Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 1. september 2014

Hunden og hans krøllete eier

Da jeg kom ut av dusjen i morges hadde jeg fått krøller. Det våte håret mitt hang ikke lenger flatt ned mot badeflisene da jeg sto med hodet ned for å tørke håret, det krøllet seg. Jeg reiste meg opp og myste inn i badespeilet. Jo, da. Her var det krøller.

Noen blir grå over natten, jeg hadde fått krøller. Grå er jeg fra før, men det begynte da jeg var 16, så det tok litt mer enn 24 timer, kan du si.

Mine ferske krøller kan selvsagt ha noe å gjøre med at jeg har klippet håret, men hvis det ble så mye krøller av å klippe det noen centimeter, løper jeg umiddelbart til nærmeste frisør og ber dem klippe litt til. Forandring fryder.

Jeg ringte min mann for å formidle de gode nyhetene:

- Jeg har fått krøller!

- ... Hvor da?

Så da snakket jeg med bikkja i stedet.

- Ser du at jeg har fått krøller, Whiskey? spurte jeg.

Responsen var ikke overveldende, men den var helt ok. Imidlertid fikk den meg til å tenke. For: Det er jo nærmest bevist at hunder og eiere likner på hverandre, ikke sant? Og dyret vårt og jeg har omtrent samme hårfarge. Siden han er så langhåret nå, har han også krøller i pelsen - så kan dette bety at jeg for en kort stund bare likner ham? Og at krøllene mine forsvinner så snart han blir klippet?

Vel, det vil vise seg. I mellomtiden har jeg dokumentert likheten vår her:










søndag 31. august 2014

Whiskey og is

Det var en gang en familie som kom hjem fra hyttetur. Far i familien hadde tilfeldigvis bursdag og så frem til et deilig pølsemåltid - han hadde valgt menyen selv, for det var favorittmaten hans - og mor så bare frem til å legge seg på sofaen. Sønnen i huset så frem til å ta seg et stort glass vann med isbiter, for han var potte tett av forkjølelse og trengte væske.

Hva husets hund, Whiskey, så frem til, er det ingen som vet, for han kan ikke snakke, men - med fasiten i hånd og med bildebevis - er det mye som tyder på at bikkja var den eneste som fikk det han virkelig ønsket seg denne dagen.

Far og sønn skulle rydde inn maten i kjøleskap og fryser, da sønnen utbrøt "Oj! Det er noe galt med isbitmaskinen, pappa!". Hans fader sa seg enig med et utbrudd av mindre pedagogisk og helligdaglig art. ("Faen i helvete!")

Husets moder sa ikke noe til det. Det var tross alt om å gjøre å holde på husfreden i dag som det var feiring. Hun tok imidlertid frem både fotoapparat og notatblokk.

Etter det var det mer banning, en del hakking, masse mas ("hva er det som har skjedd her?", "det drypper fremdeles!", skal vi slå av fryseren?", "Nei, da kommer vannet til å sprute som bare $%#&!") og en masse frem og tilbake. Og ingen har enda sett snurten av en pølse. Ingen har sunget bursdagssangen heller, men husets moder har en sterk følelse av at en sang kanskje bare gjør situasjonen verre.

Det som hadde gjort situasjonen bedre, hadde vært å finne stoppekranen. Men siden husholdningen har reklamert på absolutt alt håndverkerne har gjort på dette kjøkkenet fra før, skulle det ikke overraske om de har glemt å sette inn den lille detaljen. De glemte jo tross alt å koble vannet fra oppvaskmaskinen til røret under vasken slik at det kunne renne ned i kloakken. "Sånt skjer oftere enn du tror," sa rørleggeren.

En frossen fryserdør

En dypfrossen fryseskuff

Et kjøkkengulv med is, far og sønn

En hund etter is I

En hund etter is II

lørdag 30. august 2014

Morgenstund har sjokoladesaus på haka

Etter en lang og stormfull natt, sto jeg opp en gang ut på formiddagen. Hovedstøykilden hadde åpenbart allerede stått opp, men det blåste fremdeles friskt. Det er rart det der. Hvorfor er lyden fra vind og bølger så hyggelig å sove til mens lyden fra den man har giftet seg med kan inspirere til mord?

Jeg sto opp og så meg selv i speilet. En risikosport. Som regel burde jeg aldri se meg i speilet før et par timer etter dusj, sminke og frokost. Men det sier seg selv at å legge på sminke uten å se seg selv i speilet er en utfordring, så her har vi et slags høna/egget-problem.

*

Øynene mine - eller det vil si huden rundt øynene mine - hadde hovnet opp. Men i stedet for å benytte muligheten til å fylle ut rynkene, hadde rynkene isolert seg litt lenger nede og bestemt seg for å invitere vennene sine. De hadde samlet seg til et slags seminar nede under øyet, og der var de ikke bare blitt dobbelt så mange, de var så dype at jeg kunne smuglet valuta i dem. Og da snakker vi ikke småpenger.

Jeg trengte trøst. Heldigvis hadde jeg et uåpnet KK, og kjøleskapet fullt av antioksidanter.

Jeg fylte en bolle full med bringebær og blåbær (og marengs, krem og sjokoladesaus) og tok med meg KK til en usjenert sofakrok.

*

Bladet falt ned i sofaen med baksiden opp.



"Rull bort rynker og poser under øynene" sto det. "HURRA!" tenkte jeg og leste videre. Her fantes det et produkt som kunne redde dagen min. Ja, ikke bare dagen min, men kanskje livet, etter hva jeg forsto. Men plutselig skjønte jeg at jeg ikke skjønte en dritt.

For hva er "Patentert NeoGlukosamin", "peptider" og "planteekstrakt" (hvilke planteekstrakt? løvetann? rosevann?)? Og hva faen er OFTAMOLOGISK testing?





Skal jeg bli imponert over at de kan flere ord enn meg? Skal jeg bli imponert over at de har tatt patent på et produkt de selger? De ville jo vært idioter hvis de ikke hadde gjort det. Dessuten tar det meg to sekunder å finne ut at oftamologi betyr øyesykdommer ... Takk til Google.

*

"Huden din elsker Exuviance" sa reklamen. Det er jeg sterkt tvilende til. Jeg vet i alle fall at de ikke har spurt, og jeg mistenker at det er et reklamebyrå som har laget spørmålet.



Bare tanken på at huden min skal svare på noe som helst gir meg marerittaktige bilder av ansiktet mitt fullt av små kvisemunner som mimer. Æsj, noe så ekkelt. Sånt burde reklamefolka ha tenkt på.

*

Jeg gikk ut på kjøkkenet for å fjerne alle spor etter den ikke så sunne frokosten (lunsjen) - og da gikk jeg forbi en energisk dame med røde kinn, bustete hår og gnistrende øyne. Hun hadde en misjon.

Hun var speilbildet mitt.

torsdag 28. august 2014

For siste gang. Kanskje.

- I går la jeg ut et blogginnlegg som var så dårlig at jeg slettet det, og i dag skrev jeg ett som jeg ikke en gang publiserte, sa jeg til min mann. Jeg så et glimt av håp ble tent i øynene hans. Han har hatet bloggen min siden første gang jeg hang ham ut.

- Og så? sa han oppløftet.

- Jeg tror jeg har mistet det.

- Mistet bloggevnen?

- Ja.

- Huff, da, sa han uten innlevelse.

Jeg så irritert på ham.

- Så hva handlet det første innlegget om da? Meg? spurte han. Den misbrukte.

- Det vil jeg ikke si, sa jeg.

- Det andre, da? spurte han.

- Det handlet om hvalen Juno, sa jeg.

- Ok, du har mistet det, sa han.

Og det er mulig. I så fall er dette mitt siste innlegg.

Far vel. Fortsett som dere stevner.


onsdag 27. august 2014

Sniklytting

Jeg overhørte min mann snakke med en kompis i telefonen. Sånt er alltid ganske morsomt. Jeg har alltid vært nysgjerrig på andres hemmeligheter, og da jeg var liten ville jeg bli psykolog utelukkende for å få vite hva folk tenkte på aller, aller lengst inni seg.

- Hvis du er så interessert i mennesker, synes jeg du skal bli bussjåfør, sa min far og jeg skjønte at han forsto at jeg ikke hadde et så rent hjerte som jeg gjerne ville gi inntrykk av. Da sa jeg at jeg vurderte å bli lærer.

- Tenk på de stakkars barna, sa min mor.

- Herregud! Tannlege, da! sa jeg, før jeg kom på at det ikke er alle som har like god ånde.

*

Min mann og kompisen hans skulle ut og ta en øl. Det er ikke så ofte, og de brukte ganske lang tid på å finne et sted som ikke hadde gått konkurs på de siste 30 årene.



- Nei, der har det blitt pizzarestaurant, sa min mann.

Og så:

- Det vet jeg ikke hvor er, det høres veldig ... ungdommelig ut.

Etter en stund ble de enige om et sted og samtalen var på vei til å avsluttes:

- Hun sitter her i sofaen med armen i fatle, ja.

- Ja, det skal jeg hilse henne og si. Det blir hun glad for å høre, sa han til slutt.

Jeg hadde en klar følelse at jeg slett ikke kom til å bli særlig glad, så jeg ventet i avmålt spenning.

*

- Så, hva dreide det der seg om? spurte jeg i det han skulle gå.

- Han sa at jeg skulle hilse deg å si at du sikkert hadde pådratt deg betennelse i armen fordi du hadde rukket opp armen for å si noe litt for mange ganger, sa han og klarte nesten ikke å holde seg fra å fnise på en veldig lite attraktiv måte. Eller for å si det som det var: Han klarte ikke på noen måte å holde seg fra å fnise på en veldig lite attraktiv måte.

- Du kan hilse tilbake og si at jeg aldri rekker opp armen før jeg snakker, sa jeg og reflektere over hvor lavt nivået på vitsen var selv FØR de hadde begynt å drikke.

Klovner, ass.

MEN! I morgen kveld feirer favorittbutikken min bursdag, og jeg er invitert til shopping med rabatt, og jeg lurer på om det ikke er min tur til å gå ut da.

tirsdag 26. august 2014

Femti kilo mer, takk!

Har du tenkt på skjelettet ditt i det siste? Sendt noen gode tanker til den delen av deg som holder deg oppreist hver dag, liksom? Ikke det? For du har ryggrad, ikke sant? Du er ikke en av dem som står oppreist bare fordi hodet ditt er så fullt av helium at du nesten letter fra bakken?

Jeg tror du er en av dem med ryggrad. Det er veldig få av oss som faktisk klarer å gå uten i lengden, men jeg har møtt ett par.

*

Jeg kom brått til å tenke på skjelettet mitt da jeg lå på en benk og en kiropraktor var i ferd med å brette meg i to.

Han tok sats og kastet seg ned på meg. Det kom et lite knekk og et høyt stønn (fra meg) og han virket fornøyd - trodde jeg - helt til han mente jeg skulle snu meg og la meg brettes igjen.

- Har du noen gang drept noen? tenkte jeg å spørre, men i stedet spurte jeg: - Har du noen gang brukket noens ben?

Det hadde han ikke, men han sa at de fleste kiropraktorer brekker "noen ribben i løpet av sin karrière". Jeg kjente at jeg var litt porøs i lungeområdet da han tok sats nok en gang.

- Slapp av, sa han.

Det var ikke mulig.

- Prøv sjæl! stønnet jeg.

- Så lenge du ikke slapper av, får jeg ikke knekt opp bekkenet ditt, truet han.

"Og dette betaler jeg for???" tenkte jeg.

*

For å distrahere meg selv, tenkte jeg hardt på det jeg trodde jeg visste om skjelett.

1) I gamle dager - skikkelig gamle dager - kalte de det beingrind.
2) Skjelettet består muligens av kalsium.
3) Inni bena/knoklene er det beinmarg, her produseres blod og her lagres det annet vi trenger (usikker på hva).
4) Kvinner er spesielt utsatt for å bli benskjøre (osteoporose) og for å motvirke det bør du trene og spise sunt.
5) Lårbenet er det største benet i kroppen, stigbøylen (i øret) er det minste (tror jeg) og vi har over 200 ben/knokler i kroppen.
6) Det er mulig at ben og knokler er det samme.

Det hjalp ikke. Jeg savnet dessuten Google.

*

Jeg lå der som en benhaug brettet i en diger knute. Hoftebenet mitt gnagde ned i benken, lårbenet mitt holdt på å knekke mot kanten av benken - og Gud vet hvordan det greide å ligge i en slik vinkel - en arm lå bak ryggen min (tror jeg) og skulderen min lå så langt fra øret at man skulle tro den hadde byttet plass med leveren.

"Ha, ha, ha, det er i alle fall ikke Birgitte," tenker du, kanskje, og det stemmer.
Men dette er meg!
... og dette er meg. Imponert?

Og så slo det meg: Dette er jeg for tynn til! Jeg burde hatt mer polstring! Jeg burde hatt 50 kilo mer fett på kroppen hvis dette på noen måte skulle vært i nærheten av behagelig.

Fuck alle bukser som ikke har passet. Fuck alle prøverom med lys som får meg til å se ut som jeg har badet i skummetmelk og deretter kledd meg ut som et badedyr. Fuck alle bikinibukser også, forresten - all den tid jeg var inne på badedyr (apropos sommer, liksom).

Jeg har akkurat vært for tynn for noe! Blæh!

Og som om ikke det var nok: Hvis du skal holde skjelettet ditt friskt, bør du ikke være for tynn. Husk det.

søndag 24. august 2014

Hjemme er der duftlyset er ...?

- Det er som snytt ut av et eventyr, sa fyren på TV i det en liten flue fløy inn i nesen min. Jeg blåste den ut med et snøft og irriterte meg litt over folk som ikke greier å holde ord og uttrykk fra hverandre. På en annen side har jeg alltid blitt litt uvel av snørrunger som er "som snytt ut av nesa på sin far".

*

Fyren på TV snakket om hjem. Det var en konkurranse om å ha årets vakreste hjem, og det fikk meg til  å lure på hva som skal til for å skape et hjem. At det er puter, blomsterkasser og/eller duftlys, tror jeg nemlig ikke, og etter å ha tenkt grundig over dette mens jeg dyttet i meg to tacoskjell, kom jeg til at hva som er et hjem er helt individuelt, og at det å ha en konkurranse om dette er teit.



Et hjem er der du føler deg hjemme. Punktum.

Man kan ha flere hjem. Jeg har for eksempel tre. Det er viktig å føle seg hjemme minst ett sted - i alle fall for de fleste av oss. En gang røpet min farmor at det hadde tatt henne ti år før hun følte at blokkleiligheten hun flyttet til da barndomshjemmet hennes ble for stort å holde føltes som hjemme, og det må ha vært helt grusomt.

*

Jeg bestemte meg for å droppe kåringen av Årets hjem av prinsipielle grunner og slo av maset. I stedet begynte jeg å tenke på hva jeg skal gi min mann i bursdagsgave om en ukes tid.

Eliminasjonsmetoden er jo en mulighet, men den vil ta for lang tid. Han kommer for eksempel ikke til å få puter ("Det er jo bare rot!") duftlys ("ÆÆÆSJ, hva er det det STINKER her?") eller spabehandling ("Spa er for homser og damer og folk uten tenner!" ... ikke spør.).

Aller helst burde jeg jo kjøpe noe jeg selv også kan ha glede av, men det gjorde jeg i fjor og det tror jeg han gjennomskuet. (Han fikk en tur til Paris med garanti mot at jeg skulle shoppe annet enn nødvendige ting, og han ble nok litt overrasket over alt som var nødvendig.)

Så. Hva gir man en mann som har alt inkludert en perfekt kone? Forslag mottas.

PS Den som foreslår et kurs i selvinnsikt til hans kone må stå i skammekroken og snuse inn duftlys i minst en time.