Et fast håndtrykk

Litt kenguru, litt ape og litt breiflabb. Der har du meg; ukoordinerte armer og ben i ulik lengde og en flåkjeft ingen ønsker seg.

Det ble synlig for et TV2-team i dag, men kameraet var heldigvis slått av.

Breiflabben Birgitte. Er ofte på dypt vann, men tar seg best ut i tett tåke. På avstand.

Jeg er godt oppdratt. Det er viktig for meg å si dette nå, for jeg ønsker ikke at foreldrene mine skal bli dratt inn i denne hendelsen. De har oppdratt meg til å være høflig, og til å tenke hygiene; Over alt, alltid.

*

Så. Da jeg skulle si pent farvel til en stykk journalist og en stykk kameramann i resepsjonen etter at de hadde vært på besøk hos statsråden, tenkte jeg først over om jeg i det hele tatt burde håndhilse. Svaret var ja. Jeg hadde hostet inn i albuleddet i hele dag, og i tillegg vært nøye med håndvasken. Slik jeg alltid er.

Jeg strakte frem hånden til journalisten; en fast og profesjonell hilsen. Hun var like profesjonell tilbake, og jeg tror vi begge følte at vi håndterte denne seremonielle situasjonen ganske bra. Det er selvsagt mulig at hun ikke reflekterte over dette i det hele tatt, men det gjorde altså jeg.

Og i en slags "faktisk-nokså-fornøyd-med-meg-selv"-tilstand kastet jeg kjekt frem hånden – ganske hardt, skulle det vise seg – for å ønske kameramannen en fortsatt god dag og et lykke til på reisen.

*

Bare for at dere skal ha et mentalt bilde av hvordan det så ut der vi sto: Jeg sto med ryggen til en lang gang, og på min høyre side – nærmest resepsjonistene – sto hun jeg hadde sagt "ha det" til. Kameramannen sto mellom meg og døren. Med andre ord: Hvis noen skulle forlate bygget, måtte de passere i åpningen mellom meg og kameramannen.

Og det var det jo selvsagt en stakkar som gjorde.

*

Han – det var dessverre en han – kom i god fart, ante fred og ingen umiddelbar fare – og skulle til å passere meg akkurat i det jeg kastet frem hånden. Mot kameramannen.

Jeg var forberedt på at kameramannen skulle møte min hånd i et normalt håndtrykkgrep, og alle vet jo at et krav til et hvert håndtrykkgrep er å krumme hånden bittelitt. Hvis ikke blir det en klappelyd.

Og jeg skulle jo bare ta farvel, ikke applaudere.

*

Kort fortalt – for nå har denne meningsløse historien holdt på lenge nok – traff ikke min krummede, faste hånd kameramannens hånd. Min faste, lett krummede hånd tok et godt tak i en ukjente kollegas edlere deler.

Jeg registrerte at han stønnet og bøyde seg en smule. Jeg er nokså sikker på at jeg oppfattet dette riktig, men det er klart at det kan ha blitt farget av at jeg svært sjelden – faktisk aldri – er i nærkontakt med fremmede menns underliv og derfor ble litt satt ut. Eller lett hysterisk.

*

«Jeg er veldig lei for at jeg traff deg akkurat der,» understreket jeg mens jeg slo hånden for pannen, rødmet (men det var feberrødme) og prøvde å stenge ute latterkulene fra alle vitnene. Stemmen min var preget av forkjølelsesvirus og lett sjokk. Den (stemmen min) bærer veldig godt i en normalsituasjon, men enda bedre når den er litt mer pipete enn vanlig. Så hvis noen i tredje etasje ikke skulle ha fått med seg opptrinnet, hørte de i det minste hva jeg sa.

*

Det er viktig å be om unnskyldning. At han ikke svarte meg, kan enten komme av at han hadde nok med å komme til hektene eller at han ikke synes jeg var verdt å bruke tid på. Og jeg har full forståelse for begge deler.