Amor og ustabil Psyke

Jaggu er det vår. Da jeg kom ut fra badet ti over klokken seks i dag, ble jeg skrekkslagen - og det sier ikke lite, for jeg hadde akkurat tilbrakt over en time naken, i et forholdsvis lite rom, med et relativt sett digert speil. Jeg burde vært herdet.

Merket av alt som skjer i verden, var jeg et øyeblikk sikker på at jeg var vitne til skitten krigføring ett eller annet sted øst i byen: "Det lyset der, er ikke normalt," tenkte jeg og var i ferd med å få mann, barn og bikkje i sikkerhet før jeg selv skyndte meg ned til Akershus festning for å slutte meg til kvinnenes frivillige beredskap (jeg kan i det minste strikke lappetepper).

Det å vekke disse tre drogene som jeg bor med - i alle fall tenåringen - er ingen enkel oppgave, og jeg gruer meg hver eneste morgen. Jeg lokker og lurer, og blir til slutt eitrende forbanna, og det er jo ingen god måte å begynne dagen på for noen av oss.

*

Dagen min begynner normalt veldig tidlig, men i natt ble jeg i tillegg vekket av en amorøs mann, som selv i søvne var så fornøyd med seg selv at han trodde jeg ville ta det pent å bli klådd på klokken cirka fire. 

Jeg minnet ham på min brutale avvisning noen timer senere, nærmere bestemt kokken 6.15, altså fem minutter etter at jeg hadde blitt så redd av det jeg så over østkanten at jeg trodde enden var nær. 

Da det gikk opp for meg at den eneste enden i nærheten var min, og at det den stadig blir nærmere er gulvet, ble jeg sur. Tyngdekraften er en bitch. 

Snodig?

Det sier seg selv at en kombinasjon av redsel, lettelse og usigelig tretthet ikke er optimal for å forklare sin ektefelle at han skal "ta lang fart og drite i" å vekke meg midt på natten. "Uan-faen-sett grunn," som jeg så elegant sa.

Min elskede husket ikke noe fra natten, og tok min overhøvling (blandet med forholdsvis grove beskyldninger) ganske pent. At jeg prøvde å stikke ham i øyet for å få ham bort, hadde han visst også glemt.

*

Det er ikke bare våren som har skylden for humøret hans, men det hjelper nok. I går fikk han beskjed om at han har en fettprosent omtrent på nivå med lettmelk, og det gjorde meg så deprimert at jeg har trøstespist sjokolade i smug siden. 

Ikke snodig i det hele tatt

(Vi er 20/80 konkurrenter og kjærester - det er nokså vanlig, er det ikke? Ok, da. Brøken er kanskje 80/20.) 

Han har dessuten flere kilo muskler enn jeg har total kroppsvekt, og det er jeg så misunnelig på at jeg har bestemt meg for at han får vekke seg selv resten av uken.