Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 30. juli 2014

En elendig heiagjeng

Eldstemann bor og jobber i London, og i bytte mot treretters middag må han finne frem til en god restaurant hver kveld. Så langt har han gjort en god jobb.

- Jeg tror dere må pynte dere litt i kveld, sa han og antydet med det at restauranten var mer anstendig enn vi var.

Og endelig kunne jeg bruke skoene som Tyra Banks også har et par av.

Jepp. De er akkurat like gode å gå på som de ser ut som.

Dessuten hadde jeg med meg en bluse som jeg heller ikke hadde brukt før. Faktisk hadde jeg ikke engang prøvd den, for jeg hadde så dårlig tid den gangen jeg kjøpte den og en del andre klær. Taxien sto utenfor, og min mann var på vei hjem (og jeg måtte rekke å stappe posene inn i garderoben før han kom inn av døren).

En fyr jeg traff i lobbyen før jeg skulle dra


Min yngste sønn, jeg og fyren jeg traff

Når sannheten skal frem, hadde jeg kanskje ikke kjøpt akkurat den blusen hvis jeg hadde hatt bedre tid, men nå konkluderte jeg slik: Jeg er i London. En millionby der omtrent ingen bryr seg om lille meg, men de få som gjør det elsker meg uansett og vil alltid være heiagjengen min.

Det skulle vise seg ikke å være helt korrekt.

Min førstefødte sa riktignok at jeg var fin. Eller kanskje han bare sa at blusen var morsom, når jeg tenker meg om. Blås. Han fikk meg i alle fall til å føle meg fin, og da er det stort sett det samme hva han sa.

Min førstefødte og hans mor

Under denne fotoseansen kom min yngste til å si at han mente at jeg så ut som en fallskjerm.

Da prøvde jeg å avbryte hele greia.



- Nei, da hun ser ut som en kjempediger marshmallows! sa min mann.

Og tro det eller ei, men det var faktisk en slags kjærlighetseklæring. Tror jeg.

For det beste han vet (etter amerikanske biler og jobben sin) er å grille, og marshmallows kan jo grilles!

Dette har jeg ikke snakket med ham om, men han bør være enig. Og han bør bli enig før Hermes åpner i morgen. Jeg så nemlig et veldig fint (digert&dyrt) skjerf der, og jeg trenger et fatle, men mer om det en annen gang.

tirsdag 29. juli 2014

Stort og smått

The Cumberland Hotel i London kunne gjerne ha omprioritert litt, synes jeg. De har et enormt resepsjonsområde med tre overdimensjonerte bronsemannfolk som en eller annen kunstner har laget, og to underdimensjonerte kvinnfolk som Gud har laget.

Ett av mannfolkene ser slik ut:



Hvis jeg hadde ligget ved siden av ham og vi begge hadde hatt føttene på samme sted, hadde hodet mitt kanskje vært under armen hans. Så stor er han. Hvis en av de bitte små damene som står rundt omkring i resepsjonen og bare har som jobb å smile hadde ligget ved siden av ham, og de også hadde hatt føttene på samme sted, hadde hodene deres kanskje vært under hånden hans. Så små er de.

Bak ham renner det forresten vann. Som en foss rett ned i gulvet. Veldig stilig.

*

Men så var det det der med prioritering.

For når man sjekker inn på et sånt sted, så venter du liksom ikke at rommet ditt skal være bare litt større enn en sånn koffert som du har lov til å ha med deg INN på flyet, ikke sant?

Men jeg er så romslig I MEG SELV (her måtte caps lock på, ellers var jeg redd det skulle gå deg hus forbi) at jeg ikke klager på sånne bagateller. Jeg blir bare litt stille og lider inni meg.

- Skal jeg gå ned i resepsjonen og oppgradere rommet, spurte min mann.

- Nei, da, sa jeg. Martyren.

- Jeg kan jo gå ned og kjøpe noe å drikke til oss? foreslo han. Minibaren inneholdt nemlig bare to flasker vann.

- Ja, det hadde vært fint, sa jeg. Lidende.

Da han kom tilbake hadde han to nye romnøkler i hånden, men ingen appelsinjuice. Jeg tilga ham på flekken. Men han gikk naturligvis ned igjen etter at han hadde flyttet kofferten min.

Det nye rommet var litt større og hadde litt større vannflasker i minibaren. Dessuten hadde det en enøyd, obskøn håndklesvane på sengen:


Det jeg vil du skal huske hvis du noen gang skal bo på dette hotellet er at du
1) ikke må være sjenert, og
2) må bo sammen med noen du kjenner godt (eller alene)

For: dette er døren til toalettet. Og den er ikke på noen måte lydtett (men av en eller annen grunn kan den låses).


- Du verden, her var det ikke særlig privat, sa jeg med normal stemme da jeg hadde lukket meg inne.

- Nei, det var derfor jeg slo på TV'n da du var der inne i stad, svarte min mann med innestemmen sin. - Vil du at jeg skal slå på TV'n igjen? spurte han.

Jeg sa at for min del var ikke det nødvendig, men hvis han lot seg sjenere, måtte han bare sette på East Enders eller hva det skulle være for min del.

- Nei, da blir det opptaksutstyr, sa han.

- Hæ, hva da? Opptaksutstyr? sa jeg inne fra do.

- Jepp. Ny ringetone til mobilen!

mandag 28. juli 2014

- Rolig, jeg vet hva jeg gjør

Det ble drosje fra Heathrow. Av en eller annen grunn var jeg så sliten av jeg ikke orket tanken på å ta toget.

Denne hyggelige fyren har absolutt ikke noe med saken å gjøre, han fant jeg på Google

Det kan ha vært 17 år gamle minner som tvang seg på. Den gang var vår sønn knapt en millimeter stor, men fy flate som han gjorde livet mitt surt. Han hadde knapt bodd i livmoren min mer enn i 14 dager før han beordret diverse hormoner til å løpe løpsk. Jeg spydde, gråt og kjeftet i et bankende kjør, og en del av det skjedde altså på toget fra Heathrow til London en dag i juli.

Jeg tror faktisk det startet der. Ikke befruktningen, naturligvis, men spyingen og griningen og alt det der. I flere år greide jeg ikke høre noen si "London" uten å kjenne kvalmen komme, men nå går det ganske greit. Det er mulig at jeg har kurert det med shopping. Nå tenker jeg nemlig "Burberry" når noen sier "London".

*

Denne gangen kan jeg ikke skylde på at jeg er gravid, men så plager jeg da heldigvis heller ikke mine omgivelser med verken kroppsvæsker eller utskjelling.

- Do you want your suitcase in the back, love? spurte taxisjåføren.

Jeg elsker at taxisjåfører kaller meg "love". Det er noe så eitrende hyggelig over det. Så jeg takket ja, og steg inn i taxien. "Steg inn", ja. For det er det man gjør i sorte engelske taxier.

Sjåføren satte seg inn omtrent samtidig med meg, og min mann fikk akkurat pælmet kofferten min og seg selv inn i kupeen i det taxien begynte å kjøre.

Det var da jeg skjønte at dette skiltet ikke helt stemte:

"Keep calm I've got the knowledge"
En annen ting var at den mørke tingen under skiltet var en sort sokk som dekket til et annet skilt. Gud vet hva det sto der.

En annen ting som var litt forvirrende, var det svært synlige skiltet med "Cash only" sammen med reklamen for alle verdens kredittkort. Han hadde en kortmaskin også, men den likte han ikke å bruke, visstnok - derav "Cash only"-skiltet.

Hva er under sokken? 
Så, gutter og jenter - hva har vi lært i dag? Jo. Bare fordi det står på et skilt, betyr det ikke at det er sant.

Husk det.

fredag 25. juli 2014

Den store spurvejakten

Jeg var midt i en Facebook-chat med en Facebook-venninne (der vi var enige om at det var mye vondt og vanskelig i verden, men at Dumdum Boys uansett var bra) da vår sønn informerte oss om at en spurv hadde tatt steget fra sin bolig under taket til inn i vår stue.


Min mann - den hemmelige fulgeelskeren som hittil har snodd seg unna å fjerne fulgeredene med den ene unnskyldningen etter den andre (hadde jeg vært like god i excel som ham, hadde jeg satt opp alle unnskyldningene hans der) - kom ut fra kontoret/gjesterommet med et uttrykk i ansiktet vi ikke klarte å tolke.

*

Jeg så på ham for å finne ut om han hadde en plan. Han pleier nemlig alltid å ha en plan, og da gidder jeg som regel ikke jeg å legge meg opp i den, for det blir det så mye mas av.

Jeg kommer heller inn med løsningen når hans plan viser seg ikke å virke.

Underlig nok, hadde han ikke annet å si utover dette geniale utsagnet: "Vi må få den ut!".

- Hvordan da? sa vår oppvakte tenåring.

Vi så begge forventningsfullt på pater familias. Som glodde tilbake på oss.

- Den flyr sikkert ut av seg selv, sa han og åpnet begge verandadørene.



Men tenk - det gjorde den ikke.

- Hva med et håndkle? foreslo jeg hjelpsomt.

- Nei! Du skal ikke slå etter den med et håndkle! ropte de begge i kor.

*

Jeg var bestyrtet. "Slå"? Hva tar de meg for? Jeg har da aldri slått noen i hele mitt liv! Bortsett fra i går under middagen da min mann kom med en særdeles upassende vits. Forhåpentligvis har han fremdeles litt vondt i bakhodet.

- Jeg hadde ikke tenkt å slå, jeg hadde tenkt å fange den i håndkleet, forklarte jeg.

Min mann og sønn sto som saltstøtter. Jeg hentet et håndkle, og dermed var jakten i gang:

Jeg løp frem og tilbake for å slite ut fuglen, og hver gang fuglen kom i nærheten av min mann, dukken han og sa "ooops".

Herregud.

- Er du redd fugler, eller? spurte vår sønn.

- Nei, sa min mann.

Han kunne lurt oss begge.

En kunstelsker?



En sikrusartist?

- Ok. Kan du stå der og holde opp håndkleet slik at vi begrenser området den SKITER ned hytta på? spurte jeg. Vennlig. Han mente at han skulle klare det. Tanken var at fuglen skulle oppfatte håndkleet som en vegg, men den veggen viste seg å være svært fleksibel.

På det tidspunktet løp jeg rundt med en elektrisk insektsfanger, men den var selvsagt ikke på. Så gal er jeg ikke.

*

Til slutt var den stakkars fuglen så sliten at den falt rett ned bak gardinen. Og da var jeg der. Med håndkleet. Og tok den omsorgsfullt med meg ut. Slik at den kunne leve videre i Guds frie natur.



- Jeg kan vaske fugledritten, jeg, sa mannen.

- Tusen takk, sa jeg.

onsdag 23. juli 2014

Lusete okkupanter

"Vi må være snille med hverandre, Birgitte. Når du blir så gammel som meg, forstår du at det finnes folk som ikke vil deg vel," sa en kollega til meg da jeg jobbet på Statoil i Bergen. Jeg var 24 hun var 36.

Nå er jeg ti år eldre enn hun var og har vel heldigvis ikke så mange dårlige erfaringer med at folk ikke vil meg vel, men jeg er helt enig i livsvisdommen hennes: Vi må være snille med hverandre.

Hvorfor skal vi IKKE være snille med hverandre, forresten? Svar på det, du. Mens du ser deg i speilet.

*

Litt fleipete har jeg lagt til at vi også må være snille med småfuglene. Lite visste jeg at noen hørte på. Og enda mindre visste jeg at "de" var min mann og at han faktisk tok det til seg.

Nå kan det selvsagt hende at han alltid har vært snill med småfuglene, for han er et særdeles godt menneske, men alt med måte, tenker jeg. Til og med når det gjelder omsorg for pippiper.

Jeg er nemlig ikke spesielt glad i de små, lusete, bæsjende fjærkreene som ikke gjør annet enn å gneldre både dag og natt (jeg har snudd døgnet en smule nå i sommer). Dessuten synes jeg det er uhyre frekt at de har tatt bolig under taket vårt.

Da det ble lagt ny kledning i fjor sommer, var det meningen at det også skulle legges en sperre mellom kleding og tak slik at dårlig betalere ikke skulle ha mulighet til å flytte inn. Ved en inkurie ble  ikke gapet mellom kleding og tak tettet, og i ettertid har jeg skjønt at det var helt bevisst.

Det gikk jo mot en kald og ugjestmild vinter, og er det noe min mann ikke er, så er det ugjestmild.

*

Etter uker med forsiktig bearbeiding, hvorav en del har vært ren jug og putinsk propaganda, har min mann nå gått til innkjøp av spesiallagede dingser som skal holde fugler unna hytta vår. Derfor trodde jeg at arbeide med å renske ut dritten (fuglereder, red.anm.) skulle skje i går.

Han startet nemlig dagen med å ta ut sirkelsagen og en masse verktøy fra boden og alt så ordentlig handy man-aktig ut. Mer så ikke jeg, for som alle andre dager denne sommeren, har jeg enten ligget på magen med nesen i en bok, eller sittet på solsengen med en solhatt godt nedover nesen (likevel har jeg flasset på nesen mer enn ti ganger siden mai).

*

Ved åttetiden om kvelden kom han fornøyd bort til meg og sa "Se!".

Jeg grøsset. Skulle jeg se på en masse døde fugler og lus? Men nei, da. Fyren hadde brukt hele dagen på å lage alternative bosteder for de stakkars fuglene som på ett eller annet tidspunkt blir nødt til å flytte.

Så da lurte jeg på hvilke metode han hadde tenkt å bruke for å få de fjærkledde til å bytte adresse.

- Skal du overtale dem eller bare stappe dem inn der? spurte jeg.

- Det er langt frem dit, svarte han. - Først må disse fuglehusene males.

"Bare 36 kroner i materialer!"

tirsdag 22. juli 2014

Youghurt-visdom

Nød lærte muligens våre nakne formødre å spinne, men med min enorme garderobe kommer jeg aldri til å trenge å gå naken rundt, og dermed trenger jeg heller ikke å be noen om å lære meg spinning. (Nå tenkte du helt sikkert på spinning som i sykling på Sats eller Elixia, men her snakker jeg om garn. Spinning av garn. Sånn som man trenger en rokk til. Ikke rockering, nei. En rokk.)

Noen ganger har vi moderne og innimellom velkledde kvinner likevel behov for gode råd fra våre mødre. Det hender vi ikke vet vårt eget beste, og dermed blåser en lang marsj i rådene når de kommer, men så hender det også at vi må krype til korset og innse at, ok, kjerringa hadde kanskje rett.

Tiår av ervervet kunnskap - noen ganger temmelig surt ervervet - prøver disse kvinnene å gi videre til oss bortskjemte Prada-kledde-, tidsklemme-, kaffelatte-rivjernene. Og hva får de tilbake? Et snøft. Eller en spydig blogg.

Inntil vi en dag skjønner at vi trenger det.

Det skjedde nemlig med meg.

*

I tre uker har jeg klødd som besatt på leggene. Legen skrev ut kortisonsalve, men jeg klødde like besatt. Min mor kastet ett blikk på en av leggene mine og sa "Yoghurt. Yoghurt naturell.".

Jeg sa "Særlig.".

En uke etter ringte jeg henne og sa "Du? Den yoghurten? Hvordan gjør du det? Hvor lenge skal den sitte på, for eksempel?"

"Njæ, smør den på nå og la den sitte på til du legger deg. Men det må være naturell. Ikke noe kirsebær eller noe sånt! Og hvis ikke det virker, så ta noe spenol, eller noe!"

("Særlig," tenkte jeg.".)

Bikkja synes yoghurt er kjempegodt

Kjempegodt!

Vi ble enige om at han skulle få slikke lokket hvis han holdt seg unna bena mine


Og vet du hva?

Jeg driter i at det stinker.

Jeg driter i at bikkja løper etter meg og prøver å slikke av guffa.

Jeg driter i at det bobler og gjærer i sola.

For det klør ikke mer. DET KLØR IKKE MER! HURRA!

Og det er en så deilig, kjølig følelse. I minst 20 minutter. Og da er det jo bare å smøre på mer.

*

Det kan forresten hende at sivilstatusen min snart blir endret til "Det er litt komplisert" på Facebook. Jeg nekter nemlig å vaske det av.

"Det er svigermora di som har sagt at jeg skal gjøre det," sier jeg til ham. Men det virker ikke som det hjelper heller. Han har ingen respekt for kunnskap som er nedarvet i generasjoner, og det passer jeg også på å nevne.

søndag 20. juli 2014

Sommerbildet

I går ble det tatt et bilde av meg som var mildt sagt lite flatterende. I dag ga jeg tillatelse til at fadesen kunne rettes opp.

Men det viser seg at det ikke er verken vinkel, lys eller kamera som er feilkilden. Det er motivet.

Og motivert av "if you have a body, you have a bikini body"-gnålet: Here goes.

- Kan jeg ta et bilde av deg?

- Hvis det blir bedre enn det du tok i går.


- Det kan jeg ikke love.

- Hæ? Hva mener du? Er jeg så stygg?



- Det sa jeg ikke.

- Kan du vente til jeg får holdt inn magen?

- Nei.


- Faen! Det kunne du godt ha gjort!

- Ha, ha!

- Gå vekk!

- Nix.

- Gå bort!



- Fuck you!