Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 13. september 2014

Black&White-party

I kveld skal jeg på Black&White-party. Jeg tenkte å ta på meg en rød kjole.

Helt siden jeg så Dynastiet som tenåring, og Alexis inviterte til selskap med svart og hvit dress code, og selv kom skridende ned trappen i boldrød kjole, har jeg tenkt at hvis jeg én gang får sjansen, så ...

Oh yes, dette drar jeg i land. Kall meg Alexis!

"Hva faen er hun driver med? Skal vi på tur, eller skal vi ikke?"

"Nope, ikke no' tur. Kjerringa har klikka."

"Herreguuuud!"
Men jeg kommer nok ikke til å gjøre det.

Derimot tenkte jeg å be om hjelp til en liten avgjørelse. Hva i all verden skal jeg ha på meg i kveld?

Jeg har rådført meg med min yngste sønn og bikkja, men dem var det ikke så mye hjelp i. Derfor spør jeg dere. Kommentarene til sønn og hund, kommer i tilknytning til bildene. De er i beste fall veiledende.

Jeg gjør oppmerksom på at hår og make up ikke er på plass på bildene. Jeg ble faktisk så sliten av fotoseeansen at jeg må dusje en gang til.

Etter alle bildene har jeg bestemt meg for to ting: Jeg kommer ALRDI - uansett hvor mye penger de kaster etter meg - til å akseptere et modelltilbud fra verken London, Paris eller New York. Og den siste kjolen i photo shooten skal jeg ALDRI ha på meg igjen. Jeg fikk et lite panikkanfall da den skulle av igjen.

Det er andre gang jeg setter meg fast i en kjole. Heldigvis var min sønn til stede denne gang. Jeg vet ikke helt hvordan det påvirker et ungt tenåringssinn å måtte redde sin halvnakne mor ut av en kjole, men man er seg selv nærmest i slike situasjoner. Tro meg.

*

Alternativ 1 (den røde er alternativ 0, hvis du vil stemme på den)

Sønn: "Grei nok"
Bikkja: "Tur nå?"

Å, så blid jeg er

Hvis jeg suger inn kinnene hele kvelden, ser jeg tynn ut


Alternativ 2

Sønn: "Den var fin, mamma!"
Bikkja: "TUR?"
"Hun har klikka."

"Hva var det jeg sa?"

"Det er en sørgelig historie."

Hei, hva gjør du her? Dette er min photo shoot!

Vi ble enige om å dele på oppmerksomheten.


Alternativ 3

Sønn: "Det ser ut som du skal i begravelse!"
Bikkja: "Dust."
Nei. Jeg kler ikke blonder.


Alternativ 4

Sønn: "Den er altfor stor til deg!"
Bikkja: "Ok, hun dør snart. Jeg finner noen andre å gå på tur med."

Denne veier ett tonn!

Jeg er så sliten. Orker ikke gå på fest. Må sove. Nå.

onsdag 10. september 2014

Tøffest?

Jeg har en mann som løper. Selvsagt har jeg lurt på hva eller hvem han løper fra, men jeg er litt bekymret for svaret, så jeg har ikke spurt ham.

Han melder seg på alle løp han finner, og for å tvinge seg selv til å delta, så melder han på vår yngste sønn også. Sist helg løp de et hinderløp i Holmenkollen og til helgen skal de løpe Vettakollen opp.

Mann og sønn, tøffing 1 og 2

Jeg var veldig bekymret før hinderløpet, for jeg hadde hørt om et tilsvarende løp der folk døde fordi de hoppet ned fra et spesielt ekkelt hinder og traff hverandre i hodet, men det gikk heldigvis bra.

Det er stor sannsynlighet for at løpet til helgen også går helt fint, for i går testet han ut løypa. Jeg mener det grenser til galskap. Hvis jeg måtte løpe opp Vettakollen, ville jeg i alle fall bare gjøre det én gang i livet.

- En gang skal jeg løpe med deltakernummeret festet direkte på brystkassen, sa han i kveld.

Jeg vurderte å holde kjeft. Det var det dummeste jeg hadde hørt på flere timer.

- Da håper jeg du tenker å feste det med dobbeltsidig tape, sa jeg likevel.

- Nix! Det blir med sikkerhetsnåler! sa han med et selvtilfreds sukk.

- Fordi ...? sa jeg.

- For å psyke ut konkurrentene, sa han.

Og da kom jeg på et godt råd jeg en gang fikk:

Hvis du har en overvektig mann (det har ikke jeg, men likevel kom jeg altså på dette) skal du be ham begynne å gå fem kilometer hver kveld.

Etter en uke er gjøken tre og en halv mil unna.

tirsdag 9. september 2014

- Er du litt dopa?

- Så hyggelig at du er tilbake på jobb, sa en kollega jeg ikke ser så ofte.

Jeg smilte strålende og sa at jeg synes det var hyggelig å være tilbake.

- Men er du litt dopa? hvisket han.

- Nei! sa jeg. - Ser jeg sånn ut?

- Ja, litt, svarte han.

Jeg så at han ble usikker på om ærlighet ville gi ham et langt og lykkelig liv.

Heldigvis for ham er jeg nokså hardhudet. Jeg er vant til å bli hundset både i arbeidstiden og ellers, så jeg brøt ikke sammen. Ikke da. Ikke før jeg kom hjem og fikk se meg selv i speilet.

Du føler deg jo litt teit når du hele dagen har gått rundt og følt deg litt fjong i nye klær og greier, også kommer du hjem og oppdager at ikke bare ser du ut som et levende spillbrett, men i tillegg ser trynet ditt ut som det har blitt forsøkt kjørt gjennom samtlige av maskinene på kopirommet inkludert makulatoren.

Men altså "dopa"? Var ikke det litt drøyt, tenker du? Nei, svarer jeg. For jeg så sånn ut:

Jeg brøt sammen. I latterkrampe. (Men det var etterpå, altså, jeg ser ikke sånn ut når jeg ler.)

Men jeg forsto jo at jeg ikke kunne fortsette å se sånn ut på jobb, så jeg prøvde et litt mer entusiastisk uttrykk

Jeg prøvde enda hardere ...

... og ble egentlig ganske sliten og lei
Løsningen er enten
1 Sminke
2 Dyrere klær
3 En pose over hodet
4 Dop (puppy uppers?)
5 Drite i hva folk mener

Siden sminke ikke virker, og jeg er aktiv motstander av dop (så lenge det ikke er utlevert av leger når man er syk), går jeg for en kombinasjon av to og fem. Hvis det ikke virker, blir det tre.


lørdag 6. september 2014

Kjære Børre Rognlien

Noen mener at man bare skal sitte stille å se på at motstanderen ødelegger for seg selv, men jeg har kommet til at det er for mye trist og leit i verden til at jeg synes at det er greit.

Derfor, kjære Børre - hvis du synes det er ok at jeg bruker en såpass uformell tone - har jeg lyst til å gi deg noen råd, basert på erfaringer.

Funnet på Goolge - antok at jeg kunne bli saksøkt for å bruke de vanlige ringene, men er ikke helt trygg nå heller


Punkt 1
Du er veldig følesmessig engasjert i dette. Det er bra, for man skal brenne for det man driver med, men det er ikke bra hvis du er typen som lar deg provosere. Og det gjør du.

Jeg vet ikke hvor du er vokst opp, men du oppfører deg som en fornærmet vestkantgutt som må kjøre på fjorårets ski. Sånt går ikke hjem. Ikke engang på vestkanten. Du må ikke være sur på TV!

På TV må man være forståelsesfull og EMPATISK. Også må man helst ikke klø seg noe sted med mindre man er en litt nerdete professortype som klør seg i hodet eller sånn litt sjarmerende på nesen, men det legger jeg til helt for egen del, for jeg er litt pysete med hensyn til kropp og sånn. Ikke sitt og klø deg på armene, er du snill. For min skyld.

Punkt 2
Du trenger ikke si ja hver gang en journalist ringer og stiller deg et spørsmål.

Du skal faktisk ikke se bort fra at de ikke vil ditt eget beste. Tro det eller ei, men å få en sak der du anklager selve FOLKET for å være inkonsekvente, er et lite skup for en journalist. Og hvem er det som sitter igjen med egg i trynet? Du trodde kanskje det var folket? Nope. Det er deg, Børre. Og det var vel ikke meningen, var det?

Jeg vil tro at du gikk inn i den intervjusituasjonen og tenkte "nå er det på tide at folk forstår at de ikke BÅDE kan si nei til OL i Norge OG heie på guttene og jentene våre når de tar medaljer et annet sted i verden".

Men du skjønner det, Børre, at det går helt fint. For vi - folket - ser forskjell på IOC og den enkelte utøver. Når vi heier på Bjørgen heier vi ikke på Heiberg. Vi heier IKKE på Heiberg, faktisk. I alle fall ikke jeg.

Punkt 3
Her er det på sin plass å flagge min egen holdning til OL og sport generelt. Jeg er som du sikkert har forstått ikke for et OL i Oslo. For min del kunne man droppet OL helt, eller delt det opp i mange ulike konkurranser og lagt det til land rundt om i hele verden. Jeg ser ikke hvor det ene sportsarrangementet begynner og hvor det andre slutter, for selv om jeg vet at det er OL hvert fjerde år, går det i ett for meg.

Det eneste jeg er sikker på, er at det ikke heter olympiade, for en olympiade er perioden mellom hvert OL. En olympiade er altså en fireårsperiode, men her er det så mange som sier feil at jeg begynner å lure på om de har endret reglene uten at jeg har fått det med meg.

Mine motargument er IOCs organisasjon (korrupt, arrogant og usportslig så vidt jeg kan forstå) og kostnadene. I tillegg er det vel så sjelden at det muligens ikke er mulig å vise til et OL som ikke har sprukket big time budsjettmessig.

Dessuten bodde jeg på Lillehammer da optimismen var på sitt sterkeste og jeg var vitne til pampene på svært nært hold (det merket meg for livet). Optimisme er kjempefint, bevares, men realisme er mer bærkraftig. Det er mer utholdende, liksom.

Så kjære Børre,
neste gang du skal på TV foreslår jeg følgende:

1 Ikke klø deg (det ser ut som du kjeder deg og helst ville være et annet sted)

2 Ikke snakk om folket (la Kongen ta seg av den delen), snakk om hvor glad du er i OL - dropp politikken, finn frem til den barnslige gleden du hadde den gangen du jobbet frivillig, den gangen du brant så mye at du jobbet gratis - før du ble pamp.

3 Ta litt selvkritikk, si gjerne unnskyld (men ikke for at du klødde deg - det er bare min greie). Si for eksempel "Det ek'ke lett dette her, jeg er så innmari redd for at vi ikke skal få vise frem alt vi mener vi har å by på. Se på Norge, da! Vi har det jo så flott her! Vi har sunne idrettsutøvere, vi har naturen og vi kommer ikke til å arrangere dette hvis IOC presser gjennom kravene sine. Det er helt uaktuelt at de pampene der skal diktere hva som skal skje på norsk jord."

4 Hvis du ikke klarer det, er det kanskje ikke du som skal fronte dette i det hele tatt. For litt av gamet er å vite når man skal gi seg.

Men du? Ikke send Heiberg på.
Eller drit i det. Send han på du, det er like morsomt hver gang.

torsdag 4. september 2014

Håravtale

Jeg er så lei for det. Jeg ber tusen ganger om unnskyldning og håper å bli tilgitt. På vegne av kvinner i alle land ber jeg tynt, men jeg må selvsagt begynne med meg selv.

For jeg er aldeles ikke uten skyld. Jeg har gjort meg skyldig i å antyde hårvekst på legger og i ansikt - og kanskje også andre steder - men la det nå for evig og alltid være opplest og vedtatt at kvinner ikke har hårvekst andre steder enn på hodet, over øyet (kalt øyebryn) og som lange, naturlig mørke øyevipper.

Det finnes ikke et hårstrå ekstra på kvinnekroppen. Ikke ett!

Og til gjengjeld: kan vi da være enige om illusjonen om at dere men ikke har pels på ryggen?

*

For siden jeg leste denne Aftenposten-etterlysningen på Facebook, har jeg vært plaget av mareritt fra studietiden:


Normalt er jeg for åpenhet og ærlighet, men det er grenser. Og ingen regel uten unntak. Jeg kom meg gjennom studiene ved å ha en lapp over høyre øye og alltid å sitte til venstre i auditoriet. Slik kunne jeg unngå å se på professorens behårede rygg som ingen klesplagg kunne skjule.

Jeg har alltid være livredd bjørner, og han snek seg inn i underbevisstheten min som en brunbjørn og ødela nattesøvnen min hver fordømte natt. Han og Fjodor Dostojevskij. Raskolnikov var et hevete for en sart sjel som min.

*

Jeg synes det er greit at vi har hemmeligheter for hverandre, så lenge det er ryddig og avklart. Så kan vi avtale det her og nå? Vi snakker ikke mer om hår så lenge det ikke er på hodet eller en og annen øyevippe. Ok?

mandag 1. september 2014

Hunden og hans krøllete eier

Da jeg kom ut av dusjen i morges hadde jeg fått krøller. Det våte håret mitt hang ikke lenger flatt ned mot badeflisene da jeg sto med hodet ned for å tørke håret, det krøllet seg. Jeg reiste meg opp og myste inn i badespeilet. Jo, da. Her var det krøller.

Noen blir grå over natten, jeg hadde fått krøller. Grå er jeg fra før, men det begynte da jeg var 16, så det tok litt mer enn 24 timer, kan du si.

Mine ferske krøller kan selvsagt ha noe å gjøre med at jeg har klippet håret, men hvis det ble så mye krøller av å klippe det noen centimeter, løper jeg umiddelbart til nærmeste frisør og ber dem klippe litt til. Forandring fryder.

Jeg ringte min mann for å formidle de gode nyhetene:

- Jeg har fått krøller!

- ... Hvor da?

Så da snakket jeg med bikkja i stedet.

- Ser du at jeg har fått krøller, Whiskey? spurte jeg.

Responsen var ikke overveldende, men den var helt ok. Imidlertid fikk den meg til å tenke. For: Det er jo nærmest bevist at hunder og eiere likner på hverandre, ikke sant? Og dyret vårt og jeg har omtrent samme hårfarge. Siden han er så langhåret nå, har han også krøller i pelsen - så kan dette bety at jeg for en kort stund bare likner ham? Og at krøllene mine forsvinner så snart han blir klippet?

Vel, det vil vise seg. I mellomtiden har jeg dokumentert likheten vår her:










søndag 31. august 2014

Whiskey og is

Det var en gang en familie som kom hjem fra hyttetur. Far i familien hadde tilfeldigvis bursdag og så frem til et deilig pølsemåltid - han hadde valgt menyen selv, for det var favorittmaten hans - og mor så bare frem til å legge seg på sofaen. Sønnen i huset så frem til å ta seg et stort glass vann med isbiter, for han var potte tett av forkjølelse og trengte væske.

Hva husets hund, Whiskey, så frem til, er det ingen som vet, for han kan ikke snakke, men - med fasiten i hånd og med bildebevis - er det mye som tyder på at bikkja var den eneste som fikk det han virkelig ønsket seg denne dagen.

Far og sønn skulle rydde inn maten i kjøleskap og fryser, da sønnen utbrøt "Oj! Det er noe galt med isbitmaskinen, pappa!". Hans fader sa seg enig med et utbrudd av mindre pedagogisk og helligdaglig art. ("Faen i helvete!")

Husets moder sa ikke noe til det. Det var tross alt om å gjøre å holde på husfreden i dag som det var feiring. Hun tok imidlertid frem både fotoapparat og notatblokk.

Etter det var det mer banning, en del hakking, masse mas ("hva er det som har skjedd her?", "det drypper fremdeles!", skal vi slå av fryseren?", "Nei, da kommer vannet til å sprute som bare $%#&!") og en masse frem og tilbake. Og ingen har enda sett snurten av en pølse. Ingen har sunget bursdagssangen heller, men husets moder har en sterk følelse av at en sang kanskje bare gjør situasjonen verre.

Det som hadde gjort situasjonen bedre, hadde vært å finne stoppekranen. Men siden husholdningen har reklamert på absolutt alt håndverkerne har gjort på dette kjøkkenet fra før, skulle det ikke overraske om de har glemt å sette inn den lille detaljen. De glemte jo tross alt å koble vannet fra oppvaskmaskinen til røret under vasken slik at det kunne renne ned i kloakken. "Sånt skjer oftere enn du tror," sa rørleggeren.

En frossen fryserdør

En dypfrossen fryseskuff

Et kjøkkengulv med is, far og sønn

En hund etter is I

En hund etter is II