- Hva er det nå? spurte han. Ikke så vennlig som jeg hadde planlagt.
- Er du sur, eller? spurte jeg, og glemte et øyeblikk at ingen blir i bedre humør av et sånt spørsmål. Du kan være så blid du bare vil, men hvis noen gjentatte ganger gnager om at du antakeligvis egentlig er sur, så er det en slags selvoppfyllende profeti.
Han svarte ikke. Det er det lureste man kan gjøre når noen spør om du er sur. En benektelse vil som regel bare føre til bortforklaringer, og jeg regnet med at Han vet det meste som er å vite om profetier.
- Jeg ville bare fortelle om dagen min, sa jeg. Forsonende.
- Jeg vet alt om dagen din, sa Han. - Den startet klokken 2.18. Siden har du vært trøtt og irritert alle rundt deg med din uoppmerksomhet og ditt sløve vesen.
Dette var jeg ikke klar over.
Jeg ble litt lei meg. Og det sa jeg.
- Bli voksen! sa Gud. - Slutt med sutringen.
Jeg prøvde hardt på det.
Da kom jeg på en episode jeg så på vei hjem fra jobb: - La du merke til hun dama med hunden? spurte jeg. Der tok jeg Ham. Han hadde ikke fått med seg det.
- Du aner ikke hvor mange damer med hunder som går rundt i verden, sa Han. Jeg tolket det som et forsøk på å late som Han ikke var interessert selv om Han var kjempeinteressert. Derfor fortsatte jeg:
- Du vet der hun romdamen sitter? På hjørnet der man går inn til t-banen på Majorstua? Like ved Deli de Luca? sa jeg ivrig. Gud sa ja og jeg fikk en liten irettesettelse for å ha vært for detaljert.
- For å beholde plassen sin, legger hun alltid fra seg en pappplate og puten hun sitter på, sa jeg. - Og da jeg kjørte forbi var det en dame med en hund som sto med ryggen til da bikkja hennes tisset på puten som lå igjen! Tror du at hun sto med ryggen til med vilje?
- Tror ikke du? sa Gud. Jeg sa at jeg antok det, men at jeg ikke skjønte hvorfor hun var så slem mot den stakkars romdamen.
- Så hva har du tenkt å gjøre med det? spurte Gud.
Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe som helst, men jeg kan jo ikke juge for selveste Gud, så jeg sa ikke noe. Inni meg tenkte jeg at Jesus tross alt døde på korset for oss syndere, og at det ville vært dumt hvis han døde forgjeves, men det sa jeg heller ikke.
- Du synes du var morsom nå? sa Gud, og jeg forsto at han hadde fått med seg den blasfemiske greia med Jesus.
-Unnskyld! sa jeg.
- Gå og still deg i skammekroken! sa Gud med streng stemme.
- Hæ? Hva skal det være godt for? spurte jeg. Ærlig talt hadde jeg regnet med at jeg måtte tusle ned å gi henne noen penger.
Gud fikk med seg de tankene også. Han ser virkelig rett gjennom meg.
- Du er blakk, opplyste Gud. - Du burde heller gått i 8. mars-tog mot reservasjonsretten enn å feiret deg selv med to nye kjoler, en bukse og en jakke på en lørdags formiddag. Du er virkelig en sløsende superegoist! Dessuten skulle man tro at du vet bedre enn å kjøpe en kjole som er for trang. Du kommer aldri til å passe inn i den, din feite ku.
Men rett før jeg skulle spørre Ham om han virkelig mente det der med reservasjonsretten, så ba Han meg slutte å plage Ham. Jeg tipper Han forutså hva denne feite kua hadde tenkt å spørre om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar