Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 24. august 2015

Tårnfrid og hennes mormor

- Du har mindre minus nå enn for ett år siden, sa optikeren.

- Hæ? Så det betyr at jeg ser BEDRE? spurte jeg og lurte på hva jeg hadde spist i det siste. Jeg må jo ha fått i meg selve ungdomseleksiren. "Håper det er Pollysjokoladen," tenkte jeg.

- Nja, det er litt mer komplisert enn som så, mente hun og antok åpenbart at jeg ikke var i stand til å forstå, for hun ga ingen ytterligere forklaring.

Rett etter spurte hun hvor gammel jeg er, og så sjekket hun om jeg hadde grå (eller var det grønn?) stær. "Det er offisielt," tenkte jeg, "Jeg er en olding.".

*

Jeg gikk i sneglefart og slepte bena etter meg da jeg gikk hjem. Men så kom jeg på at jeg hadde på meg et par sorte Manolo Blahnik, og da gikk jeg pent og forsiktig, og selvsagt i stor bue rundt sølepyttene. Det skal mer enn litt mismot til for at jeg skal ødelegge sko, ja.

*

Siden min tante har bursdag i dag, ringte jeg min mormor. (Husk at det er mødrenes fortjeneste at barna har bursdag.) Det hjelper alltid på humøret å snakke med henne, dessuten føler man seg automatisk litt yngre enn man er når man snakker med noen på 95.

Jeg spurte hvordan dagen hennes hadde vært, men hun ville heller snakke om sikkerhetspolitikk.

- Har de kommet til et forlik mellom Sør- og Nord-Korea? avbrøt hun meg.

Jeg sa at det siste jeg hadde lest var at Sør-Korea ville ha en unnskyldning fra Nord-Korea, men at jeg muligens ikke var helt oppdatert på saken. Hun lirte av seg et par spontane karakteristikker om Nord-Koreas lys og store sønn: kjempebabyen Kim Jong-un. Jeg lo så jeg skremte opp bikkja.

Deretter diskuterte vi verdensøkonomien og ble enige om at vi jammen var glade for at vi ikke hadde hele formuen vår i aksjer ("Ha, ha."). Ironi har alltid vært noe av det jeg har satt størst pris på hos henne. Ironi og evnen til å be folk dra til helvete på en måte som får dem til å løpe hjem for å pakke kofferten sin mens de kjenner at de gleder seg litt til å reise bort.

En gang leste hun et portrettintervju med meg. Jeg forventet nok at hun skulle være stolt av meg, men hennes reaksjon var "Tenk, jeg trodde du var et godt menneske, jeg!".

Snakk om å bli jekket ned. Jeg brukte en time på å komme over fornærmelsen og en del uker på å forstå at hun hadde rett. På den tiden var jeg Tårnfrid på syre, og jeg synes det var råkult. (Hadde jeg hatt evnen til å skamme meg, hadde jeg sikkert rødmet nå.)

*

Etter at vi hadde delt våre bekymringer om Kinas børsfall og smitten det hadde ført med seg, blant annet på Dow Jones, måtte vi snakke litt om været, og da kom mismotet mitt tilbake.

- Jeg gruer meg til vinteren, sa jeg. - Jeg liker ikke kulde, snø og slaps.

- Det går jo faktisk mot sommer, Birgitte, sa hun.

Og det er jaggu sant.

Mor (95) er blid som en sol og har Armani-briller
Birgitte (47) er mellomfornøyd og har bare noe rart på nesa

lørdag 22. august 2015

Da Kjartan fikk panikk og døde

Til tross for blå himmel, nesten vindstille og sikkert badetemperatur på Middelhavs-nivå bare noen meter unna solsengen jeg har ligget på, har det vært en deprimerende dag.

Min mest intellektuelle utfordring har vært å huske på å snu meg med jevne mellomrom for å unngå solskader. Jeg vurderte å sette på en alarm, men jeg droppet det av hensyn til min egen selvrespekt. Jeg orker ikke føle meg som en grillpølse på et middels gatekjøkken.

*

Bikkja og jeg har vært hjemme alene på hytta. Jeg har jobbet hardt med brunfargen, og han har latt seg provosere voldsomt av brekende gjess og isbilen som kjørte langsomt forbi oss minst tre ganger.

"Ser'u den gåsa, eller? For et bråk! Kan du ringe dyrepolitiet? Dette må være brudd på § 181 i straffeloven. Alternativt § 182. Nå kom det en hel gjeng!"

Er det vanlig praksis for isbiler? Å kjøre forbi ett hus flere ganger? Eller skal jeg ta det som et tegn på at det ser ut som jeg er veldig glad i is?

Det var retoriske spørsmål. Retoriske spørsmål skal ikke besvares.

*

Mens jeg jobbet så svetten silte med å bli brun på forsiden, hørte jeg en stemme som jeg anslo at befant seg omtrent ved gjerdet vårt. Stemmen - eller gubben, da - snakket til meg.

- Jasså, så du ligger og soler deg?

Jeg prøvde å løfte opp hodet for å se hvem idioten var. Men det gikk ikke. Hodet nektet rett og slett å løfte seg, og jeg løftet en arm for å finne ut om jeg var blitt lam. Armen fungerte. Begge armene fungerte, og jeg brukte dem til å ta tak i håret mitt for å dra hodet opp.

"Går det an å bli lam fra halsen og opp?" tenkte jeg, men så kom jeg på at et par områder i nakken og halsen ble bedøvet med Botox for et par uker siden.

Jeg synes det er helt greit å bære rundt på mitt eget hode hvis jeg bare slipper migrene, så jeg ble faktisk litt glad da jeg skjønte sammenhengen, men selv om jeg på det tidspunktet hadde fått hele overkroppen opp i vertikal posisjon, greide jeg ikke se hvem som sto ved gjerdet. Brillene mine lå under solsengen. Dessuten var det lesebrillene, og de er ubrukelige på så lang avstand.

Antakelig var det den samme fyren som sto ved gjerdet for et par år siden og sa "Jasså, du klipper gresset?" da min mann gikk bak en motorisert gressklipper og helt åpenbart gjorde det man normalt gjør med en gressklipper. Jeg myste mot skikkelsen og benyttet avbrytelsen til å snu baksiden mot solen og ta frem boken min.

- Jasså, du ligger og leser, sa kroppen ved gjerdet.

Jeg vurderte det til å være et retorisk spørsmål, så jeg fortsatte med boken, og etter det hørte jeg ikke flere selvfølgeligheter.

*

En rar, liten, gulgrønn flue landet på bokstaven M. Jeg slo fingeren ned på siden for å få den til å fly videre. Et sånt lett slag får normalt nok vibrasjon i boken til å få insekter av ulike slag til å forstå at de har det bedre andre steder.

Åstedet. Etter opprydningen.

Den lille fluen fløy ikke videre. Den spratt litt opp og landet på ryggen.

Der lå den på en P og sprellet perpleks. Det så ut som den aldri hadde ligget på vingene sine før. Ingen har vondt av å prøve noe nytt, så jeg gadd ikke gjøre noe for å hjelpe den. Tvert imot. Jeg studerte den med interesse.

*

Hva tenkte den på, tro? Jeg kunne bare gjette. Og det gjorde jeg:

"Fuuuuck, hva faen skjedde?" tenkte Kjartan, som den lille flua kanskje het. Kjartan bestemte seg for å få panikk like godt først som sist.

Han sprellet fortvilet med alle bena sine og hylte som en jenteflue. Takket være fasettøynene, kunne han se hva han lå på. Hvem trenger hals når man så og si har øyne i nakken?

"Jeg ligger på en BOKSTAV!" tenkte han og begynte å hyperventilere. Siden papiravisens begynnelse har fluer blitt innprentet av foreldrene sine at bokstaver er noe av det farligste som finnes. "Bokstaver skal du passe deg for, gutten min," hadde faren hans sagt. "De kommer fra himmelen i vill fart, og de slår deg flat!"

"Hva med bokstaver man ligger på?" tenkte Kjartan og så for seg en skjebne verre enn døden der P'er og M'er snek seg på ham bakfra for å rive vingene av ham.

Han begynte å svette. Heldigvis blir det ikke mye fuktighet av en svettende flue på knapt en millimeter, så det var ingen risiko for at lesbarheten skulle forringes.

Som den forfengelige fluen Kjartan var, rakk han å tenke at han antakelig kom til å stinke hvert øyeblikk, for han hadde ikke tatt på seg deodorant. "Svette som er full av adrenalin, er den verste," tenkte Kjartan samtidig som han forsto surrealismen i å bekymre seg for kroppslukt i en sådan stund.

Kjartan var så fokusert på det som skjedde under seg at han ikke så den virkelige faren. For jeg var blitt lei av den hysteriske fluejævelen og smalt igjen boken for å gå inn og spise opp resten av sjokoladen fra i går.

*

Og her kommer det som gjorde dagen deprimerende.

For har du noen gang sett ditt eget speilbilde på innsiden av et sjokoladepapir mens du slikker opp de siste restene av sjokoladen?

Det er det endelige beviset på forfall. Hvis jeg synker dypere enn dette, fortjener jeg å bli gjenfødt som en desorientert flue og dø av en dårlig bok.

Sjokoladepapirselfie

torsdag 6. august 2015

Kalkulerende omfavnelse

Noen ganger trenger jeg en klem, og da sier jeg i fra om det. Du må ikke gå rundt og tro at andre skal lese tankene dine. Hvis du noen gang har ment at din kjære skal vite hvordan du har det uten at du sier det, bør du tenke deg nøye om. Vil du egentlig at han eller hun skal vite hva som foregår i hodet ditt?

Det kan gå skikkelig galt. Kanskje skjer det ikke så mye inni der som vedkommende hadde trodd, og det er lurt å bevare illusjonen om at du har noe å bidra med. I motsatt fall - at det foregår høyverdig tankevirksomhet bak de blanke øynene dine - kan det jo hende at din kjære føler seg uverdig ditt nærvær.

Dette er naturligvis eksempler jeg har hentet fra løse luften. De har ingen ting med mitt forhold til min mann å gjøre. Heller ikke hans forhold til meg.

*

Godt at det er fastslått.

*

- Jeg trenger en klem, sa jeg.
- Det skal du selvsagt få, sa han og ga meg en klem.

Det var en sånn skikkelig klem - en ordentlig omfavnelse.

Jeg kjente plutselig at fingrene hans løp over kroppen min. Nærmere bestemt ribbena.

- Teller du dem??? spurte jeg vantro.
- Teller hva da? Valkene dine? spurte han, men overlevde ved et nødskrik da han la til: - Du har jo ingen valker! De eneste to valkene du har er her, sa han og tok meg på puppene som de skulle ha vært gammeldagse bilhorn.

"Tut-tut!" liksom.

- Kaller du brystene mine for valker?
- Jepp! Du kommer likevel aldri til å våge å legge det ut på Facebook, sa han fornøyd.

*

Jeg gikk inn på badet og håpet at han skulle forstå hvor såret og vonbråten jeg ble. Det gjorde han ikke.

Men igjen: Ikke tro at folk vet hva du tenker!

Resultatet ble at jeg var så lenge på badet at jeg begynte å kjede meg. Og det var da jeg begynte å ta selfier.

Jeg gikk ut i stuen igjen og fant ut at han hadde glemt hvor teit han hadde vært, og siden jeg ikke husket helt hva jeg var sur for, viste jeg ham bildene jeg hadde tatt.

- Ho, ho, se her, a, sa jeg.
- Herregud, som du ser ut på håret! Ikke legg det der ut på nettet, sa han.

Så da gjorde jeg det.

"Er jeg ikke egentlig ganske fin, da? Selv med bustehår? Nei?"

"Prøve duckface, kanskje?"

"Note to self: LØFT HAKENE!"


"Hi, hi, jeg bare tuller. Duckface er SÅ 2014."

"Hvis jeg smiler mye og løper fort, ser ingen det grå håret mitt."

"Mer duckface. Det kan jo bli moderne igjen."

"Duck-på-syre-face."

... og her prøvde jeg virkelig å få til et fint bilde. Jeg ser at lysforholdene ikke var optimale, men kan ikke bortforklare at jeg ser ut som en salamander som er i ferd med å krabbe opp av vannet.

fredag 31. juli 2015

Den hyggelige idioten

Familiens så langt siste bidrag til klodens oppvarming, Jeep’en, skulle kjøres til verkstedet, og min mann kombinerte det med å kjøre meg til jobben. «Jeg kan kjøre min egen bil,» sa jeg. «Slutt å tulle,» sa han.

For å være pinlig nøyaktig, sa han «Slutt og tull», noe som er grammatisk feil, men der skriftlig kommunikasjon kan korrekturleses, er det helt håpløst å gjøre noe med at folk snakker over seg.

Jeg misliker sterkt å sitte i biler som helst bør kjøres i en gjørmete bratt bakke. Jeg misliker også å sitte på i biler som ser ut som de mangler en halvnaken dame på panseret, så det kan lett misforstås til at jeg ikke liker å sitte på i biler min mann elsker, men andres misforståelser er ikke mitt ansvar.

*

- Og hvordan mener du at jeg skal komme opp i setet? spurte jeg der jeg sto i kort, lys kjole og høye sko.

- Bare sett baken på setet og løft bena etter, sa han.

- Hvor lange ben tror du egentlig at jeg har? lurte jeg på, men jammen hadde ikke stretch-øvelsene jeg har gjort i det siste gjort susen, og jeg klarte med en viss eleganse å vri meg opp i setet.

Du må for øvrig huske å strekke deg litt hver dag, ellers blir du flere centimeter kortere når du blir 100.

*

Vi kjørte gjennom garasjeanlegget og stoppet i påvente av at garasjedøren skulle åpne seg.

- Dette var vel ikke så ille? spurte han.

- Er det over allerede? spurte jeg med håp i stemmen, men det var vi ikke.

*

På P4 spilte de Some Nights med Fun. Av en eller annen grunn mente han det hørtes ut som musikk som kom fra Afrika.

- Lukk øynene og tenk at du er på savannen, sa han og jeg ble igjen minnet på at denne bilen ikke er skapt for siviliserte asfaltveier.

Jeg knep igjen øynene, men da jeg åpnet dem, så jeg dette:


Sørkedalsveien, rett ved KPMG-bygget

I Majorstukrysset fikk jeg ham til å love at han ikke skulle banne eller skjelle ut andre trafikanter i løpet av kjøreturen, mot at jeg lovet å vurdere å sitte på i en av bilene hans igjen.

Et stykke ned i Majorstuveien forsto jeg på måten han knep leppene igjen på, at han ikke kom til å si et ord.

- Du må snakke, sa jeg. – Ellers er det juks.

- Se på de hyggelige menneskene, sa han og henviste til et par stykker som løp over veien for å redde livet sitt.

Et blikk fra meg fortalte ham at sannsynligheten for at jeg kom til å sitte i noen av de rare bilene hans gikk i feil retning.

*

Plutselig trodde jeg det var januar, og det hadde ingenting med den dårlige sommeren å gjøre. Bakparten av bilen skled!

- Vi sklir! ropte jeg.

- Nei, det gjør vi ikke, sa han.

Og slik holdt vi på en stund.

*

Jeg skal ikke gå i detalj om mitt indre liv, og heller ikke innvollene mine, men la meg bare si at jeg har en god fantasi og en mage som ikke tåler brå bevegelser.

- Det ri-i-i-i-i-i-sst-t-t-ter, sa jeg.

- Ne-e-e-ei-i-i-i-i, sa han.

Men det gjorde det virkelig. Jeg klarte knapt å få opp telefonen for å ta et bilde som kan brukes i en eventuell erstatningssak:

Beviset på at jeg satt på i bilen og på at det ristet

Diskusjonen ble avbrutt av en intens piping og jeg så et rødt lys som stirret iltert på oss – kanskje særlig på ham.

- Slapp av. Det er bare oljetrykksmåleren, sa han.

- ???? sa jeg.

*

I rundkjøringen ved den amerikanske ambassaden pleier han alltid å skjelle ut noen idioter som enten ikke kjører fort nok eller som kjører for sakte, men nå var han blid som en litt anstrengt sol.

Omtrent 100 meter fra kontoret sto det en søppelbil og sperret feltet i motgående retning, og en buss prøvde å kjøre forbi. Det gikk ikke fordi bilen foran oss insisterte på retten sin til å kjøre helt frem i krysset.

- Se på den idioten! sa han og så bort på meg for å se om jeg var enig.

Det var vel omtrent da han innså tabben sin, og han forsto nok også at det ikke var en formildende omstendighet å legge til «… som sikkert er veldig hyggelig».

*

PS Hvis du noen gang blir nødt til å stige ut av en sånn bil, så vær oppmerksom på en skarp metallist på cirka ti centimeter som fungerer som en slag dørstokk. Det var nemlig ikke jeg, men ankelen min kommer ikke til å la meg glemme det på en stund.

mandag 20. juli 2015

Hans liv som hund

Et hundeliv må være godt. Vår hunds største problemer i sommer er et litt for kort bånd (det kan aldri bli for langt) og diverse fotooppdrag som kun belønnes med en tyggepinne og kanskje litt skinke som nærmer seg utløpsdato.

Med unntak av båndet han må festes i, er det et fritt liv. Båndet er til hans eget beste etter at han brøt seg ut av hagen ved å vippe opp nettinggjerdet ved to anledninger i løpet av to timer. Hans egen forklaring var at det gikk en tispe forbi, og det tror vi på. Tisper har en enorm tiltrekningskraft på den lille pelsdotten vår. Hannhunder blir som regel skjelt ut på det groveste - som regel står kjeftingen uimotsagt, noe som - forståelig nok - er fryktelig provoserende.

Båndet klarer han ikke gjøre noe med, men regler er til for å brytes, mener bikkja. Matfar har lagt ned forbud mot å ligge i sengen, derfor hopper dyret opp og gnir baken mot hodeputen hans så fort han får mulighet. Etter en god gnikking, legger han seg godt til rette under dyna og bryr seg lite om at noen rer opp sengen over ham.

"ZZZchnooork!" 
"Hm? Sa du noe?" 
"Stå opp? Skjønner ikke hva du sier. Gå bort."
"Jeg har gått hit for å få være i fred, så hold deg der."
"Hva av 'hold deg der' var det du ikke forsto?"
"Men herregud, a kjerring ... klarer du ikke ta et bilde uten å få med din egen skygge?"
"Jeg ser fremdeles skyggen din. Dust!"
"Å, herregud, jeg gidder ikke smile mer." 
"JEG GIDDER IKKE SMILE, SIER JEG!"
"Men jeg kan se mystisk og lett lidende ut. Hvis jeg får en tyggepinne."

onsdag 15. juli 2015

Malingssprøyter og kanyler

Makabre historier og bilder har alltid fascinert meg. Jeg blir dratt mot blodige thrillere bare for å finne ut at de stort sett er latterlige, og hvis jeg kommer over en artikkel om sære sykdommer, kan du banne på at jeg leser den.

Det nærmeste jeg kommer makabert i mitt eget liv, er at jeg nylig har vært på sykehus og blitt snittet opp som en fisk. Pluss at jeg akkurat leste en historie om liket til Eva Peron som ble balsamert og som etter en noe usikker reise dukket opp i Italia før det ble plassert i stuen til Juan Peron (tidligere president i Argentina) og hans tredje kone. Liket var nesten intakt, bortsett fra noen bulker her og der - blant annet på nesen - og en manglende finger.

For øvrig døde alle Perons koner av livmorhalskreft, så jeg er for å vaksinere både gutter og jenter mot HPV.

*

Jeg har gått fra å stikke av fra legekontoret fordi jeg skulle ha en vaksine (8 år) til å se med interesse på at blodet sprutet ut av armen min (47 år) da en sykepleier var litt uheldig med kanylen og greide å ødelegge en åre. I følge kirurgen er jeg lettblødd, så det var nok ikke sykepleierens skyld.

Nå setter jeg sprøyter i magen uten å tenke over det. Hva er et stikk i den store sammenhengen? Man måste jamføra, som en eller annen klok svenske sa.


En sprøyte med blodfortynnende Fragmin.
Min realkompetanse innen medisin er så stor at jeg vurderer å gå opp til latin grunnfag uten å lese. Da kirurgen fortalte meg om "en stor corpus luteum" og "en bred og stram adherese", forsto jeg med en gang at han snakket om en cyste og en sammenvoksning - selv om jeg akkurat hadde våknet av narkosen.

Når jeg tenker meg om, var det at jeg var så nær mitt ubevisste jeg kanskje en fordel. Hvem vet - kanskje man har bedre kontakt med gammel kunnskap i det hjernen våkner etter dyp søvn?

Det er i så fall ganske nedslående, for det meste av tiden er jeg jo sprett våken. (Note to self: Hvis jeg skal ta eksamen i latin, bør det være grytidlig om morgenen.)

*

Å være nyoperert har med andre ord sine positive sider for meg, men det er selvsagt en del jeg ikke liker ved situasjonen. Det verste er å være så pass treg i bevegelsene.

Eller det vil si: Det verste er at jeg ikke får med meg alt som skjer, fordi jeg ikke kommer meg fort nok til begivenhetenes sentrum. Dessuten er det ikke fullt så lett å kommandere min mann rundt omkring når jeg ikke engang kan bære en solseng ut på plenen.

Mindre bevegelighet krever mer oppfinnsomhet, og jeg har utviklet subtile metoder for å få ham til å gjøre det jeg mener bør gjøres.

Som for eksempel å male hytta: Jeg sendte ham en annonse for en malingssprøyte, og etter det har jeg droppet forsiktige hint om hvor morsomt det må være å spraye maling rundt omkring i stedet for å stå på stige og slite. Det har bare gått sånn halvveis. Hytta trenger fremdeles ett strøk til.

*

I morges lå jeg på soverommet og lurte på hvordan jeg skulle få ham til å begynne på malerjobben. Jeg ropte ulike oppbyggelige beskjeder til ham, som for eksempel at han er flink til å lage mat (oversatt: Hva skal du lage til middag i dag?).

Han var ikke så meddelsom tilbake, og jeg irriterte meg grønn over at det tok så lang tid for meg å komme meg opp av sengen. Hva søren holdt han på med?

- Kanskje du skulle ringe litt rundt og spørre om noen selger den malingssprøyten? ropte jeg.

Stillhet.

- Vet du om vi har plast og maskeringstape? ropte jeg.

Det kom et snøft.

- Hva om du kjører til sentrum og handler mat, så kan du sjekke om noen har malinggsprøyte samtidig? ropte jeg. Så vennlig jeg kunne.

Han mumlet noe om at han var opptatt, og jeg hørte på mumlingen at han satt med hodet ned i PC'n.

- Hva drive du meg? ville jeg vite.

Han ba meg om å ikke forstyrre.

- Hvem chatter du med? spurte jeg i et anfall av klarsyn og lett sjalusi.

- Kundetjenesten til komplett.no, sa han. - De har heller ikke sånne malingssprøyter, så nå drar jeg til Fargeriket for å se om jeg kan få tak i en der.

Den mannen vet hvordan han skal tilfredsstille meg. Jeg sank tilbake i sengen med et smil.


Tøfler må man ha med hjemmefra,
men matchende hatt får man på sykehuset.
Et mislykket forsøk på å sette inn et veneflon
fører til en liten opphovning,
men til slutt klarte de det.

torsdag 9. juli 2015

Kjæledyret

At liten tue kan velte stort lass, er sikkert noe de fleste har erfart. Om ikke bokstavelig, så i alle fall i overført betydning. "Det var dråpen!" har du kanskje sagt. Om det er en dråpe eller om det er en tue, er uvesentlig. Poenget er at det er noe som er så lite at man egentlig ikke skulle tro det hadde noen betydning, men jammen var det ikke den lille greia som endret alt.

Jo tøffere man er, jo mer skal det til før man gir seg, men ingen klarer alt. (Bortsett fra muligens min mann som er så sta at han ikke merket at han løp i skogen med full oppakning og brudd i leggen.)

*

Min mor er ganske tøff, både med seg selv og andre. Hun er årsaken til at jeg er ganske tøff også. En nyttårsaften jeg feiret alene (min fremtidige eksmann og min sønn feiret et annet sted i landet) fikk jeg et nyresteinsanfall. Jeg ringte naturligvis min mor for å få trøst og støtte.

- Mamma, jeg har så vondt! hikstet jeg.
- Det er jo svært lite jeg får gjort med det, du får ringe legen, svarte hun.

Og det var jo helt riktig. Det var sterke smertestillende og intravenøs væske jeg hadde bruk for, ikke pludring.

*

Så hva skal til for å få min tøffe mor til å be om nåde?

Svaret er knott.

Disse små, ondskapsfulle insektene som flyr rundt og venter på at du skal sovne eller på annen måte være litt uoppmerksom.

Jeg er enig med henne at knott burde brenne i helvete - og at man bør gjøre en innsats for å brenne dem mens de er på jorden.

I fjor sovnet hun i hytteveggen og våknet med ansiktet så fullt av stikk at hun måtte ha legehjelp. Min far var så vennlig å sende meg et bilde av henne. Det kunne skremt fanden, men jeg ble bare litt rystet.

I år beveger hun seg ikke utendørs uten fullt hjemmelaget anti-knott-utstyr. Knotten vant, med andre ord.

Min knottsikre mor og min fars nyeste hyttetilbygg
Du lurer kanskje på hvorfor hun har en saks rundt halsen?
Hun syr Telemarksbunader og gidder ikke lete hver gang hun skal klippe en tråd.

- Moder'n har en morsom funksjon på telefonen sin, fortalte min far sist jeg snakket med ham.

- Man kan søke på "båt" og få opp alle bildene hun har tatt av båter. En gang søkte jeg på "kjæledyr", sa han.

- Og da kom det opp bilder av Whiskey? spurte jeg og viste til bikkja.

- Ja. Pluss det bildet jeg tok av moder'n da hun var oppspist av knott, flirte han.