Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 1. april 2015

- Ikke innafor!

Å være tenåringsforeldre er utfordrende. Ikke bare må du forholde seg til avkom med egen vilje, men du må også finne deg i at de kan debattere deg i senk. For min del gjelder det også at jeg må se opp på en unge jeg prøver å sette å plass. Det er noe feil med hele konseptet.

Tenåringsforeldre må bruke kløkt og visdom, og til dels grove trusler og rundhåndede bestikkelser i håp om å oppnå to ting: 
1) Ungen skal ta fornuftige valg. Med andre ord de du anbefaler.  
2) Ungen må lære hvordan verden er. Med andre ord at den ikke er rettferdig. 

*

Mange vil påstå at det beste du kan gi ungene dine er ubetinget kjærlighet, men jeg har erfart at de gjerne kan være litt usikre på det. Det holder dem på tå hev.

Tenåringsforeldre må ha tålmodighet, være rause (med seg selv - så spis is når du vil) og bruke en hver anledning til å le på ungens bekostning.

Husk at 1. april er en kjempegod anledning til å gjøre det.

*

Klokken 00.10 ringte vi opp vår sønn, som ikke engang hadde giddet å spørre om han kunne være ute til klokken 1 - som er det absolutt seneste han får være ute i helgene. I morgen er det arbeidsdag for meg, så da det kom inn en sms med "Jeg kommer hjem kokken ett, skal til Isabella." ble jeg lettere irritert.

Som den kloke mor jeg er, skrev jeg tilbake at jeg håpet at han kunne komme hjem tidligere ettersom jeg ikke kom til å sove før han var trygt hjemme. Deretter begynte jeg å planlegge en hevn.

*

Den unge gjeldsarvingen tok telefonen og sa "Jeg kommer ikke hjem før ett, altså!"

- Kan du ikke komme hjem litt før, sa hans far. - Vi drar på hytta i kveld.
- Hæ??!! Nå??!! Kan vi ikke vente til i morgen? sa vår sønn med stigende desperasjon i stemmen.
- Nei, hvis vi drar i morgen mister vi nesten en hel dag, sa hans far som nå hadde blitt litt utålmodig.

Det fikk vår yngste til å bli kampklar. Det er noe rart i forholdet mellom far og sønn. Jeg antar det er testosteroner.



- Jeg kommer uansett ikke hjem før ett!
- Da må du pakke fort, for mamma og jeg er ferdig pakket, sa min mann.

Jeg hørte alt, for telefonen har høytalerfunksjon. Etter hvert som vår sønn ble mer og mer desperat ved tanken på å tilbringe flere dager på fjellet enn det som var avtalt, hørte jeg også at vennene hans begynte å forstå hva som foregikk.

- Jeg vil ikke på hytta i kveld! sa han og fikk åpenbart støtte fra sine 25-30 nærmeste venner.

Mine tanker gikk til Isabellas foreldre, og parketten i stua deres.

- Kom. Hjem. Nå! sa hans far.
- Nei!
- Ok. Hvilken dag er det i morgen tidlig, spurte min mann. Hans far.

- Æh. Onsdag? svarte jyplingen som lot det skinne gjennom at gamlingen var på god vei inn i alzheimer-tåka.

- Hvilken dato? fortsatte hans far.
- 1. 
- Og hvilken måned?
- April. ... Faen! 

*

Vi hørte et unisont brøl fra vennene hans som kjente igjen en aprilspøk når de fikk den inn med teskje.

- Faen, pappa, det der er IKKE innafor, assa! IKKE innafor.

Han fikk svar i form av en mor og en far som lå tvekroket på sofaen og lo av hvor lettlurt han var.

- Nå legger jeg på. Og jeg kommer ikke hjem før to! var det siste vi hørte.

Jeg kommer til å være veldig trøtt på jobben i morgen. Og antakelig veldig lett å lure. 

fredag 27. mars 2015

- Det viktigste er ordet

Visste du at du kan takke en 100-åring for friheten du nyter i dag? Jeg vet det. Hvordan jeg vet det? Vel. Først av alt har jeg bare lyst til å si at jeg har verdens beste jobb.

I dag har jeg vært på Lillehammer og feiret Wilhelm Molberg Nilssen. Han er 100 år og kjempet i Milorg. Han var én av cirka 40.000 soldater i hjemmestyrken, og han er den siste gjenlevende distriktssjefen i Milorg.

Da jeg så ham på scenen i Weidemanssalen i kveld, så jeg ham plutselig for meg som en ung mann på 25, med glimt i øyet og stål i ben og armer. Slike gutter ville Norge ha. Ikke det spor rart.

Da Molberg Nilssen var enda yngre - da han var russ - ble det laget et russerop som illustrerer at russen før krigen var akkurat like absurde som russ 15. «Solberg, Fjeldberg, Molberg og rips! 3-0 til Norge!» løp Molberg Nilsen og hans medruss rundt og ropte på 30-tallet. Russeropet står seg enda. Du snakker om å sette spor etter seg både i krig og fred.

«Vi vant holdningskampen,» sa Molberg Nilssen og understreket hvor viktig ordet var.

«De tok fra oss våpnene, men vi hadde ordet,» sa han.

Og så siterte han jammen Per Sivle i flere minutter. Selvsagt uten manus.

Per Sivles verk - og flere diktere med ham - skrev tekster, dikt og sanger som inspirerte og ga mot. Så mye mot ga Per Sivle at tyskerne utstedte arrestordre på ham.

«Men da hadde Per Sivle vært død i 40 år,» flirte Molberg Nilssen - eller Lilleby som var dekknavnet hans under krigen.

Molberg Nilssen beskrev hvordan han og hans menn hadde ligget helt i ro i krigens absolutt siste dager. «Vi fikk beskjed fra London om at vi skulle holde oss helt i ro og ikke finne på noe fanteri,» sa han, før han beskrev hvordan de avvæpnet de over 10.000 tyske soldatene som var på Lillehammer.

Han sa at alt gikk rolig for seg. «Vi appellerte til tyskernes egen disiplin, og det hele gikk utmerket,» fortalte han.

Og hva er det beste en 100-åring har opplevd? Jo, det var frigjøringsdagen 8. mai.

Men det viktigste? Det var utvilsomt ordet. Og det var verdt kampen.

Molberg Nilssen og mannskoret Klang


PS Hva gir man en 100-åring? Jo. Forsvarsministeren ga ham en vinterkammo med navnet hans på, og av Lillehammer kommune fikk han et par nye ski. Jeg gjentar: Mannen er 100 år.

torsdag 26. mars 2015

Det er ikke en nattkjole, tenk!

I hele dag har jeg hatt på meg en myk, deilig kjole av reneste kashmir. Jeg kan ikke si at jeg har gått rundt i den, for jeg har stort sett ligget på sofaen og holdt meg på magen mens jeg har vært både kvalm og sulten samtidig.

Kjolen var mitt hittil dyreste bomkjøp for et halvt års tid siden, for i tillegg til at den er i en farge som ikke kan plasseres på noe fargekart jeg er kjent med, er den minst to nummer for stor.

Unnskyldningen min er at jeg var full av smertestillende på kjøpstidspunktet, og at butikken ligger midt mellom legen min og der jeg bor. Jeg husker vagt at jeg trengte å sette meg ned, og butikken virket derfor forlokkende på mer enn én måte.

*

- Nå er det natten, erklærte min mann sånn cirka klokken elleve.

Lett fortumlet prøvde jeg å reise meg fra sofaen, men siden jeg greide å holde meg selv igjen ved å sette hånden på kjoleskjørtet, dumpet jeg ned i sofaen igjen.

Min mann tok tak i kjolebrystet (!) for å dra meg opp. Jeg følte meg som en av skurkene i Kardemommeby. Løftet opp etter klærne, liksom. Det er jo helt parodisk. Dessuten minner jeg mer om tante Sofie enn om Kasper og Jesper og Jonatan. Men han kunne passert som politimester Bastian. Uten problemer.

*

- Hei! Vet du hvor mye denne kjolen kostet, eller? sa jeg strengt.

Han tippet 800 og jeg ville ikke ødelegge nattesøvnen hans ved å si at han bommet med en null.

Da kom min yngste sønn for å si natta.

- Jøss ... har du - æhm - fått deg nattkjole, eller noe? sa han og rynket på nesen.

*

"Nattkjole"???

For det første: Tror han at jeg har hatt på meg nattkjole i hele dag?

For det andre: Er den virkelig så grusom at den ser ut som noe man har på seg når det er mørkt?

Og for det tredje: Jeg har brukt den på jobben .... Én gang. Og nå lurer jeg på om kollegene mine trodde jeg hadde glemt å skifte.

*

17-åringen bablet i vei for å dekke over tabben sin: "Det ser jo ut som sånn nattkjolestoff, da! Litt sånn koseklær-greier ... Den er i alle fall sikkert god å gå i! Ok, nå tror jeg at jeg bør slutte å snakke."

Hans mor sa ikke noe, men hvis blikk kunne drepe, hadde hans bror vært enebarn nå.

*

Som alltid når verden er vond og vanskelig tok jeg en trøsteprat med bikkja:

Jeg: Du elsker meg, ikke sant?
Bikkja: Hvis du klør meg.

Jeg: Jeg kan klø deg hvis du sier at kjolen min er fin.
Bikkja: What??? Er det en kjole? Jeg trodde det var et teppe?

Jeg: Si at kjolen er fin!
Bikkja: Dyremishandling! Hjelp! Jeg blir dyrenappet av en snikende kjerring i et ullteppe!
Jeg: Du kan i det minste si kashmir.
Bikkja: Klø meg.

mandag 23. mars 2015

En mulig sprøytenarkoman royalist

For 17 år siden var min yngste sønn ti timer gammel, og jeg lå og lurte på hvordan dette skulle gå. Så langt har det gått nokså bra, men russetiden gjenstår, så jeg tar ingen seier på forskudd.

Jeg er dessuten litt bekymret for hva jeg kan ha utsatt ham for, og hvilke senskader han vil oppdage når han skal flytte ut av hjemmets brettekantede rede.

Den gang - for 17 år siden - var jeg fast bestemt på å amme, for i tillegg til at det var en effektiv slankekur (og gudene skal vite at jeg trengte å få av de tredve kiloene litt brennkvikt) var det jo så bra for barnet.

Nå viser det seg at det kan ha gjort ham til alkoholiker. I alle fall hvis jeg skal følge logikken til Feminister mot vaksinasjon som mener at vaksiner gjør folk til sprøytenarkomane.

Begge mine barn er selvsagt gjennomvaksinerte, men jeg kan ikke huske at de likte det.



Når man tenker over det, burde jo flertallet i befolkningen vært heroinvrak hvis dette var riktig, men man kan jo bare være sikker på én ting som foreldre: Du kommer til å drite deg ut.

Nå merker jeg at jeg er litt bekymret for om han kommer til å bli pillemisbruker, for en gang fikk han et Kongen av Danmark-drops av min bestemor.

For ikke å snakke om risikoen for at han blir royalist.


fredag 20. mars 2015

- Emuens testikler er sorte

- Du har tatt på deg det skjørtet bare for å fremprovosere en blogg, sa min mann anklagende.

Dagens outfit

Jeg benektet ikke det. Sist han beskrev antrekket mitt, mente han at jeg så ut som en laks, så jeg sa bare:

- Så hva synes du jeg ser ut som, da?

Og selvsagt klarte han ikke holde seg. Jeg så hans indre kamp, og jeg så at han ikke greide å holde tilbake en spydighet.

- Du. Ser. Ut. Som. En. (host) EMU! kom det støtvis.

Likere blir det ikke

En emu, du. En diger fjærkledt sak med stygge knær og rynker på halsen.

Jeg så meg i speilet og så at han kanskje hadde mer rett enn han visste selv. Jeg har alltid hatt komplekser for knærne mine, og de siste fem årene har jeg løpt fort og smilt mye, i håp om at folk ikke skal legge merke til halsen min.

*

I bilen på vei til jobb begynte han å fortelle alt han visste om emuer. Det siste han hadde sett før han sovnet i går kveld, var programmet Bizzare Food America der de tilbereder mat man aldri skulle tro noen kunne spise. (Den norske versjonen heter Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og handler om steder man aldri skulle tro at noen kunne bo.) 

I går sto emuer på menyen i Amerika, visstnok.

- Jeg kan alt om å tilberede emuer, skrøt han.

Og da lurte jeg naturligvis på hvordan han ville tilberedt emuen meg. 

Visstnok burde jeg trekkes sakte på en seng av varmeflasker.

*

- Emuenes testikler er sorte, fortsatte han, men så husket han plutselig at hans kone satt og samlet stoff til bloggen, og da klappet kjeften igjen med et smell.

Jeg tidde stille i to minutter. Noe som er 90 sekunder lenger enn nødvendig for at han skal glemme at verden er ond.

- Hva er forskjellen på en struts og en emu, forresten? spurte jeg.

Han tenkte lenge.

- Emu må være et påskedyr, kom han til.

- Et påskedyr???

- Ja, for det er jo i et hvert påskekryssord, svarte han fnisende.

*

Vel fremme på kontoret møtte jeg en kollega i døren.

- Hei! hilste jeg med et smil.

Han så kritisk på skjørtet mitt.

- Du ser ut som en stor hundepose, smilte han tilbake.

onsdag 18. mars 2015

Laks, regn og paljetter

- Kan du hjelpe meg med glidelåsen? spurte jeg og snudde ryggen til min mann. Klokken var ti over syv, og jeg burde egentlig vært på vei til jobben.

- Skal du ha på deg DEN? Du ser ut som en LAKS! sa han. - Du kjennes jo til og med ut som en laks, lo han.

*

Jeg så på meg selv i speilet, og så en litt sliten 46-åring som virkelig prøvde hardt å overbevise verden om at dette var en god morgen. Rynkene var den eneste indikasjonen på at jeg noen gang hadde smilt.

Jeg hadde på meg en sort bukse og en rosa bluse. Riktignok var blusen med paljetter, men jeg har lært at paljetter aldri er feil, så det kunne umulig være det som var galt.

Birgitte anno 2013:
Det er minst to år siden jeg hadde fiskeskjellene på sist.
Jeg ser ikke sånn ut lenger, men blusen er den samme.


- En laks? Virkelig? spurte jeg.

- Nja. Kanskje heller en reptil, svarte han ubekymret i det han gikk ut med bikkja.

Jeg ilte inn på rommet til yngstemann og truet med inndragelse av det sertifikatet han ennå ikke har fått, innetid klokken åtte hver helg og evig pine hvis han ikke umiddelbart hjalp meg med å få ned glidelåsen.

- Pappa mener at jeg ser ut som en fisk når jeg har på meg denne, opplyste jeg vår snart 17-årige sønn.

- Herregud, dere assa, sukket min sistefødte.

*

Da han som lufter bikkja hver morgen (og kveld) kom inn igjen, forventet han at jeg skulle stå klar med kåpen på. Det gjorde jeg ikke.

- Hvor blir du av??? skrek han fra yttergangen. - Vi er VELDIG sent ute!

- Jeg er i garderoben. Jeg skifter FORDI NOEN MENTE JEG SÅ UT SOM EN JÆVLA LAKS! skrek jeg tilbake.

- Vi har dårlig tid! ropte han. 

Som om jeg ikke visste det. Og som om jeg ikke hadde hatt behov for at mannen i mitt liv hadde støttet klesvalget mitt - i det minste latet som.

*

- Jeg kan ikke se ut som en laks på jobb! hylte jeg i fistel.

- Du ser ikke ut som en laks, bare kom! jallet det i murveggene.

Det dementiet kom for sent og var for lite velformulert.

Hadde han sagt "Elskede, du er vakker uansett hva du har på deg, og jeg elsker deg betingelsesløst både med og uten klær," hadde jeg først og fremst besvimt, og deretter sendt mannen til en MR av hodet, men det hadde i det minste minnet om kjærlighet.

- Du SA at jeg så ut som en laks! insisterte jeg med stigende desperasjon og såret kvinnelighet. 

*

De ti meterne med kjoler, jakker, bukser og bluser ble mer og mer meningsløse for hver gang jeg så på dem. Ingenting passet sammen. Samtlige av de 23 hvite skjortene som under tvil hadde passet til den sorte buksen var ustrøket, og av en eller annen grunn var alle kjolene mine enten for oppdresset eller for varme. 

Det er jo tross alt snart vår, og hvis man bruker vinterklær for lenge og vinden snur, kan det hende at det aldri blir sommer. Det har jeg lært av min mor. Eller vent litt ... det med vinden, handlet det om å skjære grimaser? Vel. Det viktigste er at ikke vinden snur når du gjør noe du ikke vil at skal vare evig.

- For siste gang: du ser ikke ut som en laks! Dessuten sa jeg reptil også, sa han som nå hadde kommet helt inn på soverommet for å finne ut hva jeg drev med inne i garderoben.

"Reptil"?? Hva faen? Han ber jo om å bli umyndiggjort.

*

Jeg gikk lutrygget ut av kleshelvete og satte meg halvnaken på sengen. Helt ute av stand til å kle på meg noe som helst. Hadde jeg vært et fem år gammelt barnehagebarn, hadde jeg ligget hylende på gulvet i strømpebuksen og nektet å gå ut av huset.

Den eneste grunnen til at jeg ikke gjorde akkurat det, var at bikkja har en tendens til å bite dem som ligger nede, og dessuten tror jeg ikke sminken hadde overlevd et hysterisk anfall.

Siden jeg ikke er fem, og siden jeg ikke gadd å sminke meg én gang til, dro jeg ut en genser og et skjørt. 

- Hey! Nye støvletter! De kan jeg bruke, tenkte jeg og ble litt lettere til sinns.

Da jeg endelig var i ferd med å velge yttertøy, sa min mann "Det regner, ta noe som tåler vann.".

Og med det var jeg på vei inn i garderoben igjen. Nye støvletter og regn? Ikke tale om.

*

Etter at jeg på nytt sto oppdresset i gangen, klar til å finne en kåpe som tålte både regn og vind, fant min mann ut at han skulle åpne munnen og øse av sin praktiske tilnærming til livet. 

- Kan du ikke bare ta oilskin-jakken? spurte han. 

Jeg kjente en dragning mot gulvet og en merkelig lengsel etter ribbestrikkede strømpebukser i artige farger.

"Oilskin-jakke"??? Han sa faktisk "Kan du ikke bare ta oilskin-jakken?".

Motepolitiet hadde sperret ham inne, og en dommer med et minimum av smak hadde dømt ham til forvaring.

I morgen skal jeg prøve paljetter igjen. Om ikke annet lyser de opp en regnværsdag, og det er bedre å likne en laks enn for eksempel å være en som ikke skjønner at oilskin-jakker ikke passer sammen med lange skinnskjørt og høye støvletter.

fredag 13. mars 2015

Et stykke fra perfeksjon

En halvdags avspasering betyr normalt ikke at man spaserer en halv dag, men når man har glemt husnøklene (for første gang i sitt liv) er det bare å begynne å gå.

Planen var å bli penere klokken 12.30, og så gå hele veien hjem fra de som gjorde sitt ytterste for å få meg til å se ut som jeg er 46 og ikke 76.

Den planen gikk til helvete sammen med trynet mitt.

*

Behandlingen jeg var utsatt for, kommer til å få ansiktet mitt til å se verre ut før det blir bedre, og sånn er det jo ofte med mye. Men at jeg skulle se ut som foreldrene mine var innbitte vaksinemotstandere, var jeg ikke så forberedt på. Jeg så ut som jeg var hardt angrepet av meslinger da jeg trasket nedover Sørkedalsveien for å komme hjem.

Etter å ha stått to lange minutter utenfor døren og rekonstruert morgenens veskebytte, konkluderte jeg med at nøklene ikke hadde overlevd overgangen fra lys til sort veske, og at det ikke kom til å bli noen løsning på nøkkeltabben de neste tre timene.

Så jeg trasket videre mot Bogstadveiens fristelser, og utformet en plan mens jeg gikk.

*

"Dette blir bra!" sa jeg overbevisende til meg selv. Jeg hadde et ærend hos gullsmeden og ett hos favoritttbutikken min, og for øvrig kunne jeg tenke meg en ørliten kafetur.

For å forhindre kjedsomhet, gikk jeg innom en bokhandel og kjøpte en bok. I tilfelle skrivekløen kom over meg, kjøpte jeg også en notatbok og en penn. Jeg så for meg mitt nye liv som poet med en kopp kakao og en glutenfri bolle og frydet meg.

*

Yndlingsklesbutikken min, The Lovely trap, hadde (foruten tonnevis med nytt vårtøy) et skjerf som jeg mente kom til å passe ypperlig til jakken og skjørtet jeg hadde på meg. Og hvis jeg ikke fikk bord inne på kafeen jeg hadde sett meg ut, kom jeg jo til å trenge noe varmt å ha rundt meg, tenkte jeg.

Jeg fikk ikke bruk for skjerfet og ikke bruk for bøkene, for inne på kafeen var det et ledig bord, og jeg begynte å surfe på mobilen.

Et eksempel på at magen blir mett før øynene

På internettet fant jeg ukens nyhet - den som erstatter nyheten om at Kim Kardashian har farget håret.

Hold deg fast: Tone Damil skal skifte image.

Kanskje hun bare skal bytte farge på interiør og klær?

Hun skal nå fremstå som mindre perfekt, sier manageren hennes. Hun kan ikke si det selv, for hun er på ferie med mann og barn på et solfylt sted i USA. "Jeg er blessed, som de sier i USA," sier hun.

Det er ukjent for meg hvorfor hun trengte manageren sin til å si det med at hun skulle forsøke å fremstå som mindre perfekt mens hun likevel snakket, men det kan jo hende at journalisten har klippet et sitat fra et annet intervju.

*

"Hvis Tone ikke lenger vil være perfekt, er den posisjonen ledig, og den vil jeg ha," bestemte jeg.

Men så enkel er ikke verden. For akkurat da kom det en dame og spurte om krakken som sto ved bordet der jeg satt alene var ledig. Da jeg kikket opp og hun fikk sett ansiktet mitt, vek hun bakover og sa at hun ikke trengte den likevel.

Jeg husket plutselig at damen som prøvde å gjøre meg pen noen timer tidligere hadde sagt at de røde prikkene i ansiktet mitt kanskje ville bli enda rødere, før de forsvant etter noen dager.

"Det er bare litt meslinger," sa jeg, men hun hørte meg ikke for hun beveget seg fort vekk fra meg. De to ungene hennes skrek "Du lovet oss kakao!" da hun dro dem med seg ut.

Heldigvis ringte min sønn og sa at han hadde kommet hjem fra skolen og at han når som helst var villig til å låse opp døren for meg. Jeg gikk før smittervernsmyndighetene kom og satte meg i isolasjon.

"Hei! Se på det nye skjerfet mitt!" hilste jeg da jeg kom inn døren.

"Du ser ut som et brettspill," sa slabbedasken.

Noen som vil spille "Tre på rad"?