Meg, meg, meg

Det har vært noe som har murret et sted i hjernen min i hele dag. Ikke hodepine. Aldeles ikke. Murringen kom fra underbevisstheten et sted og handlet om poesi.

*

Det høres finere ut enn det er. Poesien handlet om å være sur. Jeg aner ikke hvorfor underbevisstheten min maste sånn om det, men det gikk så langt at jeg anklaget en fire-fem kolleger for å være ukultiverte og kunnskapsløse bare fordi de ikke greide å hjelpe meg.

"Det var en dikter som ble hengt ut i en avis, også skrev han et leserinnlegg som var et dikt," sa jeg. Og fikk tomme, fiskeaktige blikk tilbake.

*

Blant annet derfor tok jeg med min mann på date. For å spise fisk. Jeg har nemlig erfart at
1) man skal følge assosiasjonsrekker som åpenbarer seg mer eller mindre tilfeldig (fiskeaktige blikk + fisk) og
2) det er lurt å be om unnskyldning når man har oppført seg som en dritt hele uken.

Og det har jeg. Jeg har heller nesten ingen problemer med å innrømme det.

*

Under middagen stilte jeg min mann det samme spørsmålet. Ingen hjelp å få der heller. Fisken var kjempegod, men søren så kaldt det var der. Jeg spiste i rekordfart. Den skreien har ikke sett et slikt tempo siden den lengselsfullt så søsteren sin unnslippe trålen. Eller hva den nå ble fanget i.

Hei på deg, du er en skrei, og veldig grei
(Dette diktet har jeg skrevet selv. Det heter "Grei skrei")

"Er du kald?" spurte min omsorgsfulle mann. Velsigne ham. Uansett hva jeg har sagt tidligere, er han snill og alltid varm.

Da jeg prøvde å svare, hakket jeg tenner så både rogn og lever spratt. Ufint. Jeg ser det. Men han skjønte at jeg var kald, og umiddelbart etter porsjon nummer to betalte han, og vi rullet stappmette mot garasjeanlegget på Aker Brygge.

*

Aker Brygge er et veldig kaldt sted. Et VELDIG kaldt sted. Det er nesten så man tenker at det er rart at ikke noen gjør noe med det. I verdens rikeste land, og så videre. Der og da hadde jeg stemt på det partiet som lovet glasstak over hele landet.

*

Vel hjemme krabbet jeg inn i armkroken hans, og han spurte om jeg hadde det lunt og godt.

"Lunt!" Jeg kom på frasen "slett lune" - eller "drittsur" som vi ville sagt i dag. "Fly forbanna" eller "jævlig grinete" kunne vi også sagt.

*

Det var det som skulle til før hjernen tok seg sammen: Jeg spratt opp og resiterte Henrik Wergeland:

"Jeg i slett lune? Jeg som bare trenger et glimt av solen for å briste i høy latter av en glede jeg ikke kan forklare?" 1)

Han kikket bekymret på meg.

Jeg fortsatte:

"Når jeg lukter på et grønt blad, glemmer jeg fattigdom, rikdom, fiender og venner!"2)

"Det er jo bare jug!" sa han. "Du pleier å nyse hvis du lukter på blader. I den grad du beveger deg ute." Hva gir du meg? Jeg ble nødt til å videre om han var verdt å kaste bort ekte kunst på.

"Når Whiskey stryker seg mot meg kurerer det alle sår i mitt hjerte," bablet jeg likevel. Lykkelig over å huske noe og dikte opp resten. 3) og 4)

"Whiskey? Er du full?" spurte han.

"Leggene mine er vokset," sa jeg, men skjønte i det samme at jeg nok ikke var helt tro mot gamle Henrik. 5)

Hjernen gikk på høygir, men kom ikke opp med annet enn at den var sikker på at Wergeland hadde snakket om voks. Jeg innså at det var en stor del av diktet som var gått i glemmeboken, men noen rester hang da igjen:

"... æææ ... jeg gleder meg over perler og pene smykker, særlig diademer," deklamerte jeg og hørte Wergeland krafse på kistelokket. 6)

Min mann ristet på hodet og så litt oppgitt ut.

"Klag ikke på stjernene bare fordi du har et kjedelig liv!" triumferte jeg og lurte på om Wergeland kunne ha ment filmstjerner, for eksempel. 7)

Men det mente han nok ikke, for diktet ble skrevet nesten 50 år før stumfilmens tid. Da jeg husket neste linje (ett eller annet med at stjernene blinker) fant jeg ut at han antakelig mente sånne stjerner som er på himmelen.

"Hvor høy feber har du egentlig?" spurte han. Den omsorgsfulle. Men ikke akkurat så litterær.

Jeg så nok litt fornærmet ut, så han skyndte seg å spørre hva diktet het.

"Meg selv," sa jeg. 

Da sukket han bare. 

*

Jeg fikk et inntrykk av at jeg slett ikke hadde greid å overbevise ham om at jeg var et kultivert, kunnskapsrikt, nytt og bedre menneske. Han tok tittelen på diktet som et tegn på at jeg fremdeles er like selvsentrert.

Og i tillegg til å være omsorgsfull, varm, kjekk og en hel masse annet, har han ganske god dømmekraft. Så han har sannsynligvis rett.

*

Ingen grunn til å anstrenge seg mer, med andre ord.

***********

Her er det Wergeland egentlig skrev. Jeg ser at hans versjon av diktet 'Mig selv' slår min og ber på forhånd om unnskyldning.

1) Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen
forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig?

2) Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.

3) Min Kats Strygen mod min Kind udglatter alle Hjertesaar.

4) Bikkja vår heter Whiskey

5) Min Vedbende er voxet. Didudaf mit Vindu har den baaret paa sine brede Blade
alle de Erindringer, jeg ikke bryder mig om at gjemme.

6) Som Insektets Stik i Muslingen, avler Fornærmelser kun Perler i mit Hjerte.
De skulle engang pryde min Aands Diadem.

7) Klag ikke under Stjernerne over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.
Ha, de blinke jo, som om de vilde tale til dig!