Hva tror du på?

I dag har min yngste sønn startet konfirmasjonsundervisningen. Han bestemte seg for å konfirmere seg borgerlig fordi han «ikke tror på Gud».

- Men hva tror du på, spurte jeg ham. Han svarte, men siden det er et kjent fenomen at mennesker tidvis mister evnen til å uttrykke seg i en periode på tre-fire år omtrent når de er 14-15 år, skjønte jeg ikke hva han sa.

*

Det eneste jeg har å gå ut fra - og som gjør at jeg ikke er helt sikker på om han har valgt riktig seremoni - er at han så sent som i sommer mente at selveste Gud hadde plassert en klesbutikk midt på Regent Street i London ene og alene for at han skulle shoppe seg til lykke. 

Noen tror på en mer merkantil gud.
Harrods - som dette bildet er fra - har kombinert litt av hvert når de stiller ut en egyptisk farao.

Da jeg konfronterte ham med hans borgerlige valg, svarte han at han trodde på en eller annen Gud, men det der med at Jesus var født av en jomfru, var grunn god nok til å vise en viss varsomhet med resten av budskapet.

*

Han har jo rett i det. Når man skal selge inn et budskap, må man være ærlig. For hvis man blir tatt i å pynte på sannheten - eller rett og slett prøve å dikte opp en historie - mister man troverdighet på alle områder. 

Jeg har også problemer med å tro på jomfrufødsel og oppstandelse, men jeg konfirmerte meg i kirken, og ville gjort det igjen. Konfirmasjonsfotografering ville jeg imidlertid droppet. Erfaring tilsier at det kan ta år å bearbeide et slikt traume. 

*

I november 1995 sa Kirkerådet nei til at homofile som var samboere kunne ansettes i kirkelige stillinger. En sånn kjærlighetsløs kirke ville ikke jeg være medlem av, så jeg skrev et brev til den nærmeste presten jeg fant, og meddelte at jeg imøteså en bekreftelse på min utmeldelse snarest. Begrunnelsen min var utfyllende, men jeg bannet selvsagt ikke.

Jeg fikk et langt håndskrevet brev tilbake. Presten som undertegnet var en mester i å skrive med store bokstaver mellom linjene. Det mest eksplisitte han skrev, var at "noen av oss velger å jobbe for vårt syn fra innsiden" noe jeg tolket som en støtte, og som ga meg tro på at fornuften ikke var slått ihjel av en salmebok, slik det kanskje kunne se ut som.

Rundt tusenårsskiftet kom det nye signaler fra kirken, og siden min stille protestutmeldelse hadde jeg flyttet fra Bergen til Oslo. Presten i Ris kirke var en utrolig kul dame som også var mamma til en i min eldste sønns klasse.

*

Jeg sendte et brev som beskrev grunnen til min utmeldelse og ba om å bli innskrevet i mantallet igjen. Etter det glemte jeg hele greia, og antok at det hele var gått i orden.

En dag ringte det en dame som ba meg komme til et møte i kirken. Det var kanskje hakket mer involverende enn jeg hadde sett for meg, men har man stukket nakken frem, får man sannelig ta følgene.

Jeg stilte. Krigsklar.

*

"Hva skjer hvis du støtter bombingen i Irak og Kirken ikke gjør det? Vil du melde deg ut igjen, da?" spurte den kule presten som jeg nok mente var vel konfronterende for sin stand.

"Det kan hende," sa jeg offensivt mens jeg bøyde meg ned for å ta tak i vesken min i fall jeg kom til å bli kastet ut umiddelbart.

"FLOTT!" skrek hun. Jeg sa ikke noe. Jeg bare glodde.

"Jeg vil at dette skal være en folkekirke, en folkebevegelse! Det er bare slik vil kan gjøre en forskjell!" sa hun i et så og si normalt stemmeleie. Vi ble enige om at jeg kunne få medlemskapet mitt tilbake, men at Kirken og jeg ikke på noen måte hadde inngått partnerskap eller noe annet forpliktende. Det trives jeg med.

*

Men hva tror jeg egentlig på? Når jeg ikke tror blindt på verken prester eller Bibelen? Og hvorfor tror jeg?

Svaret mitt - og dette har jeg tenkt lenge på - er at jeg tror at vi trenger noe å tro på. Vi trenger noe som er større enn oss selv. Vi trenger noe å støtte oss til når livet butter. Vi trenger noe som alltid er der. 

Og det kan være en grankvist, for min del. Eller en engel, eller en fjøsnisse. Jeg bryr meg ikke om hva du tror på, men jeg bryr meg om hvordan du lever troen din. Det betyr at jeg bryr meg om verdiene dine.

*

Jeg bryr meg for eksempel om hvordan du behandler andre mennesker. Om du er ærlig. Om du er snill. Om du gir dine medmennesker litt slakk. Om du står opp for andre. Om du er tolerant. Om du lytter mest eller snakker mest. Om du lar andre få klatre eller om du bruker dem til å klatre på. Om du har evne til å se litt utenfor din egen intimsone. Om du møter andre med åpenhet og velvilje eller om du leter etter feil. Og om du har et glimt i øyet. Det kan godt være selvironisk, forresten.

Jeg er ikke alltid snill, tolerant, lyttende eller noe av det andre over, men jeg prøver så godt jeg kan. I alle fall det meste av tiden.

Ingen av oss er perfekte, men for min egen del trenger jeg å tro på perfeksjon. For meg en det en eller annen gud. 

*

Humanetikerne og jeg er imidlertid ganske enige om mye:

"Humanismen er et livssyn som baserer sin virkelighetsforståelse og etikk på menneskelig fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, følelser og medmenneskelighet. 

(...)

Humanismen har som mål å fremme selvstendighet, frihet og ansvar, og å gi alle mennesker mulighet til å utvikle dette. 

I det humanistiske livssyn inngår en forpliktelse overfor menneskerettighetene som uttrykk for sentrale verdier og idealer. Menneskerettighetene er et godt vern for menneskelig verdighet og mangfold."

Og da mener jeg at akkurat det der med Gud eller ikke gud, ikke er så viktig. Så lenge vi kan være enige om at vi skal behandle hverandre med respekt.

*

Hvis avkommet lærer det i løpet av de 20 undervisningstimene frem mot seremonien i Oslo rådhus, skal jeg være fornøyd. Hvis ikke tar jeg ham med til fotografen og lar konfirmasjonsbildet hans henge på veggen i all evighet. 

Og da mener jeg evighet. I bibelsk forstand.