Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 21. april 2018

Kill 'em all!

I hele mitt snart 50 år lange og harmoniske liv, har jeg ansett meg selv for å være rimelig grei med andre, avbalansert og veloverveid. Det kommer ingen overraskelser fra meg. Jeg er forutsigbar. Du kan stole på meg.

Åpenbart lider jeg av vrangforestillinger. 

Jeg er et dyr. Og vi snakker ikke om et husdyr. Vi snakker om et ganske lite dyr som tross fysiske begrensninger kan klare seg i jungelen blant blodtørstige rovdyr, giftige insekter og andre lystmordere. Jeg gjør det som trengs for å overleve, ingen tjener på at det er sveklingene som får legge det genetiske grunnlaget for artens fremtid.

*

I går kveld spilte jeg crud med syv andre kolleger. Jeg har likt å tro at de har sett på meg som en profesjonell og faglig sterk kollega og et godt menneske. Det tror jeg vi godt kan avskrive. 

*

Crud foregår på et biljardbord, men man bruker hendene (ikke biljardkøer) og det er bare to kuler: Én hvit og én sort. Poenget var å få den hvite kula til å treffe den sorte mens den sorte var i fart slik at den sorte gikk i ett av de fire hjørnehullene. Vi var fire på hvert lag.

The Battlefield. If you can't stand the heat, get out of the kitchen

Hvis ett av lagsmedlemmene gjorde en tabbe - som for eksempel å vente så lenge med å kaste/trille den hvite kula at den sorte mistet farten helt og stoppet - fikk laget straff ved at ett av tre liv ble tatt fra (wait for it) ET ANNET LAGSMEDLEM.

Slik mistet jeg to liv!

Hva gir du meg? Jeg røk ut FORDI KOLLEGAEN MIN GJORDE EN DÅRLIG JOBB!

Sånt blir jeg ikke vennligere av.

*

Hadde jeg enda vært skikkelig dårlig hadde jeg fortjent å tape, men jeg var kjempegod! 

Jeg var topp konsentrert. Jeg brukte fysiske og matematiske lover for å beregne kulens treffpunkt og bane, og da jeg så at det var nødvendig, brukte jeg en del psykologi. Mot motstanderen, selvsagt.

Siden tre av fire motstandere var menn, var det forholdsvis enkelt å få dem ut av balanse.

Jeg skammer meg ikke for å si at jeg truet med å vise puppene mine. Eller at jeg hadde et par nokså grove sammenlikninger mellom testikler og biljardkuler. Det kan til og med ha virket truende, men målet helliger midlet. Dette var krig uten tanke på folkerett og andre hindringer.

*

I den første runden ble de andre på laget mitt slått ut, og det var bare jeg som kunne redde æren vår. 

Jeg tok det dødsalvorlig. 

Jeg var i en boble. Huset kunne falt sammen rundt meg uten at jeg hadde merket noe. Kommentarer ment for å rokke ved konsentrasjonen min prellet av. 

Jeg. Var. I. Sonen.

*

Jeg var så oppsatt på å få den svarte jævelen med 8-tallet ned i helvetes avgrunn at jeg glemte en av de viktigste reglene: Ikke stå på langsiden av bordet når du triller den hvite kula.

Greit nok. Jeg mistet ett liv på det, men jeg hadde tross alt to igjen.

MEN SÅ SKJEDDE DET IGJEN.

Og jeg som normalt er så god under press!

Jeg ble enda mer bestemt på perfeksjon. En effekt av det, var at jeg intensiverte den psykologiske krigføringen. Det er mulig at jeg ble fysisk (eller til og med litt voldelig), men jeg kan ha drømt det. 

Det er til og med mulig at jeg gjorde ting som mer lettkrenkede mennesker enn mine militære kolleger kunne satt i sammenheng med #metoo, men når jeg tenker meg om, er det større mulighet for at jeg har drømt akkurat det. Hvis likevel skjedde, benytter jeg denne sjansen til å si unnskyld for en hver klyping og klapsing. Jeg var ikke helt meg selv.

*

Eller kanskje det var akkurat det jeg var.

Innsikten er vond. Den føles knusende. Det eneste som føles verre, er vissheten om at vi tapte tre runder crud.

*

Jeg bestemte meg for å ta problemstillingen opp ved frokosten neste dag.

- Angående i går ..., begynte jeg.

Ble ikke kollegene mine veldig opptatt av brødskivene sine?

- Jeg vil gjerne snakke om gårsdagen! sa jeg litt høyere.

I ettertid har jeg forstått at de lot meg snakke i påvente av en unnskyldning.

- Er det ikke litt urimelig at handlinger begått av et lagsmedlem har effekt på om JEG må gå ut av spillet eller om jeg kan fortsette å spille? spurte jeg.

Ingen så poenget mitt. Et par av dem forsvarte til og med praksisen.

Jeg hadde kommunisert bedre med en haug aliens fra en planet utenfor vårt solsystem.

- Det kan jo ikke være sånn at jeg kan tape uansett hvor god jeg er? sa jeg. Mer som et retorisk spørsmål.

Det ble mumlet. Det virket som de forsøkte å avgjøre hvem som skulle ta belastningen ved å snakke til meg.

- Det er det som er noe av poenget med lagspill, Birgitte, sa den utvalgte.

"Lagspill, pagspill", tenkte jeg.

- Det er selvsagt enklere hvis det bare er én på hvert lag, men det morsomme med dette spillet er jo at vi kan være med alle sammen, sa den mest tålmodige.

Jeg sverger på at jeg hørte en som foreslo at jeg skulle spille helt alene neste gang.

mandag 16. april 2018

Over streken

Du har også helt sikkert sett "Kofferter på bagasjebånd - minutt for minutt". Det er flyplassenes variant av NRKs sakte-tv.

Først er det ingenting som skjer - og det fortsetter veldig lenge.

Så kommer det et par kofferter som ingen eier. Koffertene - og muligens ett og annet barnesete -  blir liggende til alle har sett dem minst femten ganger.

I ni av ti tilfeller er slike kofferter sorte - antakelig fordi ni av ti av verdens samlede antall kofferter er sorte.

Disse lure-koffertene er plassert der for å holde spenningen oppe: "Der kommer kofferten min! Eller er det den? Jo, det må være min (jeg har jo tross alt ventet i en evighet). Nei, søren, den bare liknet."

Innimellom høres en høy pipelyd, og noen ganger markerer lyden at bagasjen fra akkurat ditt fly er på vei til å spyttes ut fra bagasjesystemet. Men akkurat i det du posisjonerer deg for å få øye på kofferten så fort som overhode mulig, stopper båndet. Legg merke til hvor ofte det skjer omtrent samtidig: Pipelyd som markere at båndet snart har nyttelast og BÆNG! full stopp på alle bevegelige deler.

*

Posisjonering i forhold til båndet har vært et stridstema siden bagasjebånd ble funnet opp. For noen år siden forsøkte en luring å male en gul stripe cirka én meter unna båndet i håp om at passasjerene i solidaritet med hverandre skulle gi flest mulig en mulighet til å få øye på kofferten sin. Ideen var at alle skulle stå bak denne stripen helt til de så bagasjen, og at de i ryddige former kunne gå frem og løfte bagasjen av.

Personen som trodde at hundrevis av slitne mennesker skulle ha en tanke for sine medmennesker var så naiv at det nesten er søtt.

En gul strek er ikke nok hvis man vil lage system i samfunnet. Det viser seg at en gul strek faktisk kan gjøre samfunnet til et mer lovløst sted. Med mindre den gule streken kommer sammen med trusler om bøter og/eller annen straff, selvsagt. Mennesker som ser at de uten risiko for represalier kan tråkke over en strek gjør det så ofte de kan. På pur faenskap, spør du meg.

Det er til å bli skikkelig deprimert av.

*

Jeg startet timen ved bagasjebåndet med et positivt syn på min neste. Jeg sto bak min imaginær strek og hadde utsikt til båndet gjennom et hull omkranset av tre menn. To av dem sto ved siden av hverandre og risikerte at snorer og andre dinglende tillegg til jakker og sekker ble hektet fast i båndet, men den risikoen tok de åpenbart på strak arm. Mannen som sto bak de to koffertkikkerne lente seg stadig over skulderen til den ene, hvilket medføret at jeg hele tiden måtte justere ståsted og hodevinkel. Men ba jeg dem flytte seg? Ropte jeg "Hey! Don't block my view! Jerks!". Nei, tenk. Det gjorde jeg ikke.

Ikke før etter en stund.

Ikke før jeg så at de dyttet vekk en ung jente og ignorerte en eldre dame som prøvde å kaste seg frem for å fange kofferten sin.

"Kremt?" sa jeg spørrende i håp om at det skulle gjenopplive folkeskikken deres.
"Kremt!" sa jeg så høyt at noen burde ha sjekket om jeg trengte førstehjelp.

"Entschuldigung!" ropte jeg inn i øret på han som jeg oppfattet som mest egoistisk av de to tyskspråklige. Han kikket på meg og nikket og sa noe i retning av at jeg slett ikke hadde noe å be om unnskylding for.

Tysken min er ikke god nok til å si "Men i helvete da, mann! Så du ikke at den eldre damen trengte hjelp til å løfte opp kofferten sin? Det siste hun trengte var at du dyttet henne bort fra båndet med den utrente, dvaske baken din."

Den tredje mannen som i lang tid hadde gjort kikkehullet mitt svære utfordrende hadde også fått nok av de to germanerne. Av alle passasjerene på flyplassen i Denver valgte han meg når han skulle klage på andres oppdragelse.

"Why don't they pick up their luggage?" sa han som egenhendig hadde sperret utsikten for minst ti personer.

"Maybe they can't find their suitcases because of all the idiots blocking their view?" foreslo jeg.

Han så på meg som om det var MEG som var uhøflig. Jeg valgte å gjenta "idiots" bare for å sjekke om det var det ordet han reagerte på. Siden jeg på det tidspunktet var ganske trøtt og diksjonen som kjent blir redusert for hver time man burde ha sovet, kan det hende han synes jeg sa "idiot", og hvis det var hans forståelse av situasjonen - at et vilt fremmed menneske helt rolig sto og kalte ham en idiot - da skjønner jeg bedre at han fnyste og gikk tilbake til plassen sin foran hullet de to tyskerne laget.

I ettertid ser jeg at jeg sikkert kunne funnet et annet sted å stå. Jeg ser også at det ikke er min oppgave i verden å oppdra folk - særlig ikke når instinktet mitt er å oppdra dem til å stå stille og holde kjeft slik at de ikke går i veien for meg. Jeg ser at den er litt i overkant vanskelig å forsvare.

Men klokken midnatt norsk tid i går hadde jeg ikke denne selvinnsikten. Da fyren for ørtende gang sto mellom meg og håpet om å se kofferten min, ropte jeg "Hey! Don't block my view!". Og fordi jeg er godt oppdratt, vet jeg engelske setninger av denne typen absolutt bør avsluttes med "Please".

At jeg akkurat i dette tilfellet blandet ordene "please" og "jerk", kan jeg ikke forklare med noe annet enn hormonubalanse og søvnunderskudd.
*

Du kan rett og slett miste troen på menneskeheten når du ser hva mennesker i flokk kan finne på hvis de tror de kan komme unna med det.

I den sammenhengen er det å stå kloss opp til et bagasjebånd noe av det minst problematiske du kan gjøre, så ikke bli veldig lei deg hvis du nå innser at du har vært en koffertkødd eller bare en uhøflig egoist som jeg er. Bare ikke gjør det igjen. Ok?

Fordelen med oransje koffert er at den synes på bagasjebåndet
... og at ingen andre i familien rapper den.

mandag 5. mars 2018

Lost in translation

Hvis du har et litt spesielt navn, kjenner du til hvor utfordrende det er å få andre til å skrive det korrekt. Jeg - som valgte å ta familienavnet til herr Frisch da jeg giftet meg med ham - er ganske vant til å stave etternavnet mitt, og som regel må jeg også fortelle hvordan det skal uttales.

Hvis jeg er hos legen kan du banne på at jeg blir ropt opp som Birgitte Frisk. Det er like gøy hver gang. Særlig hvis jeg er så forkjøla at jeg har mistet stemmen.

Legen *roper ut i venterommet*: Frisk?
Jeg: *piiiip*
Legen *roper enda høyere*: Birgitte Frisk?
Jeg *rekker opp hånden og piper så høyt jeg kan mens jeg reiser meg og går mot legen*
Legen: Jasså, så det er du som er Frisk?
Jeg: Neiiiiipip.
Legen: Du er ikke Frisk?
Jeg: Jeg er syk, host, host, host.
Legen: Men du er Frisk?
Jeg: Jeg (host) heter (host) Frisch! Med schhhhhh-lyd. 

*

Normalt er det litt enklere å stave Frisch for noen. Jeg bruker det fonetiske alfabetet, for det skjønner de fleste. A for alfa, b for bravo og så videre.

De fleste.

Ikke alle.

Ikke mr. Yamamoto (han er fra Japan, men jeg har diktet opp navnet for å anonymisere ham).

*

Hr. Yamamoto ville ha eposten min, og det ønsket innfrir jeg gjerne.

- F for foxtrot, sa jeg.
- How to spell ... foxtrot? spurte mr. Y.

Allerede der skjønte jeg at vi kom til å snakke lenge.

Jeg hentet frem superpedagogen i meg og forklarte prinsippet der man finner et ord som begynner på den bokstaven man snakker om.

- Vi kan finne et annet ord, sa jeg på engelsk. - F for France? Finland?
- Finland? Har jeg ikke ringt Norge? sa mr. Y.

Jeg beroliget ham så godt jeg kunne. Han var villig til å gjøre et nytt forsøk.

- F for France, sa jeg.
- Men hva med Finland? sa han og jeg kunne høre suset fra hjernecellene hans helt fra Japan.

Etter fem minutter der vi ikke engang hadde kommet til bokstav nummer to, foreslo jeg at han kunne gi meg sin mailadresse, slik at jeg kunne sende ham en mail i stedet. 

Pussig nok begynte hans mailadresse også med noe jeg tippet var f.

- F, sa han. Tror jeg.
- F for ...? spurte jeg for å bli helt sikker på hva jeg skulle skrive.

Denne gangen sa han muligens s.

- F for one, two, three, FOUR? spurte jeg og mente at jeg hadde kommet over en genial måte å formidle fonetikk på.

- Or s for one, two, three, four, five, SIX? fortsatte jeg.

Men da lurte mr. Y på hvorfor vi plutselig snakket om telefonnummer, og den misforståelsen tok jeg ansvaret for. 

- No, no, glem det. Sorry! sa jeg og fikk en enorm trang til å bukke mens jeg unnskyldte meg.

- F is for for HOUSE or NIGERIA, slo mr. Y fast.

- ???

- F for house. F for Nigeria, gjentok han som om jeg skulle være helt idiot.

Jeg tegnet én krusedull, to stjerner og en lett undrende fyrstikkmann på blokken min og oppmuntret mr. Y til å fortsette. 



- And now ..... sa mr. Y. Han bygget opp spenningen, og jeg ventet på en trommevirvel.

- .... and now, the letter e, sa mr. Y.

- E for ...? lokket jeg.

- E for Ireland! sa mr. Y triumferende.

- Ireland skrives ikke med e, protesterte jeg.

- Ok. E for England! sa mr. Y. Han klappet for seg selv, og jeg ble smittet av begeistringen hans. Vi hadde snevret inn staveleken vår til Samveldet. Ikke verst!

Greit nok så hadde jeg ikke den første bokstaven, men hvis resten gikk like lett som e, var det jo bare å prøve seg frem til jeg fant den riktige bokstaven i starten av adressen. Det er tross alt bare a til z, liksom.

*

Men optimismen min betalte seg ikke.

- The next letter is hashio! sa mr. Y.

- Prosit! Bless you! sa jeg.

- No, no! Hashio! sa mr. Y. Visstnok er det uhøflig å snyte seg i japansk offentlighet, så jeg kan ha fornærmet ham.

- Letter! Hashio! insisterte mr. Y strengt.

- Jeg har aldri hørt om en bokstav som heter hashio ... sa jeg. På engelsk, selvsagt.

Det fikk mr. Y til å høres ut som en (forkjølet) plate med hakk.

- Hashio! Hashio! Hashio! sa mr. Y litt irritert.

- Hashio? gjentok jeg.

- Yes! Yes! Thank you! Thank you! Thank you! sa mr. Y som trodde han endelig hadde nådd frem til meg.

- Joa ... sa jeg. - My pleasure.

- So. You send me mail? Yes? spurte mr. Y.

- O for Osaka and k for Kyoto: O! K! (og d for drit og dra, sa jeg inni meg).

- Aaaah! O for Osaka! K for Kyoto! Hahaha! Okei! Okei! Hahaha! lo mr. Y.

*

Men da orket jeg ikke begynne på nytt. Dessuten kunne jeg bare komme på ett geografisk navn i Japan som begynner på f, og det var Fukushima. Heldigvis er jeg fintfølende nok til å unngå slike sensitive tema. 

F for fintfølende, eller f for Frisch. 


tirsdag 13. februar 2018

Småpenger

Jeg er i London. Litt for å shoppe, men mest for å treffe min førstefødte. Mens jeg ventet på at han skulle bli ferdig på jobben, prøvde jeg å shoppe. Det gikk ganske dårlig.

Midt i valget mellom en grønn og en brun kjole, ringte han for å foreslå at vi kunne gå innom en utstilling før vi skulle spise middag. Jeg fikk et slags sammenbrudd. Det ble for mange valg for meg.

Hvilken kjole skulle jeg kjøpe? Måtte jeg velge? Hvor skulle vi treffes? Rakk jeg å dusje og skifte før middag? Hva slags sko måtte jeg kjøpe hvis jeg skulle bruke den grønne kjolen? Og hva med den brune? Hadde ikke den for korte ermer, forresten?



- Du? Nå hører jeg at du blir stresset, sa min sønn. - Vil du heller at jeg blir med deg på shopping enn at vi går Royal Academy of Art?

(Er paven katolikk, liksom.)

Han var på plass etter 15 minutter. Men da hadde shoppe-traumet jeg utviklet i prøverommet nådd nye høyder, og jeg hadde fått nok av shopping. Det var under to timer siden flyet mitt landet på Heathrow. Jeg lurte på hvor alvorlig syk jeg var.

*

- Så hva skjedde? spurte min sønn som hadde forberedt seg på å være pakk-esel.

Jeg kastet meg ut i en lang avhandling om hvor fryktelig det er å - på den ene siden - være blek og småfeit og - på den andre siden - ha ganske mye penger som bare venter på å bli byttet ut med sko, vesker og klær.

I-landsproblemet over alle i-landsproblemer.

- Det er grusomt, sukket jeg og understreket nok en gang hvor gusten huden min er.

*

Vi rundet et hjørne og møtte en dame som kan ha vært et sted mellom 30 og 80 år. Hun klamret seg til to puter uten putetrekk. Av en eller annen grunn var det mangelen på putetrekk jeg først la merke til.

- Coins, please?

Jeg glodde på henne som hun var et interessant dyr.

- Beklager, jeg har ikke mynter, sa min sønn høflig.

Hun smilte tilbake til ham.

*

Jeg antydet at jeg nok ikke hadde stoppet og gitt henne penger selv om jeg hadde hatt lommene fulle av mynter. Min sønn spurte hvorfor.

Og fire timer senere, stappmett og god og varm etter et langt bad med svak blomsterduft, kan jeg fremdeles ikke gi ham et god svar.

Jeg kan ikke engang gi ham et svar.

*

Damen med putene hadde ansiktet fullt av sår og en jakke som var så møkkete at den aldri kom til å bli ren. Jeg var litt tørr i huden etter siste hudbehandling og gikk og angret på at jeg ikke hadde tatt den nye lammeskinnsjakken i stedet for den mørkeblå kåpen fra MaxMara jeg fikk til jul.

Jeg hadde akkurat sutret fordi jeg ikke klarte å velge mellom to kjoler til over 5.000 kroner per stykk og vurderte fremdeles å gå tilbake og kjøpe begge. Hun hadde bare bedt meg om mynter.

Og jeg hadde sett på henne som hun var et dyr. Noe litt ekkelt. Noe jeg ikke ville tatt i.

Jeg skammer meg så forferdelig.


lørdag 10. februar 2018

Dypere mening

En mutert versjon av årets influensavirus har tatt bolig i min mann. I flere uker har han sett alvorlig på meg og sagt "Nå kjenner jeg at det kommer. Jeg er i ferd med å bli skikkelig syk", uten at jeg har latt meg imponere, men sist torsdag slo det endelig til. 

Han ser ut som en heliumballong 19. mai, og han har utstrålingen til en nedtråkket tyggis. Feber har han også. Men han er tapper som en krigshelt. Det skal han ha.

Der andre kvinners ektemenn legger seg ned for å dø, nekter min å la en liten influensa hindre ham i å gjøre ting akkurat som vanlig. Bare en smule saktere. Ok. Ekstremt mye saktere.

Jeg vet ikke hva som er verst for omgivelsene.

*

Viruset som mer eller mindre har tatt over min manns legeme, har tre merkelige effekter på hjernen hans. 

Han blir enda mer sta enn vanlig, og det sier en del for dem som kjenner ham. 

For dere som ikke kjenner ham: Dette er mannen som insisterte på at filmen "Alle elsker Mary" het "Alle liker Mary" og som sto foran filmplakaten der det sto "Alle elsker Mary" og hardnakket mente at jeg hadde fått eierne av videobutikken til å endre plakaten bare for å bevise at han tok feil.

Da min venninne skulle gifte seg og vi satt i kirken og ventet på bruden, insisterte han på at menn hadde ett ribben mindre enn kvinner (ref at Gud hadde tatt et ribben fra Adam og laget kvinnen). Det ble ekstra pinlig etter som 1) den dype stemmen hans bærer veldig godt og 2) min venninne giftet seg med en lege, og halve kirken var dermed fylt av folk med minst ett kurs i anatomi.

*

Viruset går dessuten utover hukommelsen hans. Langtidsminnet hans er fremdeles perfekt, men korttidsminnet er på nivå med en dråpe vann. Han bruker sannsynligvis all sin energi på basale behov: mat, søvn, bilprogrammer på tv og opptak av lyden fra amerikanske biler på YouTube.

*

Den tredje effekten er mer normal: Den dype stemmen hans blir enda dypere.

Den blir så dyp at den i perioder ikke er mulig å oppfatte for et menneskelig øre. Resten av tiden er det mulig å høre en dyp basslyd, men å skille ut ord, kan du bare glemme.

Noe av det første jeg forelsket meg i, var stemmen hans. At den dype stemmen ofte ble benyttet til å si at jeg var pen og andre åpenbart geniale ting, hjalp selvsagt på dopamin-nivået i hjernen min. Men det er jo ikke sånn at forelskelsen blir sterkere når bassfrekvensen nærmer seg null. Heldigvis. Hvis den hadde gjort det, hadde vi sannsynligvis snakket om en slags fetisj.

*

Siden jeg på et tidlig tidspunkt sluttet å be ham gjenta hva han sa (sånt blir begge parter lei av og dessuten husker han jo ikke så godt) er taktikken min nå å gjette hva han prøver å si. 

Hittil har han 1) bedt meg se fullstendig bort fra å holde meg til budsjettet når skal til London i neste uke, 2) sagt at jeg er UTROLIG pen og den smarteste dama han noen sinne har møtt og 3) lovet å selge Corvetten sin til fordel for en liten elbil. Så vidt jeg kunne høre. (Hvis han ikke husker at han har sagt alt dette, er det hans problem.)

- Du burde ligget under dyna i stedet for å handle mat, sa jeg da vi var på vei til CC Vest.
- Duuuuuuurrrrrr, duuuuurrrrr, duuuuurrrrr, svarte han.

Jeg visste hva han prøvde å si: "Du klarer ikke plukke ut en fisk som er bra nok, og du husker aldri hvilke grønnsaker vi skal ha til. Det er det bare jeg som kan."

Og det er dessverre helt korrekt. Jeg glemmer alltid purre og fennikel, og jeg husker aldri hva den grønne planten med de store bladene heter.

Basilikum. Eller som jeg pleier å kalle det:
"Sånn som man bruker i sånn grønn greie med hvitløk og pinjekjerner"

Vi ankom fiskedisken.

- Kan jeg hjelpe deg? spurte hun som sto bak disken.
- Duuuuur, sa min mann vennlig.

- Han lurer på om du har en ørret, sa jeg. Støttekontakten.

Hun hadde åpenbart opplæring i hvordan man behandler menn med spesielle utfordringer.

- Denne, kanskje? 
- DDDDDUUUUURRRR! sa min mann.

- Vi vil nok heller ha et halestykke, sa jeg.

Jeg liker ikke se inn i øynene på maten jeg spiser

Jeg spurte om det var noe han ville at jeg skulle hente.

- Dduuuurr, sa han.

- Gulrøtter? spurte jeg hjelpsomt.

Han nikket.

-Noe mer?

- Duuuuurrrrrr!

- Sjokolade? Potetgull? Gullring? Diamanter?

- Duuuurrrrrrrrrrr! sa han oppgitt.

- Du vil kjøpe en diger ring til meg? Nå? Bare fordi det er morsdag i morgen? Herregud, du er så snill! sa jeg.

Han åpnet munnen, og jeg ble oppmerksom på en vibrasjon i gulvet. To pakker med skinke falt ned fra hyllen sin. 

- Den som tier samtykker, sa jeg.

*

Da vi var tilbake i bilen hadde han samlet opp både energi og frustrasjon.

- Kjøtthue! skrek han mot en med-bilist mens han valgte å si fra seg vikeplikten. Diksjonen var perfekt og bilisten som trodde forkjørsrett faktisk var en rett, priste seg lykkelig for at bremsene virket.

- Mente du å presentere deg for ham? For du mener vel ikke at det er han som er kjøtthuet her? spurte jeg. - Du minner mer om et snørrhue enn et kjøtthue, nemlig, sa jeg for å være hjelpsom. 

Jeg aner ikke om han svarte, for akkurat da kom det et hosteanfall som varte lenge nok til at han hadde glemt hva jeg sa.

mandag 5. februar 2018

Da Kåre møtte meg

Kåre Willoch og jeg har vært enige om mye helt siden 80-tallet. Før det var jeg nok mest opptatt av lekser og glansbilder, men i dag fikk vi endelig en mulighet til å diskutere kunst, kultur og demokrati mens vi ventet på at konferansen vi var på skulle starte.

Jeg gjentar: Jeg diskuterte kunst, kultur og demokrati med KÅRE WILLOCH.
*
Vi var i Universitetes aula, og det hele begynte med at Kåre sa at han aller helst i hele verden ville sitte ved siden av meg. 

Eller.

Det vil si: Vi var i Universitetes aula, og det hele begynte med at Kåre Willoch prøvde å finne et sted å sitte. Min kollega reiste seg høflig tilbød ham en plass i sofaen, og jeg (aka nautet) satt bare og så starstruck ut.

- Vil du sitte her? spurte min godt oppdratte kollega. (Jeg var overrasket over at han ikke brukte tiltaleformen "De".)
- Ja, takk, svarte Gud Kåre.
- Hvor vil du sitte? spurte min kollega (det var plass til fire i sofaen og dermed to ledige plasser).
- Jeg sitter helst ved siden av damen (er jeg ganske sikker på at Kåre sa).

Og så satt vi der. Han og jeg.

Jeg ba kollegaen min ta et bilde av oss. Altså Kåre og meg.

Fotograf: Sindre Weber

- Alle blir så vennlige mot en når en blir så gammel som meg, sa Kåre.

I stedet for å si «nei, da DU er vel ikke gammel, vel!» prøvde jeg den andre varianten som er omtrent like tåpelig: Jeg prøvde å si at jeg også var ganske gammel.

- Jeg var aktiv i Unge Høyre på 80-tallet. Så SÅ gammel er jeg, sa jeg.
- Jasså, var du det. Du er ikke gammel av den grunn. En stor feil folk gjør, er å tro at alderdommen begynner før den gjør det, trøstet Kåre.

*

Det gjorde meg oppløftet. Jeg tok opp telefonen min for å se hvor gammel jeg så ut på bildet min kollega akkurat tok. Ansiktet mitt kunne tilhørt en nittiåring, men ansiktsuttrykket mitt kunne tilhørt en femåring på julaften. 

Det var så nedslående at jeg brøt mitt selvpålagte forbud mot å ta selfies med kjendiser.

Jeg knipset i vei for å få et bedre resultat. Kåre var ikke forberedt, men han tok det forholdsvis sporty.

Nix, det ble ikke bedre. Tvert imot, faktisk.

- Utsmykningen i denne aulaen er helt fantastisk, sa Kåre. Til meg.

Munchs verk "Historien" i Universitetes aula

Hjernen min fikk prestasjonsangst. Jeg ville så fryktelig gjerne si noe smart.

- Munch … Monk … Muuuuuoooo, rautet jeg.

Kåre så raskt på meg for å se om jeg var i ferd med å få et lite drypp. Jeg sverger på at jeg bare ville berolige ham da jeg lynkjapt smilte (og sjekket med pekefingrene at begge munnvikene gikk opp), strakk ut tungen og sa «mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag» bare for å bevise at jeg var klar både i tanke og tale. Jeg vurderte om jeg skulle strekke opp begge armene, men det gjorde jeg heldigvis ikke. 

(Hvis du vil sjekke om noen har fått hjerneslag, kan du droppe det med tungen. Det har jeg lært nå. The hard way.)

*

- Er det ikke fint? spurte Kåre omsorgsfullt. Han nikket mot veggen.

Noen vil sikkert si at jeg ikke har selvinnsikt, og det skal jeg ikke krangle med dem om, men jeg var i alle fall blitt så usikker på meg selv etter møtet med Verdens Klokeste Mann at selv om jeg tidligere kunne fortalt om Munchs utsmykking av Universitetets aula mens jeg sov (Alma Mater og Solen), var alt jeg nå kunne bidra med:

- Æææææ, hvem er det … for det er vel …. Mun … nei, hvem er det som har malt det?

Kåre sa at det var Munch, og jeg sa at det visste jeg jo egentlig, og så brukte jeg litt tid på å lure på om det fantes en skala for troverdighet, for det er mulig at jeg akkurat sprengte bunnen av den.

*

Jeg kan ha skrytt på meg at min eldste sønn visste innmari mye om kunst generelt og Munch spesielt i et desperat forsøk på å gjøre meg selv interessant.

Heldigvis virket det som finten om min kunnskapsrike sønn fikk fokuset over på noe annet, for plutselig hørte jeg meg selv diskutere allmenn stemmerett med vår tidligere statsminister.

- Stemmerett for 16-åringer er en elendig ide, sa jeg.

Det var vi rørende enige om. Kåre sa dessuten at noen til og med har foreslått å senke pensjonsalderen.

Jeg er villig til å gå i demonstrasjonstog i nattkjole for en pensjonsalder på maks 50 år hver eneste morgen. 

Men siden klokken var over ni og hjernen var i ferd med å varme seg opp, greide jeg heldigvis å lese situasjonen godt nok til at grimasen midt i trynet sa noe i retning av: 
«Herregud, noe så latterlig, det er jo aldeles ikke bærekraftig og dessuten kan vi ikke kollektivt passivisere folk som presumtivt har flere tiår igjen av et aktivt liv».
Da hørte vi noen ønske alle hjertelig velkommen, og jeg kommer alltid til å lure på om det var Kåre eller jeg som ble mest lettet over det.

lørdag 27. januar 2018

Motivator med utestemme

- Sånn, ja! ropte mannen som gikk bak meg.

Jeg kjente et blaff av stolthet før jeg lurte på hva han mente. Det var bare oss to som gikk på fortauet, så det måtte være meg han mente å oppmuntre.

To-tre sekunder etter, skled jeg så vidt det var, men jeg hentet meg pent inn igjen.

- Sånn, ja! ropte han igjen. Jeg lurte på om jeg hadde et tilfelle av mental lidelse bak meg. Kanskje han hadde en form for tourettes? Jeg har hørt om folk som ikke klarer å la være å banne, kremte eller blunke, så hvorfor ikke en tvangsmessig oppmuntring til kjente og ukjente, tenkte jeg.

- Sånn, ja! Sånn, ja! kom det blidt bak meg. Fikk jeg ros for å gå, nå eller? Jeg har gjort det en stund. Jeg har i alle fall bevis på at jeg kunne stå støtt på ettårsdagen min, så jeg tipper at jeg har gått mer eller mindre støtt i snart 49 år.

Jeg har muligens hatt komplekser for
 knærne mine helt siden jeg var 11 måneder

- Sååååånn, ja, sa fyren i en mild og (når jeg tenkte meg om) og litt flørtende tone.

Ikke faen om jeg skulle snu meg nå. Det er jo like ille som å snu seg hvis noen plystrer etter deg på gaten. "Ha, ha! Du er innbilsk, ass", pleide guttene å si til de jentene som instinktivt prøvde å finne ut hvor den som regel umusikalske lyden kom fra. Og jentene - som aldeles ikke var innbilske, men heller fulle av komplekser - krympet seg alltid litt i stedet for å konfrontere den kvisete guttevalpen.

*

Menn som plystrer etter damer er veldig sjelden noe å samle på. På skalaen fra idiot til drømmemann, ligger det å plystre etter damer ikke så veldig langt fra å sende bilder av forplantningsorgan. Så teit er det, faktisk.

Men jeg ble ikke plystret etter. Jeg hadde en fyr bak meg som tvangsmessig motiverte meg. Jeg visste bare ikke hvorfor jeg ble gjenstand for denne intense rosen.

- SÅNN, JA! skrek han. - SÅÅÅÅÅNN, JAAAA!

*

Der gikk han over grensen. Én ting er å elske jobbe din, men hvis du jobber som coach eller personlig trener, får du holde motivasjonstalene dine innenfor arbeidstiden - og ikke under noen omstendighet skal du vise omverdenen at du er så glad i jobben din at du får orgasme av å utføre den. Det finnes heldigvis regler for anstendighet.

Jeg var full av rettferdig harme da jeg snudde meg. Jeg var moralens vokter. Jeg var selve personifiseringen av sosial kontroll. Jeg var en moden kvinne full av selvtillit, og jeg var ikke redd for å vise det.

- Er det meg du snakker til? spurte jeg. Stemmen min var skarp, og jeg håpet at han fikk flashback til en fæl norsklærer han helt sikkert har hatt.

En liten hund hoppet opp og prøvde å bite meg i fingeren.

- Nei, Sonja! Ikke hoppe på damen! Fy, Sonja! sa fyren til den skittenhvite ulldotten som nå bjeffet begeistret.

- Har du hund? Det virker som Sonja liker lukten, sa Sonjas matfar.

Det var selvsagt litt pinlig at jeg trodde jeg hadde blitt utsatt for cat calling når det viste seg å være dog calling. Men angrep er beste forsvar, så jeg skulle til å fortelle ham at jeg hadde tatt ropingen hans personlig, og at man må velge hundenavn med omhu, for det er jo nødvendig å bruke utestemmen litt oftere når man har hund. Sonja er med andre ord ikke et velegnet navn, tenkte jeg altså å si.

Men så kom jeg på at bikkja vår heter Whiskey.

- Whiiiiiskeeeeyyyyyyy! roper jeg hver morgen.
Ikke rart naboene ser litt rart på meg.