Pisk og gulrot

Jeg endrer reglene her i huset nokså ofte. Det er jo dumt hvis barna vokser opp i den tro at verden er forutsigbar. Jeg pleier dessuten å være urimelig minst en uke hver måned, slik at de skal lære at verden er urettferdig også.

Barneoppdragelsen min utover dette kan oppsummeres i to ord: Bestikkelser og skremselspropaganda.

Det eneste problemet med den type barneoppdragelse er at den er svært inflasjonsutsatt: Man begynner med en eplebit i førstepremie, og etter noen år må man love bort en hel bil i tillegg til full kjøreopplæring.

*

Det samme gjelder trusler; når man først har truet med at månen ville falle i hodet på en femåring hvis han ikke satt stille hos frisøren, fryktet han intet da han forsto at han ikke engang ble truffet av litt månegrus. At jeg måtte jage ham rundt et helt kjøpesenter for å få ham tilbake i stolen slik at frisøren skulle klippe ferdig, synes han dessuten bare var rasende festlig.

*

Som du skjønner er jeg litt i beit for både trusler og gulrøtter etter min noe feilslåtte strategi. Derfor tok jeg for meg yngstemann på 14 (som jeg nesten aldri ser, fordi han har sitt eget firma og veldig mye å gjøre). Jeg stoppet ham i det han var på vei fra kjøkkenet og inn på rommet sitt:

- Hva er det verste jeg kunne truet deg med?
- Hvorfor skulle jeg si det til deg?

(godt poeng)

- Ok, men hva er det beste jeg kunne bestukket deg med da?
- En helg hjemme alene.

(jeg roste meg selv for å ha oppdratt ham til ikke å bli materialistisk, tross noe som sikkert kan fremstilles som iherdige forsøk)

- Og en iPhone 5.
- Hæ?
- Og eget kontor til businessen min.

Denne får du kjøpe sjæl, din lømmel

Heretter blir det kun trusler. Gulrøttene skal han få til middag. Og de kommer til å være overkokte.