Jeg må understreke at jeg skulle ønske at man kunne høre hva folk sier uten å la innpakningen forstyrre eller skjønnmale, men verden er ikke sånn, dessverre. Dette må man forholde seg til enten man vil eller ikke.
*
Dagbladets artikkel tok for seg kroppsspråk. Som jo på en måte er innpakningen av det man sier og gjør.
Stikkordet her er hormoner. Disse småjævlene som noen ganger bestemmer seg for å gjøre livet til et helvete, men som selvsagt har en udiskutabel ære for at menneskeheten ikke har dødd ut.
Poenget er at man kan redusere stresshormonet og øke testosteronet ved hjelp av kroppsspråket. Egentlig er dette en sak som det bør undervises i på skolen. Så viktig er det.
*
Stresshormonet kortisol hemmer immunforsvaret. Og det er som kjent nyttig å ha et godt immunforsvar. Det mannlige kjønnshormonet testosteron får oss til å tørre å satse, og ikke bare det! Når testosteronet øker, går stresshormonet ned. En slags god sirkel, der altså.
For å øke testosteronet (heretter kalt det gode) og redusere kortisolet (heretter kalt det onde) skal du for eksempel lene deg bakover i stolen og legge hendene bak hodet. Hvis du i tillegg strekker ut bena, vil du signalisere makt, og den første som lar seg lure av det, er altså din egen hjerne.
Det er ikke bare kroppsspråket som regulerer hormoner. Hvis du greier å puste riktig, har du et forsprang på alle dem som bare bruker den øverste delen av lungene når de puster. Sånne som meg, for eksempel. Greier du å kombinere kroppsspråk og pust, er det med andre ord ingen grenser hvor langt du kan gå. Bare husk at hvis du er kvinne, vil for mye av det gode føre til ansiktsbehåring og det som verre er.
*
Jeg har sett en ekte kroppsspråkscoach. I aksjon. Min mann var uvillig offer for hennes velvilje og godhet:
Det var muligens sommeren 2007. Vi var i Frankrike, nærmere bestemt Cap d'Antibes der vi for lenge siden fant et veldig hyggelig hotell som vi ferierte på i mange år.
Min kjære var så glad for å endelig ha ferie, at han gladelig jobbet tre-fire timer ved bassengkanten flere ganger om dagen. Før frokost tok han seg en joggetur. Slik levde vi i harmoni i to-tre dager.
*
"Jeg har fått en kul i leggen," sa han. Jeg tok en rask kikk på leggen og ga ham diagnosen umiddelbart. Jeg har tross alt en del medisinsk realkompetanse. "Du har fått en blodpropp," sa jeg. "Kom deg til legen!"
Han så overbærende på meg og forklarte at etter en del joggeturer hadde han nå fått så mye større muskler i leggene - "det er jo tross alt en del seige bakker i området" - at en blodåre antakelig kommet i klem mellom to leggmuskler.
Dette kom fra en mann som i store deler av sitt voksne liv har trodd at mennesker har to mager (én til drikke og én til mat) og som tok bibelhistorien så alvorlig at han mente at menn hadde ett ribben mindre enn kvinner.
*
Jeg tok grep. Etter to timer hadde en lege slått fast at jeg hadde rett. Og min mann måtte gå med støttestrømpe resten av ferien. Akkurat det gjorde ham ikke noe. Han er trygg på seg selv og lot seg ikke affisere av at jeg og ungene gikk tvikrokete av latter bak ham.
Men to av de tingene han virkelig hadde gledet seg til denne sommeren; løping og ett og annet glass med vin, var nå satt på nei-listen. I tillegg krevde jeg legeattest hvis vi skulle ha noe form for intimkontakt, ettersom jeg var redd for at blodproppen hans skulle løsne i ren ekstase, og han hadde ikke time hos legen før etter en uke. Han skulle heller ikke være i solen.
*
Siden han ikke fikk løpt, slo ryggen hans seg vrang, og siden han helst spiser biffer som er så blodige at en god veterinær kunne fått den til å raute, ble han matforgiftet. To ganger. På toppen av det hele greide han å slå hull i hodet da han traff et åpent vindu. (Ikke spør.)
Det var derfor en mann som trengte mye sympati som satt på solsengen - under en parasoll - og lirket av seg støttestrømpen. Han hadde planer om å sitte litt på bassengkanten for i det minste å få litt følelse av sommer.
*
Da han endelig fikk kreket seg ned (jeg husker ikke om jeg tilbød meg å hjelpe ham, men han ville uansett sagt nei) spratt det en dame opp fra sin solseng og jumpet ned ved siden av ham. Hun var trønder. Og hun var kroppsspråkscoach. Dessuten hadde hun en litt svikefull bikinioverdel som bare greide å holde én pupp på plass om gangen. Den til en hver tid frie puppen svingte lystig frem og tilbake.
"Du scher ikke fresk ut!" fastslo hun. Min mann påsto at han hadde det helt fint. Null effekt.
"Du MÅ pust, sjø!" sa hun inntrengende og fortalte at hun hadde sett SÅ mange "ledera i næringslive'" som hadde det samme problemet. "Pust no! Heeeelt ned i magan!" oppfordret hun i takt med min manns innånding mens puppen understreket poenget ved å svinge. I magehøyde.
Til slutt fant begge ut at det var vanskelig å konsentrere seg på grunn av en dame bak dem som gapskrattet kontinuerlig. (Det var meg.)
*
Jeg brukte naturligvis resten av ferien på å minne ham om å puste. Det ikke tvil om at han trengte å bli minnet på det. Mer og mer for hver dag, faktisk.
*
Dagbladet minner også om hvordan man bør bruke kroppen for å gjøre et godt inntrykk. Det er stort sett råd jeg har hørt før; se på folk du snakker med, ta dem pent i hånden når dere treffes og smil pent. Men det var én ting jeg ikke har tenkt på: Nemlig det at føttene avslører følelsene dine hvis du ikke har det bra.
Jeg kan bekrefte det. Mine tær krøller seg når jeg er irritert. Det er ofte jeg kjenner at tærne krøller seg FØR jeg skjønner at jeg er irritert.
*
Konklusjonen her blir derfor at verden trenger sko. Og jo mer irritert man er, jo flere sko trenger man. I alle fall jeg.
For man vil jo ikke vise verden at man er irritert. Irritasjon smitter, og når man er irritert øker stresset, og når man er stresset går det både ut over kjønnshormon og immunforsvar, hvis jeg har forstått dette riktig. Og hvis det blir mindre kjønnshormon i verden, blir det færre barn, og uten barn dør menneskeheten ut.
På den positive siden vil mindre irritasjon føre til mindre stress, bedre helse og større selvtillit. Som kjent er selvtillit attraktivt, og det er pene sko også. Attraktivitet fører til forelskelser og slikt ender ofte i babyer.
Og slik går verden videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar