Kort kortkveld

Når man er et gudsord fra landet, står opplevelsene i kø hvis man bare tør å ta skrittet utenfor komfortsonen.

Jeg - gudsordet fra landet, hvis noen skulle være i tvil - har både vært på fest og tatt t-banen nesten helt alene. Og alt dette før halv åtte.

*

Forsvarsdepartementets årlige vårfest ble avholdt i dag. Eller det vil si: den avholdes i dag, for jeg var sannsynligvis én av de tre første som gikk. De to andre fungerte som guider/livvakter for meg.

Jeg har spist en pølse som en kollega var så snill å skjære opp i biter for meg (for jeg fant ingen kniv), drukket 1/3 flaske Mozell (for de hadde ikke Farris). Det var ballonger der også. Med smilefjes.

Fordi jeg gikk såpass tidlig, slapp jeg å være veggpryd når musikken starter. Det er så skrekkelig ydmykende.

*

For noen år siden var jeg toastmaster, og jeg brukte store deler av tiden jeg hadde til rådighet til å oppfordre menn til å by meg opp til dans, men det var det ingen som gjorde. Det eneste som skjedde var at jeg ble anmeldt til hovedvernombudet for seksuell trakassering. (True story.)

Det neste toastmasteroppdraget mitt var i en 90-årsdag, og der var det heller ingen som ville danse, men det hadde sin helt naturlige forklaring (sier jeg til meg selv). For det første var det ikke musikk, og for det andre var de fleste mannfolkene over dansbar alder. Det er mulig at ingen hørte hva jeg sa heller, forresten.

*

For de fleste som bor i Oslo, er t-banen en naturlig del av livet. Den er forsåvidt det for meg også, for jeg bor jo nesten oppå den, men jeg bruker den ikke.

I dag, derimot, har jeg fått mitt eget Ruter-kort. Ti klipp. Opprinnelig. Nå er det ni igjen.

Jeg har med andre ord kjørt kollektivt! Offentlig kommunikasjon! Mens det var litt mørkt ute!

Det bør jeg også

Jeg føler meg antakelig like stolt som da Armstrong ankom månen eller som Bartolomeu Diaz da han som den første i verden rundet tuppen av Afrika med båt.

Jeg har med andre ord blitt - om mulig - enda større fan av kort enn jeg har vært. Det kan hende at Ruter-kortet mitt blir enda mer brukt enn AmEx-kortet. Eller nei. Det kommer ikke til å skje, men min mann kan jo håpe.

*

Det er imidlertid ett kort som mangler i dette århundret, og det kommer jeg nå til å kjempe hardt for å gjeninnføre: Ballkort.

Ballkort er som du helt sikkert kjenner til, et forpliktende dokument mellom to parter som avtaler hvor mange danser man skal danse sammen og i hvilken rekkefølge det skal skje. Det må litt planlegging til, men hvorfor alt skal være så forbanna spontant hele tiden, har jeg aldri forstått. Ordnung muss sein.

Ballkortet bør nok være i form av en app, for alt er jo så digitalt for tiden, men jeg ser for meg at en ballkortapp vil forene 1800-tallets fordeler med vår tids krav til tilgjengelighet.

*

For å få noen til å skrive på mitt digitale ballkort, har jeg planer om å friste med gevinster.

Jeg har selvinnsikt nok til å forstå at kvinner i min alder må det, men heldigvis har kvinner i min alder som regel et kredittkort på lur slik at vi i det minste kan kjøpe oss popularitet en liten stund.