Jordbærpiken

For snart to uker siden skjedde to ting nesten samtidig: Jeg fikk influensa og min mormor på 95 ble lagt inn på sykehuset med to diagnoser som hver for seg ville tatt livet av de fleste.

I dag kreket jeg meg på sykebesøk, og som krykke og moralsk støtte hadde jeg med meg min eldste sønn. Han fungerte også som sherpa; vi hadde med oss jordbær.

*

I følge internett, er man ikke smittefarlig når man ikke har feber, men jeg sørget likevel for å holde meg på minst to meter avstand til gamla i sykesengen. De to meterne var svært nyttige. Man kan ikke sammenliknes så lett med folk som er litt på avstand, og familiens matriark så såpass mye bedre ut enn meg, at jeg ikke ønsket å bli gransket.

Det er et tankekors at jeg som er 46 blir slått ut av virus og at hun på 95 sitter i sykesengen og oppfører seg som en stand up-komiker, men når man er oppvokst i min familie, nytter det ikke henge seg opp i slike detaljer. Da blir man bare enda mer utslitt og grå i trynet.

*

- Jeg tåler ikke morfin, sa min mormor og forklarte at hun kunne sverget på at Margaret Thatcher hadde åpenbart seg rett foran sengen hennes der det normalt bare var en blå vegg.

- Hun gikk ned en trapp og vinket til meg, sa hun og flirte.

Jeg spurte om hun vinket tilbake, men det gjorde hun ikke.

- Jeg knep øynene igjen, og da jeg åpnet dem igjen - poff! - blå vegg! Er det ikke rart? spurte hun og gomlet jordbær.

Jeg fortalte at jeg også snart kom til å ligge i en sykeseng for en liten stund.

- Jeg er stort sett fornøyd med det jeg har arvet fra deg og mamma, men grevinnehenget skal bort, sa jeg og forklarte at det var tid for å starte med plastiske operasjoner. Jeg er tross alt bare en måned unna 47.

*

- Er du helt tullerusk? Det får du ikke lov til! Hva skal vi gjøre med henne? spurte hun min eldste sønn.

Han bare ristet på hodet og mumlet noe om at jeg var helt idiot, men at han ikke hadde noe han skulle ha sagt ettersom han bor og jobber i London og dermed ikke ser sin kjære mor så ofte som hans kjære mor gjerne vil.

- Vi gjør henne arveløs! foreslo min mormor, også fniste de godt på min bekostning. Jeg vurderte å kaste meg ut av vinduet og teste om jeg kunne fly bort med de flapsete armene mine. Hvis ikke det virket, hadde jeg alltids mulighet til en glideflukt ved hjelp av de store ørene mine.

Nå er det vel mer sannsynlig at de begge overlever meg, så jeg mumlet at de to ikke kom til å arve noe fra meg, og jeg vet at min mormor har siklet på skosamlingen min. Så!

*

For å få henne på andre tanker, sa jeg at jeg håpet hun ville komme på besøk på hytta vår i sommer. Videre fortalte jeg at vi så vidt hadde tenkt på å bygge ut med en del der barn og barnebarn kunne boltre seg om noen år.

Det mente hun var lurt. Min eldste sønn ga klart uttrykk for at han ikke hadde planer om å få barn i overskuelig fremtid, men sånt kan skje likevel. Han er et vandrende bevis for det. Da jeg var på hans alder var jeg student, hadde vært gift i to år og mor i 11 måneder.

- Det er lurt å ha litt større plass, sa min mormor som er allergisk mot rot. Hun fortalte at min tante som hun deler hytte med ikke en gang kan lage seg en brødskive uten å rote noe helt grusomt.

- Men jeg kan ikke si noe, for jeg får 100 kroner i bot hver gang jeg sier r-ordet, sa hun. - En gang betalte jeg 1700 kroner. Og det var verdt hver krone!

Hun lo og hostet om hverandre, og jeg var ordentlig engstelig for at hjertet hennes ikke kom til å tåle det, derfor antydet jeg at hun burde roe seg litt ned. Det blåste hun av mens hun effektivt fjernes hamsen på et jordbær.

- Alle her sier at jeg er en sterk dame, sa hun. - Men en av legene trodde at jeg hadde forfalsket fødselsattesten min. Han nektet å tro at jeg var så gammel som jeg er!

Også lo hun opp en lunge igjen mens hun hikstet ett eller annet om at hun hadde slengt foten oppå kneet hans sist hun brakk benet. Jeg kan tenke meg at det var et sjelsettende øyeblikk for en nyutdannet medisiner som normalt ser rullatorer festet til alle pasienter over 85.

*

- Begynner du å bli sliten? spurte jeg. Hun så på meg, forsto at jeg var dødstrøtt, løy og sa ja.

- Jeg regner med at jeg ikke får lov å ta et bilde av deg før vi går, sa jeg med tydelig henvisning til hennes godt kjente forfengelighet. Hun ga meg lov til å ta et bilde av hendene hennes.

Jordbær og veneflon

- Skal jeg på Facebook nå, eller? spurte hun og virket helt fornøyd da jeg sa at det var en stor mulighet for det.

Da vi gikk, tok hun opp iPaden for å surfe litt på nettet. Uten briller.

*

Jeg tok på meg mine enorme solbriller og gikk. Man blir litt lysømfintlig når man er så syk som jeg er.

Solbriller og virus

- Du likner på Stevie Wonder, sa min mann da jeg dumpet ned i passasjersetet og ba ham om å kjøre meg hjem og dytte meg i seng.

- Er han død? spurte jeg.

Han trodde ikke det. Da tok jeg det som et kompliment.