"Livet gikk sin gang, selv om det var krig"

I flere uker har jeg prøvd å booke tid med min mormor. Hun har en tett kalender. Ikke bare er det et renn av sosiale sammenkomster, men hvis du ser en rød T når du er ute og går i fjell og li, kan det hende at det er hun som har malt den. Hun er et forbilde, og i dag fikk jeg endelig damen til å sitte stille lenge nok til å snakke med meg.

*

Hun har to døtre og fire barnebarn. Jeg er det eldste barnebarnet og hennes eneste datterdatter. Det har jeg selvsagt prøvd å utnytte. Uten særlig hell.

- Hva kan du fortelle meg om krigen? spurte jeg.

- Det er jo ikke så mye å si om den, svarte hun. 

Jeg tenkte at dette kom til å bli litt vanskelig.

- Ok, men hvor var du da krigen brøt ut? spurte jeg. 

Det skulle vise seg at det tok litt tid å få svar på det spørsmålet, men faktorenes orden er som kjent ikke alltid like viktige.

- Jeg har mange ganger tenkt på at hvis jeg ikke hadde opplevd krigen, så hadde jeg ikke skjønt hvordan de som lever med krig nå har det. Livet må gå sin gang, selv om det er krig, sa hun ettertenksomt. 

- Men det var vel litt mer ... slitsomt? spurte jeg.

- Ja, det er klart. Vi kunne jo ikke reise hvor vi ville og vi hadde jo rasjonering på mat og klær. Vi visste jo at vi ikke kunne si det vi mente, og jeg ble jo dessuten satt i fengsel. 

*

Det var 3. august 1942. Min mormor og hennes gravide søster skulle på revy med Jens Book-Jenssen i Sandefjord. At det var Kong Haakons bursdag, ofret de to damene ikke en tanke. Men det gjorde mange av de andre som satt i salen. Plutselig stormet tyske soldater inn og beordret alle til å stille seg opp for å marsjere fra teateret og til tyskerbrakkene i Bugårdsparken.

Forbrytelsen var at noen i publikum hadde pyntet seg med blomster i knapphullet til ære for kongen. Det hadde ikke min mormor og hennes søster, men det tok ikke tyskerne hensyn til. Uten dom, ble min mormor fenglset. Hennes søster fikk utsettelse fordi hun var gravid. Mennene ble sendt til Grini.

Min mormor fikk valget mellom 16 dager i vanlig fengsel eller 8 dager på vann og brød. Hun valgte vann og brød, for da kom hun fortere ut. Utenfor hadde hun både jobb og kjæreste; han som senere skulle bli min morfar.

- Jeg fikk tørt brød, vann i en rusten, hvitemaljert kopp og litt salt.

- Salt! Du verden! sa jeg.

- Ja, det var rene velstanden, sa hun med et flir. Ingen posttraumatikk, der altså.

*

- Men hvor var du da det smalt? Da krigen kom? gjentok jeg.

- Jeg hadde huspost i Oslo, og da tyskerne kom, stappet de jeg jobbet hos alle inn i en liten bil, også dro vi til en gård utenfor Oslo i noen dager. Etter en stund dro vi tilbake, for livet måtte jo likevel gå som normalt.

- Så du så ingen krigshandlinger den 9. april?

- Nei, jeg gjorde ikke det, men min nevø som da var ni måneder og satt på kjøkkenet i Horten i en høy barnestol, holdt på å bli drept av et prosjektil som kom susende inn vinduet.

Jeg ble litt sjokkert av at det faktisk var skuddveksling i Horten. Lille, fredelige Horten, liksom. Da kom det en latterkule. Hadde jeg ikke vært så sikker på at kvinnene i min familie ikke blir senile, hadde jeg fryktet for genmaterialet mitt.

 - Hahahahah! Husker du at vi bodde hos Svensholt etter krigen? (Jeg sa at jeg husket at det var blitt meg fortalt.)

 - Foreldrene til Svensholt jobbet som vaktmestere på Mellomøya, en øy der Forsvaret hadde noe greier. Den 9. april fikk gamle Svensholt en telefon han ikke forsto noen ting av. "Jeg tror de må være fulle og gale," sa han til sin kone, Hilda, "for jeg skjønner ikke et ord av det de sier!" Da han forsto at krigen var kommet til Norge, og at det var dét noen hadde prøvd å fortelle ham på tysk, tok han en ildrake og sa "Still deg bak meg, Hilda, jeg skal verne deg!"

Ny latterkule fra 93-åringen.

- Du vet at hans barnebarn ble generalinspektør for Sjøforsvaret en del år senere? spurte jeg.

- Ja, hahahahaha, det stemmer. Jeg lurer på om Hansemann kjenner den historien, lo hun. 

"Hansemann", altså. Det skulle han visst. Admiralen.

*

Min mormor heter Tulla. Eller det heter hun jo ikke, men det er det alle tror. Egentlig heter hun Margit, men siden hun har en hel masse kusiner som heter det samme, var det praktisk å kalle den yngste jenta Tulla.

Og det er her jeg tenker at jeg kommer fra en kjede med sterke kvinner, for de har faktisk greid å holde en navntradisjon levende gjennom flere generasjoner. Om den var så smart, skal jeg ikke ha sagt noe om, eller jo - den var ikke smart slik jeg ser det - men desto mer imponerende at de klarte det.

For i min familie på morssiden og videre bakover langs kvinneaksen, hadde man ett sett med navn som blir gitt barna i en viss rekkefølge; Navnene er Anne, Astrid, Signe, Margit, Olav, Øystein, Knut og Jon. Den eldste jenta skulle hete Anne, og den eldste gutten ble kalt Olav - og slik fordelte det seg.

For å skille de ulike søskenbarna fra hverandre, ble det enten brukt etternavn eller - i de tilfellene etternavnet også var likt - farens navn som et slags andre fornavn. Hvis man mente den Anne som var datter av Hans, sa man Anne-Hans. Veldig spesielt.

Min tippoldefar het Ole Øverland. Han var berømt. I alle fall på Rjukan og der omkring. Han eide store landområder som han solgte til Hydro, han var ordfører, lærer og eide den største gården. I bøker som er skrevet om ham (mulig han bare er nevnt i et par) står det: "Han eide gård, men bonde ble han aldri".

Han kunne i grunn godt tenke seg at en av døtrene hans giftet seg med Sam Eyde. Men det nærmeste han kom det, var at min oldemor danset med hr. Eyde. Hadde de funnet tonen, hadde historien sett litt annerledes ut, ja.

- Men du har jo servert Haile Selassie, har du ikke det? spurte jeg.

- Jo, jeg serverte mange berømtheter, jeg, sa hun - for to kroner i timen! Og så kom historien om læretiden hennes som var i det Sjømilitære Samfund i Horten. Etter å ha servert både stor og smått til langt utpå 50-tallet, er det ikke mye som imponerer henne. 

Det slo meg at hun kanskje ikke synes det var så kult at jeg fikk forsvarsministeren til å rope "gratulerer med dagen" da jeg ringte henne fra en jobbtur jeg var på da hun hadde bursdag sist. - Å, jo da, det var veldig hyggelig, sa hun da jeg spurte om det. Jeg er nesten sikker på at hun mente det, for en av fordelene ved å være 93 år, er at man ikke trenger å tenke på hva andre synes. Man kan si akkurat hva man vil.

*

Min mormor traff min morfar under krigen. De forlovet seg på hennes bursdag - 19. februar 1942 - og giftet seg 4. desember 1943. Min mor er født i juni 1944.

- Du var gravid da du giftet deg, du! sa jeg.

- Ja? sa hun. - Det var ganske vanlig, det den gang.

- Så moren din ble ikke sur eller noe?

- Nei, nei. Men vil du høre om bryllupet?

Mine besteforeldre og meg.
Stavanger, 1971

Selvsagt ville jeg det. Men først måtte jeg høre på en historie om en krangel mine to besteforeldre hadde i 1944.

- Far var i motstandsbevegelsen og jeg skjønte jo at han ikke kunne fortelle meg alt han gjorde, men jeg ble irritert over at han ikke ville fortelle noe. Så en kveld han skulle ut, sa jeg at hvis han ikke ville si meg hva han skulle, så ville jeg kaste nøkkelen til det fine skapet vi hadde i spisestuen.

- Så? Gjorde du det? spurte jeg.

- Selvsagt. Det tok flere år før vi fikk åpnet det skapet igjen! Hahahahaha!

Da skjønte jeg for alvor at det ikke går an å løpe fra genene sine. Det der kunne jeg også ha gjort. Lett!

*

Men så til vielsen:

De fleste gjestene kom to timer for sent til vielsen. En lastebil med knottgenerator hadde reist Vestfold rundt for å plukke opp gjester, og planen var å ankomme kirken klokken fire. 

Klokken to fikk brudeparet beskjed om å innfinne seg i kirken klokken tre, ettersom presten ikke tok noen sjanser med blendingsgardinene. Den beskjeden kom med iltelegram. 

Da de svingte inn på plassen foran kirken, kom dagens andre telegram; knottegeneratoren hadde kollapset i nærheten av Holmestrand, og de estimerte forsinkelsen til cirka en time. Vielsen gikk med andre ord to timer før gjestene kom, men det virket ikke som min mormor mente at det var leit. Sånn var det under krigen. Det var litt vanskelig å planlegge.

Men det kan ha vært dette stresset som fikk min morfar til å bli litt glemsk. For da presten trengte en lapp med brudens navn på, husket min morfar bare kallenavnet hennes; Tulla. Heldigvis, eller uheldigvis, satt han på det tidspunktet ved siden av sin tilkommende svigermor og (siden kvinnene i min familie ikke blir glemske) hun bisto både prest og nervøs brudgom. Jeg tipper at han fikk høre det i noen år.

Tulla og Rolf, 4. desember 1943

- Gjestene så ut som feiere da de endelig kom, lo hun.  - De var fulle av sot fra knottgeneratoren.

- Men hva med brudekjolen? spurte jeg.

- Å, den leide jeg av en dame som hadde brukt den selv. Men ... vet du hva? Jeg kan ikke huske at jeg betalte for den! Oj! Ja, ja. Nå er det for sent. Hun er død nå.

*

Konklusjon

1) Livet leves selv når det er krig
2) Kvinnene i min familie kan kanskje bli litt glemske når det gjelder enkelte detaljer, men de forblir like kyniske.