Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 28. november 2014

Eskorte-piken

Jeg: Hæ? Er det sant at det er folk som får penger for å være med på middager? Som pynt, liksom?

Kollega 1: Ja, tusenvis!

Jeg: Kan jeg også gjøre det, tror du?

Kollega 1: Du kunne helt sikkert livnært deg på det!

Jeg: Men jeg måtte hatt det glutenfritt!

Kollega 1: Søren, da er det kanskje bare et nisjemarked for deg.

Kollega 2: Ikke drikker du heller. Du er billig i drift.

Jeg: Hæ? Sa dere at jeg var billig?

Kollega 1 og 2: Nei, vi sa bare at i en sånn bransje hadde du vært en god deal.

I feminismens navn burde jeg ikke glist så bredt som jeg gjorde.



mandag 24. november 2014

Økologisk rotte

- Æææsj! Hva er dette? spurte 16-åringen kritisk og pekte på kyllingen med gaffelen.

- Økologisk kylling! svarte hans far (kokken) strengt. Han hadde tross alt både kjøpt inn og laget maten samtidig med å sette på en tørketrommel og å jobbe med kunder i nød. Den trådløse øreproppen hans er så og si festet til øret.

- Det er noe ekkelt på denne kyllingen! påsto vår sønn.
- Det er bare fjær, sa jeg og prøvde å avdramatisere dette øyeblikket av innsikt. Maten vi spiser har vært dyr. Det kan virke skremmende.

- Det er HÅR! sa sønnen.
- Det er økologisk kylling, den var i alle fall lykkelig før den ble drept, slo hans far fast.
- Er det ikke bedre å drepe de som ikke er så lykkelige? spurte gjeldsarvingen.

Og med det ble to stykk voksne svar skyldig et lite øyeblikk, så vi tydde til den universelle "hold kjeft og ikke tro du er smartere enn oss"-replikken:

- Spis opp maten din!

- Men maten har HÅR!

16-åringen sto fast på sitt. Etter en kort diskusjon om hva som var den faktiske forskjellen på hår og fjær, foreslo jeg at vi alle hadde blitt lurt og at vi egentlig spiste rotte.

Jeg bør vel gjøre oppmerksom på at det kun var meg som på det tidspunktet var ferdig med maten.

Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir

lørdag 22. november 2014

Mørke sjokoladeutsikter

Det spøker for kakaobønnene, visstnok. Både klimaendringer og sykdommer ser ut til å ta knekken på den lille bønna.



Jeg minner om at kakaobønner er en forutsetning for at man skal kunne lage sjokolade. Forsto du omfanget av dette nå? Ikke mer sjokolade? Ingen flere varme kopper med ekte kakao? Bare appelsiner og ingen Kvikkjunsj på skituren?

Hvis du ble deprimert og lei deg nå, ber jeg deg ta deg sammen. Du kan leve et godt liv uten å stappe trynet fullt av sjokolade i ulike former, og det er faktisk ikke deg det er mest synd på her.

Kakaobøndene har det verre. Belgierne har det verst.

Tenk på stakkars Belgia! Ikke bare er de fra før Europas - ja, kanskje verdens - kjedeligste land med verdens kanskje mest uhøflige befolkning, de baserer også store deler av økonomien og omdømmet sitt på belgisk sjokolade. Dårlig vær har de også. Sist sommer var visst på en torsdag.

Du går ikke langt i Belgia uten å måtte forholde deg til en sjokoladebutikk. Faktisk går du uansett aldri særlig langt i Belgia - landet er ikke så stort, og det er så grått og trist der at du helst holder deg hjemme i ditt eget land.

Det eneste lyspunktet Belgia har, er sjokolade, og nå går det altså mot slutten.

Belgierne må forberede seg på at det eneste de nå kan skryte av er en inkontinent guttunge.


torsdag 20. november 2014

Alle veier fører til Ski

Det er mye rart mellom himmel og jord. Kanskje særlig mye rart er det på jorden. I dag forsvant for eksempel en vei. Når jeg tenker meg om, forsvant faktisk to veier. Det var skikkelig skummelt.

*

Jeg skulle kjøre fra Oslo sentrum til Ski. Første utfordring var å finne det andre hullet til Operatunnelen. Jeg visste nemlig bare om det hullet som fører vestover, og jeg skulle østover. Etter å ha konsultert Google og fire kartkyndige, fant jeg hullet, men det var da de virkelige problemene begynte.

"Du må kjøre E6," sa både Google og de kartkyndige. "Du følger bare E6-skiltene til Gøteborg, det er superenkelt. Hold bare til høyre en stund og så til venstre."

*

For en som bare kan høyre, sier det seg selv at en slik instruksjon kan forvirre. Jeg skylder på en liten hjerneskade når det gjelder høyre-/venstre-utfordringen: Logisk sett er det jo helt umulig å ta feil av de to retningene når du kan den ene og det bare er to muligheter. Jeg mener, du har to armer og den ene er høyre ... da MÅ jo den andre være venstre, ikke sant? Men når jeg skal forholde meg til noe som er på venstre side, blir jeg helt blank i hodet. Jeg er rett og slett venstreblind.

*

Men mine venstrebegrensninger er ikke hele forklaringen på det som skjedde. For plutselig forsvant hele E6! Jeg sverger! Det var ikke mulig for meg å kjøre andre veier enn E18.

Det var i og for seg ikke et veldig stort problem, for visstnok fører alle veier til Ski - i alle fall både E6 og E18 - men jeg ville jo helst holde meg til planen.

Hele veien så jeg skilt som lovet at dette var veien til E6 - du vet de grønne skiltene med stiplet linje rundt - men plutselig (og mens jeg fremdeles kjørte på E18) sto det at jeg måtte vrenge bilen over to felt og kaste meg inn på Riksvei 154 hvis jeg ville til Ski.

Og det ville jeg fremdeles.

Jeg er en ganske stabil person. Det vil jeg at du skal huske.

"Hvis du følger denne veien, kommer du til E6" betyr dette


Etter det, gikk det hele utrolig bra. Jeg fulgte skiltene og blåste en lang marsj i at veien uten forvarsel byttet navn fra 154 til 152. Det er et fritt land. Jeg kan når som helst bytte navn til Oda eller Dorothea eller Konstantine Lava Indine Alba Nikoline Vendelin hvis jeg vil bruke mye blekk når jeg signerer noe. Så at en vei bare endrer det siste sifferet, ser jeg ikke på som en stor greie.

*

Ski sentrum - som etter hva jeg kunne se stort sett besto av rundkjøringer - var helt grei å forholde seg til. Jeg skulle til Ski sykehus, og skiltene med det røde korset var lette å se.

Men så skulle jeg hjem igjen.

Er det et krav at man skal rekonstruere en vei baklengs bare fordi man har kjørt den én gang? Jeg ville sagt nei. Jeg krever at en del av mine skattepenger går til å skilte bedre. Det vil lønne seg også, for man sliter en del asfalt når man kjører rundt og rundt i rundkjøringer mens man tenker over hva man skal gjøre og hvor man skal gjøre av seg.

Nå slapp jeg å bli bilsyk i Skis mange rundkjøringer i dag, for som ved et under valgte jeg riktig i alle de rundt 187 rundkjøringene Ski har bygget.

Jeg kjørte med andre ord nøyaktig slik jeg kjørte da jeg skulle til Ski, og logisk sett skulle jeg da ha kjørt E18 fra Ski.

*

Det skjedde ikke. FOR E18 HADDE FORSVUNNET! Den var bare ikke der!

E6 hadde imidlertid (og takk og pris for det!) gjenoppstått fra intet, og fikk meg trygt tilbake til utgangspunktet.

*

Moralen i denne historien er at du ikke kan stole på verken kart eller de som tror de kan dem når veiene forsvinner. Det er jo tross alt slik at kartene må tilpasse seg terrenget, og det er jo ikke lett når terrenget forsvinner. Det skjønner jo alle.

Det er også et poeng å holde seg til høyre, for når man ikke holder seg til høyre - men ligger et helt annet sted, som kan være venstre (hva vet jeg) - er det rett og slett ganske trafikkfarlig å ta av veien. Særlig hvis du ligger to felt unna avkjøringen.

Med det samme jeg er i gang, vil jeg dessuten be om unnskyldning til lastebilen jeg sneiet og til sjåføren i bilen som plutselig sto bak meg da jeg rygget ut av parkeringsplassen. Han var ikke der da jeg begynte å rygge og heller ikke da jeg sjekket speilene underveis.

Men når veier kan forsvinne og gjenoppstå, ser jeg ikke bort fra at folk kan gjøre det samme. Når jeg tenker meg om trekker jeg tilbake unnskyldningen til gubben bak bilen min. Han hadde både ben og armer i behold og kunne lett ha flyttet seg.

fredag 14. november 2014

Den store fluekrigen

Vi har husdyr. På hytta. Og jeg tenker ikke på bikkja. Han - altså bikkja - har fått konkurranse fra en utspekulert fluekoloni som enten ønsker å bli veldig godt kjent med oss, eller som vil gjøre oss sprø.

De holdt på å lykkes med det siste.

Fluekolonien er en robust høyfjellsart som har utviklet en intelligens et par hakk over bikkja (uten at det sier så mye). De bor sannsynligvis på en av hemsene, og sender ut én og én liten jævel. Noen ganger er de to og en sjelden gang tre. Da flyr de i formasjon.

Det er en del meter under taket, så de har annektert luftrommet over hodene våre, og vi har så langt vært maktesløse når de har beveget seg høyere enn en gardintrapp + en mann + en elektrisk fluesmekker av typen tennisracket (noen har vært så kreative at de har kalt modellen Max Smekker).

*

Flueproblemet er ikke stort, men det fikk en dramatisk dimensjon etter at min mann oppdaget at han hadde sovet en hel natt med en flue i sengen. ("Jeg merket at det var noe som kravlet, men jeg tenkte liksom ikke på det," sa han tappert etter at sjokket hadde gitt seg og han hadde blitt tørr igjen etter å ha flyktet naken ut i snøen.) Min mann er en tøff type som ikke lar seg opprøre over så mye så lenge han ikke kjører bil, men han har en grense. Grensen går rett før fluer, visstnok.

*

Da vi var på fjellet for to uker siden, fikk han nok. Han sto mer i gardintrappen enn han satt i sofaen, og han brukte i snitt en time per flue.

Denne helgen skulle bli annerledes. Han har brukt over 3.000 kroner på ulikt utstyr egnet for seriemord på vesen som flyr og har mer enn to ben.


Men da vi kom inn på hytta og etter beste evne lokket frem fluer med godlyd, bringebærsyltetøy og det siste i avanserte maskiner fra Rentokil, kom det ingen.

- De visste at de kom til å tape krigen. Forbannade feiginger! sa min mann konspiratorisk.

- Kanskje vi skal legge oss tidlig i kveld, kjære? spurte jeg forførerisk.

Han ble så glad at jeg nesten fikk dårlig samvittighet.

Jeg har nemlig fremdeles et håp om at de har søkt tilflukt under dynen hans.

søndag 9. november 2014

Rockekongen

Innimellom bryter man løfter. Sånn er det bare. Vi er mennesker, ikke guder. Vi feiler. Noen ganger gjør vi det med overlegg, andre ganger bare skjer det - og noen ganger kan vi ikke helt forklare hvorfor ting skjer selv om vi er hovedpersonen i hendelsen.

Dette er et eksempel på en overlagt løgn. Forklaringen: Det var for bra til å holdes hemmelig. Bakgrunn: Min mann prøver å lære å bruke rockering fordi han mener det kan bidra til å løse opp i stive hofter. Jeg er enig. Det er i alle fall bedre enn at han går og vrikker på rumpa i full offentlighet.

Se her:

Pust inn ... og ut ...

Førsteposisjon


Andreposisjon

Vi tester den litt

og spør om det ser bra ut

Full konsentrasjon nå

Nesten klar

Der!

Å, faaaaaen!

Lett som bare det!

Nei, nei, nei!


Puh! Klarte å rette den opp.

Shit, shit, shit!


Dette går ikke lenger!

Du LOVET å ikke ta bilder!
Jepp. Unnskyld. Jeg kommer kanskje ikke til å gjøre det igjen.

fredag 7. november 2014

Dronepiloten

Jeg sto inne i garderoben min og pakket ut av bagen min da jeg hørte snakkelyder.

- Er det meg du snakker til? spurte jeg
- Kom! var svaret.

Jeg visste at det ikke var fare for død eller alvorlig sykdom, så jeg gjorde meg ferdig med utpakkingen.

- Kooooom! ropte min mann.
- MÅÅÅÅ jeg? skrek jeg tilbake.

- Jaaaaa! Du må se på dronen min!
- Hold grisepratet ditt for deg selv, jeg er opptatt! skrek jeg tilbake.

Men jeg kunne jo ikke bli stående i garderoben hele kvelden, særlig ikke ettersom jeg akkurat hadde kommet hjem fra jobbreise. Når man kommer hjem fra jobbreise bør man sørge for kvalitetstid med familien og helst ha med gaver, men jeg hadde ikke med en sjokolade engang.

*

Det med reising og manglende gaver er helt bevisst. Da jeg var barn, hadde min far nesten 250 reisedøgn i året, og hver gang han returnerte var det et gavedryss uten like. Etterhvert gledet vi oss mer til gavene enn til at han kom hjem, og da det gikk opp for mine foreldre, ble gavekranen skrudd igjen.

Jeg vil ikke ta fra familien gleden over at jeg kommer hjem til dem. Det ville vært på kanten til slemt.

*

Jeg gikk ut i stuen.

- Se! oppfordret han og holdt noe som liknet på et kontrollpanel i hendene. Det var et kontrollpanel. I alle fall hadde det vært det i hendene på noen som kunne kontrollere panelet.

Dronen lettet fra bordet .... tok rennafart og krasjet rett i vinduet.

Jeg antok at det var et fluktforsøk.

- Ta. Den. Greia. Med. Ut. Med. En. Gang! sa jeg og tenkte på hva som hadde skjedd med kunsten på veggene hvis den lille myggen hadde krasjet med bildene i stedet for vinduet.

Greia ble tatt med ut.

Og så kom både greia og mannen hjem. Omtrent like knuste.

Mannen hadde heldigvis bare knust stolthet, men dronen hadde blitt overkjørt, stakkars. To ganger til og med.

Det eneste som er forskjellen på gutter og menn er prisen på leketøyet deres.

En forhenværende drone