Det var mye som var ugreit på den tiden Pyrrhos levde. Han hadde ikke en god start på livet selv heller, stakkars, og det styrker jo bare teorien om at unger som sliter i oppveksten ofte trenger ekstra trygghet og omsorg for å bli stabile og empatiske mennesker.
*
Det er lite som tyder på at Pyrrhos var annen enn en maktsjuk gærning som gjorde alt som trengtes for å få mer makt, og legge mer land under seg.
Han brukte både krig og kjærlighet i utstrakt grad, i alle fall hvis vi kan utvide kjærlighetsbegrepet noe. Jeg mistenker ham vel for å ha følt et større begjær overfor medgiften enn for de stakkars kvinnemenneskene han ektet.
*
Da Pyrrhos var to år, ble faren hans avsatt. Faren til Pyrrhos het Aiakides og var konge i et lite sted nordvest i dagens Hellas. Det var bare takket være lojale tjenere at Pyrrhos overlevde, og familien dro i eksil inntil folket i det lille greske kongedømmet var blitt så lei av de andre kongene som kom og gikk at de ba Aiakides om å komme tilbake.
For å gjøre en lang og blodig historie kort, så gikk det ikke så bra med Aiakides , og han døde som en sild på slagmarken etter at broren til kongen av Makedonia hadde bevist at han var den sterkeste av de to.
Livet var hardt i år 313 før Kristus.
*
For lille Pyrrhos får vi håpe at livet var litt lettere å leve. Han savnet kanskje sin far og sin mor, men han led nok ingen nød der han ble oppfostret hos kong Glaukias og hans hoff.
Da Pyrrhos ble voksen – i de tider var det i tolvårsalderen – bestemte Glaukias at han skulle innsette den veslevoksne guttungen som konge i landet hans far regjerte før han dro i landflyktighet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvem som egentlig regjerte – nemlig Glaukias – og det er heller ikke vanskelig å tenke seg at det var en del opposisjon mot å få en tolvåring som konge.
Så fort Pyrrhos forlot landet for å dra på fest i nabolandet, ble han utsatt for et kupp og der satt han igjen uten særlig ære og makt. Det begynte å bli et mønster for den unge Pyrrhos. Og sånt kan hvem som helst bli preget av.
Da Pyrrhos ble voksen – i de tider var det i tolvårsalderen – bestemte Glaukias at han skulle innsette den veslevoksne guttungen som konge i landet hans far regjerte før han dro i landflyktighet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvem som egentlig regjerte – nemlig Glaukias – og det er heller ikke vanskelig å tenke seg at det var en del opposisjon mot å få en tolvåring som konge.
Så fort Pyrrhos forlot landet for å dra på fest i nabolandet, ble han utsatt for et kupp og der satt han igjen uten særlig ære og makt. Det begynte å bli et mønster for den unge Pyrrhos. Og sånt kan hvem som helst bli preget av.
*
Pyrrhos begynte i hæren. Han gjorde noen halvhjertede forsøk på å støtte en fredsmekling for å forene tidligere stormakter, men det som gjorde forskjell i regionen var at kong Glaukias bestemte at Pyrrhos søster, Deidamia, skulle giftes bort til en av kompisene sine. Det styrket alliansen mellom de to vennene og ga dem større internasjonal gjennomslagskraft.
Alt dette og mer til skjedde før Pyrrhos var 20 år. Tidlig i 20-årene befant han seg som krigsfange hos en makedonsk general som hadde kjempet under Pyrrhos tremenning Aleksander den store. Antakelig gikk de alle rundt i selskapslivet og sa «Verden er jammen ikke stor, du» og den var jo heller ikke så veldig stor på den tiden.
Tiden som krigsfange var ikke verre enn at Pyrrhos deltok på en del selskapeligheter, og på en av disse festene, traff han generalens datter og giftet seg med henne. Dette ekteskapet gjorde at han nå ble på lag med sin tidligere fiende og at hans tidligere allierte nå så på ham som styggen sjæl. Pengene lå imidlertid på Pyrrhos nåværende venners side, og det medførte at han kunne klatre opp på tronen der hans far mange år tidligere hadde sittet.
Alt dette og mer til skjedde før Pyrrhos var 20 år. Tidlig i 20-årene befant han seg som krigsfange hos en makedonsk general som hadde kjempet under Pyrrhos tremenning Aleksander den store. Antakelig gikk de alle rundt i selskapslivet og sa «Verden er jammen ikke stor, du» og den var jo heller ikke så veldig stor på den tiden.
Tiden som krigsfange var ikke verre enn at Pyrrhos deltok på en del selskapeligheter, og på en av disse festene, traff han generalens datter og giftet seg med henne. Dette ekteskapet gjorde at han nå ble på lag med sin tidligere fiende og at hans tidligere allierte nå så på ham som styggen sjæl. Pengene lå imidlertid på Pyrrhos nåværende venners side, og det medførte at han kunne klatre opp på tronen der hans far mange år tidligere hadde sittet.
*
For å beholde makten, fant Pyrrhos ut at han måtte late som han ville dele den med en fyr som het et langt navn på N og som du ikke trenger å tenke mer på, for Pyrrhos satte ut stygge rykter om ham og fikk ham drept.
Sånt er stygt. Husk det.
Det kan virke som Pyrrhos hadde blitt litt høy på seg selv, for ikke lenge etter klarte han ved løgn og bedrag og andre kjente metoder å skaffe seg enda mer land – nå med tilgang til havet.
Etter at han ble enkemann, giftet han seg igjen og denne gang kom kona med to øyer i bryllupsgave. Sånt er jo alltid nyttig. For å skape fred og fordragelighet, giftet han seg også med et par andre damer. Det er ukjent om verdensfreden og fordrageligheten gjenspeilte seg i husholdningen.
En indikasjon på at alt ikke bare var fryd og gammen i det pyrrhoiske hjem, var at hans ene kone stakk av for å gifte seg med hans erkefiende og tidligere svoger, Demetrios. Sånt har jo en tendens til å svi uansett hvordan man har det, men når det truer freden i regionen, er det selvsagt en ekstra dimensjon.
Sånt er stygt. Husk det.
Det kan virke som Pyrrhos hadde blitt litt høy på seg selv, for ikke lenge etter klarte han ved løgn og bedrag og andre kjente metoder å skaffe seg enda mer land – nå med tilgang til havet.
Etter at han ble enkemann, giftet han seg igjen og denne gang kom kona med to øyer i bryllupsgave. Sånt er jo alltid nyttig. For å skape fred og fordragelighet, giftet han seg også med et par andre damer. Det er ukjent om verdensfreden og fordrageligheten gjenspeilte seg i husholdningen.
En indikasjon på at alt ikke bare var fryd og gammen i det pyrrhoiske hjem, var at hans ene kone stakk av for å gifte seg med hans erkefiende og tidligere svoger, Demetrios. Sånt har jo en tendens til å svi uansett hvordan man har det, men når det truer freden i regionen, er det selvsagt en ekstra dimensjon.
*
Underlig nok var det Demetrios som startet ugagnen ved å angripe en av Pyrrhos naboer og allierte. Det blir langt og kjedelig å gå inn på hva som skjedde etter det, men jeg kan røpe at Pyrrhos ikke ble særlig blid og at det hele endte med at han vant en moralsk seier (selv om han tapte slaget om Makedonia) og ble venner med sin tidligere svoger – nå buksvoger – igjen. De to hadde nok en del å snakke om, tenker jeg, men Demetrios burde aldri ha snudd ryggen til Pyrrhos.
For mens Demtrios var ute på en ny erobring, slo Pyrrhos til og vips, så var han konge av hele fuckings Makedonia. Sånn kan det gå, men det går sjelden bra for evig i urolige tider der fraværet av internasjonale avtaler og overordnede institusjoner er himmelropende. Tenk om de hadde hatt FN? Nato? Eller alle dokumentene som har blitt produsert og underskrevet i Wien?
For mens Demtrios var ute på en ny erobring, slo Pyrrhos til og vips, så var han konge av hele fuckings Makedonia. Sånn kan det gå, men det går sjelden bra for evig i urolige tider der fraværet av internasjonale avtaler og overordnede institusjoner er himmelropende. Tenk om de hadde hatt FN? Nato? Eller alle dokumentene som har blitt produsert og underskrevet i Wien?
*
Pyrrhos var mye, men han var ingen statsmann. Han var i bunn og grunn en kriger. En litt triggerhappy hærmann.
Hadde han hatt litt mer is i magen, hadde han kanskje unngått å tape land i årene som fulgte og kanskje hadde han for eksempel ikke stolt så blindt på Orakelet i Delfi at han inngikk en allianse med den greske byen Tarantas som følte at Roma begynte å bli litt påtrengende.
Hadde han hatt litt mer is i magen, hadde han kanskje unngått å tape land i årene som fulgte og kanskje hadde han for eksempel ikke stolt så blindt på Orakelet i Delfi at han inngikk en allianse med den greske byen Tarantas som følte at Roma begynte å bli litt påtrengende.
Pyrrhos ankom Italia med en enorm hær bestående av alt fra kavalerister og krigselefanter. Italienerne tisset sannsynligvis på seg av skrekk da de så det, men de kjempet tappert og påførte Pyrrhos' hær store tap.
*
Etter seieren i Italia, kjempet Pyrrhos nok et slag, men da var hæren så redusert at selv den kjepphøye Pyrrhos så at han ikke kom til å klare flere kamper.
«En slik seier til og jeg er fortapt,» sa Pyrrhos med uvanlig selvinnsikt, og det er de fleste historikere enige med ham i. Derav uttrykket «å vinne en Pyrrhosseier». Hvis du ikke har hørt det før, vet du i alle fall hva det betyr nå.
«En slik seier til og jeg er fortapt,» sa Pyrrhos med uvanlig selvinnsikt, og det er de fleste historikere enige med ham i. Derav uttrykket «å vinne en Pyrrhosseier». Hvis du ikke har hørt det før, vet du i alle fall hva det betyr nå.
Og ikke bare det, men du har forhåpentligvis lært at verden blir et bedre sted hvis folk ikke er så forbanna kåte på å få underlagt seg mer land og heller jobber sammen med resten av verden hvis de ønsker å endre på noe.
Hørte du det, Putin?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar