Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 31. oktober 2012

Helt sikkert

Jeg har vært i Riga. I ca en time. Riga er visst en pen by, men jeg har bare sett innsiden av en flyplass. Den var helt ok.

Etter to dager uten shopping skal jeg medgi at jeg var litt desperat, og siden det eneste de solgte var parfyme, sjokolade og smykker av rav, kjøpte jeg sjokolade, parfyme og smykker av rav. De solgte forresten en del alkohol også, men det kjøpte jeg ikke.

*

Jeg godtar at fly flyr på samme måten som jeg godtar at jeg kan ringe folk på andre siden av jorden og få stemmen deres inn i øret i det samme de sier noe; jeg har erfart det selv, men jeg begriper ikke hvordan det skjer.

Jeg er ikke redd for å ringe og jeg er heller ikke redd for å fly. Det går som regel bra. Og som min mor sa da jeg var gravid og gruet meg til fødselen: «Det er ikke noe å tenkte på. De kommer alltid ut.» 

Man kommer med andre ord alltid ned. 

*

Da alle passasjerene hadde satt seg pent ned og den ene flyvertinnen var i ferd med å telle oss, lukket sjefsflyvertinnen - jeg mener ikke å fornærme noen nå, jeg vet bare ikke hva de vil bli kalt - flydøren. 

Det gjorde hun ved å dra i en metallspake med en hvit og rød-stripete markering i enden. Et typisk signal om at «dette er ikke en hvilken som helst dings som stikker ut av et hull i veggen, denne må håndteres av noen som vet hvordan. Gå vekk hvis du ikke er en av dem.».

I det hun fikk døren til å lukke seg, sa hun «yes!» samtidig som hun gjorde en bevegelse jeg bare har sett fotballspillere gjøre når de scorer mål - noe som fikk meg til å tvile bitte litt på både erfaring, kompetanse og ikke minst hennes innsikt i hvordan vi som satt der og fulgte med (det er jo ikke mye annet å glo på) ville oppfatte henne. 

Når flyet letter eller lander, må du ikke kjøre bil med antenne på taket, men det er visst greit ellers.
Symbolet ved siden av bilen, kan enten være en bombe eller et garnnøste

Flyet var et Dash 8. Et ca 80-seters fly med et par propeller. Jeg må få understreke at jeg fremdeles ikke var bekymret. Jeg kunne sittet i et papirfly i stiv kuling og kost vettet av meg hvis jeg bare hadde en god bok. Uten bok hadde jeg nok kjedet meg litt.

*

Flyet takset ut, og folk begynte å sovne. Det klarer ikke jeg, men det er altså ikke fordi jeg er bekymret - jeg gjentar det -  det er simpelthen bare fordi jeg må ligge når jeg skal sove, og det er det ikke plass til i et lite propellfly der man har under en kvadratmeter til disposisjon. 

Jeg kunne kanskje fått sovet hvis jeg hadde krabbet opp i bagasjehyllen, for jeg trenger ikke så stor plass, men da hadde det sikkert blitt mye mas. Og da får man jo heller ikke sove.

*

Flysjåfører - jeg mener ikke å fornærme noen nå heller, men siden jeg vet at det ikke heter flysjåfører fornærmer jeg kanskje noen likevel - er normalt ganske avslappede mennesker som takler det meste, og jeg vil tro at de er testet og funnet tunge nok på mange fagfelt. 

Det gjaldt helt sikkert også han som satt bak spakene i dag. Men engelsken hans kunne absolutt vært skarpere.

Jeg antar at han mente å si «Thanks again for flying Air Baltic», men det jeg og mine naboer hørte var «Think again of flying Air Baltic».

Men vi kom ned. Det gjør man alltid.

tirsdag 30. oktober 2012

Da Gud skapte Adam 2.0

En flytur må være en god anledning til å prøve å få Gud i tale. Det er jo sjelden jeg er så nær ham, så vidt jeg vet.

- Du Gud, hvorfor har ikke mennesker en av- og på-knapp? spør jeg ut i luften.

Jeg er forberedt på at mine medpassasjerer tror jeg er gal, men det er verdt risikoen. Dessuten er dette mennesker jeg aldri ser igjen. Sannsynligvis.

- En tåpe kan spørre mer enn ti vise kan svare, hørte jeg plutselig.
- Du er virkelig over alt, sa jeg imponert. Vi var i 10.000 meters høyde et sted i luften (naturlig nok) mellom München og Tblisi.

*

- Hadde du virkelig trodd noe annet? spurte Gud.

Jeg valgte å ikke svare. Man skal ikke lyve for Gud. Det kan også ha vært et retorisk spørsmål. Eller et lurespørsmål.

- Men hvorfor har vi ikke en knapp vi kan trykke på når vi vil sove? spurte jeg igjen. Klokken var tross alt snart to norsk tid - om natten - og jeg fikk ikke sove.
- For å svare med et spørsmål, sa Gud utspekulert; - Hvordan hadde du planlagt å slå deg på igjen? 

*

Gud - Birgitte: en - null. 

Men så kom jeg på at jeg hadde flere ess i ermet:

- Hva med en volumknapp, da?
- Jeg testet faktisk det på Adam 2.0, men han greide ikke la være å misbruke den. Han skrudde den på maks og påsto at den var ødelagt da jeg ba ham dempe seg. Det var et helvete.

- Hvor mange versjoner måtte du lage av Adam? ville jeg vite.
- Du mener hittil? spurte Gud og svarte selv; - Jeg er fremdeles på 2-tallet. Den eneste justeringen var den med knappen. Jeg har langt igjen, for å si det sånn. Hahahah.

- Og Eva-modellen?
- Eva var jeg heldig med. Det var bare nødvendig med ett forsøk da jeg lagde Eva.

- Seriøst? spurte jeg vantro. - Hva med hår under armene, på leggene og hva med PMS? Mulig du er happy, men på vegne av veldig mange; gidder du å prøve en gang til?

- Hmmm ... Nei.
- Nå er du vrang, mente jeg.

- Ingen er prefekte.
- Du mener «Ingen er perfekte»?
- Jo, jeg er perfekt. Jeg vil bare ikke ha konkurranse.

En hyllest til dyslektikere i alle land

mandag 29. oktober 2012

What not to wear

"Mette-Marit med nedbrytbar kjole i kongelig bryllup" leste jeg i Dagbladet. Snakk om Askepott, altså. Kanskje kjolen ble til jord rundt midnatt?

Men det var ikke sånn som jeg trodde. Det er jo sjelden det. Kjolen MM hadde på seg var bare laget av nedbrytbart materiale. Ikke noe polyester der i kongsgården, med andre ord.

Kjolen var overstrødd med glassperler, men de var resirkulerte, så da er det visst greit. Hun kan altså ha hatt på seg et par kilo gamle colaflasker. Ganske artig.

Hvem har slipt til alle de glassperlene?

En dame som heter Livia Firth, og som er gift med en skuespiller som heter Colin Firth, har visstnok lenge håpet at MM skulle begynne å bruke nedbrytbare kjoler på den røde løperen, og hun er selvsagt veldig fornøyd.

"Like ... the next time you're going to a royal wedding, I'd like you not to wear polyester. Ok?"

Hun sier at i likhet med MM tror hun også på en miljøvennlig moteindustri. Dette har de to damene snakket om, visstnok.

*

Jeg er ikke sikker på at de bruker ressursene sine så godt hvis de konsentrerer seg om kjoler til over 30.000 kroner. De fleste av oss har ikke så mange kjoler i skapet i den prisklassen.

Derimot vil jeg tro at flertallet av oss har en del bruk-og-kast-plagg fra H&M, Lindex eller andre kjeder liggende rundt omkring. Hva med å forsikre seg om at produksjonen av alle disse klærne skjer på en skikkelig måte? De kan jo begynne med å se på arbeidsforholdene for syerskene, for eksempel?

*

Journalisten som skriver artikkelen om disse to damene og deres engasjement for naturen skulket åpenbart timen i kritisk journalistikk, for ikke en eneste gang stilles det spørsmål ved verken glassperlene, kjolens pris eller det helt åpenbare; når mistet disse menneskene bakkekontakten?

Det finnes nemlig millioner av mennesker som går rundt i bomull, ull, lin og silke. Det er rett og slett ikke det minste oppsiktsvekkende. Og ikke bare går vi rundt i plagg som vi til og med kanskje har strikket selv, vi bruker dem også mange ganger.

Ikke misforstå - jeg synes MM skal pynte seg når hun representerer Norge, det er tross alt litt av poenget med et kongehus, etter hva jeg har forstått. Jeg har også full forståelse for at kjolene hennes koster mer enn mine. Men så la det være med det, da! Ikke prøv å gjøre det til noe mer enn det det er; nemlig kongelig moro og opium for Se og Hørs (og Dagbladets) lesere.

*

Jeg kommer ikke til å bli imponert før den røde løperen byttes ut med gress, og MM kommer til slottsball i et digert gresskar. Bare så det er sagt.

søndag 28. oktober 2012

Man måste jämföra

På høyre langfinger har jeg et kutt jeg ikke vet hvordan jeg har fått. Det er litt dypere enn et papirkutt, men det kan selvsagt ha vært et ekstra ondskapsfullt ark som angrep meg. Papirkuttsmerte er omvendt proporsjonalt med alvorlighetsgraden; Det er veldig lite farlig (selv om jeg mener at Dagbladet en gang har advart mot det) men det er ganske vondt likevel.

I går testet jeg - helt ufrivillig - hva som var mest vondt; å få superlim eller neglelakkfjerner i såret. Men jeg har glemt resultatet allerede.

Det er det som er så fint med smerte, nemlig; Man kan ikke huske akkurat hvor vondt det var. Hvis det gikk an å erindre smerte, hadde det vært mange enebarn i verden.

*

Jeg har ganske mye erfaring med smerte. Bare for å liste opp noe (slik at dere ikke tror jeg er en pyse):

1) Sprukken blindtarm i to døgn (legene blandet blodprøven min med en annens og mente at jeg ikke kunne ha blindtarmbetennelse. Jeg lurer veldig på hvem som mistet sin friske blindtarm.)
2) Blodpropper i lungene. To ganger.
3) En fødsel over 23 timer der ungen satt fast inni meg med skuldrene
4) Endometriose (12 operasjoner)
5) Infarkt i en eggstokk. To ganger.
6) Migrene
7) Kronisk hodepine
8) Cøliaki (udiagnostisert i mange, mange år)
9) Bechtrew
10) Bekkenløsning i to svangerskap

Jeg er et fysisk vrak, men det plager meg svært lite takket være trening, gode leger, kosthold og - ikke minst - et fravær av ulykke.

*

For den type smerte jeg her har listet opp, er på linje med gnagsår sammenliknet med den smerten andre har enten ved alvorlig sykdom eller smerte som sitter i hjertet.

Sånn ser et hjerte egentlig ut

Smerte som sitter i hjertet, trumfer det meste: Den smerten du får når du har såret noen du er glad i, blitt såret eller den smerten du kjenner hvis du mister noen.

*

Sjefsmegga Astrid Gunnestad har skrevet om lidelse. Hun skriver: 

"Jeg vil si til deg som befinner deg midt i livet, uten at en stor tragedie har banket på din dør: Fortell deg selv hvor lykkelig du egentlig er, vit at det er akkurat det du er."

Det er et godt råd. Resten av dagen foreslår jeg at du bruker på å bli klar over hvor bra du har det akkurat nå. Og hvis du mener du har grunn til å klage, kan det godt hende du har rett, men som Gunnestad også sier (og her siterer hun Ruth Maier): "Hvorfor skal ikke du lide når det finnes så mye lidelse i verden." 

Det er som regel noen som har det verre.

lørdag 27. oktober 2012

Asylsøker

I dag har jeg brukt tre timer på å gjøre rent, og dette sier jeg ikke for å fremstå som en perfekt husmor, for det ville vært loddrett løgn uansett hvordan man definerte begrepet. Nei, da. Jeg sier det for å skape forståelse for at jeg nå søker asyl.

Resten av min hjemmeværende familie liker nemlig å dælje hverandre i hodet med ulike ting, og for tre minutter siden slo den ene den andre i hodet med en pose full av oppskåret brød. Det er vel unødvendig å si at den revnet.

Begge forsto at støvsugeren måtte frem i en uanstendig fart, men de er jo ikke akkurat genier når det gjelder rengjøring noen av dem, så jeg antar at det fremdeles er nok smuler på gulvet til å holde liv i en flokk meiser gjennom vinteren.



Jeg søker altså asyl og har følgende beskjedne krav:

1) Det må ikke være noen om roper og skriker "Kom igjen da, din feiging!" etterfulgt av rå latter mens en hund bjeffer og angriper den svakeste parten.

2) Det må være rent.

3) Det må være nok Farris i kjøleskapet, og jeg må minst ha tilgang til to treningsmaskiner. Den ene kan godt være en tredemølle.

4) Jeg må ha mitt eget skoskap og min egen garderobe som jeg kan overnatte i hvis det blir nødvendig å søke tilflukt fra høye lyder.

5) Det må ikke være noen som snorker i en radius av fem kilometer.

6) Jeg må ha trådløst nettverk og kabel-tv fra en annen leverandør enn Canal Digital.

7) Asylet må ligge i nærheten av favorittbutikkene mine i Bogstadveien. Alternativt Paris eller London. New York kan vurderes.

8) Jeg må få komme hjem når jeg får hjemlengsel.

Nå har de gått for å kjøpe sjokolade til meg, og jeg savner dem allerede. Følelsen kan forveksles med sjokoladetrang, men det går ut på ett i dette tilfellet.


Feminisme a la Birgitte

Jeg skal helt til Georgia. Ikke Georgia, USA, men det andre Georgia - det som er et land i øst. Det er fryktelig langt til Georgia, og jeg skal selvsagt ikke gå. Jeg skal fly.



Når jeg skal fly og være borte én natt eller mer, forbereder jeg meg. Jeg skriver pakkelister og jeg tenker veldig praktisk når det gjelder sko, vesker og smykker. Noen ganger greier jeg derfor å bruke ett par sko til to antrekk. Veldig plassbesparende. Men som oftest bruker jeg tre par sko til ett antrekk (flate, mellomhøye og skyhøye - men vet jo aldri hvilket humør man kommer til å være i).

Som regel må jeg kjøpe en ny koffert før jeg skal fly hjem igjen, for det er alltid så mye pent i utlandet.

*

Sminke og toalettsaker er et pakkekapittel for seg; Jeg bruker nøyaktig 50 minutter på badet hver morgen. Hvis jeg må vaske håret tar det 30 minutter mer. Det sier seg selv at bagasjen preges av disse rutinene: toalettmappen min er på størrelse med andres håndbagasje.

Denne gangen skal jeg overnatte to netter. Det betyr at jeg trenger fire antrekk, inkludert noe pent jeg kan ha den ene kvelden. Selv om jeg har skrevet to utkast til pakkelister, har jeg så langt ikke kommet i havn med hva jeg skal pynte meg med.

Hvorfor? Jo, jeg kan bare ha med meg håndbagasje! Jeg må klare å pakke alt jeg trenger i en koffert som er så liten at jeg hadde fått plass til tre på samme størrelse i kofferten jeg tenkte å bruke! Det å ha med meg tre alternative antrekk til en hver anledning, er således helt umulig.

Og hva med hårspray, kremer, sparkelmasse og kitt? Det er jo ikke engang lov å ta med seg, etter hva jeg har forstått?

*

Feminister, hvor er dere? Søstre i kvinnekampen, kom og hjelp! Å ikke kunne sjekke inn bagasjen må da være verdt å gå i tog for? "Kun håndbagasje" er kvinnefiendtlig, det er et tiltak som fratar oss våre rettigheter.

Dette forhistoriske tiltaket er selvfølgelig oppfunnet av menn som mener at den såpen de finner på hotellet er helt super, og som mener det holder å bruke én dress, ett par sko og to skjorter til sammen på en slik tur.

Menn, altså. De har alltid hatt litt mindre håndbagasje enn oss kvinner.

fredag 26. oktober 2012

Redrum, redrum

I Bogstadveien møtte jeg en mann med hodet under armen. Det var oransje og smilte med tre tenner. Da jeg oppdaget at han hadde et hodet på toppen av halsen også, skjønte jeg at det må være tid for Halloween.

Jeg er motstander av Halloween. Litt fordi jeg synes vi ukritisk har adoptert en feiring vi ikke har tradisjon for, men mest fordi jeg vil ha godteriet mitt selv.

*

Da jeg kom til å tenke på godteri, var jeg akkurat utenfor "Den lille kokosfabrikken" og bena mine styrte automatisk inn slik at munnen min kunne bestille fire kokosboller med kokos. Jeg kunne like gjerne hatt hodet under armen jeg også, for munnen var åpenbart ikke koblet til den delen av hjernen som registrerte tallene på badevekten i morges.

Mens jeg gumlende grublet på fenomentet Halloween, kom jeg på at jeg egentlig ikke vet annet om Halloween enn at vi feirer døde mennesker, og da assosierte jeg videre til filmen "Shining" med Jack Nicholson.

*

Jeg ler meg ihjel av skrekkfilmer og prøver stadig å selge inn at vi skal se på zombier som river tarmene ut av intetanende barnevakter som allerede er litt redde fordi strømmen har gått og fordi telefonen ikke virker mens vi spiser en pose potetgull. Men når Jack Nicholson stikker det gale oppsynet sitt gjennom hullet i badedøren han akkurat har hugget seg gjennom, da dør jeg alltid bittelitt av ren skrekk. Jeg ser ikke den filmen igjen frivillig.

Det er to ting i den filmen jeg fremdeles kan få mareritt av. Det ene er ansiktet til Nicholson og det andre er de to bleke jentetvillingene. Pussig nok gikk det en pappa foran meg på vei hjem. Han hadde to rosa bylter i en bred, rød tvillingvogn, og jeg holdt på å fortelle ham at han burde søke om å få byttet inn den ene i noe annet. De var veldig små, antakelig nesten nyfødte, så det hadde nok latt seg gjøre.

Bare tapeten er nok til å få vonde drømmer

Men siden jeg tilfeldigvis kjenner et par utrolig søte jentetvillinger som kommer til å vokse opp og gjøre verden til et bedre sted, besinnet jeg meg og håpet for hans skyld at de to rosa skrikerungene var velsignet med et bedre lynne når de var mette og hadde ren bleie.

Jeg rundet et hjørne, gikk inn i heisen og som vanlig begynte jeg allerede da å forberede meg på en villhunds lykkelige krigsdans. Jeg fant frem nøkkelen, viklet meg ut av skjerf, kneppet opp kåpen og reddet unna et langt kjede slik at han ikke skulle henge seg opp når han kom hoppende på meg. Slike forberedelser gjør tiden fra jeg kommer inn til jeg kan gi ham den nødvendige oppmerksomheten kortest mulig, og det er bra for både meg og loppeskinnet.

*

I det heisen åpnet seg kom det en liten djevel med sort kappe og langt mørkt hår på sparkesykkel rett mot meg. Jeg sendte en takknemlig tanke til jordmor Veen (fakta faen, hun het det) for gode råd. Hadde jeg slurvet med knipeøvelsene, hadde jeg tisset på meg av skrekk.

Jeg måtte ha nok en kokosbolle for å ro nervene da jeg kom inn.

Nattesøvnen sto i fare, men heldigvis ringte det på døren omtrent da jeg nådde hvilepulsen min - som ligger på omtrent 77 slag i minuttet - og hjernen min hadde koblet mini-Dracula på hjul med den importerte tradisjonen der barn blir sendt ut av foreldrene sine for å få snop av fremmede mennesker.

Hvordan de tror at barna resten av året skal løpe som satan hvis de blir tilbudt en sjokolade, kan man jo bare spekulere i.

*

Utenfor sto det to små jenter. Den ene var identisk med den livsfarlige sparkesyklisten.

Hun virker kanskje ikke så skummel når hun smiler

Siden jeg var litt skeptisk til hva de kunne finne på hvis jeg valgte å slenge døren i trynet på dem, ga jeg dem de to siste kokosbollene.

Og da gikk det opp for meg: plutselig så jeg poenget med Halloween og anerkjente umiddelbart amerikanernes overlegne intelligens: Halloween er slankende. Rett og slett. Jeg er fan.

torsdag 25. oktober 2012

Snø-løgnene

Hvem er det som er ansvarlig for denne hjernevaskingen vi har blitt utsatt for siden vi var barn? Den som innbiller oss at vinter og snø er synonymt med en lykkelig, sunn og påskebrun nordmann?

Jeg har hatt nærkontakt med snø i dag, og den var aldeles ikke sympatisk; Den kom i form av nåler.

Retningen var horisontal og styrte rett i fleisen på alle jeg så uansett hvilken vei de gikk. Et slags unaturlig naturfenomen.

Ikke gadd den å legge seg heller. Det ble med andre ord ikke noe "himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer" selv om mange mener denne sommeren ikke bare ble stavet "høst" men at den også var litt kort. Tre timer på et helt år, er jo til å grine av.

*

Hvis du sier "vinter og sne", begynner du å synge litt inni deg og tenke på Wenche Myhre da? Det gjør jeg. Og ikke bare det, men jeg nynner litt også, smiler og ser drømmende ut i luften. Hvis jeg ikke tenker meg om. Det er bevis nummer én på at noen har hatt en plan med dette. For jeg hater snø og kulde, og ser helst at vi begynner å snakke om kulde når vi snakker om snø, for de to henger jo alltid sammen.

De har ikke lykkes helt disse hjernevaskerne, for jeg kan bare akkurat strofen "vinter og sne, en skiløper suser av sted" og så blir jeg sittende og lalle de merkeligste ord som antakeligvis innimellom treffer en riktig stavelse. ("Vinter og sne, en skiløper suser av sted, na-na-nana-nana-NA-NA-står. Na-na-na-na-na-nanana-VÅR!")

*

Et annet bevis på hjernevaskingen er Ole Brumm som vagger godslig avgårde og synger "Det snør, det snør, tiddelibom" som om snøen er det hyggeligste den lille bamsen kan tenke seg etter honning.



Må jeg få lov til å minne om at han skulle vært i hi for lengst når snøen begynner å dale? For når snøen legger seg, dekkes dyrenes mat til og pelsdottene har et halvt år med kulde og sørpe foran seg. Dyr som går i hi er hakket smartere enn resten av oss.

*

Mitt siste eksempel er kanskje litt søkt, men de av dere som er like konspiratoriske som meg vil følge tankegangen; Noen som har hørt om snøengler? Nei, så vidt jeg vet har det ikke noe med kongehuset å gjøre, dette handler om å lure små barn til å legge seg ned i snøen og vifte med armer og ben.

Hvordan i himmelens navn kan man mene at sporet de etterlater seg likner på en engel? Nå forventer jeg ikke at noen faktisk verken tror på engler eller har sett en (noe som kanskje kommer ut på ett) - jeg sikter til de stiliserte glansbildeenglene med kjoler og vinger.

Ikke med min beste vilje kan jeg få den gropa en unge kledd i parktantens drøm etterlater seg til å likne en engel. Hvis jeg skulle karakterisere resultatet, ville jeg kanskje ment at det liknet kona til en kakemann, men det hadde vært en særdeles velvillig tolkning. Men nei, da. Den har jeg aldri fått gehør for. Tvert i mot virker det som noen mistenker meg for å ikke like barn når jeg står der og klager.

Når det er sagt, er det ikke alle barn jeg liker heller - i likhet med voksne. Jeg har aldri forstått denne generaliseringen. Noen unger er jo rett og slett ufordragelige både i oppførsel og hygienisk fremtoning. Den uhygieniske fremtoningen har dessuten en tendens til å bli forsterket når det er kaldt.

*

Nå må vi snart kalle en snøskuffe for en snøskuffe. Det er forskjell på snø og snø. Snø som ligger pent brøytet og fremdeles er hvit mot sort asfalt, kan være ok og påskesol som glitrer i snø er jeg for. Men det  er jo et sant helvete de månedene snøen bruker på å bestemme seg for å ende opp på den måten!

Kan vi enes om at snøen kan holde seg over 800 meters høyde? Den hører ikke hjemme i tettbygde strøk, der har den rett og slett gått av moten.

*

Da gjenstår det bare å finne ut hvem som er ansvarlig for å ha ført oss bak lyset siden VM på ski i 1966. Det var nemlig da frøken Myhre begynte å synge på den irriterende sangen som har smittet nordmenn med falske forhåpninger i generasjoner.

Tips mottas.


onsdag 24. oktober 2012

Keiserinnens nye klær

Jeg hadde trodd at de små guttene og jentene som en gang sto og ropte "Men han har jo ingen klær på!" hadde blitt voksne og fått seg jobb. Men det er ikke noe som tyder på at noen av dem har blitt journalister i den delen av pressen som skal appellere til kvinner.

I dag har klikket meg inn på Dagbladet.no og Min mote: Den nye James Bond-filmen har hatt premiere, og kjendisene har holdt inn magen, sugd inn kinnene og prøvd å takle blitzlyset som best de kan. Noen har vært ordentlig heldige både med smil og stylist, andre ikke så heldige.

Som for eksempel disse to:

Sliten, frøken?

Redd for mygg?

En badekåpe i livredd fløyel og et myggtelt med en paljettbadedrakt?

De eneste som kan roses her, er designerene som faktisk fikk noen til å reklamere for galskapen sin.

*

Jeg må minne meg selv på å ikke være for slem, så jeg iler til og minner om at det første bildet kanskje er av en tapper kvinne som tross smerter etter sin siste brystoperasjon tok på seg slåbroken og karret seg ut av sykesengen. Hvis det er tilfellet, ber jeg om unnskyldning, men hvis det er slik jeg tror (at dama fullstendig mangler stil og bluferdighet) kan hvem som helst hilse henne fra meg og si hahahahahahah.

Det eneste jeg kan tenke meg at damen med myggnettingen kan bruke som unnskyldning er at hun deltar i et veddemål. Hun fikk kanskje valget mellom å overnatte i jungelen med myggnettingen eller bruke den på den røde løperen. 

Jeg hadde faktisk også valgt den røde løperen, så nå har jeg tenkt å holde kjeft.

tirsdag 23. oktober 2012

Ikke forvirret. Forbannet.

Hei, Canal Digital!

Sånn cirka hvor dum tror dere jeg er? I dag har dere sendt meg en mail fordi dere er bekymret for at jeg er forvirret.

Vel, jeg er ikke forvirret, men jeg er forbannet. Lyst til å vite hvorfor? Hør her:

I mailen dere sendte meg i dag bruker dere ordet "valgfrihet" seks ganger. Overskriften er "TV2 ønsker ikke valgfrihet". Dere prøver med andre ord å legge ansvaret på TV2 for at jeg som kunde vil få begrensede valgmuligheter.

Vær nå i det minste ærlig nok til å innrømme at det er to parter i denne konflikten og at deres manglende evne til å inngå avtaler fører til at kundene taper. 

Og la ordene "valg" og "frihet" være i fred. Det er rett og slett ikke lov å lage sin egen definisjon av ord som i seg selv står for noe av det vi holder høyest.

*

Jeg og mine naboer er låst til dere, fordi det er dere som eier infrastrukturen her vi bor. Hvis jeg var dere, ville jeg derfor vært ytterst forsiktig med å snakke om valgfrihet. Monopolister har et ekstra ansvar for å oppføre seg skikkelig. 

Bare så dere vet det: vi kan ikke velge, men dere skal vite at hvis vi kunne hadde vi byttet på flekken. Og hvis dere mente noe med dette med valgfrihet, vil jeg gjerne bytte inn både Animal Planet, Showcase, Sky og Silver hvis jeg bare får beholde Nyhetskanalen.

*

Dere henviser også til at dere innførte valgfrihet for kundene deres for en stund siden. Jasså? Jeg hadde valgt, jeg. Hvis dere virkelig er så opptatt av valgfriheten min burde dere kanskje sjekket om jeg ønsket meg noe annet enn det jeg hadde?

Hvorfor endret dere konseptet? Var det et genuint ønske om at vi som kunder skulle plukke det vi ønsket, eller var det en forberedelse til det dere visste kom; nemlig striden med TV2? For allerede på det tidspunktet da jeg satt og vurderte hvilke kanaler jeg ville ha av de dere presenterte for meg, hadde dere flyttet TV2s kanaler så langt ned på kanallisten at det tok meg flere minutter hver kveld å finne dem. 

*

Ordvalg er viktig. Det er derfor ikke uvesentlig hva man sier, og hvordan man beskriver andre sier ofte mest om en selv. Jeg forstår at dere ikke er så glade i TV2, men trenger dere å prøve å få meg til å mene at de er noen kravstore egoister? 

Formuleringer som "kravene fra TV2 gir to konsekvenser", "kravene som TV2 nå har kommet med" og "I tillegg stiller TV2 krav som innebærer at kundenes valgfrihet reduseres" får meg irritert, men ikke på TV2. De fleste jeg kjenner misliker sterkt å bli forsøkt påvirket. Spesielt når det gjøres så usannsynlig lite intelligent.

Teksten får meg ikke til å se på TV2 som pengegriske, den får meg til å se på dere som manipulerende. Jeg tror dere undervurderer kundene deres kraftig med denne mailen.


I teksten står det at dere årlig betaler ca 500 millioner kroner til ulike TV-selskap, og at TV2 får mest av disse pengene. "Ja, selvsagt," tenker jeg da. TV2 har jo de mest populære kanalene. 

"De fleste av TV2s kanaler er reklamefinaniserte," skriver dere og lar det henge litt i luften. Hva tenkte dere da dere skrev denne setningen? At jeg som leser skulle tenke at "Ja, da burde jammen det holde"?

Vel, jeg gjør ikke det. Jeg leser nemlig daglig en haug av aviser. Som jeg betaler for. Selv om de ofte er så fulle av reklame at jeg nesten ikke finner artiklene.

*

Dere sier at TV2 ikke bare stiller krav som gjør at prisen for oss kunder vil øke, men også at de stiller krav som gjør at valgfriheten vår vil begrenses. Siden jeg mistet tilliten til dere allerede i overskriften, ber jeg om at dere blir konkrete: Hvor mye dyrere blir det? Og hvilke krav har TV2 fremmet som vil redusere min valgfrihet? 

Dere sliter med troverdigheten her. Selv små barn blir skeptiske til noen som fremhever seg selv og stiller andre i dårlig lys. Hvis saken deres er så god, burde det ikke være nødvendig å snakke om motparten i det hele tatt.


For meg er dere en motorvei. En asfaltstripe der leverandører av det jeg ønsker kan kjøre. Jeg aksepterer en bomring, men ikke landeveisrøveri. 







mandag 22. oktober 2012

God tur til Drammen

Kjære dere to som satt foran meg på flytoget fra Gardermoen i syvtiden i kveld,

Jakkene røpet for meg og alle andre hvor dere jobber, og siden dere derfor ikke bare representerer dere selv, men også de som sannsynligvis har betalt for turen dere akkurat har hatt, bør dere oppføre dere som folk - i alle fall når vi må forholde oss til dere.

Dette gjelder generelt, men hvis dere vil ha et par helt konkrete eksempler, kan dere godt få det:

Den gamle damen som lurte på om det var toget vi satt i eller toget i nabosporet som begynte å kjøre, burde fått et høflig svar fra dere, ikke spydig latter. Om 25 år er dere like gamle som henne og da er jeg imponert hvis dere i det hele tatt greier å reise alene, uten sykepleiere utstyrt med ekstra bleier i tilfelle dere skulle få et lite "uhell".



Siden jeg har et nokså stort nettverk, tror jeg jammen at jeg dro kjensel på et par av de dere snakket om. Hadde jeg vært en konkurrent, hadde jeg kost vettet av meg, men det kan også hende opplysningene dere ga kan glede noen av mine venner.

Og dessuten: selv om dere ikke er børsnoterte kan dere godt holde antakelser om resultatet i fjerdekvartal for dere selv. Det gjør seg dessuten dårlig å si "vi får sørge for å fakturere dem godt, hahahahah".

Den unge svenske togverten som gikk litt surr i hva som var høyre og venstre fikk min sympati, for jeg kan høyre, men tar nesten alltid feil når det gjelder venstre. Hun fikk ikke deres. Et bedre alternativ enn å herme på svorsk hadde vært at dere bare tidde stille. Vi satt forresten i stillevognen, men det forsto jeg tidlig at dere ikke hadde lagt merke til.

Damen som gikk av toget på Lillestrøm hadde helt sikkert en fin rumpe, men det må være minst 40 år siden dere var i tenårene, og det virker bare trist å fnise og peke og lage sånne lyder som dere laget. Et øyeblikk så jeg etter støttekontakten deres, men jeg tror dere reiste alene.

Til sist vil jeg forsiktig påpeke at dere stinker. Fra plassen min bak dere kunne jeg lese av hele dagen deres ved bare å trekke pusten: Dere er to halvgamle griser som synes det så gøy å reise på noen andres regning at dere feirer dere selv med en drink eller fire.

God tur videre til Drammen!

søndag 21. oktober 2012

Full av luft

Det er sjelden man finner et ord som gir bedre assosiasjon til hva det beskriver som ordet pompøs. Si det høyt et par ganger, så skjønner du hva jeg mener. Pom-pøs.

Det er oppblåst, tomt og overlegent. Det er et ord som tror det er hevet over alle andre ord, et ord som så vidt orker å bli brukt sammen med andre. Og heldigvis for ordet kan det gjerne stå alene. "Pompøs," sier vi megetsigende. Det er liksom ikke nødvendig å si noe mer.

*

Jeg kjenner et par pompøse mennesker. Kanskje gjenkjenner jeg pompøsitet så raskt fordi det ikke er en helt ukjent størrelse i min egen personlighet? Det får så være. Det er ikke meg selv jeg skal henge ut i dag.

Jeg skal ikke nevne navn, det holder å beskrive to egenskaper.

1) Man bygger sitt eget selvbilde på andres suksess eller historie
2) Man mener at man står over de fleste man omgås i næringskjeden

Å bygge sin identitet på andres suksess kan enten være at du har familie som har eller hadde mye penger og/eller attraktiv sosial status. Hvis alt du har er en onkel, fetter eller en søster som har giftet seg inn i en familie det ofte står om i sladderpressen, eller din mann, kone eller mor stammer fra en slekt som en gang utnyttet så mange bønder at en konge i Danmark ga dem en tittel som ingen i dag har et forhold til, bør du heller konsentrere deg om å finne verdier i deg selv som kan bidra til å bringe verden fremover.

De du omgås kan nok la seg imponere en liten stund, men du blir gjennomskuet, og den dagen du oppdager at de har sett rett gjennom fasaden din og funnet ut at det stort sett var luft der, kommer ikke til å bli hyggelig for deg.

Husk at det ikke er for sent å snu. Eller jo, noen ganger er det faktisk for sent, men du har alt å tjene på å prøve:

Begynn med å jekke ned nesevinkelen, slutt å baksnakke, bruk mer tid på å jobbe enn du bruker på å fortelle om at du jobber, krediter dem som har gjort all jobben du har løyet på deg og ta deg tid til å se menneskene rundt deg. Ikke dø av sjokk når du forstår at du egentlig er ganske dårlig likt og at folk har ledd av deg bak ryggen din i evigheter.

*

En gang leste jeg en kronikk av en dame som må sies å være ganske smart. Hvorvidt hun har empati, humor og andre menneskelige egenskaper som for eksempel selvinnsikt, vet jeg lite om. Kronikken røpet heller ikke stort om det. Man skal dessuten ikke avskrive noen på bakgrunn av noen linjer i en avis. Selv om det er svært fristende.

Hun skrev at det er greit å være arrogant hvis man bare har grunn til det. Det har jeg tenkt mye på siden, men jeg har kommet frem til at nei, det er ikke greit.

Arroganse er negativt. Arroganse røper at du er for dum til å presentere det du står for på en måte som andre mennesker ønsker å ta inn. Arroganse er en egenskap som viser begrensningene i ditt intellekt.

*

Jeg lar meg ikke så lett imponere - i alle fall ikke når jeg får tenkt meg om - men egenskaper jeg alltid vil beundre er humor, selvironi, dømmekraft, selvinnsikt og stayer-evne. Og slike mennesker kjenner jeg heldigvis mange av.

lørdag 20. oktober 2012

Terningkast

I dag har et bitte lite land fått timesvis av sendetid på fjernsyn i hele Europa. NRK sendte direkte fra klokken ti, og da jeg våknet med et sjokk klokken halv tolv (!) var jeg redd for å ha gått glipp av hele greia. Men nei, da. Det viste seg at jeg hadde nok av tid til å studere kjoler, hatter og smykker.

Jeg er svært takknemlig for at verdens kongelige i sin travle hverdag tar seg tid til å underholde oss. Men når det er sagt; det er jo det vi betaler dem for. De er til for vår skyld, ikke omvendt. Jeg lurer på om de vet det.

Det er ikke alt som er like pent å betrakte, men så er det jo ikke heller alle kropper det er like lett å kle på. Men man skal ikke klage på en dag som denne. Ikke det at jeg tror at noe av det jeg sier eller skriver vil ha noen påvirkning på brudeparet eller feiringen deres, men det er også mitt ansvar å holde universet rent for negativitet.

Derfor skal jeg ikke kritisere noen i dag, jeg skal være en slags vennlig og hjelpsom kvinnelig utgave av Jan Thomas.



Kjære MM, skyld på hoffdamene. Det er ikke din skyld at de aldri greier å pakke riktig tøy når du skal ut og reise. Du sa tydelig at du skulle i bryllup, de hørte "begravelse". At de skylder på at "det er så vanskelig å holde alle disse ordene på b fra hverandre", er grunn god nok til å utlyse stillingene deres. Vi får bare håpe at det å gå i sort i bryllup ikke betyr ulykke nede på kontinentet. Til slutt; det at du lot Ingrid Alexandra velge hvordan du skulle se ut på håret, betyr bare at du er en god mor. Fortsett som du stevner.

Terningkast 1


Martha, du er i farta! Ok, Märtha, da, men det rimer ikke like godt. Helt grei jobb-kjole, men så er du jo også på jobb. Hatten likner veldig på et lokk, men det som skiller et vanlig lokk fra det du har på hodet, er jo antennene. Vær imidlertid klar over at det ødelegger litt av imaget ditt som en som har kontakt med åndeverdenen; Hvis du trenger antenner for å snakke med engler, imponerer det ikke meg, i alle fall. Det kan jo hvem som helst.

PS Det virker litt krampaktig å gå med et smykke utformet som forbokstaven til din mann. Jeg bare nevner det. Det at han ikke blir med deg i byllup får oss andre til å lure på om han er syk eller om han bare er lei deg og familien din.

Terningkast 1


Kjære Letizia. Hvis du ikke snart begynner å spise, kommer du aldri til å kunne shoppe i voksenavdelingen. Jakken du har på deg i dag er pen, og spedalske i alle land hyller deg for å ha mot til å tale deres sak. Selv jordens solbrente tar deg til inntekt for seg og går nå stolte og flassende ut i solen. Det er litt morsomt å dra av flass, ikke sant? Men ikke begynn og pell på jakken din før dere er tilbake på hotellet. Da kan du for øvrig slippe løs alle de andre tvangsnevrosene dine også, men husk at litt fettrik mat bidrar til mental balanse. Det er i alle fall det jeg tror.

Terningkast 2


Margrethe, du er bare råkul. Jeg er helt sikker på at du banner, og jeg takker deg for at du ikke har kastet deg på facelift-kjøret slik din kollega i Sverige har gjort. At du til og med lar tennene være nikotingule sier litt om hvilken selvtillit du har. Hurra for deg, du er verdens mest reale dronning.

Terningkast 5



Her ser du hva jeg mener, Margrethe. Hun glemte antakelig å be kirurgen legge inn slakk til smiling. Å, så leit det er å se på.

Terningkast 2


Maxima. Kjære Maxima. Du er min absolutte favoritt. Det å gå med sin manns jaktbytte på hodet, er den mest lojale gesten jeg har sett. En som kan gå med slakt på hodet og kle det, ligger skyhøyt på rankingen. Hvis du blir lei av den fuglen, er det bare å ringe meg. For øvrig gjennomskuer jeg de ermene; smart å ha et sted man kan gjemme den maten man ikke liker. Dessuten er det greit å ha med seg litt snacks tilbake på hotellet hvis man blir sulten utpå kvelden. Maxima - dette synes jeg du dro i land på en forbilledlig måte. All ære til deg. 

Terningkast 6


Victoria, ikke gå bak Daniel. Hører du? Det er du som er sjefen her, ikke bli en sånn kjerring som går bak gubben sin, ok? Og ikke la ham velge fargene på klærne dine, er du snill. Daniel er en forsiktig mann, men du trenger ikke gå i favorittfargene hans av den grunn. Og jeg må bare spørre: Hva er grunnen til at hatten din likner en pannekake som traff deg i bakhodet? Var det et veddemål? Ha, ha i så fall.

Terningskast 2


Caroline, få på deg hanskene. Eller barber armene:


Tipper du ikke hadde regnet med at motlyset skulle avsløre Robinson-looken, nei. PS. Digger kjolen.

Terningkast 6


Kjære brud - beklager at jeg ikke husker hva du heter - gratulerer med dagen. Det var fint å se bilder fra bryllupet ditt. Kjolen din var grei nok, men jeg vil ikke gi den mer enn en treer, og da fikk du ett bonuspoeng bare fordi det er bryllupsdagen din.

Jeg tror ikke at vi ses igjen - du bor jo i et land som på mange måter kan sammenliknes med en litt tåkete søndagsettermiddag i november, og jeg oppsøker ikke slikt frivillig - derfor vil jeg benytte sjansen til å gi deg et par råd; 

1) La din mann stryke sine egne skjorter eller få noen andre til å gjøre det.
2) Le av vitsene hans selv om de ikke er så morsomme.
3) Ha alltid en ønskeliste, ellers kan det hende du får noe du ikke liker. Og selv om du ser ut som en som alltid smiler litt fårete, kan det være vanskelig å holde masken hvis han for eksempel gir deg en halvmeter lang maglite (eksempelet er ikke tilfeldig valgt).
4) Husk at du ikke trenger å like den samme musikken som han gjør. Greit nok at du i forelskelsens rus sa at Johnny Cash var bra, men så snart som mulig bør du meddele din kjære at du liker herr Cash sin musikk omtrent like godt som du liker å ha gnagsår. Ellers risikerer du å måtte høre om en liten gutt kalt Sue til ørene dine faller av.
5) Hvis han foreslår at dere skal ha vaskehjelp, så si ja. 
6) La ham få drive med hobbyene sine selv om det betyr at dere må ha en masse biler i garasjen som ikke alltid går.
7) Husk at det er lov å slå folk som snorker, men ikke slå dem med sengelamper eller prøv å kvele dem med puter. De blir som regel litt sure av det.

Lykke til, hilsen Birgitte

fredag 19. oktober 2012

Sååå koselig!

Noen har ødelagt ordet koselig for meg. "Koselig" er et skjellsord i mine ører. Det utgir seg for å være noe som oser trygghet og varme, men i min munn blir det bare klamt. Hvis du hører meg si at noe er  koselig, er sjansen stor for at jeg 1) ikke følger med på hva du har sagt og bare vil få samtalen mellom oss overstått, 2) prøver å være noe annet enn det jeg er (koselig, kanskje?), 3) prøver å være kul og ironisk eller 4) driver ap med deg.

"Koselig" er et klamt og begrensende ord. Det liker å fremstå som et søtt, lite ekorn, men når du røsker av det halen, ser du at det bare er en ekkel rotte. Dessuten er det stygt rent fonetisk.

*

Koselig er syrelutet furu, lysmansjetter, duker, gardindusker og tørkede blomster. Koselig er messing og korsstingbroderte bilder av mødre med barn eller dyr med store øyne. Koselig er overmøblert, vegg-til-vegg-tepper, heklede dorulldamer og løse tepper på badet. Koselig er karakterløst.

Koselig er et arnested for møkk og basiller.


I tillegg ser det ut som lysene er hjemmelaget. Skyt meg nå.

Noen ganger tar jeg meg selv i å bruke ordet, og uten unntak føler jeg at jeg har forrådt meg selv. «Å, så koselig det høres ut!» sier jeg hvis jeg for eksempel hører om noen som har vært på en hytte med storfamilien og brukt all den tiden de hadde til overs - når de ikke ventet i kø på utedoen eller slo seg gjennom isen for å finne vann - på å spille kort.

Jeg liker verken toaletter uten fliser og varmekabler, vann som kommer fra andre kilder enn kraner og flasker eller kortspill. Kanskje særlig ikke kortspill.

For en kortstokk har nemlig ikke 52 kort. Ingen av de kortstokkene jeg har kjent har hatt mer enn 50 kort. De to jokerne inkludert. Puslespill lider av noe av det samme – minst én brikke mangler alltid, og i de fleste tilfellene er det et hjørne eller den aller siste brikken du trenger for å fullføre bildet.

Jeg la mitt siste puslespill som syvåring. Bortsett fra de jeg halvhjertet har lagt sammen med mine to barn, selvsagt, men det var ikke en aktivitet verken jeg eller de hadde behov for å gjenta.

*

Jeg er helt åpen om at jeg nok ikke har vært den mamma'n i verden som har tilbragt mest tid sammen med mine barn rundt et bord fylt med glanset papir eller mel og andre bakeingredienser. Et par ganger har en slags tvangstanke kommet over meg, og jeg har styrtet av gårde til en hobbybutikk og kjøpt lim og glitter for hundrevis av kroner, eller vanlijesukker og gjær og andre produkter man blander sammen for å lage sinegen mat, men det har alltid endt med at både ungene og jeg har blitt potte sure.

Enten vil de ikke lage julepynten slik jeg mener at de skal gjøre det, eller så motarbeider de meg på bare faenskap. Jeg har heller aldri lagt skjul på at hjemmelaget nips må holde en viss standard for å stå fremme. Skeive julekurver går i søpla, for jeg kan da ikke juge til små barn og si at jeg synes det de lager er fint når jeg ikke ser forskjell på det de har laget og søpla som ligger igjen?

Siden jeg har barn med seks og et halvt års mellomrom, har det heller ikke vært lett å finne noe vi kunne gjøre sammen alle tre. Første og eneste bakeseanse endte da også med hyl og gråt; ungene hylte mens de kastet mel i hodene på hverandre og jeg gråt fordi min mann ikke var hjemme. Det betød nemlig at jeg måtte vaske kjøkkenet selv.

*

Nå skal jeg pakke ned Mac'en og dra på hytta. Det er meldt elendig vær, og jeg regner med at vi skal være innendørs det meste av tiden. Det passer meg fint. Jeg liker å sitte inne å se på møkkaværet, men koselig er det ikke. Følelsen jeg får er mer i retning skadefryd. Det er jo en hel del raringer som mener at det ikke finnes dårlig vær. 

Hei, du med sekken der borte! Hva kaller du dette været, da?

Og det er ofte de samme som har skapet fullt av koselige klær og fornuftige sko.

torsdag 18. oktober 2012

Det motsatte av kaffe

Jeg er visstnok det motsatte av en kopp kaffe fra Sør-Amerika. Det har ikke noe med at jeg ikke drikker kaffe å gjøre - det handler om hvordan kaffeautomaten på kontoret beskriver de ulike kaffetypene.

Anti-Birgitte

Det er heller ikke jeg som mener at jeg er motsatsen til brunt skvip, det er min nærmeste - geografisk, altså - kollega.

"Med ett forstod jeg hvorfor jeg liker FDs kaffe så godt. Den er det motsatte av Birgitte," skrev han på Facebook. Han er et sjarmtroll. Det synes i alle fall sikkert moren hans.

Men i motsetning til hva han kanskje hadde håpet, ble jeg veldig glad. Jeg vil absolutt ikke være rund, myk og passe syrlig. Jeg vil være et kantete, beinhardt hespetre som kan be deg dra til helvete slik at du gleder deg til å dra. 

Når det gjelder aroma, ser jeg helst at han holder seg unna å mene noe som helst om det, men det kan godt henge igjen en svak parfymeduft i et rom jeg forlater.

Til det gjelder det siste: "alround", har jeg to kommentarer. Den første er at det vel er en skrivefeil ("allround") og den andre er at jeg er ansatt som spesialrådgiver, og da kan vel ingen forvente at jeg skal oppføre meg som en dyslektisk potet. Midt i blinken der også, altså.

Kort sagt; det er det peneste noen har sagt til meg på mange dager, men i kveld kommer min mann tilbake fra en tredagers reise, og hvis ikke han greier å toppe dette, får han en dyr jul.


onsdag 17. oktober 2012

Blanke ark og fargestifter

Flyturen Oslo-Bergen-Oslo er bedre en sitt rykte, mener jeg. Selv sikkerhetskontrollen som så mange klager på, kan være ganske spennende hvis man er heldig. En uniformert, alvorlig mann informerte meg om at jeg var trukket ut til en tilfeldig kontroll. I det han sa "trukket ut" så jeg for meg en rekke Lotto-tall, men jeg skjønte raskt at fyren ikke representerte Norsk Tipping.

Jeg er motstander av gjennomlysning, men det er bare fordi jeg frykter å se sånn ut.

Jeg skal ikke klage. Å bli befølt av fremmede menn er ikke hverdagskost for kvinner i min alder, og kanskje kommer jeg til å lengte tilbake til denne tiden den dagen jeg våkner opp og innser at befølingens tid er forbi.

*

Fyren var grundig, det skal han ha. Kanskje kom det av at sjefen hans sto og overvåket hele prosessen - sammen med to fulle køer av morgentrøtte passasjerer. Jeg er mer kilen enn sjenert, noe som førte til at jeg ble stående å fnise, og jeg ser i ettertid at det må ha sett litt desperat ut.


Vel plassert i sete 24 d, tok jeg på meg setebeltet og lukket øynene. Klokken var jo tross alt ikke så mye og jeg hadde vært oppe i timesvis allerede. Jeg våknet av at en enorm mann som skulle sitte i 24 c, tre - jeg gjentar 3! - ganger dyttet baken sin i ansiktet mitt da han skulle pakke ned nellikene sine før han plasserte den svære bagen sin opp i bagasjehyllen. Remmen på bagen hang seg opp i håret mitt, og da ble jeg litt grinete. Jeg bestemte meg for å dra til ham hvis han begynte å snorke, men det gjorde han selvsagt ikke. Møkkagubbe.

*

Siden jeg er så lovlydig at jeg knapt går på rødt lys (å slå folk som snorker er lov), fulgte jeg nøye med på sikkerhetsinstruksjonene. Norwegian har laget en artig liten film som skal vise oss hvordan vi skal ta på oss belte, finne livvesten og ikke røyke på do. Jeg har alltid lurt på hva jeg skal med en oppblåsbar redningsvest på vei over fjellet til Bergen, men det er jo en del fjellvann der, selvsagt.

Tegnefilmen som erstattet flyvertenes gnaging om nødutganger og annet jeg helst ikke vil få bruk for, viste en mor og en sønn som satt i flysetene. Og her har jeg en seriøs innvending; de to figurene hadde spikertynne, små kropper og enorme hoder. For å illustrere det, kan jeg fortelle at nesebenet på moren var like langt som overarmen hennes.

Det hadde jo ikke gjort noen ting, hvis hun bare hadde sittet like trangt som vi som så på filmen gjorde, men nei, da. Den spinkle kroppen hennes kunne hatt danseoppvisning med hallingkast mellom seteradene.

Hodet hennes var imidlertid bredere enn flysetet. Tegningen ga derfor inntrykk av at det er god plass til kroppen, men kanskje litt trangt til hodet. Og jeg må jo få påpeke at det er helt omvendt. Jeg har i alle fall aldri opplevd å skalle borti begge de to som sitter ved siden av meg samtidig. Ufrivillig benflørting har det derimot vært en del av.

*

Det er ganske provoserende å se på to smørblide fyrstikkmennesker som boltrer seg mens man sitter mellom to fettberg som leser aviser. Så Norwegian; fy på seg. Neste gang forlanger jeg tegneseriefigurer som veier over 70 kilo. På papiret, i alle fall.

*

Jeg skulle hjem samme dag. Og på den tiden av døgnet var flyet ikke fullt. Bortsett fra at setene 19 d, e og f var fulle, var det så vidt jeg kunne se ingen andre tre-setere som var fylt opp. Jeg satt på 19 d og var så heldig å få verdens søteste kjærestepar ved siden av meg. I alle fall mente de det selv.

Det var fnising og kjærestebabbel i 40 minutter. Takk Gud for kraftig medvind. Da de slapp opp for kjælenavn, spurte den antakeligvis ca 25 år gamle jentungen kjæresten på 30 om de skulle leke tegneleken.

Jeg gjentar: den 25 år gamle jentungen spurte om de skulle leke tegneleken. Kjæresten sa ja.

Og så tok hun opp et pennal.

Jeg gidder ikke gjenta at hun faktisk tok opp et pennal, jeg nevner bare at pennalet var stappfullt av fargestifter. Det kan jeg gjenta: Hun hadde pennalet fullt av fargestifter. Pluss en stift som skulle lindre hovne øyne. Denne avkjølende stiften smørte hun sin elskede med rundt øynene i flere minutter før han foreslo at de heller skulle tegne litt. På det tidspunktet hadde jeg allerede sett lengselsfullt opp mot surstoffmasken i flere minutter.

*

Tegneleken går visstnok ut på at den ene skal tegne en strek, også skal den andre gjette hva det skal bli (da er du faen meg god) også skal den som gjetter overta tegningen og tegne en strek til (altså fortsette på samme tegning) også gjetter den som tegnet først.

Jeg ble helt svimmel. Ikke minst av å høre på forslagene som kom:
"En kanin!" Etter én strek var det altså sannsynlig at det skulle bli en kanin.
"En ku!"
"En fyrstikk!" Og nå var det to streker og en diger runding.

"En pingvin!" Nei. En pingvin er ikke firkantet med en runding under seg, med mindre den er tegnet av Picasso mens den sitter og ruger.

*

Jeg slapp ikke unna før vi landet, men i det jeg forlot de to turtelduene - eller turtelgjøkene - kom jeg på at det antakelig var dem som hadde laget tegnefilmen jeg fulgte så nøye med på. Og da falt mye på plass.

Denne damen hadde flydd før. Eller kanskje ikke.
Legg merke til den oppblåsbare puten hun har rundt nakken - selv etter ankomst Flesland.
Beklager det uskarpe bildet, men det er vanskelig å holde mobilkameraet stille når man går fort og ler samtidig.



mandag 15. oktober 2012

Ikke helt solgt

"Da får det briste eller bære!" sa fyren som viste seg i TV-ruten i det jeg trykket 1 på fjernkontrollen. Briste eller bære? Jeg trodde ingen brukte et så meningsløst uttrykk lenger. Han kunne jo like godt sagt "da får det gå til helvete eller til himmels" og slik ville vel ingen formulert seg, selv om det er et ganske fint bokstavrim det også.

Mannen som ikke kunne bestemme seg om han ville lykkes eller ikke, var eiendomsmekler og deltaker i programmet Solgt! på NRK. Jeg så sikkert et kvarter av programmet før jeg forsto at jeg ikke satt og lo av en sketsj fra de to komikerne bak Kjetil og Kjartan show.


Originalene

Solgt! lar to lag med eiendomsmeklere gjette prisen på solgte eiendommer i et område som ligger langt fra der de selv kommer fra, og det laget som gjetter den nærmeste prisen på eiendommene, vinner. De kan ta feil med mange millioner, men det gjør ikke noe så lenge det andre laget tar feil med enda flere nuller.

Programlederen - som jeg altså var sikker på var en komiker - guidet oss gjennom hus og leiligheter og jeg fikk se interiør som jeg godt kunne vært spart for. Kall meg sær, men jeg liker verken tørkede blomster (støvsamlere), bokstaver malt rett på veggen ("HOME" og "LOVE", for eksempel) eller romerske søyler som noen har stappet inn i et hus som husbanken finansierte på 70-tallet.

Kopien (i midten)

Programlederen i Solgt! har en spesiell programlederstil. Han har snertne replikker og sans for dramatiske pauser for å øke spenningen når de to lagene skal få vite hva huset de akkurat enten trodde ble solgt for 4,23 millioner eller 17,7 millioner faktisk kostet.

- Då ska me sjå kva lag ein tippa ........... Lag ein tippa .......... ein million! Lag to tippa ............ 28 millionar! .......... Og huset vert solgt for .......................................................................... 250.000 kroner! Lag ein, dykkar vann første runde, men ingenting er avgjere enno!

Dessuten tok han ikke fem flate øre for å sette seg på toalettet eller krype opp i et badekar. Særlig ikke hvis det var fin utsikt fra badet. "Sjå her, du. Detta'n va'kkje ille!" sa han da.

Han la seg også opp i en seng for å vise at her var det jammen fint å ligge ("Tenkj å vakna her, dykk!"). Det kleineste var da han inviterer deltakerne til å ligge ved siden av seg. Sengescenen ble bare slått av at han skulle se hvor mange som fikk plass i dusjen.

Før de to konkurrerende lagene skulle gå hver til sitt for å tenke kloke tanker om verdien på bygningsmasse og gressplen, gned han seg i hendene mens han kikket lurt inn i kameraet og sa "Ja, då er det berre å ynsja lukke te!".

Jeg er ikke helt sikker, men det kunne se ut som han blunket litt konspiratorisk til oss som satt rundt i de tusen hjem. Akkurat da så han ut som en av Ivo Caprinos rømte tredukker.

*

De konkurrerende meklerne var helt ute på viddene da de skulle tippe pris. De så dessuten ut til å tro at oslofolk er steinrike i forhold til resten av landet, og da de skulle tippe hva en rønne på Sørlandet (uten vann og strøm og med et mikroskopisk havgløtt) hadde kostet, sa en av dem at "dette prospektet ville vært attraktivt for en som jobber på Aker brygge".

De fikk det til å høres ut som om de som jobber på Aker brygge har bagasjerommet i Porschen sin stappet full av penger som de bare venter på å gi til et dødsbo som ikke lenger har boplikt, og som bare ligger tre og en halv time fra hovedstaden.

Tre og en halv time i luftlinje, ja. Fra grensen mot Bærum. Pluss at bare bompengene på den strekningen er nøyaktig likt kommunebudsjettet i et sørlandsk lokalsamfunn i en stille vinteruke.

Det de åpenbart heller ikke visste, er at hvis man skal nå dit på under et halvt døgn, må man kjøre midt på natten en gang i slutten av mars (hvis det er tørre veier). Og selv da med fare for SUV'en, eget liv og helse.

*

Hvis du har lest helt hit og sitter med en følelse av at jeg ikke likte programmet, er det helt feil. Jeg elsker å grøsse når jeg ser hvordan folk har det hjemme, dessuten liker jeg morsomme konkurranser.

At jeg ikke ler der det var ment at jeg skulle le, får så være.

Hvis du vil se programmet, kan du slå på NRK1 klokken 20.15 førstkommende torsdag.

Lukke te!

Dette er han på NRK. Frode, heter han. Ikke Kjetil eller Kjartan.
Og det er bra, ellers hadde jeg blitt veldig forvirret.


søndag 14. oktober 2012

Morgenstund har stål i munn

Jeg rydder ut av oppvaskmaskinen mens jeg venter på at brødskivene mine skal bli ferdig i risteren. Han har sittet og lest avisen, men kommer når han hører at jeg skramler med bestikk og skuffer.

- Jeg klarer dette selv, bare les du!
- Ja, jeg vet at du klarer det selv. Du er så flink, at.

- Jeg er åpenbart ikke så flink at jeg har lært dere hvordan dere skal sette inn bestikket, sa jeg giftig, og satte to galfer som var limt til hverandre med matrester tilbake i oppvaskmaskinen. Denne gangen fikk de stå i hver sin avdeling i bestikkkurven.

En ryddig oppvaskmaskin kan det være mye glede i

Han la et par sleiver og to ostehøvler ned i skuffen mens han sa "Og jeg har åpenbart ikke lært deg hvordan man skal sette inn rødvinsglass".

Jeg kastet et uinteressert blikk på stetteglasset han viste frem. Det hadde en inntørket ring av såperester på kanten. "Se her. Sånn skal det stå!" forklarte han.

Jeg flyttet blikket og så kritisk ned i bestikkskuffen som så ut som et resultat av en borgerkrig mellom skjeer, pizzakuttere og skarpe kniver.

Et forbilde (bortsett fra fargen på bestikket til høyre)
Jeg ville også fjernet kurven med grønnsaker fra gulvet

- Ostehøvlene skal ikke ligge der, og hvis de to sleivene ikke ligger oppi hverandre, får vi ikke lukket igjen skuffen. Dessuten har forsyningsbestikket egen plass, informerte jeg spisst.

- Har vi forsyningsbestikk?
- Herregud.

Jeg tok ut det siste glasset av maskinen og satte det på benken:

- Og siden det er du som bruker disse, kan du sette konjakkglasset på plass i skjenken.
- Det er et whisky-glass.

- Watch me weep.
- Hva?

- Jeg sa "For no skvip".
- Jeg synes du sa noe annet.
- Det er jo det jeg sier: du lytter ikke til meg når jeg snakker!
- Er du sulten?
- JA!!!!!!!

Plutselig forstår jeg ektefeller som serverer sin kjære frokost på sengen. De gjør det ikke av kjærlighet, det er ren selvoppholdelsesdrift.

lørdag 13. oktober 2012

Perler og paljetter for svin

Ukens pris for klar tale går til ham eller henne som hang opp et banner på en gangbro over E 18 mellom Sandvika og Oslo. I stedet for de klissete X + Y = sant, hadde vedkommende skrevet en S og en R og tegnet en knyttet hånd med langfingeren stikkende opp mellom bokstavene. S ber altså R om å dra til helvete. Det var helt tydelig.

*

Så befriende! tenkte jeg.

Jeg er nemlig møkk lei av alle som skal annonsere kjærligheten sin. Må man for eksempel ha bilde av seg selv OG kjæresten sin som profilbilde på Facebook? (Hvis du er helt nyforelsket er det greit.) Og er det søtt når Ola bruker en hel låvevegg til å skrive at han elsker Kari? Én ting er at man henger opp et gammelt laken med et og annet hjerte på, for det går det jo tross alt an å ta ned. Men grafitti på en fjellvegg? Eller (gud forby) en tatovering?

Hvis man ser bort fra at tatoveringer krever en forholdsvis stram kropp og en personlighet svært få har, og hvis man velger å ta sjansen på at han som lager tatoveringen din forholder seg til alle krav om hygiene og HMS, vil jeg likevel si at å brennmerke seg selv til evig tid er en usannsynlig tåpelig ide.

For min egen del kunne det endt blodig hvis jeg hadde gravert inn min manns navn et sted på kroppen. Det er ikke til å komme fra at jeg et par ganger i vårt samliv har vært så forbanna på ham at jeg uten å nøle ville skjært bort samtlige bokstaver med en sløv kniv hvis jeg ikke fant en som var skarp. (Jeg sakker fremdeles om kniven.)

*

Klar tale brukes for sjelden. Ordrikhet er oppskrytt, og jeg savner at flere nøyer seg med ja eller nei. Grunnen til at vi mennesker så sjelden bare sier ja eller nei, er at vi er redde for å bli tatt for å være dumme, sure eller overlegne.

For mange er jo det utvilsomt en begrunnet frykt, men jo dummere du er, jo dummere er det å snakke mer enn nødvendig.

Et annet poeng er at når man snakker lenge og mye kan du være sikker på at halvparten av det du sier enten ikke blir forstått eller ikke blir lagt merke til. Du snakker for døve ører.

Har du forresten tenkt over teorien om at vi bare har et visst antall ord til rådighet her på jorden? Tenk om det er noen om sitter og teller og du bare har 1000 ord igjen på kvoten din? Etter det er du død som en sild. Da kan du angre på alt tullet du liret av deg, da. Teorien har jeg funnet på selv og jeg pleier å bruke den på min mann. "At du gidder å bruke opp ordene dine på å si så mye dumt," kan jeg si.

Da pleier han å tie stille, men han ser på meg som om jeg skulle ha utslett i hele ansiktet. Litt undersøkende, liksom. Litt "Er du sikker på at du føler deg helt frisk? Psykisk?".

*

Ærlighet henger nøye sammen med klar tale. Hvis man svarer ja eller nei, blir man lettere tatt med buksene nede hvis man juger. Du har ikke like stor mulighet til å bortforklare deg som hvis du hadde pakket svaret ditt inn i et tre minutters langt innlegg der bullshitbingoen slo inn allerede etter halvannet minutt.

Oppsiden av korte svar er derfor at man blir oppfattet ærlig.

*

I dag har jeg vært på shopping med en god venninne. Hun kjøpte seg en utrolig flott kjole som kunne vært designet spesielt for henne. Jeg håper at jeg var klar nok i min anbefaling, for den var virkelig fin.

Jeg prøvde også en kjole - en perle- og paljettbesatt sak - og jentungen i butikken sa at hun aldri hadde sett noen som hadde kledd den like godt som jeg gjorde. Og at de dessuten akkurat hadde fått den inn.

Modellen må være to meter høy; min kjole er ikke så kort. Og det er fint, for mine ben ser ikke helt sånn ut.

Noen som gjennomskuet henne? Vel, det gjorde jeg. Hvis de akkurat hadde fått inn kjolen, var jeg sannsynligvis den første som prøvde den. Men jeg så ingen grunn til å ødelegge for meg selv, og hun så på meg at jeg falt som en død, feit flue for smiger.

Hun løy ikke, og hun var en god selger.

"Vil du ha den?" spurte min venninne. "Ja," sa jeg.

Helt klart.

fredag 12. oktober 2012

Pisk og gulrot

Jeg endrer reglene her i huset nokså ofte. Det er jo dumt hvis barna vokser opp i den tro at verden er forutsigbar. Jeg pleier dessuten å være urimelig minst en uke hver måned, slik at de skal lære at verden er urettferdig også.

Barneoppdragelsen min utover dette kan oppsummeres i to ord: Bestikkelser og skremselspropaganda.

Det eneste problemet med den type barneoppdragelse er at den er svært inflasjonsutsatt: Man begynner med en eplebit i førstepremie, og etter noen år må man love bort en hel bil i tillegg til full kjøreopplæring.

*

Det samme gjelder trusler; når man først har truet med at månen ville falle i hodet på en femåring hvis han ikke satt stille hos frisøren, fryktet han intet da han forsto at han ikke engang ble truffet av litt månegrus. At jeg måtte jage ham rundt et helt kjøpesenter for å få ham tilbake i stolen slik at frisøren skulle klippe ferdig, synes han dessuten bare var rasende festlig.

*

Som du skjønner er jeg litt i beit for både trusler og gulrøtter etter min noe feilslåtte strategi. Derfor tok jeg for meg yngstemann på 14 (som jeg nesten aldri ser, fordi han har sitt eget firma og veldig mye å gjøre). Jeg stoppet ham i det han var på vei fra kjøkkenet og inn på rommet sitt:

- Hva er det verste jeg kunne truet deg med?
- Hvorfor skulle jeg si det til deg?

(godt poeng)

- Ok, men hva er det beste jeg kunne bestukket deg med da?
- En helg hjemme alene.

(jeg roste meg selv for å ha oppdratt ham til ikke å bli materialistisk, tross noe som sikkert kan fremstilles som iherdige forsøk)

- Og en iPhone 5.
- Hæ?
- Og eget kontor til businessen min.

Denne får du kjøpe sjæl, din lømmel

Heretter blir det kun trusler. Gulrøttene skal han få til middag. Og de kommer til å være overkokte.

torsdag 11. oktober 2012

Født på ny

Hvordan har du det? Sånn egentlig? Ikke bare svar "fint" slik du alltid gjør, men tenk deg om. På en skala fra 1 til 10, der ti er best? Over 5 sier du? Da bør du være fornøyd.

I dag har jeg spurt en hel masse mennesker om hvordan de har det. Hele 85 prosent sa at de hadde det bra, selv da jeg spurte dem for andre gang. To trakk litt på det, og virket som de faktisk tenkte over svaret, men til slutt var de enige med seg selv. Én sa at han fikk litt for lite kjærlighet på hjemmefronten og én sa at når hun tenkte seg om var hun faktisk ganske forbanna. Heldigvis var det ikke på meg. Og heldigvis var min mann en av dem som bestemt mente at han hadde det bra.

Min sønn sa han synes livet var nokså slitsomt, men etter at jeg fikk i ham en Ibux og gitt ham et par krykker, så det ut til at humøret ble bedre. Han hadde riktignok et lite tilbakefall da jeg ba ham rydde på rommet, men har du ett ben som virker og en kroppstemperatur som synker mot 38, må det være greit å bidra til trivselen rundt seg.

*

Jeg har skjønt at kravene til livskvalitet endrer seg med alderen. Hvis du for eksempel har kommet til at du har det tipp, topp så lenge fordøyelsen fungerer, kan det hende at du er i det øvre aldersskiktet. Eller at du har en matintoleranse. Det bør du i så fall sjekke, men hvis du tror du har cøliaki må du for all del IKKE slutte å spise gluten før du har fått sjekket deg.

Det var en digresjon, men den var svært viktig. Husk: Lege før glutenfri kost. Ok?

*

Altså. Livskvalitet: Jeg pleier å teste dagsformen med følgende spørsmål til meg selv: "Håper du at dette med reinkarnasjon er sant?"

Hvis jeg svarer "Nei, jeg håper da for guds skyld at dette er helt over når det er over" ligger jeg mellom 2 og 3 på skalaen. Sier jeg det med tårer i øynene mens jeg tørker snørr og hulker, ligger jeg sannsynligvis på 1, men det har så langt ikke skjedd.

Hvis jeg svarer "Nja, bare hvis noen kan garantere at jeg blir født inn i en like velfungerende familie og at verden er like fredelig som sist," ligger jeg et sted mellom 4 og 6.

Noen ganger ville jeg svart "Ja! Og da skal jeg ikke sole meg så mye, trene fra jeg kan gå, pugge mer fransk og endelig lære meg dette med delta x," og da hadde jeg nok ligget mellom 7 og 9. På riktig gode dager - når jeg nesten sprenger skalaen - tror jeg at jeg er udødelig, og da blåser jeg av et så dumt spørsmål.

*

Min kjære tante mente bestemt at hun var for reinkarnasjon. Strengt tatt er det vel ikke noe man kan stemme over, men jeg skjønte hva hun mente. Da jeg spurte henne om hun hadde tenkt over muligheten til å bli født inn i en flyktningleir i tørreste Afrika, vurderte hun å avvise hele teorien.

*

Hvis vi virkelig er sjeler på vandring, og hvis det er sant at vi har mulighet til å forbedre vår situasjon neste gang vi blir født, er det jo bare å sette i gang og gjøre gode gjerninger, det vil jo alle tjene på selv om reinkarnasjon er en gedigen bløff.

Mat en liten fugl. Følg en gammel dame over veien - gjerne meg. Eller du kan mate meg og drite i den lusete pippipen.

Jeg spiser helst kokosboller. Glutenfrie. Eller den der sjokoladen fra Bergene Melk som det står Polly på.

Fruktnøttens arvtager

onsdag 10. oktober 2012

Slå av solen, mor

Ibsen var en talentfull fyr. I tillegg til Thor Heyerdal, Ole Gunnar Solskjær og Liv Ullmann er han en av de nordmennene som faktisk er ganske kjent utenfor Norge. Det er ikke sikkert at en kineser som har sett Peer Gynt vet at Ibsen er norsk, men vi må være ganske fornøyde med at en kineser i det hele tatt sitter og ser en hel forestilling om en lystløgner som bare tenkte på seg selv. En gang var det til og med en dame som spilte Peer Gynt på norsk i Kina, og da antar jeg at en og annen kineser i alle fall fikk med seg at det de ikke skjønte en dritt av var norsk.

*

Det første stykket av Ibsen jeg leste var Gengangere (eller Gjengangere, som vi ville sagt i dag). Jeg ble ikke så veldig imponert over verken Osvald eller hans mor. Jeg synes faktisk både Osvald og moren hans burde ta seg sammen, og ikke minst begynne å snakke åpent med hverandre.

Møt fru Alving og hennes sønn. To av verdenslitteraturens største dramaqueens.

Da Osvald ba moren om å hente solen til ham, stønnet jeg så oppgitt og høyt at mine foreldre tok kontakt med biblioteket og diskret anmodet bibliotekaren om å vise meg inn i barneavdelingen neste gang jeg kom drassende med lånekortet mitt. Bibliotekaren gjorde sitt beste, men jeg gikk likevel fornøyd ut med Kameliadamen under armen.

*

"Mor, gi meg solen" ... seriøst. For en tulling. Hvis jeg hadde sagt noe så dumt til min mor, hadde hun antakelig sagt at det var det endelige beviset på hvor bortskjemt jeg var. Alternativt hadde hun bare hørt halvveis etter og gitt meg solkremen.

*

Da jeg kom i tenårene, hadde jeg blitt litt mer moden og kunne se den dypere meningen i Et dukkehjem. Riktignok synes jeg Nora var en hønsehjerne som fortjente å bli kalt både lerkefugl og ekorn av sin mann der hun gikk rundt og lallet om alt det vidunderlige som skulle skje mens hun smugspiste makroner, men jeg innså at jeg ikke kjente godt nok til verken ekteskap eller 1800-tallet, så jeg lot det passere.

Når jeg leser stykket igjen i dag, merker jeg kun en liten irritasjon over at hun ikke realiserte seg selv før. Irritasjonen er blandet med forakt for at hun forlot sine barn hos en mann som om mulig var enda mer tomhjernet enn hun var selv.

*

Det hender svært ofte at jeg våkner ganske tidlig. Normalt våkner jeg klokken 4.09. I natt våknet jeg også akkurat klokken 4.09 mens jeg hørte meg selv si "Mamma, kan du fjerne den jævla sola?".

Det var nærliggende å tro at jeg hadde drømt om Ibsen. Men det får jeg aldri vite, for i det hjernen min begynner å virke, flyr drømmene avsted som røyksignaler. Det er veldig irriterende. Jeg ser en masse bilder, men jo hardere jeg konsentrerer meg for å få en meningsfull sammenheng, jo fortere forsvinner de.

I hele dag har jeg derfor lurt på hva som kan ha fått meg til å drømme meg inn i handlingen i Gengangere, hvis det altså var det jeg gjorde. Jeg har forkastet kjønnsykdommer (Osvald var som kjent smittet med syfilis og derfor sprøyte, pine gal) og spøkelser både i faktisk (om det er mulig) og overført betydning. Det som skurret mest, var at jeg brukte ordene "mamma" og "jævla" i samme setning. Jeg hadde ALDRI bannet til henne. I alle fall ikke i voksen alder.

*

Så gikk det plutselig opp for meg:

Vi ser utover det meste av Oslo fra leiligheten vår. Men KPMG-bygget, som ligger rett over gaten fra oss, står i veien for deler av Frogner. Det bygget er kjempesvært, og det er dekket av vinduer. KPMG må gjøre det kjempebra, for lysene i bygget står stort sett på hele døgnet. Og om ikke lysene inne i bygget er slått på, blir vår tilværelse lyst opp av en enorm logo som man ikke kan unngå å se. Selv ikke når man ligger i sin egen seng.

Ni etasjer lavere, det er alt jeg ber om

Det vil si - det hadde vært enkelt å unngå hvis vi hadde sovet med soveromsdøren lukket, men da hadde bikkja fått fnatt, og da hadde vi i alle fall ikke fått sove. KPMG-logoen speiler seg i skyvedørsgarderoben til min kjære og går deretter rett inn i mitt venstre øye, siden det høyre er dekket av dynen.

Min tåkete, søvnige hjerne hadde sannsynligvis oversatt KPMG-logoen til en sol.

*

For tredje gang denne uken forbannet jeg hele den miljøfiendtlige bygningen og alt dens vesen, men så begynte jeg å tenke konstruktivt; Hva om KPMG kunne sette inn sånne rør de har på Brun og blid i logoen sin? Da hadde jeg blitt brun mens jeg sov - i alle fall hvis rørene var ganske sterke - og jeg hadde spart både tid og penger siden jeg da hadde sluppet å sole meg 20 minutter hver uke i noe som minner om en rugekasse.

*

Jeg synes dette var en kjempelur ide helt til jeg begynte å tenke på at jeg bare ville fått sol på halve ansiktet. Da hadde jeg jo sett nokså rar ut.

Så nå jobber jeg med å slette den mailen jeg sendte til contact@kpmg.no klokken 4.17 i natt, alternativt dikte opp en forklaring som inneholder ordene "beklager, men mailkontoen min må være hacket av en bleik dust".