Jeg har det med andre ord helt supert på jobb, selv om PC'n jeg har skrevet på i det siste er litt treg når det gjelder å oppfatte at jeg trykker på v, b, k, f og n. Det er småtterier i den store sammenhengen - man har jo så mange andre bokstaver å velge mellom.
*
Da jeg kjørte hjem fra kontoret, var det grønn bølge. Jeg stoppet ikke for noen før jeg oppdaget en nølende sjåfør som sto og ventet på å kjøre ut i Frognerveien.
"Du har forkjørsrett," ropte jeg muntert. Da han ikke reagerte, åpnet jeg det høyre vinduet og skrek "Anse det som en plikt, kjøtthue! KJØR!". Jeg var like munter. Litt sånn tjommi-aktig.
Sjåføren så skremt på meg, bommet litt på kløtsjen og tok et kenguruhopp rett ut foran meg. Jeg klappet oppmuntrende. Kakao- og kjepphøy som jeg var.
*
"For you, I'd wait 'til kingdom come" sang Coldplay, mens jeg nynnet Internasjonalen. Det var en merkelig, men nokså musikalsk kombinasjon, og jeg følte virkelig at seieren fulgte mine faner. Dessuten var det en raushet i meg som jeg sjelden opplever. "For you I'd wait" ... i alle fall en stund.
Jeg var på toppen av næringskjeden.
*
Jeg må gjennom en del grasjeporter for å få parkert, og i 39 av 43 tilfeller virker ikke fjernkontrollen, så jeg må gå ut av bilen og låse opp med nøkkel. I dag, derimot: Ett trykk per port, og jeg var inne. Parkeringen gikk også som en drøm, og jeg rygget inn uten å komme i nærheten av min manns bil på min høyre side. Ikke den på venstre side heller.
Jeg er en jævel til å parkere. Og dessuten litt engstelig for reaksjonen hans hvis jeg skraper opp én av de to han er mest glad i i hele verden - bortsett fra jobben, selvsagt, men den kan selv ikke min bilkjøring ødelegge.
*
"Sengen min!" tenkte jeg opprømt. "Snart kommer jeg til deg!"
Med en elegant (om jeg får si det selv) bevegelse, trakk jeg nøkkelen ut av tenningslåsen, grep mobilen og håndvesken i ett eneste sveip .... og mistet nøkkelen ned mellom passasjersetet og konsollen.
Akkurat da bestemte blodsukkeret mitt seg for å snu seg mot meg. "MER KAKAO! NÅ!" skrek det i hele kroppen min, og hjertet dundret på trommehinnene. Fra innsiden.
Jeg bannet for å overdøve mitt eget hjerte og angret litt på at jeg hadde valgt flesk og duppe til middag i kantinen. Hjerteinfarktet var nært og hjelpen fjern.
Jeg stakk høyre hånd ned mellom setet og konsollen. Og der ble den, gitt: Hånden satt fast, takket være overdreven bruk av diamanter.
I desperasjon prøvde jeg å redde nøkkel, hånd og en hel masse karat med min venstre hånd.
Det gikk ikke så bra. Sprekken mellom setet og midtkonsollen er ikke stor nok for én hånd, så hvorfor i all verden skulle den ha plass til to.
*
Heldigvis hadde jeg tatt av meg sikkerhetsbeltet, og heldigvis hadde jeg ikke spist mine to daglige boller. Summen av disse lykkelige omstendighetene gjorde at jeg fikk det høyre kneet opp for å ta et slags spenntak, og med litt smerte og en god del manglende stil, fikk jeg løs hendene. Nøkkelen derimot, lå enda lenger ned mot gulvet, men fem minutters svette senere fikk jeg fisket den opp.
Jeg skalv som en narkoman på avvenning da jeg ramlet ut av bilen. Hendene mine var røde og stygge, og håret var i vill uorden, men det så jeg først da jeg kom inn i heisen der det er speil på to av fire vegger. Siden jeg ikke brukte hodet verken i overført eller bokstavelig forstand da jeg kjempet mot min egen bil, antok jeg at jeg har gått rundt med håret til alle kanter siden klokken syv i morges. Fuck.
*
Jeg lente meg litt nærmere speilet: O'lykke. Jeg hadde litt kakao i munnviken. Det holdt akkurat til jeg nådde isboksen i fryseren.
 |
| Jeg gadd ikke gå ned i garasjen å ta et bilde av problemområdet, så jeg fant et så og si identisk bilde på Internett. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar