Et spørsmål om liv og død

- Stein Jacob! ropte jeg.

Han svarte ikke. Jeg hørte at han sov, så det kan selvsagt ha vært forklaringen, men det er ingen unnskyldning.

- Stein Jacob! ropte jeg igjen.

Han fortalte med høyt volum at han fortsatt sov dypt. Enten det, eller så snakket han om et sagbruk. (Hvis du fremdeles ikke har skjønt det: Han snorket. Kjempehøyt. Men det får jeg ikke lov til å i, så ikke si til ham at du vet det.)

*

Da jeg for tredje gang ropte navnet hans, våknet han. I krisemodus. Litt sånn "Hvor brenner det? Hvem er død?".

- Jeg har kjempehøy puls, informerte jeg ham.

Kriseberedskapen ble øyeblikkelig lagt på is.

- Ja, vel. Hvor høy da? spurte han høflig.

Siden jeg ikke visste det, sa jeg at den helt sikker var rett under 200.

Han protesterte ikke. Han gikk bare og hentet pulsmåleren sin.

Etter å ha strammet den inn cirka en halvmeter, satt den løselig rundt kroppen min.

- Du har 101 i puls, sa han.

*

Jeg sa at det ikke nødvendigvis var det at den var så høy, men at det kunne tyde på alvorlige feil og mangler at den var så sterk.

- Hadde jeg stått inntil en dør, kunne du hørt meg banke på med hjertet! sa jeg og mente at det var ganske poetisk. Litt romantisk også. I den rette settingen. Som ikke akkurat var der og da.

Han holdt en finger på halsen min og sa "Hm".

- "Hm" hva da? Var den ikke kjempesterk, kanskje? ville jeg vite.

Han mente at den nok var litt heftig til å kalles en hvilepuls, derfor sjekket han pulsklokken igjen.

- 127, sa han.

*

Jeg var imponert.

- Men nå er det null, sa han.

Jeg rettet meg opp og dyttet sensoren litt mer mot huden.

- Nix. Ikke utslag, sa han.

Jeg kunne se at han gjerne ville gå inn på kontoret for å jobbe. Han får en rykning i foten når han savner jobben sin.

- Tror du jeg er død? gnålte jeg.

Det trodde han ikke.

*

Jeg ble litt sur. Han forsto ikke at dette handlet om liv eller død. Dessuten har jeg noe å ham når det gjelder hjerterytme. En gang ble han nemlig pådyttet et EKG, og da jeg bøyde meg over sengen hans for å kysse ham, kunne man ikke spore en eneste endring i grafen. Ikke mye opphisselse der, nei!

*

Jeg spurte om han kunne sjekke pulsmåleren én gang til.

Intet utslag.

Fem ganger spurte jeg om jeg hadde puls og fem ganger svarte han at det ikke var tegn til liv.

- Jeg er nok død, konkluderte jeg dystert.

- Men holde kjeft, klarer du ikke! sa han oppgitt og så ut som han gruet seg til en fremtid som enkemann. Med en kone som selv etter døden kom til å nekte ham både søvn og arbeidsro.

Piiiiiiiiiiiiiiiiip .....