Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 3. november 2018

Pedofil brannstifter

Noen ganger møter man mennesker som umiddelbart gjør inntrykk. Du kan bli imponert av en kommentar, blendet av et smil eller - som meg - fly forbanna bare av å se trynet på noen.

Heldigvis er det ikke ofte jeg får lyst til å dra til noen bare av å se dem. Det er så sjelden at jeg ikke kan huske det har skjedd. Men kombinerer du et arrogant oppsyn med selvrettferdighet, håper jeg du selvantenner rett foran meg, og jeg kommer ikke til å bruke en dråpe av Farrisen min for å slukke brannen.

***

Torsdag kveld møtte jeg en mann som irriterer meg enda. Og i dag er det lørdag.

Han har et oppblåst selvbilde, han legger skylden på andre for oppførselen sin, han er slem og han er en stor, selvopptatt egoist.

Han utnytter unge kvinner, han innbiller seg at hvis HAN bare ønsker seg ting hardt nok, så får han det og han har antakelig et par alvorlige mentale forstyrrelser.

Dessuten tror jeg at han er brannstifter og barnemorder.



Kona hans arvet nemlig barndomshjemmet sitt - et stort hus med en diger hage - og en dag brant hele huset ned. Etter det fikk jævelen mulighet til å starte sitt eget byggmester-firma. Han skilte ut tomter fra hagen og bygget en drøss med villaer.

Etter brannen døde de to små tvillingene deres. De påstår at de døde som et resultat av at kona ble syk etter brannen og at hun på et vis overførte sykdommen via morsmelken til de to små, men det tror jeg ikke på.

Sannheten tror jeg er at han tente på huset for å få forsikringspengene og mulighet til å bygge hus i hagen, og at han drepte ungene fordi de sto i veien for karrieren hans.

*

Ok, så er jeg litt usikker på det med barnedrapene, men denne fyren er så uspiselig at han er troende til hva som helst.

Pedofil er han også. Det innrømmet han faktisk torsdag kveld.

For ti år siden møtte han en 12-13 år gammel jentunge som han kysset. Sånt er ikke lov, så vidt jeg vet. Ikke bare det, men han lovet henne at det skulle bli dem to og at de skulle rømme sammen til et eller annet fantastisk land.

På det tidspunktet var han til og med gift.

Den stakkars kona som takket være denne pedofile mordbrannstifteren både hadde mistet barn og barndomsminner, må jo ha blitt skikkelig skadet av å leve sammen med denne psykoen, men hun holdt ut, og jammen virket det ikke som hun var ganske bekymret for ham også.

*

I til sammen to og en halv time satt jeg og hørte på denne ynkelige mannen. Jeg var så sint at jeg nesten ikke klarte å sitte stille. Heldigvis fikk jeg en pause etter omtrent halvannen time, for - jeg vet ikke hvordan det er med deg, men - jeg blir veldig tissetrengt av å forholde meg til idioter.

Etter at jeg hadde vært på do, ble jeg nødt til å høre på den fryktelige mannen igjen. Gudskjelov varte det ikke så lenge før han døde. Jeg mistenker at han tok livet av seg, og samme kan det være. Verden er et bedre sted uten ham. Selv om kona synes det var trist der og da, tror jeg hun snart kommer til å forstå at hun har det bedre uten ham.

Da han døde reiste jeg og alle som satt rundt meg opp for å klappe. Vi klappet og klappet. Helt til fyren sto opp fra de døde og bukket til oss. Da klappet vi enda mer.

***

- Hva synes du? spurte min mann da vi gikk fra teateret for å ta t-banen hjem.
- Jeg er rasende! svarte jeg. - Jeg fordrar ikke sånne typer. Han skylder på andre for oppførselen sin, han sutrer over at han "bare har bygget hus når han egentlig ville bygge tårn", han mener han har noe inni seg som han ikke kan styre og han utnytter alle andre. For en ynkelig mann! Pføy!
- Pussig. Jeg ser ham ikke sånn i det hele tatt, svarte min mann. - Jeg ser ham som en mann som jobbet mot et mål.
- Han hadde ikke noe annet mål enn å gjøre sitt eget liv mest mulig enkelt for seg selv. Jeg HATER SÅNNE FOLK!

Grunnen til at jeg ropte kan ha vært at t-banen kom kjørende, men jeg ropte nok unødvendig høyt, for ekteparet i 60-årene som sto ved siden av oss ble veldig oppmerksomme.

- Han er en PEDOFIL PYROMAN og en MORDER! skrek jeg, og ekteparet bestemte seg for å ta en taxi i stedet for å risikere å dele en t-banetur med meg.
- Det har du vel ikke grunnlag for å si, sa min mann forsiktig.
- Grunnlag, punnlag, geipet jeg.

- Men han sa jo at han hadde veldig dårlig samvittighet, sa min mann som jeg et øyeblikk mistenkte for å være en del av en verdensomspennende organisasjon av menn som støtter hverandre uansett grad av dumskap.
- PISSPREIK! hylte jeg. - Han hadde ikke et fnugg av samvittighet, folk som ham sier sånt for å få sympati. Hvor naiv er du egentlig? Arrrgh! Mannfolk er faen døtte meg idoter alle sammen!
- Burde du ikke roe deg litt ned nå? undret han. - Likte du ikke stykket?

Men det gjorde jeg jo. Jeg likte det veldig godt, faktisk.

Så takk til Henrik Ibsen, Byggmester Solness og Mads Ousdal. Jeg er fremdeles opprørt, men jeg har snakket med innestemme siden fredag og jeg begynner så vidt å klare å skille skuespill og virkelighet.

tirsdag 2. oktober 2018

Scener fra et ekteskap

- Gjett hvilken farge jeg har på neglene! ropte jeg fra stuen og inn på kjøkkenet der min kjære sto og burde visst bedre.

Vi hadde vært i samme rom i flere timer etter at jeg kom hjem med nymalte fingertupper. Han hadde hatt mange muligheter til å legge merke til meg, og etter en mislykket nattaklem i går burde han vært ekstra oppmerksom.

- Natta, kjæresten min, sa jeg ømt i går kveld.

- Du har ikke fjernet sminken, svarte han.

Men det hadde jeg selvsagt gjort. At jeg for ti år siden fikk permanent eyeliner tatovert langs vippekanten hadde han ikke lagt merke til, viste det seg. Og siden han ikke engang la merke til det på kontoutskriften, bestilte jeg like godt en ny tatoveringstime rett før jeg dro til negl-salongen. 

(Forutsatt at jeg kan avspasere, selvsagt)

Nå handlet det imidlertid om ti fargede negler som jeg gjemte under et ullteppe.

- Vil du ha en kjeks? lokket han.

Jeg lot meg ikke lure til å ta frem hånden, men jeg vurderte seriøst om jeg kunne hente en ut fra pakken ved bare å bruke munnen.

- Hva. Slags. Farge. Har. Jeg. På. Neglene? insisterte jeg.

- Hm. De er diskret? Litt blanke? Men ikke med glitter? prøvde han. 

- Ok, hvilken farge pleier jeg å ha, da? ville jeg vite.

- Diskret? Fin? testet han.

Jeg innså at han hadde forsøkt å helgardere med beskrivelsen, og at han uansett hva jeg viste ham kom til å si «det var jo akkurat det jeg mente», så jeg dro frem en hånd fra teppet og klasket den ned på låret hans med et «HA!».

- Shit! Fuck! Faen! skvatt mannen som kun banner i trafikken (og selv da sier han ikke verre ting enn "Helvetes rottehjerne" eller noe annet svært fornærmende).

Og deretter: «Det ser jo ut som blod!».

- Ja, fargen heter faktisk «Ox blood» informerte jeg.

- Åååå. Akkurat det samme som skokremen min! sa han lykkelig for at vi var tilbake på kjent territorium. 

Jeg tror jeg skal bevilge meg en frisørtime og en ansiktsbehandling for tort og svie.



tirsdag 3. juli 2018

Årsrapport

Revisjonsobjektet, Birgitte Syvertsen Frisch, har på revisjonstidspunktet, bare én dag igjen av 40-årene. Denne revisoren har aldri tidligere revidert et så gammelt objekt, derfor har revisor konsultert riksantikvaren, geriatrisk avdeling på Diakonhjemmet og museer i inn- og utland for å sikre korrekt gjennomgang - og for å forhindre skader på tredjeperson.

Riksantikvaren - som har koordinert svaret sitt med Oslo kommune - oppgir at objektet ikke er bevaringsverdig og derfor ikke listet.

Overslag gjort av to eksterne konsulenter viser at kostnadene for oppgradering og vedlikehold vil beløpe seg til mellom 100.000 og 150.000 HVER måned.

Så langt har ingen sagt seg villige til å påta seg dette økonomiske ansvaret. Objektet er forelagt disse kostnadene og svarer "Drit og dra, jeg tjener penger selv, og dessuten er det bare å unngå å se seg selv i speilet". Objektet stiller seg imidlertid til disposisjon for plastikkirurger og andre som ønsker å eksperimentere.

Museene som er forespurt har så langt ikke gitt et endelig svar, men i det foreløpige svaret fra en av dem, står det at de må bruke sommeren til å lete gjennom de mest støvete lagrene "for slik objektet beskrives, er det nok der vi finner et realistisk sammenlikningsgrunnlag".

Diakonhjemmet mener revisors forespørsel må være feil. "I våre arkiver står det at objektet var innlagt på geriatrisk avdeling i 1998", står det i svaret fra Diakonhjemmet som mener det er "helt usannsynlig at det forstoppede vraket vi hadde inne den gang fremdeles lever".

Tidligere årsrapporter kan leses her.

Objektet krever filter. Med blomster.
... eller lue.

Interne forhold
Objektets familieliv er uendret fra forrige revisjon. Barna sliter fremdeles med minner om elendig mat og ustabilt humør, bikkjas separasjonsangst er fremdeles like alvorlig og objektets ektefelle bruker fremdeles (sin egen ubehjelpelige) humor for å overleve.

Barn, mor og barn

Objektets ektefelle har i løpet av revisjonsperioden kjøpt et nytt leketøy med over 500 hestekrefter, og selv objektet ser at han fortjener hver eneste hest.

"Forbannade måkejævler som skiter på bilen min!"

I et forsøk på å samle bevis til en #metoo-sak, begynte objektet å lage en liste over fornærmelser fremført av ektemannen. Revisor gidder ikke engang å anbefale at det vurderes til å bli en varslersak, da de såkalte fornærmelsene fremstår som ærlige forsøk på å gi objektet nyttige råd.

Objekt med ektefelle

Objektet sier selv at listen er samlet opp i løpet av et par dager i juli 2017, og at den kunne vært mer utfyllende hvis objektet hadde orket å forholde seg til "disse grusomme forsøkene på å trøkke meg ned i søla". Objektet krever at listen blir offentliggjort - mot revisors anbefaling.

15. juli klokken 17.34
Objektets ektefelle ber om å få en potet. Objektet benytter en gaffel for å overføre poteten fra et fat til ektefellens tallerken. Objektet får høre at hun det gjør et "artig forsøk på å late som hun (altså objektet) er født i en by ved å benytte gaffel i stedet for fingrene".

15. juli klokken 18.39
Objektet legger merke til en kul på armen og får høre at det umulig kan være en muskel med mindre den er forårsaket av ekstrem mobilbruk kombinert med hyppig forsyning av M&Ms.

16. juli klokken 07.08
Objektet våkner med skallebank og ville gjerne ha trøst og sympati. Objektets ektefelle mener imidlertid det er på sin plass å sammenlikne objektets sammentrykte tryne med "en kinesisk spion".

16. juli klokken 07.59
Objektet har pyntet seg. Objektets ektefelle mener objektets hår minner om noe han har vært redd for som barn.

16. juli klokken 17.45
Objektet har for én gangs skyld benyttet solkrem. Objektets ektefelle mener resultatet ser ut "som en blank bil".

16. juli klokken 20.35
Objektets ektefelle forsøker å bidra konstruktivt til objektets ønske om å gå ned i vekt og foreslår at det som et strakstiltak blir bestemt at godteskålen blir flyttet så langt bort fra objektet at det er nødvendig å reise seg for å "stappe kjeften full av dritt".

Objektet har kun ett talent: Å få andre til å jobbe.

"Jeg kan godt vaske vinduene, men ikke ta bilde av meg mens jeg gjør det."


Kommunikasjon, måloppnåelse og åpenhet
Objektet snakker mer, tenker mindre og lytter nesten aldri (sammenliknet med forrige revisjonsperiode). Objektet mener selv at det er en naturlig utvikling ettersom "idiotene formerer seg som virus - hvert fuckings år".

Objektet hadde et mål om å bli snillere med sine medmennesker (igjen) men det har heller ikke skjedd. Objektet planla å gi bort en hundrelapp til den eldre, godt påkledde damen som alltid sitter på hjørnet ved Majorstua t-banestasjon, men hundrelappen hadde gått ut på dato, så den gesten ble stoppet og sett på som nokså grusom. Det er ikke kjent om objektet var klar over at sedlene ikke lenger kunne omsettes i annet enn Norges Bank.

Det nærmeste objektet har kommet et kompliment i revisjonsperioden er utsagnet "Du er mye søtere når du ikke er så sur" fra en kollega.

Kollega, kollega, objektet og kollega

Objektet er snillere med dyr enn med mennesker. Da revisor påpekte dette, angret revisor på at revisor ikke ble født som kakerlakk.

Som å se seg selv i speilet

Revisor trosser frykten for eget liv og publiserer likevel følgende bilder:



Revisor avviser at det er frykten for alvorlig mishandling som gjør at bildene ikke blir kommentert.

Objektet fremstår som mindre åpen enn ved forrige revisjonsperiode. Det har vært færre forsøk på å henge ut objektets ektefelle på sosiale medier, og antall ganger kolleger har rødmet på objektets vegne har gått ned fra 8 til 4 (pr dag). Dette er ikke et resultat av selvransakelse eller en plutselig bølge av moral og/eller folkeskikk. Det er ren latskap.

Objektet er så dårlig trent at øvelsen "holde armene opp i amerikansk sikkerhetskontrollmaskin i 30 sekunder" kun ble bestått av frykt for å utløse alarm, og så dørgende lat at bikkja krever tur for hver femte selfie.

"Nå begynner helvetet igjen"

"Faen, ass, dette er tungt"

"Kan hun ikke bare ... slutte?"

"Slutt og dra meg i ørene, din heks!"

"Tenk positive tanker. Det blir tur snart."

Helse, miljø og sikkerhet
Det peneste man kan si om objektet er

Den største fordelen ved objektet er

Objektet forurenser miljøet, men ikke sammenliknet med for eksempel Exxon Valdez.

Objektets helse kan absolutt bli bedre. Det kan også holdningen - både den fysiske og den moralske.

Objektet er ingen direkte sikkerhetsrisiko. I alle fall ikke nasjonalt sett.


Investeringer
Revisor og objektet er sterkt uenige i hva som kvalifiserer til investeringer og hva som er rene driftsutgifter. Objektet insisterer på at sko har en høyere andrehåndsverdi enn innkjøpsverdi, og det har revisor sett seg nødt til å godta ettersom fristen for revisors beretning nærmet seg faretruende og objektet ble truende. Revisor bekrefter med dette at det i fremtiden vil tilføre husholdningen "sinnsykt mye penger" dersom de 26 parene med sko som ble anskaffet i perioden noen gang blir solgt.

Revisor fant imidlertid ingen støtte i lover eller forskrifter som støttet objektets teori om at man tjener penger når man handler på salg.

Revisor fant heller ikke å støtte objektets krav om å trekke fra kamuflasjefargede sko på skatten selv om objektet jobber sammen med folk i uniform. Hyling og skriking om urettferdighet har heller ingen innvirkning på revisor.



Revisors avsluttende beretning
Revisor fant ingen bevis for at objektet har påført sine medmennesker varige mentale arr i denne revisjonsperioden. Revisor fant heller ingen bevis på fysiske skader på personell eller materiell forårsaket av objektet. Revisor har imidlertid fått inn 48 saker som må granskes ytterligere. Hele 34 av disse har skjedd i tilknytning til kollektivtransport. Revisor anbefaler at objektet ikke benytter trikk, tog, t-bane eller fly i neste periode. Revisor anbefaler at objektet flytter langt unna folk. Og dyr.

Oslo, 3. juli 2018

onsdag 27. juni 2018

Landet av sukker og kakaobønner

Jeg er elsket og sterkt preget av flaks. Jeg er omgitt av en kjærlig familie som stort sett vil meg vel, og nå er det bare én uke til jeg har bursdag. For en som meg, betyr det at gaver, overraskelser og lykkeønskinger har begynt å strømme på.

Oppkjøringen til dagens gave begynte for vel en uke siden. Min tante - som kanskje er den som er mest opptatt av bursdager og jul i hele Norge - sendte en sms og spurte om jeg kunne ta meg fri fra klokken 13.00 i dag. Hun skulle ta meg med på "tidenes bursdagsgave", og jeg skulle få ett hint hver dag.

Hintene
- Bærekraftig
- 120/10/8
- Mayaindianere
- Norge og USA
- "Ca 28000 mennesker i landet går glipp av moroa"
- Sted i Møre og Romsdal + nr 1
- 485
- Spiselig

Svaret
En rundtur i Freialand.

***

- Så hva var 120/10/8? spurte jeg da vi satt og ventet på å komme inn.
- Det er målene på Freia-klokken i Oslo sentrum, svarte hun litt oppgitt. - Har du ikke googlet?
- Snakker vi centimeter? For i så fall ser jeg for meg en lang, tynn planke og ikke et digert reklameskilt i neon som viser tiden, sa jeg.

Vi konkluderte med at 1) det kan ha vært meter og ikke centimeter, 2) det kan hende det skulle vært 12 og ikke 120 og 3) hvem bryr seg om det når vi bare var minutter unna å komme inn i selveste sjokoladefabrikken. Jeg følte meg som en krysning mellom Veruca Salt og en Umpa-Lumpa.

Birgitte-Veruca Umpa-Lumpa og tante Tordis

- Dere skal få lage deres egen sjokolade! sa guiden vår.
- Ååååå, sa vi i kor.

Slik lager man sin egen sjokolade

- Kan noen fortelle hva som mangler på disse sjokoladene? spurte guiden og pekte på produksjonen vår.
- Karamell? foreslo jeg, men det var feil, for svaret var papp.

- Dere kan spise så mye sjokolade dere vil mens dere dekorerer deres egen emballasje til sjokoladen deres, sa guiden.
- Ååååå, sa vi.

Spis!

Spis!!

Vi fikk utdelt fargestifter og tegnet så fettfargene sprutet.

- Vil dere ha mer sjokolade? Har dere prøvd den nye med jordbær? Den kommer i et begrenset utvalg, sa guiden.
- Åååååå, sa vi, men det var sannsynligvis fordi vi hadde mageknip alle sammen.

Tante Tordis begynner å bli mett

Jeg har plass til mer

"En sjokolade om dagen gjør godt i magen"

Løp og kjøp! Denne kommer i BEGRENSET UTVALG!

Vi ble gjetet inn i noe som var "en tro kopi av den første Freia-butikken på Karl Johan". Der fikk vi vite at Freia tok samfunnsansvaret sitt på alvor da barn i Norge fikk mangelsykdommer som følge av elendig mat og dårlig vær for omtrent 100 år siden: De laget sjokolade med tran slik at barn skulle få i seg D-vitamin.

At bedriften overlevde da disse barna ble voksne, er jo et under. Jeg ville boikottet og motarbeidet alle som lurte meg til å ta tran forkledd som sjokolade.

***

- Denne haugen av sjokolade veier 9,2 kilo, sa guiden. - Kan dere gjette hvorfor den veier akkurat 9,2 kilo?
- Fordi det er så mye én person klarer å spise på én kveld? foreslo jeg.

Men det var feil.

- Nei, det er så mye nordmenn spiser i gjennomsnitt hvert år, sa guiden.

Verken min tante eller jeg ble spesielt imponert over det. Vi anslo vårt årlige inntak til å være mellom 15 og 20 kilo. Og da regner vi ren sjokolade. Marsipanfyll og andre herligheter kommer i tillegg.

***

Freialand har ikke bare sin egen sjokoladefabrikk - de har også egen kino. Vi fikk se syv reklamefilmer - alle omhandlet Japp og en fyr med rastafletter som var innmari hjelpsom. Heldigvis slapp vi å se en hel film etter reklamen for det hadde allerede gått nesten to timer, og vi hadde fremdeles til gode å se produksjonen av Kvikklunsj.

Før guiden sveivet igang filmene trengte han imidlertid litt hjelp av en av oss. Våre med-publikummere studerte skotuppene sine i frykt for å bli dratt opp foran lerretet.

- Hva kan jeg hjelpe deg med? spurte jeg fra bakerste benk. For jeg er ikke redd for lerret. Eller oppmerksomhet.

Bring it on

Det viste seg at han trengte noen til å kle seg ut.

- Det var ikke kiosker på kinoene før i tiden, forklarte han. - Men det var sjokoladegutter! Og i dag har vi fått hjelp av en sjokoladedame!

Tada!

Der kom jeg svevende elegant ut i salen mens jeg brølte "SJOKOLADE! VERDENS BESTE SJOKOLADE! FREIA-SJOKOLADE RULER!"



Jeg lot publikum få beundre meg og den artige lille hatten min mens jeg gavmildt pushet Japp på alle uansett ansiktsfarge. Jo grønnere de var i trynet, jo mer intens ble jeg.

"KOM IGJEN! GRATIS SJOKOLADE! DEILIG JAPP! FRA FREIA!" skrek jeg så høyt at damen som hadde sovet seg gjennom hele omvisningen skvatt så hun nesten trillet ut av rullestolen.

- Jeg er så stolt av deg, snufset min tante da jeg endelig kom tilbake til klappstolen min.

Og jeg lurte på om den rare følelsen i kroppen tydet på at jeg var litt rørt selv, men jeg har kommet til at det må ha vært en overdose sjokolade.

The end

lørdag 21. april 2018

Kill 'em all!

I hele mitt snart 50 år lange og harmoniske liv, har jeg ansett meg selv for å være rimelig grei med andre, avbalansert og veloverveid. Det kommer ingen overraskelser fra meg. Jeg er forutsigbar. Du kan stole på meg.

Åpenbart lider jeg av vrangforestillinger. 

Jeg er et dyr. Og vi snakker ikke om et husdyr. Vi snakker om et ganske lite dyr som tross fysiske begrensninger kan klare seg i jungelen blant blodtørstige rovdyr, giftige insekter og andre lystmordere. Jeg gjør det som trengs for å overleve, ingen tjener på at det er sveklingene som får legge det genetiske grunnlaget for artens fremtid.

*

I går kveld spilte jeg crud med syv andre kolleger. Jeg har likt å tro at de har sett på meg som en profesjonell og faglig sterk kollega og et godt menneske. Det tror jeg vi godt kan avskrive. 

*

Crud foregår på et biljardbord, men man bruker hendene (ikke biljardkøer) og det er bare to kuler: Én hvit og én sort. Poenget var å få den hvite kula til å treffe den sorte mens den sorte var i fart slik at den sorte gikk i ett av de fire hjørnehullene. Vi var fire på hvert lag.

The Battlefield. If you can't stand the heat, get out of the kitchen

Hvis ett av lagsmedlemmene gjorde en tabbe - som for eksempel å vente så lenge med å kaste/trille den hvite kula at den sorte mistet farten helt og stoppet - fikk laget straff ved at ett av tre liv ble tatt fra (wait for it) ET ANNET LAGSMEDLEM.

Slik mistet jeg to liv!

Hva gir du meg? Jeg røk ut FORDI KOLLEGAEN MIN GJORDE EN DÅRLIG JOBB!

Sånt blir jeg ikke vennligere av.

*

Hadde jeg enda vært skikkelig dårlig hadde jeg fortjent å tape, men jeg var kjempegod! 

Jeg var topp konsentrert. Jeg brukte fysiske og matematiske lover for å beregne kulens treffpunkt og bane, og da jeg så at det var nødvendig, brukte jeg en del psykologi. Mot motstanderen, selvsagt.

Siden tre av fire motstandere var menn, var det forholdsvis enkelt å få dem ut av balanse.

Jeg skammer meg ikke for å si at jeg truet med å vise puppene mine. Eller at jeg hadde et par nokså grove sammenlikninger mellom testikler og biljardkuler. Det kan til og med ha virket truende, men målet helliger midlet. Dette var krig uten tanke på folkerett og andre hindringer.

*

I den første runden ble de andre på laget mitt slått ut, og det var bare jeg som kunne redde æren vår. 

Jeg tok det dødsalvorlig. 

Jeg var i en boble. Huset kunne falt sammen rundt meg uten at jeg hadde merket noe. Kommentarer ment for å rokke ved konsentrasjonen min prellet av. 

Jeg. Var. I. Sonen.

*

Jeg var så oppsatt på å få den svarte jævelen med 8-tallet ned i helvetes avgrunn at jeg glemte en av de viktigste reglene: Ikke stå på langsiden av bordet når du triller den hvite kula.

Greit nok. Jeg mistet ett liv på det, men jeg hadde tross alt to igjen.

MEN SÅ SKJEDDE DET IGJEN.

Og jeg som normalt er så god under press!

Jeg ble enda mer bestemt på perfeksjon. En effekt av det, var at jeg intensiverte den psykologiske krigføringen. Det er mulig at jeg ble fysisk (eller til og med litt voldelig), men jeg kan ha drømt det. 

Det er til og med mulig at jeg gjorde ting som mer lettkrenkede mennesker enn mine militære kolleger kunne satt i sammenheng med #metoo, men når jeg tenker meg om, er det større mulighet for at jeg har drømt akkurat det. Hvis likevel skjedde, benytter jeg denne sjansen til å si unnskyld for en hver klyping og klapsing. Jeg var ikke helt meg selv.

*

Eller kanskje det var akkurat det jeg var.

Innsikten er vond. Den føles knusende. Det eneste som føles verre, er vissheten om at vi tapte tre runder crud.

*

Jeg bestemte meg for å ta problemstillingen opp ved frokosten neste dag.

- Angående i går ..., begynte jeg.

Ble ikke kollegene mine veldig opptatt av brødskivene sine?

- Jeg vil gjerne snakke om gårsdagen! sa jeg litt høyere.

I ettertid har jeg forstått at de lot meg snakke i påvente av en unnskyldning.

- Er det ikke litt urimelig at handlinger begått av et lagsmedlem har effekt på om JEG må gå ut av spillet eller om jeg kan fortsette å spille? spurte jeg.

Ingen så poenget mitt. Et par av dem forsvarte til og med praksisen.

Jeg hadde kommunisert bedre med en haug aliens fra en planet utenfor vårt solsystem.

- Det kan jo ikke være sånn at jeg kan tape uansett hvor god jeg er? sa jeg. Mer som et retorisk spørsmål.

Det ble mumlet. Det virket som de forsøkte å avgjøre hvem som skulle ta belastningen ved å snakke til meg.

- Det er det som er noe av poenget med lagspill, Birgitte, sa den utvalgte.

"Lagspill, pagspill", tenkte jeg.

- Det er selvsagt enklere hvis det bare er én på hvert lag, men det morsomme med dette spillet er jo at vi kan være med alle sammen, sa den mest tålmodige.

Jeg sverger på at jeg hørte en som foreslo at jeg skulle spille helt alene neste gang.

mandag 16. april 2018

Over streken

Du har også helt sikkert sett "Kofferter på bagasjebånd - minutt for minutt". Det er flyplassenes variant av NRKs sakte-tv.

Først er det ingenting som skjer - og det fortsetter veldig lenge.

Så kommer det et par kofferter som ingen eier. Koffertene - og muligens ett og annet barnesete -  blir liggende til alle har sett dem minst femten ganger.

I ni av ti tilfeller er slike kofferter sorte - antakelig fordi ni av ti av verdens samlede antall kofferter er sorte.

Disse lure-koffertene er plassert der for å holde spenningen oppe: "Der kommer kofferten min! Eller er det den? Jo, det må være min (jeg har jo tross alt ventet i en evighet). Nei, søren, den bare liknet."

Innimellom høres en høy pipelyd, og noen ganger markerer lyden at bagasjen fra akkurat ditt fly er på vei til å spyttes ut fra bagasjesystemet. Men akkurat i det du posisjonerer deg for å få øye på kofferten så fort som overhode mulig, stopper båndet. Legg merke til hvor ofte det skjer omtrent samtidig: Pipelyd som markere at båndet snart har nyttelast og BÆNG! full stopp på alle bevegelige deler.

*

Posisjonering i forhold til båndet har vært et stridstema siden bagasjebånd ble funnet opp. For noen år siden forsøkte en luring å male en gul stripe cirka én meter unna båndet i håp om at passasjerene i solidaritet med hverandre skulle gi flest mulig en mulighet til å få øye på kofferten sin. Ideen var at alle skulle stå bak denne stripen helt til de så bagasjen, og at de i ryddige former kunne gå frem og løfte bagasjen av.

Personen som trodde at hundrevis av slitne mennesker skulle ha en tanke for sine medmennesker var så naiv at det nesten er søtt.

En gul strek er ikke nok hvis man vil lage system i samfunnet. Det viser seg at en gul strek faktisk kan gjøre samfunnet til et mer lovløst sted. Med mindre den gule streken kommer sammen med trusler om bøter og/eller annen straff, selvsagt. Mennesker som ser at de uten risiko for represalier kan tråkke over en strek gjør det så ofte de kan. På pur faenskap, spør du meg.

Det er til å bli skikkelig deprimert av.

*

Jeg startet timen ved bagasjebåndet med et positivt syn på min neste. Jeg sto bak min imaginær strek og hadde utsikt til båndet gjennom et hull omkranset av tre menn. To av dem sto ved siden av hverandre og risikerte at snorer og andre dinglende tillegg til jakker og sekker ble hektet fast i båndet, men den risikoen tok de åpenbart på strak arm. Mannen som sto bak de to koffertkikkerne lente seg stadig over skulderen til den ene, hvilket medføret at jeg hele tiden måtte justere ståsted og hodevinkel. Men ba jeg dem flytte seg? Ropte jeg "Hey! Don't block my view! Jerks!". Nei, tenk. Det gjorde jeg ikke.

Ikke før etter en stund.

Ikke før jeg så at de dyttet vekk en ung jente og ignorerte en eldre dame som prøvde å kaste seg frem for å fange kofferten sin.

"Kremt?" sa jeg spørrende i håp om at det skulle gjenopplive folkeskikken deres.
"Kremt!" sa jeg så høyt at noen burde ha sjekket om jeg trengte førstehjelp.

"Entschuldigung!" ropte jeg inn i øret på han som jeg oppfattet som mest egoistisk av de to tyskspråklige. Han kikket på meg og nikket og sa noe i retning av at jeg slett ikke hadde noe å be om unnskylding for.

Tysken min er ikke god nok til å si "Men i helvete da, mann! Så du ikke at den eldre damen trengte hjelp til å løfte opp kofferten sin? Det siste hun trengte var at du dyttet henne bort fra båndet med den utrente, dvaske baken din."

Den tredje mannen som i lang tid hadde gjort kikkehullet mitt svære utfordrende hadde også fått nok av de to germanerne. Av alle passasjerene på flyplassen i Denver valgte han meg når han skulle klage på andres oppdragelse.

"Why don't they pick up their luggage?" sa han som egenhendig hadde sperret utsikten for minst ti personer.

"Maybe they can't find their suitcases because of all the idiots blocking their view?" foreslo jeg.

Han så på meg som om det var MEG som var uhøflig. Jeg valgte å gjenta "idiots" bare for å sjekke om det var det ordet han reagerte på. Siden jeg på det tidspunktet var ganske trøtt og diksjonen som kjent blir redusert for hver time man burde ha sovet, kan det hende han synes jeg sa "idiot", og hvis det var hans forståelse av situasjonen - at et vilt fremmed menneske helt rolig sto og kalte ham en idiot - da skjønner jeg bedre at han fnyste og gikk tilbake til plassen sin foran hullet de to tyskerne laget.

I ettertid ser jeg at jeg sikkert kunne funnet et annet sted å stå. Jeg ser også at det ikke er min oppgave i verden å oppdra folk - særlig ikke når instinktet mitt er å oppdra dem til å stå stille og holde kjeft slik at de ikke går i veien for meg. Jeg ser at den er litt i overkant vanskelig å forsvare.

Men klokken midnatt norsk tid i går hadde jeg ikke denne selvinnsikten. Da fyren for ørtende gang sto mellom meg og håpet om å se kofferten min, ropte jeg "Hey! Don't block my view!". Og fordi jeg er godt oppdratt, vet jeg engelske setninger av denne typen absolutt bør avsluttes med "Please".

At jeg akkurat i dette tilfellet blandet ordene "please" og "jerk", kan jeg ikke forklare med noe annet enn hormonubalanse og søvnunderskudd.
*

Du kan rett og slett miste troen på menneskeheten når du ser hva mennesker i flokk kan finne på hvis de tror de kan komme unna med det.

I den sammenhengen er det å stå kloss opp til et bagasjebånd noe av det minst problematiske du kan gjøre, så ikke bli veldig lei deg hvis du nå innser at du har vært en koffertkødd eller bare en uhøflig egoist som jeg er. Bare ikke gjør det igjen. Ok?

Fordelen med oransje koffert er at den synes på bagasjebåndet
... og at ingen andre i familien rapper den.

mandag 5. mars 2018

Lost in translation

Hvis du har et litt spesielt navn, kjenner du til hvor utfordrende det er å få andre til å skrive det korrekt. Jeg - som valgte å ta familienavnet til herr Frisch da jeg giftet meg med ham - er ganske vant til å stave etternavnet mitt, og som regel må jeg også fortelle hvordan det skal uttales.

Hvis jeg er hos legen kan du banne på at jeg blir ropt opp som Birgitte Frisk. Det er like gøy hver gang. Særlig hvis jeg er så forkjøla at jeg har mistet stemmen.

Legen *roper ut i venterommet*: Frisk?
Jeg: *piiiip*
Legen *roper enda høyere*: Birgitte Frisk?
Jeg *rekker opp hånden og piper så høyt jeg kan mens jeg reiser meg og går mot legen*
Legen: Jasså, så det er du som er Frisk?
Jeg: Neiiiiipip.
Legen: Du er ikke Frisk?
Jeg: Jeg er syk, host, host, host.
Legen: Men du er Frisk?
Jeg: Jeg (host) heter (host) Frisch! Med schhhhhh-lyd. 

*

Normalt er det litt enklere å stave Frisch for noen. Jeg bruker det fonetiske alfabetet, for det skjønner de fleste. A for alfa, b for bravo og så videre.

De fleste.

Ikke alle.

Ikke mr. Yamamoto (han er fra Japan, men jeg har diktet opp navnet for å anonymisere ham).

*

Hr. Yamamoto ville ha eposten min, og det ønsket innfrir jeg gjerne.

- F for foxtrot, sa jeg.
- How to spell ... foxtrot? spurte mr. Y.

Allerede der skjønte jeg at vi kom til å snakke lenge.

Jeg hentet frem superpedagogen i meg og forklarte prinsippet der man finner et ord som begynner på den bokstaven man snakker om.

- Vi kan finne et annet ord, sa jeg på engelsk. - F for France? Finland?
- Finland? Har jeg ikke ringt Norge? sa mr. Y.

Jeg beroliget ham så godt jeg kunne. Han var villig til å gjøre et nytt forsøk.

- F for France, sa jeg.
- Men hva med Finland? sa han og jeg kunne høre suset fra hjernecellene hans helt fra Japan.

Etter fem minutter der vi ikke engang hadde kommet til bokstav nummer to, foreslo jeg at han kunne gi meg sin mailadresse, slik at jeg kunne sende ham en mail i stedet. 

Pussig nok begynte hans mailadresse også med noe jeg tippet var f.

- F, sa han. Tror jeg.
- F for ...? spurte jeg for å bli helt sikker på hva jeg skulle skrive.

Denne gangen sa han muligens s.

- F for one, two, three, FOUR? spurte jeg og mente at jeg hadde kommet over en genial måte å formidle fonetikk på.

- Or s for one, two, three, four, five, SIX? fortsatte jeg.

Men da lurte mr. Y på hvorfor vi plutselig snakket om telefonnummer, og den misforståelsen tok jeg ansvaret for. 

- No, no, glem det. Sorry! sa jeg og fikk en enorm trang til å bukke mens jeg unnskyldte meg.

- F is for for HOUSE or NIGERIA, slo mr. Y fast.

- ???

- F for house. F for Nigeria, gjentok han som om jeg skulle være helt idiot.

Jeg tegnet én krusedull, to stjerner og en lett undrende fyrstikkmann på blokken min og oppmuntret mr. Y til å fortsette. 



- And now ..... sa mr. Y. Han bygget opp spenningen, og jeg ventet på en trommevirvel.

- .... and now, the letter e, sa mr. Y.

- E for ...? lokket jeg.

- E for Ireland! sa mr. Y triumferende.

- Ireland skrives ikke med e, protesterte jeg.

- Ok. E for England! sa mr. Y. Han klappet for seg selv, og jeg ble smittet av begeistringen hans. Vi hadde snevret inn staveleken vår til Samveldet. Ikke verst!

Greit nok så hadde jeg ikke den første bokstaven, men hvis resten gikk like lett som e, var det jo bare å prøve seg frem til jeg fant den riktige bokstaven i starten av adressen. Det er tross alt bare a til z, liksom.

*

Men optimismen min betalte seg ikke.

- The next letter is hashio! sa mr. Y.

- Prosit! Bless you! sa jeg.

- No, no! Hashio! sa mr. Y. Visstnok er det uhøflig å snyte seg i japansk offentlighet, så jeg kan ha fornærmet ham.

- Letter! Hashio! insisterte mr. Y strengt.

- Jeg har aldri hørt om en bokstav som heter hashio ... sa jeg. På engelsk, selvsagt.

Det fikk mr. Y til å høres ut som en (forkjølet) plate med hakk.

- Hashio! Hashio! Hashio! sa mr. Y litt irritert.

- Hashio? gjentok jeg.

- Yes! Yes! Thank you! Thank you! Thank you! sa mr. Y som trodde han endelig hadde nådd frem til meg.

- Joa ... sa jeg. - My pleasure.

- So. You send me mail? Yes? spurte mr. Y.

- O for Osaka and k for Kyoto: O! K! (og d for drit og dra, sa jeg inni meg).

- Aaaah! O for Osaka! K for Kyoto! Hahaha! Okei! Okei! Hahaha! lo mr. Y.

*

Men da orket jeg ikke begynne på nytt. Dessuten kunne jeg bare komme på ett geografisk navn i Japan som begynner på f, og det var Fukushima. Heldigvis er jeg fintfølende nok til å unngå slike sensitive tema. 

F for fintfølende, eller f for Frisch.