En adelig, frisk kalkun

Denne uken har jeg tatt fri. Jeg har en masse opparbeidet fleksitid, og tenkte at det jammen skulle bli deilig å ikke gjøre noe i fem lange arbeidsdager.

Det startet ikke så bra. Mandag var jeg på jobb i fire timer, men ellers har jeg klart å holde meg unna kontoret.

For å holde meg unna lediggang, som visstnok ikke er bra for verken samfunnet eller muskelmassen, booket jeg en masse timer hos leger og skjønnhetspleiere. I krysningen av disse to yrkesgruppene, booket jeg også en konsultasjonstime hos en plasikkirurg.

- Så. Hvorfor er du her? spurte legen høflig.
- Puh! Nå ble jeg lettet. Det hadde vært innmari dumt hvis du hadde sagt "Jeg vet hvorfor du er her!", svarte jeg lettet.

Han så kritisk på meg, og jeg fikk en snikende mistanke om at han så flere feil og mangler ved meg enn det jeg selv har oppdaget, og at spørsmålet nok ble stilt til alle. For å stoppe eventuelle utlegninger sa jeg derfor raskt:
- Jeg har kalkunhals og grevinnearmer, hva kan du gjøre med det?

Det er jo ikke pent på en kalkun heller

Hans profesjonalitet gjorde at han holdt masken, men jeg kjente at han tenkte "Og hun mener det er alt, liksom? Ho, ho!".

*

- Er du frisk?spurte han, og jeg antok at han mente det fysiske og ikke det mentale, derfor smilte jeg så godt jeg kunne og garanterte at jeg var frisk som en fisk. Det er hvordan du tar det og ikke hvordan du har det, ikke sant?

Men han hadde vært ute for løgnere og unnasluntrere før, så han stilte kontrollspørsmålet "Bruker du noen medisiner?" og da måtte jeg jo krype til korset og innrømme at jeg daglig tar en liten blodfortynnende pille. Siden han insisterte på sannheten og intet annet enn sannheten, måtte jeg også fortelle at jeg har hatt blodpropper i lungene et par ganger. Også noen i bena. Og en i magen. ... Jo, også en i lysken.

*

Som jeg skulle vært en liten unge, fortalte han langsomt at når en kirurg spør om du er frisk, vil bilateral lungeemboli være svært høyt opp på listen over det en pasient er forventet å svare på.

Og som om jeg skulle vært en liten unge (med grevinnearmer og kalkunhals) svarte jeg litt fornærmet at vi to nok hadde litt ulik oppfatning av hva som var sykt og ikke-sykt, og at jeg foretrakk min definisjon.

- Hvis du har brukket benet en gang, er du jo ikke syk, insisterte jeg.
- Et brukket ben og en blodpropp er to forskjellige ting, sa han tålmodig.
- Ikke i mitt hode, sa jeg surt.

*

Legen tok meg med bort til speilet, og jeg var i ferd med å trekke tilbake garantien om at jeg var frisk, for maken til trist og grått oppsyn hadde jeg aldri sett. Kontrasten til den brune, unge legen var ekstrem.

- Du er litt asymmetrisk, sa han.

Han kunne like gjerne sagt det rett ut: "Du er ganske skeiv i trynet!".

Jeg hadde aldri trodd ansiktsformen var det største problemet mitt, men det vridde, rare fjeset mitt kommer aldri til å fjerne seg fra netthinnen min. Jeg så ut som en krysning av meg selv og min litt degenererte tvilling.

Kan jeg ha blitt klemt i døren som baby? Kjørt over av en liten bil? Sovet under en familiebibel? Eller mer sannsynlig: Grimbergs samlede verker?

*

Han vred hodet mitt til siden og sa "Hva er den store, røde flekken du har på kinnet?".

- Hvis du bare klarer å fikse armene mine og halsen min, skal jeg greie å sminke bort den flekken, sa jeg.

Han forklarte at jeg snarest og uten opphold måtte få en hudlege til å se på Australia-kartet jeg går rundt med på kinnet, og sa at han ikke kom til å ta i meg med en skalpell så lenge jeg så ut som pensum i geografi.

*

Jeg ble så skremt at jeg ringte Volvat i det jeg gikk ut av døren hans.

Og etter fem minutters venting i telefonkø mens en hes mann sang "Why me?" HELE TIDEN, er jeg nå forberedt på transplantasjon fra skuldrene og opp.