Eventyret om Askepott

Av en eller annen grunn begynte min mann og belære meg om Askepott da jeg satt hutrende foran peisen uten å ane verken fred eller fare.

Brrrrrrrrr

Det var 13 grader inne i hytta, og jeg følte varmen fra familien min, men det var før jeg skjønte at de egentlig var sure på meg, og at varmen kom fra peisen. Det er min jobb å fjernstyre hyttevarmen slik at det er omtrent 22 grader når vi kommer opp, men det hadde jeg glemt.

Jeg logger meg altså normal på Internett og klikker "på" og bestemmer når jeg vil at varmen skal begynne å bre seg i hytta. Til gjengjeld er det hans jobb å måke fra parkeringsplassen, inn til døren og ned til boden samt å bære vedsekker fra boden og inn i hytta. (Pluss å bære matvarene, rydde inn i kjøleskapet og lage mat.)

Det kalles ekte likestilling: alle gjør det de er best på. Vår yngste sønn er for eksempel kjempegod på å styrte rett inn på rommet sitt og fyre opp tv'n eller Macen eller begge deler, og rope "nårrerr'emat" etter en liten stund. På det tidspunktet pleier min mann å være ferdig med å rydde inn matvarene og vanligvis har han akkurat sagt "jeg setter meg ned litt før jeg begynner å lage mat". Det er ren harmoni.

*

- Vet du hvorfor Askepott heter Cinderella på amerikansk? spurte han.
- Nei, svarte jeg.

For det gjør jeg virkelig ikke. Jeg kunne heller ikke komme på en vettug sammenheng, så du kan tro jeg ventet spent.

- Fordi "Ash tray" hørtes så dumt ut, sa han.

*

Kjempegøy.

For å si det sånn: det var ikke en av hans beste.

*

Historien om Askepott er gammel og global. Den var global allerede før noen snakket om globalisering. Kanskje var eventyret om Askepott verdens første virale historie. Hvem vet, for dette er så lenge siden at folk flest ikke kunne lese, og langt mindre skrive på en lesevennlig måte.

Den norske versjonen av Askepott heter Kari Trestakk. Jeg kan godt forstå at Kari Trestakk er utkonkurrert av Askepott/Cinderella.

Historien om Kari Trestakk er lang og (som de fleste eventyr) ulidelig gjentakende og forutsigbart. Disneys versjon av historien er også forholdsvis forutsigbar, men der er det i det minste søte fulger, smådyr, koselige feer og pene klær man kan se på.

Du tenker ikke engang over at de små dyrene egentlig er mus og rotter

Kari Trestakks beste venn er ikke en søt, gammel fe, men en blå stut (kan antakelig forveksles med Belgisk blå) som har en duk i øret. Når Kari brer ut duken dekkes den med all verdens godsaker og fra å være en tynn og blek jentunge, blir hun blid og rund (og det skal være bra i eventyrverdenen) og veldig attraktiv når hun bare får vasket seg litt og får på seg en kjole farget av kobber, sølv eller gull, men det er først etter at historien har holdt på en stund.

I stedet for en sjarmerende shabby chic kjole og et par kledelige askeflekker i ansiktet, har Kari Trestakk på seg et skjørt av ... wait for it ... treplanker. Du kan jo tenke deg hvor stilig det blir. 2" 4" hele veien rundt, liksom.

*

Historien om Kari ender selvsagt også godt (hvis man ser bort fra at hun måtte halshugge og flå den blå stuten). Foten hennes passet i gullskoen, og alle hjerter gledet seg. Bortsett fra stemoren og den slemme, ustilige, stygge, bortskjemte datteren hennes.

Kari Trestakk hadde den minste og netteste foten, og de andre kunne bare glemme å passe ned i gullskoen. Man kan selvsagt ikke være skikkelig prinsesse med digre pailabber.

Størrelse 41(Takk, Google)

Den eldste versjonen av eventyret har man funnet i Kina.

I det 9. århundret satt en masse kinesere rundt bålene sine og klappet når fortelleren kom til poenget. "Hun hadde så små føtter!" ble det hvisket rundt omkring, og det kan hende at eventyret ga inspirasjon til å snøre føttene til millioner av kvinner. Den bestialske skikken fotbinding startet i alle fall omtrent på 900-tallet og varte til forrige århundre.

Antakelig er det fremdeles kvinner i Kina som sitter med mishandlede føtter, men hvis en kineser prøver seg på å presse datterens føtter ned i for små sko, risikerer han tiltale for barnemishandling, og det stopper vel mange, får vi håpe. I tillegg kommer jo at damer med snørte føtter er ganske ubrukelige rundt om i huset. Det går ikke fort å gå rundt når skjelettet i føttene ser sånn ut:

Takk, Wikipedia

Så hva er moralen her? Hva kan vi lære?

Jo. Det er naturlig å være opptatt av sko når man er kvinne. Det er helt greit å ikke være det, men hvis du er kvinne (eller mann, for den saks skyld - likestilling og alt det der) og blir kritisert for din besettelse av fottøy, kanskje spesielt sånne med høye hæler, så slå tilbake. Ingen kan forvente at vi skal være uberørte av selveste historien. Selveste KULTUREN vår.

Vi er rett og slett opplært til å like sko. Vi kan ikke noe for det.

Mitt skobudsjett har til tider vært så høyt at min svært så avbalanserte mann nesten blir oppgitt. Nesten.

Derfor vurderer jeg nå å søke staten om erstatning. Det kan ikke være bare mitt ansvar at jeg gjennom tidene har brukt hudretusenvis på sko. Antakelig er jeg skadet, kanskje for livet.

Jeg er fornøyd så lenge pengene jeg får dekker et par fra Gucci eller Prada. I måneden.