Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 14. oktober 2017

Livsklemma og Wonder Woman

Har du lagt merke til alle de velmente rådene du får i løpet av en dag?

Du skal spise sunt ... og du skal kose deg. 
Du skal trene ... og du skal ikke stresse.
Du skal spare penger ... og du skal unne deg den sofaen eller den jordomseilingen.

Fordi livet er så langt ... og fordi livet er så kort.

Du bør ha PT, spise vitaminer og drikke renset vann, operere deg stram både her og der og fylle fett fra rumpa inn i de innsunkne kinnene dine, meditere, klemme et tre, gi faen, gi penger, tjene penger, fortjene ros, si det som det er, holde kjeft og få frisk luft.

Svelges hele. Med vann.

Målet er å bli så gammel som mulig, mens du ser så ung ut som mulig. Hvis du dør som 100-åring mens du løper halvmaraton og ambulansepersonellet roper "Vi har en 30-åring med hjertestans her!", har du vunnet. 

Men hvis kroppen din er så full av plast og kjemikalier at liket må behandles som spesialavfall, har du tapt - i alle fall har du påført slektningene dine en ekstraregning.

Velkommen til livsklemma.


*

Noen ganger blir jeg så sliten av alle valgene jeg må ta, at jeg dumper ned på sofaen og bare så vidt orker å løfte fjernkontrollen. Hodet mitt sprenges nesten av å tenke på om jeg kjøpte den riktige hudkremen, om jeg burde løpt en tur, om jeg ødelegger jorden helt på egenhånd hvis jeg tar bilen til jobben og om jeg kanskje kommer til å krepere fordi jeg valgte den vanlige, plastpakkede paprikaen fremfor den økologiske, kortreiste.

Kanskje kommer det en reklame som får meg til å tenke på penger, og da begynner jeg å bekymre meg for krasj i boligmarkedet, for oljefondet og for pensjonssparingen jeg ikke har. 

*

Sist torsdag var jeg så trøtt da jeg ramlet ned foran TV at jeg ikke engang orket å bytte kanal. Jeg ble sittende å se på et program om aldring. Ikke akkurat en støtte til sinnets ro for en som er en så pass stor bidragsyter til skjønnhetsindustrien som jeg er.

Kort oppsummert, fant jeg ut at 
1) Alderdommen er ikke til å unngå med mindre man dør tidlig.
2) Hvis man har hvit hud, er man dømt til å bli rynkete - asiater og de som er enda mørkere i huden kan være glatte som implantat-rumper hele livet.
3) Man kan bli fotomodell etter fylte 80 - det har i alle fall skjedd i ett tilfelle.
4) Etter man er 50 begynner ørene og nesa å vokse, og det er tyngdekraften som har skylden.

Det siste tok jeg tungt. Ørene mine har hatt Dumbo-størrelse siden jeg ble født. Moren min har aldri nevnt det, men jeg ser at ørene mine kan ha bidratt til ett og annet traume i barseltiden. "For et NYDELIG barn! Fremtidens kirurgi vil sikkert kunne gjøre noe med de ... kremt ... ørene", tipper jeg venninnene hennes sa, mens min mor trakk ullteppet rundt hodet mitt. Trist at jeg er født 4. juli, og at det ikke var behov for en diger lue. 

Birgitte, fem måneder. Ørene rekker fra øyenbrynet til kjevebenet. 

"Ta på deg disse lekre øredobbene", sa de.
Her har jeg akkurat innsett at de fikk ørene mine til å virke ENDA større.

Programmet om oldinger ga ingen råd. Her var det harde fakta som ble servert i en slags populærvitenskapelig ramme. Jeg måtte trekke konklusjonen selv.

Og det gjorde jeg.

Jeg la meg ned på sofaen mens jeg gratulerte meg selv med å ha lurt tyngdekraften til å dra ørene mine i en annen retning enn ned mot skuldrene. Små seiere er også seiere, og jeg feiret med å se Wonder Woman.

Karma kan ha styrt film-valget mitt, for antakelig mente karma at jeg var blitt litt for høy på min egen genialitet. Hvorfor skulle jeg ellers få gnidd inn at en av verdens vakreste kvinner og jeg er i hver vår ende av skalaen (blant annet) når de gjelder størrelse på ørene?

Gal Gadot som seg selv


Gal Gadot som Wonder Woman


fredag 15. september 2017

Gullfisken i mitt hode

Legens ansikt var uklart. Hun liknet en av englene som søndagsskolelærerne plasserte rundt Jesus på flanellografen. Jeg ble mer og mer sikker på at det var en glorie hun hadde rundt hodet, men så har jeg også alltid vært en sånn som tror at det er fasiten som er feil når den ikke stemte med det jeg hadde funnet ut.

Hun hadde ikke glorie, hun var ikke engel, men hun var en svært bekymret lege.

- Så her er du, på valgdagen og alt, sa hun vennlig.

- Jeg er bare litt svimmel, jeg blir snart bra, og jeg har forhåndsstemt, sa jeg og glippet med øynene. Lyset var plagsomt sterkt.

- Ok, beskriv følelsen for meg, da, sa hun.

*

Her er et råd: Hvis du ikke er 100 prosent sikker på at hjernen er koblet til snakketøyet, så ikke beskriv hvordan du føler deg når du sitter foran en lege.

Nå må du ikke misforstå - du skal alltid være ærlig med legen din - men hvis du er som meg, og har et litt for rikt indre liv, er det ikke lurt å gjøre legen usikker på om han eller hun skal sende deg til nevrologisk avdeling eller til lukket avdeling.

*

- Det skvalper i hodet når jeg beveger det, begynte jeg. - Det er akkurat som det er en forsinkelse: Det som er inni hodet trenger liksom litt tid på å komme seg av gårde til der resten er. Tenk deg at du flytter en bolle med vann. Du må gjøre det forsiktig og la vannet følge med i sitt eget tempo, og når du skal sette fra deg vannbollen, må du bremse langsomt ned ellers skvalper det over. Sannsynligvis har vi å gjøre med flere fysiske lover, men én av dem er "det som er i bevegelse, vil være i bevegelse". Skjønner?

Jeg åpnet øynene så vidt for å sjekke at hun forsto meg. Men glorien, det litt uklare lyset hun omga seg med, gjorde det umulig å tolke uttrykket hennes.

- Det er akkurat som å ha en gullfiskbolle inni hodet, bablet jeg. - Ikke bare det, men jeg synes faktisk at jeg kan kjenne gullfisken som svømmer rundt og rundt og rundt og rundt og rundt .... Hei! Nå nappet den litt i øyeeplet mitt. Innenfra! Herregud, tror du gullfisk spiser menneskeøyne?

På dette tidspunktet var jeg så svimmel at jeg gratulerte meg selv med å ikke falle ned fra stolen. Beskrivelsen av gullfiskens liv inni hodet mitt bidro definitivt til at svimmelheten tiltok.

Jeg begynte å tenke på om det å ha en gullfisk i hodet på noen måte kunne påvirke hukommelsen - at jeg kunne bli smittet av gullfiskens korte korttidsminne - men så husket jeg at det bare er tull at gullfisker opplever verden på nytt etter bare én runde i bollen. Jeg ble litt lettet.

- Jo, også én ting til, sa jeg.

Legen sa ikke noe. Jeg antok at hun noterte.

- Du vet sånne oransje-røde gummi-sugekopp-greier med treskaft som man brukte når sluket var tett? Tenk deg at jeg har én sånn over hvert øre. Trykket de lager, er skikkelig plagsomt. Det er akkurat som jeg er under vann.


- Og det kan jo stemme med den gullfisken, la jeg til.

*

Legen tok en telefon, og de neste timene er litt uklare for meg. Jeg husker at jeg lå i en seng på Ullevål, og at det var en evig strøm av hyggelige folk i klær som kan vaskes på 95 grader som insisterte på at jeg skulle håndhilse.

- Hei, jeg er Trygve, sa han som ga meg mitt helt personlig tilpassede plastarmbånd.

- Hei, jeg heter Audun, sa han som la inn en plastslange i armen min "til kontrastvæske og smertestillende".

- Hei, jeg heter Siv, sa hun som tok blodprøver av meg.

- Hei, Knut Arild her. Jeg kan følge deg på do hvis du vil.

- Hei, hvis du trenger noe, er det bare å dra i snoren, så kommer jeg, sa Trine.

- Jonas her, jeg skal kjøre deg til CT.

- Vi fant ingen ting på CT'en av hodet ditt, sa dr. Erna. - I alle fall ikke noe som ikke skal være der, la hun til.

Jeg må si jeg satte stor pris på den presiseringen.

- Du har et godt hjerte, sa Bjørnar, men da jeg spurte om han kunne signere på det, ble han feig og sa at det selvsagt bare var resultatene av EKG som var gode, og at det ikke sa noe om hvordan jeg var som menneske.

Rasmus stakk hodet inn og sa "Så trist at du ligger her i stedet for å stemme!". Men da jeg sa at jeg alltid forhåndsstemmer NETTOPP på grunn av uforutsette omstendigheter som dette, virket det som han ble litt snurt. Jeg avskrev ham som litt rar.

*

Jeg fikk rom og seng, og etter noen timer gikk svimmelheten over til en hei dundrende skallebank. Jeg dro i snoren, og inn kom en som kunne vært Trine. Eller Jonas.

- Jeg vil hjem, informerte jeg.

- Da må jeg snakke med legen, og hun kommer til å be meg om å overtale deg til å bli, sa Trine-Jonas.

Forslaget mitt om at vi kunne kutte minst et ledd i den beslutningsprosessen, gikk gjennom, men før noen ville hjelpe meg med å få ut plastslangen i armen, måtte jeg undertegne på at jeg "mot legens anbefaling" skrev meg ut på eget ansvar.


- Det eneste jeg trenger er en taxi og utgangsdøren, sa jeg og takket for forpleiningen som besto av to paracet og ett glass vann.

*

Jeg kledde på meg mens jeg lengtet etter mitt eget mørke, kalde soverom. Gullfisken hadde blitt til en liten gnom som febrilsk prøvde å bryte seg ut av hodet mitt med en overdimensjonert slegge. "Stygt kledd er du også, din jævla dverg!" mumlet jeg mellom sammenbitte tenner. Trine-Jonas snudde seg forskrekket. "Jeg mente ikke å si dverg! Jeg mente kortvokst!" sa jeg. Det så ikke ut til å hjelpe.

Mens noen bestilte en taxi, satt jeg ytterst på sengekanten (som for å bevise at jeg ikke hadde noe i den sengen å gjøre) med håndvesken på fanget mens jeg myste mistroisk på alle som gikk forbi.

Bjørnar kom inn. "Er du Frisk?"

Jeg sa at jo, da. Jeg var i alle fall ikke syk nok til å oppta en sykehusplass sånn på en helt vanlig mandag. Bjørnar gransket meg opp og ned. "Det er bestilt en taxi til Birgitte Frisk. Er det deg? Taxi-sjåføren er her for å hente deg", sa han.

- Du hadde ikke tysk på skolen, du, fniste jeg. - Det er Frisch. Med schhhhhh-lyd.

*

Det er alltid like morsomt når folk i hvite frakker kaller meg Frisk i stedet for Frisch. Ok, nesten alltid like morsomt.

Bjørnar var på vei til å ringe noen som kunne autorisere elektrosjokk, men han valgte heldigvis å slippe meg ut. Papirarbeidet skremte ham, tippet jeg.

*

Den eldre pakistanske taxisjåføren ventet på meg mens jeg sjanglet mot heisen. Han sørget for at døren var forsvarlig lukket og for at setebeltet var trygt festet, før han varsomt kjørte meg hjem. En tur på omtrent syv minutter.

Dette var en mann som hadde tatt vare på nyutskrevne kjerringer før! Han slo radioen over på rolig klassisk musikk, dempet lyden og sjekket tilstanden min for hver hundre meter. Han kjørte så pent at selv min gamle kjørelærer, tyske Eggerdink, hadde vært fornøyd.

- Trenger du kvittering? spurte han med lav, behagelig røst.

Jeg takket nei så pent jeg kunne, sa takk for meg og fikk et strålende "God forbedring!" tilbake. Man kan jo bli frisk av mindre.

fredag 8. september 2017

Birgitte 2.0

Det er på tide å bli et bedre menneske. Birgitte, versjon 1.0, skal oppgraderes til versjon 2.0 og målet er å bli en vennlig sjel i et slankt legeme.

Etter nyttår (legg merke til den manglende konkrete tidsangivelsen) skal jeg bli raus og snill, for det har moren min sagt at jeg må. Hun mener at det er bedre å være raus og snill enn mistroisk og angstbitersk, og jeg tenker at det i alle fall ikke er en fest å være så skeptisk til mine medmennesker som jeg er, så jeg er villig til å prøve.

Å bli raus og snill når det er så mange idioter som går fritt rundt, er ikke enkelt. Jeg øvde meg søndag i forrige uke, og det gikk sånn passe, vil jeg si.

Nei, takk. Jeg ønsker meg ikke kjede til jul.

Søndag var ikke tilfeldig valgt. Vi skulle reise hjem fra ferie, og jeg tenkte at en sånn blanding av mennesker som en flyplass tilbyr, måtte være ideell for å teste ut mitt nye jeg.

Akkurat det var riktig.

Der nede er Syden

Det gikk skeis allerede i innsjekkingen. Men hvor tålmodig er det normalt å være når de som står foran deg i køen bestemmer seg for å pakke om tre store kofferter mens de står foran skranken? Hæ?

Er det for eksempel helt unormalt å gå bort til dem og anmode om at de viser frem skittentøyet sitt et annet sted? For eksempel ikke foran folk?

Jeg mener det er innafor å si ifra. Jeg mener til og med at det er innafor å hoste "IDIOT!" ganske høyt. (Prøv selv. Det er ikke enkelt å ha god diksjon samtidig som man hoster, men med trening går det fint.)

De to amatørene (prøv også å trene på å hoste "amatør") var dessuten så små og tynne at jeg så det som min misjon i livet å stille de to spørsmålene hele køen helt sikkert tenkte på:
1 Hvordan klarer to fliser som dere å løfte disse digre koffertene?
2 Siden klær i størrelse hagegnom nødvendigvis ikke kan ta så stor plass - hva i all verden skal dere med alt dette?

Dessverre ble jeg holdt tilbake med fysisk makt da jeg nådde grensen for hvor mye innestengt irritasjon kroppen min klarer å holde inne, men de to pinnedyrene skjønte godt hva jeg ville frem til.

*

Det er ikke av hensyn til verdens pinnedyr jeg vil bli en bedre utgave av meg selv. Nei, da. Det er kun for min skyld. Å irritere seg over idioter gjør 1)vondt, og 2) man blir stygg.

*

Jeg skal ikke kjede deg med alle jeg ønsket å irettesette (eller slå hardt) på min vei tilbake til landet, men la meg gi deg noen tips som gjør hverdagen enklere for alle som er på tur:

1 Vær forberedt i sikkerhetskontrollen. Det kan umulig komme som en overraskelse på deg at du tok på deg belte da du kledde på deg i morges, og helt siden 2001 har det vært upopulært å ha med skarpe gjenstander og væsker.
2 Når du ser en rød linje med teksten "stå bak den røde linjen" rundt bagasjebåndet i ankomsthallen, så stå bak den røde linjen. Ikke foran.
3 Send kofferten din hvis den er større enn den håndbagasjen du har lov til å ta med deg.
4 Vask deg og klærne dine før du skal på tur, og hold håret ditt nærmest mulig hodet ditt når du sitter i flysetet. Du tror kanskje du ser ut som en reklame for eple-sjampo, men du ser ut som du har lus som holder på å kveles i de fettete tjafsene dine.

*

En annen grunn til at jeg vil oppgraderes til versjon 2.0, er at jeg vet at karma eksisterer. På ordentlig.

Beviset på at karma har meg på svartelisten, mener jeg å ha nå. For i et anstrengt forsøk på å oppgradere kroppen - det vil i praksis si å slutte å spise og drikke alt som smaker godt - ble jeg en brødbaker.

To ganger har jeg elegant slengt sammen en røre og tatt velduftende, gylne brød ut av ovnen etter en time. Den tredje gangen var jeg blitt så høy på meg selv at jeg ikke gadd å sjekke oppskriften, og resultatet var to beinharde brød som manglet tre av seks egg og en desiliter olje.

Den fjerde og muligens historiens siste gang, aner jeg ikke hva som skjedde, men la oss si at resultatet ikke lar seg overtale til å komme ut av brødformene, og at de smulene jeg klarte å grave ut ga magesmerter bare dårlig karma kan gi.

Planen om nystekte brød gikk i vasken

Jeg ble deprimert og grinete da jeg fant ut at bakverket ikke ville slippe formene selv etter å ha stått i vann over natte.

- Hva faen er det du vil fortelle meg, Karma? spurte jeg ut i luften.

- Det er deg, svarte Karma.

Jeg hostet et tydelig "dust".

Karma lot meg få et støvkorn i halsen så jeg faktisk måtte hoste til jeg brakk meg.

- Men i svarte, da Karma, sa jeg mens tårene spratt, hva er det du vil?

- Det er deg, sa Karma igjen.

Og da skjønte jeg det. De klumpete, uspiselige restene som nektet å slippe formene er meg! Det er som å se meg hver eneste morgen. Birgitte 1.0 er en uformelig, mannevond deigklump som sutrer over å måtte forlate sengen.

Spørsmålet er om Birgitte 2.0 kommer til å være så mye bedre eller om jeg bare skal vente på at versjon 10.0 blir tilgjengelig.

tirsdag 1. august 2017

En sommer er over

I de fleste deler av verden ville min sommerferie bli beskrevet som ideell. Jeg har spist masse mat og ingen har prøvd å drepe meg. Man måste jamføra, som svenskene sier.

"Millioner av mennesker kan ikke ta feil, sommerferien har vært fantastisk", tenker jeg og overhører stemmen som sier at jo, da, millioner av mennesker tar feil hver dag, hele tiden.

*

De 20 fridagene i juli 2017 var late, solfylte og nesten identiske. Her er et eksempel som beskriver den mest vesentlige delen av de fleste dagene (i håp om å øke spenningen og leservennligheten, er resten av teksten skrevet i tredjeperson):


Birgittes sommer

Hun sov til hun våknet. Vekkeklokken var permittert og hunden var dopet på rester av gårsdagens middag. Ikke for det, siden hun sov med ørepropper godt stappet inn mot trommehinnen, hadde hun verken hørt alarmer eller pipende, tissetrengte bikkjer. Sannsynligvis ikke brann- eller innbruddsalarmen heller.

Solen hadde vært våken i timesvis da denne fortellingens solstråle valgte å slå gluggene opp. Det første hun tenkte var "Å, for ein strålande morgon. Å, for ein strålande dag." "FAENS HØNER! FAENS DRITTUNGER!"

*

For da hun omsider hadde fått ørepropper og ørevoks ut av ørene, var lydene fra verden utenfor så påtrengende at et godt humør ville grenset til det naive:

Fra den ene naboen var stemmene fra de undermedisinerte ungene kun tidvis overdøvet av en hysterisk bestemor som med stemmens kraft prøvde å unngå at ungene druknet - eller ble overkjørt av en av de mange elektriske rullestolene som kjørte om kapp med bobilene på den smale Vestfold-veien som skilte hagen fra stranden.

Fra den andre naboen hørtes bare kakling. Det var i hovedsak de 23 eksklusive danske fløyels-hønene (Eller var det russiske rose-høns? Latinske diamant-fjærkre?) som diskuterte hvordan de i nær fremtid skulle overta verdensherredømmet. Alternativt kuppe kommunestyret. De kan også ha gjennomført et helt ordinært møte i syklubben, sånt høres veldig likt ut.

*

Hun (altså den nylig oppvåknede) trakk pusten dypt, reiste seg fra sengen og gikk ut for å møte dagen og for å gjøre verden til et bedre sted.

Det vil si: Hun ropte "Gidder du å henge opp hengekøyen min?" mens hun blandet havregrøt og soyamelk. Havregrøten var hennes sunne alibi. Umiddelbart etter den siste grøt-klædden var slukt, var det bare å forsyne seg av det som lå i grønnsaksskuffen: Som regel var det rester fra gårsdagens fråtsing i Smash, en og annen halvspist Firkløver og den obligatoriske posen med M.

"Tenk at noen fyller opp kjøleskapsskuffene med gulrøtter og tomater når de isteden kan bruke skuffen til hemmelig snop-lager", tenkte hun rystet.

*

Etter å ha brukt en god time på personlig hygiene (en evighet tatt i betrakting at hun mener skyggen hennes gir et godt nok bilde på om utseendet trenger justering), hadde solen sneket seg forbi hønse-naboens 20 meter høye bjørketre som hver fordømte dag hele sommeren spredte fremtidshåp.

Treet som lever fordi ingen orker å leie inn en advokat som med naboloven i krokodilleskinnskofferen kan beordre det avlivet, sto bare fem centimeter fra hyttegjerdet. De små bjørkebarna snek seg inn over alt i en radius 100 meter, og som småunger flest, hadde de ikke vett på å holde seg unna når de voksne skulle kose seg.

Én liten time i hengekøyen, og hun hadde bjørkebabyer på hele kroppen. Til og med inni bikinioverdelen. Hun så for seg et surrealistisk bilde av 20 meter høye bjørketrær som ammer en million små innpåslitne frø, før hun diskret knipset dem bort fra puppene.

*

Det var tid for å snu steken, og siden det som kjent er litt ubehagelig å sole ryggen mens man ligger i en hengekøye, ropte hun "Gidder du å sette opp solsengen?" før hun brukte tre-fire minutter på å komme seg opp fra køya som etter siste vektøkning subbet farlig nær bakken. Denne øvelsen markerte alltid bunnen av dagens eleganse-skala. Det var rett og slett en lidelse å se på. Et slikt syn kan få den mest hardbarkede misantrop til å få et blaff av empati. Det hjalp ikke at hun peste "En og to og tre og OPP!" ved hvert forsøk.

Den røde solsengen var perfekt plassert både med tanke på jordens gang rundt solen, vindforhold og publikum. Poenget var å få minst mulig oppmerksomhet fra de kondomdresskledde syklistene/rulleskikjørerne, fra familiene med småunger som ville klappe bikkja og fra damen med førerhunden som gikk forbi minst to ganger hver dag.

"Stikk, tjukka. Denne solsengen er ikke stor nok til oss begge, og det er din skyld"

Den eneste grunnen til at den svært svaksynte damen registrerte hunn-hvalrossen som veltet seg rundt på plenen i håp om å få stekeskorpe på alle fire sidene, var at husholdningens vakthund nærte et dypt og blodtørstig hat mot selvutslettende artsfrender. Førerhunder og hunder i bånd festet til sykler ble grundig kjeftet opp uten at det noen gang fikk ham høyere opp i næringskjeden. Er det rart det blir krig.

Heldigvis var det umulig for hjemmets fryktløse vokter å komme i fysisk kontakt med de provoserende elementene utenfor gjerdet. Det skyldes to ting. For det første at var bundet til peisen med et 15 meter langt bånd og for det andre at eiendommens grenser var markert med gjerde og en smijernsport. Av historiske og familiære årsaker var den sorte porten utsmykket med teksten "Sancta Monica". I gull.

Velkommen inn i eventyrriket, liksom

"Øy! Er det du som er Monica?" ropte en kvapsete noen og 50-åring.

"Nope. Jeg er helgenen", svarte den solbrente.

Den dagen døde tre høner av latterkrampe.

mandag 3. juli 2017

Årsrapport

Birgitte Frisch - heretter omtalt som objektet - sitt så langt siste leveår, skal revideres. Objektet er 48 år på revisjonstidspunktet (i dag, 3. juli) og 49 år dagen etter (i morgen, 4. juli). Selv om det bare er 12 måneder siden siste revisjon, bemerker revisor at det kjennes ut som det har gått et helt liv - samtidig har revisors mentale balanse knapt nok hatt tid til å heles siden sist. Revisor har vært uforsiktig nok til å inngå en livslang revisjonsavtale med objektet, slike avtaler blir ellers bare gjort med djevelen. Tidligere dokumentasjon kan leses her.

Revisor forsøkte seg på en sammenlikning mellom objektet og djevelen, men resultatet av den sammenlikningen kan ikke offentliggjøres uten at revisor forplikter seg til å lage kvartalsrapporter i tillegg til årsrapporter, og det vil ingen - med unntak av objektet.


Objektet ifører seg gjerne gul vest for å synes ekstra godt

Interne forhold
Objektets subjekt (aka objektets ektefelle) kunne vært innstilt til "Krigskorset med sverd" dersom denne medaljen hadde blitt gitt sivilister. Subjektet har opptil flere ganger utvist tapperhet, om ikke i strid, så i alle fall med fare for eget liv.

Eksempler
27. juli: "Du ser ut som en kokt reke - og da mener jeg ikke bare fargen."
6. november: "Du er egentlig bare en snakkende to do-liste!"
11. desember: "Jeg TROR jeg hadde merket om du var en robot."
25. mars: "Du er piken med svovel-fisene."
29. juni: "Du mangler bare en p på å være tapper, din taper."

Kanskje litt rød, men "reke"?

Objektets sexliv blir for første gang omtalt i år. Det er to grunner til det.
1) Det er et bevis på at objektets mål om å bli mindre åpen gikk til helvete.
2) Objektet har for første gang innsett sin raskt synkende markedsverdi.

Objektet ønsker å understreke at det er subjektets som må bære skylden for krisen i sengehalmen. Objektet har møysommelig dokumentert "hvert eneste slag i trynet" og ønsker å offentliggjøre listen over nederlag her.

Note: Revisor fraråder dette på det sterkeste.

Eksempel 1
Objektet setter seg forførerisk overskrevs på subjektets fang, og kjenner et par hender (som oppfattes søkende og imøtekommende) rundt midjen. Imidlertid bli stemningen raskt ødelagt da subjektet lurte på hvorfor objektet hadde knyttet joggebuksen så stramt rundt livet. Revisor har fått beskjed om å understreke at buksen ikke var knyttet og at subjektets replikk kunne ha ført til enorme psykiske problemer dersom objektet hadde hatt a) selvinnsikt eller b) en badevekt som virket.

What's not to like, liksom. Raggsokkene? Håret?

Eksempel 2
Objektets rygg trengte solkrem, og objektet sto halvnaken foran subjektet med et tydelig kroppsspråk. Objektet mente selv å likne en kjælen katt, men innser i ettertid at katten heller så ut som den skøyt rygg. Lydene fra subjektet var litt vanskelige å tolke, men objektet kom snart til at det var undertrykt fnising, og fnising er som kjent ikke kompatibelt med romantikk. Da subjektet sa "Hæ, hæ, ha, ha, ha, du ser ut som ringeren fra Notre Dame", og insisterte på å fortsette samtalen ved å utfordre objektet til å huske navnet på ringeren, forsto objektet at det ikke var noen risiko for at sengetøyet skulle få flekker av dårlig innsmurt solkrem, faktor 30.
Subjektet vil ikke fotograferes


Objektet ber om unnskyldning for å fotografere og maskere. Med rosa.

Kommunikasjon, måloppnåelse og åpenhet
Objektet har ikke endret seg vesentlig siden siste revisjon. Det er imidlertid en svak endring i det indre og en litt mer markant endring i det ytre. Revisor påpeker at det er positivt at endringer i det indre og i det ytre samsvarer, men at det hadde vært enda mer positivt hvis endringene hadde vært til det bedre.

Omtrent halvveis i revisjonsperioden varslet objektet at selvhjelpsbøker ville bli prioritert lesestoff, og at resultatet av objektets personlige utvikling ville ta en mer menneskevennlig vei. Men etter et par stikkprøver, avdekket revisjonen at objektet nok er litt i utakt med resten av landets selvhjelpspublikum, for bøkene objektet fremdeles insisterer på at skal revolusjonere objektets innstilling til omverdenen heter "Samlede tristesser i utvalg" og fordeler seg på utgivelsene Det er aldri for sent å gi opp (1993), Det er aldri for tidlig å angre (1994), Det er aldri umulig å mistrives (1995) og Det er aldri for grått til å være sant (1999).

På grunn av denne ... misforståtte litteraturlisten, er det nå enda mer krevende å kommunisere med objektet. Det har objektets ektefelle fått merke i stadig større grad. Ekteskapelige uoverensstemmelser blir ikke lenger avsluttet med krokodilletårer og/eller grove fornærmelser - objektet har utvidet sitt repertoar med replikker som kun egner seg hvis man sitter med en renneløkke om halsen.

"Det er de små tingene i liver som bidrar til å gjøre det meningsløst.", sier objektet, og hittil er det ingen som har orket å si noe til det.

Revisor anbefaler på det sterkeste at objektet slutter å lese det objektet tror er litteratur som styrker sinnets munterhet.

Objektets tiltro til andre objekter har blitt kraftig redusert de siste 12 måneder. Pussig nok har objektets tiltro til egen fortreffelighet økt omtrent tilsvarende.

Note: Det er absolutt ikke noe som støtter en slik utvikling. Absolutt ingen ting. Hilsen revisor.

Helse, miljø og sikkerhet
Objektet forurenser miljøet. Til tross for at objektet hadde sin første tur/retur-t-bane-tur til (og fra) jobben i mai, er den svære dieselbilen fremdeles det foretrukne fremkomstmiddelet. Objektet har muligens hatt skikkelig uflaks med sine kollektivtrafikk-opplevelser, men selv ikke et skjørt ødelagt av en uidentifisert væske sølt på et sete eller illeluktende menn, får objektet til å avstå fra fremtidig bruk av Ruters tjenester. Objektet har sverget på å bli mer tilpasset livet andre ser ut til å trives med. Det kan hende at det også - på sikt - innebærer en og annen tur i nærheten av et vilt tre.

Note: Revisor har en mistanke om at potensielle turer, enten i natur eller i tett kontakt med folk som har månedskort, er motivert av et ønske om å få tilbake matchvekten på 60 kilo, men det nekter objektet å kommentere. Så mye for den åpenheten.


Mulig årsak til vektøkning 1

Mulig årsak til vektøkning 2

Mulig årsak til vektøkning 3

Mulig årsak til vektøkning 4
Objektet er ikke trygt. Det kan bevises dersom noen får tak i objektets nabo, som ble nødt til å forholde seg til objektets nærvær en sen kveld etter at objektet hadde fått nok av naboens musikksmak. Objektet mener fremdeles at selvtekt er lov når det spilles panfløyte på 130 desibel etter midnatt. Revisor kan ikke revidere punktet om sikkerhet. Objektet insisterer på å få med at naboen virket sympatisk, og subjektet ønsker å benytte anledningen til å takke alle involverte for at de ikke gikk til a) anmeldelse eller b) angrep da objektet spaserte inn i leiligheten - kun iført en fillete kjole - og røsket ut alle ledninger som fantes. En detaljert beskrivelse av opptrinnet kan leses her.

Note: Begrepet "kun iført" er i denne sammenhengen helt presist. Det kunne muligens også bekreftes av de tilstedeværende ettersom den fillete kjolen også var svært gjennomsiktig. Revisor håper at ingen ble blinde eller mistet troen på livet.

Revisor kan heller ikke revidere punktet om helse, da objektet teknisk sett har en så lav verdi at selv ikke en pølseprodusent er interessert. Objektets legeme kan ikke engang doneres bort til forskning.

Note: Objektet har med andre ord null i markedsverdi - død som levende. Det er en nedgang fra i fjor, men i et sjeldent øyeblikk av oppstemthet fremholder objektet at det er fint, for da kan de ikke bli verre. Men det kan det selvsagt.

Objektet gjør imidlertid en sterk innsats for å endre sitt legeme til det bedre, selv om det så langt har vært opp til diverse medisinske spesialister å forbedre objektets fysiske tilstand. Revisor er positivt innstilt til at utviklingen går i retning av en mer aktiv holdning til egen helse.



Styrets beretning
Note: Ingen har sett snurten av et styre, og siden objektet i følge objektets mor "ikke kan styres av noen", er det antakelig like greit.

Revisors avsluttende beretning
Revisor ønsker å avkrefte ryktet objektet prøver å sette ut - nemlig at objektets trang til shopping har blitt redusert. Objektet har kanskje shoppet færre ganger, men i gjennomsnitt har hvert plagg kostet over 3500 kroner - og da trekker de 30 blondetrusene fra Victoria Secret snittet voldsomt ned ettersom de var på salg til fem for 30 dollar.

Objektet er et ødeland og kursen må snus kraftig hvis objektet ikke alene skal stå for mellom 1 og 2 prosent av verdens vei til undergang. Her insisterer objektet på at objektets innsats når det gjelder brutto nasjonalprodukt i samtlige av nasjonene som er besøkt de siste 12 måneder bør telle positivt på dommens dag, men revisor mener at 1) objektet faen døtte får holde seg unna å kommentere revisors avsluttende beretning og 2) de fleste vil foretrekke H2O og O2 fremfor BNP - med andre ord: Hva skal vi med stor nasjonal omsetning av varer og tjenester hvis vi har fucket opp vannet vi skal drikke og luften vi skal puste i.

Ringshaug, 3. juli 2017

torsdag 25. mai 2017

OBS! Må ikke klones

- For 280.000 kroner kan vi få klonet Whiskey, skal vi gjøre det?

Jeg kunne ikke se min mann da jeg la frem dette geniale forslaget, men jeg kunne se ham for meg da han svarte.

- Ikke faen!

Bikkja startet et høylydt innlegg i debatten. Han bjeffet seg hes på en innbilt fiende - antakelig bare for å vise at han var verdig et kloningsforsøk.

*

Jeg mente at ideen var for god til å avfeies, så jeg understreket at så vidt jeg kunne google meg til, hadde prisen på kloning gått ned fra 800.000 til under 300.000 på få år. Min kjære er finansanalytiker, og presumtivt tilhenger av gode tilbud. Visst nok har finansfolk og jeg en svært ulik oppfatning av hva som er et kupp.

Nobelprisen i økonomi er min så snart jeg får overbevist blårussen om at man ikke bare sparer penger på å kjøpe noe til redusert pris - man tjener penger. Kjøper du en kjole som er satt ned med 3.000 kroner, har du 3.000 kroner å bruke på noe annet.

Slik blir økonomien din en evighetsmaskin - du blir aldri blakk.

*

Det er i alle fall teorien bak, og ikke kom og fortell meg at andre finansielle teorier er et fnugg bedre. Her mener jeg finansverdenen har mer å bevise enn jeg har - det er tross alt ikke jeg som har kjørt diverse lands økonomier på ræva.

Dette er Ragnar Frisch, Nobelprisvinner i økonomi.
Disclaimer: Jeg er inngiftet i denne familien.


Min private, autoriserte finansanalytiker var fremdeles ikke klar til å tjene omtrent 500.000 (differansen mellom kloning i 2015 og kloning i dag).

- Tenk for et mareritt å ha to nervøse bikkjer pipende rundt her når vi ikke er hjemme!

- De hadde hatt selskap i hverandre.

Jeg var snart tom for gode argumenter. Uvanlig fort til å være meg.

- De hadde hatet hverandre!

*

Og det var da mitt psykologiske talent (finnes det en Nobelpris i avansert psykologi?) slo til.

- Sier du at du ikke hadde likt en kloning av deg selv?

- Hadde du?

Jeg begynte å tenke.

*

Mens jeg tenkte tok musikken fra naboen seg opp. Den irriterte meg, og klokken var over midnatt. Hva pokker får folk til å tro at det er greit å plage andre med støy midt i innsovningen?

Så jeg bestemte meg for å spørre dem.

- Vent her i tre minutter.

- Hva sa du? Hei! Hvor skal du?

Ett sekund etter - sånn omtrent - sto jeg barbeint foran naboens dør og ringte på.

Ingen svarte. Sånt liker jeg ikke. Har du ringeklokke, får du reagere når noen tar seg bryet med å ringe på.

Jeg dundret på døren.

Ingen reaksjon, men nå hadde min kjære fått med seg at hans kone hadde gått ut av leiligheten i noe de fleste ikke engang ville sovet i.

- Kom inn igjen. KOM INN IGJEN!

Han både hveste og ropte på samme tid. Jeg så imponert på ham før jeg trykket ned dørklinken og gikk inn. Festidiotene skulle jaggu være glade for at det bare var meg. Tenk om det var en gal øksemorder? Eller to bleke fyrer fra De Siste Dagers Hellige? Det siste hadde nok vært å foretrekke fremfor meg, men hvem holder oversikt over sånt, liksom.

*

Jeg må få lov til å si at leiligheten var ganske rotete. I alle fall i gangen. I stuen var det forholdsvis ryddig, derfor var det lett for meg å finne ledingene jeg planla å rive ut. Jeg rev ut fire ledinger og befridde en iPhone fra lidelsene det var å være koblet til 220 volt.

Musikken stoppet imidlertid ikke.

Jeg kom over en Mac, men akkurat i det jeg skulle til å finne volumknappen, kom det en fyr på omtrent to meter og spurte hva jeg gjorde.

Jeg snudde meg og så alvorlig på ham.

- Kjære gutten min.

Jeg holdt hendene på kinnene hans mens jeg så sørgmodig på ham.

- Er musikken for høy?

En skarping der, altså.

- Jeg har ringt på, jeg har banket på og jeg har vært så fortvilet. Du kan ikke holde på sånn, vet du. Kjære gutten min.

*

På dette tidspunktet hadde min kjære våget seg inn etter meg. Han oppførte seg som en sykepleier på et mentalsykehus. Ikke som i Gjøkeredet. Mer varsom.

Og plutselig var jeg tilbake i min egen sofa.

Men det var helt stille.

Eller det vil si: Det bråket ganske mye, men det var lyden av hjertet mitt og gnagingen fra en stemme i hodet som sa DU ER FAEN DØTTE MEG IKKE HELT FRISK.

Og det er jo selvinnsikt på sitt edleste.

Jeg noterte meg én positiv egenskap. Den var vanskelig å gå øye på, men det meste av verdi kommer i små mengder. Hvis ikke hadde det ikke vært så verdifullt.

*

Med selvinnsikten kom angeren for fullt. Jeg skulle nok ønsket at jeg hadde løst dette på en annen måte, men nå gjaldt det å se fremover. Det kommer ikke noe godt ut av å synes synd på selg selv. Heller ikke på naboen, for den saks skyld.

I morgen skal jeg derfor - helt stille og forsiktig - sette min siste, dyrekjøpte pose med fløtekarameller utenfor døren deres. Jeg vurderer til og med å skrive et kort, men et sted går grensen for selvinkriminering.

Jeg skal ikke late som jeg gjør dette av edle grunner. Etter å ha spist tre poser karameller (til 20 dollar stykke!) er jeg i ferd med å bli både kvalm og feit. Men sånn jeg ser det, blir jo ikke unnskyldningen mindre verdt bare fordi jeg også har en fordel av den.

Noen vil antakelig mene at en egoist som meg ikke bør klones, og det er greit for meg. Jeg ville antakelig ikke likt å ha meg som nabo, jeg heller.

mandag 22. mai 2017

Give me the streets of Manhattan

Selv om et møte er ferdig, er det ikke over. Det vet de fleste som omgir seg med hyggelige mennesker. Lengden på denne etter-møtet-er-ferdig-tiden er proporsjonal med hvor hyggelige menneskene er, hvor lenge det er siden de har møtt hverandre og hvor lenge det er til de ses igjen.

Mitt møte var med kjempehyggelige mennesker - og her vil jeg spesielt nevne Mette O'Connor og Ernst Rune Egelid - det var lenge siden vi hadde sett dem og det kan bli en stund til vi ser dem igjen siden de bor og jobber i New York og vi andre bor og jobber i Oslo-området.

Derfor skulle det snakkes litt om livet, verden og fremtiden. Klemmer skulle også deles ut.

*

Jeg hadde en frisørtime som var booket en hel time etter at møtet skulle ha vært over. De særdeles kvalifiserte vurderingene om livet både profesjonelt og privat, hadde pågått en halvtime da jeg kjente at panikken for å miste en time hos den hotteste (i følge min sønn, trendsetteren) frisøren i New York var større enn redselen for å være den som ødela en fin etter-møtet-er-ferdig-stemning.

- Jeg blir nødt til å løpe, jeg har en frisørtime om 30 minutter, sa jeg.

De fem andre menneskene i rommet så kritisk ned på skoene mine. Vi hadde gått fra møtet til møte hele dagen, og jeg hadde dannet baktroppen siden jeg som vanlig har elendig smak i sko. De er pene å se på, men ikke egnet til å gå fort med. Noen er ikke engang egnet til å gå med.

- Du løpe? Med de skoene? 

Jeg avbrøt resten av kritikken jeg visste ville komme med å dele ut klemmer.

Og så gikk jeg så fort gnagsåret på venstre fot lot meg.

*

Jeg hadde allerede hatt en fantastisk dag i New York. Den startet med havregrøt på Pret A Manger, siden jeg var blitt advart om at hotellfrokosten var full av gluten og andre tvilsomme ingredienser, og hadde altså fortsatt med møter jeg ble litt smartere av. Mer kan man ikke forlange med mindre man har ambisjoner om å mette alle sultne og behandle alle syke. Jeg tenker at det får være en plan på sikt.

Prada-hæler ble byttet ut med joggesko og plaster, og jeg løp åtte kvartaler i 30 graders varme og ramlet svett inn på Bumble og Bumble. New Yorks kuleste frisørsalong.

*

Denne frisørsalongen har fri bar. Jeg ville bare ha vann, men det måtte en diskusjon til for å få damen som tok meg imot og viste meg til biblioteket ("Please wait in our library") til å forstå at jeg verken ville ha vin, øl eller en drink.

Sånt får meg mistenksom. Prøver de å drikke kundene fra vurderingsevnen sin? Vet de hva de driver med her?

Det visste de. Damen som tok meg imot introduserte meg til frisøren min som introduserte meg til damen som skulle vaske håret mitt. Og som skulle massere meg, viste det seg. Hodet, nakken, skuldrene og ryggen. Hun fulgte meg til den delen av salongen som ble regjert av frisørene.

*

Det er aldri en fest å se seg selv i speilet mens man blir klippet, men her hadde de gjort en innsats for å minimere skadene på kundenes selvbilder. De hadde lyssatt speilene slik at eventuelle selfier ble så vellykket som mulig - det sier jo ikke mye, men alt hjelper når du sitter der med våte tjafser klistret inntil ansiktet.

Snakker om å henge med i tiden

- Look! 

Frisøren viste meg en håndfull slitte tupper som heldigvis ikke lenger hadde noe med meg å gjøre.

- Good riddance! Jeg grøsset og ba ham gjøre det han måtte.

- Cool?
- Yes, of course, madame.


Litt fattigere, men med nyfønet hår med maks volum gikk jeg ut i den varme, fuktige New York-luften. Det tok vel omtrent ett minutt før håret mitt var like flatt som da det var nyvasket.

Selfielysets sorte magi


Jeg hadde tre mål for min alene-ettermiddag i New York.

1) Jeg skulle klippe meg.
2) Jeg skulle spise meg stappmett på restauranten Senza Gluten.
3) Jeg skulle kjøpe karameller på hotellet vi bodde på sist vi var her.

*

Nyklippet og svett kapret jeg en taxi, og etter 40 minutter sto maten på bordet. Jeg kunne klart det raskere hvis jeg hadde vært litt mer oppmerksom da servitøren spurte hva slags saus jeg ville ha.

- Hva kan jeg velge mellom?
- Du kan få ostesaus med sopp eller tomatsaus.
- Hva var det første?
- Ostesaus.
- Hva var det siste?
- Tomatsaus.
- Hva var det andre?
- Vi har bare to.
- Men du sa noe om sopp?
- Ja, ostesaus. Med sopp.
- Så hva sa du først igjen?
- Ostesaus.
- Med sopp.
- Ja.
- Og den siste?
- Tomat.
- Jeg tar den med sopp.
- Og ost?
- Kan jeg få sopp uten ost?
- Nei.
- Hva med ost uten sopp?
- Nei.
- Da tar jeg den.
- Med ost?
- Ja, og sopp.

Glutenfri gnocchi med sopp. Og ost.


Jeg spiste opp desserten min også, og da var jeg så mett at jeg bestemte meg for å forbrenne noen av kaloriene ved å gå til hotellet med karamellene.

Glutenfri tiramisu. Med plante.


Det var nok ikke den smarteste ideen jeg har hatt, men jeg har hatt så mange elendige ideer, at det ikke sier så mye.

*

Den glutenfrie oasen ligger Lower Manhattan. Hotellet med karamellene ligger Midtown Manhattan. En tjuvtitt på kartet før jeg startet, viste en enkel rute. Rett frem på 6. avenue og så til høyre når jeg kom til 38. street.

Easy peasy.

Det skulle tatt en halvtimes tid


Manhattan er diger. Særlig hvis man går i ring. Noe jeg må ha gjort, for etter en time var jeg like langt unna signalbygget jeg hadde pekt meg ut som jeg var da jeg startet. Jeg så det bare fra en annen side.

Signalbygg. Jeg har sett det fra flere sider.


Det begynt å bli mørkt. Uteliggerne begynte å re opp sengene sine. Søppelsekker ble slengt ut på fortauene. Jeg nektet å konsultere Google Maps. Og jeg skulle søren ikke ta taxi. 

Alle bilene jeg så, sto stille uansett, og de fleste tutet iltert, så en taxi hadde ikke fått meg fortere frem, men den hadde nok fått meg i riktig retning.

Siden jeg hadde motvind på hele turen, antok jeg at jeg gikk i samme retning hele tiden. Så vidt jeg husker, er det et gammelt jungelord. Eller speidertriks. Eller ikke. Sannsynligvis ikke. Særlig ikke når man går rundt i en by der vinden vender kappen etter skyskraperne. 

Plutselig så jeg vann. Jeg hadde gått rett vest i stedet for nord. Og etter denne pinlige oppdagelsen, ble jeg så forvirret at jeg må ha gått sørover.

Jeg har jo hørt en del historier om New York. Antakelig er historiene overdrevne og dramatiserte, men jeg var forberedt på det meste. Jeg gikk forbi gjenger med menn og tenkte at de sikkert ville rope noe kjønnsdiskriminerende, og jeg gikk inn og ut av mørke gater der jeg hele tiden vurderte om jeg skulle løpe, slå eller bare gi fra meg smykker og veske hvis jeg ble ranet.

Det var ikke en kjeft som brydde seg om meg. Antakelig likner jeg for mye på min mor. En gang gikk hun forbi en tigger som i stedet for å spørre etter en ti'er sa "Deg tør jeg ikke spørre engang".

*

Når man tror at nord er sør, og når man ikke er helt sikker på hva som er høyre og venstre, blir det vanskelig å finne frem. Jeg gikk meg vill. Det er den korte historien.

Den lange historien er at jeg mistet en hel avenue, men den skal du slippe å høre.

Jeg nektet å konsultere kartet, nektet å ta en taxi og nektet å innse min egen begrensning. Lenge.

Når jeg prøver å rekonstruere hvor jeg gikk, ser jeg at jeg minst har gått i ring to ganger. Jeg var sliten, tørst og lei, og jammen begynte jeg ikke å bli litt sulten også. Heldigvis kan mennesker leve lenge uten mat hvis de bare får drikke. Jeg hadde en følelse av at jeg nærmet meg dehydrering i ekspressfart.

*

Rett før jeg holdt på å dø av tørst, fant jeg heldigvis en nattåpen butikk. Omtrent en kilometer sør for restauranten jeg var på. Etter mine beregninger skulle jeg vært i motsatt ende og snart på hotellet med karamellene for to timer siden.

Jeg røsket en flaske juice ned fra butikkhyllen. Jeg visste at det bare var sekunder igjen før jeg kunne åpne flasken og helle leskende dråper ned i de innskrumpede svelget mitt. Først måtte jeg bare betale.

- Du kan bruke den selvbetjente kassen.

En 200 kilos butikkansatt pekte på et teknologisk helvete.

- Nei! Det går alltid på trynet.

Han så på meg som jeg var et trassent barn. Det var jeg ikke. Jeg var en tørst og trassen voksen.

- Jeg er tørst!

- Put your card in here.

- Jeg skal faen meg vise deg hvor jeg skal stikke ...

Men før jeg fikk frem resten av fornærmelsen begynte jeg å hoste. Det var alle tørrhosters mor og far og samtlige besteforeldre. Jeg hostet til tårene rant, og det kan ha sett litt rart ut da jeg prøvde å slikke dem i meg.

- You need to pay before you open this.

- JEG PRØVER!

- Everybody else find this simple.

- Alle andre kan drite og dra!

- This too shall pass.

Hosten tiltok, men tårene hadde stanset. Jeg konkluderte med at jeg var uttørket og at jeg uansett skulle dø. Men ville jeg bli husket som hun som åpent en juice før hun betalte?

Det kom et pip fra guden over betalingsterminaler og jeg var fri til å gå. Jeg var så tørst at jeg svelget stoltheten og kapret en drosje der Bhupinder Singh satt bak rattet.

- Host. Marriott - host - on - host - 48th - host - east. Please. Host.

Jeg gjentok det til mister Singh tråkket på gassen og ga egentlig faen i hvor han kjørte meg. Jeg måtte få åpnet den jævla juicen!

En ny hostekule.

Ti nye hostekuler.

*

Jeg kom til å dø av tørst. Jeg var glad undertøyet mitt var pent. Det kunne jo hende obdusenten var en kjekkas.

Det eneste som manglet nå, var at jeg sølte juice i Bhupinders bil. Derfor holdt jeg juicen høyt, skrudde forsiktig av korken .... og spratt tyve centimeter rett opp fordi New Yorks samferdselsbyråd er gjerrige på vedlikeholdsbudsjettet.

Jeg sølte ikke i bilen hans. For den søte, seige, oransje guffa - full av fruktkjøtt - havnet i håret mitt.

Jeg hostet mens driten rant. Jeg hostet til jeg brakk meg, og så ....

FIKK JEG KINK I TUNGEN!

- How are you back there?

Jeg svarte ikke. Jeg var for opptatt med å slikke i meg blandingen av appelsinsaft og tårer.