Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 23. juli 2014

Lusete okkupanter

"Vi må være snille med hverandre, Birgitte. Når du blir så gammel som meg, forstår du at det finnes folk som ikke vil deg vel," sa en kollega til meg da jeg jobbet på Statoil i Bergen. Jeg var 24 hun var 36.

Nå er jeg ti år eldre enn hun var og har vel heldigvis ikke så mange dårlige erfaringer med at folk ikke vil meg vel, men jeg er helt enig i livsvisdommen hennes: Vi må være snille med hverandre.

Hvorfor skal vi IKKE være snille med hverandre, forresten? Svar på det, du. Mens du ser deg i speilet.

*

Litt fleipete har jeg lagt til at vi også må være snille med småfuglene. Lite visste jeg at noen hørte på. Og enda mindre visste jeg at "de" var min mann og at han faktisk tok det til seg.

Nå kan det selvsagt hende at han alltid har vært snill med småfuglene, for han er et særdeles godt menneske, men alt med måte, tenker jeg. Til og med når det gjelder omsorg for pippiper.

Jeg er nemlig ikke spesielt glad i de små, lusete, bæsjende fjærkreene som ikke gjør annet enn å gneldre både dag og natt (jeg har snudd døgnet en smule nå i sommer). Dessuten synes jeg det er uhyre frekt at de har tatt bolig under taket vårt.

Da det ble lagt ny kledning i fjor sommer, var det meningen at det også skulle legges en sperre mellom kleding og tak slik at dårlig betalere ikke skulle ha mulighet til å flytte inn. Ved en inkurie ble  ikke gapet mellom kleding og tak tettet, og i ettertid har jeg skjønt at det var helt bevisst.

Det gikk jo mot en kald og ugjestmild vinter, og er det noe min mann ikke er, så er det ugjestmild.

*

Etter uker med forsiktig bearbeiding, hvorav en del har vært ren jug og putinsk propaganda, har min mann nå gått til innkjøp av spesiallagede dingser som skal holde fugler unna hytta vår. Derfor trodde jeg at arbeide med å renske ut dritten (fuglereder, red.anm.) skulle skje i går.

Han startet nemlig dagen med å ta ut sirkelsagen og en masse verktøy fra boden og alt så ordentlig handy man-aktig ut. Mer så ikke jeg, for som alle andre dager denne sommeren, har jeg enten ligget på magen med nesen i en bok, eller sittet på solsengen med en solhatt godt nedover nesen (likevel har jeg flasset på nesen mer enn ti ganger siden mai).

*

Ved åttetiden om kvelden kom han fornøyd bort til meg og sa "Se!".

Jeg grøsset. Skulle jeg se på en masse døde fugler og lus? Men nei, da. Fyren hadde brukt hele dagen på å lage alternative bosteder for de stakkars fuglene som på ett eller annet tidspunkt blir nødt til å flytte.

Så da lurte jeg på hvilke metode han hadde tenkt å bruke for å få de fjærkledde til å bytte adresse.

- Skal du overtale dem eller bare stappe dem inn der? spurte jeg.

- Det er langt frem dit, svarte han. - Først må disse fuglehusene males.

"Bare 36 kroner i materialer!"

tirsdag 22. juli 2014

Youghurt-visdom

Nød lærte muligens våre nakne formødre å spinne, men med min enorme garderobe kommer jeg aldri til å trenge å gå naken rundt, og dermed trenger jeg heller ikke å be noen om å lære meg spinning. (Nå tenkte du helt sikkert på spinning som i sykling på Sats eller Elixia, men her snakker jeg om garn. Spinning av garn. Sånn som man trenger en rokk til. Ikke rockering, nei. En rokk.)

Noen ganger har vi moderne og innimellom velkledde kvinner likevel behov for gode råd fra våre mødre. Det hender vi ikke vet vårt eget beste, og dermed blåser en lang marsj i rådene når de kommer, men så hender det også at vi må krype til korset og innse at, ok, kjerringa hadde kanskje rett.

Tiår av ervervet kunnskap - noen ganger temmelig surt ervervet - prøver disse kvinnene å gi videre til oss bortskjemte Prada-kledde-, tidsklemme-, kaffelatte-rivjernene. Og hva får de tilbake? Et snøft. Eller en spydig blogg.

Inntil vi en dag skjønner at vi trenger det.

Det skjedde nemlig med meg.

*

I tre uker har jeg klødd som besatt på leggene. Legen skrev ut kortisonsalve, men jeg klødde like besatt. Min mor kastet ett blikk på en av leggene mine og sa "Yoghurt. Yoghurt naturell.".

Jeg sa "Særlig.".

En uke etter ringte jeg henne og sa "Du? Den yoghurten? Hvordan gjør du det? Hvor lenge skal den sitte på, for eksempel?"

"Njæ, smør den på nå og la den sitte på til du legger deg. Men det må være naturell. Ikke noe kirsebær eller noe sånt! Og hvis ikke det virker, så ta noe spenol, eller noe!"

("Særlig," tenkte jeg.".)

Bikkja synes yoghurt er kjempegodt

Kjempegodt!

Vi ble enige om at han skulle få slikke lokket hvis han holdt seg unna bena mine


Og vet du hva?

Jeg driter i at det stinker.

Jeg driter i at bikkja løper etter meg og prøver å slikke av guffa.

Jeg driter i at det bobler og gjærer i sola.

For det klør ikke mer. DET KLØR IKKE MER! HURRA!

Og det er en så deilig, kjølig følelse. I minst 20 minutter. Og da er det jo bare å smøre på mer.

*

Det kan forresten hende at sivilstatusen min snart blir endret til "Det er litt komplisert" på Facebook. Jeg nekter nemlig å vaske det av.

"Det er svigermora di som har sagt at jeg skal gjøre det," sier jeg til ham. Men det virker ikke som det hjelper heller. Han har ingen respekt for kunnskap som er nedarvet i generasjoner, og det passer jeg også på å nevne.

søndag 20. juli 2014

Sommerbildet

I går ble det tatt et bilde av meg som var mildt sagt lite flatterende. I dag ga jeg tillatelse til at fadesen kunne rettes opp.

Men det viser seg at det ikke er verken vinkel, lys eller kamera som er feilkilden. Det er motivet.

Og motivert av "if you have a body, you have a bikini body"-gnålet: Here goes.

- Kan jeg ta et bilde av deg?

- Hvis det blir bedre enn det du tok i går.


- Det kan jeg ikke love.

- Hæ? Hva mener du? Er jeg så stygg?



- Det sa jeg ikke.

- Kan du vente til jeg får holdt inn magen?

- Nei.


- Faen! Det kunne du godt ha gjort!

- Ha, ha!

- Gå vekk!

- Nix.

- Gå bort!



- Fuck you!

onsdag 16. juli 2014

Skumhumor

Siden hårsjampoen og balsamen som sto i dusjen var fra 2012, investerte jeg i hårprodukter i går. Sjampo, balsam og en slags skumgreie som skulle gi volum. Sånt holder sjelden hva det lover, men jeg er alltid villig til å gi det en sjanse.

- Vi er på hytta, forklarte jeg frisøren som skulle veilede meg i produktjungelen. - Så jeg vil gjerne ha en balsam eller hårkur jeg ikke trenger å skylle ut.

Hun forsto umiddelbart at jeg tenkte på mangel på varmtvann.

- Jeg har det samme problemet, sa hun. - Vi har bare en 25-literstank på hytta vår.

Jeg holdt kjeft med at vi har en på 200 liter, og at vi bare er tre som deler på den. Jeg nikket intenst. Hun virket bekymret for nakkeslengfaren. Det var jeg også. Jeg nikket litt mindre, men mumlet at det ikke var så nøye med det der ikke-skylle-ut-greiene.

- Ja, ja, du kan jo skylle i kaldt vann, sa hun.

"Ikke faen," tenkte jeg.

Da jeg betalte ønsket hun meg fortsatt god ferie, og jeg sa takk i like måte. Som om hun var på ferie, liksom.

I dag var det hårvask og volumskum. Jøss og kors, som det ble volum!

Skal det se sånn ut?

Bedre fra siden, kanskje?

Hva om jeg tar haken opp?

Den andre haken også?

Duckface?

DUCKFACE? Nei?

Anstrengt smil?

Herrejemini, så teit.

Jeg gir offisielt opp.

"Du må ha humor hvis du skal bruke produktene våre," sår det på flasken med hårskum. Men det holder ikke. Det er viktigere at de jeg møter har humor.



tirsdag 15. juli 2014

Tornerose på vranga

- En sånn liten gummidings hadde gjort seg, kommer det inne fra det som tidligere var et gjesterom, men som nå er et gjesterom/kontor.

- En gummidings? gjentar jeg raspende og hører at jeg ikke fremstår som særlig oppvakt, men hva kan han vente? Jeg våknet for to minutter siden, og alt jeg vet er at han romsterer med pappesker inne bak en halvåpen dør. Hva kan man trekke ut av den informasjonen, liksom.

- Ja, jeg får sikkert tak i det på Meny, svarer han.

Noe som får meg til å si:

- Hæ?

- Ja, jeg skal bruke den til båten, sier han på en måte som får meg til å føle at jeg burde kommet på det selv.

Kan sovingen ha tatt siste rest av intellektet mitt? Jeg trodde det var sunt å sove? Men slike forskningsresultater blir jo snudd opp ned på annenhver uke, så jeg vurderer allerede nå et våkent liv. 24/7.

*

- Denne printeren er HVIT! kommer det overrasket fra kontoret/gjesterommet.

- Det kunne du jo ha sjekket i butikken, svarte jeg.

- Jeg tror faktisk alle var hvite, sa han.



- Ja, vel. Så hvorfor ble du så overrasket da du så at den var hvit, da? spurte jeg inkvisitorisk.

- ... fordi jeg trodde alle var brune ..., lyver han.

- Pøh. Det trodde du ikke det. Hvorfor skulle du tro at de var BRUNE?

(Hadde han enda sagt sorte, liksom.)

- Døh! Hvorfor er du så kranglete, a? vil han vite.

- Det er jeg da ikke! Det er du som juger! mener jeg.

*

Det tar han ille opp. Han liker ikke å bli beskyldt for løgn. Hvem gjør vel det? Men da får de vel for faen bare slutte å juge da!

Jeg innser at søvn - eller mangel på søvn - ikke har all verden å si for intellektet mitt slik min søvnsituasjon er i dag, men humøret, derimot ... Der har vi et problem. Derfor legger jeg meg igjen.

Natta!

Paranormalt

Det har vært en nervepirrende kveld. Delvis er det min egen skyld, ettersom jeg insisterer på å se grøssere så fort jeg klarer å få herredømme over fjernkontrollen. I kveld ble det derfor Paranormal Acitivity 4. Den fikk terningkast tre i VG. Jeg hadde nok ikke gitt den mer enn to på en mørk og stormfull dag.

Som normalt når jeg ser grøssere, prøver min mann å skremme meg. Normalt skremmer han seg selv mest, men i kveld var reaksjonen paranormal (altså motsatt av det normale). Jeg skjønte at han mente alvor og hoppet nesten en halvmeter rett opp i luften, noe som er ganske imponerende med tanke på at jeg lå.

Det viser seg nemlig at vi har edderkopper i taket. Digre beist.

Resten av kvelden så vi film med kjemiske stridsmidler og andre masseødeleggelsesvåpen i nærheten.



Til tross for at edderkoppredene allerede var gasset to ganger, stakk beistene de hårete leggene sine ut av hullene i panelet og vinket frekt til oss flere ganger.



Vi gasset så mye at vi var redde for å dø selv, men vi plasserte en møll i nærheten av edderkoppredenes utløp (ikke spør hvordan) og antok at når den falt død om, var det på tide å trekke seg ut. Ref undulater i gruver.

En møll (eller noe)

Til slutt ble jeg redd for alt. Jeg så spøkelser på plenen utenfor hytta og under bordet, og jeg kan banne på at det ligger ett eller annet digert under sofaen. Noe som er imponerende, for der er det ikke engang plass til støvsugeren. Tror jeg.

Jeg fikk sammenbrudd da jeg gikk forbi et digert speil som i utgangspunktet er helt uskyldig, men alle som har sett Snøhvit vet jo at speil er skumle.

Speil, speil på veggen der ...

Se nøye etter. Det er noen inne i speilet, ikke sant?
Men verst av alt var det da jeg fikk øye på en ekte heks i vinduet. Hun var så stygg! Håret sto til alle kanter. Hun hadde et vanvittig uttrykk av galskap i ansiktet, hun var rynkete og gammel og sint og angstbitersk. Hun var rett og slett mitt verste mareritt.

Og selvsagt var hun meg.

Faen.

Redrum, redrum

mandag 14. juli 2014

Fluepassiar over fluepissoar

Jeg er i gang med to av fem sommerferieuker, og er alvorlig bekymret for mitt intellekt.

Jeg har nemlig akkurat snakket med en flue som tisset på boken min.



Kan det være varmen eller kan det være påvirkning av dumhet? Det siste er jo i så fall på den ene siden trist, men på den andre siden enkelt å gjøre noe med. Jeg må be familien bli smartere og snarest slutte å leste tåpelige artikler på vg.no som for eksempel denne:



Artikkelen forteller om en kokk som prøvde å hugge hodet av sjefen sin. Poenget er at han ikke angrer, og at han gjerne vil bli musikklærer i Brasil når han er ferdig med soningen. Hvorfor dette ble en sak i avisen må noen andre fortelle meg, eller jeg kan prøve å svare på det selv ettersom jeg faktisk var dum nok til å lese den.

Det nærmeste jeg kommer er at jeg synes bildet var så ubegripelig teit (hva har han bak øret?) og at jeg tenkte at det nødvendigvis måtte være et poeng her, men det var det jo ikke.

*

Da flua satte seg på boken min - Alfabethuset av Jussi Adler Olsen - så jeg først strengt på den. Da det ikke hjalp - jeg greide ikke engang fange blikket dens - blåste jeg på den. Det hjalp, men da den lettet, så jeg at den hadde etterlatt seg en gul flekk.

Den hadde altså tisset på boken min!

Noe så frekt!

Den eneste formildende omstendigheten var at den ikke hadde besudlet bokstavene. Og så tok jeg litt selvkritikk, ettersom jeg hadde blåst på den. Det kan jo hende jeg skremte vannet av den, så og si.

Flua surret litt rundt og kom tilbake til boken min gang på gang.

- Kom deg vekk! sa jeg.

- Bzzzz, sa flua.

- Jeg er ikke interessert i hva du har å si! sa jeg.

- Bzzzz, gjentok den.

- Drit i det! sa jeg, men det angret jeg veldig på med en gang, så jeg fortet meg å si at jeg ikke mente det sånn helt bokstavelig.

- Bzz-hi-zzz-hi-zzz, lo flua.

Hæ! En flue med humor?

- Liker du å lese? spurte jeg.

- Bzzz, bzz, bzzzzzz, svarte flua, noe jeg tolket til et svar i retning av at den var kresen og stort sett forholdt seg til de gamle klassikerne.

- Men du leser, du mener ikke at du legger egg i dem, spurte jeg for å være sikker.

Da ville den ikke svare og tok seg en tur i gresset.



Jeg ga uttrykk for at jeg mente den var teit og ekkel, men at det nok bodde kvaliteter i den som var underutviklet og som den kunne dra nytte av i sosiale sammenhenger hvis den ville jobbe litt mer med personligheten sin.

Og siden har jeg ikke sett den.