Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 31. oktober 2015

Kvinne for sin lue

Egentlig skulle jeg kjøpt en hatt, men nød lærer kvinne med kalde ører å kjøpe noe fornuftig, så det ble en lue. Med dusk, faktisk. Jeg kunne sikkert funnet noe mer kledelig, men som sagt: jeg var kald.

*

Da jeg var liten - og særlig da jeg var tenåring - synes jeg nesten alt var flaut. Min mor - den rasjonelle - fortalte meg at det ikke er sånn at alle legger merke til deg og raritetene dine. Folk har nok med seg selv og sine egne problemer.

"Så ikke bry deg om at kvisene dine er større enn puppene, at overbittet er så stort og tannstillingen så skjev at vi fikk tilbud om å bruke deg som illustrasjon i Den norske tannlegeforenings Tidendes julenummer, at ørene dine får Dumbo til å se normal ut og at nesen din er trafikkfarlig. Hvis du er heldig, jevner det seg ut når du blir større."

Hun brukte kanskje litt andre ord, men budskapet var det samme.

Jeg fikk for øvrig briller og regulering på samme dag. Sett i ettertid: Heldigvis. For sånn blir man tøff av, og det trenger jeg.

*

- Hm. Jeg tror jeg må ha litt mer mat, sa jeg rett før hotellfrokosten skulle ryddes bort.

Jeg reiste meg og gikk med den verdigheten jeg mente at et hotell som det vi bor på krever. Men både verdighet og eleganse er temmelig bortkastet når han du er gift med roper "Run, Forrest! Run!" og ler av sin egen vits så kaffe og pølsebiter spruter.

Resten av dagen ropte han "Run, Forrest! Run!" hver gang vi skulle over en vei, og han lo like godt hver gang. Jeg følte meg som en idiot, men tenkte hardt på at hvis én av oss hadde IQ på nivå med Forrest Gump, var det i alle fall ikke meg.

Etter at vi hadde gått 500 meter fra hotellet, var jeg så kald at jeg enten måtte snu eller kjøpe lue. Som sagt ble det lue. Og etter ytterligere to kilometer - jeg målte med klokken min - fant min kjære ut at det var på tide med mat.

Vi testet først en kafé:


Praktisk å sy litt mens man venter

Du la kanskje ikke merke til dusken? Vel, det gjør du nok nå.

Men der var det for kaldt til å sitte ute (selv med lue), så vi fant frem til Miljøpartiet De Grønnes verste mareritt (se side ni i programmet): En uterestaurant med varmelamper på hvert ledige sted.

Mens vi satt og ventet på maten, studerte min mann bildet han hadde tatt av meg på symaskinkafeen.

- Du ser så ung ut, har du tatt noen plastiske operasjoner i det siste?

Da holdt Forrest (aka jeg) på å løpe av gårde helt uten oppfordring, men i stedet sendte jeg ham et surt blikk og tok opp telefonen. Og hey! Der var det mail fra Oslo hudpleie med tilbud om "soft facelift". Du snakker om å nå målgruppen på riktig tidspunkt.

Den lunsjen kommer til å bli dyrere enn det han trodde. Jeg trenger nemlig en annen foryngelseskur enn en lue med dusk, og jeg har ikke tenkt å bruke kleskontoen min på det. For øvrig gikk heller ikke luen av den kontoen. Ikke skoene jeg har kjøpt i det siste heller.

fredag 30. oktober 2015

Ensom i Krakow

"Herregud, det var som en polsk riksdag!" har du kanskje hørt noen si. Eller kanskje har du sagt det selv. I så fall håper jeg du vet hva det betyr, for det er skikkelig teit å strø om seg med ord og uttrykk man ikke helt vet hva er.

*

Polens historie oppleves kanskje som en lang repetisjon av dem som bor her, for kort fortalt er den slik: Landet blir gjentatte ganger valset over når det er krig - landet er ganske flatt og ligger mellom sterke nasjoner - og stormaktene synes det er artig å prøve å få flertallet av polakkene over på sin side. Det er slitsomt for både land og folk.

For veldig lenge siden, omtrent fra midt på 1500-tallet og til slutten av 1700-tallet, var Polen og Litauen slått sammen. Enkelte av dem som bodde i land som lå rundt Polen - som for eksempel politikere i Russland, deler av det som nå er Tyskland og Østerrike - prøvde så godt de kunne å fyre opp under ulike konflikter som lå og gjæret, og sånt er alltid dumt, men spesielt dumt er det når hver eneste folkevalgte i riksforsamlingen hadde makt til å oppløse den.

Hvis Piotr eller Tomaz eller en av de andre mannfolka i riksdagen var misfornøyd med forslaget til en lov eller en beslutning, kunne han legge ned veto. Og vips, var det nyvalg, og alt den forrige regjeringen hadde bestemt ble erklært dødt og maktesløst. Det komplette kaos, eller med andre ord: polsk riksdag.

*

Jeg har en bitte liten polsk riksdag i mitt eget hode.

Ikke misforstå, jeg har bare én personlighet (så vidt jeg vet) men stilt overfor flere valg, surrer jeg rundt som en hjemløs flue.

I dag lå det en hel dag full av muligheter foran meg. Jeg er alene i Krakow og har ingen jeg må ta hensyn til. Deilig? Man skulle jo tro det, men nei.

Skulle jeg dra til Saltgruvene? Shoppe? Gå rundt og se på kirker? Besøke den jødiske kirkegården? Gå til frisøren? Spise til det tøt mat ut av ørene?

Etter en lang frokost i ensomhet, der det mest spennende som skjedde var at yoghurten min eksploderte over det meste av overkroppen min, prøvde jeg å gjøre alt.

*

Jeg tok en taxi til et shoppingsenter som skulle være veldig bra. Jeg burde husket at "bra" og "shoppingsenter" er en umulig kombinasjon, og tok en taxi tilbake etter ti minutter.

På veien kom jeg på at den jødiske kirkegården var rett ved shoppingsenteret, men da jeg fortalte taxisjåføren at han kunne kjøre meg dit i stedet, gikk det helt i ball for ham, og det endte med at han stoppet taxien og mimet at han ikke skjønte hva jeg sa og at jeg burde gå ut av taxien hans med det samme.

Jeg tar høyde for at den roterende fingerbevelgelsen hans mot tinningen kunne ha noe med meg å gjøre, men jeg fikk ikke spurt ham nærmere.

*

Heldigvis hadde jeg med meg et kart, og heldigvis gikk jeg rett på et par skobutikker, men i forvirringen ser jeg at jeg har klart å kjøpe ett par sko som er en kombinasjon av filttøfler og stiletthæler og ett par litt mer solide sko som bare mangler øyne for å se ut som de er noens kosedyr.






Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke kjøper alt jeg synes er fint eller morsomt. Jeg kjøpte for eksempel ikke pels til bikkja, selv om det hadde vært litt gøy å se en hund med leopardmønster.



Kokken var tolv da jeg kom på at det antakelig var lurt å booke meg inn på transporten til Saltgruvene, men da jeg endelig fant igjen hotellet, kunne conciergen fortelle meg at det ikke lenger var plass. Antakelig kunne jeg tatt en taxi dit på egenhånd, men det kom jeg ikke på før mye senere.

*

Jeg gikk ut for å få vasket håret. Frisøren kunne fortelle at de ikke hadde en eneste ledig time før om en uke. Jeg ga opp det prosjektet og gikk inn i nærmeste kirke i håp om å i det minste få en renere sjel. Der var det midt i andakten. Etter prestens monotone messing i en del lange minutter, var det tid for salmesang. Alt jeg fikk med meg, var noe som liknet på "Jesus" (ikke unaturlig i en slik sammenheng) og en masse nødrim. Seriøst? Det kunne vært en hvilken som helst sang fra en hvilken som helst gammel tante i et hvilket som helst bryllup.

Det var på tide å oppsøke en av kirkene Krakows turistinformasjon skryter mest av. Jeg kjøpte billett til én stykk voksen og fikk et medlidende blikk av damen bak skranken. - Du vil ikke kjøpe en billett til tårnet også, da? spurte hun og la til at det var 63 meter høyt. Minst.

Jeg lurte på hvorfor hun ville meg så vondt.


I motsetning til i frisørsalongen, var det plass i kirken. Et sted har jeg hørt at det alltid er plass i Guds hus, men det må være virtuelt, for selv en kirke har begrensninger. Forresten, kanskje det betyr at det alltid er plass i norske kirker? Det er nok helt riktig.

I fjor var det i gjennomsnitt 93 personer på hver gudstjeneste, det er en nedgang siden i 2013, men utrolig nok greier Den norske kirke å fremstille det helt motsatt. De sammenlikner dessuten antall tilskuere på eliteseriefotballkamper med antall kirkegjengere hvert år, og skryter av at de vant.

Det var imidlertid 48.000 gudstjenester i 2014, og i følge min far, spilles det 240 eliteseriekamper hvert år (16 lag spiller to omganger med de 15 andre lagene).

Kirken sammenlikner altså 48.000 med 240. Sånt er ikke ok. Skamme seg, kirken!

*

Hvis jeg har tid, oppsøker jeg alltid kirker når jeg er i utlandet. Jeg går fra kirke til kirke som andre går fra bar til bar. Gudshus kan være utrolig flotte, særlig de katolske. (Og de kan være utrolig treige - som for eksempel Stathelle kapell der jeg ble konfirmert. Stathelle kapell var en arkitektonisk bommert i hamp og ubehandlet treverk.)

Å ta bilder i kirker mens folk sitter og ber, gjør jeg ikke av respekt for de troende. I Mariabasilikaen var det imidlertid én avdeling for dem som kom dit for å be og én for dem som kom dit for å glo.

Jeg gjorde begge deler i den delen som kostet 10 polske penger (du ganger med 2,2 for å få norske kroner, men jeg har en regel om at jeg bare regner om til norsk valuta når summen er under 1.000, slik blir klær og sko ganske rimelige).

På vei ut så jeg at vakten jeg hadde hilst på da jeg kom inn, hadde stått foran skiltet som sa at det ikke var lov til å fotografere. Jeg ba en bønn til. En om tilgivelse.



Etter å ha dekket behovet mitt for åndelig føde (og her mener jeg både kirkegåing og skoshopping) var det på tide med mat i magen. Men hva skulle jeg velge? Og hva skulle jeg spise? Det måtte være omtrent hundre restauranter rundt meg der jeg sto og så ensom ut midt på den enorme plassen som danner selve sentrum i Krakows gamleby.

Jeg sto der helt til en due trodde jeg var en statue. Da gikk jeg den veien nesa pekte og snublet inn på en restaurant med egen is-meny. Det så jeg på som et tegn fra oven.

*

Her er samtalen mellom meg og kelneren:

- Welcome, Madame, have you decided?
- Yes, but I'm allergic to gluten. Do you know gluten?
- Yes.
- So can I eat this?


- No.
- But it is ice cream? Is it really gluten in your ice cream.
- Yes. Everything is with gluten. Always.
- Do you know what gluten is?
- Yes, but I can't explain it in English.
- Can you ask someone else?
- Ok.

Neste kelner insisterte også på at det alltid var gluten i iskrem, og jeg begynte å mistenke at de blandet gluten og laktose. Blandet begrepene, altså.

Etter en liten innføring i allergener, kunne jeg plutselig spise alt på menyen. Restauranten hadde sin engen tvist på desserter: Is og marengs var laget som om det var pizza eller pastaretter. Veldig fiffig.



Og faktisk liknet det jeg fikk ganske mye på bildet av maten. Det er ikke ofte.


Jeg vraltet tilbake til hotellet, og der fant jeg ut at min ensomme tilværelse var over: Jeg hadde fått selskap av en marihøne og en flue.

Om seks timer kommer min mann, og da blir vi plutselig en familie på fire. Så lenge det varer.

torsdag 29. oktober 2015

Hei på deg på polsk

Var det ikke noe med en drink? spurte jeg meg selv. Hotellrommet mitt var ikke ferdig, så jeg måtte slå ihjel to timer i Krakow, og da bør man i det minste kunne si hallo.

Sist jeg var i Polen, pugget jeg to ord. God dag og takk. God dag liknet veldig på noe med alkohol, men jeg kunne ikke komme på hva det var (jeg må alltid forbinde ny kunnskap med gammel kunnskap. Det er vel et tegn på at harddisken begynner å bli full.

*

Noen ganger skulle jeg virkelig ønske at jeg drakk.

Jeg gikk gjennom alle drinkene jeg visste om. Det gikk fort. Er Whisky en drink? Må en drink bestå av mer enn én ingrediens? Er det alltid sprit i drinker? Dette kan virke banalt for deg som med den største selvfølge går bort i baren og bestiller akkurat det du har lyst på, men for meg - som helst drikker Farris eller bringebærsaft - er barer like ukjent som månens overflate.

Bare for å ha sagt det: Jeg skulle ønske jeg drakk, men jeg klarer bare ikke smaken. Det er et sosialt handikap, men ikke verre enn at jeg ikke drikker kaffe, ikke tåler skalldyr eller noe som har vært i nærheten av mel. Med mindre det er glutenfritt, da.

Når jeg lister det opp på denne måten, skjønner jeg at jeg ikke er den første folk tenker på når de skal ha det gøy.

*

Listen over drinker jeg husket navnet på, var ikke så lang:
Dry Martini (tror kanskje tanten min drikker det?)
Sex on the beach (Gud vet hva den inneholder.)
Mojito (Halle Berry drakk det i en James Bond-film - tror jeg.)
Cosmopolitan (Ref Sex in the City og Carrie Bradshaw.)
Fjellbekk (Temmelig sikker på at en venninne fikk for mye av den da hun ble drukket ut for cirka 18 år siden.)

Så hvilken av disse drinkene kan minne om det polske ordet for heisann?

Fjellbekk kan det ikke være. Det virker ikke særlig polsk. Eller, hvem vet. De kan jo ha fjell selv om ikke jeg har sett noen.
Cosmopolitan? Nja ... Nei.
Mojito? Den er ikke helt usannsynlig, faktisk. Den minner om en pervertert versjon av halloien! men nei.
Sex on the beach går ut av så mange grunner.
Men Dry Martini, er logisk hvis du tenker som meg: "Martini" likner på "matiné" som betyr "sånn litt utpå formiddagen", og en høflig hilsen inneholder jo ofte en henvisning til når på dagen man hilser. (God morgen, god dag, god kveld og god natt.)

*

Jeg falt altså ned på at god dag på polsk måtte være noe i retning av "Dry Martini".

Slik jeg husket det, besto en polsk hilsen av to ord, der det første nesten var det samme som en drink som jeg nå hadde dedusert meg frem til at var "dry". Det siste ordet husket jeg ikke, så jeg bestemte meg for å være litt vag. Mumlende, rett og slett.

Hotellet mitt ligger ti meter fra en diger plass som må være sentrum av Krakow, og etter å ha passert 200 meter med turistfeller fulle av juggel, ramlet jeg inn på MaxMara.

OBS! Turistfelle rett frem

"Dry Martini!" hilste jeg blidt og glemte helt å være litt uklar i diksjonen.

De to damene i stramme designerkjoler så på meg som om jeg fremdeles hadde merker etter tvangstrøyen. De hvisket litt med hverandre, og den ene tok tak i en telefon som lå på disken mens den andre stilte seg rett bak meg. Gikk jeg ett skritt frem, gjorde hun det også. Hun fulgte meg som en skygge, og det hadde ikke noe med service å gjøre.

Da jeg gikk - etter omtrent ti minutter med følge - kom det inn et eldre ektepar.

"Dzień dobry!" sa de. Hvilket uttales omtrent sånn: Gin dobre.

Gin Tonic! Det var det jeg burde husket, men det var i det minste godt jeg ikke sa "Bloody Mary", for den drinken kom jeg først på nå.


Natta!

tirsdag 27. oktober 2015

Varm, vennlig og trengende

Effektivitet og varme er to ord jeg mener beskriver meg forholdsvis treffende. I alle fall i dag. Jeg bestemte meg i morges: "I dag skal du være ekstra snill med alle rundt deg," sa jeg til meg selv.

Jeg trengte ikke bestemme meg for å være effektiv, for det ligger i genene mine. Tross alt kommer jeg fra en rekke med kvinner som aldri har sittet på do uten å gjøre noe samfunnsnyttig samtidig. I alle fall hvis man definerer samfunnsnyttig til å være å tørke av gulvet så langt man når eller skrive mentale pakkelister til barnas skoleturer.

*

Da jeg gikk fra jobben - noen timer etter normal arbeidstid for statsansatte (ikke mobb, vi jobber hardt vi også) - kom jeg på at jeg ikke rakk lunsj i dag. Ikke dobesøk heller, kom jeg til å tenke på etter tydelige impulser fra vesica urinaria.



Normalt ville sult og verdig trang få meg til å bli litt kort og skarp med mine medmennesker, men ikke i dag. Jeg holdt hardt på mitt forsett om å være et godt menneske, men skrittene mine ble merkbart kortere og stilen enda mer bestemt. Jeg så nok ut som en svært målbevisst kvinne, tenkte jeg. Inntil jeg så meg selv i et vindu.

*

Jeg så ut som noe jeg bare kan beskrive som en gretten rumpe med bustete hår. Ja. Jeg vet akkurat hvordan det høres ut. Husk at jeg så det.

Desto større grunn til å være hyggelig, minnet jeg meg selv på. Her skulle de som skuet baken på hårene skamme seg.

Så jeg tvang meg selv til å smile og ble glad av det.

Det virker faktisk: Hvis du er sur og tvinger ansiktsmusklene til å dra kjeften oppover, blir du i bedre humør. Du blir i alle fall ikke surere.

*

Mitt gode humør ga meg selvtillit. Jeg trippet fremover mot målet som i tillegg til å pudre nesen (damespråk for å tisse) var å rekke hjem til nyhetene begynte, og roste meg selv for alt jeg kunne komme på. Det er også et triks hvis du er litt rusten i selvtilliten.

Du ER snill mot dyr, du ER forholdvis flink i mange ting selv om du ikke kan bake eller synge, du ER VELDIG flink til å brette tøy - i særdeleshet formsydde laken og det ER veldig lenge siden du har dummet deg ut, messet jeg. Inni meg, selvsagt.

*

Jeg la merke til et skilt som gjorde oppmerksom på at det var visning i nabolaget. Skiltet var lite, faktisk så lite at jeg holdt på å snuble over det, men bannet jeg? Nei. Ble jeg sur? Nix. Sparket jeg skiltet til helvete? Ikke på langt nær. Svartelistet jeg megleren? Nope.

Derimot rettet jeg blikket fremover og så en mann som kom ut av døren noen meter bak skiltet.

*

Men stakkars, tenkte jeg. Han har jo glemt å ta av seg de blå plastposene man bør ha på seg når man valser inn til folk som skal vise hjemmet sitt fra den reneste og ryddigste side.

Selvsagt kunne jeg gått forbi ham uten å si noe, jeg fikk det tross alt mer og mer travelt. Men, tenkte jeg, hadde jeg satt pris på å bli reddet fra ydmykelsen det er å tråkke rundt i byen med blå dusjhetter på bena? Svaret var selvsagt ja, og man skal gjøre mot andre som man vil at andre skal gjøre mot en selv. Det mener jeg står i Bibelen, til og med.

Hvis du heller forholder deg til vitenskapen enn til religion, vil jeg minne deg på den store tenkeren Immanuel Kant som utarbeidet Det kategoriske imperativet: Med mindre det du gjør kan gjøres om til en allmenngyldig handling, skal du bare ta lang fart og drite i det. (Så vidt jeg husker fra examen philosophicum.)

*

Med ex.phil. og barnetroen i bakhodet stoppet jeg rett foran mannen, lente meg mot ham og sa - med et smil, det vil jeg gjerne understreke - "Hei, jeg tror du har glemt å ta av deg de blå posene på bena. Jeg tenkte bare å tipse deg om det før flere ser det, liksom.".

Liksom, sa jeg. For det er ordenes måte å blunke på, ikke sant? Og blunking signaliserer vennlighet, gjør det ikke det da? Litt sånn "Du och jag, Alfred. Du och jag.".

La meg beskrive stemningen jeg prøvde å skape: Vennlig, kompis-aktig og hjelpsom på en måte som skulle forhindre at han følte seg irettesatt eller dum.

Han ga tydelig uttrykk for at han verken fikk med seg stemningen eller mitt oppbyggelige tips ved å si "hæ" mens han så mistenksomt på meg.

"Du kommer jo rett fra visning," påpekte jeg, men det premisset aksepterte han i alle fall ikke. Tvert imot, han blånektet.

Jøss for en suppegjøk, tenkte jeg mens jeg holdt maska.

"Visning, du skal kanskje kjøpe ny leilighet," spurte jeg for å hjelpe ham tilbake til full bevissthet. I ettertid innser jeg at tonefallet mitt likner det noen bruker når de snakker med små barn, veldig dumme mennesker eller ektemannen sin, og det er jo ikke bra.

*

Kort fortalt brukte han omtrent tre sekunder på å fortelle meg at han aldeles ikke hadde tenkt å kjøpe leilighet - "i dette jævla snobbestrøket," som han sa - at han av naturlige grunner var like lite interessert i meglertjenester og alt det måtte medføre som han var i "sånne jævla snobbekjerringer," som undertegnede, og at hvis jeg ikke kunne se at han hadde splitter nye "jævla blå joggesko" på seg, kunne jeg dra den korteste veien til et sted der solen ikke skinte.

Jeg valgte å ikke spørre om han mente Finnmark vinterstid eller om han kanskje tenkte på Rjukan, for i så fall tok han litt feil - på Rjukan har de nemlig montert opp digre speil på fjelltoppene for å sende solstrålene ned i dalbunnen de velger å kalle en by.

*

Nå er du sikkert interessert i å vite om jeg nådde hjem før vesica urinaria ikke lenger klarte å holde på væsken, men noen hemmeligheter må jeg også få ha.

Bildet er ikke av meg, det er et illustrasjonsfoto fra KK som skal minne
om at man må passe seg, ellers kan man få urinveisinfeksjon. Husk det.

lørdag 10. oktober 2015

Søskenkjærlighet

Min mann hadde akkurat snakket med sin bror. Det var åpenbart en fin samtale, for han var i godt humør.

- Det er jammen bra å ha en bror som likner på meg, sa han.  - Han er jo også veldig smart.

Jeg har også en bror. Han er smartere enn meg, så jeg sa ikke noe. I stedet tenkte jeg på hvordan det hadde vært å ha en søster. Antakelig hadde det vært fantastisk.

Vi kunne skravlet på telefonen i timesvis, shoppet sammen, ledd sammen, trøstet hverandre og vært bestevenner slik man bare kan være hvis det er et resultat av genmateriale.

Derfor sa jeg: "Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en søster.".

- Det hadde vært helt forferdelig! utbrøt han spontant.

- Hva? Hvorfor det? gjentok jeg omtrent ti ganger til en mann som skjønte at han hadde plumpet ut med noe han ikke skulle sagt i det han sa det.

Jeg ga meg ikke før han hadde tenkt ut en slags forklaring, og da kom det: "For da hadde hun sikkert kommet drassende med alle ungene sine, og tenk på julaften ..." men da innså han vel at han hadde trampet lenge nok i salaten til å få dressing inn i øregangene.

- "Drassende med mange unger"? Og hva med julaften? spurte jeg lett sjokkert.

"Liker han meg egentlig ikke?" tenkte jeg.

- Dere hadde sikkert kranglet, sa han med desperasjon i stemmen.

Jeg lurte på hvorfor i all verden han mente jeg kom til å krangle med min egen søster. En bestevenn av mitt eget blod, liksom.

- Men, herregud, da! Du greier jo å krangle med deg selv! mente han og satte punktum for samtalen.

Det gjør jeg IKKE. I alle fall ikke når jeg har ham i nærheten.

Så da gikk jeg heller en tur i skogen. Med pelslue nedover øra så jeg ikke skulle høre hva han sa.

tirsdag 6. oktober 2015

"You look like Julia Roberts"

Gaten var nummer 19 F - den gaten som har egen hatgruppe på Facebook fordi det er så langt å gå at man må beregne en halvtime mer - men jeg hadde god tid.

Jeg ruslet bort til trillevognene og testet ut en fem-seks vogner for å finne en som gikk rett. Det er så utrolig irriterende når vognen har ett hjul som går litt tregt. Skeive trillevogner er et alvorlig i-landsproblem.

*

Da jeg endelig hadde funnet en vogn som tilfredsstilte mine krav til kvalitet, trillet jeg rolig mot Gardermoens yttergrense: Gate 19.

Jeg var i flytsonen. Jeg var rolig, vennlig og oste av balanse og Obsession fra Calvin Klein. Alle rundt meg var pene og velkledde, og alle brukte innestemmen hvis de absolutt måtte snakke. Jeg øynet håp for planeten og menneskeheten tross klimautfordringer og allmenn jævelskap. "Sammen klarer vi alt!" tenkte jeg og følte samholdet og fellesskapet som en lett omfavnelse der jeg gikk.

Et sekund før jeg ble tørst, åpenbarte det seg en kiosk som ikke bare solgte Farris, men også små tuber med tannkrem, bøker og frukt - i tillegg til sjokolade (og mye annet). Men hvorfor skulle jeg kjøpe sjokolade? Jeg var jo allerede litt lykkelig, og det ble helt feil å støtte sukkermafiaen som daglig skaper avhengighet som går en narkomans higen etter et skudd heroin rett i årene en høy gang.

Jeg var i sannhet en sunn sjel i et sunt legeme.

*

Hallingdølen som sto bak disken snakket engelsk til meg (hun hadde akkurat ekspedert kunden før meg på klingende og innfødt hallingdøl), men for ikke å gjøre henne forlegen, konverserte jeg høflig på dronning-engelsk. Jeg følte at "Døh! Jeg er norsk, ass!" ikke passet i situasjonen.

Du kan godt si at jeg følte at Universet fulgte med på hva jeg gjorde, og jeg ville for alt i verden - for ikke å si universet - gjøre noe som forstyrret den perfekte balansen jeg opplevde rundt meg.

Snart fløt jeg videre med strømmen - mot målet som merkingen på gulvet fortalte at var ti minutter unna.

*

En mann på min alder kom smilende mot meg, og jeg smilte naturligvis tilbake.

"You look like Julia Roberts. When she's not smiling," sa han vennlig.

Hva i svarte? Hva i svarteste helvete?

Jeg smilte jo! Hvordan kan jeg likne på noen som ikke smiler når jeg smiler?

Jo, da. Det er Julia Roberts. Se flere usminkede kjendiser på
http://www.celebritywithoutmakeup.net/ 

Fyren gikk bare videre mens jeg desperat prøvde å komme på noe smart og/eller ondskapsfullt jeg kunne rope etter ham.

Opplevelsen av forvirring som var på full fart mot depresjon, gjorde meg svak. Jeg gikk fra flytsone til å drukne i selvmedlidenhet på tre sekunder.

Med andre ord var jeg både hudløs og forsvarsløs da det viste seg at gate 19 har en egen kiosk.

*

Jeg røsket til meg fire sjokolader.



"You want four???" spurte geniet bak disken.

"Nei, jeg tar et Gullbrød også," svarte jeg og lot ham stå der å føle seg teit fordi han trodde jeg var engelsk.



"Vil du ha kvittering?" spurte han.

Jeg sa at det eneste jeg ville var å sette meg i en krok og dytte i meg sjokolade.

"Okeiii ...," sa han.

"Også vil jeg at du skal glemme at jeg har vært her," sa jeg og ga uttrykk for at jeg skammet meg.

"Da fjerner jeg alle spor," sa han og krøllet sammen kvitteringen.

Jeg takket og stilte meg i kø for å komme ombord i flyet mens Gullbrødet gikk ned på høykant.

"Have a nice trip to Alta, Madame!" sa damen fra Norwegian.

"Jag er svensk," sa jeg med sjokoladebrune fortenner.

lørdag 3. oktober 2015

Giverglede

Fjerde oktober er bare én av mange dager vi markerer i vårt ekteskap. Det fine med markeringer - i tillegg til gode minner - er gaver.

Jeg liker gaver. Særlig de jeg får av min mann. Han er superflink til å gi meg det jeg ønsker meg, og jeg tror faktisk han hadde vært flink selv om jeg ikke hadde skrevet ønskelister som er detaljerte ned til produktnummer.

Ett år dro han land og strand rundt for å finne to etymologiske ordbøker som hadde gått ut av produksjon. Han måtte få én fra et antikvariat på Vestlandet og én fra et mystisk sted i Vestfold. Et annet år fikk jeg en massasjebenk og ubegrenset tilbud om massasje.

Ingenting av dette sto på ønskelisten, men på ett eller annet tidspunkt hadde jeg nevnt at jeg en gang hadde ønsket meg disse to ordbøkene og en eller flere ganger har jeg helt sikkert sagt at jeg likte å bli massert - hvem gjør ikke det, liksom.

Som kjent er det ingen regel uten unntak, men at han kjøpte en halvmeter stor Maglite til morsdagen, er like mye min skyld: Jeg hadde ingen ønskeliste akkurat da.

Den første gaven han kjøpte til meg, var en Cross gullpenn. Vi hadde vært sammen et par måneder og jeg begynte å bli redd for at jeg skulle bli så involvert at jeg kom til å bli veldig lei meg hvis han dumpet meg.

- Hva skal vi gjør med det, da? spurte han og sverget på at han ikke hadde planer om å slå opp.

Jeg kunne jo ikke betale ham for å bli, så han foreslo en kontrakt. 

En uke senere skrev jeg under på at jeg aldri skulle snakke stygt om bilen hans og at vi skulle holde sammen - i alle fall til fremtidig gjeld var nedbetalt - med gullpenn. Senere fikk vi ambassaden i Stockholm til å utvide avtalen noe.

Jeg har virkelig prøvd å bli bedre på å gi ham gaver. Hver gang han sier " det hadde vært fint å hatt en ..." eller "det kan jeg ønske meg!" skriver jeg det ned. Jeg har flere notater på mobilen min om ham, forresten. I tillegg til notatet "Gaver SJ" har jeg "SJ forkjøla" og "Grove fornærmelser".

"SJ forkjøla" er en liste over alle forkjølelsene hans. Hver gang han blir forkjøla, sier han nemlig "Nå er det jammen lenge siden jeg har vært syk!" og jeg kan dokumentere at sist han sa det, var i april eller august eller hva det nå måtte være. (En stor del av vårt forhold hviler på beinhard konkurranse om fakta.)

"Grove fornærmelser" er en liste med dato og klokkeslett knyttet til utsagn han kommer med. Når jeg sier "sist kalte du meg en våt sokk" og han nekter, tar jeg bare opp mobilen og forteller at han kalte meg en våt sokk den 28. juli klokken 19.37.

Nå er det jo ikke bare den som mottar gaven som skal diktere hva som skal gis. En gave skal også gjenspeile giveren og aller helst ha en dypere mening utover selve gaven.

Jeg vet allerede at jeg får en tredemølle av ham i morgen. Det er omtrent som å gi noen PT-timer, men jeg har ønsket meg det, og jeg vet at han gir meg det av kjærlighet. Tredemøllen er av type "løpetur i fjellet" og på sikt vil han gjerne at jeg skal være med ham å leke fjellgeit uten å stønne "jeg døøøøøør, jeg må hviiiiiiiiile" for hver annen høydemeter. Bedre kondis øker jo også sjansen for å leve lenger, så jeg er ganske sikker på at han ikke gir meg et treningsapparat fordi tyngdekraften er i ferd med å vinne over baken min. (Cirka 85 prosent sikker.)

Gaven han får av meg er nøye gjennomtenkt.

1 Han har sagt at han ønsker seg det
2 Han kommer til å bruke det til å glede andre (og det liker han)
3 Det vil alltid minne ham om meg 

Han får et rivjern.