Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 30. juni 2015

Skattepliktig humør

- Jeg har det så bra! strålte min mormor (heretter kalt Mor) fra sykesengen.

Hun strålte mot meg, og ingen sykehusbakterie i verden kunne konkurrere med det smittende smilet hennes. Perlehvite tenner og strålende blå øyne omgitt av en haug av brune rynker.

Og et oksygenkateter i nesen. Hvis du graver lenge nok i Norges lover, tror jeg man finner ut at det egentlig er forbudt å være så uforskammet opplagt og blid når man ligger på isolat. I alle fall kvalifiserer det til forhøyet skatt, det er jeg temmelig sikker på.

- Du så slank du er! Jammen har du en fin kropp, sa gamla i sykesengen.

- Okei ... Takk ...

- Men du er ikke alene om det! Pleierne her sier at jeg har fin kropp også, lo hun. - Men de sier nok det bare for å muntre meg opp.

I så fall var det vellykket, for Mor fikk et latteranfall av å tenke på å bli dusjet med vann og komplimenter av pleiere som er mer enn 60 år yngre enn henne. De skulle sett garderoben hennes. Olaskjørt (riktig nok langt) og høye sko. Blant annet. Hun er en babe på 95.

Da jeg snakket med moren min i går, sa hun "HVIS Mor noen gang dør, er det av latterkrampe." og det tror jeg nok er riktig. Hvis det er sant at en god latter forlenger livet, kommer hun til å leve evig.

*

En sykepleier kom inn og spurte om hun ville ha mat.

- Nei, jeg tror ikke jeg orker mat, sa Mor.

Jeg minnet henne på at en del av suksessformelen er mat, og at hun kan takke næringsrik kost for mye.

- Ok, da. En halv skive, sa Mor.

Den unge sykepleieren spurte hva hun ville ha på skiven, og da begynte debatteringen. Mor debatterte med seg selv.

- Hm ... ikke syltetøy, for da kan jeg ikke drikke søt te ...

Jeg spurte om hun var redd for å legge på seg. Ny lattersalve.

- Jeg er jo ikke så glad i kjøtt, så skinke er ut ... Hm ...

- Ost spiste jeg i går ...

- Egg spiser jeg til frokost ...

Sykepleieren foreslo leverpostei, og det gikk gjennom sensuren etter en liten stund.

- Men bare en halv skive! Og ekte smør! ropte Mor etter henne.

*

Sykepleieren kom tilbake med en hel skive.

- Jeg sa da en halv? sa Mor og fikk spørsmålet til å høres ut som en irettesettelse.

- Du må virkelig komme deg ut herfra før du blir bortskjemt sa jeg og delte skiven under instruksjoner. ("Nei, ikke sånn, litt mer dit, jeg tar den minste delen.")

- Ta godt med smør på! sa hun.

- Ja, da!

- Også litt tomat.

Jeg delte tomaten i to og så med en gang at det var feil. Hun mente jeg kunne rette opp skaden ved å skjære den i små båter. Har du prøvd å skjære en godt moden cherrytomat i båter med en sløv smørkniv? Vel. Det har jeg. Det ser ikke pent ut og hører antakelig mer hjemme på kirurgisk avdeling enn på lungeavdelingen.

Men hun spiste, og det var hensikten.

*

- Hvordan var mamma som barn? spurte jeg og håpet på noen saftige historier jeg kunne bruke til min fordel.

- Hun var veldig stille og forsiktig, sa Mor, men tok selvkritikk og mente at grunnen kanskje var at hun selv ikke tålte rot og uro.

- En gang var vi på besøk hos noen i familien, og alle ungene løp rundt og bråkte. Da sa svigermor "Ser du hva ungen din trenger? Hun trenger å få løpe litt!", og det gjorde hun jo.

- Litt senere hadde jeg lånt bort ti kroner til svigermor, og en dag spurte jeg din mor om vi skulle sykle en tur og besøke henne. Jeg sa vel sikkert at "kanskje jeg får igjen de ti kronene også" eller noe sånt. Da vi kom frem til svigermor, sa hun "å, nå må jeg huske på å gi deg pengene!" og jeg sa "Pytt, det haster ikke." Også sto moren din ved siden av meg og sa "Ja, men Mor, du sa jo at vi skulle sykle til bestemor for å få igjen pengene dine.". Du kan tro jeg ble lang i maska! sa Mor, også lo hun så tårene trillet.

Da jeg forlot henne hadde hun snakket nesten sammenhengende i to timer, men hun så om mulig enda bedre ut. Hun bør selges på flaske. Alle har godt av å være sammen med henne.

Jeg så etter en benk for lett solbrente, men det hadde de ikke, så jeg gikk

søndag 28. juni 2015

Vara-kvinnens nederlag

Jammen er det fint her i Vestfold. Her vi er, på Ringshaug, har noen laget en kyststi, med blomster og busker - og et nokså jevnt underlag. Helt min greie, med andre ord.

Hvis du ser nøye etter, ser du en del ender som ligger og venter på bedre vær


Man må jo gå tur når noen har gjort seg så flid.

Naturlig blomstereng 1

Naturlig blomstereng 2

Tamme blomster

Tamme blomster og en busk

Dette er jeg ganske sikker på at er roser


Jeg ser for meg kommunestyret i Tønsberg der de sitter og debatterer for og imot bevilgninger til en sti versus penger til eldreomsorg, barnehager og reparasjon av byens tunneler.

Saksordføreren for Prosjekt Kyststi innleder med stor patos og sier at man ikke kan se alle disse viktige sakene opp mot hverandre. "Det perfekte må ikke bli det godes fiende," sier han.

Omtrent halvparten av representantene i kommunestyret tenker at han burde funnet en bedre klisje eller kanskje droppet den helt. Den andre halvparten skjønner ikke hva han snakker om. Alt de hører er "perfekt", "god" og "fiende", og en av representantene rekker opp hånden og sier at hun ikke synes det er noe vits i å trekke inn sikkerhetspolitikk her i det fredelige Tønsberg.

Det forvirrer saksordføreren som ble så oppslukt av sine egne ord at han ikke lenger husker hva han sa, og det blir en kort debatt om Tønsberg virkelig er så fredelig som man kan få inntrykk av hvis man ser byen fra et skjær på Verdens Ende. Debatten blir avsluttet ved at varaordføreren slår i bordet og sier at hvis de skal trekke inn storpolitikk og Tjøme, kommer de til å sitte der i hele natt.

"Hvis vi får til denne stien, vil det bety mye for både barnehagebarn, pensjonister og faktisk også for bilistene," sier saksordføreren.

"Bilistene???" sier flere av de andre høyt, og saksordføreren forklarer at han har foretatt en superenkel forskning ved å spørre et par kompiser, og det kunne hende at de ville ta en tur på kyststien i stedet for å kjøre seg en tur en søndagsettermiddag. Hvis det altså ble litt sving på kyststien.

"Samtlige ville gå tur og la bilen stå!" forteller han ivrig.

Nederst ved bordet spør en ung kvinne med bakgrunn fra matematisk institutt på Blindern om han virkelig mener at "et par kompiser" utgjør et godt nok statistisk underlag for en så viktig beslutning, men siden hun stiller som vara, er det ingen som gidder å høre på henne. "Vara er para" som en vittigper kom til å si i en julebordstale. Siden alle var temmelig brisne og vennlig innstilte, var det ingen som påpekte at han sannsynligvis mente "paria" og ikke "para".

Den unge matematikeren ga seg ikke. Hun spurte igjen om saksordføreren hadde tenkt på kostnadene ved å holde en slik sti ved like. "I sakspapirene kan jeg ikke se at du har noen beregninger som strekker seg frem i tid, og jeg er skeptisk til hvordan en slik forpliktelse vil påvirke neste års budsjett," sa hun.

På det tidspunktet hadde flere blitt ganske irriterte. Ikke bare fordi hun som vara brukte såpass mye taletid, men ingen av dem hadde lest sakspapirene, og det likte de ikke bli minnet på. "Hvem er hun der?" hvisket en eldre herre til sidemannen. "Vet ikke, men jeg er mot alt hun sier," svarte han.

Det viste seg at flere tenkte som ham, og kyststien ble vedtatt med et overveldende flertall. Faktisk var det bare to stemmer mot. Det var den unge vararepresentanten og saksordføreren selv.

Det siste var selvsagt et uhell. Saksordføreren stemte rett og slett feil, for han hadde blitt helt satt ut av at noen - og særlig en "ung vara-kvinne" som han kalte henne inni seg - var frekk nok til å påpeke mangler i underlaget hans.

*

Kyststien er pyntet med både ville og tamme blomster på denne tiden av året. Og med alle disse vekstene, er det sikkert bra at det kommer litt nedbør en gang i blant. At den kommer den ene gangen jeg frivillig tok på meg boblevest og ørepropper (jeg får vondt i ørene hvis det blåser over 2 m/s) for å gå tur, får jeg bare finne meg i.

"Ta bilde av meg. Jeg er gjennomvåt!" sa jeg.
"Ikke gjør deg til. Smil normalt!" sa han.

"Det er sånn jeg smiler!" sa jeg.
"Nei, det er det ikke," sa han.

"Jo!"
"Nei! Skjerp deg!"

"Bare se å få tatt det bildet! Jeg er kald!"

"Er du ferdig snart?" (med sammenbitte tenner)

"Det var det siste bildet, nå orker jeg ikke stå her mer!"
"Greit, men ikke legg ut de bildene du gjør grimaser på."

lørdag 27. juni 2015

"Et bedremannsmenneske"

- Så alle søskenbarna dine het det samme som dere? spurte jeg Mor.
Hun lå i sykesengen, men kviknet litt til.

- Ja, det var Anne - hun var ti år eldre enn meg - også Astrid, Signe, Olav, Øystein, Knut, meg og John. Vi var åtte søsken.

Min oldemor hadde altså fått åtte barn på tolv år. Tøff dame.

- Men var ikke det litt upraktisk? Når noen sa "Jeg tar en tur til Anne" var det jo ingen som visste hvilken Anne det var? spurte jeg.

- Det gikk helt greit, for da sa vi "Astrid til Hans", hvis det var datteren til Hans vi mente, sa Mor og mente at det var en veldig praktisk ordning.

- Det var mye stusselig før, sa hun. - Folk hadde så lite.

- Jeg husker så godt 1927. Da var det storstreik på Hydro, også ble det lockout. Det varte lenge.

- Fikk dere problemer med økonomien, da? spurte jeg.

- Nei, nei. Vi led aldri noen nød. Da det ble lockout sa de voksne med alvorlige stemmer at det "kom pålegg". Og da skjønte ikke jeg noe, for vi hadde jo pålegg! Vi hadde til og med nøkkelost! Jeg visste jo ikke hva et pålegg var, smilte hun.

Da ble vi avbrutt av Mors favorittpleier som var en medisinstudent ved navn Eirik. Han informerte om at dagens lunsj var fiskesuppe, og spurte om hun ville ha.

Da blomstret min 95 år gamle mormor opp. Ikke på grunn av fiskesuppen, men på grunn av det mannlige nærværet. "Jaggu er det håp," tenkte jeg.



Fiskesuppen falt imidlertid ikke i smak. Den var for tykk og ble umiddelbart sendt ut. Hun vet hva hun vil. Og ikke minst hva hun ikke vil. "De må ikke tro at de kan servere meg hva som helst!". Vi snakker tross alt om hun som er bedre til å lage mat enn "hu derre tv-kokka, Espelid, eller hva hun heter".

*

- Men det var mange som slet da. Særlig de som ikke hadde fast jobb på Hydro, fortsatte hun og lot det være tydelig at hun ikke lot seg avbryte av en ussel tallerken suppe.

Jeg antok at det var en streikekasse som holdt dem over vannet, men da sa hun:

- Mamma var jo et bedremannsmenneske, vet du.

- Et hva? spurte jeg.

- Hun var et bedremannsmenneske. Faren hennes satt jo godt i det.

Et annet ord for overklasse, med andre ord.

- Samme året var det storflom på Rjukan.

- Så da var det mye som ble ødelagt? spurte jeg.

- Nei, jeg tror ikke det. Vi ungene synes det var litt gøy. Det var jo masse bekker og vanndammer å hoppe i. Dessuten var det ikke så mye bebyggelse den gang, men det var jo sikkert noen veier og broer som ble ødelagt.

- Dere bodde kanskje litt opp i lia?

- Nei, da bodde vi på Øverland. Det huset står der enda.

- Var det i eldhuset? spurte jeg og husket at min oldemor visstnok hadde sagt noe om å bo i eldhuset. På dødsleiet hadde hun sagt "Tenk at jeg som er datter av Ole Øverland måtte bo i eldhuset.". Etter et langt og godt ekteskap mellom det som måtte ha vært (Rjukans versjon av) sositetspiken Thorbjørg Øverland og rallaren Hans Skjelhaugen, kom det altså frem at min oldemor var en smule bitter over hvordan livet var blitt. Selv om hun giftet seg på tross av sin fars ønske. En rallar var ikke verdig hans datter.

- Nei, eldhuset var hos go'fa.

Go'fa. Min tippoldefar og Rjukans store mann på den tiden.

*

- Har du noen gule klær? spurte hun plutselig.

Jeg sa at jeg hadde en sommerkjole med noe gult på.

- Du kler gult, sa hun. - Den drakten var veldig fin til deg.

Jeg satt der med blå plasthansker og en pissegul smittefrakk. Hvis hun synes jeg er fin i pissegult, gidder jeg ikke protestere på det.

Livet er for kort. Rett og slett.

fredag 26. juni 2015

Ikke le

Hver gang - og det er heldigvis ikke så ofte - jeg hører noen snakke om Løkken i Danmark, blir jeg litt usikker. Jeg har dårlige minner derfra.

Vi ferierte der en påske da jeg var 12-13 år; altså midt i kengurualderen, der armene, bena og nesen var for store for resten av kroppen. Det var kaldt og nokså kjedelig, og det eneste som fristet, var å kjøpe snop på den lille butikken rett ved der vi bodde.

*

Hver gang jeg kom inn i butikken, knakk de som jobbet der sammen av latter.

Første gang trodde jeg de lo av noe som ikke hadde med meg å gjøre.
Andre gang trodde jeg de lo av at vi snakket norsk.
Tredje gang trodde jeg de lo av den jeg gikk sammen med, men da jeg for fjerde gang gikk inn i butikken med en annen, lo de da også.

Eliminasjonsmetoden tilsa at det var meg de lo av, og det ble bekreftet av senere superenkel forskning. Som for eksempel at jeg gikk inn dit alene og sendte andre inn alene (hysterisk latter og ingen latter).

Følelsen av å bli ledd av uten å vite grunnen, er jo ikke behagelig for noen, men som voksen, trodde jeg at jeg skulle greie å heve meg over den.

*

Men nei, da.

I dag planla jeg å gå hjemmefra og til Kamikaze nederst i Hegdehaugsveien. Det er ikke så langt, og jeg hadde flate sko. Ny kjole hadde jeg også. Jeg synes jeg var nokså fin.

Rett utenfor døren ble jeg beglodd av tre mennesker som ikke var i samme følge. Fem meter til, og en ung jente smilte av meg. Ikke til meg. Sånt merker man.

To unge gutter begynte å le da jeg passerte dem, og en mann i 60-årene gliste ubehagelig.

På det tidspunktet hadde jeg forstått at noe var galt, jeg skjønte bare ikke hva.

Jeg trengte trøst og gikk inn i et bakeri der jeg ba om en av hvert slag uten gluten. Det ble en diger pose trøst.

Trøsten og jeg gikk rett hjem.

*

En god stund etter denne merkelige opplevelsen, hadde jeg spist meg til mot og gikk til et speil for å finne feilen.

Og da skjønte jeg det. Jeg ser jo blind ut med de brillene, og folk lurte sikkert på hvor den hvite stokken min var!

Men det er stygt å le av folk med handikap. Det er faktisk ikke pent å le av noen uansett hvor rare vi ser ut.




torsdag 25. juni 2015

Les for dem som lytter

Ferie. Hva søren gjør man med det? En hel dag som bare ligger der, liksom. Jeg bestemte meg for å lese en bok i solen.

Klok av varig solskade, brukte jeg faktor 30 i ansiktet og 20 på kroppen. I det jeg satte meg ned kom regnet. Resten av boken ble lest innendørs.

"Ferie er å gjøre noe man ikke gjør til vanlig," sier jeg hver gang min mann klager på at han må male eller gjøre andre kjedelige ting så fort han har fri. Med denne visdommen i bakhodet, begynte jeg å lese høyt for bikkja. Det har jeg aldri prøvd.

Han så vantro på meg.

Kødder du? Kan du ikke lese inni deg? Jeg sov!

Jeg hadde akkurat begynt på Lars Myttings bok "Svøm med dem som drukner". Bikkja har null forståelse for god litteratur.

- Du får bare finne deg i å være publikum, sa jeg.

Livet mitt er over

"Ei kiste av flammebjørk gikk over Nordsjøen. En gravstein av blå saksumgranitt kom i takk," leste jeg med innlevelse. Bikkja viste ingen tegn på at han levde seg inn i historien. Nesten tvert imot.

Når jeg lukker øynene, blir jeg usynlig. Ikke? Vel. Det var verdt å sjekke.

"Tiltrekningskraft har mange skikkelser. I henne var det i form av selvsikkerhet. Måten hun steg fram, som en rettvis utsending med hundre langskip i ryggen," messet jeg videre.

Kjedsomhet har også mange skikkelser. I deg er det et enormt behov for oppmerksomhet. 

"Jeg lette etter lekehunden samtidig som en vegg mørke trær passerte utenfor," fortsatte jeg og forklarte at lekehunden var utskåret i tre.

En trehund? Hahahaha!

HAHAHAHA!
"Jeg lurte på hvordan det så ut der inne, om Hanne hadde strødd klær over alt," leste jeg med dramatisk røst.
Gjesp. Husarbeid. Hva med å tørke litt støv i stedet for å lese? Det er en fin og stille aktivitet.

GJEEEEESP!
 Jeg spurte om han virkelig mente at litteratur var så grusomt som han ga uttrykk for. Men da sa han at hvis jeg bare klødde ham samtidig, var det egentlig det samme hva jeg gjorde.

- Det er jo ikke ferie, sa jeg. - Jeg klør deg jo hver eneste dag!

- Du må bare godta at vi ikke har den samme definisjonen av ferie, sa han.

Mmmmmm, litt mer inn i øret, er du snill
 Jeg sa at det antakelig var sant og lurte på hvilken kennel han foretrakk.

mandag 22. juni 2015

- Var det meg du falt for?

- Hvorfor er det så flaut å falle, egentlig, spurte en jeg snakket med. - Alle gjør jo det.

Jeg sa at jeg ikke synes det var så flaut, men så minnet kneet mitt meg på at jeg kanskje burde føle meg litt flau.

*

På to dager har jeg hatt to spektakulære fall. Begge mens jeg var på jobben.

Det ene fallet kan jeg ikke forklare. Jeg hadde ikke engang så veldig høye sko, men jeg har en vag formening om at jeg ble spent ben for. Av en stol.

*

Det andre har nok en sammenheng med skotøyet.

Jeg har et par sorte sko jeg fikk for evigheter siden. De var, etter den tidens standard, kjempedyre, og de er, etter dagens standard, fremdeles flotte. Den 10 centimeter høye hælen er firkantet og står på skrå - noe som førte til at jeg måtte ha tre timer hos kiropraktor før jeg klarte å gå på dem uten å spenne hver muskel i kroppen.

Det som skjedde da jeg falt sist gang, var sannsynligvis at den skråstilte hælen traff dørstokken litt forkjært da jeg skulle gå ut av kontoret. Siden jeg jobber med en overvekt av mannlige offiserer, var det naturligvis en av dem som holdt døren oppe for meg, men i dette tilfellet var det bare en ytterligere forsterkning av fallet.

Uten en dør å treffe, kunne jeg seile (relativt sett) ganske langt på knærne bortover gangen. I den trangeste kjolen jeg har.

*

Den gangen er normalt tom for folk, men da jeg tittet rundt meg, så jeg minst fem mannfolk som lurte på hva de skulle gjøre.

En av dem sa "Var det meg du alt for?" men det kunne jeg avkrefte. Om noen falt jeg for Karl Lagerfeld som har designet skoene.

*

Så nå har jeg to skrubbsår. Ett på hvert kne.

Men det er helt greit, for jeg har glitterplaster. Det er store jenters versjon av Hello Kitty-plaster. Og nest etter å blåse på, er kule plaster det som hjelper aller best.


lørdag 20. juni 2015

Blå, klare øyne

- Nå skal jeg fortelle deg en historie, sa Mor - min 95 år gamle mormor.

- Da jeg jobbet for Stefan, hadde vi alltid bløtkake når butikken stengte på lørdag. Vi delte den i fire. Og vi var fire jenter. Hi, hi, hi.

Stefan - jeg vet ikke hvordan han skrev navnet sitt, men for meg som har hørt om ham hele livet, er han mer en institusjon enn en person og et navn. Stefan, Stephan, samma, samma. Stefan var slakter og Mors arbeidsgiver i mange år.

Hvert år fikk alle de fire jentene julegaver, og det var ikke småtterier. Sølvfat, sølvlysestaker og sølvkaffekanner. Jeg forbinder Stefan med dyre gaver.

Og fleskepølse.

Når jeg kom innom slaktebutikken, fikk jeg alltid en bit fleskepølse. Ren nytelse for et barn på 5-6 år.

- Vi satt alltid og spiste kake og drakk kaffe etter stengetid på lørdag, sa Mor.

- Det var likør der også. Det var jo ingen som drakk mye, men en sånn liten en til kaffen. Det var godt.

- Har jeg spådd deg noen gang? spurte hun.

Jeg nikket. En gang holdt hun gifteringen sin over håndleddet mitt og sa at jeg skulle få to sønner. Gifteringen hang i en tråd, og hvis den begynte å gå i ring over blodårene, ble det en jente. Hvis den gikk frem og tilbake, ble det gutt. Og hvis den ikke beveget seg i det hele tatt, måtte man belage seg på et liv uten barn.

- Jeg spådde Stefan en slik lørdag ettermiddag, sa hun.

- Jeg trodde han hadde tre jenter, men da jeg spådde ham, gikk pendelen rett frem og tilbake én gang, før den gikk i ring tre ganger.

- "Du har en sønn og tre døtre, du," sa jeg til ham. Og så viste det seg at han og kona bare hadde tre døtre, men at han hadde en sønn med en annen. Han kom til Norge som krigsfange fra Jugoslavia under krigen, og etterpå jobbet han på en gård før han slo seg opp som slakter med egen butikk. Sønnen hadde han fått med datteren på gården, men han hadde aldri fått se ham. Det fikk jeg vite av kontordamen vår en stund etter.

*

Jeg hadde gitt henne et skjerf da jeg kom for å besøke henne på rehabiliteringshjemmet hun ligger på etter et sykehusopphold. Hun så ut til å like skjerfet godt og danterte det intrikat rundt halsen.

- Nå ble du kjempefin! sa jeg. - Skal jeg ta et bilde av deg, så ser du hvordan du ser ut?

Det ville hun:



- Øynene mine er klare, ikke sant? spurte hun, og det kunne jeg bekrefte. Blikket er blått og sterkt.

- Får jeg legge ut bildet på nettet? spurte jeg og fikk bare et fnis tilbake. Det tolket jeg som et ok. Hun sier nemlig svært klart i fra hvis det er noe hun ikke vil.

- Hørte du hva jeg sa til legen på sykehuset da han sa at jeg skulle flyttes til et aldershjem? "Nei!" sa jeg. "Jeg skal ikke på noe aldershjem. Det kommer ikke på tale!" Men så var det jo ikke et aldershjem, men et REHABILITERINGSHJEM, og det er jo noe helt annet. Her er det jo kjempefint!

*

Det var virkelig fint. Utenfor var det en stor hage med et lysthus, og fra verandaene hang det enorme blomsterkasser fulle av røde blomster.

Veggene på rommet hennes var knallgule, men hvis hun likte det, var det helt supert. Jeg lurte på om jeg kom til å kreve hvite vegger med favorittkunsten min på når jeg kom så langt, men kom til - under tvil - at jeg bare ville prise meg lykkelig hvis jeg blir 95.

- Du er heldig som har to så flotte sønner, sa hun.

Jeg viste henne et bilde av dem.

- Hvorfor har ikke jeg det på min telefon? spurte hun liksom-fornærmet.

- Jeg sender det til deg på sms, sa jeg.

- Send meg det bildet du tok av meg også, sa hun.

*

Mor begynte å bli sliten, og jeg forberedte meg på å gå.

- God bedring, sa jeg.

- Det kunne vært verre, lo hun. - Jeg kunne vært i Sverige!

lørdag 13. juni 2015

Blomsterpolitiet

- Hei, hilste jeg pent.

Førsteinntrykket er viktig, og jeg trengte virkelig et godt utgangspunkt.

- Hva kan jeg hjelpe deg med? spurte blomsterbutikkdamen.

Jeg forklarte at jeg trengte tre blomster i potter. To til verandaen og én til vinduskarmen.

- Den som skal stå inne, må passe i en sånn potte, forklarte jeg og pekte på en blomsterpotte prikk lik den jeg har hjemme.

- En orkidé, kanskje? foreslo hun.

- Helst ikke, de er så vanskelig å få til, sa jeg.

*

- Du synes at ORKIDEER er vanskelige? spurte hun vantro.

Jeg vurderte å påstå at hun hørte dårlig og at jeg hadde sagt "Helst ikke, de er så kjedelige/alminnelige/stygge/fargeløse/puslete/hengslete.", men jeg kremtet, løftet hakene og sa "Ja!".

- Du vanner dem, eller? spurte jentungen.

- Jepp. De får én isbit hver uke, sa jeg. For det har jeg lest et sted på internett.

- En ISBIT?! De er tropiske blomster! sa hun og rygget bakover som om hun trodde jeg var djevelen selv.

- Du må vanne dem godt og la dem renne av seg én gang i uken, og dusje dem hver gang de har vært utsatt for sol, sa hun strengt.

- Og når de er avblomstret, fortsetter du bare å vanne dem til de får blomster, og da begynner du å dusje dem igjen.

Jeg sa ikke "Dusje dem hver gang de har vært utsatt for sol, er du morsom? Skal jeg ha mer jobb med en blomst enn jeg har hatt med ungene, liksom?". Jeg sa heller ikke "Du vet det er en blomst til rundt 100 kroner vi snakker om her? Du vet at du tjener penger hver gang jeg tar livet av en, eller?". Jeg sa ikke engang "Bør jeg ansette en vannerske mens vi er på ferie, eller anbefaler du at vi holder oss hjemme?". Og jeg sa ikke "Oliventreet mitt har ikke dødd enda, og det får SYV isbiter ganske ofte.".

Jeg sa "Da tar jeg én orkidé og to av de der.".



De to andre blomstene var lilla. Jeg har ikke store krav til blomster. De skal se pene ut. Punktum.



- Et godt valg. Når blomstene på disse Hengepetuniane visner, må du ikke bare fjerne blomsten, du må knipe litt innpå her. Ser du? forklarte hun og knep av noe brungrønt.

Jeg sa ikke "Jeg kommer ikke til å ta i de der. Ungene mine skiftet bleier selv fra de var halvannet år og stekte Grandiosa fra de var to, også mener du jeg skal pusle rundt en blomst?". Jeg sa heller ikke "Faen. Sa du Petunia? Det er de som er så ekle å ta på, ikke sant?".

Jeg sa "Ja, det var fint du sa. Takk for tipset.".

Hun så strengt på meg, og jeg fikk et klart inntrykk av at dette ikke var i klassen "råd og vink", men heller "ordre og påbud".

Da jeg gikk derfra, husket jeg på debatten om dyrepoliti og lurte på om det neste var et eget blomsterpoliti. I så fall må jeg ansette noen. Jentungen i butikken trenger ikke søke. Jeg gidder ikke sånne strenge folk.

fredag 12. juni 2015

- Fløtt deg. Nå!

- Det er så mange idioter i trafikken i dag, sa min mann oppgitt.

For en gangs skyld var jeg enig. Det var et lite mindretall som fulgte trafikkreglene og enda færre som holdt seg til normal folkeskikk. Fotgjengere med intense dødsønsker vrengte ut fra fortauene og fikk bilene til å teste ut bremseeffekten, og syklister kjørte på rødt og sto stille på grønt.

En bil sto i veien for trikken og prøvde å rygge inn i bilen bak, og en hundeeier gikk selv på fortauet og lot begge bikkjene rusle midt i veibanen.

*

For ordens skyld må jeg opplyse om at bilen som sto i veien for trikken var min, men det var ikke meg som kjørte, for jeg hadde glemt bilnøkkelen hjemme. Det førte til at min mann måtte gå fra sitt kontor til mitt, for bilen sto hos meg; der han hadde plassert den i dag morges.

Vi kjører sammen til og som regel fra jobb. Vi kunne med andre ord klart oss med én bil.

Vi har tre biler og to og en halv parkeringsplass, noe som gjør parkering til en risikosport. Heldigvis er det våre egne biler vi skraper opp hvis vi bommer på ryggingen.

*

Da vi kom kjørende ned i garasjen for å parkere i ettermiddag, var vi litt irriterte begge to. I alle fall jeg.

Fra flere titalls meter så vi at det sto en bil og sperret for oss. 

- Hva faen!? sa min mann.
- Helvete! sa jeg.

Da vi kom litt nærmere, så vi at bileieren satt i bilen og at bilen holdt på å bli ladet opp.

- Han må bare flytte seg! sa min mann.
- Jeg går ut og ber ham flytte seg, sa jeg.
- Nei, han ser oss sikkert. Han flytter seg, sa min mann uventet harmonisk.
- Jeg går ut, sa jeg.
- Nei! sa min mann.
- Vær så snill! Jeg trenger det, sa jeg og gikk ut av bilen før han fikk holdt meg fast.

Sannsynligvis hadde han rukket å holde meg fast, hvis han bare ikke hadde vært så opptatt av å ta bilder av meg i nasjonens - eller i alle fall parkeringens - tjeneste.

Jeg marsjerte bort til den lille loppa, trakk støpselet ut av kontakten, holdt det opp i trynet på fyren i bilen som det skulle vært en mikrofon og sa "Vi skal parkere, og du må flytte deg. Nå!"





Han ble så skremt at han glemte å ta med seg ledningen, og det kan ha skjedd at den ble overkjørt av en to tonn tung Mercedes som manøvrerte seg inn på en utrolig smal parkeringsplass.

tirsdag 9. juni 2015

- Naboene klager, sa han

Jeg er hun som tar telefonen når den ringer. Jeg har lynraske rutiner på badet for å unngå å snakke med folk i rom som avslører hva de brukes til, og jeg skal være i dyp narkose for ikke å slå av en prat.

Men når selgere fra Canal Digital ringer meg midt i arbeidstiden, må de regne med at jeg ikke er så hyggelig som jeg normalt er. Jeg har dårlige minner fra opptil flere samtaler med representanter fra Canal Digital, og jeg hadde synes det var helt rimelig hvis selskapet hadde festet en digital gul lapp til navnet mitt der det sto «Håpløs kjerring, ikke ring henne». 

*

Men kanskje de har en lapp der det står «Hvis du er selvplager må du gjerne ringe Frisch. Husk susp, hjelm og tannbeskytter.»? Jeg kjente irritasjonen førsøkte å smøre stemmebåndene.

I går var jeg nemlig ikke på mitt beste. Jeg er akkurat tilbake på jobb etter en influensa, og stemmen er nokså sliten. Jeg piper mer enn jeg snakker. Klokken 9.25 ringte mobilen, og jeg svarte med et hest skrik. 

Personen i andre enden la på, og jeg tenkte at dette må ha vært en usedvanlig smart og empatisk person, som ikke bare umiddelbart forsto at jeg ikke hadde noe særlig å komme med, men som også forsto at jeg synes det var nokså slitsomt å snakke.

Det viste seg raskt å være veldig feil, for sekunder etter ringte det igjen fra samme nummer. Jeg pep navnet mitt igjen.

*

Innringeren kunne fortelle at han hadde registrert en masse klager fra naboene mine. Siden stemmen min var så dårlig, valgte jeg å vente på fortsettelsen i stedet for å spørre hva de klaget på. 

Jeg ganske sikker på at de ikke merker mye til vår familie, det måtte i så fall være slåsskampene far og sønn har ved leggetid. Det starter med en nattaklem og fortsetter alltid med at den ene slår den andre i magen. Også eskalerer det derfra til bikkja blir så ivrig at han biter den som ligger på gulvet i foten – eller at jeg endelig klarer å rope ett eller annet ultimatum høyt nok til at de stanser. («Hvis dere ikke slutter nå, kjøper jeg én Hermes-veske og fire par Prada-sko!» eller «Hvis dere ikke slutter nå, lager jeg middag i morgen!»)

*

Men ingen hadde klaget på støy. I alle fall ikke det innringeren visste. Derimot hadde de visstnok hatt en telefonstorm av en annen verden fra folk som mente at bredbåndet var for tregt.

- Du har jo bare 5 megabytes, sa fyren som først nå presenterte seg som representant fra Canal Digital.



Bare 5 megabytes? Det synes jeg var veldig rart, for to ganger tidligere har jeg sagt ja til å oppgradere til 10 megabytes. Siden jeg ville spare både omgivelsene og stemmen, sa jeg ikke noe.

- Er det bare deg som bruker nettet? spurte han.

Det slo meg som et nokså personlig spørsmål, men jeg svarte et kort «nei».

- Så dere er flere?

*

Og det var her jeg gikk fra irritert til veldig irritert. Jeg vurderte å droppe å svare på det opplagte, men tvang stemmebåndene til å knirke et «eh, ja …?». 

Tross ulyden mener jeg at jeg klarte å få de små ordene til å romme ganske mye. Hvis fyren hadde et snev av antenner, måtte han ha forstått at jeg mente «Ja, hva ellers? Hvis jeg ikke er alene om å bruke nettet – se svaret på det forrige spørsmålet – er det vel naturlig å tenke seg at vi er flere. Eller??? Er du litt dum, kanskje? Dust.»

*

Han bablet i vei om naboene mine og en ny verden som ville åpenbare seg hvis jeg bare var villig til å la ham hjelpe meg. Og plutselig husket han at han hadde slengt på røret til meg første gang han ringte, og da beklaget han med følgende: «Det var visst litt dårlig dekning.».

Dårlig dekning? Inne på et call senter? Da bør de snarest relokalisere. Eller begynne å snakke sant. Som for eksempel å si at de ringer mange samtidig og snakker med den første og beste som svarer. De andre blir avspist med et klikk og ringt opp igjen senere.

Jeg gikk fra veldig irritert til sur. Jeg kremtet kraftig, fylte lungene med luft og skrek «Hva vil du? Kom til poenget! Du vil selge meg noe, ikke sant? Jeg synes det er VELDIG lite klasse over å ringe meg MIDT I ARBEIDSTIDEN uten å være ærlig nok til å begynne med å si at du bare skal selge meg ett eller annet!».

Han bedyret at han ikke ville selge meg noe, men i det han sa det, fikk jeg en mail fra en kollega som sa «Knus ham! Ikke gi deg!» og da fikk jeg ny energi. Senere viste det seg at et par andre kolleger satt tvikrokete og lo av den pinglete utskjellingen min.

*

- Ikke selge meg noe? Hvorfor ringer du, da? ville jeg vite.

Han begynte med å gjenta at jeg som bare hadde 5 megabytes brebånd ville oppleve en himmel på jord hvis han bare fikk fortalt meg hva han ville. Jeg avbrøt og fortalte at jeg synes det var veldig rart at jeg bare hadde 5 megabytes ettersom jeg beviselig hadde bestilt det dobbelte opptil to ganger.

- Men hvis du tar imot tilbudet mitt, vil du kunne bruke en tjeneste som heter T-wee, sa han og begynte å høres ut som en vekkelsespredikant.

Predikanten ble litt satt ut da jeg fortalte at vi brukte denne tjenesten omtrent daglig.

- Æææ ... Ukesarkivet også? spurte han.

*

Det gadd jeg ikke svare på. I stedet kritiserte jeg ham for å ringe meg uten å ha gjort hjemmeleksen sin. Så vidt jeg visste, inkluderte den hjemmeleksen at det ikke er rom for individuell oppgradering av bredbåndet i sameiet, det var i det minste det jeg fikk som forklaring da mitt første forsøk på å få 10 megabytes ikke lykkes. 

Likevel fant han det lurt å fortsette samtalen.

- Jeg gir deg tre måneder med 25 megabytes! sa han entusiastisk.
- Gratis? spurte jeg.
- Ja, sa han.
- Og hva skjer etter de tre månedene, spurte jeg.
- Da kan du fortsatt ha superraskt bredbånd, sa han.
- Men hvis jeg ikke vil ha det, så må jeg selv si det opp, og hvis jeg glemmer det – og det er det dere satser på, antar jeg – så må jeg betale, sa jeg.

Det måtte han innrømme at var korrekt.

- Da takker jeg pent nei, sa jeg.
- Men, men … du får det gratis! sa han.
- Jeg vil ikke ha det, sa jeg.
- Hvorfor ikke? stammet selgeren.
- Ha en fin dag, og ikke ring meg igjen, sa jeg.

Han kunne ikke love at vi ikke kom til å snakkes, men han skulle forsøke å ha en fin dag. Det fikk meg til å tro at det virkelig står en merknad ved navnet mitt: Det er meg de ringer for å trene på vanskelige kunder.

torsdag 4. juni 2015

Jordbærpiken

For snart to uker siden skjedde to ting nesten samtidig: Jeg fikk influensa og min mormor på 95 ble lagt inn på sykehuset med to diagnoser som hver for seg ville tatt livet av de fleste.

I dag kreket jeg meg på sykebesøk, og som krykke og moralsk støtte hadde jeg med meg min eldste sønn. Han fungerte også som sherpa; vi hadde med oss jordbær.

*

I følge internett, er man ikke smittefarlig når man ikke har feber, men jeg sørget likevel for å holde meg på minst to meter avstand til gamla i sykesengen. De to meterne var svært nyttige. Man kan ikke sammenliknes så lett med folk som er litt på avstand, og familiens matriark så såpass mye bedre ut enn meg, at jeg ikke ønsket å bli gransket.

Det er et tankekors at jeg som er 46 blir slått ut av virus og at hun på 95 sitter i sykesengen og oppfører seg som en stand up-komiker, men når man er oppvokst i min familie, nytter det ikke henge seg opp i slike detaljer. Da blir man bare enda mer utslitt og grå i trynet.

*

- Jeg tåler ikke morfin, sa min mormor og forklarte at hun kunne sverget på at Margaret Thatcher hadde åpenbart seg rett foran sengen hennes der det normalt bare var en blå vegg.

- Hun gikk ned en trapp og vinket til meg, sa hun og flirte.

Jeg spurte om hun vinket tilbake, men det gjorde hun ikke.

- Jeg knep øynene igjen, og da jeg åpnet dem igjen - poff! - blå vegg! Er det ikke rart? spurte hun og gomlet jordbær.

Jeg fortalte at jeg også snart kom til å ligge i en sykeseng for en liten stund.

- Jeg er stort sett fornøyd med det jeg har arvet fra deg og mamma, men grevinnehenget skal bort, sa jeg og forklarte at det var tid for å starte med plastiske operasjoner. Jeg er tross alt bare en måned unna 47.

*

- Er du helt tullerusk? Det får du ikke lov til! Hva skal vi gjøre med henne? spurte hun min eldste sønn.

Han bare ristet på hodet og mumlet noe om at jeg var helt idiot, men at han ikke hadde noe han skulle ha sagt ettersom han bor og jobber i London og dermed ikke ser sin kjære mor så ofte som hans kjære mor gjerne vil.

- Vi gjør henne arveløs! foreslo min mormor, også fniste de godt på min bekostning. Jeg vurderte å kaste meg ut av vinduet og teste om jeg kunne fly bort med de flapsete armene mine. Hvis ikke det virket, hadde jeg alltids mulighet til en glideflukt ved hjelp av de store ørene mine.

Nå er det vel mer sannsynlig at de begge overlever meg, så jeg mumlet at de to ikke kom til å arve noe fra meg, og jeg vet at min mormor har siklet på skosamlingen min. Så!

*

For å få henne på andre tanker, sa jeg at jeg håpet hun ville komme på besøk på hytta vår i sommer. Videre fortalte jeg at vi så vidt hadde tenkt på å bygge ut med en del der barn og barnebarn kunne boltre seg om noen år.

Det mente hun var lurt. Min eldste sønn ga klart uttrykk for at han ikke hadde planer om å få barn i overskuelig fremtid, men sånt kan skje likevel. Han er et vandrende bevis for det. Da jeg var på hans alder var jeg student, hadde vært gift i to år og mor i 11 måneder.

- Det er lurt å ha litt større plass, sa min mormor som er allergisk mot rot. Hun fortalte at min tante som hun deler hytte med ikke en gang kan lage seg en brødskive uten å rote noe helt grusomt.

- Men jeg kan ikke si noe, for jeg får 100 kroner i bot hver gang jeg sier r-ordet, sa hun. - En gang betalte jeg 1700 kroner. Og det var verdt hver krone!

Hun lo og hostet om hverandre, og jeg var ordentlig engstelig for at hjertet hennes ikke kom til å tåle det, derfor antydet jeg at hun burde roe seg litt ned. Det blåste hun av mens hun effektivt fjernes hamsen på et jordbær.

- Alle her sier at jeg er en sterk dame, sa hun. - Men en av legene trodde at jeg hadde forfalsket fødselsattesten min. Han nektet å tro at jeg var så gammel som jeg er!

Også lo hun opp en lunge igjen mens hun hikstet ett eller annet om at hun hadde slengt foten oppå kneet hans sist hun brakk benet. Jeg kan tenke meg at det var et sjelsettende øyeblikk for en nyutdannet medisiner som normalt ser rullatorer festet til alle pasienter over 85.

*

- Begynner du å bli sliten? spurte jeg. Hun så på meg, forsto at jeg var dødstrøtt, løy og sa ja.

- Jeg regner med at jeg ikke får lov å ta et bilde av deg før vi går, sa jeg med tydelig henvisning til hennes godt kjente forfengelighet. Hun ga meg lov til å ta et bilde av hendene hennes.

Jordbær og veneflon

- Skal jeg på Facebook nå, eller? spurte hun og virket helt fornøyd da jeg sa at det var en stor mulighet for det.

Da vi gikk, tok hun opp iPaden for å surfe litt på nettet. Uten briller.

*

Jeg tok på meg mine enorme solbriller og gikk. Man blir litt lysømfintlig når man er så syk som jeg er.

Solbriller og virus

- Du likner på Stevie Wonder, sa min mann da jeg dumpet ned i passasjersetet og ba ham om å kjøre meg hjem og dytte meg i seng.

- Er han død? spurte jeg.

Han trodde ikke det. Da tok jeg det som et kompliment.