Ved nyttårstider hadde jeg to mål for 2014: jeg skulle videreføre shoppestoppen og jeg skulle slutte å spise snop. Shoppestoppen står også for fall etter at min snart 16-årige sønn fastslo at jeg hadde en midtlivskrise og at botemiddelet var å kjøpe et par nye kjoler. "Han kommer til å klare seg," tenkte jeg lykkelig. "Det er ikke sikkert det blir så mye igjen å arve, men han kommer til å klare seg likevel."
Det er ikke bare min skyld at jeg har stappet i meg uhorvelige mengder tomme kalorier siden cirka 6. januar (det holdt noen dager, nemlig) for alle rundt meg vet at jeg ikke eier selvdisiplin, og det har visst gått sport i å få meg til å sikle over en kake eller en is.
Til dere som har gjort det av skadefryd har jeg bare lyst til å si "FY" og til dere som har gjort det av godhet vil jeg bare si "Tusen takk, det smakte helt fantastisk". Det er flest av dere som har gjort det på pur faenskap og dere vet hvem dere er.
I går kveld skulle min man ut "og lufte bikkja". Den går jeg ikke på. Vi har hund og det er stort sett ham som lufter dyret, men ikke rett etter middag. Helt siden jeg ble kjent med ham, har han alltid satt seg ned litt etter en bit mat for å "la maten synke".
Nå var det så om å gjøre å komme seg ut at han skalv litt på hendene. (Jeg kan ha innbilt meg akkurat det.)
"Kjøp is!" sa jeg. Avtalen siden nyttår har vært at han skal ignorere meg når jeg sier sånn, men nikotinsuget hadde åpenbart ødelagt deler av hjernen hans - eller så var det en måte å si "unnskyld at jeg ikke greier å slutte å røyke sigarer" på - uansett forklaring, han kom hjem med en bøtte med Ben&Jerry's.
For en jævel.
Det hører med til historien at jeg akkurat hadde spist opp restene av en toliter med vaniljeis.
Jeg strålte opp da jeg så hva han hadde med hjem. Jeg sa nesten ikke (kanskje bare en eller to ganger) at han stinket som et helvete. Så glad ble jeg.
Men ikke lenge. For jeg forsto jo at om et kvarters tid kom jeg til å være så kvalm at jeg kom til å ha lyst til å dø.
Likevel spiste jeg. Jeg gravde ned på siden av boksen for å finne de mest smeltede områdene, de områdene der sjokoladeisen hadde blandet seg med den hvite seige marshmallowsen og de harde sjokoladebitene formet som små, feite fisker.
"Jeg lurer på om han elsker meg?" slo det meg plutselig. "Eller om han bare vil ha livsforsikringspengene?" Da kom jeg på at det forsikringsselskapet i verden som vil forsikre denne kroppen ikke finnes, så da ble jeg litt roligere.
Men elsker han meg?
Jeg begynte å telle. "Elsker," mumlet jeg og tok en bit. "Elsker ikke," kvekket jeg mens jeg svelget den neste.
Jeg fant det aldri ut. Jeg gikk i et slags sukkersjokk og klarte ikke tenke på annet enn at jeg måtte få denne ekle halvspiste bøtta bort. Så langt bort som mulig.
"Hjelp," ropte jeg fra sofaen. Min sønn kom nysgjerrig ut fra rommet sitt. Jeg ba ham ta med seg resten av isen og kaste den.
Etter det husker jeg ikke mer før jeg hørte min mann si "står du her og spiser isen til mamma?".
Også husker jeg at jeg egentlig synes det var litt dumt at han ikke bare hadde satt den i fryseren, også seg jeg tilbake på sofaputen og drømte om en feit utgave av Gollum som liknet mistenkelig på meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar