Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 3. mars 2015

Alkymi

Jeg kunne blitt rik hvis det ikke var for åpenheten min. For i stedet for å selge hemmeligheten min til høystbydende, kommer jeg til å dele den med deg og alle som gidder å lese.

Allerede nå har du sikkert forstått at jeg enten er en enfoldig dust eller en tulling, og du skal ikke se bort fra at du har rett i begge deler. Alle er litt av hvert. Det er min mening.

I tillegg til å være pinlig åpen, er jeg nemlig lukket som en døvstum når det gjelder dine hemmeligheter. De er helt trygge hos meg.

Jeg er snill med de jeg liker og tilnærmet autistisk uinteressert i de andre. Det er sjelden jeg er ond, men det er først og fremst fordi jeg vet av erfaring at det veldig fort går ut over meg i en eller annen form.

Enten får jeg så dårlig samvittighet at jeg holder på å klikke, eller så tar noen hevn. Karma er en jævel på å hevne ondskap, og jeg har stor respekt for karma.

*

Jeg er litt genial, litt spydig, litt treg i trafikken (ja, det kan være meg du kjører bak - eller det kan være jeg som kjører bak deg, for jeg er nemlig litt utålmodig noen ganger også).

Jeg er litt morsom og litt dørgende kjedelig. Jeg kan være pen hvis det ikke er så lyst - og særlig hvis jeg løper fort forbi deg - og jeg kan se ut som datteren til nøkken ganske ofte, og dessuten løper jeg ikke så ofte.

Jeg er datteren til disse to. Ikke til nøkken.

Jeg er som regel bustete, som regel flekkfri (da snakker jeg om klærne mine) og nesten alltid nydusjet.

Her om dagen leste jeg en artikkel om britiske kvinner som slett ikke dusjet hver dag, og det plager meg fremdeles. Hvordan orker de?

Av dette kan vi tyde at jeg er litt opphengt i småting også. Dette faktum styrkes av at jeg enda ikke har fått ro i sjelen etter at noen viste meg bilde av en kjole som jeg mente var hvit og gull-farget på morgenen, men litt utpå dagen så jeg med egne øyne at den hadde skiftet farge til blå og brun.

Visstnok hadde dette noe med lyset og hjernens evne til å oppfatte farger å gjøre, men for meg ble det et bevis på at hjernen min ikke er helt stabil. Stabil eller ustabil - jeg er best i det jeg er. Noen ganger.

Jeg er nemlig litt usikker og nokså skråsikker. Men ikke tro du vet hva jeg er når.

*

Jeg er verken høy eller lav (173 centimeter) og verken tjukk eller tynn (60 kilo) - og en gang var det en gutt som sa til meg at han mente at jeg var helt gjennomsnittlig. Det sved for en 19-åring som hadde eget studielån og var litt høy på seg selv. Så vidt jeg kan huske, er det også den eneste gangen jeg har blitt dumpet, men siden jeg både kan ha klisterhjerne og selektiv hukommelse, er det ikke sikkert det er tilfellet.

Noen ganger er jeg selvstendig, andre ganger klarer jeg ikke bestemme meg for om jeg har lyst på mat eller ikke, og spør meg ikke hva jeg vil ha til middag, for da går jeg i vranglås. Enten er det så lenge til middag at jeg finner spørsmålet helt irrelevant, eller så er jeg sulten NÅ! og da tar jeg meg likegodt en proteinbar, også er jeg ferdig med det.

Jeg har ryggrad som armeringsjern så lenge det ikke handler om shopping og alt som har med bringebær å gjøre. Det er bare timer siden jeg ikke klarte å gå fra en jakke i en butikk. Jeg måtte ha den med meg, og i natt skal den kanskje få ligge ved siden av meg i sengen.

*

Jeg er ganske tøff og sjelden pysete. Det gjelder både fysisk og psykisk. Men ulempen ved å være så tøff, er at jeg til tross for mitt helt gjennomsnittlige ytre, tar nokså stor plass.

Åpenheten min kan være påtrengende og de som er rundt meg enten på jobb eller hjemme, må finne seg i å ta del i mine gleder og problemer.

Hvis noen ymter frempå om hvorfor akkurat mine problemer er så spesielle at de må tas opp i flere fora, har jeg to svar, hvorav jeg prøver å holde det første for meg selv, men det går jo ikke: 1) Mine problemer er viktige fordi de er mine og 2) Alle står fritt til å løfte sine egne tema. Og det er jeg den første til å oppfordre til, for jeg er veldig nysgjerrig.

Jeg kan være aller dramaqueeners mor, og jeg kan blåse lang marsj i hva som helst. Det avhenger helt av hormoner og hvor jeg er i syklusen. For selv om jeg har rynker og grått hår, er jeg ung innerst inne. I alle fall ung nok til å være hormonstyrt.

Jeg er ofte effektiv, men det er ting jeg bare aldri får somlet meg til å gjøre. Vindusvasking er én av de tingene. Sølvpuss er noe annet.

*

Og her er jeg endelig ved poenget. For visste du at sølv langsomt blir til gull hvis man bare lar det være helt i fred? Det blir i alle fall til gul, og det er bare en l unna gull.

Noen ganger er jeg nemlig også ganske oppfinnsom (og raus) og omtrentlig - særlig hvis det handler om å unngå å gjøre kjedelige ting.

En gang var de laget av sølv, nå er de snart gull, men lysene  kommer ikke til å stå rett uansett hva stakene er laget av. 

fredag 27. februar 2015

- Den der drar du i land, vettu

- Jeg sovnet, jeg! sa jeg da jeg litt ør satte meg til bords for å nyte min manns nystekte biff.

- Ja, det virket om du trengte det, sa min kjære og jeg merket at jeg ble litt rørt. For en omsorg! "Han ser meg!" tenkte jeg. "Han anerkjenner at jeg har hatt en tøff vaktuke, han har listet seg rundt i hjemmet vårt for at jeg skulle få sove og han har laget mat til meg!"

Vår sønn gløttet opp og så litt bekymret på sin skjøre mor.

- Mamma har blitt fotografert i dag, sa hans far. - Sånt er slitsomt.

Mine ømme tanker forsvant som snø under en varm bikkjedritt.

*

Jeg har vært på en slags audition for å få vite om jeg er verdig å være med i en slags hudpleie-aksjon. I dag ble jeg intervjuet og fotografert, og nå skal noen vurdere om det er håp for meg. Hvis jeg når opp, regner jeg med å figurere på før- og etterbilder både nasjonale og internasjonalt. I alle fall lokalt. Inne i en butikk.

Dersom noen andre så mer grå og trist ut i trynet i dag, synes jeg virkelig synd på dem. Som kjent er jeg vissen, livslei og dratt. Jeg går alltid med et laminert kort i lommen der det står "Organdonor, men sjekk etter puls. Jeg er nok ikke død, jeg ser bare sånn ut."

Jeg har rynker dype som bresprekker og porer som kinesiske synkehull. En gang gjemte jeg meg blant en bunke gråpapir - som alle vet er mer lysebrunt enn grått - men da hadde jeg solt meg i seks måneder og mente selv at jeg hadde en frisk hudfarge.

Da jeg var ett år, hadde jeg skjønt greia: Spis to ganger din egen vekt hver dag, og et hvert tilløp til rynker blir presset ut.

Da jeg fortalte min mann at jeg håpet å få være med, sa han:

- Den der drar du i land, vettu!

Jeg gjentar:

- Den der drar du i land, vettu!

"Den der drar du i land, vettu!"???

- Unnskyld? Så du mener at jeg er den av alle som virkelig trenger det???

Men da fikk han en viktig telefon, sa han.

*

Alt dette refererte jeg da min sønn lurte på hvorfor hans mor trengte litt ekstra hvile. Jeg kunne selvsagt bare sagt at jeg var sliten av jobb, virus eller hva som helst, men jeg valgte den ærlige, normale linjen: Jeg outet hans ufølsomme, sosialt utfordrede far.

- Pappa, da! sa min fantastiske sønn som alltid har hatt mer empati og forståelse enn noen av sine foreldre. - Du trenger ikke alltid snakke sant!

Og om det noensinne har vært en tusendels promille tvil om at han ble forbyttet på fødeavdelingen, fikk vi altså der et bevis på at han i alle fall er sin fars sønn.

Vi lister oss så stilt på tå

Så vidt jeg kan forstå, er Norge et mer liberalt sted nå enn for bare 20 år siden. Men i dag slo det meg at enten så har vi blitt fryktelig mer løsaktige på en dag eller to, eller så er det noe jeg ikke har fått med meg.

Jeg var på vei til et møte da jeg scrollet nedover Facebook-feeden min, og la merke til det ene utbruddet etter det andre:

"Jaaaaaa!" skrev en.

"Ja, ja, jaaaaaa!" skrev en annen.

"Ja! Ja! Ja! Ja!" skrev en tredje, og dette gjentok seg med små variasjoner.

"For en MANN!" eller "Fantastiske gutter!" var også noe som gikk igjen.

*

Min første tanke var en enorm, cyber-orgie.

Ikke døm meg som umoralsk fordi min første tanke var sex. Jeg har for eksempel aldri hørt om en sexorgie i cyberspace før, så jeg kan ikke forklare hvorfor jeg tenkte på den måten. Jeg har heller ingen erfaring med masse-sex i andre rom, så mitt rykte som snerpete bør kunne leve videre i beste velgående.

Men om du finner glede i sånt, så heier jeg på deg. Jeg synes at alle skal få gjøre omtrent som de vil, så lenge de ikke skader andre.

*

Nå kan det hende du hører en sang i hodet ditt. Hvis denne teksten passer, kunne vi sunget sammen hvis du hadde vært her:

Jeg er politimester Bastian

og er en vennlig mann,
for det syns jeg man skal være hvis man kan. 


Og jeg går omkring og passer på 

at alle har det bra,

for det synes jeg at alle skulle ha. 

Jeg har laget en Kardemomme-lov, som er for byen vår.
Og i denne Kardemomme-loven står: Man skal ikke plage andre, 

man skal være grei og snill,  

og for øvrig kan man gjøre hva man vil. 

Men selv om jeg prøver hardt å holde meg til politimester Bastians liberale lov, så kjente jeg at all denne intimiteten jeg ble utsatt for i feeden min, ble litt mye.

*


"Trenger folk å utlevere sexlivet sitt bare fordi det er freddan?" tenkte jeg med rynket nese. "Hva tror de? At de skal gjøre noen misunnelige?"

Hjernen min begynte på en annen melodi. Melodien passer svært godt - faktisk tror jeg den er laget spesielt - til denne teksten:

Å huffamei å huffamei, j eg er så sint så fy!

For alt er bare tøys og tull i Kardemomme by! 

Hvis bare alle var som jeg -
så ville alt bli bra ...
Men ingen andre er som meg - å langt i langt ifra. 

Huff! 

Men man får varige, dype rynker av å oppføre seg som tante Sofie, derfor tok jeg meg sammen, og da måtte jeg smile litt av dem som åpenbart var så avhengige av Facebook at de tok seg tid til å oppdatere stattusen sin midt i akten. 

Eller - etter ekstasen å dømme - i det de nådde klimaks.

"Herregud," tenkte jeg, "ikke engang jeg er så avhengig". Så kom jeg på at smiling også gir rynker.

*

Jeg surfet videre og tok opp VG.

Først da skjønte jeg sammenhengen. Det handlet ikke om sex i det hele tatt! Det handlet om sport! Norge hadde vunnet gull på herrestafetten.

"Det må jo fortone seg helt kriminelt for svenskene," tenkte jeg. "De norske skiløperne rapper jo gullet rett foran nesa på dem hver gang!"

Og så begynte hjernen min med nynningen igjen:



Vi lister oss så stilt på tå når vi drar ut og røver.
Vi røver bare det vi må,
og det som vi behøver.
Nå ligger mørket over land, i byen sover alle mann. 
Da drar vi avgårde med sekker og spann, 
både Anders og Didrik og Niklas og Petter-mann.
(Ja, det gjør vi det.)

De fire røverne ber alle være stille slik at de kan liste seg inn til mål og rappe gullet.
Foto er lånt uten å spørre fra vg.no, men det er tatt av Jonathan Nackstrand, AFP 

torsdag 26. februar 2015

Mislykket barneoppdragelse

Jeg har alltid trodd at mine barn har hatt en relativt trygg og god oppvekst, og jeg har i hemmelighet klappet meg selv på skulderen når jeg har sett at de har vokst opp til å bli to flotte mennesker.

Nå viser det seg at jeg antakelig ikke har noe med den suksessen å gjøre.

En gang hørte jeg et foredrag av en fyr som hadde doktorgrad i pedagogikk. Det var begredelig. Doktoren var veldig flink, men budskapet hans var traurig: "Det eneste du som mamma eller pappa kan være sikker på, er at du kommer til å gjøre feil i barneoppdragelsen," sa han.

Og denne tabben har jeg altså gått og ventet på. Uten å vite at jeg har fucket opp alt for årevis siden.

*

Det begynte bra. Siden jeg er så hormonstyrt, kjente jeg at jeg ble gravid i det det skjedde, men siden hormonene ikke slår ut på tester før et par uker etter befruktning, ble både jeg og barnefaren litt utålmodige.

Sist gang jeg ble gravid, tok jeg minst én test hver dag i nesten fjorten dager før den blå stripen kom til syne. På det tidspunktet hadde min mann gått lei av maset mitt. For det første hadde han sett frem til at "prøve å bli gravid"-perioden skulle bli lang (vi bestemte oss for å prøve å få barn på en tirsdag, og jeg ble gravid på en torsdag) og for det andre mente han at jeg var det kvinnelige motstykket til guttungen som ropte "Ulv!".

*

Testen som endelig viste at jeg hadde det såkalt gravidehormonet hCG (humant chorionadotropin) i kroppen, tok jeg på kontoret. På den tiden jobbet vi på samme sted (men litt lenger ut i svangerskapet, ble han sjefen min og det første han da gjorde, var å gi meg sparken) og jeg la pinnen jeg hadde tisset på i en internkonvolutt og ba resepsjonen ringe ham og si at han måtte komme og hente en pakke.

Så der sto han, da. Midt i resepsjonen. Og fant ut at han skulle bli far.

Jeg var faktisk hos en spåkone rett etter at jeg var blitt gravid. Hun kunne fortelle at jeg hadde møtt en mann på jobben og at forholdet vårt bare kom til å bli sterkere. Jeg venter fremdeles på en haug med penger.
Jeg kan ikke skjønne at det er galt å vinne over ungene i brettspill. Hvis du må jukse for å vinne, lærer du dem også at livet er urettferdig. Det er svært nyttig kunnskap.

Min mann har - underlig nok - et enormt barnetekke. Når jeg tenker meg om, er det ikke så rart. Hvis like barn leker best, bør jo de med lik mental alder og humor også komme godt overens.

Når han ser et lite barn, pleier han å skjære noen vanvittig fæle grimaser (som gjerne får foreldrene til å ta med seg ungen og løpe hvis de ser det) og i 49 av 50 tilfeller begynner ungen å storle. Hvis han mener at det er god nok akustikk i rommet (som godt kan være en butikk eller en restaurant), brøler han i tillegg.

Det er minst én unge som går i terapi etter å ha møtt ham, men de 98 andre har ledd seg skvett ihjel. For meg er dette helt uforståelig.

Hadde min mann kommet på denne måten å vekke ungene på, hadde begge gått med høreapparat nå

Våre egne barn har også ledd av ham, men av helt andre grunner. Imidlertid er det ikke et eneste smil å spore i dette hjemmet om morgenen (uansett når den begynner). Begge barna er nemlig alltid blitt vekket av en diger mann som synger (veldig høyt) "STÅ OPP, DIN GRIS, STÅ OPP, DIN GRIS!".

Det er jo ikke noe hyggelig i det hele tatt, og jeg tror de kommer til å hevne seg når de bare vet at de kan vinne over ham i en nevekamp. Det kan bli en stund til, for han har noen feige knep.

Slik har det aldri vært hjemme hos oss. Jeg fullammet ungene til de begynte å gå ned i vekt. Da måtte jeg finne en annen måte å slanke meg på.

Når jeg tenker tilbake, kom det første tegnet på at jeg ikke hadde lykkes så bra som mor da minstemann var tre år. Han kunne vunnet store penger i Kvitt eller Dobbelt hvis temaet hadde vært "Øl".

Han assosierte farger og former med etiketten til ulike ølsorter ("Samme farge som Heineken, jo! Se!") og det kunne jo vært et morsomt partytriks, men de barnehageansatte så ikke sjarmen i det og mistenkte oss for å være forholdsvis alkoholiserte, tror jeg. Jeg vet fremdeles ikke hvor ungen tilegnet seg kunnskap om øl i en alder av tre år, og etter hvert ble det nokså påfallende at jeg alltid måtte fortelle alle at jeg ikke drakk alkohol.

Barnehagetante 1: I dag skal vi være ute, det er så fint vær.
Jeg: Apropos å være ute, jeg drikker alltid Farris de få gangene jeg er ute, for jeg liker ikke smaken av alkohol.

Barnehagetante 2: I dag skal vi kose oss med eventyr og andre fortellinger.
Jeg: Ja, det er viktig å kose seg, jeg koser meg med litt sjokolade når jeg skal skeie ut, for jeg liker ikke smaken av alkohol.

Barnehagetante 3: Vi skal på tur i dag.
Jeg: Så hyggelig! Forresten liker jeg ikke smaken av alkohol.

Smil!
Disse tegningene kom jeg over i går. Men det var først da jeg så illustrasjonen av hvordan man skulle / ikke skulle få en unge til å smile, at det gikk opp for meg at det er mer flaks enn forstand at ungene mine ikke sitter som skjelvende, medisinerte vrak på en lukket avdeling.

I snart 16 år har vi nemlig synes at dette bildet har vært utrolig morsomt og beskrivende for både oss og ungen:

Ja. Flekkene på haka er spagettisaus. Jeg vil hevde at tomater er veldig sunt.

mandag 23. februar 2015

Diplomaten, idioten og bikkja vår

Mange i vår bekjentskapskrets har nok skjønt dette forlengst, men vi - som lever midt i denne såpeoperaen - har fornektet fakta så lenge som mulig.

Nå er det ikke lenger mulig. Vi må innse at vi ikke går tur med bikkja - det er bikkja som går tur med oss, og når det gjelder hva som skjer innenfor husets vegger, er vi fullstendig under kontroll av et loppeskinn på 11 kilo.

Jeg sover dårligere og dårligere. I lenger tid har jeg skyldt på sengen, men bedre seng finnes ikke på markedet (visstnok), og det er usannsynlig at det er Hästens madrass som er årsaken.

- Sengen blir kortere og kortere! er min åpningsreplikk hver morgen.

Sist natt lå jeg i fosterstilling og da jeg våknet måtte jeg brettes ut. For en gangs skyld tok jeg på meg brillene for å undersøke sengen som jeg mistenkte var en rekvisitt i filmen Alice i Eventyrland.

Men nei, da.


Der lå dyret som en sengehest på tvers og forkortet sengen min med flere desimeter.

Jeg ble irritert. Og litt bekymret. For da jeg ba ham om å flytte seg, kunne han ikke brydd seg mindre. Grunnet min nylige utbrettede og litt møre kropp, ville jeg heller ikke løfte så mye, og en bikkje som ikke vil flytte seg, kan lett firedoble vekten sin. Det vet alle.

Samme kveld skulle min mann sette seg i stolen sin. Han satte seg heller i sofaen.


Men der satt jeg, og denne sofaen er ikke stor nok for oss begge, så jeg gikk på do. Det eneste stedet jeg kan være helt i fred.

Der satt jeg og surfet litt etter noe pent å ha på meg. Kall det gjerne en virkelighetsflukt.

Jeg fant et par superkule støvletter.


- Lurer på hva min mann synes om at jeg kjøper dem, tenkte jeg og sendte ham en sms.


- Disse koster $ 99. Synes du jeg burde kjøpe dem?

- Hvor lykkelig gjør de deg? spurte han tilbake.

At han tør! Det ville jo vært dumt hvis han fikk vite at jeg blir veldig lykkelig av et par støvletter, og ikke så lykkelig av å være sammen med ham. (Jeg understreker at dette bare er et eksempel, og at det er fullstendig tatt ut av luften.)

- Vanskelig å si. Spørs litt hvor gode de er å gå på, svarte jeg. Diplomaten.

- Synes du de ser ergonomiske ut? spurte han. Idioten.

Jeg så grundig på bildet og svarte ja.

- Kan du prøve dem før du kjøper? spurte han. (Hvor tar han alt dette uvesentlige røret fra?)

- Ja. Hvis jeg drar til New York, svarte jeg og fikk det siste ordet.

Og om et par uker kommer det et par høye, grå, semskede støvetter til meg.

O'lykke.

søndag 22. februar 2015

Aftenbønn for glemte helter

Norge, altså. Herregud, så gode vi er. Det er mulig at vi er dopet på olje og at vi av den grunn har blitt en gjeng med bortskjemte klyser, men skiløperne våre har ikke olje i årene.

Moderne nasjonalromantikk

De har stål i ben og armer, er oppvokst med helmelk og brunost og de er uslåelige. De trener riktig, de har de beste skiene, de motiveres av sunt vennskap og med unntak av en episode med rattfyll, er de så gode forbilder for oss andre at det hele er til å bli litt trassen av.

De er legemeliggjøringen av nasjonalsangen, rent vann og fjelltopper i sol, de er bedre enn norsk melkesjokolade (som alle vet er best i verden) og de har etikk, integritet og moral som vi andre kan bruke som fasit. I tillegg ser noen av dem ut som reklameplakater for vitaminer og frisk luft.

Ingen tror selvsagt at de har kommet dit de er helt av seg selv. Nei, da. Innimellom blir både foreldre og dagens støtteapparat trukket frem og skrytt av. Fullt fortjent, vil jeg si.

Men har noen ofret kommentatorene en tanke? De som har som jobb å bringe entusiasme og etappetider til oss som ikke står ute i løypene? Jeg mener at det snart er på tide å bruke litt tid på dem.

Vi må sette mer pris på dem, tenker jeg. De som skriker seg hese hele sesongen, som har hodet fullt av (u)nyttig kunnskap om utøvernes formtopper og konkurrentenes sterke og svake sider. De som har hele skisportens historikk i hodet, og som drømmer om smøring, ski og høydeopphold både dag og natt.

Det kan ikke være lett å finne på noe å fylle tiden med gjennom en hel femmil, og det kan umulig være lett å skrike like hysterisk når en nordmann går inn i målområdet hver gang. Særlig når det er fire minutter (eller noe) til han som får sølv kommer. De holder spenningen oppe uan-pokker-sett.

Send dem en vennlig tanke når du legger deg i kveld. Du kan til og med ta dem med i aftenbønnen din.

Her er et forslag:

Kjære Gud,

jeg er takknemlig for alt jeg har, og jeg vet at jeg er superheldig bare fordi jeg er født i Norge. Det hadde vært kult hvis du kunne øke oljeprisen litt, men vær så snill og ikke finn på noe jævelskap i Midt-Østen eller noe annet sted for å få det til. Hvis det er en forutsetning, får vi heller leve med en oljepris på under 60 dollar fatet. Jeg skal stramme inn på det jeg kan som for eksempel (og her setter du inn det du kan ofre).

Jeg er også veldig takknemlig for at vi slo svenskene i lagsprinten både på herre- og damesiden, men jeg vil gjerne at du skal ta ekstra vare på stemmebåndene til kommentatorene som bringer showet til oss radiolyttere (eller tvseere, hvis du ser på tv). De er virkelig flinke, men de skriker og hyler så mye at de umulig kan holde ut sesongen hvis Norge fortsetter medaljefesten.

Legg merke til at jeg ikke ber om flere gull til Norge, for jeg vet at det ikke er sånt man skal be deg om. (Men takk så langt, blunk, blunk.)

Amen

torsdag 19. februar 2015

95 somre ung

- Nei, men dere skulle jo ikke tatt med gave! sa min mormor.

Hun feiret sin 95-årsdag med huset fullt av gjester. Vi ankom midt i en eller annen innspurt der Norge ikke så overraskende tok gull, med det resultat at vi sto utenfor og ringte på i evigheter. Ingen hørte ringeklokken, for i stua sto folk på stoler og bord for å heie inn gullet.

Jeg tipper at min mormor sto på bordet sammen med min mor og tante.

Da vi endelig slapp inn - altså etter å ha stresset rundt i Oslo for å finne en gave og etter å ha kjørt en eviglang omvei til Sandefjord takket være en eller annen brokonstruktør som trodde pilarer kunne stå støtt i søle - ville dama altså ikke ha gave.

I alle fall sa hun det.

- Nå får du gi deg! Du har feiret 95 bursdager, og du må da ha fått med deg at det er vanlig å gi gaver når man er invitert til feiringen, sa jeg.

- Tjhihi, sa hun og tok i mot det vi hadde med.

Åsså svinger vi på seidelen igjen! Hei! Hå!
I alle fall svinger vi på kaffekoppen.


I bytte mot bursdagsgaver fikk vi høye smørbrød og kaker. Jeg mistenker at vi gikk i pluss.

Etter kort tid, var det tid for tale. Siden selskapet allerede hadde vart i tre timer da vi ankom, tok min tante likegodt en repetisjon av talen hun hadde holdt for den første puljen av gjester. Hun fortalte et par pinlige familiehistorier, og deretter ble talen skreddersydd for oss som var der.

- Vi har mye moro, sa min tante. - Men noen ganger har vi ... ikke det.

Det kom frem at min mormor og min tante har svært ulikt syn på hva som kan anses som ryddig og hva som ikke er det.

- Jeg har innført 100 kroner i bot hvis hun sier r-ordet, sa min tante.

"Rot," hvisket gamla borte i sofaen og fniste.

- 100 kroner! ropte min tante som mener at det godt kan være hyggelig selv om det ligger en avis på bordet.

- Som sagt har vi det mye morsomt, men når hun begynner å nynne ... da stikker jeg, betrodde min tante oss.

Det er en kjent sak at både min mormor og min mor er dritsure når de nynner. Det er mulig det er derfor jeg har et nokså anstrengt forhold til musikk.

- Jeg var verre før, sa min mormor. - Jeg ble så fort furten! Da kunne jeg nynne i flere dager!

Selvinnsikt kommer med årene. Jeg er heldigvis aldri sur.