Han som fortalte meg hvor skapet skulle stå - eller i dette tilfellet hva tørkeskapet burde inneholdt - var min tenåringssønn. 14-åringen var slett ikke fornøyd med servicen, og mente det ene og alene var min skyld at han ikke hadde en eneste t-skjorte i skapet sitt. I alle fall ikke en han ville gå med akkurat i dag.
Mitt forslag om å bruke skjorte ble bare snøftet til. Han orket ikke engang verdige meg et svar.
*
Jeg reagerte som en fornuftig voksenperson. At min mann lurte på hva som hadde skjedd med sin kone og hvem denne avbalanserte damen var som besvarte en hver beskyldning med konstruktivitet (og for det utrente øret) nesten uten ironi, var åpenbart. Han lyttet med et måpende utrykk i ansiktet. Kanskje var han også litt imponert.
- Men hvis du ser at t-skjortebeholdningen i skapet ditt minsker, må du gjerne vaske tøy, sa jeg vennlig.
- Grynt, grynt, svarte min sønn. Det hørtes ikke vennlig ut, men jeg kan ha tatt feil.
- Du vet jo hvordan vaskemaskinen virker, fremholdt jeg - som av ren lathet (og altså uten tanke på en fremtidig svigerdatter) lærte begge mine sønner forskjellen på klær som må vaskes på 60 grader og klær som må vaskes på 40 grader så fort de var sterke nok til å bære en full skittentøyskurv. De har heller aldri vasket mørke farger sammen med lyse farger, og riktig såpe er en selvfølge. De er godt opplært.
- Snøft, grynt, sa han. Direkte uvennlig denne gang.
- Du kan gjerne legge i en vask med en gang, hvis du vil, sa jeg rørende raust.
- Hvorfor skal jeg det? Det er jo du som gjør sånt her i familien! kom det med glassklar diksjon.
*
Jeg ble litt satt ut, men det var bare fordi han så lett slo om fra pubertalsk til norsk. Pubertalsk er som kjent et universelt språk vi alle har vært flytende i som tenåringer, men som vi glemmer i 18-19-årsalderen. Akkurat som babyspråk. Det er det jo nesten enda verre å forstå.
Men babyer sover jo nesten hele døgnet, så de slipper vi stort sett å tolke. Tenåringer, derimot, de sover nesten aldri. Med mindre det er lyst, selvsagt.
Mens vi er inne på babelsk forvirring, vil jeg gjerne adressere neandertalsk. Det er som kjent det språket menn slår over på når de skal si noe skikkelig dumt. At akkurat det språket er forståelig for oss, må jo være toppen av listen over tingenes iboende faenskap.
*
Men tilbake til hverdagen: Jeg kunne valgt et rasende svar. Mange hadde forstått meg hvis jeg hadde spikret ungen opp på veggen og brukt en pekestokk til å understreke poengene mine. På en tavle, selvsagt. Jeg ville jo ikke slått ham. Det får holde med en to-tom-fire i hver håndflate.
Men jeg gjorde ikke det. Jeg gikk i meg selv. Og jeg fant ut at det hele var min feil. Mitt ansvar. Mea culpa de lux; Min skyld big time.
*
Lederskap og foreldre...skap (?) handler særlig om én ting: klar og tydelig tale. Utvetydige beskjeder. Og masse omsorg, selvsagt. Inntil et visst punkt, hvis du er leder. "Et sted slutter arbeidsgiveransvaret og da må helsevesenet overta," som en klok sjef sa en gang.
Jeg har strøket på et par av disse punktene. Jeg er litt proteksjonistisk når det gjelder behandling av klær. Hittil har jeg gitt ordre (ja, jeg må innrømme at det kan karakteriseres som ordre og det er jo ikke særlig omsorgsfullt) om å legge i vaskemaskinen eller tørketrommelen, men sortering av klær som skal til tørkeskapet får ingen andre enn meg gjøre. Der går grensen.
 |
| Mange gjester reagerer på slike oppslag rundt i vårt hjem, men jeg vil påstå at det hadde vært et salig kaos uten disse vennlige påminnelsene |
Hvis noen prøver seg på å brette sammen håndklær, får jeg anfall.
Jeg forstår at de rundt meg kan bli forvirret.
*
Tidlig i forholdet vårt, hendte det at min kjære hadde lagt sammen en bunke med tøy til jeg kom hjem (eller sto opp). Jeg la alt tilbake i kleskurven og brettet det på min måte. I smug.
Etter vi giftet oss, fortalte jeg - på en pen måte, mener jeg - at standarden min var et par hakk over hans når det gjaldt bretting av tøy, og siden har jeg fått gjøre det i fred.
Min 14-årige sønn har fått meg til å innse at familien har lidd i årevis. Jeg har kommet med uklare signaler, og det er et under at tenåringen ikke løper rundt på byen med en sprayflaske og tagger ned gamle damer, at 21-åringen ikke bor under en bro og at min mann orker å se på meg i dagslys.
Derfor sa jeg unnskyld. (Så vidt jeg husker.)
*
Jeg gjentok unnskyldningen nå i ettermiddag. Han aksepterte den under tvil.
- Heretter kan du vaske klær akkurat når du vil, sa jeg.
- Jeg vasker ikke klær. Jeg er mann, sa 14-åringen. På perfekt neandertalsk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar