Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 19. desember 2014

Nesten ny bil

I minst tre år har jeg mast om å bytte inn bilen. Det siste halve året har jeg imidlertid ikke sagt et ord om bilkjøp. Jeg har blitt eldre og smartere og siden jeg ble 46 har jeg bare gjort min mann oppmerksom på Volvoen min sine feil og mangler. Særlig lyder.

Det er en puttputt-lyd når vi svinger til venstre og noe som høres ut som en kattunge i nød når vi bremser forsiktig. Når jeg skriver dette, kommer jeg på at jeg ikke har bedt ham sjekke om det faktisk er en kattunge. Lyden kom i morges.

Som den oppvakte leser du er, har du allerede rukket å reagere på et par ting her:
1) Bilen er min - ergo kan jeg selge den og kjøpe en ny helt selv (Så hvorfor gjør jeg ikke det?)
2) Jeg ber ham sjekke lyder og eventuelle kattunger (Hvorfor gjør jeg det ikke selv)
3) Jeg er 46. (I know. Du trodde antakelig at jeg var yngre.)

Strategien min ser ut til å virke. Da vi skulle sette oss ned ved middagsbordet i kveld, spurte han:

- Hvilke bil liker du best av Audi Q7, Mercedes ML, BMW X5, Porsche Cayenne og Volkswagen Touareg?

Jeg antydet at jeg kom til å kle en Porsche.

- Hæ? En Cayenne?! Det er jo så harry! Det får du ikke!

- ML, da?

- Mercedes? Hvorfor det?

- Fordi jeg likte den forrige jeg hadde ...?

- Bare ikke si BMW X5!

- Ooookei ... Audi?

- Den ser jo ut som en båt!

- Touaregen, da!

- Den fortjener ikke å bli kalt en Volkswagen!

På det tidspunktet - altså cirka fem minutter etter vi satte oss til bords - var jeg ferdig med å spise. Jeg tok med meg bringebærsaften min og ruslet tilbake til sofaen.

De to andre ble sittende og gafle i seg mer biff, bakte poteter, kryddersmør og ovnsbakt cherrytomat med fetaost. Jeg tror min mann har laget mat i halvannen time. Jeg er ikke sikker, for jeg har sovet en del i ettermiddag.



- Så hva slags bil vil du at mamma skal ha, spurte min mann vår sønn.

16-åringen trakk på skuldrene.

- Ok. Hva vil du helst bli hentet i på skolen?

- Ikke en Porsche, i alle fall!

- Hvorfor ikke det? pep jeg fra sofaen.

- Det er en wannabe-bil. Skikkelig teit. Jeg kommer til å bli mobbet, informerte gjeldsarvingen.

Volvoen min må henge sammen noen år til, tror jeg. Hvis jeg er heldig kan det hende pipelyden er en rotte. Min mann liker nemlig ikke smågnagere.

Og altså verken Audi Q7, Mercedes ML, BMW X5, Porsche Cayenne eller Volkswagen Touareg.

torsdag 18. desember 2014

Mens skjegget gror

Greit. Åpenhet inntil det pinlige er jo mitt varemerke, så jeg kan like godt si det selv. Før andre annonserer det som en nyhet og før det blir et tema på ryktebørsen, mener jeg.

Jeg har skjegg. For å være nøyaktig, har jeg to harde stubber på haka som har en livsvilje det burde forskes på. Jeg napper dem bort så fort de bryter overflaten og knapt kan måles i mikrodels millimeter, men etter en ukes tid må jeg frem med pinsetten igjen.

*

Dette er ikke et alderdomstegn. Det vil jeg gjerne understreke. Jeg har hatt slitt med disse to stive jævlene siden tidlig i tyveårene.

Nytt av gårsdagen er imidlertid at jeg kan kjenne dem vokse.

Gårsdagen var lang. Jeg var på jobben før syv om morgenen og kom meg ikke ut av kontoret før godt over en time etter midnatt.

La meg bare minne om at jeg har verdens morsomste jobb og verdens flinkeste og triveligste kolleger, så jeg er bare glad for å få være der, men jeg er også veldig glad i å sove. Og i å spise. Og selv om jeg ikke kan si er er glad i å gå på do, er et par dobesøk i løpet av en dag helt nødvendig selv om man ikke har tid til å spise eller drikke.

Vi satt stort sett dypt konsentrerte og diskuterte veldig viktige dokumenter, og etter en stund merket jeg at det var noe som plaget hånden jeg støttet opp haken med. Det stakk. Og det stakk mer og mer for hver time.

*

Det er litt gøy å nappe. Muligens er napping og plukking kvinners svar på menns jaktinstinkt. Det handler jo om å ta rotta på noe. Fjerne noe fra jordens overflate, liksom. Og selve jakten er minst like viktig som byttet.

Jeg begynner kampen mot stubbene den dagen jeg kjenner dem komme. Et par dager etter, er de fremdeles så bitte små at de ikke kan ses i forstørrelsesspeil, men jeg vet at de er der, og de skal bort.

Etter fire dager hender det at jeg får ta i dem, men de er fremdeles så korte at pinsettene mine (jepp, jeg har mange) ikke får tak. Trikset er ikke å mase så mye med dem at de blir slitte i tuppene, for da tar det et par dager ekstra å få dem bort.

Hvis jeg en sjelden gang får så godt tak i håret på dag fire at jeg får nappet det ut, er dagen reddet. Det gir nesten like mye glede som å gå på vekten og se at man veier mindre enn dagen før.

Den femte dagen går det stort sett alltid an å få festet pinsetten, dra forsiktig og kjenne at hårstrået slipper taket. Litt motvillig.

*

Den følelsen av å dra ut en stiv, uvelkommen, feit stubbe MED (noe som ser ut som en) ROT, er rett og slett deilig.

Og så har jeg en uke før jeg er i gang igjen.

*

Men i går ble de to skjeggstubbene altså merkbart lenger mens jeg satt i møtet. Det er jo utvilsomt et tegn på at møtet er langt, men selv ikke et 24-timers langt møte ville normalt fått hårene mine til å gro  så fort at det kunne ses med et halvblindt øye.

Du trodde kanskje løpsk skjeggvekst var det verste som skjedde den dagen?

Nix. Da jeg kom hjem til favorittpinsetten min og fikk trukket ut det første håret, så jeg at det var grått. Grått, ja. Jeg har akseptert at jeg har fått grått hår på hodet, faktisk er jeg helt fornøyd med fargen. Uansett er det lite jeg får gjort med det; kunstig hårfarge, er tross alt kunstig, og jeg har aldri ment at problemer kan sminkes bort.

Men grått hår i trynet??? Den fortjente jeg vel ikke? Fordelen er selvsagt at de går mer i ett med ansiktssfargen min, men jeg greier ikke se lykken i det akkurat nå.

*

Det er snart nyttår, og jeg har nådd bunnen. Herfra kan det bare gå oppover. Måtte 2015 bli mykt, glatt og fritt for uønsket, viltvoksende, grå hårvekst.

Tre av favorittene

lørdag 13. desember 2014

32 timer i Paris

Paris er som Norge på mange måter. Nå som kronen er så svak, er prisnivået omtrent det samme og det været som har vært det siste døgnet, har til og med imponert en som har bodd i Bergen. Det var så guffent og kaldt at jeg nesten ikke orket å shoppe.

Utsikt fra hotellrommet om kvelden

Utsikt fra hotellrommet om dagen

Den overprisede veskesjappa Hermes lå rett ved hotellet, og sist vi var i Paris, hadde jeg en sjelsettende opplevelse da jeg arrogant ble avvist av en liten sprett som påsto at de ikke hadde sorte skinnvesker. Da jeg spurte om det var noe annet han ville anbefale, så han på meg som om jeg hadde funnet opp Ebola og ville bruke ham som testrotte.

Tross ydmykelsen jeg ble utsatt for i fjor, prøvde jeg meg igjen i år. De hadde antakelig sparket den lille dusten og sendt alle på smilekurs, men det blir litt påtrengende når du må hilse og smile til syv damer pluss han som legger paraplyen din i en spesialtilpasset plastpose med Hermes-logo på før du når disken som bare er ti meter unna døren.

Når det bare er to grader ute og hotellrommet ditt er helt ok, kan du med fordel tilbringe litt tid der. Jeg gjorde det. Og fant ut at hotellet gjerne ville at jeg skulle sende postkort til venner og kjente. Så ivrige var de på dette, at de hadde lagt postkortene i en skinnboks på skrivebordet. Fem ulike motiv, kunne jeg velge mellom. Jeg er ikke sikker, men hvis dette er det beste de kunne finne, er det ikke rart at folk bruker mobilen til å sende bilder hjem. Eller at de legger det ut på Facebook.

Jeg lurer på hvem som ville sendt et postkort med bilde av en unge som hopper i sengen, men det med Triumfbuen var jo ok
Det dårlige været ga meg også anledning til å utforske teknologien på rommet. Det var i alt syv små kontrollpaneler i rommet. For å la barnet i meg få litt næring, klådde jeg vilt på alle knappene, med det resultat at det sto en fyr utenfor døren etter tre minutter. Jeg ba ham fylle opp minibaren mens han likevel var der.

Denne var ved sengen
Mens det ble fylt på med Perrier, sjekket jeg den elektroniske bilderammen som vekselvis viste pene bilder av Paris og ga nyttig informasjon om hotellet. Jeg stusset litt over teksten, men fant ut at de kanskje er like dårlige i engelsk som jeg er i fransk. I den engelske versjonen skal restaurant Diane og baren Le Lucien privatiseres, og i den franske skulle de bare stenge noen timer i dag. Google translate har sine begrensninger.


Alt var stort og flott på dette hotellet. Til og med nummeret på hotelldørene.

Litt overdreven bruk av nagler, synes jeg
Men noen ganger er store ting bare egnet til å få deg til å føle deg mindre. Når man ikke engang når ned til gulvet, føler man seg ikke voksen nok til å gjøre annet enn barnslige ting. Som for eksempel å rope "Ta bilde av meg når jeg sitter her, da!"

Den var ikke spesielt god å slappe av i
Au revoir, Paris!

fredag 12. desember 2014

Leve Paris!

Vi - eller det vil si jeg - insisterte på å gå fra hotellet vårt ved Champs Elysees og til en butikk som visstnok skulle selge smykker fra Ole Lynggaard. Jeg sjekket kartet, og jeg sjekket været.

Jeg fant ut at det ikke var spesielt langt og at været var greit nok. I alle fall sammenliknet med været en vanlig dag på Vestlandet.

- La oss ta en taxi, sa min mann.
- Nei, vi går, det er snart jul, sa jeg og tenkte på fet julemat.

Resepsjonens juletre nummer to

Etter en havtimes gange som grenset mot småjogging, var jeg tilnærmet blind på grunn av regn på brillene og nesten døv fordi den stive kulingen siktet seg rett inn i ørene mine. Jeg har ganske store ører, men at de skal fungere som oppsamler for vind, synes jeg Gud kunne ha spart seg.

Min mann synes også det var i kaldeste laget. Han sa det ikke, men han gikk og mumlet om at han skulle kjøpe seg en caps, så jeg antar han var litt kald i skallen. Akkurat det merket ikke jeg, men så har jo jeg hår.

- Jeg vil ha en fin caps, sa han.
- Gå med hva du vil, sa jeg.
- Jeg vil ha en med flammer på, sa han.
- Da vil du nok oppdage at den etter kort tid kommer til å stå i brann på ordentlig, sa jeg.

Da smykkebefaringen var over, skulle jeg ha støvletter.

Paris har mange par støvletter. Jeg fant, etter to timers saumfaring, ett par som var akseptable.

- De var ikke pene, sa min mann. - Det ser ut som du har kuføtter.
- Det heter klover, i så fall, sa jeg.

Heldigvis fant jeg en kjole ikke så lenge etter.

Jeg kjøpte ikke lua, men det var kanskje dumt

Vi diskuterte kveldens program.

- Vi bader! sa min mann.
- Det rekker vi ikke, bordet vi har bestilt er til 19.30, sa jeg.
- Det er tre timer til! sa han.
- Jeg trenger halvannen time til å fikse meg opp etter en svømmetur, sa jeg. - Og vi er fremdeles ikke tilbake på hotellet.
- HALVANNEN time? sa han.
- Jeg må vaske håret, for det blir vått når jeg svømmer, sa jeg.
- Bruk badehette, sa han.
- Ikke vær så usigelig teit, sa jeg.

Da vi forlot hotellet, var ikke rommet klart, så vi så frem til å legge bena høyt og krangle om fjernkontrollen da vi kom tilbake.

Ingenting sier "velkommen" som Eiffeltårnet i sjokolade

Consiergen forklarte oss hvordan vi skulle bo på rommet. Det viste seg at jeg kunne ligge i sengen og åpne døren med en knapp hvis room service eller noen andre jeg ville at skulle komme inn, men ikke gadd å åpne for, banket på.

Telefonen var visst en liten sentral som ved hjelp av få tastetrykk kunne få en hvilken som helst designer til å komme å ta mål til en kjole. Hvis man skulle ha et inderlig behov for det. Jeg har faktisk et lite, snikende behov for det.

Men hvor var TV'n?

- Der, sa hun.

Jeg glante på veggen. Hun tok fjernkontrollen, og plutselig ble en del av veggen gjort om til levende bilder.

Jeg har allerede greid å rote litt på skrivebordet

- Du kan se på TV mens du bader også, sa hun.

Jeg fant frem badehetten og skrudde på vannet.

Ses i 2015!

torsdag 11. desember 2014

En rekke beslutninger

På vei til jobb i dag kom jeg på at jeg burde finne frem adgangskortet i god tid før jeg skulle gå inn døren. Jeg liker å gå til kontoret uten unødige opphold, og brukte tiden i bilen til å lete frem kortet.

Det var naturligvis ikke meg som kjørte bilen. Husk på at hvis DU sitter bak rattet, må du ikke rote rundt i vesken etter noe som helst, du bør også holde deg unna mobilen og helst la radioen stå på den kanalen du valgte den gangen du sto stille sist. Kjøring er livsfarlig. Ta ansvar.

Så jeg rotet altså rundt i vesken min. Den er ikke kjempestor, og jeg har ikke annet i den enn mobilen, lommeboken, nøkler, en leppestift, et lommespeil, plaster, hodepinetabletter, en pakke tyggegummi og ørepropper. Samt adgangskortet. I dag hadde jeg også et eksemplar av KK som jeg skulle gi til en kollega.

Det var utrolig vanskelig å finne det fordømte kortet. Normalt ligger det i en liten lomme, men nå var det ikke der.

Etter frenetisk roting og litt banning, fant jeg det.

"Typisk! Det er helt typisk å finne det på det siste stedet jeg leter!" tenkte jeg.

Øyeblikket etter refset jeg meg selv for å ha vært temmelig tjukk i huet. Det er jo ingen vits i å lete lenger når du har funnet det du leter etter. Ergo finner du alltid det du leter etter på det siste stedet du leter.

Jeg kom inn på jobben og fikk øye på en kollega. "Så fin du er på håret! Har du klippet deg?" spurte jeg.

Det var bare det at alle med to tilnærmet fungerende øyne kunne se at han hadde fått veldig kort hår siden sist. Jeg tenkte at jeg kunne spart meg spørsmålet og bare rost ham for pen sveis.

Så kom en annen kollega på jobb. Hun hadde ny kjole, og jeg sa "Så fin du var!".

Du snakker. Jeg mente jo ikke at hun var fin i går eller for en uke siden. Jeg mente at hun var fin nå. I den kjolen. Jeg burde sagt "Så fin du ER!".

De tre første bevisste beslutningene jeg tok den dagen, må regnes som under pari. Det ble ikke særlig mye bedre utover dagen heller.

Det var bare så innmari synd at jeg valgte denne dagen til å gå til frisøren og si at han kunne gjøre hva han ville med saksen.

Selfie blir ikke bra uansett, så jeg kan like gjerne skjære grimaser

Her prøver jeg å skjele. Jeg kan visstnok ikke skjele.

Men jeg kan stikke ut tungen og se dum ut

Dette er et forsøk på å være morsk. Alt for å ta oppmerksomheten bort fra håret.

søndag 7. desember 2014

Panikkbremsing og svikefulle GPS'er

- Det er så JÆVLA glatt! sa taxi-sjåføren. Vi svarte ikke.

For min del var det mest for ikke å oppmuntre ham. Vi hadde allerede da han ringte for å informere om at han sto utenfor, hatt et slags karma-krasj. Da jeg svarte at vi straks kom ut, svarte han syrlig "Ja, jeg ser det!".

Han visste "ikke helt" hvor adressen vi oppga var, så vi pekte ut retningen, og han begynte å taste inn på GPS'en. Den moderne maskinen som har erstattet mange sjåførers hjerner, var ikke innstilt på å samarbeide, og det skulle vise seg at bilen hans også var litt vrang, for hver gang han så på GPS'en, skjente bilen ut mot venstre.

Det var to nesten-kollisjoner med møtende biler og fire nesten-møter med gjerder og busker i veikanten.

Hans respons var å kjefte opp verden.

*

Jeg både hørte og kjente en skraping under føttene mine og lurte på om bakakselen kom til å ryke mens vi satt på. Grunnet mine høyhælte sko, ville jeg egoistisk nok at bilen skulle holde til vi var fremme. Jeg så ikke for meg å skli rundt på snøen i grønne, semskede sko der mitt eneste håp var å bruke hælen som ispigg.



Hva som skjedde med bilen etterpå, kunne ikke brydd meg mindre. Jeg utstrålte en intens motstand både mot bil og sjåfør, og med mindre han var dum som en loff, måtte han ha merket det.

Jeg tror forresten ikke han merket det.

*

Fartshumper har jo eksistert en stund. På ham kom det overraskende. Hver gang.

Eller - jeg var litt i tvil om hvor overraskende det var, for det var etterhvert et mønster: Han økte farten voldsomt og panikkbremset en halvmeter før asfalten ble høyere. Jeg vurderte å holde meg fast i taket.

*

Endelig hadde han greid å stille inn GPS'en riktig. Men siden den prikken som markerte stedet vi skulle til, var forholdsvis langt unna firkanten som markerte taxien, konkluderte han med at GPS'en var bevisst jobbet for å ødelegge kvelden hans.

Han kjørte videre i håp om at landskapet skulle begynne å likne kartet. Tre hundre kroner senere sa han "Nei, detta ek'ke rekti', jeg stopper taksameteret."

Jeg fikk ny tro på Oslo Taxi.

Tyve meter etter snudde han imidlertid bilen ... og slo på taksameteret igjen. Jeg satt og lurte på hva jeg skulle bruke de ti kronene på.

Ti kroner spart, er som sagt ti kroner tjent. Forslag mottas.

fredag 5. desember 2014

En fin barndom

Min mormor (snart 95) har tråkket over, og går på krykker. Som det omsorgsfulle barnebarnet jeg er, ringte jeg for å høre hvordan det gikk med henne.

- I dag har jeg tråkket litt på foten, sa hun fornøyd.
- Og hva sier legen til det, da, tror du? spurte jeg snusfornuftig.
- Pøh. Det er jo fredag, svarte dama med en rampete fliring.

Det fikk meg til å tenke på henne som en jentunge med sprettert. Jeg visste at hun hadde vært ganske frisk i sin ungdom.

- Hva gjorde dere i helgene da du var ung? spurte jeg.
- Hver fredag gjorde vi rent og hver lørdag drakk jeg kaffe på byen, sa hun.

- Enda yngre. Hva gjorde dere da du var barn og ungdom?

- Jeg var så tynn da jeg var jentunge! Da vi lekte gjemsel, gjemte jeg meg bak en lyktestolpe! Også gikk vi mye på ski. Vi gikk VELDIG mye på ski. Da jeg var ni år gikk broren min og jeg over fjellet fra byen og til Rjukan fjellstue. Pappa ville at vi skulle ta taubanen, men vi ville heller bruke de tjue ørene på karameller, så vi tråkket oppover på smale stier og kjørte på den holkete veien nedover.

- Men du var ganske god i hopprenn også, var du ikke? ville jeg vite.
- Den eneste grunnen til at jeg hoppet på ski, var at jeg ikke fikk lov til å kjøre ned unnarennet.

- Du fikk ikke lov til å kjøre ned unnarennet?
- Nei, for da vant jeg alltid. En gang kjørte jeg mot datteren til direktøren på Hydro, og vi var nesten like gode, så vi måtte kjøre mot hverandre gang på gang for å avgjøre det.
- Hvem vant, da? spurte jeg.
- Jeg, selvfølgelig!
- Nettopp. Dumt spørsmål, sa jeg. Det var hun enig i.

- Så hva fikk dere til jul og bursdager, og hva spiste dere når dere skulle kose dere? spurte jeg for å avlede oppmerksomheten fra det dumme spørsmålet mitt.
- Vi var ti søsken, og hver søndag fikk vi et halvt egg hver. Du vil ikke tro hvor mange brødskiver det holdt til!
- Men var det vanlig?
- Ja, det var helt vanlig, men vi bodde i hus, og det var ikke helt vanlig.
- Så din far - min oldefar - hva drev han med?
- Han jobbet på Hydro, men han kom fra Gudbrandsdalen til Rjukan som rallar under anleggsperioden. Go'fa synes aldri at han var fin nok.

- Go'fa var storbonde, var han ikke? spurte jeg og refererte til min tippoldefar.
- Han og broren hans fikk hver sin gård, og go'fa var ordfører en stund. Min mor har danset med Sam Eyde.
- Var det ikke hun som serverte Haile Selassie også?
- Nei, det var meg. Det var jo i nyere tid, belærte hun. Jeg merket at hun ikke var så imponert over historiekunnskapene mine.
- Hva het go'fa, igjen?
- Ole Øverland. Han pleide å ta med seg min mor på dans på Krokan hotell, før hun giftet seg.
- Så han ville at hun skulle gifte seg med Sam Eyde?
- Nei, han var gift.

Jeg fikk inntrykk av at jeg burde visst det.

Krokan hotell (Wikimedia Commons)

- En gang vi lekte gjemsel, løp jeg ut i gaten og ble påkjørt av en motorsykkel med sidevogn, sa hun og var tilbake til barndommen sin igjen. - Jeg hadde en veldig fin barndom. Etter påkjørselen fikk jeg ligge på divanen i stua, og der hadde moren min dameselskap. Det var kjempespennende!

- Men ... du går på krykker nå, og du forteller at du ble påkjørt av en motorsykkel da du var barn ... Vil du si at du er en ulykkesfugl?
- Absolutt ikke! Jeg har bare alltid vært så travel! sa den snart 95 år gamle dama til sitt barnebarn som lå utslått på sofaen og som ikke vasket gulvet forrige fredag heller.