Rapport fra Amsterdam, dag 2

Maj Britt Andersen tok feil. Folk er ikke rare, men de er veldig forskjellige. Ta for eksempel noe så påtrengende som språk. Nederlandsk er nokså ulikt norsk, og i går kveld fikk jeg så mye nederlandsk inn i øret da vi spiste middag at jeg nesten pådro meg en halsbetennelse.

Hvordan klarer de seg her nede? Det er jo så gutturalt at de nesten harker opp drøvelen sin bare de skal ønske noen en riktig god morgen. For å si det pent: hvis du blir ønsket god morgen av en drøvel i fart, kan ikke dagen bli særlig mye verre.

Sykler og murstein. Nokså representativt for Amsterdam.

Kanal. Veldig representativt for Amsterdam.

Persongalleriet i dag har vært en mislykket sjarmør, en utrolig god selger,  personalet på Amsterdams forhåpentligvis mest elendige restaurant og en kanalbåtkaptein.

Sjarmøren
Jeg satt alene i frokostsalen og ventet på at min sønn skulle komme tilbake med maten sin da jeg så en kelner nærme seg. Han hadde dress og skjorte. I likhet med alle de andre som løp rundt oss. Forskjellen var bare at skjorten hans var sort og ikke hvit, og jeg tenkte at han kanskje var en slags hovmester. Teorien ble styrket av at han virket veldig oppmerksom og at han kom smilende mot meg.

"Good morning, madame," sa han. "Is everything perfect today?" Han smilte som om vi to delte en litt lur hemmelighet.

Jeg svarte at jeg hadde det fint, men hvis han kunne skaffe meg litt glutenfritt brød, var det toppers.

"Do you know what gluten is?" la jeg til, for pussig nom er det ikke alle i restaurantbransjen som vet sånt.

Han så veldig rar ut. Litt som jeg hadde såret ham eller gitt ham en på trynet. En blanding av fysisk og psykisk vold, der altså.

"I. Don't. Work. Here." sa han stivt og tørket vekk som dugg for solen.

Selgeren
Heldigvis for min sønn og meg, var det en super butikk over fire plan rett over kanalen fra hotellet. Vi gikk rett inn, og han fikk både skjorte og genser på et blunk. Jeg sa at jeg bare skulle opp i dameavdelingen og kikke litt mens han vurderte et par sko.

Villedende markedsføring. Striper er slankende, men det er jo ingen som ser ut sånn!

Der dukket det opp en bitte, liten dame som mente at jeg kledde absolutt alt i hele Ralph Lauren-avdelingen. Det var en mild overdrivelse. Litt mer enn mild, faktisk. Grov på grensen til kriminell, vil jeg si.

Men hun klarte å overtale meg til å kjøpe seks kjoler, en blazer og en annen jakke, men da min sønn ankom, ble antallet kjoler redusert til tre. (Eller ble det fire? Det kan ha skjedd.) Han har en sterk mening om hva som kler hans mor, og han har som regel rett når han sier at jeg ser ut som noe en rev har skremt opp. Han kom nesten i krangel med den lille damen, som antakelig gikk på provisjon.

Har du tenkt på hvor nært beslektet ordene provisjon og prostitusjon er? Det slo meg da jeg hørte hun si "You have a very beautiful mother!" og han svarte "grontnrel" - eller noe i den duren. Han kan jo ha plukket opp noe nederlandsk, hva vet jeg.

Kelneren(e)
Jeg kan ikke si hvem av kelnerene på den argentinske restauranten vi besøkte som var feitest og mest full av ett eller annet som dryppet. Det er heller ikke så nøye. Jeg kommer aldri til å gå dit igjen.

Stedet så helt fint ut og alle vet jo at biff fra Argentina er gode greier.

Siden jeg ikke klarer biff midt på dagen, er jeg litt usikker på hvorfor vi gikk inn akkurat der, men det har sjelden noen hensikt å se seg tilbake. Poenget er at både maten, servicen og dekoren var under pari. Og da har jeg ikke engang nevnt at den ene kelneren gikk i grilldress.

De hadde ikke engang giddet å ta av maskeringstapen etter at de sølte bort en masse maling på dette håpløse maleriet

Grilldress og grillet kjøtt har jo en sammenheng hvis man går innom en campingplass, men jeg vil helst ikke ha noe av det. Ikke da heller, når jeg tenker meg om. Brenn en grilldress i dag. Og en til i morgen. Hvis alle fortsetter sånn, blir verden et bedre sted.

Kapteinen
For at den neste generasjon skal forstå at ikke alt er shopping og moro, tok jeg min sønn med på en times tur på kanalene. Det var lærerikt. Vi har lært om ulike gesimser, om broer og om historisk skattlegging av hus. Det finnes for eksempel 1000 broer i denne byen, og her skimter du syv av dem som ligger på rad og rekke.

Ok, det er veldig vanskelig å se, men du får bare stole på meg. 

Jeg greide også så vidt å ta bilde av den eldste broen:

Greit. Det var nesten umulig å se, men jeg kan forsikre at det var noen gammelt der

Husene ble skattlagt etter bredden, men hvis du er så gjerrig at du bygger et hus som er smaler enn du er lang, får du i beste fall få muligheter for å ommøblere soverommet.

For å hjelpe deg, har jeg (etter utrolig mye plunder) markert huset med en rød boks

Kapteinen var også guide. Han hadde en datamaskin som forklarte alt på nederlandsk, tysk og engelsk, men når datamaskinen holdt kjeft, fortalte han morsomme historier. Da vi seilte forbi kontorene til det vestindiske handelskompaniet, fortalte han en søt historie om noen som innførte kaffe til Europa. Han avsluttet med å si "Hadde de funnet det hvite pulveret de har i Colombia, hadde de innført det også."

Da jeg fikk tenkt meg om, ble jeg veldig usikker på hva han mente med kaffe.

"Kaffe" liksom. Pøh.