det jo ingen som visste hvilken Anne det var? spurte jeg.

- Det gikk helt greit, for da sa vi "Astrid til Hans", hvis det var datteren til Hans vi mente, sa Mor og mente at det var en veldig praktisk ordning.

- Det var mye stusselig før, sa hun. - Folk hadde så lite.

- Jeg husker så godt 1927. Da var det storstreik på Hydro, også ble det lockout. Det varte lenge.

- Fikk dere problemer med økonomien, da? spurte jeg.

- Nei, nei. Vi led aldri noen nød. Da det ble lockout sa de voksne med alvorlige stemmer at det "kom pålegg". Og da skjønte ikke jeg noe, for vi hadde jo pålegg! Vi hadde til og med nøkkelost! Jeg visste jo ikke hva et pålegg var, smilte hun.

Da ble vi avbrutt av Mors favorittpleier som var en medisinstudent ved navn Eirik. Han informerte om at dagens lunsj var fiskesuppe, og spurte om hun ville ha.

Da blomstret min 95 år gamle mormor opp. Ikke på grunn av fiskesuppen, men på grunn av det mannlige nærværet. "Jaggu er det håp," tenkte jeg.



Fiskesuppen falt imidlertid ikke i smak. Den var for tykk og ble umiddelbart sendt ut. Hun vet hva hun vil. Og ikke minst hva hun ikke vil. "De må ikke tro at de kan servere meg hva som helst!". Vi snakker tross alt om hun som er bedre til å lage mat enn "hu derre tv-kokka, Espelid, eller hva hun heter".

*

- Men det var mange som slet da. Særlig de som ikke hadde fast jobb på Hydro, fortsatte hun og lot det være tydelig at hun ikke lot seg avbryte av en ussel tallerken suppe.

Jeg antok at det var en streikekasse som holdt dem over vannet, men da sa hun:

- Mamma var jo et bedremannsmenneske, vet du.

- Et hva? spurte jeg.

- Hun var et bedremannsmenneske. Faren hennes satt jo godt i det.

Et annet ord for overklasse, med andre ord.

- Samme året var det storflom på Rjukan.

- Så da var det mye som ble ødelagt? spurte jeg.

- Nei, jeg tror ikke det. Vi ungene synes det var litt gøy. Det var jo masse bekker og vanndammer å hoppe i. Dessuten var det ikke så mye bebyggelse den gang, men det var jo sikkert noen veier og broer som ble ødelagt.

- Dere bodde kanskje litt opp i lia?

- Nei, da bodde vi på Øverland. Det huset står der enda.

- Var det i eldhuset? spurte jeg og husket at min oldemor visstnok hadde sagt noe om å bo i eldhuset. På dødsleiet hadde hun sagt "Tenk at jeg som er datter av Ole Øverland måtte bo i eldhuset.". Etter et langt og godt ekteskap mellom det som måtte ha vært (Rjukans versjon av) sositetspiken Thorbjørg Øverland og rallaren Hans Skjelhaugen, kom det altså frem at min oldemor var en smule bitter over hvordan livet var blitt. Selv om hun giftet seg på tross av sin fars ønske. En rallar var ikke verdig hans datter.

- Nei, eldhuset var hos go'fa.

Go'fa. Min tippoldefar og Rjukans store mann på den tiden.

*

- Har du noen gule klær? spurte hun plutselig.

Jeg sa at jeg hadde en sommerkjole med noe gult på.

- Du kler gult, sa hun. - Den drakten var veldig fin til deg.

Jeg satt der med blå plasthansker og en pissegul smittefrakk. Hvis hun synes jeg er fin i pissegult, gidder jeg ikke protestere på det.

Livet er for kort. Rett og slett.

fredag 26. juni 2015

Ikke le

Hver gang - og det er heldigvis ikke så ofte - jeg hører noen snakke om Løkken i Danmark, blir jeg litt usikker. Jeg har dårlige minner derfra.

Vi ferierte der en påske da jeg var 12-13 år; altså midt i kengurualderen, der armene, bena og nesen var for store for resten av kroppen. Det var kaldt og nokså kjedelig, og det eneste som fristet, var å kjøpe snop på den lille butikken rett ved der vi bodde.

*

Hver gang jeg kom inn i butikken, knakk de som jobbet der sammen av latter.

Første gang trodde jeg de lo av noe som ikke hadde med meg å gjøre.
Andre gang trodde jeg de lo av at vi snakket norsk.
Tredje gang trodde jeg de lo av den jeg gikk sammen med, men da jeg for fjerde gang gikk inn i butikken med en annen, lo de da også.

Eliminasjonsmetoden tilsa at det var meg de lo av, og det ble bekreftet av senere superenkel forskning. Som for eksempel at jeg gikk inn dit alene og sendte andre inn alene (hysterisk latter og ingen latter).

Følelsen av å bli ledd av uten å vite grunnen, er jo ikke behagelig for noen, men som voksen, trodde jeg at jeg skulle greie å heve meg over den.

*

Men nei, da.

I dag planla jeg å gå hjemmefra og til Kamikaze nederst i Hegdehaugsveien. Det er ikke så langt, og jeg hadde flate sko. Ny kjole hadde jeg også. Jeg synes jeg var nokså fin.

Rett utenfor døren ble jeg beglodd av tre mennesker som ikke var i samme følge. Fem meter til, og en ung jente smilte av meg. Ikke til meg. Sånt merker man.

To unge gutter begynte å le da jeg passerte dem, og en mann i 60-årene gliste ubehagelig.

På det tidspunktet hadde jeg forstått at noe var galt, jeg skjønte bare ikke hva.

Jeg trengte trøst og gikk inn i et bakeri der jeg ba om en av hvert slag uten gluten. Det ble en diger pose trøst.

Trøsten og jeg gikk rett hjem.

*

En god stund etter denne merkelige opplevelsen, hadde jeg spist meg til mot og gikk til et speil for å finne feilen.

Og da skjønte jeg det. Jeg ser jo blind ut med de brillene, og folk lurte sikkert på hvor den hvite stokken min var!

Men det er stygt å le av folk med handikap. Det er faktisk ikke pent å le av noen uansett hvor rare vi ser ut.




torsdag 25. juni 2015

Les for dem som lytter

Ferie. Hva søren gjør man med det? En hel dag som bare ligger der, liksom. Jeg bestemte meg for å lese en bok i solen.

Klok av varig solskade, brukte jeg faktor 30 i ansiktet og 20 på kroppen. I det jeg satte meg ned kom regnet. Resten av boken ble lest innendørs.

"Ferie er å gjøre noe man ikke gjør til vanlig," sier jeg hver gang min mann klager på at han må male eller gjøre andre kjedelige ting så fort han har fri. Med denne visdommen i bakhodet, begynte jeg å lese høyt for bikkja. Det har jeg aldri prøvd.

Han så vantro på meg.

Kødder du? Kan du ikke lese inni deg? Jeg sov!

Jeg hadde akkurat begynt på Lars Myttings bok "Svøm med dem som drukner". Bikkja har null forståelse for god litteratur.

- Du får bare finne deg i å være publikum, sa jeg.

Livet mitt er over

"Ei kiste av flammebjørk gikk over Nordsjøen. En gravstein av blå saksumgranitt kom i takk," leste jeg med innlevelse. Bikkja viste ingen tegn på at han levde seg inn i historien. Nesten tvert imot.

Når jeg lukker øynene, blir jeg usynlig. Ikke? Vel. Det var verdt å sjekke.

"Tiltrekningskraft har mange skikkelser. I henne var det i form av selvsikkerhet. Måten hun steg fram, som en rettvis utsending med hundre langskip i ryggen," messet jeg videre.

Kjedsomhet har også mange skikkelser. I deg er det et enormt behov for oppmerksomhet. 

"Jeg lette etter lekehunden samtidig som en vegg mørke trær passerte utenfor," fortsatte jeg og forklarte at lekehunden var utskåret i tre.

En trehund? Hahahaha!

HAHAHAHA!
"Jeg lurte på hvordan det så ut der inne, om Hanne hadde strødd klær over alt," leste jeg med dramatisk røst.
Gjesp. Husarbeid. Hva med å tørke litt støv i stedet for å lese? Det er en fin og stille aktivitet.

GJEEEEESP!
 Jeg spurte om han virkelig mente at litteratur var så grusomt som han ga uttrykk for. Men da sa han at hvis jeg bare klødde ham samtidig, var det egentlig det samme hva jeg gjorde.

- Det er jo ikke ferie, sa jeg. - Jeg klør deg jo hver eneste dag!

- Du må bare godta at vi ikke har den samme definisjonen av ferie, sa han.

Mmmmmm, litt mer inn i øret, er du snill
 Jeg sa at det antakelig var sant og lurte på hvilken kennel han foretrakk.

mandag 22. juni 2015

- Var det meg du falt for?

- Hvorfor er det så flaut å falle, egentlig, spurte en jeg snakket med. - Alle gjør jo det.

Jeg sa at jeg ikke synes det var så flaut, men så minnet kneet mitt meg på at jeg kanskje burde føle meg litt flau.

*

På to dager har jeg hatt to spektakulære fall. Begge mens jeg var på jobben.

Det ene fallet kan jeg ikke forklare. Jeg hadde ikke engang så veldig høye sko, men jeg har en vag formening om at jeg ble spent ben for. Av en stol.

*

Det andre har nok en sammenheng med skotøyet.

Jeg har et par sorte sko jeg fikk for evigheter siden. De var, etter den tidens standard, kjempedyre, og de er, etter dagens standard, fremdeles flotte. Den 10 centimeter høye hælen er firkantet og står på skrå - noe som førte til at jeg måtte ha tre timer hos kiropraktor før jeg klarte å gå på dem uten å spenne hver muskel i kroppen.

Det som skjedde da jeg falt sist gang, var sannsynligvis at den skråstilte hælen traff dørstokken litt forkjært da jeg skulle gå ut av kontoret. Siden jeg jobber med en overvekt av mannlige offiserer, var det naturligvis en av dem som holdt døren oppe for meg, men i dette tilfellet var det bare en ytterligere forsterkning av fallet.

Uten en dør å treffe, kunne jeg seile (relativt sett) ganske langt på knærne bortover gangen. I den trangeste kjolen jeg har.

*

Den gangen er normalt tom for folk, men da jeg tittet rundt meg, så jeg minst fem mannfolk som lurte på hva de skulle gjøre.

En av dem sa "Var det meg du alt for?" men det kunne jeg avkrefte. Om noen falt jeg for Karl Lagerfeld som har designet skoene.

*

Så nå har jeg to skrubbsår. Ett på hvert kne.

Men det er helt greit, for jeg har glitterplaster. Det er store jenters versjon av Hello Kitty-plaster. Og nest etter å blåse på, er kule plaster det som hjelper aller best.


lørdag 20. juni 2015

Blå, klare øyne

- Nå skal jeg fortelle deg en historie, sa Mor - min 95 år gamle mormor.

- Da jeg jobbet for Stefan, hadde vi alltid bløtkake når butikken stengte på lørdag. Vi delte den i fire. Og vi var fire jenter. Hi, hi, hi.

Stefan - jeg vet ikke hvordan han skrev navnet sitt, men for meg som har hørt om ham hele livet, er han mer en institusjon enn en person og et navn. Stefan, Stephan, samma, samma. Stefan var slakter og Mors arbeidsgiver i mange år.

Hvert år fikk alle de fire jentene julegaver, og det var ikke småtterier. Sølvfat, sølvlysestaker og sølvkaffekanner. Jeg forbinder Stefan med dyre gaver.

Og fleskepølse.

Når jeg kom innom slaktebutikken, fikk jeg alltid en bit fleskepølse. Ren nytelse for et barn på 5-6 år.

- Vi satt alltid og spiste kake og drakk kaffe etter stengetid på lørdag, sa Mor.

- Det var likør der også. Det var jo ingen som drakk mye, men en sånn liten en til kaffen. Det var godt.

- Har jeg spådd deg noen gang? spurte hun.

Jeg nikket. En gang holdt hun gifteringen sin over håndleddet mitt og sa at jeg skulle få to sønner. Gifteringen hang i en tråd, og hvis den begynte å gå i ring over blodårene, ble det en jente. Hvis den gikk frem og tilbake, ble det gutt. Og hvis den ikke beveget seg i det hele tatt, måtte man belage seg på et liv uten barn.

- Jeg spådde Stefan en slik lørdag ettermiddag, sa hun.

- Jeg trodde han hadde tre jenter, men da jeg spådde ham, gikk pendelen rett frem og tilbake én gang, før den gikk i ring tre ganger.

- "Du har en sønn og tre døtre, du," sa jeg til ham. Og så viste det seg at han og kona bare hadde tre døtre, men at han hadde en sønn med en annen. Han kom til Norge som krigsfange fra Jugoslavia under krigen, og etterpå jobbet han på en gård før han slo seg opp som slakter med egen butikk. Sønnen hadde han fått med datteren på gården, men han hadde aldri fått se ham. Det fikk jeg vite av kontordamen vår en stund etter.

*

Jeg hadde gitt henne et skjerf da jeg kom for å besøke henne på rehabiliteringshjemmet hun ligger på etter et sykehusopphold. Hun så ut til å like skjerfet godt og danterte det intrikat rundt halsen.

- Nå ble du kjempefin! sa jeg. - Skal jeg ta et bilde av deg, så ser du hvordan du ser ut?

Det ville hun:



- Øynene mine er klare, ikke sant? spurte hun, og det kunne jeg bekrefte. Blikket er blått og sterkt.

- Får jeg legge ut bildet på nettet? spurte jeg og fikk bare et fnis tilbake. Det tolket jeg som et ok. Hun sier nemlig svært klart i fra hvis det er noe hun ikke vil.

- Hørte du hva jeg sa til legen på sykehuset da han sa at jeg skulle flyttes til et aldershjem? "Nei!" sa jeg. "Jeg skal ikke på noe aldershjem. Det kommer ikke på tale!" Men så var det jo ikke et aldershjem, men et REHABILITERINGSHJEM, og det er jo noe helt annet. Her er det jo kjempefint!

*

Det var virkelig fint. Utenfor var det en stor hage med et lysthus, og fra verandaene hang det enorme blomsterkasser fulle av røde blomster.

Veggene på rommet hennes var knallgule, men hvis hun likte det, var det helt supert. Jeg lurte på om jeg kom til å kreve hvite vegger med favorittkunsten min på når jeg kom så langt, men kom til - under tvil - at jeg bare ville prise meg lykkelig hvis jeg blir 95.

- Du er heldig som har to så flotte sønner, sa hun.

Jeg viste henne et bilde av dem.

- Hvorfor har ikke jeg det på min telefon? spurte hun liksom-fornærmet.

- Jeg sender det til deg på sms, sa jeg.

- Send meg det bildet du tok av meg også, sa hun.

*

Mor begynte å bli sliten, og jeg forberedte meg på å gå.

- God bedring, sa jeg.

- Det kunne vært verre, lo hun. - Jeg kunne vært i Sverige!