Trafikale og mentale utfordringer

«NÅ holder det!» skrek jeg, mens jeg klamret meg fast til håndvesken. Klokken var ett minutt på syv, og vi var fem-seks kvartaler fra kontoret. I bil. Min mann hadde lovet å få meg på jobben til syv, men allerede da vi forlot hjemmets trygge arne så jeg at det ikke kom til å gå, og derfor sa jeg (halvannet minutt etter) at det var helt ok å ankomme nærmere halv åtte. I live.

Jeg kan ha formidlet dette ved å skrike "JEG ER FOR UNG TIL Å DØ!" i det vi skrenset ut av garasjeanlegget, men jeg mente å si at han godt kunne ta det med ro.

*

Han tok det som en utfordring.

*

Han har det med å ta alt som en utfordring. «Du klarer ikke å spise hele den klumpen med wasabi i én munnfull,» er en berømt scene fra vårt samliv. Han klarte det, men har muligens mageproblemer den dag i dag. Fire år etter.

Noen ganger bruker jeg det til min fordel. «Du rekker ikke å vaske badet før du skal lage middag,» er en klassiker, men den kan ikke brukes for ofte. Da vil han gjennomskue meg.

*

I rundkjøringen ved Majorstua politistasjon var jeg glad det ikke var glatt. Sentrifugalkraften holdt uansett på å slynge oss ut i ytre del av Melkeveien, og da snakker jeg ikke om den Melkeveien som ligger i Holmenkollåsen og har postnummer 0779.

Fotgjengeren som lurte på om han skulle løpe over gaten selv om det strengt tatt var rød mann lever, og han bør for evig takke høyere makter for sin tendens til nøling. Paret med barnevogn i Majorstukrysset lever også, men hvis skoen til han som trillet barnevognen har en sort stripe bak, kan det være fra dekket på en Volvo CX90.

Man må absolutt ikke gå på rødt når man triller barnevogn, men man fortjener heller ikke få «JEG VEDDER PÅ AT DET IKKE ENGANG LIGGER NOEN UNGE OPPI DER! HAHAHAHA!» hylt etter seg. Det er tross alt ikke så mange som gidder å dra på en barnevogn bare for å få sympati i trafikken.

*

Majorstuveien er ikke veldig trafikkert så tidlig. Det er fint. Det var nemlig ikke rom for møtende biler. Vi var heldig med de grønne lysene også, selv om noen – også jeg – vil si at hvis du må holde 70 kilometer i timen for å komme over på grønt, så burde du heller ventet til neste omgang. Særlig i 30-sone.

Der Majorstuveien treffer Parkveien - rett ved salongen til Jan Thomas / hjørnet av Slottsparken - holdt det på å gå galt. Det kom en bil fra Oslo-Akershus rørleggerbedrift fra venstre. Som en kule. Rørleggeren burde ha stoppet. Han hadde vikeplikt.

Min mann lå på hornet for å minne ham på at vikeplikten ikke er valgfri, og vekket vel opp hele nabolaget, inkludert Harald og Sonja.

Min kjære glemmer aldri, så Oslo-Akershus rørleggerbedrift kan se langt etter å få oppdrag fra oss.

Vettskremt eller grinete? Ikke lett å vite.

Den iltre tutingen fikk sjåføren i rørleggerbilen enten til å bli vettskremt eller sur. Resultatet var at han snek seg videre i 20 kilometer i timen langs hele tujahekken til selveste kongen. Bilen vi satt i ble dratt ut mot venstre, i stadig håp om å kjøre forbi sinken.

Men ved den israelske ambassaden bør man holde seg i skinnet. I alle fall hvis du ikke vil pådra deg oppmerksomheten fra alle de uniformerte onklene som sikkert kjeder vettet av seg. Heldigvis kom det en del biler i motgående kjøreretning, så forbikjøring var uaktuelt.

*

Da vi kom til rundkjøringen ved den amerikanske ambassaden, trodde jeg et øyeblikk at vi kom til å passere rørleggeren på innsiden, men det ble med forsøket, takket være en trikk som gjorde at vi alle måtte vente tålmodig.

Etter det var det en del fortauskantkjøring. Eller plankekjøring, som min mann kaller det. To forholdsvis høye kanter ble forsert i høy fart for å slippe å ligge bak bilister som ventet på fotgjengere, passerende lastebiler eller andre i klassen "pyser, tannløse og kjerringer", og det var da den siste kanten – rett ved Brasseri Hansken – ble overkjørt at jeg skrek at det holdt.

To minutter etter skrenset vi inn på en parkeringsplass ved kontoret, og da hadde jeg så høy puls at jeg pep.

"Så aggressivt kjører du ALDRI igjen!" skingret jeg og prøvde å høres myndig ut. Astmatiske hvin viste seg imidlertid ikke å være spesielt fryktinngytende.

*

Han prøvde å starte en diskusjon om forskjellen på passiv-aggressiv og aktiv-aggressiv kjøring, og mente at han i høyden kunne strekke seg til å definere kjørestilen som passiv-aggressiv (ettersom rørleggeren overlevde). Han diskuterte med seg selv. Jeg synes tematikken var søkt.

Jeg tok bilnøklene fra ham. Og han får dem ikke igjen før han har innrømmet villmannskjøring. Noe han ikke kommer til å gjøre før jeg sier "Du kommer aldri til å innrømme at du kjørte som en gærning."

Det er dette med utfordringer og alfahanner. Noen ting endrer seg aldri.