Gnagsåret Anton

Gnagsår kan ha sine fordeler. Har du et skikkelig gnagsår, vil resten av problemene dine bli ubetydelige. I alle fall for en stund. Hvis du nå tror at det bare er å få seg et gnagsår, også løser alt seg, har du misforstått. Det er dessuten store muligheter for at postkassen din er full av uåpnede vinduskonvolutter.

*

Et gnagsår er bare et gnagsår. Det går over. Og hvis du kjøper skikkelige sko, slipper du unna mye smerte, hvis du da ikke får vondt når du bruker penger.

Jeg liker ikke gnagsår. Jeg liker ikke kredittkortregninger heller, men jeg har heldigvis en som åpner dem for meg. Det hjelper litt, men jeg orker ikke se på. Faktisk pleier jeg å holde for ørene også, men det er bare til han er ferdig med å sukke.

En gang var det en som sa at jeg var et gnagsår, men han er død nå. Jeg så imidlertid poenget hans, og jeg tror han mente det som et kompliment. Jeg trodde det i alle fall da han sa det, men når jeg tenker på det nå 20 år etter, blir jeg litt usikker.

*

Gnagsår på hælen er ikke godt, og det er ikke pent. Gnagsår er noe man bør dekke til både av hensyn til helse og estetikk.

*

Selv om jeg bor et steinkast fra Colosseum kino, er det svært sjelden jeg er der. Så det å sitte i en kinosal med en fem-liters eske med popkorn på fanget er litt høytid. Jeg så frem til filmen, og det var ikke bare fordi jeg antok at jeg skulle få se en litt røff Daniel Craig i bar overkropp. Kinoopplevelsen i seg selv er stor når det ikke skjer så ofte.

Men så. Bæng! Rett i fleisen på oss alle, kom det en haug flyvende føtter. Føtter med gnagsår, og gnagsår som plutselig begynte å snakke. Sårkantene ble til lepper. Det er det ekleste jeg har sett på lenge.

Hei, jeg heter Anton

Jeg hadde store problemer med å konsentrere meg om filmen som begynte noen minutter senere, og jeg ble kvalm, men det kan også et overdrevent inntak av popkorn ha bidratt til. 

Nå har jeg et generelt problem med føtter - jeg synes de helst bør dekkes med pent lær, eller annet egnet materiale - og problemet kan komme av et anstrengt forhold til mine egne tær, så jeg skal ikke snakke for alle, men altså; føtter med lepper?

*

Hvordan kommer man på en sånn ide, og hvordan får man overbevist kunden om å betale for det? Jeg ser for meg brainstormingen på et hipt reklamebyrå i Oslo et sted:

"Hva med Petter Northug? Kan vi bruke ham til noe?"
"Nei, han er så dyr. Vi har bare et budsjett på 500.000 og etter vorspielet i går, har vi bare 20.000 igjen."
"Betyr det at vi ikke kan skrive timer for det vi gjør nå?"
"Ja, egentlig. Vi brukte jo de første 20 minuttene på å hente kaffe og se hvor mange likes vi fikk på Facebook etter at Preben la ut bilder fra festen i går."
"Faen. Da må vi tenke raskt!"

(stillheten senker seg et øyeblikk)

"Hvem er kunden, igjen?"
"Anton."
"Anton? Hvem er det?"
"Anton Sport, din nisse!"
"Å, ja! De driver med skisko og sånt?"
"Ja, tror det."
"Jeg har det! Kjøp skoa dine her, ellers får du gnagsår og hvis du får gnagsår får du ikke damer!"

(rå latter)

"Skjerpings, gutter, det er snart lunsj!"
"Ok, vi går videre på gnagsår-greia, det haster litt nå."
"Gnagsår som blør?"

(brekkelyder)

"Ok, da. Gnagsår som snakker. Da slipper vi kostnadene med en kjendis som skryter."
"Ok. Carl-Willhelm, du tar det med kunden. Si at vi har trendrapporter som sier at dette er bra."

*

Reklame virker. Også mot sin hensikt.