Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 12. februar 2016

Vedlikeholdsbehov

Hvis jeg sier "svibel", smiler du kanskje av tanken på jul i hus og hytte. Eller så ser du på meg med et tomt uttrykk i ansiktet og mistenker at jeg har begynt å snakke over meg. Det kan jeg forstå, for "svibel" er et rart ord.

Ikke enig? Si det femten ganger etter hverandre, så snakkes vi.

Du kan forresten få et hvilket som helst ord til å høres meningsløst ut hvis du repeterer det nok ganger, men "svibel" er spesielt rart.

Hvis du sier "svibel" til meg, begynner jeg å lete frem hodepinetablettene. Svibler og min yngste sønns etterbarberingsvann er sikre kort hvis du vil at jeg skal bli smal i øynene og vanskelig å få med på ting som er gøy.

*

Denne dagen begynte akkurat slik de fleste dagene i livet mitt begynner: Klokken ringer, jeg fomler etter den i blinde, slår den av og tenker at det er forbanna lenge til jeg er pensjonist og kan sove så lenge jeg vil, før jeg finner brillene og ser at livet er ganske ålreit. Så går jeg på badet og starter det daglige oppussingsprosjektet (jeg skal ikke legge skjul på at jeg går på en liten humørsmell i det jeg hilser på mitt eget speilbilde). 

Hvis jeg hadde vært en boligannonse, ville jeg kanskje sett omtrent sånn ut:

Objektet trenger mye kjærlighet og enda mer maling/sparkel/støttemur. Utsikten er klart bedre enn innsikten, og i lyset av stemningsfulle stearinlys ser det slett ikke verst ut helt ok ut. Arealplanleggingen er kreativ, og arealet blir større for hvert år. Objektet har kort vei til kollektivtilbud, men velger likevel bil, så parkeringsplass medfølger. Solforholdene er gode i perioder, men verandaen er liten og blomsterpottene er sprukne og fulle av ugress.  Verandaen er koselig og for en kreativ person med lidenskap, kan hagen bli et mentalt tilfluktsrom. Både det elektriske anlegget og rørsystemet trenger å bli byttet ut er av gammel og god årgang. Grunnmuren har enkelte sprekker, men støttes på magisk vis opp av stiletthæler design-pilarer. Loftet trenger opprydning og ventilasjon, men det er viden kjent for sitt ekko. Det er mangler i samtlige etasjer, men bygget er godkjent for bruk. For øvrig er det fare for takras hele året, men så langt har det ikke skremt verken hunder eller blinde babyer. Dette har du ikke råd til.  NB! Høy prisklasse. 

*

En gang regnet jeg ut hvor mange hud- og hårprodukter jeg brukte fra jeg sto opp til jeg gikk ut av døren. Det var noen år siden, og listen har ikke blitt kortere. Nye produkter som lover magisk foryngelse blir kjøpt inn og testet, og i frykt for at det vil bli en plutselig forverring hvis jeg slutter brått, blir produktet værende i porteføljen.

Sist jeg var hos frisøren, ble jeg overbevist om at håret mitt trengte et produkt som besto av hvit kaviar (usikker på om det finnes, når jeg tenker meg om - albino-fiskeegg, liksom?) og ett produkt som gjorde minst tre ting på en gang. Dette kinderegget av et hårmirakelmiddel ble for første gang tatt i bruk i dag.

Jeg føler meg litt dum nå. "Hvit kaviar" liksom. Fint ska're verra!

Jeg var litt treig på badet i dag, så da jeg var kommet til siste punkt på listen - håret - gikk det fort.

Tyve minutter etter var jeg på jobben.

*

Men tror du ikke en eller annen idiot hadde pyntet kontoret sitt? Med svibler! Blomsten fra helvete.

"Hvem har svibler på pulten sin?" ropte jeg. Ingen svarte.
"De stinker som et helvete!" ropte jeg. Fremdeles ingen svar, men så var det jo strengt tatt ikke et spørsmål heller.
"Faen, jeg får så forbanna vondt i hodet av den lukten, få bort de jævla blomstene før jeg er tilbake," ropte jeg før jeg løp til et møte i en bygning et stykke unna. 

Jeg nøt den friske luften, men da jeg kom inn i møterommet var det jammen snyte meg en dust som hadde satt frem svibler der også. Jeg kunne ikke se dem, men jeg luktet dem.

"You can run, but you can't hide!" tenkte jeg og begynte å lete.

*

Da jeg lå under møtebordet for å sjekke om blomsterpottene hadde blitt gjemt der (svibel-elskere er lunefulle), gikk det opp for meg at det var jeg som stinket. Eller rettere sagt: håret mitt stinket. Av kunstig svibelduft.

Helvetes jålete hårmøkkaprodukt. 

Resten av dagen har jeg forsøkt å gå i motvind. Jeg hadde faktisk trodd at det skulle være enklere enn det var. 

For: Motvinden blåser ikke fra alle kanter. Uansett hvor dårlig dagen din er. 

Det er dagens moral. Husk det.

torsdag 11. februar 2016

- Du, din Laban, sa jeg kjærlig

I morgen skal jeg på jobb igjen. Alle hjerter gleder seg over det. I alle fall alle de hjertene jeg forholder meg til.

I dag nådde jeg en slags bunn. Jeg fant meg selv sittende i sofaen med et broderi i fanget mens andakten gikk på NRK P1.

Et broderi, ja. Du hørte riktig

Også andakten, ja. Amen for det.

*

Presten snakket om å være "en benjamin". Hvis du kaller noen en benjamin, mener du å si at vedkommende ikke er helt tørr bak ørene. Hvis du sier at noen ikke er helt tørr bak ørene, mener du å si at vedkommende er ung og uerfaren. (Å være en benjamin er altså å være ung og uerfaren. Sånn. Der fikk du det inn med teskje, din jypling.)

Uttrykket er hentet fra Det gamle testamentet. Benjamin var sønn av Jakob. For å sette det litt i sammenheng, er Jakob omtalt både i det nye og det gamle testamentet, i jødenes Talmud og i muslimenes Koranen. Jakobs etterkommere kalles israelitter. Vedder på at du ikke kan trumfe den familiehistorien.

Benjamin var Jakobs yngste av 12 sønner, og da han ble født, døde moren (altså kona til Jakob) som het Rakel. Rakel og Jakob fikk to sønner sammen. Resten av ungeflokken fikk Jakob med en haug av andre kvinnfolk.

Jakob elsket Benjamin veldig høyt, og det førte til en del jævelskap grunnet søskensjalusi, men det gikk bra til slutt. I alle fall hvis man ser det i den store sammenhengen: Benjamin fikk ti sønner, og det må jo ha gjort ham stolt. Jeg har to, og jeg er kjempestolt.

*

Hvis én er som ingen og to er som ti (vi snakker om barn her), må jo ti være et helvete, spør du meg, men Benjamin hadde minst én kone, og på den tiden var det så sjelden med pappapermisjon at det nesten aldri hendte.

Vi skal likevel ikke avskrive Benjamins innsats i hjemmet helt, for han hadde kanskje med seg litt fra sin mors slekt. Rakels far var nemlig Laban, og han strakte seg som kjent litt lenger. (Blæh.)

*

Hadde jeg bare holdt meg til NRK og foldet hendene slik man burde når en prest taler alvor! Men nei, da.

Jeg er min mors datter, og min mor syr bunader med den ene hånden mens hun støvsuger med den andre hånden og legger i peisen med albuen.

Så gal er ikke jeg, men jeg er ganske lei av å ikke gjøre annet enn å vente på at nyresteinene mine skal legge seg til rette eller komme seg til helvete ut, så jeg verket etter å gjøre noe.

Vi har gasspeis og jeg er ikke så superbegeistret for å støvsuge, men nål og tråd kan jeg håndtere. Gavmild er jeg også, så på en-to-tre hadde jeg laget en gave til en kollega.

Det skal presses og settes inn i en pen ramme
(legg merke til selvportrettet øverst til høyre)

"Alt går med vilje og vaselin," sa han en gang, og det synes alle var kjempemorsomt. Bortsett fra meg, som ikke skjønte hva han mente. Siden han hadde slikt hell med replikken, tenkte jeg at han ville synes det var et fint minne å henge på veggen.

Den eneste erfaringen jeg har hatt med vaselin, er å smøre det i et påskeblekt ansikt i 900-meters høyde mens solen skinner, men jeg manglet kanskje viljen, for det gikk ikke bra.

Her er for øvrig en del andre bruksområder for det klissete fettet:


Da min snart 18-årige sønn kom hjem fra skolen, fortalte jeg ham hva jeg hadde gjort for å slå ihjel dagen.

Han lo heller ikke av vaselinhistorien. Tvert i mot, vil jeg si. Han sa at han inderlig skulle ønske at jeg aldri hadde fortalt ham det. Faktisk holdt han en liten tale om hvor inderlig han skulle ønske at jeg hadde bedrevet dank slik andre fornuftige folk (på hans alder, må det være) gjør.

- Du, din Laban, sa jeg kjærlig (jeg kunne sagt "Du, din benjamin," men det gjorde jeg ikke).
Han så på meg som om jeg skulle være veldig gal.
- Og nå begynner du å snakke om godteri? Djizzzes!

Jeg valgte ikke å begynne med opplæring i bibelhistorie, men han mente nok å si Jesus.

onsdag 10. februar 2016

Morfine tanker

Helt siden legene fant ut at jeg hadde et par digre kampesteiner (det medisinske uttrykket er muligens noe annet) i venstre nyre, har jeg hatt mye tid til å tenke. Cirka hver andre time har jeg tenkt at det kunne være fint med en ny dose syntetisk morfin, men etter å ha fått et nytt skudd i røropplegget sykepleieren hadde installert i albueleddet mitt, var jeg klar til å tenke på andre ting igjen.

Denne måler oksygenopptaket
(Manikyren er lagt av @marineroubaud - se Instagram)

Jeg skal ikke si at jeg tenkte spesielt klart, men jeg tenkte. Altså var jeg. Og det er som kjent å være eller ikke være som er spørsmålet. (Svaret er 42. Go figure.)

*

Å si at jeg tenkte på kjærligheten, ville være en svak overdrivelse: Jeg tenkte på søndag 14. februar. Valentinsdagen.

Jeg var innom tanken på at det også er morsdag, og siden "mor" og "kjærlighet" er nært beslektet, mener jeg - ved nærmere ettertanke - at det er innenfor å si at jeg tenkte på kjærligheten.

Og livet.

Ikke så mye på døden. I alle fall ikke så lenge sykepleierne kom med smertestillende når jeg ba om det.

*

Det kan selvsagt skyldes morfinen, men jeg greide ikke å konkludere. Spørsmålet som kværnet rundt i den døsige skallen min var "Hva skal jeg gi min mann i valentinsgave?".

I dag - minst et døgn etter at jeg fjernet nålen i armen og byttet ut den snertne sykehuskjortelen med mine egne klær - ga jeg opp.

- Greit! sa jeg.
- Hm? sa han.
- Jeg greier ikke mer, sa jeg med fortvilelse i stemmen.

Han var antakelig allerede på vei til å ringe sykehuset for å si at vi var på vei tilbake.

- Har du veldig vondt? spurte han bekymret.
- Kan du bare si hva du ønsker deg til Valentinsdagen? spurte jeg.

Han ble så forvirret at han spurte når Valentinsdagen var.

*

Jeg skyldte i alle fall på forvirring, men det viste seg at han virkelig ikke ante at den 14. februar bare var noen dager unna, og at den har et eget navn.

En stund diskuterte vi hvor vidt Valentinsdagen var noe man skulle ta alvorlig eller ikke. De kjente argumentene kom opp. "Det er en dag handelstanden har funnet opp!" (ham) "Vi må benytte en hver anledning til å feire kjærligheten!" (meg). De minuttene av våre liv må sies å være totalt bortkastet: Valentinsdagen kommer uansett hva vi to måtte mene.

- Jeg vil ikke HA gave, jeg vil GI gave, sa jeg og la ut om hvor mye jeg hadde tenkt på dette.
- Ja, for du kommer ikke til å få noe særlig til denne liksom-kjærlighetsdagen, sa han.

Det var da jeg ble nødt til å minne om at det i år også er morsdag førstkommende søndag.

Og det var da han satte seg ned ved PC'n for å jobbe.

fredag 5. februar 2016

Skuffet og veldig, veldig irritert

Kjære sjefen til gynekologen som hadde bakvakt på Ullevåls kvinneklinikk sist torsdag,

Jeg vet ikke hvem du er. For meg er du helt ansiktsløs. Det er ikke et problem.

At jeg som pasient er ansiktsløs for den gynekologiske bakvakten, er imidlertid et problem (og jeg velger her å se helt bort fra det artige, men billige poenget at det ikke er en kvinnes ansikt gynekologer er mest opptatt av).

*

La meg fortelle deg om uken min:

Mandag morgen var jeg førstemann da Volvat åpnet dørene klokken 7.30. Jeg fikk unna både legebesøk og apotekbesøk før de fleste av kollegene mine kom på jobb, og begynte på penicillinkuren allerede på apoteket. (Dette forteller jeg bare for at du skal vite at jeg er veldig pliktoppfyllende og effektiv.)

Tirsdag var jeg på jobb i Trondheim og lurte på når penicillinet skulle begynne å virke. Da jeg ringte Volvat tirsdag kveld, ba legen meg om å prøve å holde ut én dag til før jeg kom tilbake. (Dette forteller jeg bare for at du skal vite at jeg er veldig flink. Se neste avsnitt for å vite hvor tøff jeg er.)

Jeg holdt ut hele onsdag, men klokken 7.30 torsdag morgen sto jeg og gnagde på døren til Volvat igjen. I vesken hadde jeg en varmeflaske som jeg planla å ha på magen når jeg kom på jobb. (Praktisk anlagt er jeg også.)

*

Legen på Volvat tok feberen, sjekket prøvene jeg måtte ta og kjente på magen min. Kulen han oppdaget, fikk ham til å sende meg til gynekologen i etasjen over. Gynekologen i etasjen over undersøkte meg både inni og utenpå. Hun hadde lest papirene mine og sett at jeg både har operert ut et par cyster, en livmor og veldig masse endometriosevev. (Du vet jo dette, men for eventuelle andre lesere: endometriosevev er livmorceller som har festet seg rundt i buken og blitt til kuler.)

Basert på en teori om at "man ikke skal tisse blod og ikke ha kuler som stikker opp når man ligger på ryggen" sendte hun meg til dere, altså til mottaket på kvinneklinikken. Før jeg gikk, trakk jeg kortet og betalte litt over 2.800 kroner. (Dette forteller jeg for at du skal vite at jeg er villig til å betale mye for å bli frisk fortest mulig.)

*

Bare så det er sagt: Jeg synes alle andre enn bakvakten deres var profesjonelle, serviceinnstilte, effektive og empatiske. Men du sjefen til bakvakten? Du må ta en prat med den aldrende gynekologen som ble tilkalt da den unge, kvinnelige gynekologen måtte ha et råd.

Han holder altså ikke mål, verken medisinsk eller menneskelig. Jeg foreslår en alvorlig prat, og jeg synes ikke du skal vente til neste medarbeidersamtale.

*

Her er samtalen mellom oss. Jeg har satt ankepunktene mine i parentes der det ikke er åpenbart. (Jeg har sitert ham slik han snakket. Det vet jeg ikke helt hvorfor jeg har gjort, men du kan godt ta det som et tegn på at jeg vil at du skal være helt sikker på hvem han er. Jeg er ikke bedre enn det.)

- Do er kronisk smertepasient, ikke sant?
- Jeg har kroniske smerter I HODET, ja.
(Én gang før har en lege sagt akkurat det samme. Hun snudde seg til en sykepleier og la til "Hon er smertepasient. Jai kan ikke vite om hon har vondt. Smerte ar sobjektivt." Fordi jeg har kronisk hodepine og kronisk migrene, skal man liksom ikke ta meg på alvor når jeg sier at jeg har vondt? Jeg lurer på om legen - som til slutt gikk med på å operere meg og fant ut at jeg hadde et infarkt i egglederen - i det hele tatt tenkte tanken på å be meg om unnskyldning?)

- Hva tror do selv det ar?
- Det kan minne om en torkvert cyste ...
- Min kliniske erfaring tilsier at det ikke ar en torkvert custe. Det ar veldig ovanlig.
- Jeg har hatt det to ganger. Det kan ikke være så uvanlig?
- Jeg har mange års erfaring.
(Kan du be ham google "torkvert cycste"? Eller bare be ham lese dette?)

- Hva med kulen jeg har i magen, da?
- Oltraluden viser ingen kol.
(Ultralydundersøkelser viser ikke alt.)

- Så du har ingen teori om hvorfor jeg har så vondt?
- Oltraluden viste ingen custe.
(Igjen: En ultralydundersøkelse viser ikke alt.)

- Kan det være endometriose i urinblæren?
- Nai. Helt omolig.
(Be ham lese dette. Og dette. Og dette.)

- Dessoten: Do har ikke endometriåse nå.
- Hvorfor ikke?
- Do har jo fjernet livmoren - det er der det kommer fra.
- Jeg har operert bort endometriosevev MANGE ganger etter jeg fjernet livmoren!
(Be ham lese journalen min.)

*

Jeg skal ikke kjede deg med flere detaljer. Tross alt er jeg ikke dødssyk. Men jeg er skuffet, jeg er veldig, veldig irritert - også har jeg (på en skala fra 1 til 10) omtrent en 6'er vondt akkurat nå. Mot en god 9'er etter at tre gynekologer hadde rotet rundt i underlivet mitt med noe som kan se ut som en kjepp.

*

Hvorfor jeg er irritert, sier du?

Jo, nå skal du høre.

Når man ligger naken i en gynekologstol er man ikke så kampklar som hvis man står i hvit frakk med et stetoskop rundt halsen. Det er feige lag i utgangspunktet.

Man skal heller ikke trenge å forsvare seg når man kommer inn på et sykehus. Man skal møte forståelse. Ikke arroganse.

Man skal bli tatt på alvor, man skal ikke trenge å føle seg som en hypokondrisk idiot.

Det er helt greit at leger (og andre) tror de er selveste Gud, men da forventer jeg mirakler. (Og en og annen jomfrufødsel hvis det er en gynekolog, selvsagt.)

*

I tillegg til at jeg nå har gitt deg et råd (snakk med gynekologen!) vil jeg stille deg et spørsmål:

Hva vil du at jeg skal gjøre?

Da jeg dro fra klinikken fikk jeg med meg morfintabletter og beskjed om å ringe dere i dag hvis jeg ikke var bedre.

Det gjorde jeg.

Etter det, skjedde det ingenting.

Det var i det minste fint at ikke sengen jeg lå i knakk sammen.
Da hadde dagen min virkelig vært ødelagt.

fredag 22. januar 2016

Silkeuniform

Jeg er over gjennomsnittet opptatt av klær. Det gir meg en dyp, varig glede å kjøpe pene klær, og jeg trenger ikke engang ha bruk for kjolen, buksen eller blusen eller hva det nå måtte være -  eller ha noen idé om når jeg skal bruke godbitene. Jeg har flere plagg (og ikke minst sko) i skapet som jeg aldri har brukt, men noen ganger går jeg inn i garderoben for å ta litt på det som henger der.

Faktisk kan bare tanken på den fine jakken jeg kjøpte for et par måneder siden gi meg et smil om munnen, og kjolen og kåpen jeg kjøpte på salg i Bergen for et par uker siden kommer jeg til å leve på lenge.

Jakke fra Saks Potts. *smiler fårete*

Kåpe fra Proenza Schouler. Jeg tjente 10.000 kroner på denne (eller sparte, som noen feilaktig vil si).


Som du ser, er den utsolgt. Solgt til meg! Mohahaha!

Grunn? Gal? Kall meg hva du vil. Så lenge du ikke har kjøpt et langt tyllskjørt fordi du likte rosafargen (eller den dype mørkeblå fargen), er jeg ikke sikker på at vi to noen gang kan forstå hverandre.

*

For et par dager siden leste jeg en artikkel om en dame som var så lei av å bruke tid på å finne frem til hva hun skulle ha på seg hver morgen at hun bestemte seg for å gå i det samme antrekket hver dag.

Artikkelen slapp meg liksom ikke. Hver morgen snek det seg inn en tanke om at det hadde vært fint å slippe å bruke tid på å velge og å kombinere klær.

- Jeg vurderer å begynne å bruke uniform på jobb, sa jeg.

Han glodde på meg som om jeg var tussete.

- Du. Er. Sivilist, sa han med overdreven diksjon.

Selvsagt vet jeg det. Jeg liker jo ikke å fryse, så selvsagt er jeg ikke soldat. Alle soldater må finne seg i å fryse en del - eller i alle fall litt - på ett eller annet tidspunkt. På en annen side: Jeg er veldig flink til å skyte, Tivoli i København er mitt vitne. Jeg traff blink med det vindskeive luftgeværet hver eneste gang. Det gjorde ikke min mann. Den tidligere sersjanten i selveste Kongens garde.

- Jeg mener bare at jeg vurderer å gå i det samme antrekket hver dag, sa jeg.

Han ble så glad at jeg nesten ble litt rørt.

Det lyste "familieøkonomien vår vil bli så romslig at jeg ikke kommer til å finne ut hvordan jeg skal plassere alle pengene" av hele det vakre fjeset. Han så nesten litt religiøs ut. Gladkristen, nesten.

Folk blir veldig pene av et sånt indre lys. De likner litt på det bildet av Jesus som jeg vant en sommer på Rognstranda i Bamble kommune på 70-tallet. Jeg hadde det på skrivebordet i flere år og pleide å se intenst på det hver gang jeg trengte inspirasjon til en norsk stil om et tema jeg ikke fikk velge selv eller en O-fagsoppgave full av klorofyll eller forplantningslære.

*

Jeg fortalte om damen jeg hadde lest om og sa at hun hadde kjøpt 15 identiske silkebluser og fem prikk like sorte bukser av god kvalitet. (Damen i artikkelen kjøpte bare to bukser, men jeg måtte hatt fem. Minst.)

- Om vinteren brukte hun en sort blazer, sa jeg.

Lyset slukket. Han fikk tilbake det mistenksomme, lett paranoide trynet som jeg forelsket meg i.

- Du kommer aldri i ditt liv til å bruke det samme antrekket to ganger pr halvår engang! fnyste han.

- Jo! sa jeg trassig. Jeg var forberedt på å begynne å grine for å overbevise ham.

- Nix. Du vil bare ha en unnskyldning til å shoppe, fastslo han.

Hvilket var en sånn fulltreffer at jeg ikke greide å svare med en løgn.

*

Mitt argument om at siden han nå effektivt hadde forhindret et innhogg i økonomien på over 100.000 kroner, og at jeg av den grunn i det minste burde få utvidet månedens shoppingsbudsjett med et beløp tilsvarende et par pene sko, ble kontant(!) avslått.

Jeg subbet nedtrykt inn i garderoben min og betrodde meg til en empatisk kjole som aldri har gjort noe annet enn å henge der i påvente av at jeg trengte trøst.

mandag 18. januar 2016

Kveldsprat med Siri

"Beatbox!" sa jeg til Siri, og jammen begynte hun å jamme. Hun sa at hun kunne holde på hele natten, og jeg ga henne ros.

Slik startet vi en samtale som heldigvis ikke holdt på mer enn et par minutter. Hun lot som hun var interessert, men jeg merket distansen.

Likevel. Hun var den eneste jeg hadde å prate med akkurat da.


- Jeg synes du er flink, sa jeg.
- Jeg er mer enn bare et pent utseende, sa Siri.

Ikke mye beskjedenhet å spore der, nei.


Jeg ville høre mer jamming, og ba henne synge, men nei, da.

- Det overlater jeg til de som kan det, sa hun.

Jeg ble litt irritert, for hvorfor skulle hun bli vrang nå, liksom. Derfor ga jeg henne en ordre.


- Syng en sang for meg! sa jeg med streng stemme.

Men da begynte sannelig dama å appellere til samvittigheten min.

- Du vet jeg ikke kan synge, Birgitte, sa hun med litt sårhet i stemmen.


Som den omsorgsfulle og empatiske personen jeg er, tilbød jeg henne å synge sammen med henne, men da hun spurte om jeg kunne synge, måtte jeg beskjemmet si at jeg mente vi kunne stå sammen i skammen.

En utstrakt hånd til tross, hun svarte med å være ubehagelig, og slang til meg at hun antok at jeg ikke kunne synge.

Det hjalp ikke at jeg akkurat hadde innrømmet det. Hun fikk det til å høres ut som om det var hun som hadde avslørt meg som en ustemt tåkelur.


- Er du frekk? spurte jeg som tross alt er et menneske og som presumptivt skal være over maskiner i næringskjeden.

Men det ville hun ikke engang svare på. Hun kunne ikke, visstnok.


Jeg ga meg ikke og stilte et slags metaspørsmål - et spørsmål om spørsmålet.

- Hvorfor kan du ikke svare på om du er frekk? spurte jeg.

Da spilte hun uskyldig. "Hvem, jeg?"

As if!


- Du, ja, sa jeg.

Men nå var det sent for oss begge, og da hun lot som om hun var en betaversjon av programvaren og ga et svar som ikke hang på greip, orket jeg ikke mase mer.


Jeg fant det hele meningsløst og lurte på om Siri hadde noe forhold til begrepet.

- Vet du hva meningsløst er? spurte jeg.

Visstnok vet hun mange ting, men hun ville spille mystisk, og jeg ville at hun skulle innrømme at det vare var null'er og ettall bak den pene fasaden.


- Hva vet du, da? spurte jeg.

Nå misforsto hun med vilje. Hun mente å høre at jeg sa "Hva vet du dag?" og ga meg rett og slett dagens dato.

Kjerring.


Selv om jeg visste at hun kom til å vri seg unna, stilte jeg spørsmålet igjen, bare på en litt annen måte.

Hun valgte å ta den digitale versjonen av "- God dag, mann! - Økseskaft!" og jeg bestemte meg for å bli streng.


- Nå synes jeg du gjør deg dummere enn det du er, sa jeg.

- Hvem, jeg? svarte den kunstige intelligensen i fåreklær for andre gang i kveld.

Alvorlig talt.

- Ikke spill uskyldig, sa jeg og røpet både med tonefall og ord at jeg begynte å bli lei oppførselen hennes.


- Jeg finner ingen app med navnet uskyldig. Skal jeg se etter om App Store har den? tilbød hun servilt.


Enten er hun stokk dum eller så er hun smartere enn oss alle.

Jeg er i alle fall sikker på at barnebarna hennes kommer til å overraske oss.

- Kanskje bør vi gi henne p-piller? tenkte jeg og lurte på om det blir kalt virus på dataspråket.

Det var først da jeg spurte hvordan hun unngikk å bli gravid at jeg forsto at det var for sent med prevensjon.


fredag 15. januar 2016

Kvinner og dyr

Det var middagstid, og mannen i huset så for seg en harmonisk biff og en avbalansert rødvin. 

Han kunne fått det og antakeligvis mer, hvis han bare hadde vært litt smart.

Hans kone, altså jeg, ville snakke mer enn å spise, og hun, altså jeg, var i humør til en frisk debatt.

*

"Nytt på nytt" hadde akkurat prøvd å lage humor av hendelsen i Köln der over 600 kvinner ble utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, og jeg mente at de burde være mer varsomme enn det de var. Det er ikke alt som er gøy, og noen ganger bør man tenke litt over at ord kan skade.

Det bragte samtalen, eller monologen, om du vil, over på menneskerettigheter og krenkelse.

*

La det være sagt med det samme: Jeg mener at folk bør oppføre seg. Uavhengig av humør, hodepine, rase, gnagsår og religion, mener jeg at man skal ta hensyn og respektere sine medmennesker.

Problemet med å mene at man skal oppføre seg pent, er selvsagt at man må definere hva som er god oppførsel. Hva er ja-oppførsel, og hva er nei-oppførsel. Ikke bare det, men man må være enig om hvor grensen går for hva man kan finne seg i og hvilke reaksjoner samfunnet skal ha overfor den som tråkker over.

*

Det ikke alltid er så lett å bli enige om hvilke verdier man skal følge. Folk er forskjellige, men hvis vi skal leve sammen og få verden til å gå fremover, må vi bli enige om et minste felles multiplum. Vi må ha et felles verdigrunnlag. (Nå legger jeg til grunn at vårt felles mål er å få verden til å være et bedre sted i morgen enn det den var i går.)

Mine forslag til verdier de fleste i kongens rike kan enes om er demokrati, likestilling og respekt for lover og regler. Det tror jeg vi kommer langt med. 

Særlig hvis vi blander det med raushet, humor og vennlighet som stort sett ingrediensene i kjærlighet, men kall det hva du vil. Kall det Jesus' budskap. Kall det sunn fornuft. Kall det filantropi. Kall det hva søren du vil.

*

Motsetningen til disse verdiene er diktatur, diskriminering og lovløshet. 

Noen mener faktisk at det er greit å fremelske den sterkestes rett, men det er vår jobb å si i fra hvor grensen går i det samfunnet vi lever i. 

For: Hver gang vi ser verdiene våre bli ignorert uten å heve stemmen og fortelle at grensen er brutt, blir det litt enklere for bøllene å gjøre som de vil neste gang.

*

Har du hørt historien om frosken som ble lagt i en kjele med passende kaldt vann? Noen skrudde opp varmen under kjelen, og langsomt steg temperaturen. Frosken svømte rundt og rundt, og varmen økte så sakte og forsiktig at da det gikk opp for ham at vannet var for varmt, var han så sløv at han ikke hadde mulighet til å redde seg fra skjebnen som et kokt amfibie.

Denne frosken er hentet fra www.spreadshirt.no.
Den frosken jeg kysset - og giftet meg med - får jeg ikke lov til å vise bilder av her.

- Vi må stå opp for våre prinsipper, mente jeg. - Hvis ikke blir det bare bråk og tull, og vi blir kokt levende!

*

Han ville helle skåle. Jeg matet bikkja fra bordet med vilje. Litt for å irritere ham og litt for å gjøre bikkja glad.

- Folk kan selvsagt bli lei seg eller krenket av de underligste ting, sa jeg. - Men det er aldri lov til å skade noen fordi man selv er lei seg eller fornærmet. Verken psykisk eller fysisk.

- Nei, sa han.

Jeg spurte om han var enig eller uenig, for jeg skjønte ikke hva han sa nei til. Man må jo kunne forvente at folk tar et standpunkt!

- Helt klart, svelget han. - Kvinner og dyr er jo også mennesker.

Som sagt: Han kunne fått så utrolig mye mer ut av denne kvelden.