Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 25. november 2017

Hva min mann får til jul

Det er enkelt å finne på julegaver til min mann. Det vanskelige er å få ham til å forstå at han ønsker seg det jeg kommer til å gi ham.

Han er mannen som mener han har alt. I alle fall nå - etter at han kjøpte seg en Corvette i sommer. Det han ikke har, definerer han som "ting jeg ikke trenger". Vi to ser svært forskjellig på verden. Jeg fornyer (forlenger) ønskelisten min hver gang jeg har sett gjennom Instagram-feeden min, han har ikke hatt en ønskeliste så lenge jeg har kjent ham. Hvis man da ser bort fra bilene han har siklet på - og kjøpt.

Denne julen kommer han kanskje til å få sokker, vinterfrakk, skjorter, PT-timer, verktøy, nye sko og/eller nye briller.

*

Én gang i året får jeg ham til å kaste alle sokkene sine. Det skjer omtrent seks måneder etter at jeg har bedt ham om det første gang. Jeg har ikke mange oppgaver i heimen, men de jeg har, gjør jeg veldig mye ut av. Som for eksempel bretting av sokkene hans.

Sokker fra Dressmann. Juhu!

Brettingen går veldig fint i et par måneder etter utskiftingen av sokkegarderoben, for da er alle sokkene like sorte. Etter hver vask begynner de imidlertid å bli gråere i et svært ulikt tempo, og uten sterkt sollys, er det umulig å se hvilke to sokker som er mest like.

- Hva ønsker du deg til jul? spurte jeg en kveld.

Som vanlig svarte han at han har alt han trenger, og det endte med at jeg ble sittende å liste opp alle mine ønsker.

*

Kvelden etter hadde jeg en strategi.

- Ønsker du deg nye sko? spurte jeg.

Det var noe av det dummeste han hadde hørt, for hvorfor skulle han ønske seg sko når han faktisk hadde sko?

Responsen hans var så idiotisk at jeg ble helt stum. Som kjent er det ingen grenser for hvor mange sko man kan ha, og heller ikke for hvor mange sko man trenger. Heldigvis.

*

Ny kveld, ny plan.

- Hva med en skjorte? Det trenger du vel? spurte jeg, for regelen for sko, gjelder også for klær. Det er ingen ting som heter "jeg har, derfor trenger jeg ikke".

Han gikk med på at han kanskje kunne motta en hvit skjorte, for den han hadde begynte å bli litt sliten - særlig under armene.

Vi kom opp i en diskusjon om det het "under armene" eller "under ermene", men jeg hadde i det minste fått ett ønske ut av ham.

*

Kvelden etter sa han selv at han ønsket seg en ekstra kul utgave av en Leatherman, men det synes jeg var et så teit ønske at jeg ba ham kjøpe det til seg selv.

*

- Hva med PT-timer? spurte jeg en kveld rett før vi skulle legge oss.

- Kanskje vi skulle begynne å trene litt styrke sammen? foreslo han, og da ble jeg ganske sur, for hvorfor mente han at jeg trenger det, liksom? Jeg var sur helt til jeg forsto at spørsmålet mitt til ham var minst lik fornærmende, men da jeg skulle si unnskyld hadde han sovnet, så jeg antar han ikke tok det like ille opp som jeg gjorde.

*

- Vinterfrakk? spurte jeg.

Han fnyste og gadd ikke engang å se opp fra Kindelen sin. Jeg vet hva han hadde sagt hvis han hadde ofret meg noen ord: "Jeg har frakk. Du kjøpte en forferdelig dyr frakk til meg for et par år siden."

Han er finansanalytiker, og jeg mistenker at han har en egen formel i excel bare for å nedskrive klær jeg kjøper til ham. Frakken jeg kjøpte var en vårfrakk, men sånne detaljer er helt bortkastet, mener han.

*

Dagen etter gikk jeg inn i noe som ble til over en ukes langt migreneanfall. Jeg skylder ikke på ham, altså. Så frustrerende er han ikke.

I dag løsnet skallebanken, og jeg subbet forbi ham i joggebukse og en formløs genser. Huden min er så gusten at jeg ser ut som alt håp er ute, og håret mitt er så fett at det gjør vondt i hodebunnen. Jeg planla å fortsette spørreleken vår da han så på meg og sa "Så pen du er!".

Det blir ikke nye briller på ham til jul.

lørdag 18. november 2017

Oss mot idiotene

Hvis jeg vil, kan jeg komme på situasjoner der menn har behandlet meg dårlig fordi de er menn og jeg er kvinne. Jeg kan også liste opp en del ganger der menn har latt meg få vite at noe jeg har på meg eller noe jeg gjør har fått dem til å merke at de får en intens lyst til å formere seg.

Heldigvis har jeg aldri trengt å bearbeide slike opplevelser utover at jeg enten har fortalt alle som gadd å høre på hvilket kryp som trodde at han i kraft av et Y-kromosom var meg overlegen eller hva slags dust han med den ustyrlige kjønnsdriften er.

*

Jeg vet at jeg er kjempeheldig.

Både kvinner og menn har båret meg og de aller fleste rundt meg frem på gullstol. Vi har et samfunn der mennesker uavhengig av kjønn, rase eller seksualitet har like rettigheter.

Med andre ord har vi det rammeverket som skal til for at vi uforstyrret kan konsentrere oss om å bygge en verden for de som kommer etter oss som er enda litt bedre enn den vi har nå. For det må vel være hele poenget med at vi er her?

Selv om rammeverket er på plass (og nå sier jeg ikke at alt er perfekt, men jaggu kunne vi hatt det verre) finnes det idioter som trenger å tråkke på andre for å føle seg bedre. Noen av dem bryter loven og noen av dem er bare drittsekker som er veldig dårlig oppdratt. Jeg unnskylder ingen av dem.

*

Hvis man leser avisene i dag, kan det virke som samtlige av disse idiotene er menn. Det er ikke nødvendigvis tilfellet, men kampanjen som kalles metoo har avdekket at svært mange menn har fått slippe unna med både overgrep og dårlig oppførsel veldig lenge.


Jeg heier på at det ryddes opp i ukultur, og jeg heier veldig på at skam knyttet til overgrep går fra offer til gjerningsmann. Det skal faen ikke være greit å utnytte posisjonen sin enten den er i kraft av stilling eller kjønn.

*

I kampens hete er det lett å bli blindet av blodtåka. Når verdens oppmerksomhet rettes mot menn som har misbrukt makten sin, kan det skje at vi glemmer at de fleste menn verken misbruker makten eller andre mennesker og at vi trenger både kvinner og menn hvis vi skal oppnå målet om å gjøre verden til et bedre sted.

Det er ikke kvinner mot menn, det er kvinner og menn mot idiotene.

*

Så la oss ikke synke ned på idiotenes nivå. La oss ikke glemme verdigheten vår. "When they go low, we go high", remember?

Vi skal ikke navngi dem som blir anklaget for overgrep eller ukultur. Det betyr nemlig at vi dømmer dem før rettssystemet har avgjort om de er skyldige. Det er ikke opp til deg eller meg å dømme noen, og det skal både du og jeg være veldig glade for.

Maktfordelingsprinsippet vårt samfunn er tuftet på er ikke helt tilfeldig valgt, og selv om det ikke er vanskelig å peke på at systemet vårt ikke er fullkomment, har det så langt ikke vist seg at det er bedre alternativer.



Både lovene våre og systemet som håndhever lovene er valgt av oss gjennom stemmeseddelen vår. Stemte du ikke, sier du? Så dumt! For det er den sjansen du har til å forme samfunnet slik du vil ha det. Tenk på det neste gang det er valg.

Demokratiet vårt er det helligste jeg vet. Alle ska ha like stor mulighet til å påvirke og forme samfunnet. Men det forutsetter opplyste, frie mennesker.

Alt som truer frihet og tilgang på kunnskap er med andre ord dødssynd i min verden. Og hvis du misbruker makten din enten til å juge eller til å true, så kommer jeg og tar deg.

mandag 13. november 2017

My precious

- Er det noen som har begynt å tenke på julegaver? spurte en kollega.

Jeg sa at jeg ønsker meg en ring før jeg forsto at hun var opptatt av hva hun skulle gi til andre og ikke hva hun skulle få selv. Folk er så anstrengt omtenksomme nå før jul.

*

Med slike svar, blir jeg lett misforstått. Jeg skjønner det. Jeg blir oppfattet som en som er egoistisk, bortskjemt og snobbete. Men det er like langt fra sannheten som at … at …

Ok. Jeg fant ikke en god sammenlikning her, men ikke ta det som et bevis på at jeg er en grunn tulling. For jeg er like lite grunn som … som …

Argh!

*

Jeg vil slå et slag for friheten til å ønske seg hva man vil. Vi kan ikke ha det sånn at det er greit å ønske seg fred i verden, men at det ikke er innafor å ønske seg en bil. Eller en ring. Selv om man både kan få en fin bil og fred enkelte steder i verden for det ringen koster.

Vi har ulik øyenfarge og jeg har bedre tenner, men inni er vi like.

Nei. Hvis du vil ha en ring, en bil eller et helt fredskorps, er det helt ok.

En helt annen ting er hvis folk begynner å snakke om det de tenker – det er ikke alltid ok. Norges lover og folkeskikk er en fin begrensning når du får det for deg at du skal ytre deg. Hvis du dessuten er en som forsvarer gørra som kommer ut av kjeften din med at du bare «sier det som det er», minner jeg deg om at du er én av omtrent syv milliarder mennesker på denne planeten, og det at du skulle være den som sitter med sannheten faktisk er så usannsynlig at du umiddelbart kan se bort fra det.

(PS Hvis du er en sånn som sier at du snakker rett fra levra, håper jeg du vet at levra lager galle. Sist gang du hadde nærkontakt med din egen galle, var antakelig sist gang du kastet opp.)

*

Nå roter jeg meg helt bort. Planen var å bortforklare at jeg nok er i overkant materialistisk anlagt, men jeg ser at det kan bli en umulig oppgave. Det vil si: Det var den offisielle planen. Den egentlige planen var å fortelle min mann hva jeg ønsker meg. Til jul. Til 20 års bryllupsdag. Til 50-årsdagen. Til 70-årsdagen. Eller som en samlegave til alle de nevnte anledningene. (Jeg tar den gjerne på forskudd, for øvrig, jeg skal ikke være vanskelig.)

*

Det eneste som slår mine ønskeliste-ferdigheter, er min evne til å ha alternative ønskelister. 

Jeg forstår jo at det finnes begrensinger – for eksempel økonomiske – selv når det er tid for julegavekjøp til verdens beste kone, men jeg forstår ikke at man ikke kan nekte den samme kona å få oppfylt ønskeliste nummer to. Plan B, så å si.

*

Min alternative ønskeliste inneholder kun ett punkt: Rydde i kjellerbodene.

Og dette er mitt beste forsvar når jeg blir møtt med anklager om at jeg er en grunn, materialistisk, bortskjemt, snobbete og/eller egoistisk kjerring: Alt jeg ønsker er å gjøre verden til et bedre sted! 

At jeg begynner med kjellerbodene, må jo være greit. Alle må begynne et sted, og hvorfor ikke starte med det stedet jeg er sikker på at inneholder en masse jeg kan resirkulere, gi bort, selge eller gjenbruke?

*

Hvis du er så gløgg som jeg tror, lurer du nok på hvorfor jeg ikke bare setter i gang med ryddingen selv. Og det kunne jeg selvsagt gjort, men det ville i så fall fått konsekvenser. For med et mulig unntak av sommerdekkene til den ene bilen, er det ikke en ting jeg ville savnet. Jeg ville kastet alt.

For det eneste jeg trenger er nemlig den ringen.

Jeg besøker den jevnlig. Den bor hos gullsmed David Andersen.

lørdag 14. oktober 2017

Livsklemma og Wonder Woman

Har du lagt merke til alle de velmente rådene du får i løpet av en dag?

Du skal spise sunt ... og du skal kose deg. 
Du skal trene ... og du skal ikke stresse.
Du skal spare penger ... og du skal unne deg den sofaen eller den jordomseilingen.

Fordi livet er så langt ... og fordi livet er så kort.

Du bør ha PT, spise vitaminer og drikke renset vann, operere deg stram både her og der og fylle fett fra rumpa inn i de innsunkne kinnene dine, meditere, klemme et tre, gi faen, gi penger, tjene penger, fortjene ros, si det som det er, holde kjeft og få frisk luft.

Svelges hele. Med vann.

Målet er å bli så gammel som mulig, mens du ser så ung ut som mulig. Hvis du dør som 100-åring mens du løper halvmaraton og ambulansepersonellet roper "Vi har en 30-åring med hjertestans her!", har du vunnet. 

Men hvis kroppen din er så full av plast og kjemikalier at liket må behandles som spesialavfall, har du tapt - i alle fall har du påført slektningene dine en ekstraregning.

Velkommen til livsklemma.


*

Noen ganger blir jeg så sliten av alle valgene jeg må ta, at jeg dumper ned på sofaen og bare så vidt orker å løfte fjernkontrollen. Hodet mitt sprenges nesten av å tenke på om jeg kjøpte den riktige hudkremen, om jeg burde løpt en tur, om jeg ødelegger jorden helt på egenhånd hvis jeg tar bilen til jobben og om jeg kanskje kommer til å krepere fordi jeg valgte den vanlige, plastpakkede paprikaen fremfor den økologiske, kortreiste.

Kanskje kommer det en reklame som får meg til å tenke på penger, og da begynner jeg å bekymre meg for krasj i boligmarkedet, for oljefondet og for pensjonssparingen jeg ikke har. 

*

Sist torsdag var jeg så trøtt da jeg ramlet ned foran TV at jeg ikke engang orket å bytte kanal. Jeg ble sittende å se på et program om aldring. Ikke akkurat en støtte til sinnets ro for en som er en så pass stor bidragsyter til skjønnhetsindustrien som jeg er.

Kort oppsummert, fant jeg ut at 
1) Alderdommen er ikke til å unngå med mindre man dør tidlig.
2) Hvis man har hvit hud, er man dømt til å bli rynkete - asiater og de som er enda mørkere i huden kan være glatte som implantat-rumper hele livet.
3) Man kan bli fotomodell etter fylte 80 - det har i alle fall skjedd i ett tilfelle.
4) Etter man er 50 begynner ørene og nesa å vokse, og det er tyngdekraften som har skylden.

Det siste tok jeg tungt. Ørene mine har hatt Dumbo-størrelse siden jeg ble født. Moren min har aldri nevnt det, men jeg ser at ørene mine kan ha bidratt til ett og annet traume i barseltiden. "For et NYDELIG barn! Fremtidens kirurgi vil sikkert kunne gjøre noe med de ... kremt ... ørene", tipper jeg venninnene hennes sa, mens min mor trakk ullteppet rundt hodet mitt. Trist at jeg er født 4. juli, og at det ikke var behov for en diger lue. 

Birgitte, fem måneder. Ørene rekker fra øyenbrynet til kjevebenet. 

"Ta på deg disse lekre øredobbene", sa de.
Her har jeg akkurat innsett at de fikk ørene mine til å virke ENDA større.

Programmet om oldinger ga ingen råd. Her var det harde fakta som ble servert i en slags populærvitenskapelig ramme. Jeg måtte trekke konklusjonen selv.

Og det gjorde jeg.

Jeg la meg ned på sofaen mens jeg gratulerte meg selv med å ha lurt tyngdekraften til å dra ørene mine i en annen retning enn ned mot skuldrene. Små seiere er også seiere, og jeg feiret med å se Wonder Woman.

Karma kan ha styrt film-valget mitt, for antakelig mente karma at jeg var blitt litt for høy på min egen genialitet. Hvorfor skulle jeg ellers få gnidd inn at en av verdens vakreste kvinner og jeg er i hver vår ende av skalaen (blant annet) når de gjelder størrelse på ørene?

Gal Gadot som seg selv


Gal Gadot som Wonder Woman


fredag 15. september 2017

Gullfisken i mitt hode

Legens ansikt var uklart. Hun liknet en av englene som søndagsskolelærerne plasserte rundt Jesus på flanellografen. Jeg ble mer og mer sikker på at det var en glorie hun hadde rundt hodet, men så har jeg også alltid vært en sånn som tror at det er fasiten som er feil når den ikke stemte med det jeg hadde funnet ut.

Hun hadde ikke glorie, hun var ikke engel, men hun var en svært bekymret lege.

- Så her er du, på valgdagen og alt, sa hun vennlig.

- Jeg er bare litt svimmel, jeg blir snart bra, og jeg har forhåndsstemt, sa jeg og glippet med øynene. Lyset var plagsomt sterkt.

- Ok, beskriv følelsen for meg, da, sa hun.

*

Her er et råd: Hvis du ikke er 100 prosent sikker på at hjernen er koblet til snakketøyet, så ikke beskriv hvordan du føler deg når du sitter foran en lege.

Nå må du ikke misforstå - du skal alltid være ærlig med legen din - men hvis du er som meg, og har et litt for rikt indre liv, er det ikke lurt å gjøre legen usikker på om han eller hun skal sende deg til nevrologisk avdeling eller til lukket avdeling.

*

- Det skvalper i hodet når jeg beveger det, begynte jeg. - Det er akkurat som det er en forsinkelse: Det som er inni hodet trenger liksom litt tid på å komme seg av gårde til der resten er. Tenk deg at du flytter en bolle med vann. Du må gjøre det forsiktig og la vannet følge med i sitt eget tempo, og når du skal sette fra deg vannbollen, må du bremse langsomt ned ellers skvalper det over. Sannsynligvis har vi å gjøre med flere fysiske lover, men én av dem er "det som er i bevegelse, vil være i bevegelse". Skjønner?

Jeg åpnet øynene så vidt for å sjekke at hun forsto meg. Men glorien, det litt uklare lyset hun omga seg med, gjorde det umulig å tolke uttrykket hennes.

- Det er akkurat som å ha en gullfiskbolle inni hodet, bablet jeg. - Ikke bare det, men jeg synes faktisk at jeg kan kjenne gullfisken som svømmer rundt og rundt og rundt og rundt og rundt .... Hei! Nå nappet den litt i øyeeplet mitt. Innenfra! Herregud, tror du gullfisk spiser menneskeøyne?

På dette tidspunktet var jeg så svimmel at jeg gratulerte meg selv med å ikke falle ned fra stolen. Beskrivelsen av gullfiskens liv inni hodet mitt bidro definitivt til at svimmelheten tiltok.

Jeg begynte å tenke på om det å ha en gullfisk i hodet på noen måte kunne påvirke hukommelsen - at jeg kunne bli smittet av gullfiskens korte korttidsminne - men så husket jeg at det bare er tull at gullfisker opplever verden på nytt etter bare én runde i bollen. Jeg ble litt lettet.

- Jo, også én ting til, sa jeg.

Legen sa ikke noe. Jeg antok at hun noterte.

- Du vet sånne oransje-røde gummi-sugekopp-greier med treskaft som man brukte når sluket var tett? Tenk deg at jeg har én sånn over hvert øre. Trykket de lager, er skikkelig plagsomt. Det er akkurat som jeg er under vann.


- Og det kan jo stemme med den gullfisken, la jeg til.

*

Legen tok en telefon, og de neste timene er litt uklare for meg. Jeg husker at jeg lå i en seng på Ullevål, og at det var en evig strøm av hyggelige folk i klær som kan vaskes på 95 grader som insisterte på at jeg skulle håndhilse.

- Hei, jeg er Trygve, sa han som ga meg mitt helt personlig tilpassede plastarmbånd.

- Hei, jeg heter Audun, sa han som la inn en plastslange i armen min "til kontrastvæske og smertestillende".

- Hei, jeg heter Siv, sa hun som tok blodprøver av meg.

- Hei, Knut Arild her. Jeg kan følge deg på do hvis du vil.

- Hei, hvis du trenger noe, er det bare å dra i snoren, så kommer jeg, sa Trine.

- Jonas her, jeg skal kjøre deg til CT.

- Vi fant ingen ting på CT'en av hodet ditt, sa dr. Erna. - I alle fall ikke noe som ikke skal være der, la hun til.

Jeg må si jeg satte stor pris på den presiseringen.

- Du har et godt hjerte, sa Bjørnar, men da jeg spurte om han kunne signere på det, ble han feig og sa at det selvsagt bare var resultatene av EKG som var gode, og at det ikke sa noe om hvordan jeg var som menneske.

Rasmus stakk hodet inn og sa "Så trist at du ligger her i stedet for å stemme!". Men da jeg sa at jeg alltid forhåndsstemmer NETTOPP på grunn av uforutsette omstendigheter som dette, virket det som han ble litt snurt. Jeg avskrev ham som litt rar.

*

Jeg fikk rom og seng, og etter noen timer gikk svimmelheten over til en hei dundrende skallebank. Jeg dro i snoren, og inn kom en som kunne vært Trine. Eller Jonas.

- Jeg vil hjem, informerte jeg.

- Da må jeg snakke med legen, og hun kommer til å be meg om å overtale deg til å bli, sa Trine-Jonas.

Forslaget mitt om at vi kunne kutte minst et ledd i den beslutningsprosessen, gikk gjennom, men før noen ville hjelpe meg med å få ut plastslangen i armen, måtte jeg undertegne på at jeg "mot legens anbefaling" skrev meg ut på eget ansvar.


- Det eneste jeg trenger er en taxi og utgangsdøren, sa jeg og takket for forpleiningen som besto av to paracet og ett glass vann.

*

Jeg kledde på meg mens jeg lengtet etter mitt eget mørke, kalde soverom. Gullfisken hadde blitt til en liten gnom som febrilsk prøvde å bryte seg ut av hodet mitt med en overdimensjonert slegge. "Stygt kledd er du også, din jævla dverg!" mumlet jeg mellom sammenbitte tenner. Trine-Jonas snudde seg forskrekket. "Jeg mente ikke å si dverg! Jeg mente kortvokst!" sa jeg. Det så ikke ut til å hjelpe.

Mens noen bestilte en taxi, satt jeg ytterst på sengekanten (som for å bevise at jeg ikke hadde noe i den sengen å gjøre) med håndvesken på fanget mens jeg myste mistroisk på alle som gikk forbi.

Bjørnar kom inn. "Er du Frisk?"

Jeg sa at jo, da. Jeg var i alle fall ikke syk nok til å oppta en sykehusplass sånn på en helt vanlig mandag. Bjørnar gransket meg opp og ned. "Det er bestilt en taxi til Birgitte Frisk. Er det deg? Taxi-sjåføren er her for å hente deg", sa han.

- Du hadde ikke tysk på skolen, du, fniste jeg. - Det er Frisch. Med schhhhhh-lyd.

*

Det er alltid like morsomt når folk i hvite frakker kaller meg Frisk i stedet for Frisch. Ok, nesten alltid like morsomt.

Bjørnar var på vei til å ringe noen som kunne autorisere elektrosjokk, men han valgte heldigvis å slippe meg ut. Papirarbeidet skremte ham, tippet jeg.

*

Den eldre pakistanske taxisjåføren ventet på meg mens jeg sjanglet mot heisen. Han sørget for at døren var forsvarlig lukket og for at setebeltet var trygt festet, før han varsomt kjørte meg hjem. En tur på omtrent syv minutter.

Dette var en mann som hadde tatt vare på nyutskrevne kjerringer før! Han slo radioen over på rolig klassisk musikk, dempet lyden og sjekket tilstanden min for hver hundre meter. Han kjørte så pent at selv min gamle kjørelærer, tyske Eggerdink, hadde vært fornøyd.

- Trenger du kvittering? spurte han med lav, behagelig røst.

Jeg takket nei så pent jeg kunne, sa takk for meg og fikk et strålende "God forbedring!" tilbake. Man kan jo bli frisk av mindre.

fredag 8. september 2017

Birgitte 2.0

Det er på tide å bli et bedre menneske. Birgitte, versjon 1.0, skal oppgraderes til versjon 2.0 og målet er å bli en vennlig sjel i et slankt legeme.

Etter nyttår (legg merke til den manglende konkrete tidsangivelsen) skal jeg bli raus og snill, for det har moren min sagt at jeg må. Hun mener at det er bedre å være raus og snill enn mistroisk og angstbitersk, og jeg tenker at det i alle fall ikke er en fest å være så skeptisk til mine medmennesker som jeg er, så jeg er villig til å prøve.

Å bli raus og snill når det er så mange idioter som går fritt rundt, er ikke enkelt. Jeg øvde meg søndag i forrige uke, og det gikk sånn passe, vil jeg si.

Nei, takk. Jeg ønsker meg ikke kjede til jul.

Søndag var ikke tilfeldig valgt. Vi skulle reise hjem fra ferie, og jeg tenkte at en sånn blanding av mennesker som en flyplass tilbyr, måtte være ideell for å teste ut mitt nye jeg.

Akkurat det var riktig.

Der nede er Syden

Det gikk skeis allerede i innsjekkingen. Men hvor tålmodig er det normalt å være når de som står foran deg i køen bestemmer seg for å pakke om tre store kofferter mens de står foran skranken? Hæ?

Er det for eksempel helt unormalt å gå bort til dem og anmode om at de viser frem skittentøyet sitt et annet sted? For eksempel ikke foran folk?

Jeg mener det er innafor å si ifra. Jeg mener til og med at det er innafor å hoste "IDIOT!" ganske høyt. (Prøv selv. Det er ikke enkelt å ha god diksjon samtidig som man hoster, men med trening går det fint.)

De to amatørene (prøv også å trene på å hoste "amatør") var dessuten så små og tynne at jeg så det som min misjon i livet å stille de to spørsmålene hele køen helt sikkert tenkte på:
1 Hvordan klarer to fliser som dere å løfte disse digre koffertene?
2 Siden klær i størrelse hagegnom nødvendigvis ikke kan ta så stor plass - hva i all verden skal dere med alt dette?

Dessverre ble jeg holdt tilbake med fysisk makt da jeg nådde grensen for hvor mye innestengt irritasjon kroppen min klarer å holde inne, men de to pinnedyrene skjønte godt hva jeg ville frem til.

*

Det er ikke av hensyn til verdens pinnedyr jeg vil bli en bedre utgave av meg selv. Nei, da. Det er kun for min skyld. Å irritere seg over idioter gjør 1)vondt, og 2) man blir stygg.

*

Jeg skal ikke kjede deg med alle jeg ønsket å irettesette (eller slå hardt) på min vei tilbake til landet, men la meg gi deg noen tips som gjør hverdagen enklere for alle som er på tur:

1 Vær forberedt i sikkerhetskontrollen. Det kan umulig komme som en overraskelse på deg at du tok på deg belte da du kledde på deg i morges, og helt siden 2001 har det vært upopulært å ha med skarpe gjenstander og væsker.
2 Når du ser en rød linje med teksten "stå bak den røde linjen" rundt bagasjebåndet i ankomsthallen, så stå bak den røde linjen. Ikke foran.
3 Send kofferten din hvis den er større enn den håndbagasjen du har lov til å ta med deg.
4 Vask deg og klærne dine før du skal på tur, og hold håret ditt nærmest mulig hodet ditt når du sitter i flysetet. Du tror kanskje du ser ut som en reklame for eple-sjampo, men du ser ut som du har lus som holder på å kveles i de fettete tjafsene dine.

*

En annen grunn til at jeg vil oppgraderes til versjon 2.0, er at jeg vet at karma eksisterer. På ordentlig.

Beviset på at karma har meg på svartelisten, mener jeg å ha nå. For i et anstrengt forsøk på å oppgradere kroppen - det vil i praksis si å slutte å spise og drikke alt som smaker godt - ble jeg en brødbaker.

To ganger har jeg elegant slengt sammen en røre og tatt velduftende, gylne brød ut av ovnen etter en time. Den tredje gangen var jeg blitt så høy på meg selv at jeg ikke gadd å sjekke oppskriften, og resultatet var to beinharde brød som manglet tre av seks egg og en desiliter olje.

Den fjerde og muligens historiens siste gang, aner jeg ikke hva som skjedde, men la oss si at resultatet ikke lar seg overtale til å komme ut av brødformene, og at de smulene jeg klarte å grave ut ga magesmerter bare dårlig karma kan gi.

Planen om nystekte brød gikk i vasken

Jeg ble deprimert og grinete da jeg fant ut at bakverket ikke ville slippe formene selv etter å ha stått i vann over natte.

- Hva faen er det du vil fortelle meg, Karma? spurte jeg ut i luften.

- Det er deg, svarte Karma.

Jeg hostet et tydelig "dust".

Karma lot meg få et støvkorn i halsen så jeg faktisk måtte hoste til jeg brakk meg.

- Men i svarte, da Karma, sa jeg mens tårene spratt, hva er det du vil?

- Det er deg, sa Karma igjen.

Og da skjønte jeg det. De klumpete, uspiselige restene som nektet å slippe formene er meg! Det er som å se meg hver eneste morgen. Birgitte 1.0 er en uformelig, mannevond deigklump som sutrer over å måtte forlate sengen.

Spørsmålet er om Birgitte 2.0 kommer til å være så mye bedre eller om jeg bare skal vente på at versjon 10.0 blir tilgjengelig.

tirsdag 1. august 2017

En sommer er over

I de fleste deler av verden ville min sommerferie bli beskrevet som ideell. Jeg har spist masse mat og ingen har prøvd å drepe meg. Man måste jamføra, som svenskene sier.

"Millioner av mennesker kan ikke ta feil, sommerferien har vært fantastisk", tenker jeg og overhører stemmen som sier at jo, da, millioner av mennesker tar feil hver dag, hele tiden.

*

De 20 fridagene i juli 2017 var late, solfylte og nesten identiske. Her er et eksempel som beskriver den mest vesentlige delen av de fleste dagene (i håp om å øke spenningen og leservennligheten, er resten av teksten skrevet i tredjeperson):


Birgittes sommer

Hun sov til hun våknet. Vekkeklokken var permittert og hunden var dopet på rester av gårsdagens middag. Ikke for det, siden hun sov med ørepropper godt stappet inn mot trommehinnen, hadde hun verken hørt alarmer eller pipende, tissetrengte bikkjer. Sannsynligvis ikke brann- eller innbruddsalarmen heller.

Solen hadde vært våken i timesvis da denne fortellingens solstråle valgte å slå gluggene opp. Det første hun tenkte var "Å, for ein strålande morgon. Å, for ein strålande dag." "FAENS HØNER! FAENS DRITTUNGER!"

*

For da hun omsider hadde fått ørepropper og ørevoks ut av ørene, var lydene fra verden utenfor så påtrengende at et godt humør ville grenset til det naive:

Fra den ene naboen var stemmene fra de undermedisinerte ungene kun tidvis overdøvet av en hysterisk bestemor som med stemmens kraft prøvde å unngå at ungene druknet - eller ble overkjørt av en av de mange elektriske rullestolene som kjørte om kapp med bobilene på den smale Vestfold-veien som skilte hagen fra stranden.

Fra den andre naboen hørtes bare kakling. Det var i hovedsak de 23 eksklusive danske fløyels-hønene (Eller var det russiske rose-høns? Latinske diamant-fjærkre?) som diskuterte hvordan de i nær fremtid skulle overta verdensherredømmet. Alternativt kuppe kommunestyret. De kan også ha gjennomført et helt ordinært møte i syklubben, sånt høres veldig likt ut.

*

Hun (altså den nylig oppvåknede) trakk pusten dypt, reiste seg fra sengen og gikk ut for å møte dagen og for å gjøre verden til et bedre sted.

Det vil si: Hun ropte "Gidder du å henge opp hengekøyen min?" mens hun blandet havregrøt og soyamelk. Havregrøten var hennes sunne alibi. Umiddelbart etter den siste grøt-klædden var slukt, var det bare å forsyne seg av det som lå i grønnsaksskuffen: Som regel var det rester fra gårsdagens fråtsing i Smash, en og annen halvspist Firkløver og den obligatoriske posen med M.

"Tenk at noen fyller opp kjøleskapsskuffene med gulrøtter og tomater når de isteden kan bruke skuffen til hemmelig snop-lager", tenkte hun rystet.

*

Etter å ha brukt en god time på personlig hygiene (en evighet tatt i betrakting at hun mener skyggen hennes gir et godt nok bilde på om utseendet trenger justering), hadde solen sneket seg forbi hønse-naboens 20 meter høye bjørketre som hver fordømte dag hele sommeren spredte fremtidshåp.

Treet som lever fordi ingen orker å leie inn en advokat som med naboloven i krokodilleskinnskofferen kan beordre det avlivet, sto bare fem centimeter fra hyttegjerdet. De små bjørkebarna snek seg inn over alt i en radius 100 meter, og som småunger flest, hadde de ikke vett på å holde seg unna når de voksne skulle kose seg.

Én liten time i hengekøyen, og hun hadde bjørkebabyer på hele kroppen. Til og med inni bikinioverdelen. Hun så for seg et surrealistisk bilde av 20 meter høye bjørketrær som ammer en million små innpåslitne frø, før hun diskret knipset dem bort fra puppene.

*

Det var tid for å snu steken, og siden det som kjent er litt ubehagelig å sole ryggen mens man ligger i en hengekøye, ropte hun "Gidder du å sette opp solsengen?" før hun brukte tre-fire minutter på å komme seg opp fra køya som etter siste vektøkning subbet farlig nær bakken. Denne øvelsen markerte alltid bunnen av dagens eleganse-skala. Det var rett og slett en lidelse å se på. Et slikt syn kan få den mest hardbarkede misantrop til å få et blaff av empati. Det hjalp ikke at hun peste "En og to og tre og OPP!" ved hvert forsøk.

Den røde solsengen var perfekt plassert både med tanke på jordens gang rundt solen, vindforhold og publikum. Poenget var å få minst mulig oppmerksomhet fra de kondomdresskledde syklistene/rulleskikjørerne, fra familiene med småunger som ville klappe bikkja og fra damen med førerhunden som gikk forbi minst to ganger hver dag.

"Stikk, tjukka. Denne solsengen er ikke stor nok til oss begge, og det er din skyld"

Den eneste grunnen til at den svært svaksynte damen registrerte hunn-hvalrossen som veltet seg rundt på plenen i håp om å få stekeskorpe på alle fire sidene, var at husholdningens vakthund nærte et dypt og blodtørstig hat mot selvutslettende artsfrender. Førerhunder og hunder i bånd festet til sykler ble grundig kjeftet opp uten at det noen gang fikk ham høyere opp i næringskjeden. Er det rart det blir krig.

Heldigvis var det umulig for hjemmets fryktløse vokter å komme i fysisk kontakt med de provoserende elementene utenfor gjerdet. Det skyldes to ting. For det første at var bundet til peisen med et 15 meter langt bånd og for det andre at eiendommens grenser var markert med gjerde og en smijernsport. Av historiske og familiære årsaker var den sorte porten utsmykket med teksten "Sancta Monica". I gull.

Velkommen inn i eventyrriket, liksom

"Øy! Er det du som er Monica?" ropte en kvapsete noen og 50-åring.

"Nope. Jeg er helgenen", svarte den solbrente.

Den dagen døde tre høner av latterkrampe.