Jeg er ubrukelig. Igjen. Det er en lykke at jeg ikke blir satt ut i skogen for å dø - eller tatt med bak skjulet og bli den heldige vinneren av et nakkeskudd.
Men oser jeg av ydmyk takknemlighet av den grunn? Nix. Det kan til og med hende jeg er verre å ha med å gjøre nå enn ellers. Normalt ligger jeg på sofaen og beordrer familien til ulike oppgaver, nå ligger jeg på sofaen og beordrer familien til ulike oppgaver mens jeg hoster og nyser og klager på at det verker i hele kroppen.
Jeg er skikkelig syk.
Som den ansvarsfulle personen/hypokonderen jeg er, gikk jeg til legen (de skal jo også ha noe å leve av).
Sakte. Jeg gikk utrolig sakte. Jeg ble tatt igjen av en mann med gåstol da jeg skulle gå over veien. Selv om jeg hadde stiv nakke og store solbriller kunne jeg se at sjåføren som måtte vente i flere sekunder, ble ganske muggen.
Legekontoret er 50 meter unna meg i luftlinje. Jeg brukte et kvarter på turen.
- Hva kan jeg hjelpe deg med? spurte legen.
Jeg ville tro det var åpenbart, men greit nok:
- Du kan gjøre meg frisk, sa jeg.
*
Hun sendte meg ut på laboratoriet der en hyggelig dame ville stikke noe "langt opp i nesen" min og dessuten ta blodprøver.
- Hvor langt har du tenkt å stikke den? ville jeg vite.
- Langt, sa hun og ba meg sette meg med hodet inntil veggen.
Jeg antok at det var for å forhindre rømming.
- Omtrent ved hjernen? spurte jeg.
Hun sa at den ikke ville nå hjernen, men at det kunne bli ubehagelig. Det stemte ikke. Jeg mener å kunne spore enkelte personlighetsendringer (i ytterligere negativ retning) tilbake til den bomullspinnen, og det gjorde ikke vondt.
- Dette vil gi svar på om du har influensa, forklarte hun, i det hun i ren CSI-stil puttet vattpinnen tilbake i et plastrør.
- Når får jeg svar på det, da? spurte jeg.
- Det går ganske fort ... en to-tre ... dager, sa hun og så på meg at jeg trodde hun skulle si timer.
- Så med andre ord kommer svaret når jeg er friskt, konkluderte jeg, og hun sa at det kunne jo hende at jeg fortsatt var syk når uken var omme. Hun var så hyggelig at det virket som en oppmuntring.
Tilbake hos legen skulle jeg få dommen. Men det viste seg at juryen ikke greide å bestemme seg. Den ene prøven var høy og den andre var lav, og selv om jeg optimistisk mente at de kunne regnes mot hverandre og utlignes, var det visstnok ikke mulig.
- Gå hjem, hvil deg og ikke vær redd for å ta febernedsettende, sa legen som la til at dette sannsynligvis bare var en influensa, men at folk hadde dødd av det også.
*
Jeg gikk hjem og begynte på nekrologen min.
Birgitte Syvertsen Frisch ble ikke 47 år. Det var på en måte fint, for hun har ved flere anledninger sagt at hun grudde seg til å bli gammel, men på en annen måte var det grusomt irriterende.
Med bare litt over én måned til bursdagen, var det jo som bare faen at hun ikke skulle oppleve gavedrysset hun hadde planlagt å få.
En ring fra Ole Lynggaard
En ørliten plastisk operasjon
En treningsmaskin som lar deg gå i fjellet uten å gå ut av døren
En fin skulptur eller et maleri - eller begge deler
En kjole
En kåpe
En bukse
En bluse
To par sko
En kort, men innholdsrik tur til USA med sin mann
En tur til London med en venninne
Ubegrenset shopping i USA og London
Nå var det absolutt ingen grunn til at den 46 år gamle Frisch skulle få noe av dette selv om hun hadde overlevd, for gudene skal vite at hun ikke var verdig en vissen blomsterbukett.
Men det er nå en gang slik at livet er urettferdig, og en logisk følge av dette, er at noen får mer enn de fortjener.
Hun vil bli dypt savnet i en del av byens klesbutikker.
Det er ingen vits i å komme i begravelsen, den vil bli unnagjort så raskt som mulig. Hvis dere går en tur på kirkegården til neste år, kan dere jo se etter gravsteinen hennes. Det er en grå, liten sak med teksten "Her roterer Birgitte. Hun irriterte mange, det var rart det ikke skjedde før.".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar