Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

torsdag 21. juli 2016

Lærerikt miniunivers

Sommeren har ikke på noen måte vært bortkastet. Jeg har lært masse - helt sikkert - og jeg har forbedret meg - nokså sikkert.

Vi har virkelig følt oss tett på det som er viktig i verden denne ferien; Vi har en pokemon rett utenfor gjerdet! Det mysser av nerder som går med nesa vendt nedover utenfor hos oss. Og da lurer jeg på: Hvorfor kan de ikke holde mobilen opp slik at de slipper å få så vondt i nakken? Og i hodet når de slår seg i treet som vokser rett ved pokemon-redet?

Jeg jakter ikke noe denne sommeren. De måtte i så fall være en og annen flue. Den fysiske utfoldelsen skjer i en radius på maks tre kilometer, men man må ikke reise langt for å få nye impulser. Nye impulser kommer hvis man bare er åpne for det.

Eksempel nummer 1

Når du står med tærne nesten ned i vannet, kan du tenke litt over at man faktisk må tråkke ut i vannet for å bli våt. Det holder ikke å stå rett ved. Står du rett ved, kunne du like gjerne stått en mil unna hvis målet er å bli våt.

Hvis målet er å ikke bli våt, kan du selvsagt gå litt lenger unna, men det er jo ikke så gøy.

Lev litt! Ta sjanser, sier nå jeg. Ta skrittet i dag!

Etter som jeg har problemer med tær - selv mine egne - har jeg sko på.
Jeg synes ikke man skal sjokk-eksponeres for tær,
så jeg håper du setter pris på at jeg risikerer skoene mine for deg. 
Eksempel nummer 2

Bikkja har alltid vært redd vann, så for å gjøre ham litt tøffere, tar jeg ham ofte med ned til stranden.

I sommer har han fått øyeproblemer, og med mindre jeg drypper ham i øynene fire ganger hver dag - og med mindre vi snart finner en kirurg som kan operere - blir han blind. Foreløpig har vi fått vite at det er én kirurg i Stockholm og én kirurg i Berlin, så hvis du som leser dette lurer på hva du skal bli når du blir stor, så vit at det er et marked for dyrleger med spesialisering innenfor øyekirurgi.

Han ser nok litt dårlig allerede, for han blir like overrasket hver gang det kommer en bølge. Luktesansen er det ikke noe i veien med, og det virker heldigvis som han lar lukter av kråker, tang og sure tær veie opp for den livsfarlige, hevngjerrige skvulpingen.

Så hva kan vi lære av dette lille universet? Jo. Selv om du blir overrasket og litt redd, går det som regel helt fint. Dessuten kan det hende at det lurer nye og spennende oppdagelser rett ved der det du synes er skummelt.

NB Unngå orddelingsfeil når du skriver om "den blinde hunden" hvis du mener "den blindehunden". En blind hund er ikke det samme som en blindehund.

"Hei, for en interessant duft. Fint sted!"

"Fuck! Det er vann her. For et forbanna høl!!!"

"Jeg er ikke redd, jeg tenkte bare å sjekke ut sanden her oppe.
Stå i ro til jeg har klarert området, menneske. Gjør ræt, frygt ingen!"
Eksempel nummer 3

Dyret ble rystet av de fiendtlige bølgeskvulpene, og da han mente vi var i trygg nok avstand fra havgapet, sto han og skalv.

"Fryser du", spurte jeg - litt ironisk. Klokken var 19 og det var fremdeles omtrent 30 grader i skyggen.
"Jeg skjelver av glede," svarte bikkja med mord i blikket.

Vi ble enige om at vi skulle kompensere promeneringen på stranden med en ekstra lang tur i mer kjente omgivelser. Han var mest enig i det.

"Ikke faen om jeg går hjem nå. Du lovet meg tur, men ga meg sjokk. Kom igjen, tjukka!"

Her er det også lærdom å finne: Ikke tro at du kommer unna med noe. Du blir avslørt, og i beste fall blir det ekstraarbeid. I verste fall blir du spist av en fly forbanna 11-kilos tibetansk terrier.

Eksempel nummer 4

Det er ikke all erfaring som like glatt kan overføres på andre. Jeg skal passe meg vel for å påstå at du er en like lat jævel som meg, så her snakker jeg bare om meg selv.

I sommer har jeg skjønt at hvis jeg skal fortsette å gjøre minst mulig, trenger jeg muskler. Og for å få muskler, må jeg faktisk gjøre en hel del. Hvis det er fysisk mulig for en fiskebolle å gjenoppstå som en livsglad hvitting, da. (Fiskebollen er her ment å representere armene mine, men det skjønte du sikkert.)

Denne innsikten kom da jeg skulle få med meg alt jeg hadde brukt for å ha det mest mulig komfortabelt mens jeg lå og svettet i hagen i én omgang.

Bok, Farris, to puter og en sammenbrettet solseng. Oppdrag: Ta det med inn.

Jeg fikk med meg alt, men det så åpenbart ikke spesielt elegant ut. De tre 17-åringene som spant rundt en bjørk for å fange nabolagets berømte pokemon, kikket opp fra telefonene sine, og jeg hørte ordene "lat" og "kjerring".

Men jeg fniste. For det de ikke visste, men som de snart kom til å oppdage, var at det bare noen meter lenger bort var et digert hull. Og folk som bare tidvis ser hvor de går, kan lett snuble ned i sånne overraskende mangler i bakken.

Hva jeg lærte? Ikke en dritt. Men noen ganger er det fint å se på at andre lærer en lekse også.

Akkurat stort nok til at minst en snørrhoven idiot kommer til å fly på trynet

torsdag 14. juli 2016

Du SKAL sove bort sommernatten

Min sistefødte er på festival. Sånt kan skje når barna blir myndige. I hans tilfelle skjedde det til og med før han ble myndig, forresten.

Som den gode og altoppofrende mor jeg er, sendte jeg ham instrukser for morgendagen slik at han og vennene hans ikke skal lide overlast når de våkner i hytteannekset utpå ettermiddagen en gang. Jeg kommer nemlig ikke til å være der for dem da. Jeg skal til Oslo for å fikse neglene.

Meldingen jeg fikk i retur ga grunn til snikende hysteri.



Det var ikke "Ok, vi er hjemme i morgen tidlig eller om noen dager" som fikk de røde flaggene til å snike seg oppover min mentale flaggstang, nei, da. Det var verre med "Elsker deg mamma <3 <3 <3".

"Elsker deg mamma" og TRE hjerter! På en torsdag! Ikke er det jul og ikke er det bursdagen til noen av oss!

Alarm!

*

Minst ti uhyggelige scenarier stormet frem og tilbake inni hodet mitt.

Var dette en kode? Kunne han være kidnappet? Var dette hans måte å si at han måtte reddes på? Og i så fall fra hva? Eller hvem? Hadde han røykt noe han ikke burde? Hadde han spist eller drukket noe han ikke burde?

Men så kom jeg på det: Noen hadde selvsagt rappet telefonen hans!

Derfor spurte jeg: "Har noen tatt mobilen din?".

*

Han svarte nei. Men hvordan kunne jeg stole på det? Det er jo åpenbart at en tjuv (som underlig nok kaller meg mamma og sier at han elsker meg) ville svart AKKURAT DET SAMME!

Jeg tok med meg bikkja på tur for å tenke kloke tanker og for å få pønske ut måter jeg kunne redde ham på. I mitt hode var det nå mer enn 50 prosent sjanse for at han var i stor fare.

Før jeg iverksatte redningsaksjonen, kom jeg imidlertid på en glimrende ide. For jeg har sett nok skumle filmer til å vite at man må be om "proof of life". I gamle dager var det et bilde av offeret sammen med dagens avis. I dag har vi heldigvis kommet lenger.

*

"Send meg en selfie" skrev jeg.

Og jammen kom det ikke et bilde av ham, tre kompiser og en boks med noe man må være minst 18 for å kjøpe.

Jeg viser ikke bildet her, for man skal ikke legge ut bilder av folk som ikke har gitt tillatelse til det, og jeg er ganske sikker på at jeg ville fått nei hvis jeg hadde spurt. Hvis jeg hadde fått ja, hadde det antakelig ikke holdt i retten, for jeg mistenker at jeg burde visst at ingen av dem var 100 prosent tilregnelige.

"Skal vi sende et bilde tilbake?" spurte jeg bikkja. Han virket totalt uinteressert.

*

"Sitt!" befalte jeg.

I det jeg (lett overrasket) trodde han var i ferd med å sette seg, bøyde jeg meg ned ... bare for å bli våt på foten. Han pisset på meg! Jeg ble så sjokkert at jeg ble stående i en slags mellomposisjon. Ikke oppreist, ikke sittende. Hvilket førte til at jeg var et perfekt mål for sanden han sparket opp.

*

Men jeg ga meg ikke, og det ble bilde. Om enn et noe amputert et.


Festivalgjengeren har ikke svart, så nå skal jeg legge meg og forsøke å ikke tenke på hva som kan skje når hundrevis av ungdommer tar lyrikeren Aslaug Låstad Lygre bokstavelig:

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra isaman ute,
|: under dei lauvtunge tre. :| 
Då skal vi vandra isaman ute,
der blomar igraset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
|: som kruser med dogg vårt hår. :| 
Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag underbleikblå himlen
|: til fuglane lyfter veng. :| 
Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
|: like til morgongry. :|

Her i min gjendiktning:

Du ska sova bort sumarnatta, 
hvis ikkje, blir mamma sur. 
Dra hjem nå og legg deg, 
|: så vil du få frokost med te :| 

Så gå no til bussen, den ventar på deg, 
utanfor Farmandsplass. 
Du ska ikkje bli der mer,|: 
hugs mor di må få hugufred :| 

Om bussen i-kkje *naudrim* kjem når du trur, 
så lyt du ringja ein bil. 
Og hvis inga drosje vil vær og finna,|: 
så ring far din, så kommer  *bokmål, jeg vet* han :| 

Om di no vera vakjen heile sumarnatta, 
så får du vel vera det. 
For no er di 18 og vaksne karar, 
og eg kan banna so mykje eg vil, 
di kjem ikkje heim av det.

søndag 10. juli 2016

Små grønne menn. Og noen blå.

Jeg har satt meg ganske godt inn i fotball før kveldens finale. Jeg vet for eksempel at Portugals Ronaldo stiller med tallet 7 på ryggen og at Frankrikes Griezmann gjør det samme.

Heldigvis har de forskjellige farger på draktene sine (Portugal har grønne, men spiller i rødt i dag) dessuten er Ronaldo ganske kjekk (men helledussen så ung) så det skal gå an å holde dem fra hverandre.

Det jeg ikke vet er hvor mange spillere som er på hvert lag. Er det 11 pluss han som står i mål, eller er det 11 inkludert han som står i mål?

*

Jeg googlet. Det er 11 til sammen. Nå vet vi det begge to.

*

NRK teller ned til kampen, og jeg følger nøye med. De skal fylle halvannen time med koseprat før finalen begynner, og for moro skyld har de satt opp drømmelaget sitt:


Jeg lurer på hvorfor. Hvorfor har de tatt seg bryet med å sette opp et lag som aldri kommer til å spille? Eller har jeg misforstått alt - er det mulig at Europa skal spille mot de andre verdensdelene i VM? Og at dette er selve Europa-laget?

I så fall er det veldig sannsynlig at dette er verdens beste lag, for så vidt jeg vet spiller store deler av verden en helt annen sport når de snakker om fotball.

Da, tenkte jeg, er det kanskje dette laget som skal spille hvis vi finner liv på andre planeter og bestemmer oss for å spille leggskinnene av de vi finner der.

*

Du har vel for lengst forstått at jeg ikke har sett mye fotball i mitt liv, og du har muligens en gryende mistanke om at jeg synes det er morsommere å tenke på små grønne menn (som ikke er grønne fordi de spiller for Portugal) enn på en gjeng som løper etter en ball på en diger plen.

*

Siden jeg muligens er over halvveis i livet, innser jeg at en fotballkarriere ikke er realistisk. Men fotballekspert, det må jeg da kunne bli? I alle fall hvis det å være fotballekspert ikke krever mer enn å være PR-ekspert eller forsvarsekspert.

Jeg lover deg: der er det ikke mye som skal til.

Vært i Forsvaret, sier du? Ok, det holder. Du er ekspert. Jobbet i PR-byrå, sier du? Og du er over 35? Du er ikke bare PR-ekspert, du er en nestor i PR-faget.

*

Jeg så semifinalen mellom Tyskland og Frankrike, og i 1998 så jeg Norge slå Brasil. Dette kan jeg.

Fotballkommentatorer og -eksperter kan gå hjem og vogge, det er en ny sheriff i by'n.

Corner er mål!
Offside er uforståelig og dommeren er en ku.

Frankrike vinner 3-1.

Allez les Bleus!

PS Beklager Ronaldo, men den lysegrønne fargen dere har på strømpene er virkelig ikke pen. Dessuten bør du bytte frisør.

søndag 3. juli 2016

Årsrapport

Igjen er det tid for å oppsummere det siste året - og dermed markere at Birgitte Syvertsen Frisch, født 4. juli 1968, datter av Brit Toril Akerholt Syvertsen og Jan Syvertsen, har overlevd daglige prøvelser lenge nok til å bli 48 år.

(Men altså ikke før i morgen.)


Denne årlige begivenheten er dessuten den eneste gangen i året Frisch omtales som "objektet". Det er for øvrig den eneste gangen i året objektet omtales som objekt i noen som helst form. Objektet er blitt så pass gammel at hun det ikke lenger kan huske sist noen spurte om det var gravid fordi det bare var Farris i glasset eller at noen sa "sexobjekt" i objektets nærvær.

Ikke så rart, kanskje, ettersom objektet bare er et liv uten sigaretter unna å se slik ut når ingen ser (Takk til ett av verkene på Astrup Fearnley):


Siden juli 2015 - altså i fjor på denne tiden - har mye endret seg i verden, men i objektets verden er det ikke mye som har skjedd.

Objektet er for eksempel fremdeles like knyttet til menneskets beste venn som menneskets beste venn er til objektet.

Note: Revisor påpeker at menneskets beste venn kanskje er hakket mer knyttet til objektet enn objektet er til objektets beste venn. Det vises tydelig på at objektet ikke har for vane å spy på det dyreste persiske teppet når objektet ikke har blitt vist tilstrekkelig oppmerksomhet eller har følt seg forlatt.

Menneskets beste venn er i dette tilfellet en tibetansk terrier kalt Whiskey.

Whiskey er mer i vinden enn objektet.



Revisor er tvunget til å opplyse om at objektet også har vært i vinden en gang i løpet av de 12 siste månedene. "Fritt fall i førtifem sekunder, for faen" som objektet lallende har gjentatt siden objektet landet:


Ryktene om at objektet og Whiskey deler seng er sanne, men kun på denne måten:


Foregående års rapporter (nei, det var ikke en orddelingsfeil) kan ses her.


Interne forhold

Objektet er fremdeles gift. Revisor anser det som et mirakel.

Objektet har nemlig ikke blitt mildere innstilt til sove- og spiselyder, og objektet reagerer fremdeles på samme måte som nitroglyserol gjør (hvis man for eksempel smeller til det med en slegge) på

1) Overdreven eksponering av amerikanske biler,
2) gnaging om ski- og båtturer,
3) Bilfikserne og andre liknenede masete serier om biler og motorer,
4) umusikalsk plystring eller nynning og
5) alt av Johnny Cash.

Objektets ektefelle (subjektet) både sover og spiser høylydt, gjerne mens han (det) ser på finn.no og Bilfikserne og plystrer "Ring of Fire".

Note: At objektets mann sover mens han ser på Bilfikserne og plystrer, var ikke en skrivefeil.

Objektet har forbud mot å avbilde subjektet på nett, derfor har objektet funnet en naturtro kopi:


Det bør imidlertid bemerkes til objektets fordel at bruk av hodeplagg, som bankranerlue (se bildet) eller caps, ikke lenger fører til foraktelig banning eller forsøk på brutal destruksjon (gjerne før plagget er tatt av).

Her pønsker objektet ut nye metoder for å bli et mer vennlig menneske:


Note: Revisor gir ingen premie til dem som allerede på bakgrunn av dette bildet forstår at det ikke vil gå særlig bra. Med fare for eget liv, vil revisor påpeke at bildet er en selfie tatt foran do-døren der objektet jobber. Revisor vet ikke om det er tatt før eller etter et toalettbesøk, men vil tippe på etter.

***

Tross enorm forbedring og utallige forsøk på kjærlig oppførsel: Objektet er fremdeles utsatt for sterk kritikk og til dels trakassering på hjemmebane:

  • 8. juli 2015 klokken 19.59 fikk objektet beskjed om at det ikke engang kunne brukes til spareribs grunnet manglende kvinnelige former.
  • 10. juli 2015 klokken 1.36 fikk objektet vite at det ikke passet på kjøkkenet, noe som et hvert annet objekt uansett kjønn kunne tatt ille opp. Objektet tørket imidlertid tappert tårene, snudde situasjonen til noe positivt og har av den grunn ikke laget mat (eller vasket opp) på nesten ett år. Objektet har levd på risgrøt fra Fjordland og cottage cheese med bringebærsyltetøy siden - bortsett fra når subjektet har servert noe objektet liker.
  • 12. juli 2015 klokken 18.10 ble objektet beskrevet som et dyr. Nærmere bestemt en sølvrev.
  • 13. juli 2015 klokken 7.09 ble objektet informert om at subjektet "våknet av at du lå og lo, men det var ikke en sånn ondskapsfull latter som du har når du er våken, den var ganske hyggelig".
  • 23. juli 2015 klokken 20.13 trodde objektet i et nanosekund at det skulle bli tildelt et kompliment, men "du lukter så godt, akkurat som brent plast" er ikke noe å være stolt av i noen kjente kulturer.


Note: Årsrapporten ville blitt for lang hvis alt skulle nevnes. Vi stopper der.


***

Det nærmeste objektet har kommet en kjærlighetserklæring siste 12 måneder likner denne:


Note: Revisor synes dette er urettferdig. Objektet er omgitt av kjærlighet og lys.
Note: Revisor takker objektets subjekt for generøse bidrag gjennom året.

Objektet svarer normalt noe i retning av følgende:



Kommunikasjon, måloppnåelse og åpenhet

Objektet har hatt tre mål i rapporteringsperioden:
1) Holde vekten
2) Bli mindre åpen
3) Gi mer faen

Revisor ble sterkt anbefalt å gi følgende uttalelse knyttet til målene: "Objektet har klart to av tre mål, hvilket anses som meget godt". 

Imidlertid har revisor sverget den ikke så kjente revisor-eden som i korte trekk sier at "Gørra skal frem", og revisors kommentar er derfor at objektet ligger ett kilo over mål nummer 1 og at BMI'en nå er hele 20,1 (mot 20 for ett år siden).

De to andre målene er delvis nådd, og revisor er fornøyd med tendensen.


Helse, miljø og sikkerhet

Objektets helse har vist en svak fremgang til tross for - eller kanskje på grunn av - to operasjoner. 

Note: Ingen av operasjonene er av typen plastikkirurgi (hvis noen skulle trodd det).

Revisor ser seg nødt til å nevne en sjelsettende episode fra en av objektets innleggelser:

13. juli 2015: Objektet våkner av narkosen og spretter opp av sengen for å 
a) unngå blodpropp og 
b) gå på do. 

Etter å ha gått i gulvet med tinningen først, fortsatte ferden fulgt av lattersalver fra noen av Norges ypperste innen sykepleie. Noen - antakelig ikke en av Norges ypperste innen sykepleie - hadde utstyrt objektet med et nattbind av typen "Kjempedigert med vinger", og den samme noen hadde for sikkerhets skyld lagt et tisseteppe i objektets seng.

Note: Revisor er tvunget til å si at objektet ikke hadde behov for verken bind med vinger eller tisseteppe. Revisor er nemlig glad i livet og familien sin.

Revisor er videre presset til å si at "de såkalte ypperste innen norsk sykepleie kunne brukt tisseteppet sjæl - inn i kjeften". 

Revisor antar at det er fordi latterkrampene som fulgte objektets ferd mot toalettet - med tisseteppet hengende på slep festet til kjempebindets vinger - kan ha forårsaket et par dråper ufrivillig vannlating. 

Objektet fant det ikke morsomt. 

Objektet fant det enda mindre morsomt da en av Norges fremste innen sykepleie gjenfortalte historien i frykt for at objektet var så omtåket av narkosen at objektet ikke hadde fått det med seg. 

Objektet ga særdeles tydelig uttrykk for at ingen narkose i verden kunne bedøvet en slik opplevelse, men at det selvsagt var hyggelig å kunne bidra til at "fordømte undermåls blodsugere" kunne ha det morsomt. 

Objektet holdt deretter en kort apell om etikk, der konklusjonen var at den som ytret et eneste ord om "det sjanglende tisseteppet" som objektet allerede hadde blitt døpt, ville måtte belage seg på en tilværelse både før og etter døden som fredløs. 

Først etter denne svovelprekenen var objektet fornøyd, om enn fremdeles litt påvirket av medisinindustrien:




***

Naturen har heller ikke dette året vist seg som objektets venn. Objektet finner situasjonen uheldig og urettferdig, og som et eksempel ønsker objektet å trekke frem en episode med regelrett ondskap. 

Fra naturen. 

Nærmere bestemt en angrepsstein. Eller en kamp-stein, om noen vil.

Objektet ville bare ta seg en liten svømmetur, men angrepssteinen sørget for opptil flere kutt i objektets føtter som den snedig utførte under vann. 

Objektet synes naturen er ufin og feig, og mener at den eneste måten naturen kan be om unnskyldning på, er å sende en times forestilling med lyn og torden. Objektet elsker lyn og torden. Det passer utmerket til objektets humør nesten uansett på døgnet og uansett hormonell tilstand.

Tross naturens iherdige forsøk på snikmord og bløgging, vil objektet huske tilbake på dagen som noe i nærheten av perfekt. #pekernesetilGud #fuckmeover #komigjen #mer 




***

Objektet har bare forakt til overs for kommunister og politikere fra Miljøpartiet De grønne (MDG). "Forpulte mindretallsdiktatur" freses det hver gang noe minner objektet på at bilen objektet eier bruker diesel og er på størrelse med fjorten okser av typen Belgisk Blå

Sammenlikningen med krøtter, er dessuten god også med tanke på forurensing. Norsk jordbruk står for ni prosent av Norges samlede utslipp av klimagasser (eller 4,4 tonn av i alt 53,9 tonn), all veitrafikk - og da inkluderes selvsagt alt fra gamle vrak til digre lastebiler - utgjør 19,1 prosent (eller 10,3 tonn av 53,9 tonn).

"Hvorfor skal jeg bli betraktet som en kriminell bare fordi jeg vil kjøre de fire kilometerne til jobb" spør objektet uten å få svar. Det er nemlig ingen i objektets omgangskrets som har stemt på MDG, og hvis det er det, har de vært kloke nok til å holdt kjeft om det.

Objektet har lært opp sin trofaste følgesvenn til å hetse MDG slik mens han promper drivhusgass:


MDG har en kjemisk effekt på objektet. MDG fører objektet umiddelbart inn i en dyp PMS-psykose som har gitt en svært underlig effekt: Objektet har ikke i hele sitt forurensende liv brukt kollektivtrafikk så mye som det har gjort det siste året. 

"Jeg skal faen døtte meg bruke OPP HELE T-BANENETTET" sier et sterkt preget objekt med kroppen full av hormoner i kamp. "Nå skal diktatorfaen få det hun har bedt om! Mohahahaha!" ler objektet ondt mens meningsløsheten i handlingen åpenbarer seg i takt med at hormonene langsomt faller til ro.

Objektets ulogiske motstands-markering av byrådets maktarroganse blir forsøkt dempet av en glutenfri kaniljebolle fra Baker Hansen. Inntak kaniljebollen tar nøyaktig like lang tid som t-banen tar fra Stortinget til Majorstua. 

Objektet er langt fra å kalles en erfaren kollektivbruker - vi snakker om et lavt tosifret antall kollektivreiser. 

Etter objektets siste kollektive opplevelse er det dessuten ikke sikkert at Oslos trikker og t-baner (objektet har ikke forsøkt buss så langt) vil få den tvilsomme gleden av objektets nærvær igjen. 

Scenen var som følger:

Objektet satt på et enkelt-sete da trikken med ett ble så full at flere passasjerer måtte stå. Objektet - som er meget godt oppdratt - fikk øyekontakt med en gammel krok som klamret seg fast mens trikken raste av gårde i Frognerveien. 

"Vær så god, sett deg her, du" sa objektet med sitt mest vennlige smil. 

Svaret fra den gamle, stygge, rynkete, frekke kjerringfaen var "Nei, bare sitt. Du ser ut som du trenger det mer enn meg". 

Objektet var delvis dødelig fornærmet og delvis misunnelig på evnen kjerringa hadde til å fornærme.

***

Objektet har gjennomført den årlige testen av "klatre ned branntrapp med høye hæler" med glans, pauker og applaus:



Styrets beretning

Styret er oppløst og medlemmene innlagt og tungt medisinert. Det er flere år siden noen mente de kunne styre objektet.


Revisors avsluttende beretning

Revisor er grundig lei av å bli bedt om "å ta seg bak" hver gang objektet får et råd eller en vennlig ment oppfordring. Revisor har dessuten fremdeles en hoven finger etter å ha forsøkt å revidere objektets garderobe. Den nakne flekken i revisors hodebunn, er et resultat av at revisor avdekket objektets to ekstra-garderober. 

Revisor gjør oppmerksom på at man ikke skal behøve å bli utsatt for kroppslige fornærmelser bare for at man gjør jobben sin, og at legeregningene går som direkte fratrekk på objektets kleskonto.

Tross revisors frykt for eget liv og helse, gis objektet også i år velmente råd for personlig utvikling og vekst. Rådene er nøyaktig de samme som for ett år siden:

- Lage en treningsplan
- Kjøpe max én kjole i måneden
- Få et fadderbarn eller fire
- Ikke se sur ut
- Slutte å banne


Ringshaug, 3. juli 2016

lørdag 28. mai 2016

Først i køen

IQ-tester kommer i mange former, men hvem skulle trodd at et helt normalt apotek i Tønsberg skulle bevise en gang for alle at jeg er under middels smart?

"Trekk kølapp for resepter" sto det på en skjerm. Skjermen var illustrert med en stor grønn knapp og en stilisert finger viste hvordan man skulle bruke sin egen finger for at en lapp med et nummer på skulle komme ut av kølappmaskinen.

Om jeg hadde hatt plunder med å forstå denne enkle instruksjonen, kunne jeg bare sett på damen som sto foran meg og gjorde alt etter boken. Hun la fingeren på skjermen og rasket med seg lappen som kom ut. Nummer 033 sto det på hennes.

*

Jeg la min finger på den grønne delen av skjermen og ventet. Det er ingen overdrivelse å si at det ikke skjedde en dritt.

Jeg la to fingre på skjermen - vel vitende om at jeg har tynne, rare fingre. To av mine fingre tilsvarer én normal finger.

Det skjedde fremdeles ikke noe. 

Etter at jeg hadde prøvd samtlige fingre på begge hender både alene og sammen med én eller to andre fingre, sa jeg "Kan det være noe galt med denne, tro?" ganske lavt. Til meg selv, nærmest.

*

Men siden jeg hadde stått såpass lenge foran denne svikefulle kølappskjermen, og siden det var fem andre kunder bak meg, viste det seg at det allerede var flere som hadde stått klare til å bryte inn ved første tegn på at jeg hadde begynt å gi opp. To ansatte styrtet til. Den ene la fingeren sin på skjermen - nøyaktig slik jeg hadde gjort det - og ut kom lappen med 034 på.

Jeg gikk rett til kassen. Samtlige apotekere var ledige. De hadde hatt en stund på seg til å få bort køen.

*

- Det tok da veldig lang tid, sa min mann da jeg møtte ham utenfor. - Var det kø?
- Ja, men den var bak meg, sa jeg og fortalte om utfordringene jeg hadde med å få skjermen til å reagere.

- Antakelig har du for dårlig blodomløp i fingrene, sa han og det var faktisk noe av det smarteste han har sagt innenfor et tema som kan katalogiseres som kropp/medisin.

Dette er altså den samme fyren som helt oppriktig trodde at mennesker har to mager (én til drikke og én til mat), som var overbevist om at menn har ett ribben mindre enn kvinner (Gud tok et ribben fra Adam og lagde kvinnen, remember?) og som fremdeles nekter for at kvinner har adamseple.

Til å være kritisk til Bibelen og andre historier man ikke kan bevise, er han merkelig preget av det han lærte på søndagsskolen.

- Det er faktisk mulig du har rett, sa jeg anerkjennende. - Kanskje jeg er litt død?
- Nei, du er bare en kald fisk, sa han.

Og det er faktisk det peneste han har sagt til meg på flere uker. Hvilket jo er nokså sørgelig.

*

Da vi kom tilbake til hytta, trøstet jeg meg med Whiskey. Hunden vår, Whiskey. Ikke den som er på flaske.

Jeg tok ham på fanget og gråt litt i pelsen hans. Det likte han ikke noe særlig, og ga tydelig uttrykk for at jeg fikk riste av meg selvmedlidenheten hvis han skulle gidde å bli klødd på magen.

Så da klistret jeg på meg et smil og foreviget oss.

- Ok. Hun skal få ett bilde siden hun sutrer sånn.

- Faen, a. Fortsetter hun å knipse?

- Nå gidder jeg snart ikke mer. Men hey! Vi likner!

- Ha, ha, ha! Vi likner kjempemye!

- Jeg ler meg ihjæl! Se på det trynet! Snakker om snerpete.

- Hun sa at jeg skulle få ost hvis jeg gikk med på ett bilde til.

- Jeg har gjort jobben min, kjerring. Få ost!

- Slipp meg! Din gale torturist. OST! NÅ!

lørdag 14. mai 2016

Drittpakker og bikkjeslagsmål

Hårballen vi kaller Whiskey, som er en tibetansk terrier på syv år, og jeg har vært på tur. Vi var ikke enige om at det hadde vært en fin tur da vi kom hjem igjen.

Én ting var at det blåste (de kjempestore ørene mine er sensitive for all vind over 3 m/s) men det største problemet var testosteron. Et ikke uvesentlig poeng var også at stemmen min som forsvant torsdag morgen fremdeles ikke var funnet. Jeg hørtes ut som en ustemt klarinett spilt av en tonedøv 12-åring uten selvinnsikt, men med stort engasjement og ambisjoner om å fylle Royal Albert Hall før sommeren.

*

Akkurat der veien deler seg og man kan velge å ta til høyre langs kyststien eller til venstre gjennom Furustrand camping, så jeg en stor, sort hund som sto midt på kyststien. Derfor dro jeg med meg en litt uvillig Whiskey mot campingplassen. Han hadde også sett den firbente.

I det vi kom inn på campingplassen, bestemte dyret seg for å tre av på naturens vegne, og mens jeg sto med baken opp og en sort pose på hånden for å finne igjen etterlatenskapen, hadde den store, sorte hunden, som viste seg å være en kongepuddel, tatt oss igjen.

Fremdeles i en posisjon med hodet lavere enn baken, var jeg i ferd med å knyte igjen posen da jeg kjente hundebåndet stramme seg rundt knærne mine og låse bena mine sammen. Det kom et rykk, og i det jeg ble kastet bakover, glapp jeg posen - som plutselig hadde fått motor, for hvordan kunne den ellers flydd over gjerdet til beboerne i en av campingvognene?

Campingvognens herre ga meg posen tilbake som om det skulle vært håndvesken min. Jeg tror til og med han bukket. Veldig sært.

*

De to firbente sto nå bare tre meter fra hverandre, og halene kunne pisket eggehviter stive på rekordtid. Det hele så hyggelig ut for uinnvidde.

- Er det tispe? spurte jeg håpefullt.

Damen med kongepuddelen så bekymret på meg, og jeg skjønte at hun bare hadde hørt rare lyder.

- Jeg kan garantere at min hund er snill, sa hun.

- Det er min også, men ikke mot sorte hunder, sa jeg.

Det var i alle fall det jeg mente å si, men det hørtes ut som "ÆÆÆOoooUUUUaaaAAA -host-host-host".

Hun smilte høflig og slapp båndet slik at den krøllete, store fikk hilse på min schizofrene 11 kilo lille, gale ulv i uskyldig tibetansk, myk hundepels.

*

Det var intens logring fra begge parter i to nanosekund eller deromkring. Så var det plutselig umulig å skille puddel fra tibbe, og lydene overdøvet fullstendig mine forsøk på å snakke bikkja til fornuft.

Min intensjon var å være streng, men rettferdig, og be Whiskey om å huske på den kristne oppdragelsen vi har prøvd å gi ham. ("Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg", Matteus 7:12)

Men lydene jeg laget ble tolket som om jeg var redd, og det kan jeg forstå, for det var et element av hyling der.

Jeg røsket bikkja tilbake og snakket hardt til ham. Både han, puddelen og de to menneskene som sto der, så forundret og bekymret på meg. Du vet ikke hva det er å bli undervurdert før en kongepuddel har sett på deg med et bekymret blikk. Det gjør noe med deg.

*

- Dette hadde ikke skjedd hvis de hadde vært løse, sa den ene damen.

Jeg minnet dem på båndtvangen, men det så ut som de trodde jeg var i ferd med å få et lett anfall av rabies.

- Det som folk gjør galt, er at de trekker bikkjene med seg når det er de som er redde, sa den andre damen og nikket mot meg som for å understreke at jeg var årsaken til min hunds åpenbare psykiske ustabilitet.

- Han liker bare ikke trynet på sorte, store hannhunder, sa jeg og la til at jeg har ham mistenkt for å være rasist.

Heller ikke nå skjønte de et ord av det jeg sa. Stemmebåndene mine holdt på å ryke av presset jeg utsatte dem for i forsøket på å gjøre meg forstått.

*

Samtalen utviklet seg imidlertid uten min hjelp, og paret fra campingvognen som hadde fått en drittpakke inn på den nylagte verandaen blandet seg inn. Jeg bidro som best jeg kunne, men jeg begynte å bli lei av at de insisterte på at grunnen til at jeg hadde dratt til meg bikkja og laget ulyder, var at jeg var redd.

De gode rådene om hundehold og teoriene bak hundepsykologi begynte å kjede meg, men det kjedeligste var selvsagt at jeg ikke kunne delta i diskusjonen.

- Hvis du er redd for andre hunder, må du ikke vise det til din hund, sa en av dem.

Da hadde jeg fått nok. Jeg begynte å gå, og leverte avskjedsreplikken min:

- Tusen takk for alle gode råd, men for å være ærlig kunne jeg ikke gitt mer faen.

Og tenk! Stemmen min var tilbake! "Ikke gitt mer faen" ble riktignok levert med litt ujevn diksjon og en aldri så liten skjærende, sprukken overtone, men det var ingen tvil om at jeg gjorde meg forstått.

Whiskey. Befrir verden fra skumle hunder.

fredag 13. mai 2016

Zip it!

Omtrent alle jeg har prøvd å snakke med de to siste dagene har bedt meg om å slutte å snakke. De fleste har gjort det av medfølelse, men ikke alle. Han jeg deler bankkonto med, nyter stillheten, men prøver likevel så godt han kan å få meg til å snakke sånn at han får mulighet til å be meg holde kjeft.

- Hva vil du ha til middag?
- Grø...
- Hysj!

- Helvete heller!
- Hva skje...
- Ti stille! Du blir bare verre av å snakke!
- Men ...
- Hysj, sa jeg!

- Oj, så langt gresset er, jeg bør vel klippe det.
- Ja ...
- Sett deg ned og slutt med den pipingen!

- Jeg drar på butikken, er det noe du vet vi trenger?
- Kanskje du ka...
- Skriv det til meg i en sms!

(Jeg skriver at jeg trenger en bok.)
- Hvilken bok skal du ha, da?
- Bare finn en ...
- SKRIV DET TIL MEG! IKKE SNAKK!

- Vet du om vi får besøk i helgen?
- Jeg skal sjekk...
- Stille!

- Er du kald? Skal jeg tenne i peisen?
- Nei, det ...
- Du må slutte å snakke har jeg jo sagt! Vil du ikke ha stemmen igjen, eller?
- Vil du?
- Zip it!

- Jammen er det fint ute nå! Ikke sant?
- Jo ...
- Stille, sa jeg!



- Se nå er det Tegnspråknytt på NRK, følg med nå!
- Du, jeg er jo ikke ...
- Bruk tegn!

- Så du den gule Corvetten som kjørte forbi?
- Nei, jeg ...
- Du trenger ikke kommentere alt jeg sier, vel!

(Jeg mimer "Husket du tyggepinner til dyret?")
- Hahaha! Hvorfor fekter du sånn?
(Jeg prøver å tegne en pinne i luften, later som jeg gnager på den og peker på bikkja.)
- Har du feber, eller?
(Jeg henter en tyggepinne og peker på den.)
- Er du sulten?
- Aaaaaaa!
- Så sulten?
(Jeg viser fingeren.)

(Roper fra kjøkkenet)
- Nå har vi i alle fall mat for noen uker!
- ...
- NÅ HAR VI I ALLE FALL MAT FOR NOEN UKER!
- ...
- HØRER DU HVA JEG SIER, ELLER?
- ???