Hikkemedisin

Ofte pleier jeg å fortelle min mann om klær og sko jeg ikke kjøper. Det er de eneste gangene han får høre hva klærne jeg kjøper virkelig koster. Alle menn trenger å vite hva tingene egentlig koster, men det er for mye forlangt av oss kvinner at vi skal fortelle dem det når vi kommer hjem med handleposene.

Det kan være farlig også. Tusenvis av menn har dødd av slike sjokk. Og hvis de ikke er forsikret skikkelig, sitter man der med postkassen full av skjegg og kredittkortregninger.

I dag fortalte jeg om en sort, stilig blondekjole og et nydelig gullkjede, som til sammen bare kostet 10.000 kroner fra min favorittbutikk The Lovely Trap. Han var i sjokk over prisen og takket meg for at jeg ikke hadde kjøpt noe.

Fin? 

Superfint?

Litt senere på kvelden begynte han å hikke. Det kan ha vært en sammenheng. Han hikket en god stund før han sa at jeg snart måtte skremme ham. Da han sa det var det med en undertone som sa "hahahaha, du klarer aldri å skremme meg".

Jeg sa ikke noe på en liten stund. Han hikket og hikket.

*

"Jeg kjøpte den blondekjolen og det kjedet," sa jeg rolig. "Det kommer på neste AmEx-regning."

Han ble helt tyst. Også kom det forsiktig: "Hva sa du nå?". Jeg gjentok det langsomt mens jeg latet som jeg angret litt.

"Du kjøpte kjole og kjede for 10.000? Bare sånn på en vanlig torsdag?" sa han stille.

Akkurat som en vanlig torsdag ikke kan brukes til shopping?

"Ja," bekreftet jeg.

"Er det sant?" spurte han lavt. Han var ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.

"Nei," sa jeg.

"Hæ?" sa han.

"Skremte jeg deg?" spurte jeg.

"Hæ?" sa han igjen.

Jeg gjentok spørsmålet.

"Nei!" sa han som prinsipielt ikke kan skremmes.

"Men du hikker jo ikke lenger," påpekte jeg.

"Så det er ikke sant? Det kommer ikke 10.000 ekstra på neste AmEx-regning?" Han var så glad at jeg nesten ble lei meg.

"Nope. Men hvis du ikke reagerer mer enn det der, angrer jeg på at jeg ikke kjøpte kjolen og kjedet likevel," sa jeg.

*

Og det var da det kom. Beviset på at tøffe menn egentlig bare er sårbare guttunger.

"Du vet ikke hvordan jeg hadde det inni meg," sa tøffingen min.

For å trøste ham, tror jeg at jeg skal ta ham med ut på middag.

Men til det kommer jeg til å trenge en ny kjole.